Av Leif Ekle

Morten Bodrum er ved første øyekast en helt vanlig og temmelig hverdagslig fyr i trettiårsalderen. Han er riktignok arbeidsledig, etter at han fikk fyken som bruktbilselger. Vi forstår at i dét momanget skjedde noe ikke helt ordinært. Litt underlig er det nok også at han sluttet i jobben som daglig leder for et reklamebyrå faren hans startet i sin tid. I alle fall synes Mortens kone Ragnhild det er lite forståelig. Thomas Marco Blatts første roman «Varsjøen» begynner slik:

«Broren min hadde vært død i over tjue år da Tommy Lystad ringte meg den kvelden.

Guttene var lagt, og Ragnhild og jeg sto på kjøkkenet og snakket om «situasjonen vår», rettere sagt, Ragnhild snakket om «situasjonen vår». Kort oppsummert levde vi på én inntekt, hennes inntekt, siden jeg hadde gått hjemme i over et år, etter at jeg fikk sparken fra Møller Bil. Det siste likte vi ikke å snakke om, så Ragnhild konsentrerte seg om det vi kunne gjøre noe med, nemlig å skaffe meg en jobb igjen».

Det er altså under denne samtalen at Tommy Lystad ringer – med en mystisk beskjed om at Tommy vet hva som egentlig skjedde den dagen da Mortens bror falt i Varsjøen, slo hodet og druknet. Som om de ikke allerede visste?

«Varsjøen» er Thomas Marco Blatts første roman.

Virkeligheten

Det overrasker ikke denne leseren at det i virkelighetens Sørum kommune finnes et vann og en badeplass som heter nettopp Varsjøen. Ei heller at Thomas Marco Blatts bilder av gutteliv i Sørumsand er glassklare av opplevd autentisitet. Kameratskap, venneflokk, forholdet til en bror, den tidlige kjæresten. Han har skrevet om dette før, satt inn i en selvforklarende og dermed vakker hverdagslighet. Foran romanen «Varsjøen» ligger tre fine diktsamlinger. Alle med elementer, navn på personer også, som romanleseren kan nikke gjenkjennende til. Den første, «Slik vil jeg måle opp verden» (2006) innbragte Tarjei Vesaas´ debutantpris og inneholder flere dikt der ungdomsminner er slående gjengitt. Den tredje samlingen «1920 Sørumsand» (2012) er i sin helhet viet dette stedet, miljøet og historien.

Hverdagens alminnelighet

«Varsjøen» har altså beholdt en sterk kontakt til sted, miljø og hverdagens alminnelighet. Romanen skiller seg imidlertid radikalt fra poesien når det kommer til menneskenes forutsigelighet. Særlig gjelder det Morten selv. Fra han bestemmer seg for å finne og snakke med Tommy Lystad, den gamle vennen som hevder og vite, blir atferden hans stadig mer foruroligende og besynderlig. Ikke før har Ragnhild og barna forsvunnet til hennes foreldre, før Morten mobiliserer den gamle golfen og legger ut på en reise som bringer ham langt nord i landet, via Trondheim, og lar ham møte mennesker han en gang kjente. Minner og gamle spørsmål trenger seg på. Talentet for løgn kommer til sin rett.

Det usagte

Det tar noen sider før denne romanens kvaliteter står tydelig frem for leseren – før den begynner å vokse. Hverdagsligheten, som Blatt altså behersker til perfeksjon, truer med å ta over. Samtidig: Fordi så mye forblir usagt og udramatisk (med unntak) gjennom den road movie-lignende fortellingen, klarer Thomas Marco Blatt på en smart måte å skape denne stemningen leseren i meg liker så godt: Noe foregår her, men jammen om jeg vet hva det er (fritt etter Dylan). Elementer som minner om spenningsromanen kommer og går i teksten og den «løsningen» vi presenteres for når nesten alt er over, er logisk og skjellsettende på samme tid. Iblant er det ikke annet å gjøre enn å le godt av figuren Morten Bodrum.

Konkret og bildeskapende

Thomas Marco Blatts prosa er konkret, saklig og bildeskapende på samme tid. Dialogene er blant de sterkere elementene i teksten – enten de utspilles i en barndom eller i et avgjørende nåtidsøyeblikk. De klinger like rent og nyansert, som om leseren sto ved siden av og hørte karakterene prate.

Jeg hadde forventninger til Thomas Marco Blatts første roman. Jeg ble ikke skuffet.

NRK ba denne trioen om å håndplukke Norges 100 beste dikt: Eirik Vassenden som er professor i nordisk litteratur ved UiB, Marit Grøtta som er førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved UiO og litteraturviter og forskningsbibliotekar Trond Haugen fra Nasjonalbiblioteket.

Norges beste dikt skal kåres i NRK-satsingen «Dikt & forbannet løgn». Her er de 100 beste diktene som trioen har fått velge fritt. 

Her ser du alt du kan oppleve med NRK poesi-happening «Dikt & forbannet løgn«!

Du kan lese de fleste av diktene på 100-listen som er utgitt før 2000 i Nasjonalbiblioteketes bok-arkiv bokhylla.no.

Hjerte, smerte

Dikt som beskriver kjærlighetens irrganger.

1. Wergeland: “Den første omfavnelse”, fra Poesier (1838)
2. Aasmund Olafsson Vinje: “Langs ei Aa” , fra Ferdaminni fraa sumaren 1860 (1861), Digtsamling (1864)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
3. Dagny Juel «Stille! Stille!», i tidsskriftet Samtiden 1975 (Skrevet ca. 1900)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2014071481070_001
4. Olaf Bull: “Fra Mezzaninvinduet”, fra Digte (1909)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
5. Olaf Bull: “Metope”, fra Metope (1927)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051805123
6. Arne Garborg: “Møte”, fra Haugtussa (1895)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
7. Kristofer Uppdal: “Bloddrope-trall”, fra  Ungdomsvers (1919)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040300059
8. Inger Hagerup: “Lykke”, fra Videre (1945)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011606057
9. Marie Takvam «Første månaden», fra Auger, hender (1975)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306077
10. Haldis Moren Vesaas: “Jordange”, fra Harpe og dolk (1929)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306088
11. Haldis Moren Vesaas: “Ord over grind”, fra I ein annan skog (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007022001024
12. Alf Prøysen: “Steinrøysa neri bakken”, fra Drengestu’viser (1948)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012073108100
13. Olav H. Hauge: “Du var vinden”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
14. Ernst Orvil: “I solnedgangen”, fra Kommer du til meg (1947)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041608047
15. Stein Mehren: “Jeg holder ditt hode”, fra Mot en verden av lys (1964)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013013108057
16. Arnulf Øverland: “Jeg går omkring”, fra På Nebo bjerg (1962)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041201029
17. Jan Erik Vold: “Ikke alle kjærtegn”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
18. Rolf Jacobsen: “Plutselig. I desember”, fra Nattåpent (1985)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060204039
19. Tor Ulven “Sitt hos meg”, fra Søppelsolen. Memorabilia)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012110906111
20. Tone Hødnebø: “Å, elskede bli i hjertet mitt”, fra Stormstigen (2002)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009042800034

Med penn som våpen

Dikt med en politisk undertone, dikt som ofte dirrer av harme, og dikt som vil vekke oss.

1. Johan Herman Wessel: “Smeden og bageren”, fra Votre Serviteur Otiosis, nr. 23 (1784)
2. Henrik Wergeland: “Skaalsang for Trykkefriheden”, fra  Læsebog for for den norske Ungdom. 2 (1844)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022710001
3. Bjørnstjerne Bjørnson: “Jeg velger meg april!”, fra Digte og sange (1870)
4. Nordahl Grieg: “Til ungdommen”, fra Håbet (1946)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012806125
5. Arnulf Øverland: “Du må ikke sove”, fra Den røde front (1937)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015021108043
6. Gunvor Hofmo: “Fra en annen virkelighet”, fra Fra en annen virkelighet (1948)
7. Hans Børli: “Stål”, fra Villfugl (1947)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070108043
8. Arnljot Eggen: “Lagnad, sa vi”, fra Sprekker i muren. Dikt og andre tekster (1969)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
9. Inger Hagerup: “Den korsfestede sier:”, fra Den syvende natt (1947)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014030707023
10. Haldis Moren Vesaas: “Tung tids tale”, fra Tung tids tale (1945)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
11. Jens Bjørneboe: “Om ungdommens råskap”, fra Aske, vind og jord. Sanger, viser og dikt (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011081020003
12. Åse-Marie Nesse: “Camilla Collett”, fra Til ord skal du bli (1973)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071904061
13. Georg Johannesen: “Jødisk partisansang”, fra Nye dikt (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042001032
14. Jan Erik Vold: “I går ja”, fra Elg (1989)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013121206180
15. Torgeir Schjerven: “Allah Akbar. Bønn for barna i Gaza”, fra Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk (2006)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008120100079
16. Karin Moe: ”Materalienasjon i bokstaveleg forstand”, fra Sjanger (1986)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013062506110
17. Inger Elisabeth Hansen: “Hamlet kikker (granskning, offentlig)”, fra Fraværsdokumenter (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102904045
18. Øyvind Berg: “Vi er fyllesjuke finner”, fra Poe si tid (1993)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007120500083
19. Cecilie Løveid: “Arnolfinis brud”, fra  Nye dikt (2001)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010900064
20. Cecilie Løveid: “Straff”, fra Dikt 2001-2013 (2014)

Natur og menneske

Dikt der ydmykhet til naturen er sentral, med det lille mennesket i den store naturen.

1. Wergeland: «Pigen paa anatomikammeret» (1837). Første gang i tidsskriftet «Bien» (1837)
2. Johan Sebastian Welhaven «Søfuglen», fra Digte (1839)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061112002
3. Aasmund Olavsson Vinje: ”Ved rundarne”, fra Ferdaminne fraa Sumaren 1860 (1861)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
4. Knut Hamsun: ”Skærgaardsø”,  fra Det vilde Kor (1904).
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051813001
5. Olav Nygard: “No reiser kvelden seg”, fra Ved vebande (1923)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013110124013
6. Arne Garborg: ”Til deg du hei og bleike myr”, fra Haugtussa (1895)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
7. Aslaug Vaa: ”Naar kann ein sjaa”, fra Villarkonn (1936)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041400062
8. Astrid Hjertenes Andersen: ”Hestene står i regnet”, fra De unge søylene (1948)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061808092
9. Rolf Jacobsen: ”Kraftledning”, fra Jord og jern, 1933
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052404030
10. Kristofer Uppdal: ”Hestane mine”, her posthumt fra Hestane mine (1963)
11. Olav H. Hauge: ”Kvardag”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
12. Olav H. Hauge: ”Under bergfallet”, fra Under bergfallet (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011110908007
13. Paal Helge Haugen: «Steingjerdet», fra Anne (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051404026
14. Bjørn Aamodt: ”Man”, fra Anchorage (1997)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022504011
15. Gro Dahle: ”Jeg skjærer datteren min ut av selje”, fra Hundre tusen timer (1996)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071104012
16. Eldrid Lunden: ”Museo Academico i Firenze”, fra Til stades. Tekstar om erindring og gløymsle (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011030705048
17. Cecilie Løveid: ”Flyttesang”, fra Flytterester (2012)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071608129
18. Kjartan Hatløy: ”Ei stille ingen våger seg ut i”, fra Kjøkkendikt (2012)
19. Øyvind Rimbereid: ”Med slebetauet rett inn…”, fra Jimmen (2011)
20. Inger Elisabeth Hansen: “Bruk og misbruk av Klippeblåvingen” fra Å resirkulere lengselen, avrenning foregår (2015)

Uro

Dikt som får oss til å undres, og som setter ord på det ordløse i oss og verden rundt.

