Henrik Kjellmo Larsen er en av medlemmene i juryen for P2-lytternes Romanpris

De dumpet ned i postkassen, en etter en. Seks bøker. Seks bøker fra seks forskjellige forlag som hadde to ting til felles. Den ene var at det var seks veldig gode bøker, og den andre var at alle forlagene ville at jeg skulle like boken deres best. Jeg var litteraturkritikker.

Jeg måtte lese bøkene på en helt nye måte. Analysere og føle, undersøke og slakte. Jeg var ikke alene. I Oslo, Bergen og Trondheim satt det fem andre som følte akkurat det samme. Hva har jeg begitt meg ut på, hva forventer NRK, denne bokene elsker jeg, denne boken hater jeg, kan – jeg – slakte en bok som andre elsker på radio? Vi hadde fått bøkene nominert til P2-lytterens romanpris.

Det var en helt ny leseropplevelse. Vi fikk i underkant av to måneder på å lese omlag 1400 sider. I seg selv er ikke det noe spesielt, men fordelt over seks bøker var det en utfordring. Ettersom bøkene var valgt ut av en fagjury i NRK var alle meget gode, dog på hver sin måte. Det var flere av bøkene som rørte ved meg, og flere som fremdeles rører ved meg. Underveis føltes det derfor litt hemmende å skulle bli utsatt for nye og sterke inntrykk mens en fremdeles var fylt til randen.

Litteraturen gir meg mye. Jeg får nye ideer og perspektiver. Spennende opplevelser og gripende øyeblikk. De seks forfatterne klarte å setter ord på tanker jeg går å bærer på. Litteraturen gir meg så fantastisk mye at jeg er overbevist om at jeg ikke hadde klart meg uten.

De seks nominerte bøkene til P2-lytternes romanpris: «Harpesang», «Tyskland», «Guds barn», «Sju dager i september», «Sju dagar i august» og «Ensomheten i Lydia Ernemans liv».

Diskutér litteratur

Litteratur gir meg mye, men det å prate om litteraturen gav meg utrolig mye mer. Det var først sammen med de andre jurymedlemmene at bøkene virkelig ble levende. Disse menneskene hadde lest akkurat det samme som meg, men satt til tider igjen med helt andre opplevelser. Noen elsket hva andre hatet, så samfunnkritikk hvor andre så retorikk. Vi utfylte hverandres tolkninger, stilte spørsmål ved hverandres holdninger. Vi tok med oss diskusjonen ut av studioet, med på middag, og inn på bussen. Flere av oss endte også opp med å lese bøker på nytt for å forstå hva en tydeligvis hadde gått glipp av. For egen del sov jeg knapt fra lørdag til søndag; jeg leste.

Derfor anbefaler jeg alle som liker å lese å starte en litteraturgruppe. Snakke om det du leser, utfordre andres tolkninger. Og enda viktigere, la dine egne bli utfordret. Jeg lover deg at du vil få enda sterkere følelser for litteraturen du allerede elsker. Og hvem vet, kanskje du ett år får sitte i P2-lytteren romanjury? Jeg vet jeg snakker for hele juryen når jeg sier at det var en stor opplevelse. Det tror jeg det også vil være for deg.

Hør intervju med Brit Bildøen som vant med Sju dagar i august

Foto: Juan-Vidal Diàz. CC/Flickr.

Trass i rykte om at det finst lite skjønnlitteratur om klima og miljø: økolitteraturen er her den, ja, han har vore her mykje lenger enn den relativt nye termen. Det gjeld berre å ha på seg dei rette brillene.

Sjå grønt med miljøbriller
Ein ting er flodbølgja av dystopiar som slår i mot ein både i litteratur og på film: Det er tørke, det er flaum, det er altfor varmt, det er iskaldt, det er hunger, diktatur og anarki. Eg skal starte i ein annan ende, nemleg på 70-talet, av fleire grunnar: I 1978 vart nemleg ordet «økokritikk» brukt for første gong, det skjedde i USA, og poenget med termen var dobbelt: dels galdt det å dyrke fram litteratur om miljøspørsmål, og dels handla det om å lese all litteratur med miljøbriller.

Målet er å betre situasjonen. Dette er nøyaktig same metoden som ligg til grunn for feministiske lesingar eller postkoloniale lesingar: Du ser nøye etter kva forfattarar skriv om det du er ute på å utforske, kva dei tek for gitt og kva som ligg i underteksten. Den andre grunnen til å starte på 70-talet er at då skjedde det mykje på natur- og miljøvernfronten.

Naturen og fiendane på 70-talet
Eg nemner i fleng: Mardølaaksjonen, der folk sette seg ned for å hindre anleggsmaskinene i å leggje elva i røyr, boka «Fremtiden i våre hender» kom og skapte både ei rørsle og bladet «Folkevett», samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern florerte, og naturvern var ei av fleire fanesaker i det sterke, motkulturelle aksjons- og debattuniverset. Kort sagt- 70-talet var eit tiår for kamp mot naturøydeleggande og forureinande industri, det var kamp mot forbrukarsamfunnet og for grøne verdiar. Forfattarane følgte opp:

I dei to Uår- romanane som kom midt på 70-talet let Knut Faldbakken ei samansett gruppe menneske flykte frå byen Sweetwater for å overleve på søppeldynga utanfor byen. Storbyen hadde kollapsa, men forbrukarsamfunnet sørga for rikeleg med søppel for dei som valte å melde seg ut av det såkalla siviliserte samfunnet. Sivilisasjonskritikken er tydeleg, og det finst hint om at livet på dynga har nokon verdiar som manglar i byen.

Søppeldynga var i det heile ein kraftfull metafor for ein generasjon sidan. Per Olav Kaldestad hadde denne vinklinga:

Ramnungar ropar. / Ramnemor og ramnefar / ser ut over søppelhavet / og har tru på framtida

Folk og dyr lever av søppelet frå forbrukarsamfunnet. Velstanden har sin pris, sivilisasjonen druknar i søppel og forureining. Her er nok eit dikt frå same forfattar:

Husnes / 1960. Grøne furer. / Viper over frodige myrar. / 1970. Brune furer. / Røyk over betong.

Tydeleg tale, i karakteristisk 70-talsstil.

