Brandenburger Tor i Berlin, står i enden av paradegaten Unter den Linden.

Se også: Lesetips til Paris-turen

Se også: Lesetips til New York-turen

Se også: – Gøy å oppleve ting man bare hadde sett for seg

Se også: – Boken gjorde det morsommere å være i Barcelona

Vil du sette deg litt inn i historien, før du besøker denne byen, så får du noen lesetips her. Både klassikere og nyere litteratur. For på den ene siden forteller litteraturen om Berlin krigshistorien, med fortellinger om jødeforfølgelser. På den andre siden finner vi beretninger om et blomstrende kulturliv i 1920-årene. Og ikke minst fortelles historin om narkotikaproblematikken på 1970- og 1980-tallet blant ungdom.

Her får du noen lesetips om romaner som alle har handlingen sin knyttet til den tyske hovedstaden, som i dag er en urban smeltedigel, og et knutepunkt i Europa. Tysklands største by rommer dessuten noen av verdens fremste teatre, musèer, og opera.

Romaner om Berlin:

Kai Hermann og Horst Rieck, Christiane F. – Å være ung er for jævlig (1982)

"Christiane F: Å være ung er for jævlig", av Kai Hermann og Horst Rieck

Forfatterne av denne ungdomsromanen, skrev boken etter flere intervjuer med hovedpersonen Christiane F. Boken er skrevet med Christiane som forteller, og fremstår som en selvbiografi. Boken var den første i sitt slag om narkotikaproblematikken på 1970, – og 1980-tallet.

Romanens hovedperson er 12 år gammel og heter Christiane. Hun kommer tidlig bort i både hasj og piller. Allerede som trettenåring er hun heroinmisbruker og prostituert. Boken er utgitt på forlaget Tiden.

Foreldrene legger ikke merke til det som skjer. Rundt henne dør vennene hennes, det blir til slutt en vane

Handlingen i den unge tyske forfatteren av denne boken, finner sted i Vest-Berlin. Romanen er både en varm, humoristisk og ironisk historie om det å vokse opp i Øst-Berlin på 80-tallet.

Bokens originaltittel er «Wir Kinder vom Bahnhof Zoo, og ble første gang utgitt i 1978 av det tyske ukemagasinet Stem, som ved siden av Spiegal er blitt regnet som et av Europas største aktualitetsmagasiner. Utgivelsen var i utgangspunktet en serie med reportasjer fra årene 1975 til 1978, som beskriver situasjonen for narkotika-avhengige barn og unge. Bokens tittel viser til Bahnhof Zoo, som på 1970- og 80-tallet var en sentralt møtested i Berlin for narkotikamiljøet.

Boken ble i 1981 filmatisert, med samme tittel. Den er oversatt til flere språk.

«Alle dør alene», av Hans Fallada.

Hans Fallada, Alle dør alene (2012)

I romanen møter vi ekteparet Anne og Otto Quangel som får melding om at deres eneste sønn, Lille-Otto, har falt i felttoget mot Frankrike i 1940.

De bestemmer seg for å ta opp kampen mot Hitlers nazityranni ved å skrive postkort som advarer mot regimet og som oppfordrer befolkningen til å yte motstand. De legger ut kortene i trappeoppganger og ved kontorer der folk ferdes.

Boken er utgitt på Dinamo forlag. Historien om motstandskampen mot Hitler og nazisystemet, har blitt en salgssuksess i både Storbritannia, USA, Frankrike, Tyskland og Israel.

«Alle dør alene» er solgt til over 20 land, og det kommer dessuten til å bli mulig å se historien som filmversjon på kino.

Slik forklarer hovedkarakteren Micha Kuppisch at han er født på feil side av Muren, i den korte enden av Sonnenallee. Men Berlinmuren er ikke det viktigste for Micha og hans venner i Øst-Berlin i 1980, da handlingen i boken finner sted. I stedet er det blant annet jakten på en forbudt plate av Rolling Stones, «Exile om Nain Street, som er sentralt i historien. Samt en forelskelse.

"I den korte enden av Sonnenallee", av Thomas Brussig.

Thomas Brussig, I den korte enden av Sonnenallee (2002)
Da Stalin, Churchill og Truman møttes i 1945 for å dele opp Berlin i sektorer, kom Stalin og Truman i krangel om den flere kilometer lenge Sonnenallee. Mens Churchill betraktet de to, sluknet sigaren hans, og Stalin var rask med å gi ham fyr. Som takk fikk Stalin en seksti meter lang stumt av Sonnenallee.

Boken ble en bestselger , og er solgt til flere land.  Forfatteren av boken er selv oppvokst i Øst-Berlin. Etter debuten med «Helden wie wir» i 1995, regnes han som en av de største unge forfattertalentene i tysk litteratur.