1. Dorothe Engelbretsdatter: ”Afften Psalme”, fra Siælens Sang-Offer, 1678
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051513004 [utgave fra 1684]
2. Henrik Wergeland: ”Til Foraaret” (1845)
3. Magdalene Thoresen: ”Jeg har søgt”, fra Digte af en Dame (1860)
4. Henrik Ibsen: ”Bergmanden”, fra Digte (1871)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013050224034
5. Sigbjørn Obstfelder: ”Jeg ser”, fra Digte (1893)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
6. Sigbjørn Obstfelder: ”Navnløs”, fra Digte (1893)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
7. Olaf Bull: ”Stenen”, fra Digte (1909)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
8. Inger Hagerup: ”Emily Dickinson”, fra Mitt skip seiler (1951)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042804134
9. Åsmund Sveen: “Guten låg i graset”, fra Andletet (1932)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011021406059
10. Tor Jonsson: ”Så stig då i meg einsemd”, fra Ei dagbok for mitt hjarte (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052004071
11. Tarjei Vesaas: ”Det ror og ror”, fra Lykka for ferdesmenn (1949)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010120906064
12. Alf Prøysen ”Slipsteinsvæilsen”, fra Så seile vi på Mjøsa og andre viser (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051004002
13. Hans Børli: ”Brystbeinet av et rådyr”, fra Etterlatte dikt. På harmonikk. Siste dikt (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112304054
14. Olav H. Hauge: ”Og eg var sorg”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
15. Paal-Helge Haugen: ”Da vi var fjorten”, fra Steingjerde (1979)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070204035
16. Tor Ulven: ”Ingen trekkfugler”, fra Fortæring. Prosastykker (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081601015
17. Tone Hødnebø: ”Himmelen er et kraftverk”, fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
18. Øyvind Rimbereid: ”WAT vul aig bli”, fra Solaris, korrigert (2004)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011071406066
19. Steinar Opstad: ”Skjærereiret i kveldssola, det brenner”, fra Tavler og bud (1996)
20. Steinar Opstad: ”Sjelemesse”, fra Å, høye dag (2013)

Dikt & forbannet løgn

Dikt i en «åpen klasse».

1. Wessel: ”Digterens Gravskrift over sig selv”
2. Henrik Wergeland: ”Mig Selv”, første gang i avisen Tiden (1841) http://www.nb.no/nbsok/nb/de0298ea4ac29bab0a75e301974c119a?index=8#107
3. Johan Sebastian Welhaven: ”Dyre Vaa”, fra Halvhundrede Digte (1848)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012030524007
4. Aasmund Olavsson Vinje: ”Eit syn”, fra Diktsamling (1864)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009071303002
5. Vilhelm Krag: ”Fandango”, fra Digte (1891)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051112004
6. Sigbjørn Obstfelder: ”Regn”, fra Digte (1893)
7. Sigbjørn Obstfelder: ”Vår”, fra Digte (1893)
8. Zinken Hopp: ”Maneter”, fra merkelig nok! (1935)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014031108041
9. Kristofer Uppdal: ”Sauros-skratt”, fra Solbløding (1918)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040704062
10. Jakob Sande: ”Då Gud heldt fest i Fjaler”, fra Sirius (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051400106
11. Jan Erik Vold: ”Poetens vandring”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
12. Gro Dahle: ”Paven møtte søstrene”, fra Audiens (1987)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012121105020
13. Tone Hødnebø: «kvadradata pisma», fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
14. Terje Dragseth: ”Eg Kvitekråka”, fra Kvitekråkas song
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011205035
15. Erlend O. Nødtvedt: ”Lærdalstunnel stengt åpen dovregubbehall”, fra Trollsuiten (2014)
16. Olav H. Hauge: ”Det er den draumen”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
17. Kate Næss: ”Hva båtene vil”, fra Blindgjengere (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080100015
18. Ellen Einan «Hos søster ku», fra Jorden har hvisket (1984)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012100106170
19. Øyvind Berg «Alkis», fra Kunngjøring (1992)
20. Tor Ulven «Konsert IV (ppp)», fra Stein og speil. Mixtum compositum (1995)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008021404058

Bokomslag til diktbøker av Jan Erik Vold, Olaf Bull og Olav H. Hauge, fra Nasjonalbiblioteket.

Er du en råflink fotograf?

Delta også i fotokonkurransen vår: Du kan visualisere temaene til diktene som skal kåres i «Dikt & forbannet løgn».

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder Anne Cathrine Straume en knapp på den eneste sakprosa-boken, nemlig «Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

Det har vært mye snakk om hvor dyster den nordiske barne- og ungdomslitteraturen er blitt de siste årene. Trenden er lett å se fortsatt. Nordiske forfattere går ikke av veien for å skrive om kreftsyke barn eller papirløse flyktninger. Men sammenligner vi årets kandidater til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris med fjorårets, er det langt flere bøker av den humoristiske eller eventyrlige sorten i år. Her er færre rene bildebøker, flere romaner for litt større barn, som kan lese selv. Ingen diktsamling i år, derimot et praktverk av en fagbok.

La oss starte med den.

Suveren sakprosa

«Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

«Leonardo. Oikealta Vasemmalle» (Leonardo. Fra høyre til venstre) av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.) er slående å se på, med en lang rekke gjengivelser av Leonardo da Vincis kjente og mindre kjente verk. Boken er en enestående inspirasjon for alle som har et snev av nysgjerrighet i seg. Den handler først og fremst om multi-geniet Leonardo da Vinci, dernest om hans tid, i renessansens Italia. Gjennom boken løper Leonardos egne skisser og håndskrevne dokumenter. De er trykt på tykt, eksklusivt papir og på gjennomsiktige, tynne silkepapirsider, som skaper en særegen sanselig effekt. Boken blir en slags idéhistorie og kunstanalyse i ett. Forfatteren bedriver nemlig også nærlesing av Leonardos malerier og belyser detaljer som ellers ville gått de fleste hus forbi.

Parallelt med Leonardos egne bilder følger en moderne robot fortellingen – den beveger seg bare i nedre hjørne av boksidene, ikke i selve teksten. Slik jeg leser det, setter dette moderne elementet tiden og oppfinneren og nysgjerrigperen Leonardo i et perspektiv. Julia Vuori har i tillegg tegnet en rekke fantasidyr, dyr som Leonardo har beskrevet detaljert i notatene sine, men som først nå får en fysisk utforming.

Også det første året Nordisk råd delte ut en egen pris til barne- og ungdomsbokforfattere, var en av kandidatene til prisen en faktabok. Det var «Joels farger» av Isela Valve, en slags biografi om Ålands kunstmaler og forfatter Joel Petterson (1892-1937). Det er ikke meg imot om den storslåtte biografien om Leonardo da Vinci stikker av med prisen i år, men hva står det i statuttene?

«Priset utdelas en gång om året i samband med ett arrangemang av Nordiska rådet. Det ges för ett litterärt verk, skrivet för barn- och unga, på ett av de nordiska ländernas språk.

Med ett litterärt verk förstås i detta sammanhang poesi, prosa, drama, ett verk som kombinerar text och bild eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav.»

Dette forstår jeg slik at rene faktabøker ikke kan nomineres, men derimot fagbøker, for eksempel biografier, med høy litterær eller kunstnerisk kvalitet, slik tilfellet er med dette verket.

Stort spenn

Å sitte i juryen for barne- og ungdomsbøkene kan ikke være lett. Hvordan skal man sammenligne en enkel, liten bildebok med et ambisiøst biografiprosjekt, eller en humoristisk barnebok med en sterkt politisk og problematiserende ungdomsroman?

Jeg er uansett gledelig overasket over det høye nivået på årets kandidater. Visst finnes det enkelte tradisjonelle fortellinger i bunken, men overveiende er bøkene fylt av en energisk originalitet som gjør en glad og stolt på barnelitteraturens vegne.

«Durrebjørnen og skuterløypa» av Veikko Holmberg og Sissel Horndal (ill.).

Den samiske kandidaten er en av de svakeste i årets knippe. «Duvro-guovza ja skhotermadii» (Durrebjørnen og skuterløypa) av Veikko Holmberg og Sidsel Horndal (ill.) handler om binna Durre og ungen hennes Darre som blir forstyrret i dvalen sin av den nye skuterløypa. Dette er en velment, men overtydelig historie om de snille bjørnene og de dumme menneskene. Her er mye tekst med et til dels svært byråkratisk og vanskelig språk. Hvor store barn skal denne bildeboken passe til? Det viser seg at bjørnene kan snakke, bjørnemor har også stor innsikt i hvordan menneskenes myndigheter arbeider. Menneskene blir typer, noen er slemme, andre snille, og de har navn som Anton Antonsen og Sverre Svendsen. Bokens tydelige moralske budskap vekker minner om tidligere tiders barnebøker. Illustratør Sidsel Horndal løfter fortellingen, hun var nominert til Nordisk råds pris også for to år siden, da sammen med Signe Iversen med boken «Månegutten og Heike». Horndal har et gjenkjennelig og personlig uttrykk, Oppslagene i boken er fargesterke og følelsesladede, jeg liker best bildene der bjørnene får lov å være bjørner, og ikke tillegges menneskelige egenskaper.

«Aqipi – til sommerfest» av Naja Rosing-Asvid.

Grønland har nominert Naja Rosing-Asvids bildebok «Aqipi – til sommerfest», en fortelling om ånden Aqipi, som av og til blir tilkalt av en åndemaner og beveger seg inn i menneskenes verden. Etter en liten rammefortelling med åndevennene, får vi beskrivelse av hverdag og fest i et tradisjonelt grønlandsk samfunn. Boken blir pedagogisk, med svært detaljerte tegninger fra sommer- og vinterboplassene til grønlenderne i tidligere tider. Her skal håndverk, mattradisjoner og religiøse riter vises frem, ikke gjennom en, men flere små historier. Boken inneholder også en faktadel til slutt, med tips til hvordan leserne selv kan lage seg en gressdukke eller en snurrepinne. Det er et prisverdig bevaringsprosjekt, en bok som vil utsi noe om identitet og tilhørighet. Jeg mener likevel rammefortellingen blir for svak og springende i forhold til de gode intensjonene. Illustrasjonene er gjennomarbeidet og grundige, men kan minne litt om bildene 1970-tallets skolebøker ga av steinaldersamfunn eller bondesamfunn vi skulle lære om. Det vrimler av folk, redskaper og klesdrakter. Det blir dessverre verken spesielt spennende eller spesielt nytenkende.

Da liker jeg bedre den upretensiøse «Vinur minn, vindurinn» (Min venn vinden) av Bergrún Íris Sævarsdóttir fra Island. Rent formelt er vel dette den eneste rene bildeboken, der bildene helt fyller alle sidene og teksten er minimal. Denne boken henvender seg klart til de aller yngste barna. En katt ser værmeldingen på TV med bestefar. Bestemor slår fast at det godt kan bli lurevær! Og katten går ut og tester. Joda, her er vind, sol, regn og snø. Det er et typisk islandsk skiftende vær – og på bokens aller siste oppslag, fylles dobbeltsiden av et tjuetalls ord og begreper som beskriver de ulike værtypene. Om verken fortellingen eller illustrasjonene sprenger grenser – Sævarsdóttir gir spenstige utsnitt i illustrasjonene sine med en veksling mellom panorering og detalj-fokusering – er historien enkel, humoristisk og lærerik på en gang. En fin liten bok, som godt kan bli en yndling hos de aller minste.

