Mona og Stig, to søsken i Bergen. 1966. Fattige barn; forfyllet far som snart forulykker på BMV. Mor er prostituert. Stig tar vare på Mona, er mann i huset. De digre rottene i vaskekjelleren er selve innbegrepet på uutholdeligheten. Det ser dårlig ut. Til den nye læreren dukker opp og er den første som ser Stig. Som blir klassens idol, setter mot i Stig, forandrer livet hans. Amund Mæland, læreren, ligger under hele den historien som utvikles over fem ti-år i Pål Gerhard Olsens nyeste roman «Bålet».

Tilstandene

Jeg har i mange år besværet meg over misforholdet mellom mengde og kvalitet i utgivelsen av norske kriminalromaner: Bøkene blir stadig fler, mens de gode eller interessante blir færre. Uten å ha undersøkt saken nøye, har jeg kanskje et inntrykk av at utgivelsestakten har stagnert noe. Kvaliteten er stadig så som så.

Det likegyldige

Misforstå meg ikke: Det er omtrent like langt mellom de virkelig dårlige kriminalromanene som det er mellom de virkelig gode. Problemet ligger i mengden av ambisjonsfattigdom og sjangertro. Den utstrakte trygghetsskrivingen langs en slagen landevei fyller rommet mellom godt og dårlig: Bøker skrevet av forfattere uten virkelig uttrykksbehov, uten litterær brann. Bøker uten språklig spenst og vilje. Hvis man altså kan kalle det et «problem». Særlig spennende er det uansett ikke. Hverken i betydning «spennede handling» eller «spennende litteratur».

Krim eller ei

Nå er det langt fra sikkert at Pål Gerhard Olsen har sett for seg at «Bålet» skal bli omtalt som en av de kriminalromanene han har på samvittigheten. Det går fint å argumentere for at boken ikke er en krim. Forlaget har utstyrt den med merkelappen «roman». Like fullt; i jakten på forfattere som vil puste liv til den døende sjangeren krim, er det alt for fristende å bruke Olsen og «Bålet» som eksempel på slik vilje. Vilje til å tøye format, gjøre noe annet, der grosset repeterer det vi har lest før.

Krim nok

Jeg tar meg altså friheter, men ikke alt for mange. «Bålet» inneholder mord. Mord oppklares, incestuøse handlinger begås, skyldige og medskyldige utpekes. Mennesker fra ulike utkanter av livet drives sammen på ett sted i én tid og må ta den regi som historien gir dem. De fleste i et moralsk limbo. Krim nok, altså, spør du meg.

Indre Østland

Alt samles tidlig på 80-tallet et sted ved Glomma et sted – kanskje ikke så langt fra Kongsvinger. De to barna i Bergen skiller lag – ved hjelp av den omtalte læreren og barnevernet. Stig blir hos Mæland. Mona, lillesøsteren, havner ved Glomma, adoptert av gode foreldre. Der finnes også Håvard, den merkelige gutten med diabetes og rare klær, pinsevenndatteren Sara som synger så uendelig fint at Håvard finner frelse. Hanna bor i ei nedslitt tømmerkoie uten vann sammen med sin narkotiserte mor og skiftende menn. Og det er fler.

Én tråd

Det ene drapet i boka er den faktoren som bringer alle disse unge livene sammen til én tråd. En som kommer til å henge ved aktørene helt til vår egen tid. Det er her alt tvinges sammen til ett og sannheter tvinges frem. Mens livet gjør sine hogg og tildeler sine gaver.

Troverdigheten

Det kan innvendes at Pål Gerhard Olsen har trukket bokas litterære troverdighet langt. Det skal mye aktivitet i tilfeldighetssvingen til for at alle disse menneskenes liv skal krysse hverandre – på cue, så å si. Samtidig er Olsen den forfatteren som for noen år siden hevdet at troverdighetskravet rir norsk litteratur som en mare. Det poenget er jeg også tilbøyelig til å gi ham. Begynner man først å tenke for mye, er den «troverdighet» vi møter i den gjengse krimroman ofte riktig langsøkt, som svenskene sier. Leserspørsmålet «er dette egentlig sannsynlig», får illusjoner til å briste lettere enn den første isen. Uansett hvor sjangertro og fullastet med kunnskaper om politiarbeid romanen synes å være, er det best å unngå den slags spørsmål.

Språk

Fra tiden som krimforfatter i nærheten av det hardkokte landskapet a la Raymond Chandler, har Olsen tatt med seg en betydelig billedskapende språklig evne. I blant resulterer det i slående originale og åpne bilder. Andre ganger glipper det og tenderer mot det svulstige. Et eksempel på det vellykkede finnes i møtet mellom Håvard, den underlige gutten med diabetes, frelse og Hanne med den utsvevende hippie-moren:

«Når denne følelsen kom over henne, drev hun fritt rundt i skolegården. Det var slik hun traff Håvard. Han drev kanskje rundt, han også. Men mye stivere enn henne. Med hendene ned langs siden. Med høye knær. Med en munn som beveget seg selv om det ikke kom noe ut av den. Med klær som så ut som de kom fra Fretex, der Hannes klær i Oslo hadde kommet fra. Klær som fikk ham til å se ut som en såpeboble. En raring, sa Berit om ham. (…)

Håvards hårklipp var snorrett. Huden så ut som marsipan. Øynene satt dypt, som en kulp i elva.

– Hva gjør du, spurte Hanne.

– Jeg tenker.

– Jeg også.

– På hva da?

– På at du er større for alderen enn det jeg er».

Kvalitet og kvalitet

Vi kommer helt sikkert til å diskutere forholdet mellom krim, underholdningsverdi og kvalitet i lang tid. Min erfaring er at det ikke trenger være et motsetningforhold. En krimroman kan også være en god roman – forutsatt litterær vilje og talent. Den eneste nødvendige forskjellen er kanskje den som amerikaneren James Crumley påpekte: En skjønnlitterær roman kan være kjedelig og samtidig god. En kriminalroman kan ikke være kjedelig og god på samme tid.

På Gerhard Olsens «Bålet» er høyst lesverdig enten man leser den som krim eller ikke. Aller flest poeng skal forfatteren ha for å utvide sine sjangre.

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder Anne Cathrine Straume en knapp på den eneste sakprosa-boken, nemlig «Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

Det har vært mye snakk om hvor dyster den nordiske barne- og ungdomslitteraturen er blitt de siste årene. Trenden er lett å se fortsatt. Nordiske forfattere går ikke av veien for å skrive om kreftsyke barn eller papirløse flyktninger. Men sammenligner vi årets kandidater til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris med fjorårets, er det langt flere bøker av den humoristiske eller eventyrlige sorten i år. Her er færre rene bildebøker, flere romaner for litt større barn, som kan lese selv. Ingen diktsamling i år, derimot et praktverk av en fagbok.

La oss starte med den.

Suveren sakprosa

«Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

«Leonardo. Oikealta Vasemmalle» (Leonardo. Fra høyre til venstre) av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.) er slående å se på, med en lang rekke gjengivelser av Leonardo da Vincis kjente og mindre kjente verk. Boken er en enestående inspirasjon for alle som har et snev av nysgjerrighet i seg. Den handler først og fremst om multi-geniet Leonardo da Vinci, dernest om hans tid, i renessansens Italia. Gjennom boken løper Leonardos egne skisser og håndskrevne dokumenter. De er trykt på tykt, eksklusivt papir og på gjennomsiktige, tynne silkepapirsider, som skaper en særegen sanselig effekt. Boken blir en slags idéhistorie og kunstanalyse i ett. Forfatteren bedriver nemlig også nærlesing av Leonardos malerier og belyser detaljer som ellers ville gått de fleste hus forbi.

Parallelt med Leonardos egne bilder følger en moderne robot fortellingen – den beveger seg bare i nedre hjørne av boksidene, ikke i selve teksten. Slik jeg leser det, setter dette moderne elementet tiden og oppfinneren og nysgjerrigperen Leonardo i et perspektiv. Julia Vuori har i tillegg tegnet en rekke fantasidyr, dyr som Leonardo har beskrevet detaljert i notatene sine, men som først nå får en fysisk utforming.

Også det første året Nordisk råd delte ut en egen pris til barne- og ungdomsbokforfattere, var en av kandidatene til prisen en faktabok. Det var «Joels farger» av Isela Valve, en slags biografi om Ålands kunstmaler og forfatter Joel Petterson (1892-1937). Det er ikke meg imot om den storslåtte biografien om Leonardo da Vinci stikker av med prisen i år, men hva står det i statuttene?

«Priset utdelas en gång om året i samband med ett arrangemang av Nordiska rådet. Det ges för ett litterärt verk, skrivet för barn- och unga, på ett av de nordiska ländernas språk.

Med ett litterärt verk förstås i detta sammanhang poesi, prosa, drama, ett verk som kombinerar text och bild eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav.»