Wladimir Kaminer, Russerdisko (2004)
Russerdisko er Sovjet-barnet Wladimir Kaminers utkast til en levensbeskrivelse. Hovedpersonen – Kaminer – vokser opp i Moskva under jernteppet. Men verden forandrer seg og da murene smuldrer opp, har faren har ett råd til sønnen: Reis vekk!

Ganske snart befinner han seg i Berlin. Der møter han et vell av andre mennesker som har gitt seg eventyret i vold. Fra russiske kapitalister til rumenske hekser og sjenerte ulovlige innvandrere.

– Når man har lest denne boken, føler man at man selv bor i Berlin og er en venn av forfatteren, mente NRKs bokanmelder Knut Hoem, om romanen da den ble gitt ut på norsk.

Boken, som ble utgitt på tysk i 2000, og er oversatt av Ute Neumann på Cappelen Damm forlag.

Erich Maria Remarque, Tre kamerater (2005)

«Tre kamerater», av Erich Maria Remarque.

Det er etterkrigstid i 1920-årenes Berlin. Livslysten vender tilbake og kulturlivet blomstrer. Samtidig øker inflasjonen, og pengene blir stadig mindre og mindre verdt. Nød og uro vokser fram. Tre unge kamerater forsøker å skape seg et nytt eksistensgrunnlag gjennom å drive et bilverksted.

Boken er oversatt av Birgit Gjernes, og er utgitt på Gyldendal forlag. Romanen ble første gang utgitt i 1937, under den tyske tittelen «Drei Kameraden». Den gangen vakte den stor oppmerksomhet. Det var første gang den såkalte tapte generasjonen i Tyskland, ble omtalt. Romanen ble forbudt under Hitler-Tyskland.

Romanen er også blitt godt kjent for hovedkarakterene Robert og Pats forelskelse, som har blitt sammeningnet med Ernest Hemingways karakterer Frederic og Catherin i «Farvel til våpnene».

I Norge ble romanen utgitt for første gang i 1937. Den ble gitt ut på nytt i 2002, på Gyldendal forlag.

«I dyrets buk», av Erik Larson

Erik Larson,  I dyrets buk (2013)

Boken handler om opptakten til andre verdenskrig. Vi møter William E. Dodd, som er USAs første ambassadør i Hitlers Tyskland, i 1933.

I begynnelsen er han fascinert av all den pomp og prakt som hører med til Det tredje riket. Men opprustningen og jødeforfølgelsene blir deretter vanskelig for ham å overse. Når han formidler sin uro til USA, tror ikke noen på det han forteller.

Larsons historieskriving gir en detaljert skildring av stemningen i Berlin i årene før krigen. Gjennom talløse øyenvitneskildringer tegner forfatteren et uhyggelig og mangesidig bilde av årsakene til at verden ikke skjønte hvilken alvorlig fare Hitler utgjorde, før det var for sent og Europa sto i brann.

Boken er utgitt på Font forlag.

Dag Solstad, 16.07.41 (2002)

Forfatteren Dag Solstad er selv hovedperson i denne romanen. Tittelen er faktisk identisk med hans fødselsdato.

I 2001 bor Solstad i en leilighet i Maybachufer 8, Berlin. Vandrende gatelangs, og på Strassenbahn i Berlin kretses også forfatteren Dag Solstad inn, her er øyeblikk av glede og ro, og av angst og fortvilelse.

Romanen tar oss videre med til Lillehammer, og til Solstads barndomshjem i Sandefjord.

Boken er utgitt på Oktober forlag.

Solstad debuterte som forfatter i 1965, med «Spiraler», og har siden vært en av landets mest markante forfattere.

Bokblogger Elin Brend Bjørhei, Bokelskerinnen, har vært to ganger i Berlin, og kan anbefale følgende bok:

– Jeg kjøpte nylig en klassisk spionroman med handling fra Berlin, som jeg gleder meg til å lese snart. Len Deightons «Funeral in Berlin». Her skal man etter sigende få et godt inntrykk av Berlin i etterkrigstiden, og Berlinmuren spiller en viktig rolle i handlingen, forteller Elin Brend Johansen.

Hun liker å oppsøke historiske landemerker og steder, på storbyferie.

– Et besøk på museet Haus am Checkpoint Charlie er absolutt å anbefale, sier hun.

Har du tips om bøker med handling lagt til Berlin? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Se tipsene som leserne våre har delt på Instagram.

Gjengen fra Alex Robinsons tegneserieroman Box Office Poison, en av Hilde Østbys favorittbøker med handling lagt til New York. Foto: Alex Robinson/Top Shelf

• Les også: Lesetips til Barcelona-turen
• Les også: Lesetips til London-turen
• Les også: Lesetips til Paris-turen

– Ingen her som er på toppen av karrieren

– New York er, når du besøker den første gang, en by det føles som om du har sett gjennom et prisme: mange filmer og bøker farger blikket ditt på den. Men det er spesielt tre bøker som jeg forbinder med New York og som har helt forskjellige blikk på byen, sier Østby.

