Kunnskap om Prøysens følelseliv er svært relevant , mener litteraturvitere.

Skrevet av Britt Andersen og Per Esben Svelstad, professor og stipendiat i allmenn litteraturvitenskap, NTNU

På ny har vi en debatt om Alf Prøysens følelsesliv. For oss som har deltatt i debatten siden biograf Ove Røsbak åpnet skapdørene sommeren 2004, virker det som samfunnet går framover. Nå er det igjen slått fast at Prøysen hadde følelser for menn, som han måtte skjule. Spørsmålet er: Hvorfor er dette viktig informasjon?

For oss litteraturforskere er Prøysens seksualitet viktig i den grad den bidrar til økt forståelse for tekstene han skrev. I et intervju med NRK 25.9. hevder Knut Olav Åmås at debatten ikke har ført til ny forsking – men dette stemmer ikke! Vi som arbeider ved NTNU har analysert forfatterskapet ut fra nye vinklinger. Vi vil her gi et par eksempler på Prøysen-tekster som spiller på flertydigheter og «koder» og kan fungere som allegorier over den homofiles situasjon og erfaringer.

Les også: – Prøysen var homofil

Kodespråk
Fortellingen «Esperanto» handler om «Hæin som ville væra noe for seg sjøl». Setningen er uthevet. Istedenfor å lære seg engelsk, slik foreldrene ønsker, lærer den unge hovedpersonen seg esperanto. Identiteten som esperanto-kyndig markeres ved en brystnål han får tilsendt. En kveld han går på kino, blir gutten sittende ved siden av en fremmed mann i mørket. Når lyset slås på, ser gutten at mannen har en esperanto-nål, akkurat som den han selv bærer. Ved synet av mannen putter gutten esperantonåla i lommen: Og det har’n angra på i mange år! For når dom slo på lyset i pausen og hæin skotte bort på den fræmende mæin, så hadde hæin gjort det såmmå!

Gutten og mannen signaliserer begge et kodespråk med brystnålen, men det kan også enkelt skjules. Dette er også et særtrekk ved den homofiles situasjon. Til forskjell fra andre utsatte grupper kan den homofile leve i «skapet» og slik framstå som «normal», dvs. som en som ikke skiller seg ut i et heteronormativt samfunn. Opplevelsen i kinosalen kan dermed tolkes som at de to ikke våger å vedstå seg sin identitet. Begge er «annerledes», men det er skummelt å stå fram og samtidig trist å gå glipp av kontakt med en likesinnet.

1900-tallets homofile subkultur
Fortellingen kan dermed fungere som allegori over 1900-tallets homofile identitet og subkultur. Man vet at det i moderne tid vokste fram en undergrunn av homoseksuelle i vestens storbyer. Dette ga seg også litterære utslag. Så tidlig som 1912 ga forfatteren Øvre Richter Frich ut romanen I skyggen av Karl Johan, som beskriver subkulturens særpregede omgangsformer der man skjuler seg, men kommuniserer sin identitet til andre med pynt og innforståtte tegn. Den sosiale subkulturen viser seg også i skrivemåten hos forfattere som tematiserer en skeiv subjektivitet. Lignende grep som i «Esperanto» finner man hos forfattere som Gide, Proust, Lorca, Woolf og Boye – og også hos hjemlige diktere som Åsmund Sveen og Gunvor Hofmo. Prøysens tekster hører hjemme i også denne litterære tradisjonen.

Den sosiale subkulturen viser seg også i skrivemåten hos forfattere som Proust, Lorca, Boye – og hjemlige diktere som Åsmund Sveen og Gunvor Hofmo, mener Britt Andersen og Per Esben Svelstad.

Det er altså ikke sexen som interesserer oss. Seksualitet i litteraturen er i vel så stor grad et spørsmål om identitet, erfaringer og tilhørighet. I dag tar litteraturforskere gjerne utgangspunkt i kontekstuelle faktorer for å studere ulike forfatterskap. For eksempel ville det fortone seg som absurd å forske på Jane Austens bøker uten noen gang å spørre seg hva det har å si at forfatteren er en kvinne som levde rundt 1800. Sosialhistoriske perspektiver åpner faktisk litteraturen for en rekke tolkninger. Slike nytolkninger vil også gjøre Alf Prøysen aktuell for nye generasjoner.