Dette forstår jeg slik at rene faktabøker ikke kan nomineres, men derimot fagbøker, for eksempel biografier, med høy litterær eller kunstnerisk kvalitet, slik tilfellet er med dette verket.

Stort spenn

Å sitte i juryen for barne- og ungdomsbøkene kan ikke være lett. Hvordan skal man sammenligne en enkel, liten bildebok med et ambisiøst biografiprosjekt, eller en humoristisk barnebok med en sterkt politisk og problematiserende ungdomsroman?

Jeg er uansett gledelig overasket over det høye nivået på årets kandidater. Visst finnes det enkelte tradisjonelle fortellinger i bunken, men overveiende er bøkene fylt av en energisk originalitet som gjør en glad og stolt på barnelitteraturens vegne.

«Durrebjørnen og skuterløypa» av Veikko Holmberg og Sissel Horndal (ill.).

Den samiske kandidaten er en av de svakeste i årets knippe. «Duvro-guovza ja skhotermadii» (Durrebjørnen og skuterløypa) av Veikko Holmberg og Sidsel Horndal (ill.) handler om binna Durre og ungen hennes Darre som blir forstyrret i dvalen sin av den nye skuterløypa. Dette er en velment, men overtydelig historie om de snille bjørnene og de dumme menneskene. Her er mye tekst med et til dels svært byråkratisk og vanskelig språk. Hvor store barn skal denne bildeboken passe til? Det viser seg at bjørnene kan snakke, bjørnemor har også stor innsikt i hvordan menneskenes myndigheter arbeider. Menneskene blir typer, noen er slemme, andre snille, og de har navn som Anton Antonsen og Sverre Svendsen. Bokens tydelige moralske budskap vekker minner om tidligere tiders barnebøker. Illustratør Sidsel Horndal løfter fortellingen, hun var nominert til Nordisk råds pris også for to år siden, da sammen med Signe Iversen med boken «Månegutten og Heike». Horndal har et gjenkjennelig og personlig uttrykk, Oppslagene i boken er fargesterke og følelsesladede, jeg liker best bildene der bjørnene får lov å være bjørner, og ikke tillegges menneskelige egenskaper.

«Aqipi – til sommerfest» av Naja Rosing-Asvid.

Grønland har nominert Naja Rosing-Asvids bildebok «Aqipi – til sommerfest», en fortelling om ånden Aqipi, som av og til blir tilkalt av en åndemaner og beveger seg inn i menneskenes verden. Etter en liten rammefortelling med åndevennene, får vi beskrivelse av hverdag og fest i et tradisjonelt grønlandsk samfunn. Boken blir pedagogisk, med svært detaljerte tegninger fra sommer- og vinterboplassene til grønlenderne i tidligere tider. Her skal håndverk, mattradisjoner og religiøse riter vises frem, ikke gjennom en, men flere små historier. Boken inneholder også en faktadel til slutt, med tips til hvordan leserne selv kan lage seg en gressdukke eller en snurrepinne. Det er et prisverdig bevaringsprosjekt, en bok som vil utsi noe om identitet og tilhørighet. Jeg mener likevel rammefortellingen blir for svak og springende i forhold til de gode intensjonene. Illustrasjonene er gjennomarbeidet og grundige, men kan minne litt om bildene 1970-tallets skolebøker ga av steinaldersamfunn eller bondesamfunn vi skulle lære om. Det vrimler av folk, redskaper og klesdrakter. Det blir dessverre verken spesielt spennende eller spesielt nytenkende.

Da liker jeg bedre den upretensiøse «Vinur minn, vindurinn» (Min venn vinden) av Bergrún Íris Sævarsdóttir fra Island. Rent formelt er vel dette den eneste rene bildeboken, der bildene helt fyller alle sidene og teksten er minimal. Denne boken henvender seg klart til de aller yngste barna. En katt ser værmeldingen på TV med bestefar. Bestemor slår fast at det godt kan bli lurevær! Og katten går ut og tester. Joda, her er vind, sol, regn og snø. Det er et typisk islandsk skiftende vær – og på bokens aller siste oppslag, fylles dobbeltsiden av et tjuetalls ord og begreper som beskriver de ulike værtypene. Om verken fortellingen eller illustrasjonene sprenger grenser – Sævarsdóttir gir spenstige utsnitt i illustrasjonene sine med en veksling mellom panorering og detalj-fokusering – er historien enkel, humoristisk og lærerik på en gang. En fin liten bok, som godt kan bli en yndling hos de aller minste.

Humor og energi

«Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill.).

Jeg nevnte innledningsvis at det er mindre dysterhet å spore i årets nominasjonsbunke, og at humor – og spenning – i større grad gjør seg gjeldende. Nesten som en tegneseriehistorie er årets bidrag fra Færøyene, boken «Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill)

Dette er en ellevill fortelling om farfar som møter en foretaksom hane som flytter inn i hagen. Farmor og farfar passer barnebarna, men verken de to små guttene eller farmor skjønner hvorfor farfar stadig snakker om denne famøse hanen, den har nemlig ingen av de andre sett:

«Viggo, har du nogensinde set en hane i røde smækbukser?»

«Nej, for vet du hvorfor?» svarede Viggo. «En høne har engang banket en Star Wars-robot, og vet du hvad, da jeg var lille, tissede jeg i ble, og mor havde os engang inde i maven, men kun en ad gangen. Men ved du hvad, Páll har en drage, som han har tabt i børnehaven!»

Ja, slik snakker en fireåring, og ettersom farfar blir mer og mer involvert i den snakkende hanens lurifakserier, lyder han for de utenforstående mer og mer som sitt tankespringende barnebarn. Er han blitt senil? Eller finnes det faktisk en hane med gule snekkerbukser i hagen?

Dette er en underholdende bok for barneskolebarn, og det gir ingen mening i å lete etter et underliggende budskap. Illustrasjonene er glatte og lett tilgjengelige, kanskje litt for enkle. Som vinnerkandidat tror jeg likevel ikke «Og mamma!» har store sjanser.

«Alberta Ensten och uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg.

Det kan derimot den ålandske «Alberta Einsten og Uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg og Ida-Maria Wibström ha. Dette er en litt Roald Dahl-aktig historie om Alberta, som ikke fremstår som noe skolelys, men som har mer innabords enn man kunne tro. Moren hennes er oppfinner – og i år skal hun delta i et stort mesterskap og konkurrere med den selverklærte Oppfinnerkongen, som, skal det vise seg, også er en stor svindler. Flyvende hus, forelskelser og utkledningsmanøvre er ingredienser i denne sprudlende og fantasifulle fortellingen. Strek-illustrasjonene med snirklede detaljer og skraverte flater underbygger følelsen av fart, spenning og fantasi. Boken gir leseren et inntrykk av at det meste er mulig, bare man har mot og tiltakslyst.

Eventyr

En annen sterk kandidat er den svenske «Mördarens apa» , en 600 siders roman av Jakob Wegelius. Boken er en frittstående oppfølger til «Legenden om Sally Jones». Både den og oppfølgeren har vunnet den svenske August-prisen og handler om gorillaen Sally Jones, som jobber som mekaniker på en båt. Apen er usedvanlig intelligent, hun kan selvfølgelig ikke snakke, men lærer seg etterhvert å forstå menneskespråk og har et enormt talent for å løse all verdens tekniske problemer. I årets bok blir apens bestevenn og styrmann arrestert i Lisboa, anklaget for mord. Han er selvfølgelig uskyldig, Sally rømmer og må prøve å renvaske sin bestevenn.

«Mördarens apa» av Jakob Wegelius.

Wegelius serverer en eventyrlig og grensesprengende historie, som er fiksjon og løgn og forbannet dikt, men som oppleves som virkelig og faktisk mulig. Jeg tror etterhvert at Sally Jones er i stand til det meste. Hun blir helten jeg heier på. Behandlingen av Sally fra ignorante mennesker som vil putte henne i dyrehage eller aller helst avlive henne, gir assosiasjoner til en altfor utbredt holdning til alle mennesker som er annerledes – mange er dem som aldri får muligheten til å vise hva de kan og står for, fordi de defineres ut fra utseende eller navn.

«Mördarens apa» en roman om vennskap, trofasthet, profittjag, sannhet og løgn. Illustrasjonene i boken levendegjør det mangslungne persongalleriet samtidig som de bidrar til poesi og sårbarhet i den virvlende røverhistorien. Dette er en leseropplevelse av de sjeldne!

«Jagger, Jagger» av Frida Nilsson.