– Den ene er Truman Capotes Breakfast at Tiffany’s, som gir et fantastisk bilde av New York på 1940-tallet. Det er nesten som om det drysser stjernestøv over de bohemene som levde i byen og den merkelige, skrudde karakteren Holly Golightly. Den andre er Bret Easton Ellis’ Glamorama, hvor New York er det mest overfladiske stedet i verden, et sted for angstfylt statusjag og tomt forbruk. Den tredje er Alex Robinsons Box Office Poison, som viser et mer scruffy New York.

Box Office Poison. Foto: Alex Robinson/Top Shelf

– Karakterene i boken er studenter, drømmere, up and coming-folk og en has been-tegneserieskaper. Det er ingen her som er på toppen av karrieren. Det er noe loslitt ved hele dette universet som jeg liker godt. Og så er det en kjærlighetshistorie med et litt atypisk par, som jeg synes er veldig rørende.

Box Office Poison er en såkalt «multiplotfortelling» med en rekke forskjellige karakterer. Boken sentreres rundt Sherman Davies, en bokhandelansatt som drømmer om å bli forfatter, den gamle tegneserieskaperen Irving Flavor og Shermans venn (og Flavors assistent) Ed.

– Irving Flavor har ikke fått ære for en tegneserie som han skapte, og leseren skjønner at det er en millionindustri rundt denne tegneseriekarakteren. Det ser ut som karakteren er basert på Bill Finger, mannen som aldri fikk æren for å ha skapt Batman sammen med Bob Kane.

– Mer enn blankskurte skyskrapere

Østby leste Robinsons tegneserieroman for første gang da den kom ut i 2001. Et halvt år senere reiste hun til New York.

– Boken viser et New York som jeg tenker at jeg kunne ha tilhørt. Jeg er ikke en Sex and The City-jente, selv om jeg  har lest den boken også. Det glamorøse New York har jeg aldri følt at jeg kunne ta del i, jeg liker bedre fortellinger om de som ikke lykkes, som taper, som forsøker så hardt de kan uten hell, fortsetter Østby.

Hun foretrekker å oppleve New York på gateplan, slik som Robinsons karakterer gjør i romanen.

– Det beste ved byen for meg er ikke de blankskurte skyskraperne. Det er alle de rare butikkene, de små og litt skitne leilighetene og de fine kafeene, fortaus-New York, det lesende New York, det intellektuelle, men ikke altfor rike Woody Allen-New York, sier forfatteren.

Forfatter Hilde Østby beskriver Box Office Poison, tegneserieskaper Alex Robinsons debutroman, som både morsom og rørende. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Østby er spesielt glad i det mangfoldige karaktergalleriet i Box Office Poison.

– Robinson tegner opp et stort teppe av mennesker, og det er disse menneskene som utgjør byen. Man får den følelsen av at byen er en vev av skjebner som henger sammen.

–  Jeg kjenner meg mer igjen i denne typen fortellinger enn i statiske reiseguidebeskrivelser, som «gå dit, se det, kjøp den isen». Det er mye bedre når du gjør byen til din, når du føler at du er en del av byen mens du er der. Jeg synes at det å sitte på en benk i Central Park og drikke kaffe og se på menneskene som går forbi, for eksempel, er en større opplevelse enn å stå i kø for å stå på toppen av Empire State Building, forklarer hun.

Østbys New York-tips er å besøke kafeen på MoMA (Museum of Modern Art).

–  Jeg elsker å gå på MoMA. Hele bygningen er ikonisk, man finner den i filmer, bøker og alt mulig, og det er fantastisk samtidskunst der. Det å sitte i kafeen og se ut over hustakene, det var helt fantastisk. Da følte jeg at jeg var i hjertet av New York, sier hun.

Lesetips for deg som skal til New York

Bret Easton Ellis, Glamorama (1999): Glamorama er en sosial satire og en spenningsroman. Victor Ward, en ung og hipp modell i New York, tvinges og bindes inn i en ukjent og truende situasjon hvor berømmelse, terrorisme, familiebånd og politikk går hånd i hånd. Han forsøker å komme seg ut, men alle fluktveier er stengt. Boken ble oversatt til norsk av Leif Helgeland.

Audrey Hepburn i rollen som Holly Golightly
i filmversjonen av "Breakfast at Tiffany's".
Foto: Filmweb

Truman Capote, Breakfast at Tiffany’s/Frokost hos Tiffanys (1958): De fleste husker kanskje hovedfiguren Holly Golightly fra filmklassikeren med Audrey Hepburn. Men Frokost hos Tiffanys var opprinnelig en kortroman skrevet av den amerikanske forfatteren Truman Capote. Handlingen er lagt til New York på 1940-tallet og fokuserer på vennskapet mellom Golightly og en ikke-navngitt forteller, begge leieboere i en leilighet i Manhattans Upper East Side. Boken kom ut for første gang i norsk oversettelse i 1961.