Humor og energi

«Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill.).

Jeg nevnte innledningsvis at det er mindre dysterhet å spore i årets nominasjonsbunke, og at humor – og spenning – i større grad gjør seg gjeldende. Nesten som en tegneseriehistorie er årets bidrag fra Færøyene, boken «Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill)

Dette er en ellevill fortelling om farfar som møter en foretaksom hane som flytter inn i hagen. Farmor og farfar passer barnebarna, men verken de to små guttene eller farmor skjønner hvorfor farfar stadig snakker om denne famøse hanen, den har nemlig ingen av de andre sett:

«Viggo, har du nogensinde set en hane i røde smækbukser?»

«Nej, for vet du hvorfor?» svarede Viggo. «En høne har engang banket en Star Wars-robot, og vet du hvad, da jeg var lille, tissede jeg i ble, og mor havde os engang inde i maven, men kun en ad gangen. Men ved du hvad, Páll har en drage, som han har tabt i børnehaven!»

Ja, slik snakker en fireåring, og ettersom farfar blir mer og mer involvert i den snakkende hanens lurifakserier, lyder han for de utenforstående mer og mer som sitt tankespringende barnebarn. Er han blitt senil? Eller finnes det faktisk en hane med gule snekkerbukser i hagen?

Dette er en underholdende bok for barneskolebarn, og det gir ingen mening i å lete etter et underliggende budskap. Illustrasjonene er glatte og lett tilgjengelige, kanskje litt for enkle. Som vinnerkandidat tror jeg likevel ikke «Og mamma!» har store sjanser.

«Alberta Ensten och uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg.

Det kan derimot den ålandske «Alberta Einsten og Uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg og Ida-Maria Wibström ha. Dette er en litt Roald Dahl-aktig historie om Alberta, som ikke fremstår som noe skolelys, men som har mer innabords enn man kunne tro. Moren hennes er oppfinner – og i år skal hun delta i et stort mesterskap og konkurrere med den selverklærte Oppfinnerkongen, som, skal det vise seg, også er en stor svindler. Flyvende hus, forelskelser og utkledningsmanøvre er ingredienser i denne sprudlende og fantasifulle fortellingen. Strek-illustrasjonene med snirklede detaljer og skraverte flater underbygger følelsen av fart, spenning og fantasi. Boken gir leseren et inntrykk av at det meste er mulig, bare man har mot og tiltakslyst.

Eventyr

En annen sterk kandidat er den svenske «Mördarens apa» , en 600 siders roman av Jakob Wegelius. Boken er en frittstående oppfølger til «Legenden om Sally Jones». Både den og oppfølgeren har vunnet den svenske August-prisen og handler om gorillaen Sally Jones, som jobber som mekaniker på en båt. Apen er usedvanlig intelligent, hun kan selvfølgelig ikke snakke, men lærer seg etterhvert å forstå menneskespråk og har et enormt talent for å løse all verdens tekniske problemer. I årets bok blir apens bestevenn og styrmann arrestert i Lisboa, anklaget for mord. Han er selvfølgelig uskyldig, Sally rømmer og må prøve å renvaske sin bestevenn.

«Mördarens apa» av Jakob Wegelius.

Wegelius serverer en eventyrlig og grensesprengende historie, som er fiksjon og løgn og forbannet dikt, men som oppleves som virkelig og faktisk mulig. Jeg tror etterhvert at Sally Jones er i stand til det meste. Hun blir helten jeg heier på. Behandlingen av Sally fra ignorante mennesker som vil putte henne i dyrehage eller aller helst avlive henne, gir assosiasjoner til en altfor utbredt holdning til alle mennesker som er annerledes – mange er dem som aldri får muligheten til å vise hva de kan og står for, fordi de defineres ut fra utseende eller navn.

«Mördarens apa» en roman om vennskap, trofasthet, profittjag, sannhet og løgn. Illustrasjonene i boken levendegjør det mangslungne persongalleriet samtidig som de bidrar til poesi og sårbarhet i den virvlende røverhistorien. Dette er en leseropplevelse av de sjeldne!

«Jagger, Jagger» av Frida Nilsson.

Også den andre svenske kandidaten, Frida Nilssons «Jagger, Jagger» blander fiksjon og fakta på finurlig vis. Jeg-fortelleren og hovedpersonen heter Bengt. Han blir mobbet av barna i nabolaget, en dag stenger de ham til og med inne i en kjellerbod. Da blir han reddet av hunden Jagger Svensson. Han er uteligger og er på leting etter noe å spise. Et merkelig og ikke helt enkelt vennskap utvikler seg mellom Bengt og Jagger. Fortellingen fascinerer ved sin naturlige omgang med hunden som et menneske, samtidig som gnisninger mellom barna og ikke minst foreldrenes litt hjelpeløse inngripen i barnas oppførsel skildres med skarpt blikk og ikke så rent lite humor. «Jagger, Jagger» er en tøff historie som viser hvordan det er å bli holdt utenfor. Den er brutal, men skriver også frem en sterk vilje til overlevelse og ikke minst hevn. Den som ler sist, ler best.

Fantasy

«Maresi. Krönikor från Röda klostret» av Maria Turtschaninoff.

Norsk ungdomslitteratur har de siste årene vært dominert av dystopier. Verden slik vi kjenner den er gått under, naturkatastrofer, krig eller epidemier skaper nye utfordringer for unge som må overleve på egenhånd og ikke minst ta de rette valgene for å skape et levelig samfunn. Internsjonalt vrimler det av fantasyromaner der det gode stilles opp mot det onde og der reality-elementet er sterkt nærværende. Ikke noe av dette finner vi hos årets kandidater til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. En fantasyroman er med likevel, det er den finske «Maresi. Krönikor från röda klosteret» av Maria Turtschaninoff.

Maresi er vår forteller. Hun er blitt pålagt å skrive ned dramatiske hendelser fra klosteret der det bare bor jenter og kvinner. Klosteret, som ligger på en avsidesliggende øy der ingen mann har adgang, er et senter for kunnskap og omsorg. Mange unge jenter søker til klosteret for beskyttelse. Riktig skummelt blir det når ungjenta Jai, som er flyktet fra en voldelig far fra en tradisjonell maskulin æres-kultur, blir innhentet av faren. Han har allerede drept søsteren hennes, som han mente var løsaktig, nå vil han drepe Jai for å redde seg selv fra skam.

Historien er uvanlig fascinerende, men jeg spør meg: hvilken gutt ville lest dette? Fortellingen skildrer menn som voldelige overgripere, kvinner som romslige og rause omsorgspersoner med nær tilknytning til jord, blod og kvinnelige guddommer. Overnaturlige krefter tas i bruk når kampen er på sitt heteste. Når Maresi ved slutten av romanen velger å forlate klosterets trygghet og returnere til den skremmede og farlige verdenen utenfor, for å dele sin kunnskap med andre, blir hun som en litteraturens Malala. Det er sterkt og vakkert, nydelig fortalt både med sanselige naturskildringer og filosofisk søken. Likevel kan jeg ikke unngå å føle ubehag over polariseringen mellom kvinner og menn i denne romanen.

Gru og grøss

Thorarin Leifssons «Madurin sem hatadi börn» (Mannen som hatet barn) har også elementer av samfunnsengasjement i seg. På overflaten er dette fortellingen om tolvåringen Sylvek, som bor i Reykjavik sammen med bestemoren sin. De har arvet et hus og kom til Island fra Barcelona for et års tid siden, bare Sylvek har lært seg språket. Han har imidlertid ennå ikke fått noen nære venner. Plutselig en dag skjer det groteske ting i Reykjavik, denne byen der vanligvis ingenting skjer, ifølge Beste. Kroppsdeler av unge gutter blir funnet på supermarkeder rundt om i byen. En gal guttemorder er løs! Samtidig må Sylvek og Beste leie ut et rom i huset for å tjene penger. Mannen som kommer er mørk og sortkledd, og han røper for Sylvek at han hater barn.

Visst blir det spennende, men jeg kan røpe så mye som at det ikke er så brutalt som det høres ut til. Virkeligheten er ikke alltid slik vi ser den. Og som i Jo Nesbøs Doktor Proktor-fortellinger, som også kan være brutale nok, er vi aldri i tvil om at våre folk skal klare brasene. Thorarinn Leifssons dystre illustrasjoner, derimot, underbygger uhyggesfølelsen og gir dybde til fortellingen.

Den underliggende kritikken slår i mange retninger. For meg går det litt over stokk og sten mot slutten, og fortellingen mister troverdigheten sin. Treningshysteri og dopingmisbruk får sitt, underholdningsbransjen likeså. At selve barnebokbransjen også tematiseres, er kanskje artigere for voksne lesere enn for barn.

Problematiserende barnebøker

«De som ikke finnes» av Simon Stranger.

Simon Stranger er den forfatteren som går lengst i å skrive politisk for unge lesere. Hans ungdomsroman «De som ikke finnes» er en beksvart avslutning på trilogien om Emilie og Samuel. Hun er norsk, hvit og rik, han er øst-afrikaner, svart og fattig. I denne romanen, som kan leses uavhengig av de foregående, tropper Samuel opp på Emilies dør etter måneder på reise gjennom Europa. Han er skadet, trenger penger, kanskje er han også ruset?

Er «De som ikke finnes» en god roman? Jeg vil si at den først og fremst er en viktig roman, her er en forfatter som har beholdt troen på at litteratur kan forandre verden, som håper kunsten kan gi innsikt som fører til faktisk handling. Rent litterært er ikke Stranger noen finsmed. Han driver ikke med dybdepsykologi eller malende miljøskildringer. Harde fakta slås i bordet, og det er greit nok, for det virker.

Innimellom skulle jeg likevel gjerne sett flere sider av både Emilie og Samuel, fått tilgang til flere følelser. Slik det er nå, blir det mange litt umotiverte påstander, som Stranger helt sikkert har belegg for i autentiske historier, men faren for stereotypier er til stede.

• LES: Anmeldelsen av «De som ikke finnes»

«Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung.

Rent litterært og språklig er det flere lag og nyanser i den danske romanen «Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung. Dette er fortellingen om det umake venneparet William og Knud. Lenge tror vi Knud er en frekk og omstreifende venn. Litt etter litt skjønner vi at han er en fantasifigur, et bilde på kreftsykdommen i Williams kropp. Tjukk og selvgod ligner han litt på Astrid Lindgrens udødelige Karlson på taket. Han forteller røverhistorier fra hele verdenshistorien – han har nemlig holdt keisere, generaler, gatefeiere og slangetemmere med selskap. Sitt vanskelige tema til tross blir «Ud med Knud» en både morsom og spennende bok. Wung-Sung skriver frem nydelige og ubehagelige betraktninger fra William, som bekymrer seg for foreldrene, får angst og dårlig samvittighet for at de har det vondt, sliter seg ut og dessuten har sluttet å sove i samme seng.

Forfatteren utvider romanen med klare referanser til Huckleberry Finn og flåteflukten nedover Mississippi. Han understreker viktigheten av drømmer, av ønsket om frihet, og ikke minst skriver han frem Wlliiams håp om bare å få være en helt alminnelig gutt.