Også den andre svenske kandidaten, Frida Nilssons «Jagger, Jagger» blander fiksjon og fakta på finurlig vis. Jeg-fortelleren og hovedpersonen heter Bengt. Han blir mobbet av barna i nabolaget, en dag stenger de ham til og med inne i en kjellerbod. Da blir han reddet av hunden Jagger Svensson. Han er uteligger og er på leting etter noe å spise. Et merkelig og ikke helt enkelt vennskap utvikler seg mellom Bengt og Jagger. Fortellingen fascinerer ved sin naturlige omgang med hunden som et menneske, samtidig som gnisninger mellom barna og ikke minst foreldrenes litt hjelpeløse inngripen i barnas oppførsel skildres med skarpt blikk og ikke så rent lite humor. «Jagger, Jagger» er en tøff historie som viser hvordan det er å bli holdt utenfor. Den er brutal, men skriver også frem en sterk vilje til overlevelse og ikke minst hevn. Den som ler sist, ler best.

Fantasy

«Maresi. Krönikor från Röda klostret» av Maria Turtschaninoff.

Norsk ungdomslitteratur har de siste årene vært dominert av dystopier. Verden slik vi kjenner den er gått under, naturkatastrofer, krig eller epidemier skaper nye utfordringer for unge som må overleve på egenhånd og ikke minst ta de rette valgene for å skape et levelig samfunn. Internsjonalt vrimler det av fantasyromaner der det gode stilles opp mot det onde og der reality-elementet er sterkt nærværende. Ikke noe av dette finner vi hos årets kandidater til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. En fantasyroman er med likevel, det er den finske «Maresi. Krönikor från röda klosteret» av Maria Turtschaninoff.

Maresi er vår forteller. Hun er blitt pålagt å skrive ned dramatiske hendelser fra klosteret der det bare bor jenter og kvinner. Klosteret, som ligger på en avsidesliggende øy der ingen mann har adgang, er et senter for kunnskap og omsorg. Mange unge jenter søker til klosteret for beskyttelse. Riktig skummelt blir det når ungjenta Jai, som er flyktet fra en voldelig far fra en tradisjonell maskulin æres-kultur, blir innhentet av faren. Han har allerede drept søsteren hennes, som han mente var løsaktig, nå vil han drepe Jai for å redde seg selv fra skam.

Historien er uvanlig fascinerende, men jeg spør meg: hvilken gutt ville lest dette? Fortellingen skildrer menn som voldelige overgripere, kvinner som romslige og rause omsorgspersoner med nær tilknytning til jord, blod og kvinnelige guddommer. Overnaturlige krefter tas i bruk når kampen er på sitt heteste. Når Maresi ved slutten av romanen velger å forlate klosterets trygghet og returnere til den skremmede og farlige verdenen utenfor, for å dele sin kunnskap med andre, blir hun som en litteraturens Malala. Det er sterkt og vakkert, nydelig fortalt både med sanselige naturskildringer og filosofisk søken. Likevel kan jeg ikke unngå å føle ubehag over polariseringen mellom kvinner og menn i denne romanen.

Gru og grøss

Thorarin Leifssons «Madurin sem hatadi börn» (Mannen som hatet barn) har også elementer av samfunnsengasjement i seg. På overflaten er dette fortellingen om tolvåringen Sylvek, som bor i Reykjavik sammen med bestemoren sin. De har arvet et hus og kom til Island fra Barcelona for et års tid siden, bare Sylvek har lært seg språket. Han har imidlertid ennå ikke fått noen nære venner. Plutselig en dag skjer det groteske ting i Reykjavik, denne byen der vanligvis ingenting skjer, ifølge Beste. Kroppsdeler av unge gutter blir funnet på supermarkeder rundt om i byen. En gal guttemorder er løs! Samtidig må Sylvek og Beste leie ut et rom i huset for å tjene penger. Mannen som kommer er mørk og sortkledd, og han røper for Sylvek at han hater barn.

Visst blir det spennende, men jeg kan røpe så mye som at det ikke er så brutalt som det høres ut til. Virkeligheten er ikke alltid slik vi ser den. Og som i Jo Nesbøs Doktor Proktor-fortellinger, som også kan være brutale nok, er vi aldri i tvil om at våre folk skal klare brasene. Thorarinn Leifssons dystre illustrasjoner, derimot, underbygger uhyggesfølelsen og gir dybde til fortellingen.

Den underliggende kritikken slår i mange retninger. For meg går det litt over stokk og sten mot slutten, og fortellingen mister troverdigheten sin. Treningshysteri og dopingmisbruk får sitt, underholdningsbransjen likeså. At selve barnebokbransjen også tematiseres, er kanskje artigere for voksne lesere enn for barn.

Problematiserende barnebøker

«De som ikke finnes» av Simon Stranger.

Simon Stranger er den forfatteren som går lengst i å skrive politisk for unge lesere. Hans ungdomsroman «De som ikke finnes» er en beksvart avslutning på trilogien om Emilie og Samuel. Hun er norsk, hvit og rik, han er øst-afrikaner, svart og fattig. I denne romanen, som kan leses uavhengig av de foregående, tropper Samuel opp på Emilies dør etter måneder på reise gjennom Europa. Han er skadet, trenger penger, kanskje er han også ruset?

Er «De som ikke finnes» en god roman? Jeg vil si at den først og fremst er en viktig roman, her er en forfatter som har beholdt troen på at litteratur kan forandre verden, som håper kunsten kan gi innsikt som fører til faktisk handling. Rent litterært er ikke Stranger noen finsmed. Han driver ikke med dybdepsykologi eller malende miljøskildringer. Harde fakta slås i bordet, og det er greit nok, for det virker.

Innimellom skulle jeg likevel gjerne sett flere sider av både Emilie og Samuel, fått tilgang til flere følelser. Slik det er nå, blir det mange litt umotiverte påstander, som Stranger helt sikkert har belegg for i autentiske historier, men faren for stereotypier er til stede.

• LES: Anmeldelsen av «De som ikke finnes»

«Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung.

Rent litterært og språklig er det flere lag og nyanser i den danske romanen «Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung. Dette er fortellingen om det umake venneparet William og Knud. Lenge tror vi Knud er en frekk og omstreifende venn. Litt etter litt skjønner vi at han er en fantasifigur, et bilde på kreftsykdommen i Williams kropp. Tjukk og selvgod ligner han litt på Astrid Lindgrens udødelige Karlson på taket. Han forteller røverhistorier fra hele verdenshistorien – han har nemlig holdt keisere, generaler, gatefeiere og slangetemmere med selskap. Sitt vanskelige tema til tross blir «Ud med Knud» en både morsom og spennende bok. Wung-Sung skriver frem nydelige og ubehagelige betraktninger fra William, som bekymrer seg for foreldrene, får angst og dårlig samvittighet for at de har det vondt, sliter seg ut og dessuten har sluttet å sove i samme seng.

Forfatteren utvider romanen med klare referanser til Huckleberry Finn og flåteflukten nedover Mississippi. Han understreker viktigheten av drømmer, av ønsket om frihet, og ikke minst skriver han frem Wlliiams håp om bare å få være en helt alminnelig gutt.

«Et helt alminneligt barn ville blive bedt om at hjælpe til derhjemme. Derfor kravler William ud ad vinduet. Det kræver mange kræfter at få løftet sig op over vindueskarmen. Han er usikker på benene, da han bevæger sig over græsplenen. Det er overskyet. Græsset stryger ham helt op på læggen. Det er højt som i en urskov. Sådan var det ikke, før William blev syg. Der er to muligheder: Enten ser mor og far slet ikke, hvor langt græsset er blevet, fordi de kun kan se deres syge søn. Eller også vil far ikke slå det, fordi larmen fra græsslåmaskinen kan forstyrre hans søn, så han ikke får hvilet sig og bliver endnu mere syg.»

«Ud med Knud» er en bok med en voldsom oppdrift, til tross for sitt vanskelige tema. Noen vil spørre seg om barn MÅ lese om slike sørgelige ting. Nei, det må de ikke, men de KAN. Muligheten til gjenkjennelse, trøst, til å dele traumatiserende erfaringer med andre og kanskje finne frem til et språk for det som ikke kan uttales, finnes i litteraturen. Det er godt å tenke på.

«Ella er mit navn vil du købe det?» av Mette Hegnhøjs.

Mette Hegnhøjs «Ella er mitt navn vil du købe det?» er bunkens mest eksperimentelle bok. Vi kan kanskje ikke engang kalle det en bok. Dette er nemlig en slitt pappeske med en slapp syltetøystrikk rundt! Inne i esken ligger omlag hundre løsark med små notater. I tillegg en dose poetsne, eller små, runde papirbiter, sånne som spises og spyttes ut av en hullemaskin. På baksiden av esken står det

«Dette er Ellas efterlatte noter, som vi fandt dem i Privaten bag Antikvariatet i en æske under Ellas seng. Med vennlig hilsen Jensen & Dalgaard.»

