Kunnskap om Prøysens følelseliv er svært relevant , mener litteraturvitere.

Skrevet av Britt Andersen og Per Esben Svelstad, professor og stipendiat i allmenn litteraturvitenskap, NTNU

På ny har vi en debatt om Alf Prøysens følelsesliv. For oss som har deltatt i debatten siden biograf Ove Røsbak åpnet skapdørene sommeren 2004, virker det som samfunnet går framover. Nå er det igjen slått fast at Prøysen hadde følelser for menn, som han måtte skjule. Spørsmålet er: Hvorfor er dette viktig informasjon?

For oss litteraturforskere er Prøysens seksualitet viktig i den grad den bidrar til økt forståelse for tekstene han skrev. I et intervju med NRK 25.9. hevder Knut Olav Åmås at debatten ikke har ført til ny forsking – men dette stemmer ikke! Vi som arbeider ved NTNU har analysert forfatterskapet ut fra nye vinklinger. Vi vil her gi et par eksempler på Prøysen-tekster som spiller på flertydigheter og «koder» og kan fungere som allegorier over den homofiles situasjon og erfaringer.

Les også: – Prøysen var homofil

Kodespråk
Fortellingen «Esperanto» handler om «Hæin som ville væra noe for seg sjøl». Setningen er uthevet. Istedenfor å lære seg engelsk, slik foreldrene ønsker, lærer den unge hovedpersonen seg esperanto. Identiteten som esperanto-kyndig markeres ved en brystnål han får tilsendt. En kveld han går på kino, blir gutten sittende ved siden av en fremmed mann i mørket. Når lyset slås på, ser gutten at mannen har en esperanto-nål, akkurat som den han selv bærer. Ved synet av mannen putter gutten esperantonåla i lommen: Og det har’n angra på i mange år! For når dom slo på lyset i pausen og hæin skotte bort på den fræmende mæin, så hadde hæin gjort det såmmå!

Gutten og mannen signaliserer begge et kodespråk med brystnålen, men det kan også enkelt skjules. Dette er også et særtrekk ved den homofiles situasjon. Til forskjell fra andre utsatte grupper kan den homofile leve i «skapet» og slik framstå som «normal», dvs. som en som ikke skiller seg ut i et heteronormativt samfunn. Opplevelsen i kinosalen kan dermed tolkes som at de to ikke våger å vedstå seg sin identitet. Begge er «annerledes», men det er skummelt å stå fram og samtidig trist å gå glipp av kontakt med en likesinnet.

1900-tallets homofile subkultur
Fortellingen kan dermed fungere som allegori over 1900-tallets homofile identitet og subkultur. Man vet at det i moderne tid vokste fram en undergrunn av homoseksuelle i vestens storbyer. Dette ga seg også litterære utslag. Så tidlig som 1912 ga forfatteren Øvre Richter Frich ut romanen I skyggen av Karl Johan, som beskriver subkulturens særpregede omgangsformer der man skjuler seg, men kommuniserer sin identitet til andre med pynt og innforståtte tegn. Den sosiale subkulturen viser seg også i skrivemåten hos forfattere som tematiserer en skeiv subjektivitet. Lignende grep som i «Esperanto» finner man hos forfattere som Gide, Proust, Lorca, Woolf og Boye – og også hos hjemlige diktere som Åsmund Sveen og Gunvor Hofmo. Prøysens tekster hører hjemme i også denne litterære tradisjonen.

Den sosiale subkulturen viser seg også i skrivemåten hos forfattere som Proust, Lorca, Boye – og hjemlige diktere som Åsmund Sveen og Gunvor Hofmo, mener Britt Andersen og Per Esben Svelstad.

Det er altså ikke sexen som interesserer oss. Seksualitet i litteraturen er i vel så stor grad et spørsmål om identitet, erfaringer og tilhørighet. I dag tar litteraturforskere gjerne utgangspunkt i kontekstuelle faktorer for å studere ulike forfatterskap. For eksempel ville det fortone seg som absurd å forske på Jane Austens bøker uten noen gang å spørre seg hva det har å si at forfatteren er en kvinne som levde rundt 1800. Sosialhistoriske perspektiver åpner faktisk litteraturen for en rekke tolkninger. Slike nytolkninger vil også gjøre Alf Prøysen aktuell for nye generasjoner.

Reutgivelsen av Ove Røsbaks bok om Prøysen har fått diskusjonen om visesangerens seksuelle legning til å blusse opp igjen.

Strofen konnoterer skamfølelse, og kan tolkes som en kodet melding som gir mening ut fra en homoseksuell kontekst anno 1967, da man unngikk den andres blikk i frykt for både ytre represalier og egen stigmatisering.

Motstanden mot å gjøre Prøysens seksualitet kjent handler ikke om homoseksuelles behov for å skjule seg, men om samfunnets behov for å skjule den homoseksuelle. Som litteraturforskere mener vi det er svært relevant med kunnskap om Prøysens følelsesliv. Dette skrev vi også i 2004, da andre kalte biograf Ove Røsbak en løgner.

Denne kunnskapen kaster nytt lys over forfatterskapet og plasserer det i en videre – faktisk internasjonal – sammenheng. Dessuten hjelper det oss å se Prøysens skildringer av et allmennmenneskelig behov: trangen til å finne kjærlighet og fellesskap blant andre i samme situasjon.

Les også: Å skrive i noen ånd. Hvilken relevans har Prøysen for låtskrivere i 2014?

Hør også: Serien om Alf Prøysens liv og diktning, planlagt i nært samarbeid med Prøysen selv.

Nå i sommer, nærmere bestemt den 23. juli ville Alf Prøysen fylt 100 år, hvordan kan man skape ny kunst i noens ånd og hvilken relevans har Prøysen for låtskrivere i 2014?

Av Guro von Germeten, låtskriver, sanger og trekkspiller. Mottaker av Prøysenårets Kunststipend.

I januar ble jeg tildelt Prøysens Kunststipend av Prøysenåret 2014. Arbeidsstipendet på 250 000 kr skal bidra til å videreføre arven etter Alf Prøysen, med utgangspunkt eller inspirasjon av Prøysens eget verk, og skape ny kunst i hans ånd. Hvordan kan man skape ny kunst i noens ånd og hvilken relevans har Prøysen for meg som låtskriver?

Stemmen til Prøysen har for flere generasjon vært DEN stemmen. Stemmen av barndom, stemmen av gode historier, stemmen av levd liv. Da jeg søkte om arbeidsstipendet hadde jeg som mange andre norske låtskrivere som skriver på engelsk, lett etter veien inn til mitt eget norske språk, etter min norske stemme – lite visste jeg at det var selveste Alf Prøysen som skulle bli min personlige læremester inn i morsmålet mitt.