Frå lokalt naturvern til global oppvarming
No på 2000-talet handlar miljøkampen om klima, og han er global. Det handlar ikkje lenger om å stogge ei gravemaskin, det handlar om å stogge gradestokken. I litteraturen dominerer dystopiane. I Bing&Bringsværds aller siste bok, «London 2084», er vi som tittelen hintar om i overvakingssamfunnet slik det ovrar seg 100 år etter 1984. Men ikkje minst er vi i eit Oslo der vatnet har stige slik at folk må ta seg fram med robåt. Og Bård Isdahl, stiller det verkeleg store spørsmålet i miljøthrilleren «Havari», nemleg:

Går det an å både ta vare på naturen og demokratiet i framtida? Kan politikarar setje i verk upopulære tiltak og likevel bli valt for ein ny fireårsperiode? Kor langt kan samfunnet gå i å spionere på miljøaktivistar og andre suspekte individ, før det utviklar seg til eit totalitært overvaskingssamfunn? I «Havari» er vi også nokon få tiår inne i den mørke framtida.

I romanen «Sju dagar i august» legg Brit Bildøen handlinga fattige fem år fram i tid. Men allereie der er det endringar å spore: Det er mildt og det er stormver som skaper øydeleggingar større enn dei vi ser i dag.

Litt optimisme for ungdommen
I ungdomslitteraturen finst det dystopiar som ikkje er totalt svarte. Det gjeld for Jostein Gaarders roman «Anna», der den 16 år gamle hovudpersonen reiser i tid og opplever å bli skjelt ut av sitt eige oldebarn for at vi har øydelagt kloden. Vel tilbake i si eiga tid (eller etter å ha vakna opp frå ein svært livaktig draum) blir Anna miljøaktivist og kjempar for at oldebarnet også skal kunne lukte på blomar og sjå levande dyr.

I trilogien «Solstorm» let May Grethe Lerum straumen gå i Fredrikstad, og folk må endre livet sitt totalt for å kome seg gjennom vinteren. 16 år gamle Maja og venene hennar står han av, og dei veks på erfaringane: Kanskje ikkje alt treng å bli akkurat som før, det går an å leve utan straum også. I begge desse bøkene når ungdommane fram til ansvarlege og reflekterte standpunkt i klima- og miljøspørsmål, og meininga er nok at dei unge lesarane skal ta etter.

Menneske mellom natur og maskin
I tillegg til aksen som går frå vondt til verre, finst det også ein akse mellom maskinene og naturen. Her viser mennesket sin doble karakter: på den eine sida er vi naturvesen og på den andre sida er vi den arta som har sett i gang den teknologiske utviklinga og som er avhengig av denne. Dermed dukkar det opp spørsmål av typen: «Kva er eit menneske?»

I diktsamlinga «Solaris korrigert» har Øyvind Rimbereid lagt handlinga til år 2480. Språket er ei blanding av språka rundt Nordsjøen, og hovudpersonen har ansvar for robotar som reparerer oljeinstallasjonar. Men mest tenkjer han på kva som er forskjellen på menneske og maskin i ei tid då maskiner er ein integrert del, ikkje berre av arbeidsliv og sosialt liv, men også av kroppens liv.

KAN robots fri vera? / JA, dei kan. / Ven dei repairat ein problem dept i slam haf / Nearli ein impossibl problem / og aig kontrollen dei back til kai / og aig ser dei, firkanta og forslamma up af seaen / stiga / DA dei lucki er. / ONLI, dei veit det ne…

Mennesket som talar her, har altså noko som maskiner ikkje har, nemleg evna til å føle lykke. Dessverre for han er det lite lykke i livet hans. Men han kan alltids drøyme om det. Robotane treng «ne draumar».

Ein viss forskjell er det altså, på menneske og maskin. Andre poetar let grensa mot naturen bli utydeleg. Ein interessant poet her er Siw-Anita Kirketeig her eit sitat frå samlinga «Alt kjød er grønt gras»:

Kjære | du viste meg myrene du stakk ei hand inn i surklet og sa | slik er kroppen min som eit dyr som ligg og grev (…) fingrane dine spirte i myra

Kva veit du om bier og blomar?
Tilbake til ungdommen: I romanen «Steffen tar sin del av ansvaret» let Christian Valeur hovudpersonen dra på hytta til foreldra, dels for å kome vekk frå ei vanskeleg floke i kjærleikslivet, men også for å leve eit karbonnøytralt liv. Det går dårleg. Han har ingen kunnskap om å leve i pakt med naturen og endar med å økse laus på familiens hermetikklager.

Steffen er interessant fordi han er typisk: Han veit mykje om global oppvarming og vil gjerne kjempe mot utviklinga, men han har ikkje peiling på kva som spirer og gror utanfor hyttedøra.
Og då kan det vere på tide å ta på seg miljøbrillene og vandre inn i eldre tiders litteratur. Frå nasjonalromantikken og framover har forfattar etter forfattar levd i og med naturen, studert meitemarken i molda og ørnen i flukt. Dei har gått opp stiar til stader der dei veit det er bær, eller hjort å finne. Dei har følgt årstidene i vers og prosa. Norske forfattarar har skrive bøker som viser ein stor, spesifikk kunnskap om arter og kva dei treng for å leve. Og ikkje minst viser dei ei glede ved, og ei samkjensle med naturen.

I norsk litteraturhistorie finst eit vell av økoforfattarar: Henrik Wergeland, Aasmund Olavsson Vinje, Jonas Lie, Knut Hamsun, Sigrid Undset, Aslaug Vaa, Fridtjof Nansen, Mikkjel Fønhus, Harald Sverdrup, Olav H. Hauge, Hans Børli, Rolf Jacobsen og heilt sikkert mange fleire.

Men virkar det?
Økokritikken og økolitteraturen har ein ambisjon om å gjere noko for klimaet. Då blir det interessant å spørje seg: Kva fungerer? Dystopiane er velskrivne og velmeinte, men det er jo høgst usikkert om litteratur som prøver skremme folk til å endre praksis fungerer etter dei gode intensjonane. Mange las bøkene til Dag Solstad og Espen Haavardsholm på 70-talet utan å bli overtydde om at AKP (ml)s revolusjonære idear var tingen. Dessutan er det usikkert om 100 dystopiar verkar betre enn 50. For at Steffen og alle dei andre skal greie å ta sin del av ansvaret, treng dei kanskje aller mest litteratur som opnar naturen, viser dei artene, og lærer dei å sjå mangfaldet. Mangfald let seg ikkje gripe utan kunnskap.