Det er altså Ella, 12 år, som med en gammeldags skrivemaskin har skrevet disse lappene. Der står det om dødsboene moren kjøper inn, som Ella må sortere. Det står om morens nye kjæreste, som Ella bare kaller plageånden. Og det står om katten, som i noen få, lykkelige dager er Ellas bestevenn før moren mener hun er allergisk og sørger for at katten forsvinner.

De mange løse lappene utgjør en sjelden sterk fortelling. Vi får ingen bakgrunnshistorie, det er som å dykke ned i virkelighetens verden, få et glimt rett inn i livet til den ensomme og etterhvert frustrerte Ella. Poetsneen skyldes at hun går løs på bøkene i antikvariatet med hullemaskinen. Så er hun borte.

Hvor ble Ella av? Hvordan ender denne ubehagelige historien? Det får vi ikke vite. Mette Hegnhøj utfordrer leserne sine ved å være så kompromissløs. Det er tøft gjort å ta sine unge lesere på alvor, gi dem noe å bite i. Og kanskje er danske – og nordiske – barn så godt skolert i litterære fortellinger at de svelger dette uten problemer?

Poesi

«Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.).

Jeg nevnte at det ikke er noen rene diktsamlinger blant årets kandidater til den nordiske prisen. Likevel finnes her poesi, ikke minst i den tilforlatelige kjærlighetshistorien «Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.) Slik åpner boken:

«En tirsdag ble Joel forelsket.
Han hadde ikke vært det før.
Han visste ikke at han skulle bli det heller.
Han sto ved døra på skolen og ventet.
Han visste ikke hva han ventet på.
Men han ventet likevel.»

Joel visste ikke hva han ventet på. Men han ventet likevel. Det er et utsagn med mange lag, enkelt og stort på samme tid. Og det handler da også om de helt store følelsene i denne lille, illustrerte romanen med undertittelen «En kjærlighetshistorie».

Joel og Io finner hverandre, selv om han er sjenert og stillferdig og hun er modig og foretaksom. Der Gulliksen tryller frem de fineste bilder med bokstaver, lar Anna Fiske poesien strømme gjennom sine rufsete og umiddelbare illustrasjoner. Vi får vekselvis ettertenksomme helsides oppslag og dramatiske, pulserende tegneserieruter. At forfatter og illustratør har funnet tonen er lett å se. Resultatet er en hverdagshistorie som blir allmenngyldig, den er vakker og sår og vil sikkert gå hjem hos langt flere enn aldersgruppen seks til ni år, som den er markedsført for.

• LES: Anmeldelsen av «Joel og Io»

Og vinneren er…

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. Det er blitt en viktig pris. Den svært gode nordiske barnelitteraturen – for det skal sies, vår litteratur for barn og unge står i en særstilling i verden, med eksperimentering og grenseutvidelse både hva gjelder innhold og form – blir løftet frem med sin egen verdi, uten å måtte måles og skulle konkurrere med voksenlitteraturen.

Det første året gikk prisen til en finsk fantasyroman for ungdom som handlet om døden. I fjor gikk prisen til en norsk barneroman som handlet om hvordan tre små kamerater skulle takle livet. Og i år? Er tiden inne for en bildebok? Jeg tror ikke det. Men juryen har en vanskelig jobb. Simon Stranger har skrevet den mest rystende fortellingen, Mette Hegnhøj den mest eksperimentelle.

I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder jeg en knapp på den forseggjorte og fascinerende biografien om Leonardo da Vinci og den usedvanlig originale og rørende røverhistorien om «Mördarens apa».

• LES: – Parodisk dystre barnebøker.

Henrik Kjellmo Larsen er en av medlemmene i juryen for P2-lytternes Romanpris

De dumpet ned i postkassen, en etter en. Seks bøker. Seks bøker fra seks forskjellige forlag som hadde to ting til felles. Den ene var at det var seks veldig gode bøker, og den andre var at alle forlagene ville at jeg skulle like boken deres best. Jeg var litteraturkritikker.

Jeg måtte lese bøkene på en helt nye måte. Analysere og føle, undersøke og slakte. Jeg var ikke alene. I Oslo, Bergen og Trondheim satt det fem andre som følte akkurat det samme. Hva har jeg begitt meg ut på, hva forventer NRK, denne bokene elsker jeg, denne boken hater jeg, kan – jeg – slakte en bok som andre elsker på radio? Vi hadde fått bøkene nominert til P2-lytterens romanpris.

Det var en helt ny leseropplevelse. Vi fikk i underkant av to måneder på å lese omlag 1400 sider. I seg selv er ikke det noe spesielt, men fordelt over seks bøker var det en utfordring. Ettersom bøkene var valgt ut av en fagjury i NRK var alle meget gode, dog på hver sin måte. Det var flere av bøkene som rørte ved meg, og flere som fremdeles rører ved meg. Underveis føltes det derfor litt hemmende å skulle bli utsatt for nye og sterke inntrykk mens en fremdeles var fylt til randen.

Litteraturen gir meg mye. Jeg får nye ideer og perspektiver. Spennende opplevelser og gripende øyeblikk. De seks forfatterne klarte å setter ord på tanker jeg går å bærer på. Litteraturen gir meg så fantastisk mye at jeg er overbevist om at jeg ikke hadde klart meg uten.

De seks nominerte bøkene til P2-lytternes romanpris: «Harpesang», «Tyskland», «Guds barn», «Sju dager i september», «Sju dagar i august» og «Ensomheten i Lydia Ernemans liv».

Diskutér litteratur

Litteratur gir meg mye, men det å prate om litteraturen gav meg utrolig mye mer. Det var først sammen med de andre jurymedlemmene at bøkene virkelig ble levende. Disse menneskene hadde lest akkurat det samme som meg, men satt til tider igjen med helt andre opplevelser. Noen elsket hva andre hatet, så samfunnkritikk hvor andre så retorikk. Vi utfylte hverandres tolkninger, stilte spørsmål ved hverandres holdninger. Vi tok med oss diskusjonen ut av studioet, med på middag, og inn på bussen. Flere av oss endte også opp med å lese bøker på nytt for å forstå hva en tydeligvis hadde gått glipp av. For egen del sov jeg knapt fra lørdag til søndag; jeg leste.

Derfor anbefaler jeg alle som liker å lese å starte en litteraturgruppe. Snakke om det du leser, utfordre andres tolkninger. Og enda viktigere, la dine egne bli utfordret. Jeg lover deg at du vil få enda sterkere følelser for litteraturen du allerede elsker. Og hvem vet, kanskje du ett år får sitte i P2-lytteren romanjury? Jeg vet jeg snakker for hele juryen når jeg sier at det var en stor opplevelse. Det tror jeg det også vil være for deg.

Hør intervju med Brit Bildøen som vant med Sju dagar i august

Den tsjekkiske forfattaren Milan Kundera har grubla mykje over kva nasjonal litteratur er for noko. Ikkje så rart, kanskje, ettersom han skifta både fedreland og språk for snart førti år sidan, då han flytta til Paris. (Scanpix/AFP PHOTO)

Det heftar nokon paradoks ved snakket om norsk litteratur:
På den eine sida er vi del av eit større heile: vi er verdsborgarar og ikkje minst europearar og vestleg litteratur handlar i vår tid om identitetsspørsmål; om den utsette identiteten om den sårbare kroppen og døden som lurer på hovudpersonane viss det ikkje er hovudpersonane som lurer på døden.

lik ser det ut no, i tidlegare epokar har det vore andre ting, på 1800-talet var det ekteskapet med og utan tvang til dømes, men altså, vi skriv stort sett om dei same greiene som dei andre.

Næringspolitikk?
På den andre sida er vi svært opptekne av at vi må ha vår eigen litteratur og den må skrivast på norsk, eller i alle fall av folk som bur her, på vår vesle plass på jorda. Kvifor det? Viss det ikkje berre er rein næringspolitikk, der våre forfattarar også skal ha sysselsetjing, så må det vere noko ved den norske litteraturen som gjer det bryet verdt å halde oss med forfattarar i den grad vi faktisk gjer.

Ostehøvelfella
Lat meg starte i ein annan ende, i den evige, eller i alle fall 200 år lange diskusjonen om kva som er norsk: Ein skal ikkje grave lenge før ein oppdagar at det norske flagget inspirert herifrå og derifrå, for ikkje å snakke om grunnlova og viss du sjekkar hardingfela så har prinsippet med understrengar opphav i Tyrkia og kanskje endå lenger aust. Komler får du på tallerkenen kvar du reiser i heile sentraleuropa, dei delikaterer seg med smalehovud i Skottland og den norske nasjonalretten fårikål står på menyen i Iran. Og slik kan vi drive på, heilt til det berre bindersen og ostehøvelen att som er heilnorsk – og nyare forsking viser at til og med ostehøvelen ligg tynt an.

Det er så lite som skil oss frå dei andre at det på mange måtar er latterleg å snakke om det, men, vi snakkar ganske mykje om det likevel.