Rona Jaffe, Det beste i livet/The Best of Everything (1958): Det beste i livet forteller historien om et knippe unge kvinner som arbeider på kontor på Manhattan i etterkrigstidens New York. Vi følger dem gjennom en overgang til voksenlivet der oppvekstens naivitet blir revet bort. Boken ble filmatisert i 1959 med blant andre Joan Crawford og Hope Lang. Den ble oversatt til norsk av Waldemar Brøgger i 1959. En ny utgave ble utgitt av Silke forlag i 2011.

Art Spiegelman, In the shadow of no towers (2004): Dette er Spiegelmans reaksjon på terrorangrepet 11. september 2001. Spiegelman er blant annet kjent for tegneserien Maus, som han fikk Pulitzer-prisen for.

Paula Fox, Desperate personar/Desperate Characters (1970): Boken handler om Otto og Sophie Bentwood, som bor i et renovert rekkehus i Brooklyn. Etter at Sofie blir bitt i hånda mens hun prøver å mate den utsultede nabolagskatten, begynner en rekke små og illevarslende ulykker å hjemsøke livet deres. Boken ble oversatt til norsk i 2010 av Tove Bakke.

Don DeLillo, Cosmopolis (2003): Cosmopolis er en kort og handlingsmettet fortelling om Eric Packer, en 28 år gammel styrtrik finansmann i New York. Han eier en førtiåtteromsleilighet og har akkurat giftet seg med en kvinne som kommer til å arve en formue et sted i Europa. Packer oppholder seg hele dagen i en stretch-limo, på vei fra østsiden av Manhattan til vestsiden. I løpet av dagen tar han avstikkere fra bilen for å møte sin kone og andre kvinner han har et forhold til, han spiser, han venter, han handler på den japanske børsen mens trafikken stopper helt opp fordi presidenten er i byen, og han blir vitne til fysisk voldelige og dramatiske hendelser.

Paul Auster, New York-trilogien/New York Trilogy (1987): Auster fikk sitt store gjennombrudd med de tre kortromanene som utgjør New York-trilogien: City of Glass, Ghosts og The Locked Room. Her benytter Auster detektiv-formen til å behandle eksistensielle spørsmål og identitetsproblematikk. Rammen for de labyrintiske fortellingene er lagt til New York, og noen av personene dukker opp i flere av historiene.

Jonathan Safran Foer, Ekstremt høyt og utrolig nært/Extremely Loud and Incredibly Close (2005): På telefonsvareren hjemme hos unge Oskar i New York finnes det fem meldinger. Alle fra morgenen 11. september 2001 og alle fra hans avdøde far. Romanen er fortellingen om det som skjer i familien etter at tvillingtårnene falt. Men den går også tilbake i tid, til foreldrenes historie og til besteforeldrenes. Romanen ble oversatt til norsk i 2006 og filmatisert i 2011 med Tom Hanks, Sandra Bullock og Thomas Horn i hovedrollene.

Michael Cunningham, Før kvelden kommer/By Nightfall (2010): Peter og Rebecca Harris er midt i førtiårene, bor i Soho på Manhattan og er på høyden av sine karrierer. Så dukker Rebeccas yngre bror Ethan opp, en vakker, forførisk tjuetreåring med en fortid med narkotikaproblemer. Hans nærvær får Peter til å stille spørsmål ved sine kunstnere, deres arbeid, sin egen karriere – hele den verden han omhyggelig har konstruert. Forfatter Michael Cunningham vant både Pulitzer-prisen og PEN/Faulkner-prisen for boken The Hours, også kjent fra filmversjonen med Meryl Streep, Julianne Moore og Nicole Kidman. Før kvelden kommer ble oversatt til norsk i 2011 av Kari og Kjell Risvik.

Har du tips om bøker med handling lagt til New York? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Se tipsene som leserne våre har delt på Instagram.

Eiffeltårnet i Paris. Forfatter av boken "Parissyndromet", Heidi Furre, anbefaler å starte med dette kjente landemerket for å komme i riktig stemning. Men deretter bør man unngå typiske turiststeder, og heller suge inn atmosfæren, mener hun.

Den franske hovedstaden er selve symbolet på romantiske drømmer. Men faren med å ha for høye forventninger, er at man kan bli skuffet. «Parissyndromet» er betegnelsen på det turister, særlig japanske, opplever når de kommer hit og er fulle av forventninger om en romantisk og vakker by. Å bli rammet av «Parissyndromet» vil altså si å bli syk av skuffelse og desillusjonert. Dette ble tittelen på forfatter Heidi Furres debutroman. Selv tilbrakte hun to år her, etter endte foto-studier i Trondheim.