«Et helt alminneligt barn ville blive bedt om at hjælpe til derhjemme. Derfor kravler William ud ad vinduet. Det kræver mange kræfter at få løftet sig op over vindueskarmen. Han er usikker på benene, da han bevæger sig over græsplenen. Det er overskyet. Græsset stryger ham helt op på læggen. Det er højt som i en urskov. Sådan var det ikke, før William blev syg. Der er to muligheder: Enten ser mor og far slet ikke, hvor langt græsset er blevet, fordi de kun kan se deres syge søn. Eller også vil far ikke slå det, fordi larmen fra græsslåmaskinen kan forstyrre hans søn, så han ikke får hvilet sig og bliver endnu mere syg.»

«Ud med Knud» er en bok med en voldsom oppdrift, til tross for sitt vanskelige tema. Noen vil spørre seg om barn MÅ lese om slike sørgelige ting. Nei, det må de ikke, men de KAN. Muligheten til gjenkjennelse, trøst, til å dele traumatiserende erfaringer med andre og kanskje finne frem til et språk for det som ikke kan uttales, finnes i litteraturen. Det er godt å tenke på.

«Ella er mit navn vil du købe det?» av Mette Hegnhøjs.

Mette Hegnhøjs «Ella er mitt navn vil du købe det?» er bunkens mest eksperimentelle bok. Vi kan kanskje ikke engang kalle det en bok. Dette er nemlig en slitt pappeske med en slapp syltetøystrikk rundt! Inne i esken ligger omlag hundre løsark med små notater. I tillegg en dose poetsne, eller små, runde papirbiter, sånne som spises og spyttes ut av en hullemaskin. På baksiden av esken står det

«Dette er Ellas efterlatte noter, som vi fandt dem i Privaten bag Antikvariatet i en æske under Ellas seng. Med vennlig hilsen Jensen & Dalgaard.»

Det er altså Ella, 12 år, som med en gammeldags skrivemaskin har skrevet disse lappene. Der står det om dødsboene moren kjøper inn, som Ella må sortere. Det står om morens nye kjæreste, som Ella bare kaller plageånden. Og det står om katten, som i noen få, lykkelige dager er Ellas bestevenn før moren mener hun er allergisk og sørger for at katten forsvinner.

De mange løse lappene utgjør en sjelden sterk fortelling. Vi får ingen bakgrunnshistorie, det er som å dykke ned i virkelighetens verden, få et glimt rett inn i livet til den ensomme og etterhvert frustrerte Ella. Poetsneen skyldes at hun går løs på bøkene i antikvariatet med hullemaskinen. Så er hun borte.

Hvor ble Ella av? Hvordan ender denne ubehagelige historien? Det får vi ikke vite. Mette Hegnhøj utfordrer leserne sine ved å være så kompromissløs. Det er tøft gjort å ta sine unge lesere på alvor, gi dem noe å bite i. Og kanskje er danske – og nordiske – barn så godt skolert i litterære fortellinger at de svelger dette uten problemer?

Poesi

«Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.).

Jeg nevnte at det ikke er noen rene diktsamlinger blant årets kandidater til den nordiske prisen. Likevel finnes her poesi, ikke minst i den tilforlatelige kjærlighetshistorien «Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.) Slik åpner boken:

«En tirsdag ble Joel forelsket.
Han hadde ikke vært det før.
Han visste ikke at han skulle bli det heller.
Han sto ved døra på skolen og ventet.
Han visste ikke hva han ventet på.
Men han ventet likevel.»

Joel visste ikke hva han ventet på. Men han ventet likevel. Det er et utsagn med mange lag, enkelt og stort på samme tid. Og det handler da også om de helt store følelsene i denne lille, illustrerte romanen med undertittelen «En kjærlighetshistorie».

Joel og Io finner hverandre, selv om han er sjenert og stillferdig og hun er modig og foretaksom. Der Gulliksen tryller frem de fineste bilder med bokstaver, lar Anna Fiske poesien strømme gjennom sine rufsete og umiddelbare illustrasjoner. Vi får vekselvis ettertenksomme helsides oppslag og dramatiske, pulserende tegneserieruter. At forfatter og illustratør har funnet tonen er lett å se. Resultatet er en hverdagshistorie som blir allmenngyldig, den er vakker og sår og vil sikkert gå hjem hos langt flere enn aldersgruppen seks til ni år, som den er markedsført for.

• LES: Anmeldelsen av «Joel og Io»

Og vinneren er…

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. Det er blitt en viktig pris. Den svært gode nordiske barnelitteraturen – for det skal sies, vår litteratur for barn og unge står i en særstilling i verden, med eksperimentering og grenseutvidelse både hva gjelder innhold og form – blir løftet frem med sin egen verdi, uten å måtte måles og skulle konkurrere med voksenlitteraturen.

Det første året gikk prisen til en finsk fantasyroman for ungdom som handlet om døden. I fjor gikk prisen til en norsk barneroman som handlet om hvordan tre små kamerater skulle takle livet. Og i år? Er tiden inne for en bildebok? Jeg tror ikke det. Men juryen har en vanskelig jobb. Simon Stranger har skrevet den mest rystende fortellingen, Mette Hegnhøj den mest eksperimentelle.

I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder jeg en knapp på den forseggjorte og fascinerende biografien om Leonardo da Vinci og den usedvanlig originale og rørende røverhistorien om «Mördarens apa».

• LES: – Parodisk dystre barnebøker.

NRKs bokmeldar Marta Norheim held frem to av sine tre favorittar blant dei nominerte: «Fiskene har ingen føtter» av islandske Jón Kalman Stefánsson og «Terminal» av finske Hannu Raittila. (Foto: NRK/Thomas Espevik)

Nordisk råds litteraturpris er som eit årleg familieselskap med litt fjerne slektningar rundt bordet. Årets selskap kjem ikkje til å gå inn i historia som eitt av dei mest minneverdige, det er litt langt mellom drammane her. Men høgdepunkt finst, og det regelmessige ved samkoma har absolutt sin verdi. Sjølv om det altså går an å lure på utvalet av gjester.

Eit tydeleg trekk er at familien står sentralt, ofte møter vi  fleire generasjonar. I norsk litteratur har vi sett ei vending bort frå den klassiske sjølvbiografiske romanen og over til slektshistorier med og utan sjølvbiografisk kjerne i det siste; det same skjer tydelegvis i heile den nordiske litteraturen.

Andre sprenger seg inn i eller ut av familien. Og så har vi dei som driv med heilt andre ting, det gjeld spesielt for tre av poetane i bunken, som totalt tel fire diktsamlingar og 10 romanar. Eit par av romanane legg eit postkolonialt perspektiv på sjølvforståinga, og dei aller fleste er tydeleg plasserte i eigne land eller landskap. Om ein studerer nokre årgangar av nordisk-råd-nominasjonar, vil innslaget av såkalla «site spesific art» vere påfallande. Greitt nok det, berre ein greier å gje det lokale eit allment preg.

Du gamle mor og døyande far

I tre av romanane blir hovudpersonane spora inn på eigen barndom og eige barndomsland av aldrande foreldre. Dette gjeld for eitt av dei desiderte høgdepunkta i bunken, nemleg «Fiskene har ingen føtter» av islandske Jón Kalman Stefánsson. Etter ei forvirrande brå skilsmisse har hovudpersonen Ari rista Keflaviks mørke lavastøv av føtene og gjort karriere som forleggjar og poet i Danmark. Men når døden er i ferd med å innhente faren, må han reise tilbake til barndomslandet.

Det skal ikkje vere enkelt å kome heim, og for vår mann startar helvete allereie på flyplassen der han får ein gummihanskekledd finger opp i endetarmen etter at personalet har fått inn ei melding om det det kanskje finst narkotika skjult der. Det gjer ikkje saka betre at det er fetteren hans som må utføre undersøkinga, og ja, det er eks-kona som har meldt frå. Men familiedramaet har mange valørar, frå det burleske til det tragiske og poetiske. Størst inntrykk gjer historia om besteforeldra i Nordfjördur, og Aris oppvekst like ved den amerikanske flybasen, der ein av syslane var å hoppe opp på lasteplana på bilane som transporterte eksotiske varer til basen og snause det dei fekk tak i. Sjåførane gav stort sett blaffen, men ikkje alltid:

At dere ikke skammer dere, gutter, dette her er jo rett og slett nedverdigende, har dere ingen stolthet, vet dere ikke hvordan amerikanerne snakker om oss, kaller oss villmenn, eskimoer, snyltere, er dere virkelig så ivrige etter å bekrefte dette for dem, hvordan tror dere jeg føler meg når jeg må kjøre opp på Basen med gapende, oppskårne kasser og se dem riste på hodet, det er rett og slett nedverdigende, at dere ikke har mer stolthet enn som så, hva er det å være islending?

frå Jón Kalman Stefánsson: «Fiskene har ingen føtter»

Ja, sei det. Romanen skildrar på utmerka vis islandsk historie gjennom livet til tre generasjonar. Den namnlause forteljaren er ikkje redd for å kome med synspunkt på livet, havet, fisken, døden og kjærleiken. Romanen toler godt spennet mellom fetterfingeren i rompa og dei store, eksistensielle spørsmåla. Det vil ikkje kome overraskande om det blir heimesiger på Island når prisen skal delast ut i Reykjavik 27. oktober.

«Transparente Blanche» av finlandssvenske Peter Sandström og «På den anden side er marts» av færøyske Sólrun Michelsen

Finlandssvenske Peter Sandström opnar «Transparente Blanche» med at hovudpersonen må gje avkall på sesongjobben i ein vokdakiosk i Pärnu, Estland: Mor (85) ringjer og seier han må kome heim. Blod er tjukkare enn vodka, og den fattige poeten må dra tilbake til barndommens eplehage. Utan å rapportere sceneskiftet  til kona, som han konsekvent kallar for Skattmästaren.

Mor er ikkje berre eplebonde: I mange år la ho hendene sine på lidande medmenneske, som kjende seg betre etter det. No har ho fått eit oppdrag langt borte. Ho treng hjelp til å kome seg dit, og insisterer på at reisa må skje med den gamle Ford Caprien som ingen har køyrt etter at mannen tok livet av seg då den no vaksne sonen var barn.

Sandström losar hovudpersonen gjennom barndomsminne og omsorg for gamle mor, mens hans eigne barn ringjer og masar om at han må kjøpe ting til dei frå Estland. Forfattaren gir seg god tid med å fortelje historia og kvaliteten her byggjer i stor grad på stemninga, som er vemodig eller kanskje heller melankolsk. Her tankar ved synet av fars veske:

Farväl far. Den värld som var din bestod av element som måste betvingas. Elden skulle tändas och hållas i schack, djuren skulle födas upp, utsädet kastas över den harvade, svarta jorden. (…) Ingen behövde ägna själva livet en onödig tanke, för allt som fanns var just livet, en räcka dagar som var till för att överlevas (…) Långt senare, när mina egna barn var små, kunde vad som hälst hända.

frå Peter Sandström: «Transparente Blanche»

«Transparente Blanche» er vakker og lesverdig, den står på mi topp fem-liste.

Den tredje romanen der gamle foreldre legg føringar, er «På den anden side er marts» av færøyske Sólrun Michelsen. Boka opnar slik:

Jeg er en kvinde i første halvdel av tresserne. Et sted mellem år og dag. Ikke længere karrierekvinde, mor, husmor og elskerinde, som klarer alt det, der forlanges af mig, og resten med venstre hånd.