Kva er det med «våre» forfattarar?
Den tsjekkiske forfattaren Milan Kundera har grubla mykje over kva nasjonal litteratur er for noko. Ikkje så rart, kanskje, ettersom han skifta både fedreland og språk for snart førti år sidan, då han flytta til Paris. Han køyrer eit konsekvent europeisk perspektiv, og insisterer på at det er eit uoppretteleg intellektuelt nederlag at vi ikkje for lengst har gått over til å snakke om europeisk litteratur, og til å skrive europeiske litteraturhistorier i staden for å gje kvart land sitt eige kapittel. Forfattarane er internasjonale, dei inspirerer kvarandre over landegrensene, mens nasjonalstatane blir aldri leie av å snakke om «våre» forfattarar.

Kundera forklarer denne insisteringa på nasjonale litteraturar med provinsialisme. Denne deler han opp i to kategoriar, det er store lands og små lands provinsialisme.

Store og små lands provinsialisme
Dei store landa, seier Kundera, trur at deira eigen litteratur er så rik at dei ikkje treng å bry seg særleg med kva som blir skrive i andre land.

Så har du små lands provinsialisme. Den ytrar seg annleis, men resultatet vert det same: Små land føler at dei har ein litt usikker posisjon, og arbeider for å syne at dei greier å bringe fram kunst som ikkje står tilbake for det som vert skapt i store nasjonar. Det blir ei moralsk, ja eksistensiell oppgåve for små nasjonar heile tida å vise fram prestasjonane sine, for å minne seg sjølve og verda om at dei finst. Kjære landsmenn, dette er vår klubb. What do you think about Ibsen, Undset, Knausgård? What do you think about Norway?

Utanlandske lesarar er alltid best
Og Kundera går lenger, han meiner at utanlandske lesarar er betre enn dei som kjem frå same land som forfattaren. Landsmennene hektar seg opp i lokale forhold, spesifikke ting ein kan kjenne att. Det er berre utlendingar som kan sjå kva som er stort i ei bok, for dei vil ikkje bli avspora av den fryden det er å finne sine eigne greier mellom to permar, det siste er litt som den lett absurde gleda ein kjenner når ein plutseleg ser sitt eige hus på TV. Eit kick for deg, men dei som ikkje kjenner nabolaget vil kunne konsentrere seg om sjølve programmet og vurdere om det var bra.

Tilbake til klubben
Så: tilbake til start: Kva skal ein med nasjonale litteraturar? Er det ikkje mykje betre å snakke om verdslitteratur eller i alle fall europeisk litteratur for ikkje å gape over for mykje? Milan Kundera har mange synsmåtar det er vel verdt å tenkje gjennom. Men som aktivt og ivrig medlem i klubben for små lands provinsialisme har eg nokre innvendigar. Dei er få, men tungtvegande:
Som det å lese litteratur på sitt eige språk, og ikkje i omsetjing. Ikkje eit vondt ord om omsett litteratur, han er heilt nødvendig. Men originalspråk er originalspråk, og morsmål er morsmål. Sjølv om mange med Kundera har meldt overgang i løpet av livet har dei fleste av oss eit spesielt intimt forhold til språket vi vaks opp med og inn i.

Gleda ved det lokale
Og så er det dette med gleda ved det lokale, som jo er ei uhyre innfløkt sak. Men det handlar jo ikkje om å kjenne att heilt konkrete ting, som hus eller ostehøvlar for den del, iallefall ikkje berre.

Det handlar om eit heilt nett av referansar til historia, til eldre tekstar, til normer, til ting som er sagt og gjort: vikingtid, dansketid, pietisme, 1814, 1945, Gerhardsenepoken, idealet om det enkle og det egalitære som no krasjar mot oljeskapt nyrikdom, sidemålet, nistepakka, russebussar, er det typisk norsk å vere god, eller er et typisk norsk å tru at ein er god og kva med jantelova? Kva assosiasjonar set Holmenkollåsen, Toten eller Vesterålen i gang? Kva er forskjellen på 17. mai og 18. mai? Sjølv om alt vi har liknar på noko mange har, så finst det ein eigen miks som verken treng å vere betre eller verre enn andres, men som er vår. Norske forfattarar treng ikkje skrive om Noreg for å vere norske, ofte kan det det nære vere ting verken forfattarar eller lesarar er klar over.

Lokalt og overskridande
At gode bøker kan overskride det lokale og vere interessante for folk frå andre land er heilt glimrande. At forfattarar blir inspirert på tvers av landegrenser likeeins. Men Kunderas estetiske kvalitet kan lett bli litt abstrakt. Eg trur det må gå an å vere provinsiell og europeisk og verdsborgar på same tid, sjølv om det ikkje enno finst eit eige ord for denne tilstanden.

Det blir fort fullt i bokhylla når man faller for blurbs!

Jeg er en blurbehore. Det vil si: Bokhyllene mine hjemme er fulle av bøker skrevet av forfattere jeg aldri hadde hørt om, men som jeg kjøpte fordi omslaget var pepret med varme anbefalinger.

Min kjærlighet til blurbs utviklet seg da jeg på nitti-tallet jobbet deltid i den velfylte engelskavdelingen på Tanum Karl-Johan. Hver dag rant det inn med nye titler som det gjaldt å presse inn i de allerede velfylte hyllene. Og som Hannibal Lecter sier det i filmen «Nattsvermeren»: «One covets what one sees». Jeg begjærte virkelig disse bøkene med lekre omslag, både moderne klassikere og helt nye titler. Med dårlig tid, lite penger og mye å velge blant, ble løsningen å stole på fremmede menneskers promoteringer. Selv om de gjerne drar på litt: «The best piece of fiction in English I’ve read in several years:» – Observer

Denne boka for eksempel, innfridde det blurben lovet!

Denne teknikken har vist seg upåklagelig. Mange av mine fineste leseopplevelser har jeg hatt med en fremmed bok jeg har tatt med til sengs på grunnlag av en kjapp anbefaling på omslaget. Noen har ledet meg til langvarige forhold med nye forfatterskap, andre ganger har det holdt med én bok. Men det har alltid vært gode bøker, uten tvil. Og som bokhandlermedarbeider kunne jeg igjen lede kunder til gode bøker.

Men kan det være en god ting å oppføre seg så løsaktig i sin lesning? Saken er at jeg tross alt har stolt på skikkelige folk. Hvis min favorittforfatter Ian McEwan har skrevet «a brilliant novel» på forsiden, stoler jeg på ham. Eller en nobelprisvinner som drar fram godordene, som Toni Morrison på baksiden av «Den engelske pasienten». Også hvis tre ulike anmeldere fra kvalitetsaviser går god for boka, er jeg solgt. Boston Globe, The Guardian, New York Times sine anmeldere – du vet hvilke jeg mener.

To blurb or not to blurb?

Hva er så en blurb? Definisjonen er: «En kort, rosende omtale som trykkes på bokas omslag.» Det kan være en kjent forfatter som forlaget har bedt lese manus og skrive en blurb, eller et sitat fra en anmeldelse. Tradisjonen med blurbing begynte i USA og Tyskland samtidig, tidlig på 1900-tallet. Mens det i USA i dag nærmest er mistenkelig ikke å ha blurb på boken sin, har vi i Norge vært svært tilbakeholdne med denne praksisen. Jeg har inntrykk av at norske forlag og forfattere synes det nærmest er litt vulgært.
På 2000-tallet så vi likevel en liten bølge med forfatterskryt på norske bøker. Henrik Langeland tiltrakk seg oppmerksomhet i så måte, ved selv å ta initiativ og sende ut manuset til sin «Wonderboy» til relevante lesere før den kom ut. Slik hadde allerede førsteutgaven med sitat av forretningsmann Olaf Thommessen: «Gnistrende lesning». De siste årene har trenden dabbet av igjen, selv om Karl-Ove Knausgård har blurbet den norske utgaven av den svenske trollromanen «Stallo».

Har alle rett til å blurbe?

Fordi jeg er så glad i blurbs, blir jeg derfor oppgitt, og kanskje til og med litt sint, når denne praksisen uthules. Her om dagen fikk jeg i bokposten min en oversatt roman av en forfatter jeg aldri hadde hørt om, med et fint svart-hvitt omslag, som gjorde meg nysgjerrig. Og med blurb på forsiden:
«Steike for en magisk bok!» med hilsen Live Gade, bokinspirator.

Hva er egentlig en bokinspirator?