Je trur på deg
Hva skjer når jeg leser de ord du har skrevet, og virkelig tror de er skrevet for meg
Hva skjer når jeg leser de ord du har skrevet, og tror de er skrevet av deg kun for meg

Intertekstualitet er en litterær teori om forholdet mellom tekster som siterer fra hverandre, hentyder til hverandre, eller på andre måter er forbundet. Fenomenet har lenge vært brukt i film- og serieverden hvor man referer til andre filmer/serier for å gi egne karakterer mer dybde, eller sette filmen inn i en større ramme. Prøysen benyttet seg i sine tekster av et lignende grep. Han har adskillige henvisninger til bibelske hendelser og karakterer («Hæin skulle tegne Babylon, men lærer’n hæin sa nei»), noe som setter mindre og lokale hendelser inn i et større verdensbilde.

Intertekstualitet kan være leser-basert, at du som leser fritt får assosiasjoner til noe annet når du ser eller leser et verk. Men også som skaper av kunst ønsket jeg å undersøke dette; Hva skjer med mitt verk, når jeg fordyper meg i alt jeg kommer over av Prøysen: viser, romaner, biografier, og så produserer egen tekst og musikk?

– Det å så se på likeheter- forskjeller – nærhet – avstand – mellom meg og Prøysens, blir igjen kilde til inspirasjon og nye låter, skriver Guro von Germeten.

Når nettene blir lange
For å gi et konkret eksempel på intertekstualitet: Prøysen alltid vært jul for meg. Hver desember besøkte jeg Oslo Nye Dukketeater og slukte forestillingen om ’Snekker Andersen og Julenissen’. Det ble ikke jul før musefamilien hadde sunget Musevisa eller før Snekker Andersen hadde lagd ei linnæle på lette vinger. Derfor ønsket jeg å gjøre noe med jul i prosjektet. Prøysens mest kjente julesitat er kanskje ’Når nettene blir lange og kulda setter inn’, som i min tekst har blitt som følger:

Jeg har noe å tro på, jeg tror du tenker på meg
Når jeg fryser i langsome netter, og vintern’ er på vei

Teksten referer og til Prøysens stubb ’Je har trua på deg’ og du vil kanskje si at det har sneket seg inn en annen en referanse til et norsk låt her også.

Det siste stykkje lyt me alle sammen gå alene
Jeg har som Prøysen alltid vært opptatt av mennesket. Hvordan har vi det egentlig med oss selv og med hverandre? Derfor ønsket jeg å ta utganspunkt i det mørke, til tider morbide i Prøysens tekster, men også det sterke og stolte, som bruddet med janteloven. Jeg ga prosjektet arbeidstittel, ’Det siste stykke må vi alle sammen gå alene’, et sitat Prøysen delte med sin gode venn Anne Cath Vestly på dødsleiet.

Som så mange Prøysen-sitater, inneholder den setningen så mye allmenngyldig helt alene. Å ville sette den frasen inn i en ny sammenheng har gitt meg mye hodebry. En sen kveld jeg satt og spilte gamle sjømannsviser, kom det til meg at en så sterk frase trenger egentlig ikke så mange andre ord, den trenger kanskje mest av alt tomt rom til å fylle og en (slipsteins-)vals som går og går.

Hold fast i meg, la oss seile samme vei
Som mange millioner mennesker har seilt før oss, hold fast i meg
Dette er alt, det siste stykke må vi alle sammen gå alene
Husk smaken da av vind og salt, når du er der og jeg er her, alene

Viser i Tussmørke
Mange tenker sikkert nå i sitt stille sinn, at ”dette må jo være verdens enkleste oppgave”. Bare å sniklåne Prøysens gullkorn og late som de er sine egne. Men som låtsnekker er jeg er jo interessert i å utvikle mitt eget kunstnerskap, med mine særegenheter. En klassisk låtskrivningsøvelse er å gi seg selv en tittel og skrive derifra. Noe av det såreste jeg har lest av ord hos Prøysen er tittelen ’Viser i Tussmørke’. Så jeg satte meg ned (uten å lese Prøysens tekst først) og skrev min egen Vise i Tussmørke:

Det her er en sang, for når allting er borte
Det her er en sang, for når alt er forbi
For når mørket har lagt seg, og du og jeg hater
Der hvor ingenting smaker, og det finns’ ikke mere å si

Det å så se på likeheter- forskjeller – nærhet – avstand – mellom meg og Prøysens, blir igjen kilde til inspirasjon og nye låter. Det er videre interessant å se om Prøysen-kjennere vil kjenne igjen Prøysen i mine tekster, eller om mine lyttere ønsker å lese mer Prøysen etter å ha hørt mine ting?

Livets sekund
En av de tingene jeg har blitt mest bevisst på gjennom mitt prosjekt med Prøysen er viktigheten av at vi leser og fortsetter med å lese. Enten man leser alene eller blir lest for. Jo mer jeg leser, har jeg og merket at det ikke bare er Prøysens historier, men historiene om Prøysen som inspirerer meg til å skrive.

Derfor er det med stor glede jeg ser alle Prøysenarrangementene rundt om i Norge i anledning jubileumsåret. Ingen vet når ’det lille livets sekund treffer oss’, og gir oss inspirasjon til å skrive, med vår egen lille eller store stemme. Men jo mer vi oppsøker Prøysen, jo mer gir vi han sjansen til å bety noe for oss og fremtiden også.

Jeg har en drøm
En bitteliten drøm
Om at jeg, min kjære
La meg krype opp i midten av ditt fang
La meg sitte i ditt fang, hvor det er trygt og jeg er stille
Det kan godt være mørkt, det kan godt være farlig
Men lov meg, la det aldri ta slutt

Til Alf Prøysen, til minne om din fødselsdag. Takk for at jeg får lese – og skrive – deg.

Se også: Klipp med og om Alf Prøysen.

Simon Stranger mente det ble for østkant for ham som er fra vestkanten, sa han på Kulturhuset. Han foreslår selvi.

– Jeg tror Per Aabel hadde likt selvi, sjølvi er kanskje mer i Ivar Aasens ånd, kommenterer @ellencsjowall på Instagram. (I virkeligheten leder for utstillingsdesigner på Hisorisk museum ved Universitetet i Oslo.)

Hva mener du er det beste norske ordet for selfie? Er fjorårets nyord godt nok eller har du et norsk forslag? Bruk kommentarfeltet til å komme med ditt forslag!

PLUSS OG MINUS MED NORSKIFISERING AV ENGELSK SLANG
NRKboks selfiemobil har vært innom en rekke forfattere på sin ferd fra Bergen til Lillehammer. Alle bildene er lagt ut på Twitter, Instagram og Facebook, emneknagget med #selfiestafetten.

Eline Lund Fjæren behersker selfiespråket, synes Kulturhusets programleder. Selv sier forfatteren at hun har øvd lenge, siden hun tross alt har vokst opp med internett. Hun er ikke så fan av nynorskifiseringen av engelske ord, som med «sjølvi», men synes ikke «selvportrett» klinger like bra. Etter litt tenketid foreslo hun «selvbilde».
Hør det kjappe intervjuet med Eline Lund Fjæren på Kulturhuset.