Nu er jeg kone, mor, bedstemor og min mors mor. Men jeg skal stadig gøre det, der forlanges af mig.

frå «På den anden side er marts» av Sólrun Michelsen

Som hjå Sandström får vi her eit portrett av ei mor som har mange gode sider, noko som forresten er meir sjeldan i bøker av kvinnelege forfattarar enn av mannlege.  Romanen er både ei studie av kvinneliv i ulike fasar, ei skildring av mor som gradvis blir meir dement og ein kritikk av helsevesenet som ikkje er i stand til å yte det som trengst av hjelp til gamle menneske.  Eit sympatisk stykke litteratur som likevel er for språkleg ujamnt til å hevde seg i teten.

Mink, stink

«Minkriket» av ålandske Karin Erlandsson. FOTO: Schildts & Söderströms

«Minkriket» er debutromanen til ålandske Karin Erlandsson, og det slår meg at dei små landa og regionane ofte nominerer unge, uetablerte forfattarar til Nordisk råds litteraturpris. Ein på mange måtar sympatisk praksis, for dermed når desse forfattarane ut til ein større lesarskare. Men det har vel knapt skjedd at ein debutant har vunne prisen og det skjer nok ikkje i år heller.

Ikkje for det: «Minkriket» er ein lesverdig roman om minkfarmen som Evert gründar og sonen Lars-Evert utvidar med så stor iver og glød at kona tek seg i å bli sjalu på dei illeluktande og  ikkje særleg imøtekomande pelsdyra. Når dottera deira veks til, er pelsdyrhald blitt eit kontroversielt levebrød. Dei såkalla «Rävflickorna» opnar minkbur om nettene og alt blir annleis enn Lars-Evert hadde drøymt om.

Også i denne romanen står den vanskelege kjærleiken sentralt, både den mellom ektefeller og den mellom generasjonane. At vi her følgjer tett på eit arbeid som forfattaren har stor kunnskap om, er eit klart pluss. Dette er ein roman som stinkar, og angar og luktar. Ein roman der arbeidet set sine spor.

Sommaren då minkarna kom gick Lars-Mikael fram och tillbake mellan lukterna. I köket stod Marianne i sitt forkläde och kokade saft så getingarna flockades kring grytorna. På gårdsplanen stod Evert, omgiven av doften av sågspån och målarfärg. Lars-Mikael fick båda svarta vinbärsflackar och grön målarfärg på sin halare.

frå Karin Erlandsson «Minkriket»

Generasjonshistorier på norsk

«Andvake» av Jon Fosse. FOTO: Samlaget

Jon Fosse stiller i ein eigen kategori. Ikkje for det, trilogien han er nominert for handlar også om familieband, men i stilen og i spennet skil han seg sterkt ut frå dei andre. Dei tre bøkene i trilogien er «Andvake», «Olavs Draumar» og «Kveldsvævd».

Her hevar Fosse seg suverent over konvensjonar; som at ein person skal ha same namnet heile tida, eller at tre generasjonar ikkje kan spreiast ut over kor mange hundreår som helst. I sin karakteristiske, poetiske og repeterande stil fortel han historia om eit par som i alle fall i starten heiter Asle og Alida. Asle er kunstnaren, han er også mordaren som må bøte med livet for sine lovbrot og Alida blir aleine med barnet deira. Men skiljet mellom liv og død er ikkje absolutt hjå Fosse. Dei døde kan dukke opp att, dei levande kan drøyme seg inn i andre eksistensar og jordelivet har noko uverkeleg over seg det også. Som her, etter at Asle er hengd:

…og no, no  går det bra med henne, seier Asle, og ho seier at no har ho lagt seg og ho skal sova, og ho har tak over hovudet, og varmt er det her, så alt er bra både med henne og med vesle Sigvald, seier ho, han treng ikkje å uroa seg, alt er vel, alt er så bra det vel kan vera, seier Alida og så seier Asle at no må ho sova så godt og Alida seier at dei snakkast i morgon…

frå Jon Fosse: «Andvake», «Olavs draumar», «Kveldsvævd»

Fosses tekstar opnar store tolkingsrom, spelar inn andre litterære tekstar og førestillingar og skaper eit eige univers der det arkaiske og det moderne glir over i kvarandre.

For dei som er villige til å bli dregne inn i dette underlege tekstuniverset, vil Fosse vere ein opplagt vinnarkandidat. Men han har vore nominert før utan å nå opp, og han kan nok vere ein slik forfattar som deler juryar i to leirar.

Romanen «Bare et menneske» av Kristine Næss er den andre norske nominasjonen denne gongen. Romanen opnar med at ei jente er blitt borte, og forfattaren Bea Britt oppdagar at leitemannskapar rotar rundt i hagen hennar.

Vi leter etter en person.                                                                                  Han som snakket var på min alder, håret var grått ved tinningene og klippet tett inntil hodet, han hadde briller, akademikertype, tenkte jeg, men åpenbart handlekraftig. En lang og solid kropp, rask og bevegelig. Det rørte seg noe i brystet mitt, før jeg kom på at alt sånt var for sent, menn, sex og den slags. Jeg hadde brukt min erotiske glansperiode på personer med alvorlige feil og mangler. Med sviktende selvfølelse som hos meg selv, jeg visste det godt.

frå Kristine Næss: «Bare et menneske»

«Bare et menneske» av Kristine Næss. FOTO: Oktober forlag

Dermed er vi inne i Bea Britts liv, som blir skildra vekselvis med bestemoras liv i same villaen. Bestemor var økonomisk avhengig av mannen sin som ho forakta, mens Bea Britt får pengar av far sin. Eit tredje kvinne er den unge Beate. Gjennom desse tre utforskar Næss relasjonar og livsprosjekt.

Det handlar om menn, og om begjær, både det kroppslege og begjæret etter å få til det ein drøymer om, det handlar om kampen mot eit indre mørker og rett og slett om kva det inneber å vere menneske. Eller «Bare et menneske», som tittelen lyder. Og så er det denne jenta som er borte. Det er ikkje lite. Det er heller i meste laget. Trass i fine passasjar, ikkje minst i historiene til Bea Britt og bestemora, spreier romanen seg over såpass mykje at han avsporar seg sjølv.

Fire poetar

Thorsteinn frá Hamri er ein islandsk veteran som er nominert til Nordisk råds litteraturpris for femte gongen med diktsamlinga «Jättegrytor». I presentasjonen av denne diktsamlinga på Nordisk råds nettsider står det om typisk islandsk allitterasjon, kjende troper og hint til eigne dikt. Slikt er vanskeleg å løfte over i ei omsetjing, same kor god omsetjaren er. For meg framstår dette som solid og traust dikting om språket, om poesien, om naturen og om det dødelege mennesket.

Vinterkvällarna,/var det kvällar eller sägner?/Moln och snöstormar, var det/moln och snöstormar/eller människors mörka öden?

frå Thorsteinn frá Hamri: «Jättegrytor»

Den samiske poeten Niilas Holmberg er 25 år og blant dei yngste av dei nominerte, men han har allereie både ei bok, ei plate og skodespelardebut bak seg. I diktsamlinga «Så den fremmede ikke blir mer fremmed» går han  inn i den klassiske spenninga mellom det å vere menneske og kunstnar i den globale samanhengen og det å utforske og utvikle ein samisk identitet. Hovudpersonen i denne femdelte diktsamlinga ber namnet Niilas, og når mot slutten fram til ei erkjenning av at det er dette spennet han må leve i.

Kan vi ikke leve i en sirkel/med kunnskap om at vi ikke er alene/kan vi ikke kalle dem våre venner/de som blir oppglødde av vårt mangfold/og de som ikke ennå kjenner oss/eller har gitt oss opp å kjenne/kan vi ikke trå inn i lyset for deres skyld

frå Niilas Holmberg: «Så den fremmede ikke blir mer fremmed»

Eit sympatisk prosjekt som grensar mot det litt for tydelege.

Poeten Bruno K. Öjer poserer som ein svensk Bob Dylan på siste side i boka «Och natten viskade Annabel Lee». Ja, tittelen er eit lån får Edgar Allan Poe. Den omvandrande poeten som gir til beste små portrett og scener frå ulike stader av verda har heilt klart ein affinitet til den amerikanske lyrikken. Dikta er samfunnskritiske, lengtande, bitre, sinte og vemodige med tanke på døden som hentar inn stadig fleire av dei han kjenner. Her finst strålande passasjar side om side med banalitetar og klisjear. Av og til nærmar han seg aforismen:

Dom få som rört vid nyckeln/til livets och dödens mysterium/har kramat den så hårdt/at den runnit/som sand mellan deras fingrar

frå Bruno K. Öjer: «Och natten viskade Annabel Lee»

Det finst passasjar der han sjølv nærmar seg ein posisjon der han i grunnen har sett og gjennomskoda det meste. Det er ikkje dei beste dikta, for å seie det slik.

Den mest interessante diktsamlinga denne gongen er «Avuncular. Onkelagtige tekster», som er skriven av danske Pia Juul. Forfattaren sirklar inn det onkelaktige gjennom å karkakterisere menn som kanskje er eigne onklar, men også andre onkeltypar som onkel Tom, Arve-onkel og onkel Donald (eller Anders som disneyanda heiter på dansk). Det onkelaktige er noko bra som er der, men som likevel er forgjengeleg. Mot slutten er samlingas eg-person sjølv onkelen som ser dei unge i slekta.

Det forgjengelege og døden står elles fram som det tydelegaste trekket ved desse tekstane, som har eit drag av melankoli. Men Juul har ei leiken tilnærming, her er humor, her er referansar til ikkje spesielt onkelaktige figurar som Frank Sinatra, Job, Lasarus og Sisyfos, her er sitat frå så vel leksikon som Kingo-salmar. Sjølv er ho heilt uvanleg sitatvenleg:

Jeg kom ind i denne historie ligesom Pontius Pilatus kom/ind i trosbekendelsen. Jeg var der bare. Det kunde godt ha været/ en anden.

Eller kva med denne trøysten på ein mørk og einsam dag:

En røst/ protesterer/ du har dog/en opvask, og det er sant./Her har været nogen.

frå Pia Juul: «Avuncular. Onkelagtige tekster»

Finske Hannu Raittilas roman «Terminal» har det intertekstuelle og det familiære felles med Avuncular, men forskjellane er meir påfallande: Her er vi i Den store romanen i alle tydingar av ordet. Dette er ein sterk vinnarkandidat, det er slike bøker som gjer at eg heiar på Nordisk råds litteraturpris som peikar på slike bøker frå grannelanda, bøker ein elles truleg ville gått glipp av.

Paula Lampen og venninna Sara bruker mykje av fritida til å henge på flyplassen der dei bur. 9. september 2011 er dei sjølve på flytur. Etter at flya krasja inn i Twin towers blir flyet dei sit i omdirigert til Halifax, Kanada.  Dette blir starten på eit omflakkande og eventyrleg liv. Her er dagboka til Paula (som kallar seg Laura, men det er ei lang historie):

Snart har vi varit två dygn i Halifax och vi har lyckats skaffa jobb här! Här är otroligt rörigt och det lyckades, när jag ljög och sa att vi är utbildade inom Finnairs program för markpersonal och programmet är godkänt av Luftfartsstyrelsen. De frågade efter «personal card» och jag sa att come on, vi är på semester! Personalchefen sa «yep» och annställde oss. (…) Allt det här är så otroligt cool.

frå Hannu Raittila «Terminal»

Paulas/Lauras far, Johan, er grensevaktoffiser med hemmelege oppdrag som har med Syria og med internasjonal terrorisme å gjere. Han får sine kapittel, mor Pirjo som er TV-produsent får sine.