Litt uvant formulering for en blurb; hvem er Liv Gade og en bokinspirator, hva er nå det? spør du kanskje. Det spurte i hvert fall jeg meg selv.
Derfor googlet jeg Liv Gade, som oppgir at hun jobber i bokhandel i Sandefjord, og kaller seg ikke bare «bokinspirator», men «Norges eneste bokinspirator.» Hm. Ja, det er jo greit nok, alle står fritt til å finne opp en tittel og pryde seg med den. Og hvis hun får brorparten av inntekten sin fra å reise rundt og spre leselyst blant folk, så er hun vel bokinspirator. Selv om jeg synes det virker litt frekt å kalle seg den eneste, når vi for eksempel har en hel organisasjon viet til å skape leselyst i det norske folk. Foreningen Les, heter de.

Norges nye superblurber

Uansett: en uke senere, får jeg nok en bok av en ukjent amerikansk forfatter, fra samme forlag. I dette tilfelle ikledd omslag med glanset rosa skrift og sommerfugl på omslaget. Og hvem anbefaler så denne lille pastellfargede saken da? Er det ikke er vår venninne Liv Gade igjen. Og denne gangen har hun fått plass til tre utropstegn, så vi ikke skal være i tvil om at denne boka virkelig er verdt å kjøpe. En liten leterunde i NRKs bokhyller avslører at Liv Gade rett og slett er den nye superblurberen. Hun er begeistret med utropstegn og superlativer på en rekke bøker, særlig de fra Pantagruel og Juritzen forlag. Og på baksiden av flere av bøkene, flere blurbs, med flere utropstegn. Fra Linn på Norli Hvaltorget, og Therese på Ark Futura. Altså bokhandlermedarbeidere, som lever av å selge bøker.

Bokhandlerne holder ikke tilbake på utropstegnene i blurbene på baksiden av «Ektemannens hemmelighet».

Jeg er sikker på at Liv Gade og de andre bokhandlermedarbeiderne gjør en finfin jobb og leder mennesker til bøker de synes det er verdt å bruke sin tid på å lese. Men for å kunne ha et tillitsforhold mellom leser og blurb, er det essensielt at avsenderen må ha en viss troverdighet. Kritikere i aviser og radio er betalt for å anmelde bøker, ikke anbefale dem. Så hvis de virkelig liker en bok, så er det sannsynlig at den har noe ved seg. Og over tid velger man seg ut noen kritikere man deler boksmak med.

Boston Globe kan man stort sett stole på!

Forfattere på sin side må beskytte sitt eget renommé, og vil derfor ugjerne blurbe en bok de synes er dårlig skrevet, selv om forlaget spør dem om det. Men Liv Gade, finnes det bøker hun ikke liker? Det kan jeg ikke vite, og derfor stoler jeg ikke på henne. Dessuten: Blurbere som har økonomiske interesser i å bygge seg opp et navn som bokinspirator, som dessuten henvender seg til forlagene og spør om de får lov til å blurbe boka deres, deres anbefaling skal man ta med en klype salt.

Jeg ønsker meg mer blurbing på norske romaner, jeg. Men som erfaren blurbehore, tar jeg praksisen på alvor. Så kjære forlag: gjør nå dette skikkelig. Ikke kødd med blurben din!

Her er noen av bøkene som lesere landet rundt kan låne under Litteraturtoget.

Ungdomsbøker

Romaner

Barnebøker

Dikt

Drama

Annet

«Hver og en av oss har et absolutt grunnleggende behov for å tilhøre et menneskelig felleskap, å være en av dem som er «vi». En vanlig måte å misbruke historien på, som ble brukt i Tyskland, er at de som lever nå, inkluderer døde mennesker som de aldri har møtt, i gruppen «vi». «Vi germanere» og «vi tyskere» ble det samme. Dermed var det også mulig å gå videre og tenke seg at alle med et språk som stammer fra oss germanere også kunne regnes med blant oss tyskere. På den måten ble for eksempel svensk og norsk spesielle former for tysk og svensker og nordmenn germanere, det vil si tyskere». Derfor bør man være meget forsiktig med å oppfatte tidligere tiders mennesker som deler av ens egen gruppe. Svensker for 150 år siden hadde en hel del til felles med nåtidens svensker, men deres samfunn var jo også forskjellig fra vårt på mange måter. Jo lengre tidsavstanden blir, desto mindre blir også likhetene. Derfor lærer vi ikke hvem vi er gjennom å studere historien. Den handler om dem som levde da, ikke om oss som lever nå.»

Med tanke på hvordan politiske demagoger til alle tider har blåst støvet av de mest perifere kriger og krigsherre i forsøk på å bygge nasjonal identitet, er det ikke vanskelig å skjønne at Janson med sin bok om germanerne forsøker å tone vår relasjon til dem som holdt til her før.
Allikevel: er det ikke iblant som om man hører ekkoet fra tidligere tider? At vi undrer oss over at vi handler som vi gjør? Går som vi gjør? Ser ut som vi gjør?
——-
I forrige uke måtte jeg av praktiske jobbårsaker speede opp lesningen av Dag Solstads siste bok, «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden1591-1896». Jeg hadde til da fulgt forfatterens oppfordring om å lese sakte, og befant meg på side 15.
I likhet med Tore Janson er Solstad opptatt av å vektlegge at hans mors slekt ikke lever under de samme vilkår som vi gjør, og at det derfor ikke lar seg gjøre å dikte seg inn i hvordan de følte og tenkte da. Allikevel setter han seg, og mange med ham kan det virke som, ned med slektstreet, stirrer på alle navnene som står der, og spør. Hvem var dere egentlig?
«Å fiske i fortidas Ginnungagap», lyder første kapittel i den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson i sin bok, «Den svarte viking». I denne boken jakter han på en historie som omhandler «hans tippoldefar ganger 26», som han skriver (Birgisson, s. 15). Spørsmålet kvernet i ham, skriver han: «Hvem var Gjermund Heljarskinn?» Hvorfor hadde han irske treller? Og hvorfor behandlet han dem så ille at de flyktet ut på en øy i havgapet og døde alle som en?
Hva kommer egentlig ut av å fiske i fortidens Ginnungagap? Det kan fortone seg meningsløst å slenge fiskesnøret ned i den kløften, men samtidig var der, mellom Muspelheim og Nivelheim, at skapelsen av alt liv fant sted – ifølge den norrøne skapelsesmyten.

Tanker og forestillinger fra før i tiden overlever i generasjoner. Ord og vendinger vi bruker nå har rot i noe som skjedde før. I Agnes Ravatn sin roman «Fugletribunalet», som hun i helgen fikk P2-lytternes romanpris for, blir den mannlige hovedpersonen omtalt som en som har begått nidingsverk, altså en forbrytelse som det ikke er gjort opp for.
Selv så er jeg nå bikket førti med tre år, og merker også for egen del en økt interesse for slektsforskning. Hvordan var det vår familie egentlig havnet i Bergen? Stammer jeg egentlig fra en elv i Tyskland?

I den siste tiden har jeg lyttet mye på «Fisherman`s blues» av The Waterboys fra 1988. Det var med den platen at den skotske rockegruppen plutselig la om stilen og begynte å utforske sine irske og skotske musikalske røtter. (Det var visst ikke minst felespilleren Steve Wickham som dro bandet i den retningen.)

«Fisherman`s blues» var egentlig en to år lang jamsession med en haug med musikere som spilte inn den ene versjonen etter den andre. I fjor kom det ut en boks med hele 122 sanger, blant annet flere versjoner av «When will we be married». Hva var det for en tripp de var ute på? Hvorfor denne plutselig interessen for fortidens klanger og melodier, hva var det som gjorde at The Waterboys la ut på denne fisketuren til fortidens musikalske Ginnungagap?

Kanskje er det slik det bare er når vi ser oss selv som et ledd i en rekke at livet får mening? Slekt skal jo følge slekters gang, som det heter i salmen. Dette med å ta vare på flokken sin, som Per Fugelli, snakket om, det gjelder kanskje ikke bare den gjengen som tilfeldigvis lever nå?

Håpefullt kritikkmord

Artikkelens første eksempel var hentet fra Nicolai Houms roman «De håpefulle» som kom i fjor. Der kjøper en av hovedpersonene, forfatteren Joakim, pistol med tanke på ekspedisjon av morgenbladkritikeren Bernhard M. Lien.  At det dreide seg om en lett kamuflert inkarnasjon av virkelighetens og Morgenbladets bokanmelder Berhard Ellefsen, var Ellefsen selv raskt ute med å bekrefte. Rimeligvis; på twitter. Karakteristikkene av den litterære Ellefsen-versjonen var utvilsomt både krasse og egnet som fornærmelser.

Spirrevipp fikk bank

Og, som vi også har snakket en del om her i P2, Erlend Loes roman «Vareopptelling» – også den fra i fjor – går opp mange av de samme hevngjerrige stiene. En eldre kvinnelig lyriker får den nyeste samlingen sin hardt kvestet av en ung, mannlig spirrevipp i studentavisa Universitas. Her blir det ikke med tanken: Hun tar ettertrykkelig og svært voldelig hevn.