I tidsskriftet Bokvennen (1/2014) viser Trond Arnesen til ein imponerande statistikk han har laga sjølv: Han har talt opp kor mange plantearter som finst hjå tre utvalte poetar, og kjem til at Olav H. Hauge nemner 70, Sverdrup nemner 90 og Børli landar på 135. Han har ikkje talt dyrearter, men ville nok fått nokon fine tal der også. Kanskje det går an å få til ein dynamikk der litteraturen inspirerer til sjølvstudium i bøker og ikkje minst studiar av naturen der ute.

Personleg trur eg at du får meir ut av dette diktet til Olav H. Hauge om du har sett -eller i alle fall veit reint teoretisk- kvar tussalusa held seg, og kva det har å seie for ljåen. Og tussalusa på si side treng at nokon kjenner henne, sjølv om ho ikkje veit om det.

Det er ikkje so fårleg / Um grashoppa skjerper ljåen. / Men når tussalusi kviskrar, / skal du akta deg.

Dette er ei historie om kor mykje hjelp det går an å få i arbeidet med å halde ein kropp i stand innvendig og utvendig, med illustrerande og til dels forbløffande døme frå kroppslitteraturen.

Marta Norheim har ei gammal kokebok i bokhylla si der det både står korleis du skal koke fisk, bake brød og hermetisere plommer. No er det andre tider, skriv ho om segmenteringssyndromet. (Foto: Martin Jahr/NRK)

I bokhylla mi har eg ei gammal kokebok der det både står korleis du skal koke fisk, bake brød og hermetisere plommer. Bakerst i boka står det litt om kva for mat du kan lage til folk som lir av diverse sjukdommar og intoleransar.

Den ultimate lakriskokeboka
No er det andre tider. Kvart år kjem det eit berg av bøker med oppskrifter, ikkje berre på mat, men også på helse, kropp og tekstilar. Etter eit overflatedykk i dei nye forlagskatalogane vågar eg å påstå at segmenteringa når stadig nye høgder. For å starte i matfatet. Når eg no tek eit sveip gjennom kokebokhistoria etter minnet, er sjangeroppdelingar det første eg hugsar. Bakst i ei bok, kjøtrettar i ei anna. Så dukka det opp bøker med mat frå ulike land; Italia, Frankrike, etterkvart India og Thailand. Det norske kjøkenet vart kontinentalt, deretter globalt. Det viste seg at «Italiensk ostekake» som stod under bakverk i mors kokebok faktisk heitte «pizza» på originalspråket og etterkvart også på norsk. Fint å vite. Men no er vi langt forbi det.

Då eg tidlegare i år sa «hehe, lakriskokebok» til nokon kjenningar etter å ha oppdaga ei lakriskokebok for første gong, så fekk eg vite at lakris skulle ein ikkje kimse av. Nei eg kimsar ikkje av lakris, men ei heil bok?

Åh, så søt!
Søtsegmentet har ein eigen estetikk der det går i pastell og forkle som aldri har sett ein deigklatt. I år kan forlaga by på Søte gaver fra Idas kjøkken, Tone Orianis fristelser, Hele Norge baker, Kaker og andre søte saker, Helt enkelt baking, Det søte liv, United States of Cakes, titlar som byr seg fram på trygg avstand, ja mange sider unna dei sunne bøkene og slankebøkene. Damene som er utanpå kakebøkene treng uansett ikkje å slanke seg.

Påfallande mange kaker og søtsaker-bøker, når ein tenkjer på kor mykje slanking og kosthold som er på gang. Kanskje få folk til først å kjøpe kakebok og deretter slankebok?

Boka Den velutstyrte mannen handlar naturlegvis om kjøkenutstyr stupid, men kanskje også om mat du kan lage etter å ha skaffa deg alt utstyret.

DIY for dummies
Så har vi dei gåtefulle: Spis & Lag. Sjarmerende enkle oppskrifter og lekre DIY-prosjekter.

DIY? Forkortinga blir ikkje forklart i forlagspresentasjonen, men forfattaren kan by på «enkle prosjekter som får ditt kjøkken og hjem til å se enda mer fantastisk ut». Eg kjenner at formuleringar som «enda mer fantastisk» er ein smule stressande.

Er det nokon som har bestemt at alle kjøken bør vere fantastiske? Og er dette så innlysande at eit forlag kan ta det for gitt at eg har følgt opp denne regelen?

Eller kva med: Molekylær gastronomi for alle. Finst det mat som ikkje er samansett av molekylar? Boka Den velutstyrte mannen handlar naturlegvis om kjøkenutstyr stupid, men kanskje også om mat du kan lage etter å ha skaffa deg alt utstyret.

«Den velutstyrte mannen» handlar naturlegvis om kjøkenutstyr stupid, men kanskje også om mat du kan lage etter å ha skaffa deg alt utstyret.

Distinksjonen mellom grøt og graut
Sjangrane er framleis med oss: I fjor fekk vi komler i begge målformer, i år kan du velje mellom Graut og Grøt. Dessutan kan du no få hjelp til å lage Verdens beste pizza (forsøket på å lansere namnet «Italiensk ostekake» på 60-talet var definitivt mislykka) og suppekokarane får sitt i boka Supper. Norske suppefavoritter til hverdag og fest. Og ja, det er fleire kvardagsbøker og barnematbøker, dessutan kjendiskokebøker der både Jamie og Tina og Viestad og Bølgen og Moi og kokeboknykomlingen Anne-Kat Hærland er representert, og jammen er 90 årsjubilanten Ingrid Espelid Hovig heidra med ei kokebok med 90 oppskrifter, noko ho neppe har bruk for etter alle desse åra med koking på TV-skjerm og i bokform. Det er øl og mat, vin og mat, julemat og fotballmat, og med den siste er vi over på den sunne maten. Det er då det blir alvor.

12, 5:2 + – 8= slank
Her er bøker for dei som trenar og for dei som vil bli slanke, av typen «12 uker til et sunnere liv og en smalere midje», «HIT-metoden», «5:2-diettens kokebok», «Sunt og godt norsk», «Maks fettforbrenning på 8 uker», vidare «Tren smartere» og «Smart mamma» begge med råd om «trening, kosthold og livsstil». Det er to bøker om juice å velje mellom: «Bare juice det» og «Juicy familie». Dei har ikkje vore heilt heldige med ordspela i juice-segmentet i år.

Og så har vi bøkene for deg som vil ha sixpack i ein fei, eller som vil bli god til noko: Maraton. For deg som vil løpe helmaraton eller halvmaraton, Paolos treningsbibel, Best i håndball, Styrketrening. En anatomisk guide. For ikkje å gløyme innføringa i babygym.