FORFATTERNES FORSLAG

selvportrett (Erlend Nødtvedt og Suzanne Kaluza)
selvbilde (Eline Lund Fjæren og Mattis Øybø)
sjølbilde (Erlend Loe)
fjesing (Renate Nedregård)
selvbilde (Per Olav Søberg)
sjølskudd (Nina Kristine Mjåtvedt)
sjølfie (Mala Wang-Naveen)
selvknips (Mikkel Bugge)
sjølknips (Anders Bortne)
pepknepp (Anders Bortne)
fjesbilde (Linda klekken)
hallåi (Tiril Broch Aakre)

LESERNES FORSLAG – SÅ LANGT

sjølvbilde (@aa.saele på Instagram)
sjølbilde (Therese Grønvold aka ‏@fuglejenta på Twitter)
egograf (@mariannefurumo på Instagram)
sjølvi (@kari_kc på Instagram)
selvis (@frugrotter på Instagram)
sjølert – hørt i Trondheim (Hanne Rustad og Berit Sørlie på Twitter)
sjølvikken – hørt i Bergen (via @espebae på Twitter)
egoknips (Mari-Louise Stephan aka ‏@milostephan på Twitter)
selving (Shea Allison Sundstøl på Facebook)
…

Har du flere forslag? Kom med dem!

Den tsjekkiske forfattaren Milan Kundera har grubla mykje over kva nasjonal litteratur er for noko. Ikkje så rart, kanskje, ettersom han skifta både fedreland og språk for snart førti år sidan, då han flytta til Paris. (Scanpix/AFP PHOTO)

Det heftar nokon paradoks ved snakket om norsk litteratur:
På den eine sida er vi del av eit større heile: vi er verdsborgarar og ikkje minst europearar og vestleg litteratur handlar i vår tid om identitetsspørsmål; om den utsette identiteten om den sårbare kroppen og døden som lurer på hovudpersonane viss det ikkje er hovudpersonane som lurer på døden.

lik ser det ut no, i tidlegare epokar har det vore andre ting, på 1800-talet var det ekteskapet med og utan tvang til dømes, men altså, vi skriv stort sett om dei same greiene som dei andre.

Næringspolitikk?
På den andre sida er vi svært opptekne av at vi må ha vår eigen litteratur og den må skrivast på norsk, eller i alle fall av folk som bur her, på vår vesle plass på jorda. Kvifor det? Viss det ikkje berre er rein næringspolitikk, der våre forfattarar også skal ha sysselsetjing, så må det vere noko ved den norske litteraturen som gjer det bryet verdt å halde oss med forfattarar i den grad vi faktisk gjer.

Ostehøvelfella
Lat meg starte i ein annan ende, i den evige, eller i alle fall 200 år lange diskusjonen om kva som er norsk: Ein skal ikkje grave lenge før ein oppdagar at det norske flagget inspirert herifrå og derifrå, for ikkje å snakke om grunnlova og viss du sjekkar hardingfela så har prinsippet med understrengar opphav i Tyrkia og kanskje endå lenger aust. Komler får du på tallerkenen kvar du reiser i heile sentraleuropa, dei delikaterer seg med smalehovud i Skottland og den norske nasjonalretten fårikål står på menyen i Iran. Og slik kan vi drive på, heilt til det berre bindersen og ostehøvelen att som er heilnorsk – og nyare forsking viser at til og med ostehøvelen ligg tynt an.

Det er så lite som skil oss frå dei andre at det på mange måtar er latterleg å snakke om det, men, vi snakkar ganske mykje om det likevel.

Kva er det med «våre» forfattarar?
Den tsjekkiske forfattaren Milan Kundera har grubla mykje over kva nasjonal litteratur er for noko. Ikkje så rart, kanskje, ettersom han skifta både fedreland og språk for snart førti år sidan, då han flytta til Paris. Han køyrer eit konsekvent europeisk perspektiv, og insisterer på at det er eit uoppretteleg intellektuelt nederlag at vi ikkje for lengst har gått over til å snakke om europeisk litteratur, og til å skrive europeiske litteraturhistorier i staden for å gje kvart land sitt eige kapittel. Forfattarane er internasjonale, dei inspirerer kvarandre over landegrensene, mens nasjonalstatane blir aldri leie av å snakke om «våre» forfattarar.

Kundera forklarer denne insisteringa på nasjonale litteraturar med provinsialisme. Denne deler han opp i to kategoriar, det er store lands og små lands provinsialisme.

Store og små lands provinsialisme
Dei store landa, seier Kundera, trur at deira eigen litteratur er så rik at dei ikkje treng å bry seg særleg med kva som blir skrive i andre land.

Så har du små lands provinsialisme. Den ytrar seg annleis, men resultatet vert det same: Små land føler at dei har ein litt usikker posisjon, og arbeider for å syne at dei greier å bringe fram kunst som ikkje står tilbake for det som vert skapt i store nasjonar. Det blir ei moralsk, ja eksistensiell oppgåve for små nasjonar heile tida å vise fram prestasjonane sine, for å minne seg sjølve og verda om at dei finst. Kjære landsmenn, dette er vår klubb. What do you think about Ibsen, Undset, Knausgård? What do you think about Norway?

Utanlandske lesarar er alltid best
Og Kundera går lenger, han meiner at utanlandske lesarar er betre enn dei som kjem frå same land som forfattaren. Landsmennene hektar seg opp i lokale forhold, spesifikke ting ein kan kjenne att. Det er berre utlendingar som kan sjå kva som er stort i ei bok, for dei vil ikkje bli avspora av den fryden det er å finne sine eigne greier mellom to permar, det siste er litt som den lett absurde gleda ein kjenner når ein plutseleg ser sitt eige hus på TV. Eit kick for deg, men dei som ikkje kjenner nabolaget vil kunne konsentrere seg om sjølve programmet og vurdere om det var bra.

Tilbake til klubben
Så: tilbake til start: Kva skal ein med nasjonale litteraturar? Er det ikkje mykje betre å snakke om verdslitteratur eller i alle fall europeisk litteratur for ikkje å gape over for mykje? Milan Kundera har mange synsmåtar det er vel verdt å tenkje gjennom. Men som aktivt og ivrig medlem i klubben for små lands provinsialisme har eg nokre innvendigar. Dei er få, men tungtvegande:
Som det å lese litteratur på sitt eige språk, og ikkje i omsetjing. Ikkje eit vondt ord om omsett litteratur, han er heilt nødvendig. Men originalspråk er originalspråk, og morsmål er morsmål. Sjølv om mange med Kundera har meldt overgang i løpet av livet har dei fleste av oss eit spesielt intimt forhold til språket vi vaks opp med og inn i.

Gleda ved det lokale
Og så er det dette med gleda ved det lokale, som jo er ei uhyre innfløkt sak. Men det handlar jo ikkje om å kjenne att heilt konkrete ting, som hus eller ostehøvlar for den del, iallefall ikkje berre.