Mye snakk, mindre diskusjon

Det ble veldig mye snakk og skriving om Erlend Loes vri, men sant å si stusset jeg på at diskusjonen av mulige realiteter bak denne historien aldri kom riktig i gang. Kanskje skyldtes det at romanen ikke var eller virket alvorlig nok, eller kanskje hadde det noe å gjøre med at det stort sett var kritikere som diskuterte – og oftest fant kritikken av eget kollegium lite treffende.

Mislykkede forfattere

Det er ikke til å komme forbi at mange forfattere har hatt mye å utsette på sine anmeldere. Den første gangen jeg leste at litteraturkritikere først og fremst er mislykkede forfattere, tror jeg var i danske Hans Scherfigs roman om andre verdenskrig, «Frydenholm», som var et slags dannelsespensum for mange i min generasjon, radikal og krass som den var i innhold – og til dels morsom. Om jeg husker riktig.

Alvor

Jeg var imidlertid aldri i tvil om alvoret bak utsagnet da en forfatter for sju-åtte år siden sa til meg, over en kaffekopp, at «jammen har dere mage også, som sitter der oppe i NRK og mener dere kan avgjøre hva som er godt og hva som er dårlig». Jeg må innrømme at jeg har tenkt en hel del på det utsagnet, og det er vanskelig, synes jeg, å komme forbi at han hadde et poeng.

Kritikkens berettigelse

I siste instans, eller kanskje det er nest siste, handler dette om kritikkens berettigelse. Rett og slett hva vi skal med den. Trenger vi overhodet litteraturkritikere – og så nå da, som gud og hvermann kan blogge, twitre og laike i vei om hva de leser og ikke leser. Noe tyder altså på at meningene der ute er mer delte enn vi gjerne vil tro.

Ser vi det fra kritikerkorpsets innside, og hvor skulle jeg ellers se det fra, er synet på egen funksjon og oppgave i verden heller ikke entydig. Særlig knyttettil spørsmål om kritikerens uavhengighet, nøytralitet – og habilitet.

Selv om noen kritikere vil reservere seg mot også å bli kalt journalister, så er det jo slik at vi jobber i ulike media, alle som én – fra dedikerte tidsskrifter via avisene til radio og tv – også nettet, da. Og der – i de miljøene – er det ingen tvil om hvilken vei utviklingen går: Forventningene øker stadig om at de bøkene skal tas først som allerede er kjent, har fått god omtale, har en fet kjendisblurb eller to på omslaget, er blitt eller antas å bli såkalte snakkiser (ved alle eventuelle guder, som jeg hater det ordet). Irritasjonen over kritikere eller grupper av kritikere som insisterer på forsøksvis selvstendige vurderinger mens de svømmer rundt i flommen av nye bøker, er økende. Forskjellene er betydelige, men i varierende grad er dette gjenkjennelige virkelighetsbilder – også her i NRK. I iveren etter å være med og være trendy nok, er det fristende å ty til andre kilder enn egne kritikere.

Habilitet?

Samtidig diskuterer NOEN kritikere, hvilke kriterier som bør gjelde for kritikeres habilitet. Det har, for eksempel, lenge vært en selvfølge at vi ikke anmelder bøker skrevet av folk vi kjenner og aller minst våre venner eller kolleger. I november i fjor arrangerte Norsk kritikerlag et møte om normer for habilitet. Jeg var ikke der, men det finnes et referat på lagets nettsider, der det blant annet står at morgenbladkritiker og medlem av Vagant-redaksjonen: «Sigurd Tenningen», og nå siterer jeg fra referatet, «påpekte at en kritiker som kjenner til et verks tilblivelse, i enkelte tilfeller kan stå sterkere til å vurdere det enn en som holder seg på klinisk avstand. Han viste til tidligere tiders kritikere som Carl Nærup og Sigurd Hoel, litterater som gjerne jobbet både som konsulent/redaktør og kritiker – til og med av samme bok. Hvorvidt dette er problematisk, kommer an på hvordan man definerer kritikken: I hvilken grad forstår man den som nøytral forbrukerveiledning? Dersom kritikk snarere forstås som et intellektuelt arbeid og offentlig resonnement, blir personlige bindinger mindre viktige».

Hevede øyenbryn

Unektelig et interessant synspunkt, men også temmelig problematisk. Det har fått støtte fra for eksempel Tom Egil Hverven, hovedanmelder i Klassekampen. Hvilket i mine øyne er mildt overraskende. Det er svært vanskelig å se for seg hvordan en slags troverdighet skal kunne opprettholdes i omtalen av bøker der man kjenner forfatteren personlig og hennes/hans prosess inngående.

Samtidig er det viktig å holde fast ved at kritikken ikke er, eller bør være, forbrukerveiledning – og motvirke at forventningene om lesere, leserrespons på nett og generering av store antall klikk holdes i sjakk. Dersom en forståelse av kritikken som  «et intellektuelt arbeid og offentlig resonnement» skulle førre til at kravet om avstand mellom kritker og forfatter ble ennå mindre enn i dag, vil jeg nok undres på om ikke kritikerkorpsets selvbilde nå er stort nok – og i ferd med å distansere fra virkelighetens verden – der litteratur og bøker også er en vare. Om vi liker det eller ei.

Litteraturkritikar i NRK, Marta Norheim.

Så snart bokhausten er over, dukkar dei opp: Boklistene. Til glede, nytte og kanskje forvirring. Aktuelle i dag, gløymt i morgon. Når det gjeld dei listene som er meint å vare lenge, står det meir på spel. Kva har dei tenkt på, dei som står bak den nye dramakanonen?

Det finst eit utal variantar: Dei beste bøkene, dei som har høgast opplag, dei som kritikarane har falle for og dei som lesarane held ein knapp på. Lister er ein fin ting. Der kan ein sjekke kva andre lesarar og kritikarar har likt og kanskje ein kan hente seg eit tips eller to. Private lister kjem til utan at listemakararen treng å ha den store oversikta, og det er lov å kome med hummer og kanari, lett og tungt, døgnfluger og potensielle klassikarar om kvarandre. Lister er moro.

Les også: Litteraturåret 2013 fritt etter hukommelsen

Nominasjonsmysteriet

Så finst det dei meir forpliktande listene, nemleg nominasjonar til litterære prisar. Dei som sit i juryar bør ha lese grundig og dei må kunne argumentere for at nett desse bøkene skal knive om heider og ære og pengar og alt som følgjer med. Her står det meir på spel. Prisar skal gå til dei som fortener det, og prisar skal bli hugst for ettertida. Langsinte litteratar hugsar framleis at verken Henrik Ibsen eller Graham Greene fekk Nobelprisen i litteratur, det fekk derimot Rudolf Eucken og Paul Heyse som knapt nokon hugsar lenger og: Winston Churchill, som alle hugsar, men ikkje fordi han skreiv så framifrå litteratur. Juryar gjer av og til val som verkar utruleg merkelege etterpå også for jurymedlemmene, eg veit det, for eg sit i juryar sjølv. Kva vil stå fram som våre feilvurderingar om nokon år, kven var det vi oversåg i 2013? Framtida kjem gjerne inn frå sidelinja mens ein er oppteken med heilt andre ting. I år er det i alle fall mange som får vere med. Nominasjonane til ulike prisar spriker i alle retningar, utan at det er nokon garanti for at morgondagens store klassikar vart oppdaga i tide.

Les også: En av disse blir årets roman

Der kvantitet er kvalitet

Det høgaste nivået i listesaka er naturlegvis innhaldslistene i litteraturhistoriene: der får namnet til dei få utvalte forfattarane stå og skine om ikkje til evig tid, så i alle fall til langt etter døden. Det første ein ekte bibliofil gjer når det kjem ei ny litteraturhistorie, er å sjekke kven som er med og kven som er ute av soga, bokstavleg talt. Eg vil tru at forfattarar som har oppnådd ein plass i litteraturhistoria mens dei lever, også er temmeleg ivrige etter å finne ut om dei framleis blir rekna som viktige, om dei har fått større eller mindre plass, og så naturlegvis kva som står. Men det er ikkje til å kome bort frå at i litteraturhistoriene røpar kvantiteten mykje om kvaliteten; når Henrik Ibsen har dei lengste kapitla i alle norske litteraturhistorier, er det ikkje fordi han har skrive flest bøker eller fleire sider enn alle dei andre: Det er fordi han er den beste forfattaren vi har. Eller meir presist: Dei som skriv litteraturhistorier meiner at han er den beste. Og motsett: mindre forfattarar får mindre kapittel. Men dei aller fleste får ingen ting, derfor er det å berre vere nemnt ein siger, sjølv om det naturlegvis er djupt menneskeleg å skjere tenner over kor liten plass ein fekk samanlikna med kollegaer det kjennest naturleg å samanlikne seg med.