Cupcakes og muffinsmagar
Blei det i overkant mange titlar her, synst du? Så vit at mange gode titlar er silt bort, og dei fyldige backlistene er ikkje nemnt i det heile. Men sidan det er snakk om kvantitet her, nyttar det ikkje å berre slå rundt seg med luftige påstandar.

Det er cupcakes og muffinsmagar og sixpack og ølbrygging og utstyr og styling og supper og lakris og segmenteringa sluttar ikkje her: For dei som også er opptekne av kva dei skal kle denne stakkars kroppen med, korleis ein best kan framheve six-packen, alternativt skjule muffinsmagen, finst det eit vell av strikkebøker, sybøker og heklebøker: det er ei bok for alt under sola, ei bok for tøflar og ei for sokkar, det er ei bok for luer og ei mengd bøker for baby, og om vi fjernar oss litt frå kroppen, får vi den muntre oppfordringa: Lag favorittfigurene fra Barne-TV, dessutan tilbod om å lære Raske sting, enkle broderier. Eg trudde elles at noko av poenget med broderi var at det skulle ta lang tid.

I fjor fekk vi komler i begge målformer, i år kan du velje mellom «Graut» og «Grøt».

Frå tøffelbok til sokkebok
Kjære lesar. Alt eg veit om desse bøkene, har eg frå forlagskatalogane. Eg har ikkje lese ei av dei enno, og kvar einaste heklebok og kokebok og juicebok kan vere aldeles strålande, isolert sett.

Og eg forstår jo at viss du strikkar deg gjennom ei tøflebok så får du kanskje lyst til å gå over til sokkar etter ei viss tid. Så ballar det på seg med luer og favorittfigurar frå Barne-TV. Logikken er enkel: det blir selt fleire bøker på denne måten enn om ein køyrte etter den gamaldagse varianten der handarbeid er handarbeid, mat er mat og kroppen fekk vere i fred til han vart sjuk. Slik er det på tilbodssida, og på den andre sida må det finnast ein marknad for kvar og ei av desse bøkene, det må vere nokon som ser at nett denne boka er det eg treng for å kome på høgden. Alternativt, at denne nok vil skape glede eller dårleg samvet hjå storesøster når ho pakkar opp presangen på julaftan.

Alt du lurer på om biceps som du ikkje tør å spørje om
Her passar forlagas ønske om å finne stadig nye vriar som hand i hanske til ei av vår tids store diller, nemleg hangen til det individuelle, det skreddarsydde, det eksklusive og – det ekskluderande. Vi signaliserer kven vi er gjennom maten, kroppen, treninga, antrekket, aktivitetane og det fantastiske kjøkenet. Spørsmålet om kvifor vi gjer det, sprengjer denne drodlinga over segmenteringssyndromet, men spørsmålet det likevel går an å stille, er:

Kva skjer om 10 år? Vil vi få boktitlar som Alt du lurer på om biceps som du ikkje tør å spørje om, Mine beste gulrotoppskrifter og Eplejuice på 100 nye måtar? Personleg føler eg sterkt for titlar som Kokebok og Strikkebok. Men det er naturlegvis døden for forlaga og direkte tragisk som identitetsmarkør.

Gjesteblogger: Ørjan N. Karlsson, forfatter (Foto: Christian Roth Christensen)

I et intervju med NRKbok tidligere denne uken pekte forfatter Asbjørn Rydland på at fantasy lett kan bli for sort/hvitt; eller sagt på en annen måte: Helten er alltid god og fager, mens de onde kreftene fremstilles som en kombinasjon av Adolf Hitler og Idi Amin.

Rydland har et poeng. Det er slettes ikke vanskelig å finne eksempler på slapp og fantasiløs fantasy. Men for øyeblikket er ikke dette beskrivende for den norske fabelprosaen. Tendensen Rydland peker på finnes derimot i monn i en annen norsk sjanger: Krimmen.

Fra å være et kuriøst sidespor, har den norske (og nordiske) krimmen utviklet seg til å bli en millionbedrift. Det er ikke noe galt dette, snarere tvert imot. Men på veien har sjangeren mistet seg selv. Psykologisk innsikt og et sammensatt persongalleri fortrenges stadig oftere til fordel for billige sjokkeffekter, klisjéaktige hovedpersoner og monomane voldsbeskrivelser.

På sitt beste er kriminallitteraturen både sjangeroverskridende og djevelsk underholdende – nå minner litt for mange utgivelser om ren kiosklitteratur. Liket har begynt å lukte.

Samtidig skriver norske forfattere science fiction, fantasy og grøssere som aldri før. Barne- og ungdomslitteraturen har allerede utmerket seg og slik skapt en grobunn for sjangeren. Nå tar forlagene sjansen på bøker for et mer voksent publikum.

Den mest åpenbare årsaken til dette fenomenet er påvirkningen fra internasjonale bestselgere som Harry Potter, filmatiseringen av en rekke klassiske bøker som Ringenes Herre, Hobbiten og for eksempel Enders spill, og ikke minst tv-serier som Game of Thrones og The Walking Dead.

En annen og mer grunnleggende forklaring er at den fantastiske litteraturen tar rollen som vår tids eventyr, for å sitere Tor Åge Bringsværd.

Forfatteren holder opp et speil (av og til et trollspeil) til vår egen ofte uoversiktlige og kaotiske verden.

Hva har så krimmens problem å gjøre med norsk science fiction og fantasy?

Min påstand er at skal den norske fabelprosaen bevare sitt særpreg, må den dyrke sin egenart. I Snorres Kongesagaer har vi vår egen Game of Thrones. Den norrøne mytologien gir oss anledning til å studere komplekse og mangefasetterte personligheter, og i arven fra blant annet Jon Bing, Tor Åge Bringsværd og Ingar Knudtsen løftes vi opp mot stjernene og inn i oss selv.

Vi forfattere er gitt et hav av fantasi å seile på, men kursen må vi stake ut selv.
Når kommer cyberpunkversjonen av Asbjørnsen og Moes eventyr?

LES OGSÅ: NRKbok om fantasy

Simon Stranger mente det ble for østkant for ham som er fra vestkanten, sa han på Kulturhuset. Han foreslår selvi.

– Jeg tror Per Aabel hadde likt selvi, sjølvi er kanskje mer i Ivar Aasens ånd, kommenterer @ellencsjowall på Instagram. (I virkeligheten leder for utstillingsdesigner på Hisorisk museum ved Universitetet i Oslo.)

Hva mener du er det beste norske ordet for selfie? Er fjorårets nyord godt nok eller har du et norsk forslag? Bruk kommentarfeltet til å komme med ditt forslag!