Det handlar om eit heilt nett av referansar til historia, til eldre tekstar, til normer, til ting som er sagt og gjort: vikingtid, dansketid, pietisme, 1814, 1945, Gerhardsenepoken, idealet om det enkle og det egalitære som no krasjar mot oljeskapt nyrikdom, sidemålet, nistepakka, russebussar, er det typisk norsk å vere god, eller er et typisk norsk å tru at ein er god og kva med jantelova? Kva assosiasjonar set Holmenkollåsen, Toten eller Vesterålen i gang? Kva er forskjellen på 17. mai og 18. mai? Sjølv om alt vi har liknar på noko mange har, så finst det ein eigen miks som verken treng å vere betre eller verre enn andres, men som er vår. Norske forfattarar treng ikkje skrive om Noreg for å vere norske, ofte kan det det nære vere ting verken forfattarar eller lesarar er klar over.

Lokalt og overskridande
At gode bøker kan overskride det lokale og vere interessante for folk frå andre land er heilt glimrande. At forfattarar blir inspirert på tvers av landegrenser likeeins. Men Kunderas estetiske kvalitet kan lett bli litt abstrakt. Eg trur det må gå an å vere provinsiell og europeisk og verdsborgar på same tid, sjølv om det ikkje enno finst eit eige ord for denne tilstanden.

766 513 bøker er silt for eg, du og vi. (Foto: Hilde Berteig Rustan http://www.flickr.com/photos/nrkbok/611536053

Som all teknologi kan big data brukast på talrike måtar, og i den danske avisa Information stod det nyleg å lese om tre forskarar som hadde gjennomgått 766.513 amerikanske bøker, både skjønnlitteratur og sakprosa frå perioden 1960-2008. Det dei bad om å få ut data om, var bruken av personlege pronomen. Har bruken av eg/du/vi endra seg i løpet av dei siste 50 åra? Svaret er ja, det har til dels endra seg enormt. Dette har eg hatt mistanke om lenge, eg har til og med snakka om det på radio, og her kjem altså big data med harde fakta som stemmer perfekt med det eg trur. Gleda over å ha rett blandar seg likevel med eit visst vemod. Funna Jean Twenge og to kollegaer kom fram til gjennom bruk av programmet Google Books, er ikkje berre oppløftande.

Eller forresten, det kjem nok an på korleis ein tolkar dei.

Tre spørsmål
Og det skal eg kome tilbake til men først, kva trur du om pronomen som eg/meg: trur du det har blitt meir eller mindre av dei i bøkene dei siste 50 åra? Rett svar er Ja, det har blitt 42 % meir eg og meg. Akkurat korleis dei har funne fram til talet veit eg ikkje for eg har ikkje greidd å finne fram til sjølve undersøkinga, her lit eg på at dei amerikanske forskarane og dei danske journalistane har gjort jobben sin.

Neste spørsmål er: Trur du det har blitt meir bruk av du/deg i litteraturen i løpet av dei siste 50 åra? Svaret er eit endå meir rungande Ja: det har blitt heile 300% meir du og deg.

Tredje og siste spørsmål er kva som har skjedd med pronomenparet vi/oss. Det har gått tilbake. Ikkje så kollossalt mykje, berre 10%, men altså dei pronomena som lagar ein større sirkel, eit fellesskap, er på retur mens vi stadig finn det naturleg å bruke meir eg og du. I bøkene altså. Seier dette noko om tida vi lever i? Og viss ja: Kva seier det? Slike spørsmål kan ikkje big data hjelpe oss med. Her trengst det tankekraft.

Er vi meir egoistiske enn før?
Det enklaste svaret er jo at vi er blitt meir sjølvsentrerte. «Det heiter ikkje vi no lenger, heretter heiter det eg». Men kanskje det er for enkelt. Då eg var heilt ny i NRK, sa eg aldri «eg» om meg sjølv, eg sa «vi» eller «ein». Men det var jo meg, eg berre kamuflerte det. Bak denne endringa, som er trur er vanleg, kan det liggje ei aukande sjølvsentrering, men det kan også vere uttrykk for ein mindre nøytral og meir tydeleg subjektiv stil. Det same gjeld romanar, som ofte vert skrivne i 1.person. Ordet «eg» fører lesarane tettare på hovudpersonen, og det har ikkje nødvendigvis noko med sjølvsentrering å gjere.

At ordet «vi» går tilbake kan rett og slett handle om at dei som før skreiv «vi» når dei meinte «eg» har slutta med det.

Bruken av ordet «du» i skjønnlitteratur og sakprosa har økt enormt! (Foto: Linn B. Gravdahl/ http://www.flickr.com/photos/nrkbok/6188218842/)

«Du»: Ordet med potensiale
Men den mest dramatiske endringa i denne undersøkinga hadde skjedd med orda «du» og «deg». Bruken skal ha auka med heile 300%. Eg har brukt dei 13 gonger no mens eg har skrive, og det er mykje oftare enn vanleg. Eg har gjort det for å understreke poenget. Når eg seier «du» er det for at du, ja nettopp du, skal føle at eg snakkar til deg, sjølv om du inst inne veit at eg snakkar til eit publikum, at det eg seier når ut til mange og at eg mest sannsynleg ikkje veit kven du er.

Når nokon seier «du» til ei stor gruppe, skjer det noko. Ein vender seg på same tid til ein og til alle. Der eit uttrykk som «Kjære alle saman» syner fram at her dreiar det seg om ei stor gruppe, så er ordet «du» 2. person eintal av alle eller massen eller folket. Alle som les eller høyrer. Dette veit radiofolk og politikarar og reklamefolk, slike som av ulike grunnar vil at du skal leggje merke til akkurat dei.

I løpet av dei siste tiåra har vi fått ein heil «du»-litteratur og ein «du»-journalistikk. Skribentane står til teneste og vil hjelpe oss av med mindreverdskompleks, muffinmagar, vonde kne, økonomiske problem og dårleg ånde. Dei vil hjelpe deg og meg til å bli betre enn alle andre. Det einaste som skal til er at du kjøper oppskrifta eller produktet dei har å tilby. «Du» er eit ord som verkar utruleg sterkt. Alle ønskjer å bli lagt merke til, bli sett pris på og bli vist omsorg. «Du» er eit vakkert og nødvendig ord i språket, men det er som med big data, det kan brukast og misbrukast. Don’t use it if you don’t mean it.

Avslørt av big data?
Kanskje denne undersøkinga først og fremst seier at stadig fleire seljarar og opinionsdannarar har oppdaga at det folk i dag treng, er at nokon skil dei ut av det store anonyme massen og kallar dei for det ordet som kan erstatte sjølve namnet deira, nemleg «du».

Er vi så frikjent for aukande egoisme og sjølvsentrering? Ikkje nødvendigvis. Oppslaget i Information viser også til andre undersøkingar som avslører at ordet «gi» er på retur, mens «få» og «ta» er på frammarsj. Ord som «solidaritet», «felles» og «plikt» taper terreng mot «fridom», «frivillig» og «rett».

Vi vil ikkje ha plikter, men vi vil ha rettar. Vi vil heller ha fridom enn å tenkje på fellesskapet, og heller enn forpliktande solidaritet synst vi ting skal vere frivillig, og opp til den enkelte.
Kan vi stole på big data i slike spørsmål? Er det slik?

Kva trur … du?