Les også: Nominert til Nordisk råds litteraturpris

Kanonisering

Så er det nokon andre lister, som lever eit mindre definert liv inne i dette systemet, lister som kan vere skjelsetjande i verdshistoria eller bli gløymt i løpet av kort tid. Eg tenkjer på kanon, og i desse dagar tenkjer eg spesielt på dramakanonen vi fekk for få veker sidan.

Kanon er kort fortalt ei liste over bøker som eit kollektiv eller ei utvalt gruppe meiner har stor verdi på ein eller annan måte. Den mest berømte kanon på kloden er bibelen, og historia om korleis dei 66 bøkene som utgjer vår bibel vart sortert ut er spennande som ein roman av Umberto Eco og skal få liggje her, men til slutt vart det i alle fall sett strek for kanonarbeidet på kyrkjemøtet i Karthago i 397. Spørsmålet om kva vi eigentleg skal med slike kanonar har også vore oppe til friske debattar som skal få liggje her.

I våre dagar er kyrkjemøtet avløyst av juryar og skriftene dei skal heve opp er det beste innanfor eit land eller ein sjanger. Sidan «det beste» alltid er diskutabelt, bør kanonar reviderast og kritiserast. Det er også interessant å sjekke kva for kriterier ein jury har lagt vekt på. Juryen bak den nye dramakanonen har sett etter unike sceniske og litterære kvalitetar så vel som representative kvalitetar. Dessutan skulle dei leggje vekt på både kva teksten hadde å seie i si eiga samtid og i ettertida. Dette opnar for tungt bruk av skjønn, ettersom det kan vere krevjande å finne tekstar som både er unike og representative på same tid. Og somme tekstar som var viktige i samtida kan vere irrelevante i vår tid. Som alle kanonar er denne prega av dei som er sett til å gjere jobben.

Drama!

Forfatter Cecilie Løveid.

Den nye dramakanonen er laga til 75-årsdagen til  Dramatikerforbundet. Juryen fekk i oppgåve å  lage ein kanon på 10-12 verk skrivne mellom 1890 og 2000. Poenget var å sjå på det som har kome etter Ibsen. Sjølv valte eg å vente til heile kanonen var på plass før eg studerte resultatet under eitt, og i tida før alt var på plass sysla eg med nettopp dette spørsmålet: Kva har skjedd i norsk dramatikk etter Ibsen? Den første eg kom på var Jon Fosse, deretter Cecilie Løveid, Jens Bjørneboe og Oscar Braathen. Så tenkte eg: Det er jammen ikkje mykje som har skjedd etter Ibsen.

Så. Tidlegare denne månaden. Kanon er klar. Juryen går for 10 verk og ikkje 12, i og for seg ok. Så tek dei inn eitt verk frå 2011, altså 11 år etter 2000, greitt for meg, sjølv om det er kanonisere så ferske verk, same kor gode dei er. Altså blir det 9 verk mellom 1890 og 2000, i stadenfor maksgrensa på 12. Greitt nok.

Eg scannar raskt lista oppover og nedover. «Draum om hausten» av Jon Fosse, «Fugleelskere» av Jens Bjørneboe og «Ungen» av Oscar Braathen. «Et lykkelig valg»? Åja, dei meiner «Det lykkelige valg». Av Nils Kjær. Her har juryen gravd djupt. Og Hans Wiers Jensen: «Anne Pedersdotter»? Kanskje eit bra verk, eg har aldri sett det. Her har nok kriteriet «Tekstens samtidige betydning» vore i sving. Kanskje det var viktig i si tid. Det er noko det også;  det er som nemnt ikkje så mykje å ta av. Men hei, kvar vart det av Cecilie Løveid? Den formfornyande, visuelt utfordrande, internasjonalt kjende, framleis aktuelle Cecilie Løveid? Med spennande stykke som «Barock Friise», «Maria Q» og «Vinteren rivnar»? Med høyrespelperler som «Måkespisere»? I dramakanonen finst det eit gap på over 30 år mellom Bjørneboe og Fosse, mens det i dei knapt 20 åra mellom 1896 og 1913 finst heile fem drama som har kome seg gjennom nålauget. Spørsmåla hopar seg opp: Er Wiers Jensen viktigare enn Løveid? Var det ein god ide å gå heilt fram til 2011 og kanonisere eit to år gammal verk? Var det maktpåliggande å halde seg til 10 og ikkje til 12 verk?

Les også: Bokhandlerprisen til Cecilie Enger

Kva seier kanon?

Denne kanonen er komen i stand i eit samarbeid mellom Dramatikkens hus og Morgenbladet, og dei fem i juryen er kunnskapsrike og dyktige folk det eg kan døme. Det er som nemt ofte gåtefullt kva som til slutt endar på slike lister; det oppstår ein dynamikk i utsilingsprosessen som kan resultere i diskutable val.  Men fråveret av Løveid på denne kanonlista er forbi gåtefullt: denne kanonen har eit stort, demonstrativt hol der ein av våre mest spennande og utfordrande dramtikarar burde tront. Slikt opnar for debattar, og fleire har vore inne og meint noko om dette. Uansett: At Løveid, som meir enn oppfyller kriteria denne juryen har arbeidd etter er utelaten,  gjer denne kanonen dramatisk mindre viktig enn han kunne ha vore.

I den omfattende floraen av bøker om Edvard Munch er det èn som skiller seg ut: Kunstsamleren Rolf Stenersens personlige portrett av den aldrende Munch, som han hadde et nært forhold til i over tjue år. «Munch. Nærbilde av et geni» utkom første gang samme år som Munch døde – i 1944.

På omslaget, i alle fall av den pocketutgaven jeg sitter med, ser vi et fotografi av en gammel mann med stokk og hatt. Bak ham, gledesstrålende, står en elegant mann i sin beste alder, det er Rolf Stenersen. Og akkurat sånn som dette fotografiet er også denne boken. Den gir ikke bare et nærbilde av geniet, men også av biografen.

Etter å ha lest Stenersens dypt subjektive fortelling står det tindrende klart for meg at hvis du skal skrive en god biografi, så er det en fordel om du har litt personlighet du også, og klarer å gi dette et adekvat uttrykk i skrift.

Du må ha mot til å tolke den personen du ser, like djervt, som kunstneren du har foran våget å skildre et menneskes indre. Da kan du, som Stenersen, åpne din fortelling med å skrive om hvor vakker du synes Munch er.

Første setning lyder:

«Det er ofte noe kvinnelig og veikt over vakre menn. Edvard Munch var vakker.»

Stenersen torde dette fordi han visste hvem han selv var. Han visste han at han aldri kom til å bli kunstner, det var han ikke skapt for. Han var skapt for å kjøpe og selge skipsaksjer, og han var skapt for å kjøpe bilder og da spesielt av den ene kunstnere som fikk noe til å bevege seg i hans indre. Han var atten år da han kjøpte de to første Munch-bildene, og konstaterte at han ikke ble lei av å se på dem, som han ble av bilder av andre kunstnere. Ja mer enn som så: han fikk lyst til å skrive.

Dette er estetisk teori i praksis. Enklere enn dette går det ikke an å si hva det er som skiller det som er bra fra det som er middels. Når du opplever den kunsten som er bra, så blir du satt i en slags alarmberedskap. Du blir brakt ut av din vante tankegang. Kanskje noe må endres?

Edvard Munch på Ekely. Foto: Munch-museet

Rolf Stenersens bok er et nærbilde av den aldrende Munch. Han som drev sine husholdersker til vanvidd, han som lot huset støve ned på Ekely fordi støvet først blir et problem hvis du ikke lar det få bli der det er. Han som hadde en millionær som løpergutt.

Stenersen tolker og tolker, han tolker til og med Munchs håndskrift, som han mener er stakkåndet og hogget. Han splitter ordene, og derfra er det ikke langt til konklusjonen. Munch hadde et splittet sinn, ja mer enn som så, seksualdriften er styrende i kunstnerskapet sammen med angsten. Stenersens tilnærming er et produkt av sin tid, den er psykobiografisk som kurator Øystein Ustvedt skriver i forordet til boken. Men nettopp det at boken er så i sin tid, så anno 1944 er jo noe av det som gjør den så uimotståelig. Stenersens stil har til og med innslag av samnorsk, for at vi ikke skal være i tvil.

Munch tilbringer de fire siste årene av sitt liv i det okkuperte Norge. Sjelden lenger enn en biltur unna var Rolf Stenersen.

Om Hitler sier Munch, om vi skal tro Stenersen, (og la oss gjøre det. La oss bare bestemme oss for at vi tror på ham).

«Han er gæærn, han der Hitler, Tenk å slippe løs denne krigen. Han liker visst ikke bildene mine. Sånne som har malt rett opp og ned med brede pensler tåler ikke oss som maler med små pensler. Jeg er for gammel til å følge med i hva de gjør der nede. De får gjøre hva faen de vil.»