PLUSS OG MINUS MED NORSKIFISERING AV ENGELSK SLANG
NRKboks selfiemobil har vært innom en rekke forfattere på sin ferd fra Bergen til Lillehammer. Alle bildene er lagt ut på Twitter, Instagram og Facebook, emneknagget med #selfiestafetten.

Eline Lund Fjæren behersker selfiespråket, synes Kulturhusets programleder. Selv sier forfatteren at hun har øvd lenge, siden hun tross alt har vokst opp med internett. Hun er ikke så fan av nynorskifiseringen av engelske ord, som med «sjølvi», men synes ikke «selvportrett» klinger like bra. Etter litt tenketid foreslo hun «selvbilde».
Hør det kjappe intervjuet med Eline Lund Fjæren på Kulturhuset.

FORFATTERNES FORSLAG

selvportrett (Erlend Nødtvedt og Suzanne Kaluza)
selvbilde (Eline Lund Fjæren og Mattis Øybø)
sjølbilde (Erlend Loe)
fjesing (Renate Nedregård)
selvbilde (Per Olav Søberg)
sjølskudd (Nina Kristine Mjåtvedt)
sjølfie (Mala Wang-Naveen)
selvknips (Mikkel Bugge)
sjølknips (Anders Bortne)
pepknepp (Anders Bortne)
fjesbilde (Linda klekken)
hallåi (Tiril Broch Aakre)

LESERNES FORSLAG – SÅ LANGT

sjølvbilde (@aa.saele på Instagram)
sjølbilde (Therese Grønvold aka ‏@fuglejenta på Twitter)
egograf (@mariannefurumo på Instagram)
sjølvi (@kari_kc på Instagram)
selvis (@frugrotter på Instagram)
sjølert – hørt i Trondheim (Hanne Rustad og Berit Sørlie på Twitter)
sjølvikken – hørt i Bergen (via @espebae på Twitter)
egoknips (Mari-Louise Stephan aka ‏@milostephan på Twitter)
selving (Shea Allison Sundstøl på Facebook)
…

Har du flere forslag? Kom med dem!

Tre eksempler på krim fra den store verden.

Vinteren 2012 undersøkte Bokprogrammet hvorfor nordisk krim er blitt så enormt stort i utlandet. En av dem vi spurte var den britiske forleggeren Christopher Maclehose. Han husket godt sin egen begeistring da han oppdaget bøkene til Henning Mankell og Karin Fossum på sent 90-tall. Da opplevde han at de nordiske forfatterne tilførte noe nytt til krimgenren som hadde vært dominert av briter og amerikanere. Maclehose var fortsatt begeistret for nordisk krim. Men han minnet også om at enhver bølge må ta slutt, og profeterte at andre hjørner av verden snart ville komme på banen i krimverden.

Og nå ser det ut til at den erfarne forleggeren har fått rett. I bokhandelen kan du nå få krim fra Sør-Afrika, Saudi-Arabia og Israel. Disse landene har ingenting felles, så det er vanskelig å snakke om en ny bølge, eller gi dem en fengende merkelapp, slik «Nordic Noir» brukes til å makedsføre nordisk krim utenlands. Men vi kan definitivt snakke om en avveksling fra, eller en utfordrer til det nordiske og anglosaksiske krimhegemoniet. Kanskje vi bare kan kalle det «global krim»? (Du vet, litt som World Music?) Og siden påsketid er krimtid i Norge, tenkte jeg å løfte fram de bøkene jeg har blitt kjent med så langt.

Det startet med Botswana

Jeg er i utgangspunktet veldig glad i nordisk krim og synes for eksempel Karin Fossum og Jørn Lier Horst er ypperlige til å skildre den norske småbyen og de ulmende kreftene som skjuler seg bak gardinene i Block Watne-husene. Men når jeg i det siste har satt meg ned med krim fra Saudi-Arabia og Sør-Afrika, har jeg fått følelsen av at en dør til den store verden blir slått opp på vidt gap.

Skal man angi en start for en slags global krimtendens, er det første jeg tenker på serien «The Number One Ladies Detective Agency» fra Botswana. Den kom allerede tidlig på 2000-talet og skilte seg veldig ut i bokhyllene med sine fargerike omslag med eksotiske dyr som sjiraffer på. Men så tok det lang tid, før et nytt eksotisk omslag fenget oppmerksomheten min igjen, nemlig balfrende sjal og bølgende sanddyner på boka «Rød sand».

Forfatter Zoë Ferraris. Foto: Pressebilde

Zoë Ferraris er amerikaner, men har vært gift med en saudi-arabier, og har hittil skrevet tre krimbøker fra Saudi-Arabia. Hun skildrer absurde situasjoner som blir skapt av de strenge reglene for kvinner. For eksempel kan ikke menn kan selge undertøy til kvinner, men kvinner har ikke lov å jobbe i butikk. Hvordan bemanner du så undertøysbutikken? Samtidig skildrer hun menneskene med varme og forståelse, og viser også hvor ensom mennene kan bli i et samfunn som segregerer kjønnene.

Krimlitteratur fra et land der grov kriminalitet er vanlig

Forfatter Margie Orford. Foto: Brooke Fasani

Mens nordisk krim skildrer mørke krefter som lurer under overflaten i det trygge velferdssamfunnet, tar Margie Orford oss med til et av landene med mest kriminalitet i verden. Ifølge statistikken blir et barn voldtatt hvert tredje minutt i Sør-Afrika. Og Orfords bok «Pappas jente» åpner med at en seksåring blir kidnappet etter ballettimen hennes. Den er ikke for sarte sjeler. Men Orford har også noe hun vil med bøkene sine. Etter å ha jobbet som journalist i 10 år, og fremlagt fakta og reportasjer om vold og kriminalitet, ville hun spørre hvorfor volden oppstår, og det passet bedre å gjøre i en krimroman enn i en avisreportasje.  Den sør-afrikanske virkeligheten virker nesten for brutal til å orke å høre om, til og med mellom to permer, i en roman. Men den gir oss innsikt i hvorfor volden fortsetter i så stort omfang etter apartheid er over. Hvorfor barn blir brutalt myrdet i en kultur som også er kjent for sine utrolig hyggelige og varme mennesker.

• Hør Nina Bull-Gundersens møte med Margie Orford her. Reportasje sendt i Ekko i P2.

Krim som vindu mot verden

Men hvis du vil bli kjent med verden, hvorfor ikke bare lese andre typer litteratur fra verden rundt, spør du kanskje. Det finnes jo mange gode oversatte bøker å velge mellom. Hvorfor akkurat krim?