Vebjørn Sture. Foto: Odin Omdal Hørthe / NMU

Er skriftleg dialekt eit trugsmål mot nynorsken? Eller er det ein kjærkomen avleiingsmanøver for dei som vil fråskriva seg sitt eige ansvar?

Av Vebjørn Sture, leiar i Norsk Målungdom

Framvoksteren av sosiale medium, der måten å kommunisera på liknar munnleg samtale, har skapa ei ny plattform der det er akseptert å skriva på dialekt. Fylgjeleg spør somme seg kva dette har å seia for dei offisielle skriftspråka våre, og då særleg for nynorsk, som er meir utsett enn bokmål. I NRK-overskrifta heiter det jamvel at det «kan true nynorsken». Eg trur denne frykta er ganske overdriven, av særleg to grunnar.

For det fyrste vert skriftleg dialekt i hovudsak bruka på heilt nye arenaer. Facebook og Twitter fanst ikkje for femten år sidan. SMS var ikkje heller ikkje for kvarmannsen, for mobiltelefonane var knapt like avanserte – men framleis vel så digre – som ein middels frøloff. I dag er det allemannseige, men det kjem i tillegg til, ikkje i staden for meir tradisjonelle plattformer. Der dominerer framleis dei normerte skriftspråka.

Difor er eg heller ikkje så uroa. Saka kunne stilt seg annleis om skriftleg dialekt trengde bort skriftspråka frå deira domene, men det har eg til gode å sjå nokon påvisa. Tvert i mot ser me at skriftleg dialekt har funne sin eigen plass i eit nytt, digitalt rom – der også nynorsk og bokmål er i utstrekt bruk. Ungdomar vert altså eksponerte for langt meir nynorsk og bokmål enn dei vart tidlegare.

For det andre har me vorte fleire som skriv, og det er fleire som får tilgang til å lesa det me skriv. I papiralderen vart du refusert, i dag er du din eigen redaktør. Den påståtte utglidinga i skrivedugleikane kan såleis like godt handla om at dei som ikkje kom på trykk før, plutseleg kan publisera seg sjølve i staden. Det er dimed ikkje berre dei språkleg dyktigaste som vert publiserte. Det tyder likevel ikkje at å slita med grammatikken eller blanda inn dialektord er eit nytt fenomen. Det me kan slå fast, er at det har vorte meir synleg.

Det same kan me sjå i skulen. Eg har snakka med meir enn éin gamal lærar som meiner elevane blandar inn dialekt meir no enn før. Men også dette vert ei litt for enkel samanlikning. For kven går på skule no, jamført med kven som gjorde det før? Talet på elevar som tek studiekompetanse er langt høgare enn det var. Som med avisspaltene: Det var dei flinkaste som slapp til før i tida. No er det fleire som får prøva seg, og det fører logisk nok til at ein større variasjon i skrivedugleikane kjem til syne.

Nynorsk er framleis for lite synleg , seier Øystein Vangsnes.
Men kven si skuld er det, spør kronikkforfattaren? (Foto: Lars Nes)

Svaret er nei. Ungdomar produserer ein svært liten del av den teksten dei sjølve les. Derimot er det interessant å sjå på dei store tekstprodusentane. Her kan me til dømes nemna VG og Dagbladet, som forbyr nynorsk på redaksjonell plass. Vidare er det berre å ramsa opp ungdomsblad og -magasin, på nett og papir – dei er stort sett kjemisk frie for nynorsk, alle saman.

Helene Uri burde merka seg at språkaktørane med
enkle grep kan gjera nynorsk langt meir synleg i kvardagen,
skriv kronikkforfattaren. (Foto: Stian Lysberg Solum/SCANPIX)

For all del: Eg skal ikkje lata som om skriftleg dialektbruk ikkje reiser spørsmål som er verde å diskutera. Dersom alle som skriv dialekt på Facebook, e-post og SMS heller hadde skrive nynorsk på desse plattformene, er det ikkje urimeleg å tenkja at denne mengdetreninga kunne gjort dei endå støare i nynorsk.

Men det er ikkje her skoen trykkjer. Nynorskelevar treng å sjå mykje meir nynorsk rundt seg, og det er eit ansvar som ikkje høyrer heime på mindreårige aksler. Heile samfunnet lyt trø til – både staten, skulen, næringslivet og massemedia.

Eit viktig fyrste steg kan vera å oppheva nynorskforbodet i riksavisene. Då må både VG, Dagbladet og Riksmålsforbundet svelgja nokre kamelar. Det kjem dei ikkje til å gjera så lenge me lèt ordskiftet handla om nokre skarve tekstmeldingar på dialekt.

Aina Villanger, Øyvind Rimbereid og Ove Røsbak er noen av de anbefalte.

Aina Basso foreslår «Anarchy in Åmodt» av Sturle Brustad, på Åmot-dialekt. Ski bibliotek anbefaler Sigmund Løvåsens «Nyryddinga». @flips99 sier «så er jo Andreas Jacobsen (Ajax) legendarisk for oss fra Rogaland». Anette S. Garpestad aka @bokdama anbefaler Roy Jacobsens «De Usynlige» og Hans Sandes «Blå øger kan isje lyge». Elin Sjølie aka @avenannenverden skriver «Dessverre. Inneholder bøker mye dialekt, ender jeg som regel opp med å droppe å lese dem.»

Hør Lina Undrum Mariussen lese fra lesetipset «Finne deg der inne og hente deg ut» i Diktafon, P2s lyrikkprogram i helgene.

Har du flere forslag til bøker på eller med mye dialekt, legg dem gjerne til i kommentarfeltet!

Vi laget denne saken med hjelp av følgere på Twitter: Blir mer fargerik av å skrive på dialekt!

Oliver Møystad har besøkt bokmessa i Frankfurt
i mange år. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

En av de norske forfatterne som peker seg ut på verdens største bokmesse er Samuel Bjørk. Det er et pseudonym og boken det handler om heter Det henger en engel alene i skogen. Den dukket opp fra sidelinjen, og er nå solgt til flere land, blant annet Spania og Brasil.

Hvilken norsk bok ville du anbefalt lesere i andre land? Bruk kommentarfeltet nederst i saken!

– En agent har klart å lage hype rundt den, den kom som en overraskelse, sier Oliver Møystad. Han er rådgiver i NORLA (Norwegian Literature Abroad), organisasjonen som arbeider for å spre norsk litteratur i utlandet. NRKbok møtte ham på bokmessen i Frankfurt denne uken og han ga oss en pekepinn og to om hvilke norske forfattere som det er mest blest om internasjonalt.

–En annen, som kanskje ikke er like overraskende, er Roy Jacobsen. Han har allerede mange forlag, og han har en nydelig bok i år, De usynlige. Den er det mange som er interessert i. Ellers så vet jeg at det er mange som er interessert i Cecilie Engers bok, Mors gaver. Den er også veldig fin og mange har lagt merke til den. Og Tore Renbergs Vi ses i morgen er det mange som ser på nå.

• Les også: Tore Renberg: – Jeg går inn i en helt ny fase i mitt forfatterskap

Her er noen av de norske bøkene som peker seg ut på bokmessa i Frankfurt.

