Visuell framstilling av konsekvenser av sosiale medier som medier og nettverk i "Liker - liker ikke".

Norsk sakprosa om sosiale medier preges av analyse og oppsummering, tips og råd om hvordan bruke dem og få en form for resultat. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg sier at de utgivelsene hittil er for spesielt interesserte. Studentene, nerdene og kommunikasjonsbyråbransjen. De havner ikke i anbefalt-hyllene i bokhandlerne eller på bestselger-listene, selv om de handler om et eksplosivt fenomen, verdens største land (Facebook) og noe de aller fleste nordmenn bruker stadig mer tid på, hver eneste dag.

Liker, liker ikke er andre bok ut om sosiale medier fra Cappelen Damm Akademisk (i fjor kom 123blogg av Thomas Moen). Den ble lansert under et to timer langt frokostmøte på Institutt for Samfunnsforskning i Oslo, hvor innholdet ble presentert av forfatterne punkt for punkt og behørig kommentert av en ekstern spesialist. Og hvor drygt det enn kan høres, så var dette noe nytt og spennende. Fordi forfatterne setter statistikk, tall og fakta inn i et perspektiv som handler om hvordan brukes av sosiale medier påvirker samfunnsengasjementet vårt. «Vårt», som i vi som lever i Norge, et vestlig demokrati, verdens rikeste land.

Oppstår det nye fellesskap? Klarer vi å mobilisere til noe? Endrer samfunnsdebatten seg? Fører dialogen i det offentlige rom til noe? Får vi noe ut av å debattere med mennesker vi ikke har møtt IRL?

Det er interessant at det kan påvises at det er markant forskjell på bruk Facebook og Twitter. Og at Facebook brukes mer til sosiale aktiviteter enn politiske. Det er spennende å se hvordan «de rikere blir rikere» på Twitter og at mediekonsumet blir stadig mer personifisert.

Det er enda mer spennende å diskutere det tvetydige. Det mest spennende med Liker, liker ikke er at den både byr på ferske, norske fakta OG åpener for spørsmål.

Når fakta er at menn debatterer mer enn kvinner og at kvinner diskuterer mest med andre i eget nettverk, hva betyr det? At menn har sterkere meninger og er bedre på å ta plass? At kvinner har andre premisser for å diskutere?

Når unges viktigste nyhetskilde er lenker på Facebook, hva betyr det for hvordan mediene tenker nyhetsleveranser i framtiden? Og når digitalt innfødt bruker sosiale medier som en selvfølgelig og integrert del av livet, og en mange lærere, foreldre, redaktører og organisasjoner ikke egentlig vet hva som er forskjellen på Twitter og Facebook, hvilke digitale hierakier oppstår da – og hva gjør det med demokratiet og kunnskapssamfunnet Norge?

Et spennende innspill i til den fjerde statsmakt kom fra Bente Kalsnes, PhD på Institutt for Medier og Kommunikasjon ved UiO, som kommenterte boken under lanseringen: Hun spurte om kommentarfelt i avisene er spilt fallitt på grunn av sosiale medier. Og henviste til The Nasty Effect, som peker på at dårlig kvalitet i kommentarfelt smitter over på leserens oppfatning av artikkelen. Fakta er at brukerne blir en del av medieproduksjonen, men hva blir konsekvensene av det faktumet?

Den andre ferske boken som gir noen nye aspekt til den norske sakprosaen om sosiale medier, er Gi meg en scene. Norsk blogghistorie – ti år med terror, traumer og dagens outfit (Humanist forlag).

Det er ikke nytt at den er oppsummerende, men den gir bloggeren/brukeren/publikum/amatørjournalisten et ansikt, her gis det navngitte stemmer til noen av de mest innflytelsesrike blant alle dem som skal være med og redefinere både media og samfunnsengasjement. Kristian A. Bjørkelo aka MadMullah er redaktør, han skriver flere artikler selv og har også fått inn andre drevne bloggere som mimrer om sin første blogg back in the days. Jill Walker Retterberg skriver om «erindringer fra årtusenskiftet», Kristine Tofte skriver om bokblogging og kuk, Heidi Nordby Lunde aka Vampus forteller om «ti år med publiseringsanarki», Arne Hjort Johansen aka Hjorten på sitt slentrende vis om «bloggehelvetet» og Martin Bull Gudmundsen om hvorfor han skriver om rumpa si i bloggen «Autistisk om autistisk blogg».

Dette er like skjønt skrevet som faglitterært, personlig og i forfatter Kristine Toftes innlegg også novelleaktig, poetisk. Bloggerne gir det berømte og beryktede publikummet, disse «alle» som bruker sosiale medier klare og tydelige stemmer. At alle som skriver i denne boka deler erfaringer om det å skrive og dele med andre, gjør denne boka spesielt spennende. Som Cathrine Eide Westerbye aka Serendipidy-Cat skriver, blogging kan også være «mikropolitikk i sosiale medier».

Det kan se ut som om sosiale medier er i ferd med å bli redefinert fra å være ett fagområde til å bli flere og at de mest spennende observasjonene kommer ut av perspektivet, konteksten de settes i. Tittelen «ekspert i sosiale medier» har alltid vært omdiskutert og nå som sosiale medier spiller roller på stadig flere arenaer, kan den synes meningsløs. Men koblet på andre fagfelt som organisasjonsbygging, ledelse, journalistikk, strategi, merkevarebygging kan sosiale medier forløse nyskapning. Og bidra til delekultur og åpenhet.

I Raushetens tid av Kathrine Aspaas blir sosiale medier tatt inn i en setting sammen med hjerneforskning og beskrivelsen av en ny æra for mennesket. Og flere forfattere har utforsket hvordan forholdet vi har til andre mennesker via Twitter og Facebook påvirker vårt følelsesmessige liv: Marit Eikemo har skrevet om hvordan det å bløffe om lykke på Facebook kan være, i romanen Samtale ventar. Nils Gullak Horvei har snakket om hvordan Twitter ødela to romanprosjekter for ham, og hvordan det gikk til at han skrev «twitter-romanen» Følg meg.

Hva er dine beste tips til bøker om sosiale medier, norske eller utenlandske? Og når er det mest spennende, skjønnlitteratur eller fagbøkene?