Jo, det som er fint med å lese genrelitteratur, er at siden formen er så lik, trer forskjellene så tydelig fram. For eksempel etterforskeren: I Zoë Ferraris’ bøker er det en rettroende ørkenguide, som ramler inn i drapsmysterier. Men hvordan foreta vitneutspørringer, når en mann ikke har lov til å være alene i samme rom som en kvinne? Israelske Dror Mishani byr på en naiv politimann som tror alle mennesker er uskyldige. Hvordan skal han få øye på morderen da?

Krim gir også en unik sjanse til å skildre et samfunn både i bredden og dybden. For etterforskeren banker på døren til alle slags hjem, og blir sluppet inn hos fattig og rik, tolker tegn, og slipper til slutt inn i deres mørkeste hemmeligheter. Etter utallige påsker i selskap med inspektørene Dalgliesh, Morse, Konrad Sejer og Kurt Wallander føler jeg at jeg er kommet tett på både det engelske og det skandinaviske samfunnet, kulturer jeg allerede kjenner godt. Men min kunnskap om Saudi-Arabia, Sør-Afrika og Israel kommer stort sett fra nyheter, dokumentar- og kulturprogrammer. Israelske Dror Mishani har som programerklæring at han ikke vil ta oss med til de kjente, politisk betente stedene vi kjenner fra nyhetene: den hellige by, den ideologiske kibbutzen eller de jødiske nybyggerområdene. Han har valgt å skildre den israelske forstaden, der dagliglivet går sin vante gang. I israelsk sammenheng er dette oppsiktsvekkende. Det finnes knapt krimbøker på hebraisk, for hebraisk litteratur er ment å være nasjonsbyggende. Mishani mener tiden er moden for å skildre vanlige, israelske liv, og at krimgenren er perfekt til dette.

• Les Dror Mishanis blogginnlegg om israelsk krim

Fra rød snø til rød sand

Det nordisk krim har bidratt med til genren, er et samfunnsegasjement som våre forfattere har lært og tatt med seg fra Sjöwall og Wallö. Nå gir verden tilbake, med velskrevne bøker som skildrer hva vold og drap gjør med deres ulike samfunn. (Slektskapet synes på omslaget til Dror Mishanis «Naboens sønn», der Henning Mankell har blurben: «Imponerende!»)

Da Bokprogrammet spurte forlegger Christopher Maclehose om hva som kjennetegnet «Nordic Noir», lo han og sa: «Snow, snow snow». Om ikke det er vinter inni boka, sørger utenlandske forlag uansett for å pakke nordisk krim inn i omslag med snødekte landskap, gjerne med en rød blodstripe over. Min oppfordring er altså: Denne påsken, la bøkene med rød snø bli hjemme, og ta heller med en bok med bilde av rød sand på!

Stefan Sundstrøm vil gjerne spille for akkurat Salongen på P2. Det kan du bli med på hvis du deler #minhistorie.

Stefan Sundstrøm vil nemlig ha konsert, en liten konsert. Når han kommer pleier det å bli fullt hus, så denne happeningen sammen med Salongen er noe helt utenom det vanlige. Dette blir en intimkonsert for 50 mennesker som har det til felles at de har delt en selvopplevd, sann historie.

Hva er #minhistorie?
Den historien du forteller er sann, selvopplevd og sier kanskje noe om at du har skjønt noe, vokst eller fått et arr. Kanskje var det både sårt og morsomt.

– Når man skal bli kjent med hverandre i USA forteller alle historier om seg selv. I Norge forteller vi om hobbyene og jobbene våre, sier regissør og manusforfatter Thomas Torjussen. Han er glad for at Salongen på NRK P2 nå ønsker å utvide fortellertradisjonen i Norge.

The Moth
Poet og romanforfatter George Dawes Green pleide å sitte sammen sine venner på verandaen i Sørstatene og dele historier fra egne liv. Møllen pleide å surre rundt dem i utelampa. Han flyttet savnet han disse whiskeybefengte kveldene, og begynte med det i sin egen stue. Nå sender over 300 radiostasjoner i USA The Moth – true stories told live

Disse historiene er det redaksjonen i Salongen har ønsket velkommen. Og vi vil ha flere!

Send oss din historie! Del den på sosiale medier merket med #minhistorie eller send mail til salnonge@nrk.no.

Denne omtalen er først ut i vårens serie re-posting fra utvalgte bokblogger. Først ut: Johanne Magnus aka Skraatak.

Kjetil Røed «Dislike»
Om Facebooks mekanisering av vår livsverden og nødvendigheten av treghet. Essay 36 sider.
Essay 36 sider
Utgitt våren 2014 på Flamme Forlag

Kjetil Røed er bekymret for at skillet mellom det private og offentlige blir utvasket, og redd for hva som vil skje når vi «liker» nesten alt. Røed drøfter hvordan vi misbruker Facebook, og han spør om det heller er slik at Facebook misbruker oss? Facebook styrer strømmen. På manipulerende vis redigerer nettstedet hva du som forbruker er interessert i og hva som er mest populært/omtalt. «77 andre venner liker dette».

Facebook er designet av (korrupt) reklame etter brukerens søkehistorikk. Når brukerne for eksempel skifter sivilstatus fra gift til singel, får de tilbud om datingtjenester.

Med smarttelefoner er vi konstant pålogget, og dermed aldri i situasjonen. Tilgjengeligheten og den kontinuerlige infoflyten definerer vår hverdag. Røed påpeker betydningen av oppmerksomt-nærvær, av å ta seg tid til å lese en artikkel fullt ut, uten avsporinger. Eller kunsten å nyte fjellturen istedenfor å publisere bilder av den på Facebook. Og at «likes» faktisk ikke betyr noe. Saklig.

Sosiale medier stjeler store deler av dagen. Jeg vil gjerne bli mindre avhengig og slippe å forholde meg til «like» funksjonen. Essayet gir dessverre ingen revolusjonerende tips eller løsninger på problemet. Men «Dislike» er viktig. Mange er forført av FB. Vi trenger Røeds motforestillinger. Mange unge higer så sterk etter «likes» at de sensurer seg selv og viser en falsk fasade for å være attraktiv. Glanset fasade og rosenrøde historier fra hverdagen dominerer. Skyggesiden er forbeholdt IRL (in real life). Oppvask og nedturer beholder vi for oss selv. Krangelen med kjæresten deles sjelden på Facebook. Det er det positive og vellykkede som får mest «likes». Eller?