Hva skjer egentlig på bokmessa? Er det mye som blir solgt her?

– Det er sjelden at ting blir solgt her. Det agentene prøver å gjøre, de som selger rettighetene, er å lage hype rundt noen bøker. Hvis de får til det, er det veldig bra, men det må være en bra bok også, ellers så funker det ikke.

Hvor vanskelig er det å lage hype på verdens største bokmesse?

– Noen ganger så kan det gå. For et par år siden, skjedde det med Gaute Heivolls Før jeg brenner ned. Det var et engelsk forlag som kjøpte den rett før messa, og da skjønte alle at her var det noe. Når en bok blir solgt til England, er det veldig viktig, så da skulle plutselig alle kjøpe den boken. Det gjelder å ha riktig timing. Forlagene får ganske mange ting før messa slik at de kan forberede seg.  Her har vi møter hver halvtime, hele dagen, hver dag, forklarer Møystad.

– Forlagsredaktørene går rundt fra stand til stand, mens andre selger eller presenterer bøkene. Det handler mye om å holde seg orientert og om å finne ut hva som kommer, det blir sjelden salg her. De sier «den og den boken kan jeg være interessert i» og så får de tilsendt en prøveoversettelse og boken, som de kan få en oversetter til å lese. Og så kan ting bli solgt. Hvis det ikke er de store tingene som skal selges der og da. Og det er veldig ofte engelske og amerikanske bestselgere. Der skjer det fort.

Møystad har besøkt bokmessa i Frankfurt mange ganger før, både som rådgiver for NORLA og som redaktør og agent i forlagsbransjen.

Har det skjedd noe med interessen for norsk litteratur de siste årene?

– Ja, den har økt. Den har økt over mange år.

Hva kan være grunnen til det?

– For det første så er litteraturen vår veldig god, men det har også noe med NORLAs og forlagenes arbeid å gjøre. Det har blitt gjort mer for å profilere og promotere norsk litteratur. Det første store hoppet var da Jostein Gaarder fikk sitt internasjonale gjennombrudd og dermed så ble norsk litteratur kjent og flere ble interessert i å se om det kom mer fra Norge. Og så kom det et nytt hopp med Per Petterson og Ut og stjæle hester, og så kom det Jo Nesbø.

Er det en snowball-effekt vi ser her?

– Ja, for eksempel med Per Petterson så ser man at «oh, ja, her er det mer som kan være interessant», og etter Jo Nesbø så tenker man «ja, norsk krim kan også være interessant, ikke bare svensk». Alle forlagene vil ha den neste store suksessen. Og så oppdager de at norsk litteratur faktisk er veldig interessant på veldig mange felter; vi har en veldig bred og god litteratur.

• Les også: Brasil stiller tungt på verdens største bokmesse
• Les også: City of God-forfatter Paulo Lins om sin nye roman: – Dette er historien om hvordan sambaen ble til

Se bilder fra årets bokmesse i Frankfurt!

Hvilken norsk bok ville du anbefalt lesere i andre land?

Litteraturkritikar i NRK, Marta Norheim, kjenner seg kvart år overvelda av bokhausten. (Foto: Hilde Bruvik)

Mens naturen visnar og døyr om hausten, er det stikk motsett i kulturen: der sprett det fram nye blad kvar einaste dag. Kort sagt: den lett absurde bokhausten er her. Og kva kan vi gjere med det?

For oss som jobbar med samtidslitteraturen er hausten ein einaste lang julaften, der det rausar inn harde pakker kvar einaste dag. Forfattarane har site kvar for seg på skriveromma sine og arbeidd, kanskje i mange år, dei slit og strevar med å få det slik dei vil, etterkvart har teksten gått fram og tilbake mellom forfattaren og forlaget, kanskje i årevis, men så endeleg ein vakker dag skal boka ut til folket, og då hastar det plutseleg veldig, for denne vakre dagen bør aller helst vere i september eller oktober. Det er dette som heiter Bokhaust, noko som slett ikkje er eit naturfenomen, denne spesielle typen haust finst rett og slett fordi vi feirar jul midt på vinteren.

Kunsten å partere ein elefant

Sagt på ein annan måte: min arbeidspult er nett no fylt av haugar, stablar, bunker og tårn av bøker som ber om å bli bladd i, snust på, lese med innleving og på eigne premissar, for deretter, når tida er mogen, bli vurdert og analysert. For å handtere slike volum må ein lage eit system, ein må partere elefanten, som det heiter, enklaste måten er jo å leite etter bøker av etablerte velkjende forfattarar, men i går lirka eg i staden fram ein pen liten haug med bøker skrivne av debutantar.

Fascinasjonen ved debutboka

Det er mykje bra med debutbøker. Du anar ikkje kva du kan vente deg. Kanskje du sit med første boka til den nye publikumsyndlingen. Eller kanskje boka du har i hendene er skriven av den forfattaren som skal dominere dei neste tiåra, som skal definere vår tid, revolusjonere estetikken og gje oss heilt nye måtar å sjå verda på.  Kanskje allereie denne første boka blir ei bok alle vil lese. OK, det er ikkje sannsynleg, men det kan vere slik. Av og til er det slik. Men vanlegvis ikkje. Dei fleste norske forfattarar opnar litt forsiktig.

Den langsomme starten

Lars Saabye Christensen i 1984. (Foto: NRK)

Ikkje alle forstod då dei las «Historien om Gly» i 1976 at den unge forfattaren skulle skrive ein generasjonsroman som «Beatles» åtte år og åtte bøker seinare, eller at ho som debuterte med «Vingeslag» i 1976 hadde potensiale både til ein Tora-trilogi og ein Dina-trilogi, eller at han som skreiv den spinkle diktsamlinga «Valfart» skulle levere kraftfulle historier om industriarbeidarklassens vekst og fall i romanar som

«Dalen Portland» og «Grand Manila». For no å dra fram Lars Saabye Christensen, Herbjørg Wassmo og Kjartan Fløgstad, tre norske forfattarar som har vunne Nordisk råds litteraturpris.

Bråstarten

I dette perspektivet er det litt urovekkjande å ta inn over seg meldingar frå den store angloamerikanske verda om at det no er sjeldan at ein forfattarspire får starte i det små med ei bok eller tre som er heilt ok, og som gjev forfattaren trening og erfaring men som ikkje rokkar ved kanon eller gjev sensasjonsoppslag i media eller enorme salsinntekter for forlaget.

I stadig sterkare grad handlar det om anten å slå gjennom med debutboka – eller å skaffe seg noko anna å gjere. Vinn eller forsvinn. Derfor får ein frå den kanten enormt tjukke romanar der alt er med, debutantane som køyrer med det dei har og meir til. Det er mange ulemper med dette, men dei får liggje for eg sit her med mi eiga vesle bunke med norske debutbøker, dei er alle relativt tynne og utkomne i 2013 av forfattarar som er fødd mellom 1986 og 1994, ifølgje teksten på smussomslaga. Ingen vaskeseddel som lovar at eg aldri blir den same etter å ha lese nett denne boka. Ingen historier om bokas unike forhistorie og mirakuløse fødsel. Endå godt.