Reutgivelsen av Ove Røsbaks bok om Prøysen har fått diskusjonen om visesangerens seksuelle legning til å blusse opp igjen.

Strofen konnoterer skamfølelse, og kan tolkes som en kodet melding som gir mening ut fra en homoseksuell kontekst anno 1967, da man unngikk den andres blikk i frykt for både ytre represalier og egen stigmatisering.

Motstanden mot å gjøre Prøysens seksualitet kjent handler ikke om homoseksuelles behov for å skjule seg, men om samfunnets behov for å skjule den homoseksuelle. Som litteraturforskere mener vi det er svært relevant med kunnskap om Prøysens følelsesliv. Dette skrev vi også i 2004, da andre kalte biograf Ove Røsbak en løgner.

Denne kunnskapen kaster nytt lys over forfatterskapet og plasserer det i en videre – faktisk internasjonal – sammenheng. Dessuten hjelper det oss å se Prøysens skildringer av et allmennmenneskelig behov: trangen til å finne kjærlighet og fellesskap blant andre i samme situasjon.

Les også: Å skrive i noen ånd. Hvilken relevans har Prøysen for låtskrivere i 2014?

Hør også: Serien om Alf Prøysens liv og diktning, planlagt i nært samarbeid med Prøysen selv.

Nå i sommer, nærmere bestemt den 23. juli ville Alf Prøysen fylt 100 år, hvordan kan man skape ny kunst i noens ånd og hvilken relevans har Prøysen for låtskrivere i 2014?

Av Guro von Germeten, låtskriver, sanger og trekkspiller. Mottaker av Prøysenårets Kunststipend.

I januar ble jeg tildelt Prøysens Kunststipend av Prøysenåret 2014. Arbeidsstipendet på 250 000 kr skal bidra til å videreføre arven etter Alf Prøysen, med utgangspunkt eller inspirasjon av Prøysens eget verk, og skape ny kunst i hans ånd. Hvordan kan man skape ny kunst i noens ånd og hvilken relevans har Prøysen for meg som låtskriver?

Stemmen til Prøysen har for flere generasjon vært DEN stemmen. Stemmen av barndom, stemmen av gode historier, stemmen av levd liv. Da jeg søkte om arbeidsstipendet hadde jeg som mange andre norske låtskrivere som skriver på engelsk, lett etter veien inn til mitt eget norske språk, etter min norske stemme – lite visste jeg at det var selveste Alf Prøysen som skulle bli min personlige læremester inn i morsmålet mitt.

Je trur på deg
Hva skjer når jeg leser de ord du har skrevet, og virkelig tror de er skrevet for meg
Hva skjer når jeg leser de ord du har skrevet, og tror de er skrevet av deg kun for meg

Intertekstualitet er en litterær teori om forholdet mellom tekster som siterer fra hverandre, hentyder til hverandre, eller på andre måter er forbundet. Fenomenet har lenge vært brukt i film- og serieverden hvor man referer til andre filmer/serier for å gi egne karakterer mer dybde, eller sette filmen inn i en større ramme. Prøysen benyttet seg i sine tekster av et lignende grep. Han har adskillige henvisninger til bibelske hendelser og karakterer («Hæin skulle tegne Babylon, men lærer’n hæin sa nei»), noe som setter mindre og lokale hendelser inn i et større verdensbilde.

Intertekstualitet kan være leser-basert, at du som leser fritt får assosiasjoner til noe annet når du ser eller leser et verk. Men også som skaper av kunst ønsket jeg å undersøke dette; Hva skjer med mitt verk, når jeg fordyper meg i alt jeg kommer over av Prøysen: viser, romaner, biografier, og så produserer egen tekst og musikk?

– Det å så se på likeheter- forskjeller – nærhet – avstand – mellom meg og Prøysens, blir igjen kilde til inspirasjon og nye låter, skriver Guro von Germeten.