Vi trenger ikke lenger å huske og handle aktivt. Facebook minner oss om at kompisen har bursdag. TV-program og bedrifter forteller stadig «du finner oss på Facebook». Vi blir slaver for mekaniseringen.

Facebook er ikke lenger en adskilt scene, men en iscenesettelsesteknologi som lekker, som blør ut i det virkelige liv (Røed i «Dislike» s. 16).

«Dislike» stiller Facebook og dens tjenester i et kritisk søkelys. Røed lykkes delvis. Han minner meg om at jeg alltid blir litt uvel etter å ha vært pålogget Facebook. Å lese om venners vellykkethet gjør meg kvalm. Følelsen av å måtte overgå alle de vellykkede der ute trenger seg på. Og slik ender vi opp i en destruktiv sirkel. Konkurransesamfunnet kan vi kalle det. En liksomverden. Hvorfor er det så appellerende?

De positive sidene ved Facebook gjør at det ikke blir kritisk nok. Gratisprinsippet, tilgjengeligheten, den enkle måten å kommunisere og dele på og friheten fra strenge redaktører. Facebook er gjerne «stedet du leste det først». Det er vanskelig å se hvordan «Dislike» skal snu Facebook-kulturen. Men at Røed tar initiativ til å overveie hva vi driver med, er på sin plass.  Vi trenger å diskutere hvordan vi bruker Facebook. For sosiale medier har kommet for å bli.

Det er spennende å lese om andres liv. Å samtale og dele fellesinteresser er fint og viktig. Men etter hvert håper og tror jeg som Røed, at rosaboblen vil sprekke. Og at vi blir spart for reklamebransjens herskende manipulering.

Guido van Genechtens bildebøker om «En ekte jente» og «En ekte gutt»

Rosa glansede bøker om hjelpeløse prinsesser som bruker livet sitt på å finne ut hvordan de skal ta seg best ut eller Den store snørrboka for gutta vil heretter gå rett til resirkulering, om de havner på Katy Guest sin pult.

Den nye ordningen vil ramme mange av bøkene fra forlaget Buster Books, som gir ut den rosa «Den første klistremerkeboka for jenter» og den blå ditto for gutter. Forlagssjefen selv sier at guttebøkene skal handle om sport, mekking og friluftsliv, jentenes bøker om mote eller hvordan få et flott utseende. I følge ham vil de fortsette å skille mellom gutte- og jentebøker fordi gutter og jenter har forskjellige interesser; han ville aldri funnet på å fornedre ett kjønn, sier han til The Independent.

Les også kommentaren i The Independent

Innsnevrende

Men hvem er han som skal bestemme at jenter er opptatt av utseende? Eller at gutter bare liker fart og spenning? spør Guest og insinuerer at Suzanne Collins’ bøker om «Dødslekene» og den bueskytende Katniss må ha gått forlagssjefen hus forbi; har han fått med seg Harry Potter-bøkene eller Roald Dahls fortellinger, som retter seg like mye til gutter som jenter, uansett hvilket kjønn hovedpersonen har?

Da jeg vokste opp på 1970-tallet, var politi og røver og cowboy og indianer de lekene jeg likte best. Jeg hadde snekkerbukse og mørkeblå T-skjorte, men fikk også låne Mammas Amerikakjole når jeg ville være prinsesse. Jeg kunne være hva jeg ville, akebrettene for både jenter og gutter var røde, ikke glitter-rosa eller flamme-sorte og beregnet på hvert sitt kjønn, som de er i dag. Pippi var et forbilde, Morgan Kane like etter, og hvem sier at vi ikke trenger forbilder? Eller at ikke litterære forelegg produserer forestillinger? Snevre kjønnsrammer i barnebøkene begrenser tankene og mulighetene vi vil gi et barn, som selv skal finne sin måte å leve livet på.

Ikke likestilt Norden

Jeg kunne lese artikkelen fra den engelske avisen og si at jaja, vi er da gudskjelov mer likestilt her i Norden, tenk nettopp på Astrid Lindgren, hva har ikke hun gjort for jenters muligheter? Men nei, ta en tur i en norsk bokhandel, og du vil bli overrasket over hvor segregert bøkene for de minste er.

Barnebokforskeren Mia Österlund fant gamle stereotypier i en norsk bokhandel.

» I klesbutikken er vi dessverre vant til at det er gutte- og jenteavdelinger. Men sånn skal det jo ikke være i en bokhandel! Det er mitt mareritt,» sier den finske barnelitteraturforskeren Mia Österlund.

I fjor tok jeg henne med med til Norlis bokhandel i Oslo. Det første som møtte oss var en bok med en jente i ballettdrakt med tittelen «En ekte jente» og en bok med en gutt i cowboydrakt som het «En ekte gutt». Det var signalene norske barn skulle få, stereotypiene henger fremdeles med om vi skriver 2013 eller 2014.

Les også: – Jeg ville likt å se en gutt kledd i ballettøy

Men rett skal være rett, dagens jenter har fått utvidet sitt handlingsrom i de nordiske barnebøkene, de kan bli hva de vil. En gutt, derimot, når så du sist en ballettdansende gutt i en barnebok? Det er heldigvis først og fremst i de kommersielle barnebøkene kjønnsforskjellene er så konvensjonelle, sier Mia Österlund, som ikke er pessimist:

«Jentene får mer makt ved å ta tradisjonelle gutteroller. Guttene derimot, mister makt ved å tre inn i tradisjonelle jenteroller. Vi ser tydelig spor etter 70- og 80-årenes feminisme i dagens nordiske bildebøker. Jentene er sterke, nå er nesten det blitt stereotypien. Det er selvfølgelig mer spennende med komplekse skikkelser, både jenter og gutter. Men det kommer, sier Österlund, og viser til den svenske barneboken «Kaninkostymen», der vi hører om en liten gutt som må gå på skolen i en rosa kanindrakt fordi foreldrene ikke har hatt tid til å vaske tøy og kanindrakten er det eneste som er rent.

«Man skulle tro at det ville bli katastrofe, men nei, han blir endelig sett av de andre og blir dessuten venn med jenta han har smugkikket på i lang tid. Så det skjer noe nå, i alle fall i de litt mer avanserte barnebøkene«, sier Österlund.

Et voksent ansvar

Så er det om foreldrene tar et ansvar da. Mange bokhandler stiller fremdeles ut bøker med merkelapp for jente- eller guttebøker, de kommersielle forlagene pumper ut bøker med blå eller rosa forside som skal være enkle å ta med seg for en som ikke vet så mye om den nye litteraturen, og som tar det første og beste. Nettopp da er det viktig at en redaktør i selveste The Independent snakker i store bokstaver og tar et valg om ikke å anmelde de ekskluderende barnebøkene.