– Jeg skjønner veldig godt de japanske turistene. Stakkars dem. Paris er veldig fint, men kan ekstremt tøft. Det er så mye som skjer der. Alt fra fattigdom som man ser, til rare folk som stopper deg ute og vil deg noe, til seksuell trakassering på gaten. Man blir faktisk stoppet på gaten av fremmede ekstremt ofte, spesielt om man er blond og alene. Da får man kommentarer på annethvert gatehjørne.

– Det er tøffere både å være turist der – og å bo der – enn man kanskje skulle tro. Alle andre vanlige storbyting, som støy og hundebæsj på gaten, er dessuten en like stor del av hverdagen som alle de romantiske tingene, forteller Heidi Furre.

Les også: – Boken gjorde det morsommere å være i Barcelona

Les også: – Gøy å oppleve ting man bare hadde sett for seg

Om franske innvandrere

Den første boken hun leste, som handlet om byen, er av den franske forfatteren Faïza Guène. Den heter «Drømmer for gærninger», eller «Du reve pour les oufs» på fransk.

-September er en fin tid å reise til Paris. Da er det ikke for varmt. Dessuten begynner byen å livne til igjen. I august er nemlig mye stengt, forteller Heidi Furre. Hun dro selv til Paris for å prøve lykken, og ble værende i to år. Nå har hun gitt ut bok. (Foto: Hilde Bruvik)

"Drømmer for gærninger" av Faïza Guène.

Furre leste boken etter ha bodd i den franske hovedstaden i et år. Hun reiste dit på enveisbillett rett etter studiene. Da kjente hun bare byen fra en weekendtur en gang tidligere.

– Dette var den første boken jeg leste på fransk. Jeg leste den da jeg nettopp var kommet til Paris, og jeg husker at det var en veldig god følelse å ha lest en hel roman på fransk. Den handler om forstadsliv i Paris for unge andregenerasjons innvandrere. Det er en bok jeg absolutt kan anbefale.

Hovedpersonen i Guènes roman er 24 år gamle Ahlème. Hun tar seg til takke med underbetalte småjobber. Selv kommer hun fra Algerie, og har ikke permanent oppholdstillatelse i Frankrike. Hun går gjennom livet med sin svarte humor.

Forfatteren av boken, er selv født og oppvokst utenfor Paris, med foreldre som er immigranter fra Algerie. Hun debuterte med romanen «Kiffe kiffe i morgen» som 19-åring.

– En av hovedkarakterene rømmer til Paris, og forsvinner. De andre guttene reiser ned dit for å finne ham. Så der også er vel Paris en slags drømmeby, som man bare kan forsvinne i.

– Er det slik i virkeligheten også?

– Ja, det er veldig lett å forsvinne. Det bor så mange folk der. Det er en enorm by.

Det er også veldig vanskelig å komme inn på folk, og få franske venner, mener hun.

– Det hjelper litt å snakke språket. Men det er ikke alle franskmenn som er like stødig i engelsk, så språket blir alltid en barriere. Dessuten skjønner franskmennene at det er så mange mennesker som bare er på gjennomreise, og bor her i et år eller to. De ønsker i stedet å holde seg til sine stabile relasjoner, og skille ut alle de som bare kommer og går hele tiden. Det skjønner jeg godt.

Kultursjokk

Hovedpersonen i Furres debutroman, er en norsk jente. Hun flytter til verdens kjærlighetshovedstad, Paris, etter en kjærlighetssorg. Her opplever hun selv «Parissyndromet»

Boken forteller historien om hovedpersonens personlige lille Parissyndrom. Den handler dessuten om alle menneskene hun møter, og om de relasjonene som oppstår. Plutselig har hun en jobb, og så bor der. Hun sitter veldig mye inne, og ringer til bestemoren sin, i stedet for å gå ut og se seg rundt.

"Parissyndromet", av Heidi Furre

– På en måte er hun ganske passiv, synes jeg. Det er negativt for henne. Hun finner seg ikke til rette i det hele tatt i Paris. Men hun finner seg heller ikke til rette hjemme i Norge, der hun kommer fra. Det handler om å være ung og forvirret, og ikke riktig vite hva man skal gjøre. Sånn sett tror jeg boken kunne handlet om noen som hadde flyttet til Oslo, eller en annen storby, kanskje til og med et lite sted, sier Furre.

– Jeg hadde et ganske vanlig liv, og hadde lite penger å leve for. Jeg levde ikke noe flott liv i Paris, med masse penger flotte restauranter. De tingene jeg har lært meg å like, er et slags lavbudsjett-Paris. -Hvis man er under 26 år, kommer, man f.eks stort sett gratis inn på alle slags museum. Man kommer gratis inn på Louvre på fredager. All denne tilgangen på kunst og kultur og arkitektur hele tiden, er helt faantastisk. Uansett om man er blakk, så kan man stille seg opp foran Mona Lisa. Jeg liker også godt grønnsaksmarkedene, med mye godt. Vintagebutikkene har mye fint. Det er mange flotte parker.