Her går familiedramaet, storpolitikken, flyteknologien og endåtil geologien opp i ei høgare eining. Absurditetar, utrulege samanfall og kostelege personportrett gjer boka til noko for seg sjølv. Kort sagt: «Terminal» er ein kunnskapsmetta, velskriven og spennande roman om ei verd og eit liv i stadig endring.

Skeive grønlandske sjokk og svenske trekantar

«Den andra kvinnan» av svenske Therese Bohman og «Homo Sapienne» av grønlandske Niviaq Korneliussen

Familien i «Terminal» var strengt tatt sprengt frå starten av; foreldra skilte seg då Paula var spedbarn og Johan forsvann då brått ut av livet til dottera. Eit par andre romanar sprenger kvar på sitt vis familierammene. Den mest forbløffande er «Homo Sapienne» av grønlandske Niviaq Korneliussen. Ein homse-lesbe-bifil-transeroman frå Nuuk er ikkje kvardagskost!

Vanlegvis er bidraget frå Grønland ei diktsamling som prisar den vakre og karrige naturen, sørgjer over den tapte kulturen og kritiserer forfallet under dansk herredøme. Niviaq køyrer ein annan tone:

Hold op med den selvmedlidenhed, for det er ikke synd for dig. Enough of that post-colonial piece of shit. Det er din egen skyld at du fortryder dine handlinger, efter at have svigtet min tillid.

frå Niviaq Korneliussen: «Homo Sapienne»

Korneliussen som er debutant fødd i 1990, blandar inn engelsk i daglegtalen, siterer frå engelske låtar og let store deler av teksten vere spørjeskjema, e-postar og sms-dialogar. Historia er ei heseblesande og spritmarinert jakt på seg sjølv, utført med stor intensitet av ein gjeng unge som både har den grønlandske og den seksuelle identiteten å finne ut av. Begge deler er knytt til skam. Det grønlandske er mest komplisert.

Vores land, du som er blevet ældgammelt, gå til fjellet og kom aldrig tilbage. Hold op med at være så skide højtidelig, og ta dine rådne børn med dig.

/Greenlander by force»

frå Niviaq Korneliussen: «Homo sapienne»

Den andre romanen som sprenger familierammene er «Den andra kvinnan» av svenske Therese Bohman. Ei ung kvinne med forfattarambisjonar tener til livsopphaldet i kantina på eit sjukehus og forelskar seg i ein av legane. Det heile snører seg til når ho utfordrar legen til å velje mellom kona og henne. Den unge forfattarspiren slår hardt både mot det ho oppfattar som snusfornuftig, grå feminisme og mot klasseforholda som gjer at kampen mellom henne og legen er rått parti. Her har legen Carl innkalt henne på kontoret sitt, i arbeidstida:

Carl drar ut skrivbordsstolen, sätter sig. Han nickar åt mig att sätta mig på britsen, så det gör jag. Pappret prasslar och skrynklar sig runt mig, det är strävt. Carl harklar sig.

-Vad bra att du kunde komma, säger han. Han låter förmell.
-Ja, jag kan inte…börjar jag, han avbryter mig.
-Du kan väl knäppa upp, säger han.
-Va?
-Blusen. Du kan väl knäppa upp blusen.

frå Therese Bohman: «Den andra kvinnan»

Som tenkar er hovudpersonen litt ungjentenaiv og ikkje veldig interessant. Men kollisjonen mellom draumar og erfaringar skaper tidvis interessante situasjonar.

Å miste retninga

Større vinnarsjansar har heilt klart danske Helle Helle, med romanen «Hvis du vil».

«Hvis du vil» av danske Helle Helle. FOTO: Oktober forlag

Helles romanar har eit tydeleg særdrag: Ho skildrar ganske alminnelege, små menneske som ofte ber på ein stor uro eller lengt etter noko dei ikkje veit heilt kva er. I løpet av dei vanlegvis ganske knappe romanane følgjer vi dei eit stykke på vegen, men sjeldan til eit endepunkt der dei har nådd fram til eit anna liv eller til nye innsikter.

Denne gongen handlar det om to joggarar som kvar frå sin kant har rota seg bort i ein skog. Dei slår seg saman og prøver å finne vegen ut. Ein tydeleg metafor, så klart, som blir ytterlegare tydeleggjort allereie på første side:

Jeg skal gjøre det kort, jeg vet ikke hva jeg skal. Jeg har gått meg vill i den store skogen. Jeg vet ikke så mye om skoger, jeg er ikke naturens muntre sønn. Det sa de andre i forgårs over kaffen. Men her er jeg under de jyske kjempene, i såkalte joggesko.

frå Helle Helle: «Hvis du vil»

Her kling ei av verdshistorias mest berømte formuleringar heilt uanstrengt med i teksten, nemleg starten på Den guddomlege komedien av Dante. Våre små menneske er i nøyaktig same knipe som Dante før han møter sine vegleiarar. Det er ein nøktern og sober tekst med stor omsorg for detaljen, ei vemodig historie ikkje utan komikk om to som har større orienteringsproblem enn det å kome seg ut av denne skogen.

Dei aller beste

Eg opna med å påstå at det var langt mellom drammane i årets nordiske litteraturselskap. Då Morgenbladet presenterte alle bøkene i nr. 30, 2015, skjedde det under tittelen «Nordisk gjesp». Den formuleringa er likevel for negativt generaliserande. Ein god tredel av bunken er framifrå, eg tenkjer då på «Fiskene har ingen føtter», «Transparente blanche», «Hvis du vil», «Terminal» og Fosses trilogi.

Eit par andre, som «Avuncular» og «Homo sapienne», ja, «Minkriket» også,  er spennande å lese, sjølv om dei neppe har sjansen til å vinne prisen. Då er vi oppe i halvparten. Det går likevel an å spørje om dei nasjonale komiteane blir freista til å sende av garde bøker av vel fortente forfattarar eller bøker som har «nordisk-råd»-kvalitetar. Av og til framstår utvalet som temmeleg gåtefullt og til tider i retning «trygge val».  Komiteane kunne gjerne ta det meir ut i svingane.

Likevel har dette årlege utvalet av nordisk litteratur ein verdi, uavhengig av om utvalet til tider kan verke merkeleg. Det går an å sjå det som eit litterært mikrokosmos, eit uttrykk for kva som skjer. Den nordiske litteraturen viser sterk interesse for slektsband som gjerne er skjøre, men likevel relevante og dels styrande for personane. Det samfunnsmessige perspektivet er ofte underforstått, men i somme romanar får det spele ei sentral rolle.

Det gjeld ikkje minst for «Terminal» og «Fiskene har ingen føtter». Mange let fleire stemmer kome til orde i teksten, eller dei opnar opp gjennom å flette inn sitat av andre tekster.

Fleire bøker har ein forfattar som ein av personane. Alle diktsamlingane tematiserer i varierande grad skrift og skriving. Der er vi framleis, eg skal ikkje seie meir om det.  I generasjonsromanane kjem vi tett og detaljrikt på ulike tidsepokar. Og bakom syng tida som går og døden som kjem. Denne songen har ofte eit humoristisk drag.

Tysdag 27. oktober får vi vite kven som vinn prisen.

Om eg må tippe på ein vinnar? Trass i at finske Kjell Westö vann prisen i fjor, vil eg likevel halde ein knapp på Hannu Raittilas roman «Terminal». Den romanen har rett og slett alt.

I fjor valte Forfattarforeininga å gå ut med ei liste på tre nominerte nokre veker før tildelinga av prisen, i år er dette blitt tradisjon. Det er bra. Slik tydeleggjer det litterære rådet korleis det vurderer litteraturen, dessutan gjer ordninga det enklare for lesande og kritikarar å orientere seg innanfor eit meir handterleg volum av bøker før den eine står fram som årets debutant.

KVA SER RÅDET ETTER?
Det litterære rådet i Forfattarforeininga har ni medlemmer, og dei har ei heil rekkje med kriterier dei kan bruke når dei skal nominere: Vil dei ha dei språkleg originale? Skal dei vere av den mogne og formsikre typen, eller trekkjer dei heller fram slike som ikkje har greidd å feste alle trådane men som har eit trøkk av eit eller anna slag? Sit dei vaksne forfattarane og lengtar etter «ungdommeleg galskap»? Etter ei samfunnsrefsande stemme? Eller skal val av tematikk vere underordna estetiske formkrav?

Nominasjonane i fjor viser at rådet bruker fleire kriterier. Då vann den rølpete romanen «Null» over den mogne novellesamlinga «Her inne et sted» og den meir eksperimentelle tekstsamlinga «I lyngen». Det ekspressive og aggressive gjekk av med sigeren.

• Hør: Gine Kornelia Pedersen leser fra «Null»

Bøkene var altså ulike, i fjor som i år. Det mest påfallande i den korte nominasjonshistoria er faktisk at rådet begge åra har valt å nominere tre kvinner. Utan å ha lese alle debutantar dei to siste åra, veit eg likevel fleire mannlege forfattarar som godt kunne vore nominert utan at ein hadde trengt å bruke k-kriteriet, altså «kvotering». Denne skeivfordelinga skal sjølvsagt ikkje gå ut over dei nominerte.

I år står det mellom ei diktsamling, ein roman og ei novellesamling.

I EUROPA EIN STAD

Romanen «Europa» av Amalie Kasin Lerstang spelar seg ut i ein europeisk storby som hovudpersonen meir eller mindre flyktar til etter at ekskjærasten har kome ut med ein roman der ho blir portrettert på ein særs uheldig måte. Kva som står der, får vi ikkje vite, men ille er det. Kva for by ho flyttar til, får vi heller ikkje vite, men ille er det der også. Etter innfallsmetoden hamnar ho i kontakt med folk, gjerne slike som så vidt har foten inne i den mest ustabile delen av yrkeslivet og som søv på madrasser i umøblerte rom. Det er noko kriseramma over byen og over dei ho møter. Ikkje minst over henne sjølv, som er totalt retningslaus og såpass ute av seg at det grensar mot sjølvskading. Graviditeten ho drog ut med, skjuler ho så lenge det let seg gjere.

Den retningslause og prosjektlause unge mannen har lenge stått sentralt i bøker av yngre forfattarar; den kroppsfikserte «Fatso», den lett tvangsnevrotiske karen i «Naiv. Super», den verkeleg hardt prøvde sjølvplagaren i «Skråninga». No kjem bøker med retningslause kvinner tydelegare til syne.

Som her i «Europa». Språket er tett på det som skjer og byggjer gode bilde og dialogar. Sidan vi ser hovudpersonen i mange ulike konstellasjonar, veit vi også at ho lyg så det renn av henne. Det kan gjere lesinga litt munter, men berre til ein får tenkt seg om. For det er jo ei frykteleg trist historie.

• Les også: Fire aktuelle Europa-lesetips

DET HEMMELEGE, SKAMMELEGE, VALDELEGE BEGJÆRET

Sju små noveller finst mellom permane i «Dette har jeg ikke fortalt til noen» av
Maria Kjos Fonn. Og sjølv om det ligg noko fortruleg i ei slik formulering, er ikkje novelleuniversa stader for gjensidig tillit, tvert i mot. Kjærleikssviket står sentralt fleire stader, gjerne i asymmetriske forhold der den utnytta slår tilbake. Andre går langt for å få kjærleik: den døyande mannen som ser at kona avskyr kroppen hans, avsluttar livet hjå ei prosituert som kviskrar jeg elsker deg mot eit tillegg i prisen. Den lesbiske boksetrenaren Mina bruker rå muskelkraft for å få sin vilje med den vakre eleven. Eit anna svik står den kleptomane småbarnsmora for, når ho står opp på natta og fiskar pengar ut av sparegrisen til dottera.