Jeg takker for motivasjonen – og selv om vi ikke har viet særlig oppmerksomhet til den typen litteraur her i NRK så langt, er det en påminnelse om det ansvaret og den makten pressen faktisk har.

766 513 bøker er silt for eg, du og vi. (Foto: Hilde Berteig Rustan http://www.flickr.com/photos/nrkbok/611536053

Som all teknologi kan big data brukast på talrike måtar, og i den danske avisa Information stod det nyleg å lese om tre forskarar som hadde gjennomgått 766.513 amerikanske bøker, både skjønnlitteratur og sakprosa frå perioden 1960-2008. Det dei bad om å få ut data om, var bruken av personlege pronomen. Har bruken av eg/du/vi endra seg i løpet av dei siste 50 åra? Svaret er ja, det har til dels endra seg enormt. Dette har eg hatt mistanke om lenge, eg har til og med snakka om det på radio, og her kjem altså big data med harde fakta som stemmer perfekt med det eg trur. Gleda over å ha rett blandar seg likevel med eit visst vemod. Funna Jean Twenge og to kollegaer kom fram til gjennom bruk av programmet Google Books, er ikkje berre oppløftande.

Eller forresten, det kjem nok an på korleis ein tolkar dei.

Tre spørsmål
Og det skal eg kome tilbake til men først, kva trur du om pronomen som eg/meg: trur du det har blitt meir eller mindre av dei i bøkene dei siste 50 åra? Rett svar er Ja, det har blitt 42 % meir eg og meg. Akkurat korleis dei har funne fram til talet veit eg ikkje for eg har ikkje greidd å finne fram til sjølve undersøkinga, her lit eg på at dei amerikanske forskarane og dei danske journalistane har gjort jobben sin.

Neste spørsmål er: Trur du det har blitt meir bruk av du/deg i litteraturen i løpet av dei siste 50 åra? Svaret er eit endå meir rungande Ja: det har blitt heile 300% meir du og deg.

Tredje og siste spørsmål er kva som har skjedd med pronomenparet vi/oss. Det har gått tilbake. Ikkje så kollossalt mykje, berre 10%, men altså dei pronomena som lagar ein større sirkel, eit fellesskap, er på retur mens vi stadig finn det naturleg å bruke meir eg og du. I bøkene altså. Seier dette noko om tida vi lever i? Og viss ja: Kva seier det? Slike spørsmål kan ikkje big data hjelpe oss med. Her trengst det tankekraft.

Er vi meir egoistiske enn før?
Det enklaste svaret er jo at vi er blitt meir sjølvsentrerte. «Det heiter ikkje vi no lenger, heretter heiter det eg». Men kanskje det er for enkelt. Då eg var heilt ny i NRK, sa eg aldri «eg» om meg sjølv, eg sa «vi» eller «ein». Men det var jo meg, eg berre kamuflerte det. Bak denne endringa, som er trur er vanleg, kan det liggje ei aukande sjølvsentrering, men det kan også vere uttrykk for ein mindre nøytral og meir tydeleg subjektiv stil. Det same gjeld romanar, som ofte vert skrivne i 1.person. Ordet «eg» fører lesarane tettare på hovudpersonen, og det har ikkje nødvendigvis noko med sjølvsentrering å gjere.

At ordet «vi» går tilbake kan rett og slett handle om at dei som før skreiv «vi» når dei meinte «eg» har slutta med det.

Bruken av ordet «du» i skjønnlitteratur og sakprosa har økt enormt! (Foto: Linn B. Gravdahl/ http://www.flickr.com/photos/nrkbok/6188218842/)

«Du»: Ordet med potensiale
Men den mest dramatiske endringa i denne undersøkinga hadde skjedd med orda «du» og «deg». Bruken skal ha auka med heile 300%. Eg har brukt dei 13 gonger no mens eg har skrive, og det er mykje oftare enn vanleg. Eg har gjort det for å understreke poenget. Når eg seier «du» er det for at du, ja nettopp du, skal føle at eg snakkar til deg, sjølv om du inst inne veit at eg snakkar til eit publikum, at det eg seier når ut til mange og at eg mest sannsynleg ikkje veit kven du er.

Når nokon seier «du» til ei stor gruppe, skjer det noko. Ein vender seg på same tid til ein og til alle. Der eit uttrykk som «Kjære alle saman» syner fram at her dreiar det seg om ei stor gruppe, så er ordet «du» 2. person eintal av alle eller massen eller folket. Alle som les eller høyrer. Dette veit radiofolk og politikarar og reklamefolk, slike som av ulike grunnar vil at du skal leggje merke til akkurat dei.

I løpet av dei siste tiåra har vi fått ein heil «du»-litteratur og ein «du»-journalistikk. Skribentane står til teneste og vil hjelpe oss av med mindreverdskompleks, muffinmagar, vonde kne, økonomiske problem og dårleg ånde. Dei vil hjelpe deg og meg til å bli betre enn alle andre. Det einaste som skal til er at du kjøper oppskrifta eller produktet dei har å tilby. «Du» er eit ord som verkar utruleg sterkt. Alle ønskjer å bli lagt merke til, bli sett pris på og bli vist omsorg. «Du» er eit vakkert og nødvendig ord i språket, men det er som med big data, det kan brukast og misbrukast. Don’t use it if you don’t mean it.

Avslørt av big data?
Kanskje denne undersøkinga først og fremst seier at stadig fleire seljarar og opinionsdannarar har oppdaga at det folk i dag treng, er at nokon skil dei ut av det store anonyme massen og kallar dei for det ordet som kan erstatte sjølve namnet deira, nemleg «du».

Er vi så frikjent for aukande egoisme og sjølvsentrering? Ikkje nødvendigvis. Oppslaget i Information viser også til andre undersøkingar som avslører at ordet «gi» er på retur, mens «få» og «ta» er på frammarsj. Ord som «solidaritet», «felles» og «plikt» taper terreng mot «fridom», «frivillig» og «rett».

Vi vil ikkje ha plikter, men vi vil ha rettar. Vi vil heller ha fridom enn å tenkje på fellesskapet, og heller enn forpliktande solidaritet synst vi ting skal vere frivillig, og opp til den enkelte.
Kan vi stole på big data i slike spørsmål? Er det slik?

Kva trur … du?