Dis over hustakene i sentrum av Paris (Foto: Heidi Furre).

Badeferie og frokost på kino

Furre mener vi ikke trenger å farte rundt på alle mulige turistattraksjoner. For da går ferien opp i kø-ståing of frustrasjon. Skal du besøke Paris for første gang, er det viktigste å suge til seg stemningen i byen, fra flott arkitektur, til kunst.

– Hva bør man se hvis man er for første gang på langhelg i Paris?

– Jeg tror det er fint å bare kanskje starte med å se Eifelltårnet. Da har man fått den følelsen av å ha sett Paris Så kan man for eksempel gå på Pompidou-museet, som er veldig spennende. Der skifter de hele tiden utstillingene. Der har man også veldig fin utsikt over byen. Jeg tror dessuten det er litt lurt å lese seg litt opp på byen på forhånd. For hvis man går på måfå rundt i Paris, kan man ende opp på dårlige restauranter. Går rundt på steder som du har hørt er fine, og prøv å unngå de verste turistkøene.

Noe av det første Heidi Furra la merke til da hun kom til Paris, var at kinoene er åpne fra tidlig om morgen.

– Inne i byen er det veldig varmt om sommeren, så man kan godt gå på kino. Der er det aircondition. De har dessuten frokostvisning på kinoen, så man kan kjøpe med seg litt mat og drikke, og ha frokost på kinoen. Det synes jeg er fint. En fin start på dagen, og det liker jeg. Det er Paris på sitt beste, hvis man har tid til å gjøre sånne ting.

De fleste forbinder vel heller ikke Paris med badeferie. Men de mange og flotte svømmehallene, var noe av det som imponerte Heidi aller mest.

– Franske svømmehaller er veldig fine. Men det eneste som er litt rart, er at det ofte er felles dusj i svømmehallene. Dette har jeg aldri helt skjønt meg på. Men sånn er det der.

Dersom du er under 26 år, kommer du dessuten gratis inn på alle museum. Det var noe av det flotteste ved å tilbringe to år i byen, mener Furre.

Heidi Furre er dessuten vel så opptatt av det som finnes like utenfor Paris, som inne i selve byen.

– Når det er sommer, er det veldig fint å reise til Boulogne-skogen. Her er et vann med båter, så man kan ro. Jeg tror ikke man kan bade her. Men det finnes mange store trær som man kan klatre i. I forhold til de mange andre parkene, er det ganske rolig her. Det er heller ikke så langt utenfor sentrum. Dit ville jeg absolutt reist. Hvis man vil bade, så er det også fine svømmehaller her, og det er veldig billig.

Lesetips til deg som skal til Paris

Hugo Claus: En stille tilintetgjørelse (1994).

Dette er en nøkkelroman fra den tidlige etterkrigstidens Paris, mente Aftenpostens bokanmelder da romanen kom ut i 1994. Forfatteren portretterer ASUR-gruppen, som er en krets av bohemkunstnere, som historisk er kjent som Cobra-gruppen.

"Saman er ein mindre aleine", av Anna Gavalda.

Handlingen utspiller seg i området rundt Eiffeltårnet i Paris. Boken handler om fire mennesker – Camille, Philibert, Franck og Paulette – som av ulike grunner møter på hverandre. Dette er både en kjærlighetsroman, en roman om livet, om relasjoner og kokkekunst.

Victor Hugo: Ringeren i Notre-Dame (1831)

Høyt oppe over hustakene i Paris bor den pukkelryggede og godhjertede Quasimodo i ett av klokketårnene til den ruvende Notre Dame-katedralen. Her deler han tilværelse med tre helsprøe steinfigurer. Lengselsfullt stirrer han og de tre kompisene ned på torget der årets fest for gjøglere, narrer og vanlige folk pågår for fullt.

Nicola Lecca: Den forhatte kroppen (2013)

"Den forhatte kroppen", av Nicola Lecca.

Nicola Lecca har skrevet en sterk liten roman om å være annerledes og å akseptere den man er. Hovedpersonen Gabriele forlater middelklasselivet i den vesle byen i Italia der han har vokst opp, og reiser til Paris på jakt etter den han egentlig er.

Erich Maria Remarque: Triumfbuen (1946)

Handlingen foregår i Paris i 1939, på et tidspunkt da de fleste skjønner at en ny krig er uunngåelig. Hovedpersonen er en tysk kirurg som oppholder seg illegalt i Frankrike, og som for tiden lever i Paris under navnet «Ravic».

Patrick Süskind: Parfymen – historien om en morder (2001)
Jean-Baptiste Grenouille blir født en het og stinkende julidag i 1738 i morens fiskebod i Paris. Den lille gutten blir offer for bisarre opplevelser og settes bort for å vokse opp under ekstremt harde kår. Tidlig skiller han seg ut og vekker mistro – han har ingen lukt. Til gjengjeld har han en svært velutviklet luktesans. Hele livet orienterer han seg utelukkende etter nesa og blir verdens mest geniale parfymemaker. Romanen er en krønike der det groteske dominerer. Samtidig er den en satire over opplysningstiden og en personskildring om en kunstnerisk besettelse. Romanen er filmatisert.