På første side

Då er tida inne for å opne bøkene, bla opp på første tekstside og undersøkje korleis dei nye forfattarane har valt å starte, ikkje berre i denne boka, men heile forfattarskapen.

Den einaste novellisten i bunken, Roskva Koritzinsky satsar på denne her:

«Jeg våkner og er fylt med jord igjen. Svart jord, vevd sammen av en mengde buktende liv; røtter og insekter pløyer seg gjennom tarmenes mørke.»
(Roskva Koritzinsky: «Her inne et sted»)

Agathe Øksnedahl Kaupangs person vaknar på ein vanlegare plass:

«Jeg våkner av at Emilie rister i skulderen min. Det er en stund siden vi flyttet senga hennes inn til meg. Rommet har skråtak, det er så vidt plass til den. Mellom sengene har vi lirket inn et nattbord, som flyter over av gamle blader, bølgete av fukt, lekseark, leppepomader, et par tomme vannglass.»
(Agate Øksendal Kaupang: «Å holde pusten»)

Også Eline Lund Fjæren satsar på det kvardagslege og, for mange, gjenkjennelege:

«Jeg fører hånden ned i sekken, oppdager at jeg har glemt lesebrillene mine hos deg. Trolig la jeg dem fra meg på vasken i går kveld, ved siden av det skitne tannbørsteglasset og såpestykket som alltid faller ned fra kanten.»(Eline Lund Fjæren: «Ung jente, voksen mann»)

Les også: Bokdebut om forhold med mindreårig

Mari Stokke-Bakken som debuterte i vår men like fullt i 2013, opnar med ein utescene:

«Jeg står halvsvimmel i skumringen, ved et middels stort fjellvann, det er ikke et menneske i nærheten. Jeg trekker inn den friske alpeluften, den er kald og uvant, den stikker i luftrøret og lungene.»
(Mari Stokke-Bakken: «Nesten for alvorlig»)

Til slutt Gine Cornelia Pedersen, også vårdebutant. Ho startar i barndommen:

«Jeg er 10 år
Jeg absorberer alt uten filter
Jeg tror at Gud hører når jeg ber
Jeg har sett tre døde kropper, to gamle og en ung»
(Gine Cornelia Pedersen: «Null»)

And the winner is…

OK, eg har mine idear om kven som kjem best ut av dette, men skal ikkje gje meg til å rangere på så spinkelt grunnlag, ein tullar ikkje med debutantar. Men det er ein annan ting eg gjerne vil snakke om. Kanskje du óg la merke til det? Alle desse fem valte å opne debutboka si med same ordet, og det er attpåtil eitt av dei mest kompliserte orda i språket ikkje berre på norsk, men i alle språk, eit ord som endrar meining etter kven som uttaler det, eit ord som får lesarar til å lure på mange ting, ikkje minst kjem dei til å lure på kva som er forholdet mellom boka og forfattaren, mellom kunsten og livet, så og seie. Ordet var «jeg».

Men kven er «jeg»?

Det finst ein fordom om at debutantar skriv si eiga historie, det er liksom ein grei plass å starte. Det finst også ein fordom om at kvinner skriv om seg sjølv i større grad enn menn gjer det. Så når desse fem, som alle er kvinner, vel å starte med eit «jeg», er dei anten suverene, eller suverent uvitande om desse fordommane, eller kanskje dei rett og slett skriv om seg sjølv, mange gjer jo det for tida og det er verd ein eigen kommentar, men interessant er dette valet i alle fall, og eg håpar dei er klar for å svare på spørsmålet om kva verdas mest kompliserte ord betyr der det no -og for alltid- står som første ord i forfattarskapen deira.

Og kven var Martha?

Og dersom dei blir lei av å skulle forklare at sjølv om dei skriv «jeg» så er det ikkje seg sjølv dei skriv om, i alle fall ikkje fullt ut, det var mest eit litterært grep, eit triks for å kome nær lesaren eller nær forteljaren, når dei blir lei av å forklare alt det, så kan dei jo trøyste seg med å tenkje på ein annan debutant, som opna romanen sin slik:

«Jeg har vært min mann utro.-                                                                                              -Jeg skriver det ned og stirrer på de ord – de er alle mine tanker.»

Den romanen handla i alle fall ikkje om forfattaren sjølv, i alle fall ikkje i bokstavleg forstand, for då Sigrid Undset debuterte med «Fru Martha Oulie»  i 1907, var ho ugift, ho hadde ikkje eingong møtt mannen sin. Kva kan vi lære av dette? Jo, at «jeg» kan bety mange forskjellige ting både i livet og i litteraturen, og at det går an å skrive seg inn i kanon med eit forfattarskap som startar med dette ordet. Og dessutan at det kan vere vel verdt å sjekke kva debutantane driv med, det er der framtida finst. God bokhaust!

Les også: Debuterer med bok om tenåringssoldater

Les også: Forbudt bok ble bestselger

Les også: Debutromanen ble til i en usann dagbok

Brandenburger Tor i Berlin, står i enden av paradegaten Unter den Linden.

Se også: Lesetips til Paris-turen

Se også: Lesetips til New York-turen

Se også: – Gøy å oppleve ting man bare hadde sett for seg

Se også: – Boken gjorde det morsommere å være i Barcelona

Vil du sette deg litt inn i historien, før du besøker denne byen, så får du noen lesetips her. Både klassikere og nyere litteratur. For på den ene siden forteller litteraturen om Berlin krigshistorien, med fortellinger om jødeforfølgelser. På den andre siden finner vi beretninger om et blomstrende kulturliv i 1920-årene. Og ikke minst fortelles historin om narkotikaproblematikken på 1970- og 1980-tallet blant ungdom.

Her får du noen lesetips om romaner som alle har handlingen sin knyttet til den tyske hovedstaden, som i dag er en urban smeltedigel, og et knutepunkt i Europa. Tysklands største by rommer dessuten noen av verdens fremste teatre, musèer, og opera.

Romaner om Berlin:

Kai Hermann og Horst Rieck, Christiane F. – Å være ung er for jævlig (1982)

"Christiane F: Å være ung er for jævlig", av Kai Hermann og Horst Rieck

Forfatterne av denne ungdomsromanen, skrev boken etter flere intervjuer med hovedpersonen Christiane F. Boken er skrevet med Christiane som forteller, og fremstår som en selvbiografi. Boken var den første i sitt slag om narkotikaproblematikken på 1970, – og 1980-tallet.

Romanens hovedperson er 12 år gammel og heter Christiane. Hun kommer tidlig bort i både hasj og piller. Allerede som trettenåring er hun heroinmisbruker og prostituert. Boken er utgitt på forlaget Tiden.

Foreldrene legger ikke merke til det som skjer. Rundt henne dør vennene hennes, det blir til slutt en vane

Handlingen i den unge tyske forfatteren av denne boken, finner sted i Vest-Berlin. Romanen er både en varm, humoristisk og ironisk historie om det å vokse opp i Øst-Berlin på 80-tallet.