Når nettene blir lange
For å gi et konkret eksempel på intertekstualitet: Prøysen alltid vært jul for meg. Hver desember besøkte jeg Oslo Nye Dukketeater og slukte forestillingen om ’Snekker Andersen og Julenissen’. Det ble ikke jul før musefamilien hadde sunget Musevisa eller før Snekker Andersen hadde lagd ei linnæle på lette vinger. Derfor ønsket jeg å gjøre noe med jul i prosjektet. Prøysens mest kjente julesitat er kanskje ’Når nettene blir lange og kulda setter inn’, som i min tekst har blitt som følger:

Jeg har noe å tro på, jeg tror du tenker på meg
Når jeg fryser i langsome netter, og vintern’ er på vei

Teksten referer og til Prøysens stubb ’Je har trua på deg’ og du vil kanskje si at det har sneket seg inn en annen en referanse til et norsk låt her også.

Det siste stykkje lyt me alle sammen gå alene
Jeg har som Prøysen alltid vært opptatt av mennesket. Hvordan har vi det egentlig med oss selv og med hverandre? Derfor ønsket jeg å ta utganspunkt i det mørke, til tider morbide i Prøysens tekster, men også det sterke og stolte, som bruddet med janteloven. Jeg ga prosjektet arbeidstittel, ’Det siste stykke må vi alle sammen gå alene’, et sitat Prøysen delte med sin gode venn Anne Cath Vestly på dødsleiet.

Som så mange Prøysen-sitater, inneholder den setningen så mye allmenngyldig helt alene. Å ville sette den frasen inn i en ny sammenheng har gitt meg mye hodebry. En sen kveld jeg satt og spilte gamle sjømannsviser, kom det til meg at en så sterk frase trenger egentlig ikke så mange andre ord, den trenger kanskje mest av alt tomt rom til å fylle og en (slipsteins-)vals som går og går.

Hold fast i meg, la oss seile samme vei
Som mange millioner mennesker har seilt før oss, hold fast i meg
Dette er alt, det siste stykke må vi alle sammen gå alene
Husk smaken da av vind og salt, når du er der og jeg er her, alene

Viser i Tussmørke
Mange tenker sikkert nå i sitt stille sinn, at ”dette må jo være verdens enkleste oppgave”. Bare å sniklåne Prøysens gullkorn og late som de er sine egne. Men som låtsnekker er jeg er jo interessert i å utvikle mitt eget kunstnerskap, med mine særegenheter. En klassisk låtskrivningsøvelse er å gi seg selv en tittel og skrive derifra. Noe av det såreste jeg har lest av ord hos Prøysen er tittelen ’Viser i Tussmørke’. Så jeg satte meg ned (uten å lese Prøysens tekst først) og skrev min egen Vise i Tussmørke:

Det her er en sang, for når allting er borte
Det her er en sang, for når alt er forbi
For når mørket har lagt seg, og du og jeg hater
Der hvor ingenting smaker, og det finns’ ikke mere å si

Det å så se på likeheter- forskjeller – nærhet – avstand – mellom meg og Prøysens, blir igjen kilde til inspirasjon og nye låter. Det er videre interessant å se om Prøysen-kjennere vil kjenne igjen Prøysen i mine tekster, eller om mine lyttere ønsker å lese mer Prøysen etter å ha hørt mine ting?

Livets sekund
En av de tingene jeg har blitt mest bevisst på gjennom mitt prosjekt med Prøysen er viktigheten av at vi leser og fortsetter med å lese. Enten man leser alene eller blir lest for. Jo mer jeg leser, har jeg og merket at det ikke bare er Prøysens historier, men historiene om Prøysen som inspirerer meg til å skrive.

Derfor er det med stor glede jeg ser alle Prøysenarrangementene rundt om i Norge i anledning jubileumsåret. Ingen vet når ’det lille livets sekund treffer oss’, og gir oss inspirasjon til å skrive, med vår egen lille eller store stemme. Men jo mer vi oppsøker Prøysen, jo mer gir vi han sjansen til å bety noe for oss og fremtiden også.

Jeg har en drøm
En bitteliten drøm
Om at jeg, min kjære
La meg krype opp i midten av ditt fang
La meg sitte i ditt fang, hvor det er trygt og jeg er stille
Det kan godt være mørkt, det kan godt være farlig
Men lov meg, la det aldri ta slutt

Til Alf Prøysen, til minne om din fødselsdag. Takk for at jeg får lese – og skrive – deg.

Se også: Klipp med og om Alf Prøysen.