Har du tips om bøker med handling lagt til Paris? Del dem i kommentarfeltet eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Dessuten: Ikke få forfattere er forfattere på trass. De skriver ikke fordi de nødvendigvis har så lyst til å skrive skjønnlitteratur eller dokumentar, de skriver fordi de må. Og de trassige må følge sitt prosjekt, enten det er Stig Sæterbakken som skriver om ondskap i bok etter bok eller Tomas Espedal som skriver essayistisk om seg selv og sin nærmeste familie.

Velkomponert

Illustratør og forfatter Lene Ask skriver autografer i boken "Hitler, Jesus og farfar" under Kapittel 11. Boken deles ut gratis i regi av prosjektet Hele Rogaland leser. http://flickr.com/photos/solvberget

Det festival-arrangørene i Stavanger har gjort, i stedet for å invitere rubbel og bit av forfattere som er ute med ny bok akkurat nå, er å samle forfattere som faktisk har arbeidet med trass i sitt forfatterskap; enten de er aktuelle med ny bok eller ei. Dermed blir programmet mindre kommersielt: Festival-ledelsen med Eirik Bø i spissen gir et signal om at bøker ikke (bare) er ferskvare, de får et kvalitetstempel og et holdbarhetstempel som varer utover årets bokhøst.

Jeg var spesielt glad for å bli gjort oppmerksom på den amerikanske forfatteren William T. Vollmann. Han er både journalist og skjønnlitterær forfatter, han har skrevet mye om fattige, om prostituerte, om de som er offer for vold eller som selv utøver vold. Han holdt et spesialskrevet foredrag om hvordan trass kan forbindes med hans arbeid, og ikke minst deltok han i en informativ og morsom samtale med John Erik Riley, forfatter og forlagsredaktør og kanskje Vollmanns største fan i Norge.

I utgangspunktet er jeg glad i møter der flere stemmer får ytre seg om et tema som kanskje hever seg litt over den enkelte forfatters konkrete bok. Men på Kapittel fungerte møter med én forfatter veldig godt. John Erik Riley var en kunnskapsrik og drivende intervjuer, både med Vollmann og Erlend Loe. Karin Haugen fra Klassekampen var også helt på plass i sine forfatterintervjuer.

Bredt tegneserieprogram

Forfatteren Terje Torkildsen snakker med ungdom om sin nye bok "Dystopia III". www.flickr.com/photos/solvberget

Om trass var festivalens overgripende tema, var det et stort fokus på tegneserier i år. Også der hadde festivalen gjort et scoop med å invitere Joe Sacco, maltesisk-amerikansk dokumentarist, som har gitt ut tegneserieromaner som rett og slett er fortellinger fra konfliktområder som Balkan eller Palestina. (Hans dokumentarbok «Fotnoter i Gaza» kom på norsk tidligere i år). Fin samtale med Øyvind Vågnes.

Barneprogrammet under Kapittel har fått et tydeligere kjennetegn i år. Under tittelen «Bokmerke» inviterte festivalen barnehagebarn og skoleelever til møter med forfattere som Steffen Sørum, Lene Ask, Tore Renberg, Erlend Loe og Terje Torkildsen. Jeg var flue på veggen da Torkildsen, som er ute med sin tredje bok i Dystopia-serien, møtte to ungdomskoleklasser. Det ble en time som gikk som en røyk, der forfatteren var usedvanlig flink til å aktivisere sitt ikke helt musestille publikum.

Ytringsfrihet

Kapittelfestivalen i Stavanger startet i utgangspunktet som en mer rendyrket ytringsfrihetsfestival. Fokus er nok dreid mer over på generell litteratur de senere årene, men flere kvaliteter fra starten er fremdeles med, og rettes nå mot et bredere publikum. Som for eksempel: I hvilken grad kan forfattere være med på å forme samfunnsdebatten og den faktiske verden vi lever i?

I samarbeid med blant andre PEN og friby-nettverket for forfulgte forfattere (ICORN) stilte festivalen spørsmål som «Hvor går den arabiske våren?» og «Bør informasjonen (som nå strømmer ut med de sosiale mediene) være fri for en hver pris»? Møtet med Stavangers fribyforfatter Norwan, som måtte flykte fra Afghanistan i februar etter trusler mot eget liv, ble et høydepunkt. Da hun leste diktet sitt om at hun kunne godta å være hva som helst her i verden, bare please, not «An afghan woman», var det mange blant publikum som måtte hente frem lommetørklet .