Det handlar om folk som slit, frå ulike samfunnslag. Fleire av historiene er temmeleg sjokkerande. Men om ein les dei ein gong til, vil ein sjå at dei har mange sider: relasjonane er samansette og fleirtydige. Kven har makta? Kven svik, og ikkje minst: korleis hamna dei inn i uføret? Novellene er knappe utan å bli kryptiske.

DET UFORSONLIGE
Anne Helene Guddals diktsamling «Også det uforsonlige finnes» vinn denne artikkelens pris for beste tittel. Heller ikkje her er det nokon som let oss tru at det kjem til å gå bra til slutt, og skildringane av tunge sjelstilstandar er uhyggeleg presise. Eg skal ikkje her prøve å forsone det uforsonlege, men det er noko her som gjer ein lesar lykkeleg i det triste, og som må fram:

Det er i omgangen med det språket byr på av grep, frå bokstavklangar til paradoks, og det er i gjenklangen av andre forfattarar. Her er både Paulus, Georg Johannesen, Sigbjørn Obstfelder, Gunvor Hofmo og fleire andre, nokon gonger er avtrykket så svakt at du knapt anar det, andre gonger er det tydeleg, som her: Her er så behagelig – jeg må ha havnet i feil hode.

KVA SKRIV DEBUTANTAR OM?

• Debutantar har lett for å la forteljaren heite «eg» eller «jeg», anten dei skriv om seg sjølv eller ikkje.
• Debutantar skriv gjerne om ting dei har opplevd eller ting dei kjenner til; det er sjeldan ei debutbok er prega av grundig research.
• Debutantar set ofte ting på spissen: litteraturen skal svi.

Og ja, det finst mange døme på noko anna. Dette er likevel tydelege tendensar, og årets tre utvalte føyer seg inn i dette mønsteret.

Yngre forfattarar skriv ofte om kroppen. Då gjerne som noko ein slankar eller piner på andre måtar. Men bildet er meir samansett; yngre forfattarar skriv også ofte om gamle kroppar, om forfall, demens og død. Tekstar om kroppen skal ein ikkje nødvendigvis ta som personlege historier om forfattarkroppen; det kan like gjerne vere ein stad å starte undersøkingar av meir allmenne, eksistensielle spørsmål om liv og tid.

Naturlegvis er kroppsfokuset stort i litteraturen, det ville nesten vore rart om det ikkje var det. To av dei nominerte er i dette landskapet. Årsakene til at kroppen slår så tungt inn i samtidstekstar, er å søkje både på overflata og i djupet og skal ikkje ettersporast her. For her det er tid for siste spørsmål:

KVEN BØR VINNE?
Dei tre er alle gode forfattarar, ikkje berre «lovande», og alle tre kan vinne utan at det er noko ein kan klage på. Ingen soleklar vinnarkandidat, altså.

Min favoritt er likevel novellesamlinga til Maria Kjos Fonn: «Dette har jeg ikke fortalt til noen». Noveller har vist seg å vere eit godt debutantformat, og Fonn greier å skape personar og konstellasjonar med raske riss, og med utviklingsliner som ikkje er gitt i utgangspunktet. På tide med noveller, litterært råd?

• Les også:

• Les også: Vinnerdebutanter blir ikke lagt merke til

Nyheten om at Pratchett nå er død var ikke uventet, men det er likevel en fryktelig nyhet å få. For det betyr at vi aldri mer får nye Pratchett-bøker; at han ikke vil kunne kommentere nye (eller gamle) idiotier; at vi nå må klare oss selv.

Gjesteblogger: Camilla Ulleland Hoel. Doktorgrad i engelsk litteratur og jobber nå som førsteamanuensis i engelsk ved Luftkrigsskolen. 

Jeg sørget en kort periode allerede i 2007, da han fikk Alzheimer-diagnosen (eller ”the embuggerance” som han kalte det). Jeg hadde akkurat skrevet ferdig en masteroppgave om britisk samtidsparodi, hvor Pratchett selvsagt var sentral, og så for meg at jeg aldri mer skulle få lese en Pratchett-bok for første gang.

Jeg var sønderknust. Jeg tenkte da at jeg så slutten på et stort forfatterskap, et som kanskje bedre enn noe annet i vår tid hadde bevist at populærkultur ikke nødvendigvis er triviell, og at latter slett ikke er uforenelig med alvor.

• Les også: Nyhetssaken om Terry Pratchetts død

Pratchett er kanskje mest kjent for Discworld-bøkene, satt på en rund (men flat) verden balansert på ryggen til fire elefanter, som i sin tur står på ryggen av The Great A’Tuin, en skilpadde som sakte beveger seg gjennom rommet; det er tilsynelatende lite rom for realisme på The Disc. Mye av effekten i bøkene ligger imidlertid i det at den fantastiske settingen brukes som grunnlag for møtet mellom inkompatible narrativer, en kollisjon mellom motstridende måter å tenke på.

Stereotypier ligger til grunn for så mange av forventningene våre. Enkelte mønstre fremstår som naturlige i sin bestemte kontekst, men ikke nødvendigvis i en annen. Alt for ofte forholder man seg til slike mønstre ved å underbygge dem: Den enkleste måten å sørge for at en historie virker plausibel på er å følge reglene som sier hva som er plausibelt i en gitt kontekst.

Discworld er en parodisk verden hvor eventyr- og fantasy-verdenen(e), som vanligvis er kjennetegnet ved sin tilsynelatende separasjon fra vår verden, tvinges i kontakt med den. Resultatet er at konvensjonene og antagelsene som kjennetegner begge settes i bevegelse: Vi tvinges til å konfrontere de motstridende fortellingene vi har konstruert.

Vi ser det for eksempel i hvordan Pratchett bruker språk. Guards! Guards! inneholder en satire over hemmelige selskaper som delvis utføres gjennom at det opphøyde språket tvinges ned på bakkeplan og mystiske uttrykk introduseres i dagligtale: Medlemmene er beskrevet som “a bunch of incompetents no other secret society would touch with a ten-foot Sceptre of Authority” og det kommenteres at “The Door of Knowledge Through Which the Untutored May Not Pass sticks something wicked in this damp”.

• Les også: Oxford English Dictionary om Terry Pratchetts språk. 

Men denne punkteringen er ikke begrenset til det språklige nivået. Gjennom parodiske allusjoner og selvrefleksive kommentarer bygger han opp en større verden hvor velkjente konvensjoner kan undermineres. I Witches Abroad punkteres den lykkelige slutten i historien vi kjenner som Tornerose: «Cutting your way through a bit of bramble is how you can tell he’s going to be a good husband, is it?»

I Guards! Guards! trues Ankh-Morpork, en av de sentrale byene i Discworld, av en drage. Det er ikke i seg selv et ukjent fenomen i fantastisk litteratur, og som alle som har lest sin andel eventyr jo vet skal drager drepes av helten. Men helten, Carrot, selve legemliggjøringen av lov og orden, arresterer dragen, og ender med å måtte beskytte den mot folkemassen som ønsker å drepe den. I et strukturert og sivilisert samfunn, rettsstaten, må fangen stilles for retten og dømmes: Dragen er en fange, og fanger skal ikke skades.

Det er lett å plassere fantasiverdenen i et slags absolutt annerledesland, hvor våre regler er tilsidesatt. Men Pratchett gjenintroduserer dem ved å introdusere den moderne rettstaten til spørsmålet om hvordan man skal kvitte seg med drager. Han tar et mønster vi alle har vokst opp med, idéen om at monstre skal drepes, og konfronterer det med moralske og juridiske grunnprinsipper. Dette er ikke kun en vittig vending, men et poeng som gjerne kunne vært gjentatt oftere. For selv om vi stort sett er enige om at mennesker har fundamentale rettigheter, er det veldig lett å miste det av syne når retorikken begynner å trekke på eventyrmønstre. Hvis de andre er monstre, må vi ikke da utslette dem?

Hvis man ikke er opplært til å ta steget utenfor det perspektivet man til enhver tid befinner seg innenfor og stille spørsmål ved premissene til de fortellingene man blir presentert med, kan ting fort gå veldig galt. Det er derfor vi trengte Pratchett. Trenger Pratchett.

Nå viste det seg at jeg bokstavelig talt tok mine sorger på forskudd i 2007. Pratchett fortsatte å skrive til det siste. Figurativt. Da sykdommen gjorde det umulig for ham å selv få ordene ned på papiret dikterte han dem til assistenten Rob Wilkins. Men nå er det altså over.

• Les også Neil Gaimans siste kommentar om Pratchett: «Terry Pratchett isnt´t jolly. He´s angry»

For de av oss som har lest Pratchetts Discworld-bøker er Døden en gammel kjenning. Han er høy og tynn og bærer en ljå, snakker i Small Caps, rir en hest ved navn Binky og liker katter. ‘Death isn’t cruel, merely terribly, terribly good at his job.’

Og akkurat dette siste «terribly» slår oss nok ganske hardt etter nyheten om at Pratchett nå er død. Det var ikke uventet, men det er likevel en fryktelig nyhet å få. For det betyr at vi aldri mer får nye Pratchett-bøker; at han ikke vil kunne kommentere nye (eller gamle) idiotier; at vi nå må klare oss selv. Så får vi trøste oss med enda en gjennomlesning: Prachett har tross alt mye å si om døden.

‘No-one is finally dead until the ripples they cause in the world die away – until the clock they wound up winds down, until the wine they made has finished its ferment, until the crop they planted is harvested. The span of someone’s life is only the core of their actual existence.’ – Reaper Man

 

• Les også: Thousands Sign Petition Asking Death To ‘Bring Back’ Author Terry Pratchett

Henrik Kjellmo Larsen er en av medlemmene i juryen for P2-lytternes Romanpris

De dumpet ned i postkassen, en etter en. Seks bøker. Seks bøker fra seks forskjellige forlag som hadde to ting til felles. Den ene var at det var seks veldig gode bøker, og den andre var at alle forlagene ville at jeg skulle like boken deres best. Jeg var litteraturkritikker.

Jeg måtte lese bøkene på en helt nye måte. Analysere og føle, undersøke og slakte. Jeg var ikke alene. I Oslo, Bergen og Trondheim satt det fem andre som følte akkurat det samme. Hva har jeg begitt meg ut på, hva forventer NRK, denne bokene elsker jeg, denne boken hater jeg, kan – jeg – slakte en bok som andre elsker på radio? Vi hadde fått bøkene nominert til P2-lytterens romanpris.

Det var en helt ny leseropplevelse. Vi fikk i underkant av to måneder på å lese omlag 1400 sider. I seg selv er ikke det noe spesielt, men fordelt over seks bøker var det en utfordring. Ettersom bøkene var valgt ut av en fagjury i NRK var alle meget gode, dog på hver sin måte. Det var flere av bøkene som rørte ved meg, og flere som fremdeles rører ved meg. Underveis føltes det derfor litt hemmende å skulle bli utsatt for nye og sterke inntrykk mens en fremdeles var fylt til randen.

Litteraturen gir meg mye. Jeg får nye ideer og perspektiver. Spennende opplevelser og gripende øyeblikk. De seks forfatterne klarte å setter ord på tanker jeg går å bærer på. Litteraturen gir meg så fantastisk mye at jeg er overbevist om at jeg ikke hadde klart meg uten.

De seks nominerte bøkene til P2-lytternes romanpris: «Harpesang», «Tyskland», «Guds barn», «Sju dager i september», «Sju dagar i august» og «Ensomheten i Lydia Ernemans liv».