Bokens originaltittel er «Wir Kinder vom Bahnhof Zoo, og ble første gang utgitt i 1978 av det tyske ukemagasinet Stem, som ved siden av Spiegal er blitt regnet som et av Europas største aktualitetsmagasiner. Utgivelsen var i utgangspunktet en serie med reportasjer fra årene 1975 til 1978, som beskriver situasjonen for narkotika-avhengige barn og unge. Bokens tittel viser til Bahnhof Zoo, som på 1970- og 80-tallet var en sentralt møtested i Berlin for narkotikamiljøet.

Boken ble i 1981 filmatisert, med samme tittel. Den er oversatt til flere språk.

«Alle dør alene», av Hans Fallada.

Hans Fallada, Alle dør alene (2012)

I romanen møter vi ekteparet Anne og Otto Quangel som får melding om at deres eneste sønn, Lille-Otto, har falt i felttoget mot Frankrike i 1940.

De bestemmer seg for å ta opp kampen mot Hitlers nazityranni ved å skrive postkort som advarer mot regimet og som oppfordrer befolkningen til å yte motstand. De legger ut kortene i trappeoppganger og ved kontorer der folk ferdes.

Boken er utgitt på Dinamo forlag. Historien om motstandskampen mot Hitler og nazisystemet, har blitt en salgssuksess i både Storbritannia, USA, Frankrike, Tyskland og Israel.

«Alle dør alene» er solgt til over 20 land, og det kommer dessuten til å bli mulig å se historien som filmversjon på kino.

Slik forklarer hovedkarakteren Micha Kuppisch at han er født på feil side av Muren, i den korte enden av Sonnenallee. Men Berlinmuren er ikke det viktigste for Micha og hans venner i Øst-Berlin i 1980, da handlingen i boken finner sted. I stedet er det blant annet jakten på en forbudt plate av Rolling Stones, «Exile om Nain Street, som er sentralt i historien. Samt en forelskelse.

"I den korte enden av Sonnenallee", av Thomas Brussig.

Thomas Brussig, I den korte enden av Sonnenallee (2002)
Da Stalin, Churchill og Truman møttes i 1945 for å dele opp Berlin i sektorer, kom Stalin og Truman i krangel om den flere kilometer lenge Sonnenallee. Mens Churchill betraktet de to, sluknet sigaren hans, og Stalin var rask med å gi ham fyr. Som takk fikk Stalin en seksti meter lang stumt av Sonnenallee.

Boken ble en bestselger , og er solgt til flere land.  Forfatteren av boken er selv oppvokst i Øst-Berlin. Etter debuten med «Helden wie wir» i 1995, regnes han som en av de største unge forfattertalentene i tysk litteratur.

Wladimir Kaminer, Russerdisko (2004)
Russerdisko er Sovjet-barnet Wladimir Kaminers utkast til en levensbeskrivelse. Hovedpersonen – Kaminer – vokser opp i Moskva under jernteppet. Men verden forandrer seg og da murene smuldrer opp, har faren har ett råd til sønnen: Reis vekk!

Ganske snart befinner han seg i Berlin. Der møter han et vell av andre mennesker som har gitt seg eventyret i vold. Fra russiske kapitalister til rumenske hekser og sjenerte ulovlige innvandrere.

– Når man har lest denne boken, føler man at man selv bor i Berlin og er en venn av forfatteren, mente NRKs bokanmelder Knut Hoem, om romanen da den ble gitt ut på norsk.

Boken, som ble utgitt på tysk i 2000, og er oversatt av Ute Neumann på Cappelen Damm forlag.

Erich Maria Remarque, Tre kamerater (2005)

«Tre kamerater», av Erich Maria Remarque.

Det er etterkrigstid i 1920-årenes Berlin. Livslysten vender tilbake og kulturlivet blomstrer. Samtidig øker inflasjonen, og pengene blir stadig mindre og mindre verdt. Nød og uro vokser fram. Tre unge kamerater forsøker å skape seg et nytt eksistensgrunnlag gjennom å drive et bilverksted.

Boken er oversatt av Birgit Gjernes, og er utgitt på Gyldendal forlag. Romanen ble første gang utgitt i 1937, under den tyske tittelen «Drei Kameraden». Den gangen vakte den stor oppmerksomhet. Det var første gang den såkalte tapte generasjonen i Tyskland, ble omtalt. Romanen ble forbudt under Hitler-Tyskland.

Romanen er også blitt godt kjent for hovedkarakterene Robert og Pats forelskelse, som har blitt sammeningnet med Ernest Hemingways karakterer Frederic og Catherin i «Farvel til våpnene».

I Norge ble romanen utgitt for første gang i 1937. Den ble gitt ut på nytt i 2002, på Gyldendal forlag.

«I dyrets buk», av Erik Larson

Erik Larson,  I dyrets buk (2013)

Boken handler om opptakten til andre verdenskrig. Vi møter William E. Dodd, som er USAs første ambassadør i Hitlers Tyskland, i 1933.

I begynnelsen er han fascinert av all den pomp og prakt som hører med til Det tredje riket. Men opprustningen og jødeforfølgelsene blir deretter vanskelig for ham å overse. Når han formidler sin uro til USA, tror ikke noen på det han forteller.

Larsons historieskriving gir en detaljert skildring av stemningen i Berlin i årene før krigen. Gjennom talløse øyenvitneskildringer tegner forfatteren et uhyggelig og mangesidig bilde av årsakene til at verden ikke skjønte hvilken alvorlig fare Hitler utgjorde, før det var for sent og Europa sto i brann.

Boken er utgitt på Font forlag.

Dag Solstad, 16.07.41 (2002)

Forfatteren Dag Solstad er selv hovedperson i denne romanen. Tittelen er faktisk identisk med hans fødselsdato.

I 2001 bor Solstad i en leilighet i Maybachufer 8, Berlin. Vandrende gatelangs, og på Strassenbahn i Berlin kretses også forfatteren Dag Solstad inn, her er øyeblikk av glede og ro, og av angst og fortvilelse.

Romanen tar oss videre med til Lillehammer, og til Solstads barndomshjem i Sandefjord.

Boken er utgitt på Oktober forlag.

Solstad debuterte som forfatter i 1965, med «Spiraler», og har siden vært en av landets mest markante forfattere.

Bokblogger Elin Brend Bjørhei, Bokelskerinnen, har vært to ganger i Berlin, og kan anbefale følgende bok:

– Jeg kjøpte nylig en klassisk spionroman med handling fra Berlin, som jeg gleder meg til å lese snart. Len Deightons «Funeral in Berlin». Her skal man etter sigende få et godt inntrykk av Berlin i etterkrigstiden, og Berlinmuren spiller en viktig rolle i handlingen, forteller Elin Brend Johansen.

Hun liker å oppsøke historiske landemerker og steder, på storbyferie.

– Et besøk på museet Haus am Checkpoint Charlie er absolutt å anbefale, sier hun.

Har du tips om bøker med handling lagt til Berlin? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Se tipsene som leserne våre har delt på Instagram.