Tett og godt

Kapittel-festivalen har et stort fortrinn i Sølvberget, Stavangers kulturhus, som ligger sentralt i byen og inneholder både bibliotek, kino, kafé og flere foredrags-saler. Fint at det skjer mer uformelle ting på andre steder i byen, som opplesninger på festivalbåten M/S Sandnes eller kaféen Bøker & Børst. Men aller best er det at man greier å holde et fokus gjennom hele festivalen, og understreke verdien av kvalitet fremfor kvantitet.

Ser at litteraturfestivalen på Lillehammer satser på «penger» som tema til neste år. Måtte arrangørene der være like flinke til å holde fast på temaet sitt som Kapittel, og ikke la tanken på raske penger gå dem til hodet….

Hver gang Det norske teatret har villet sette opp et Henrik Ibsen-stykke har det blitt leven (i alle fall litt leven) – for der i gården spilles det ikke teater på annet enn nynorsk. I mellomkrigstiden var det Ibsens familie som satte føtter ned og stoppet forestillingene, senere har det vært debatt. Med utgangspunkt i oversettelsen til nynorsk.

I Trondheim, på teateret der, har de altså satt opp Tarjei Vesaas´ ”Fuglane” – og, vi må tro det er for å øke tilgengeligheten for publikum; manusteksten er oversatt til namdalsdialekt. Men ingen bråker. Så vidt jeg kan høre, er det helt stille – bare et lite sus av velvilje kan høres. Kanskje burde vi bråke litt?

I og for seg er det ikke vanskelig å se begrunnelser for omskrivingen, oversettelsen. Trøndelag, og Trondheim i særdeleshet, er ikke noe kjerneområde for nynorsk. Jeg gjetter at nynorskens popularitetskurve der ligger like langt ned mot nullpunktet som den gjør på Østlandet. Det er kanskje leit og ikke noe man gjerne sier, men jeg er redd det er slik. Nynorsk, Tarjei Vesaas´ versjon inkludert, oppleves av flertallet som fremmed, kantete og vanskelig. Og; for flertallet bøyer man unna i vår tid. Det betalende publikum har rett.

Helt siden Hålogaland teater tidlig på 1970-tallet begynte sin konsekvente praksis med å fremføre absolutt all dramatisk tekst, norsk som utenlandsk, på nordnorsk, har utviklingen gått én vei i teatrene, særlig i regionene; dialektene vinner frem, det talte skriftspråket taper terreng.

Samtidig er dette en del av utviklingen i samfunnet som helhet. Noregs mållags gamle parole fra det samme 70-tallet; ”snakk dialekt, skriv nynorsk” har på sett og vis hatt 50 prosent gjennomslag. Nynorsken sliter i dag enda tyngre enn det andre skriftspråket, mens muntligheten vasser innover dem begge. Mye tyder på at gjeldende parole i dag er: ”Snakk – også når du skriver”.

Samfunnet skal få hvile i denne omgangen og denne utflyttede trønderen er ikke blitt dialektmotstander. I stedet skal jeg prøve å si noe om respekt for kunstverk og dermed stille følgende spørsmålet på spissen; har vi lov, moralsk og estetisk sett, til å manipulere og endre den teksten som en forfatter – en kunstner, altså – har arbeidet ned i papiret, setning for setning, tegn for tegn. Og; har norsk teatermiljø i all sin folkelige ambisjon og kullsviertro på at alt er like bra uansett, utviklet en helt ny form for språklig arroganse som i dette tilfellet tror den kan ta Telemark og/eller nynorsken ut av Vesaas?

For noen få år siden satt jeg i en bil og hørte en NRK P2-oppsetning av Torborg Nederaas´ verk ”Av måneskinn gror det ingenting” – på nordnorsk. Jeg vil nødig være uvennlig, men med bakgrunn i Nederaas´ sobre, bergenske riksmål, låt det direkte hånlig – og veldig norsk; kom ikke her og tro du er noe!

På alle andre områder av kunstlivet er vi oppmerksomme på kunstnerens rett til eget verk. I teateret ser det ut til å være fritt frem for endring og manipulering – oftest med de beste hensikter, selvsagt. Det er da også et åpenbart poeng i en diskusjon om dette at dramatiseringen i seg selv er en forandring av forfatterens opprinnelige verk; endring har allerede skjedd. Og, uten at jeg har sett forestillingen i Trondheim; historien om Tusten og søsteren Hæge må vi anta er den samme – langt på vei. Men hva med Tarjei Vesaas´ helt særegne tone og tilhørigheten? Og, altså; hva med selve språket, Vesaas unike nynorske versjon?

Jeg voks opp, slik føles det i alle fall, med NRK Trøndelags opplesninger fra Olav Duuns ”Juvikfolke” – et viktig bidrag til at jeg ble leser. Kunne vi ta Namdalen ut av Duun? Og la ham oppføre på Nasjonalteateret – på bokmål eller på ekte fisker- og bondespråk fra for eksempel Østfold? Kanskje det ville bli mer bråk da – for eksempel i Trøndelag?