Diskutér litteratur

Litteratur gir meg mye, men det å prate om litteraturen gav meg utrolig mye mer. Det var først sammen med de andre jurymedlemmene at bøkene virkelig ble levende. Disse menneskene hadde lest akkurat det samme som meg, men satt til tider igjen med helt andre opplevelser. Noen elsket hva andre hatet, så samfunnkritikk hvor andre så retorikk. Vi utfylte hverandres tolkninger, stilte spørsmål ved hverandres holdninger. Vi tok med oss diskusjonen ut av studioet, med på middag, og inn på bussen. Flere av oss endte også opp med å lese bøker på nytt for å forstå hva en tydeligvis hadde gått glipp av. For egen del sov jeg knapt fra lørdag til søndag; jeg leste.

Derfor anbefaler jeg alle som liker å lese å starte en litteraturgruppe. Snakke om det du leser, utfordre andres tolkninger. Og enda viktigere, la dine egne bli utfordret. Jeg lover deg at du vil få enda sterkere følelser for litteraturen du allerede elsker. Og hvem vet, kanskje du ett år får sitte i P2-lytteren romanjury? Jeg vet jeg snakker for hele juryen når jeg sier at det var en stor opplevelse. Det tror jeg det også vil være for deg.

Hør intervju med Brit Bildøen som vant med Sju dagar i august

De seks finalistene til P2-lytternes romanpris: Brit Bildøen, Jørgen Gunnerud, Rune Christiansen, Levi Henriksen, Liv Mossige og Lars Petter Sveen.

Bruk kommentarfeltet eller send mail til romanprisen@nrk.no hvis du vil bli med i konkurransen.

En av disse blir årets roman, hvilken?

«Ensomheten i Lydia Ernemanns liv» av Rune Christiansen
«Guds barn» av Lars Petter Sveen
«Harpesang» av Levi Henriksen
«Sju dagar i august» av Brit Bildøen
«Sju dager i september» av Jørgen Gunnerud
«Tyskland» av Liv Mossige

Her kan du lese mer om de nominerte bøkene.

Vinner-romanen kåres av en lytterjury, som diskuterer og velger ut bøker i samtaler på NRK P2. Her kan du se når bøkene diskuteres.

Send inn ditt hete tips innen onsdag 28. januar.

Vinneren av den populære bokstabelen blir trukket i Kulturhuset på NRK P2 mandag 2. februar, dagen etter at vinneren av Romanprisen får sin pris utdelt på Litteraturhuset i Bergen.

Hvis du skriver forslaget ditt i kommentarfeltet, er det fint om du gjør det under fullt navn og legger inn e-post-adresse så vi kan kontakte deg hvis du vinner bøkene!

Foto: Juan-Vidal Diàz. CC/Flickr.

Trass i rykte om at det finst lite skjønnlitteratur om klima og miljø: økolitteraturen er her den, ja, han har vore her mykje lenger enn den relativt nye termen. Det gjeld berre å ha på seg dei rette brillene.

Sjå grønt med miljøbriller
Ein ting er flodbølgja av dystopiar som slår i mot ein både i litteratur og på film: Det er tørke, det er flaum, det er altfor varmt, det er iskaldt, det er hunger, diktatur og anarki. Eg skal starte i ein annan ende, nemleg på 70-talet, av fleire grunnar: I 1978 vart nemleg ordet «økokritikk» brukt for første gong, det skjedde i USA, og poenget med termen var dobbelt: dels galdt det å dyrke fram litteratur om miljøspørsmål, og dels handla det om å lese all litteratur med miljøbriller.

Målet er å betre situasjonen. Dette er nøyaktig same metoden som ligg til grunn for feministiske lesingar eller postkoloniale lesingar: Du ser nøye etter kva forfattarar skriv om det du er ute på å utforske, kva dei tek for gitt og kva som ligg i underteksten. Den andre grunnen til å starte på 70-talet er at då skjedde det mykje på natur- og miljøvernfronten.

Naturen og fiendane på 70-talet
Eg nemner i fleng: Mardølaaksjonen, der folk sette seg ned for å hindre anleggsmaskinene i å leggje elva i røyr, boka «Fremtiden i våre hender» kom og skapte både ei rørsle og bladet «Folkevett», samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern florerte, og naturvern var ei av fleire fanesaker i det sterke, motkulturelle aksjons- og debattuniverset. Kort sagt- 70-talet var eit tiår for kamp mot naturøydeleggande og forureinande industri, det var kamp mot forbrukarsamfunnet og for grøne verdiar. Forfattarane følgte opp:

I dei to Uår- romanane som kom midt på 70-talet let Knut Faldbakken ei samansett gruppe menneske flykte frå byen Sweetwater for å overleve på søppeldynga utanfor byen. Storbyen hadde kollapsa, men forbrukarsamfunnet sørga for rikeleg med søppel for dei som valte å melde seg ut av det såkalla siviliserte samfunnet. Sivilisasjonskritikken er tydeleg, og det finst hint om at livet på dynga har nokon verdiar som manglar i byen.

Søppeldynga var i det heile ein kraftfull metafor for ein generasjon sidan. Per Olav Kaldestad hadde denne vinklinga:

Ramnungar ropar. / Ramnemor og ramnefar / ser ut over søppelhavet / og har tru på framtida

Folk og dyr lever av søppelet frå forbrukarsamfunnet. Velstanden har sin pris, sivilisasjonen druknar i søppel og forureining. Her er nok eit dikt frå same forfattar:

Husnes / 1960. Grøne furer. / Viper over frodige myrar. / 1970. Brune furer. / Røyk over betong.

Tydeleg tale, i karakteristisk 70-talsstil.

Frå lokalt naturvern til global oppvarming
No på 2000-talet handlar miljøkampen om klima, og han er global. Det handlar ikkje lenger om å stogge ei gravemaskin, det handlar om å stogge gradestokken. I litteraturen dominerer dystopiane. I Bing&Bringsværds aller siste bok, «London 2084», er vi som tittelen hintar om i overvakingssamfunnet slik det ovrar seg 100 år etter 1984. Men ikkje minst er vi i eit Oslo der vatnet har stige slik at folk må ta seg fram med robåt. Og Bård Isdahl, stiller det verkeleg store spørsmålet i miljøthrilleren «Havari», nemleg:

Går det an å både ta vare på naturen og demokratiet i framtida? Kan politikarar setje i verk upopulære tiltak og likevel bli valt for ein ny fireårsperiode? Kor langt kan samfunnet gå i å spionere på miljøaktivistar og andre suspekte individ, før det utviklar seg til eit totalitært overvaskingssamfunn? I «Havari» er vi også nokon få tiår inne i den mørke framtida.

I romanen «Sju dagar i august» legg Brit Bildøen handlinga fattige fem år fram i tid. Men allereie der er det endringar å spore: Det er mildt og det er stormver som skaper øydeleggingar større enn dei vi ser i dag.

Litt optimisme for ungdommen
I ungdomslitteraturen finst det dystopiar som ikkje er totalt svarte. Det gjeld for Jostein Gaarders roman «Anna», der den 16 år gamle hovudpersonen reiser i tid og opplever å bli skjelt ut av sitt eige oldebarn for at vi har øydelagt kloden. Vel tilbake i si eiga tid (eller etter å ha vakna opp frå ein svært livaktig draum) blir Anna miljøaktivist og kjempar for at oldebarnet også skal kunne lukte på blomar og sjå levande dyr.

I trilogien «Solstorm» let May Grethe Lerum straumen gå i Fredrikstad, og folk må endre livet sitt totalt for å kome seg gjennom vinteren. 16 år gamle Maja og venene hennar står han av, og dei veks på erfaringane: Kanskje ikkje alt treng å bli akkurat som før, det går an å leve utan straum også. I begge desse bøkene når ungdommane fram til ansvarlege og reflekterte standpunkt i klima- og miljøspørsmål, og meininga er nok at dei unge lesarane skal ta etter.

Menneske mellom natur og maskin
I tillegg til aksen som går frå vondt til verre, finst det også ein akse mellom maskinene og naturen. Her viser mennesket sin doble karakter: på den eine sida er vi naturvesen og på den andre sida er vi den arta som har sett i gang den teknologiske utviklinga og som er avhengig av denne. Dermed dukkar det opp spørsmål av typen: «Kva er eit menneske?»

I diktsamlinga «Solaris korrigert» har Øyvind Rimbereid lagt handlinga til år 2480. Språket er ei blanding av språka rundt Nordsjøen, og hovudpersonen har ansvar for robotar som reparerer oljeinstallasjonar. Men mest tenkjer han på kva som er forskjellen på menneske og maskin i ei tid då maskiner er ein integrert del, ikkje berre av arbeidsliv og sosialt liv, men også av kroppens liv.

KAN robots fri vera? / JA, dei kan. / Ven dei repairat ein problem dept i slam haf / Nearli ein impossibl problem / og aig kontrollen dei back til kai / og aig ser dei, firkanta og forslamma up af seaen / stiga / DA dei lucki er. / ONLI, dei veit det ne…

Mennesket som talar her, har altså noko som maskiner ikkje har, nemleg evna til å føle lykke. Dessverre for han er det lite lykke i livet hans. Men han kan alltids drøyme om det. Robotane treng «ne draumar».

Ein viss forskjell er det altså, på menneske og maskin. Andre poetar let grensa mot naturen bli utydeleg. Ein interessant poet her er Siw-Anita Kirketeig her eit sitat frå samlinga «Alt kjød er grønt gras»:

Kjære | du viste meg myrene du stakk ei hand inn i surklet og sa | slik er kroppen min som eit dyr som ligg og grev (…) fingrane dine spirte i myra

Kva veit du om bier og blomar?
Tilbake til ungdommen: I romanen «Steffen tar sin del av ansvaret» let Christian Valeur hovudpersonen dra på hytta til foreldra, dels for å kome vekk frå ei vanskeleg floke i kjærleikslivet, men også for å leve eit karbonnøytralt liv. Det går dårleg. Han har ingen kunnskap om å leve i pakt med naturen og endar med å økse laus på familiens hermetikklager.

Steffen er interessant fordi han er typisk: Han veit mykje om global oppvarming og vil gjerne kjempe mot utviklinga, men han har ikkje peiling på kva som spirer og gror utanfor hyttedøra.
Og då kan det vere på tide å ta på seg miljøbrillene og vandre inn i eldre tiders litteratur. Frå nasjonalromantikken og framover har forfattar etter forfattar levd i og med naturen, studert meitemarken i molda og ørnen i flukt. Dei har gått opp stiar til stader der dei veit det er bær, eller hjort å finne. Dei har følgt årstidene i vers og prosa. Norske forfattarar har skrive bøker som viser ein stor, spesifikk kunnskap om arter og kva dei treng for å leve. Og ikkje minst viser dei ei glede ved, og ei samkjensle med naturen.

I norsk litteraturhistorie finst eit vell av økoforfattarar: Henrik Wergeland, Aasmund Olavsson Vinje, Jonas Lie, Knut Hamsun, Sigrid Undset, Aslaug Vaa, Fridtjof Nansen, Mikkjel Fønhus, Harald Sverdrup, Olav H. Hauge, Hans Børli, Rolf Jacobsen og heilt sikkert mange fleire.

Men virkar det?
Økokritikken og økolitteraturen har ein ambisjon om å gjere noko for klimaet. Då blir det interessant å spørje seg: Kva fungerer? Dystopiane er velskrivne og velmeinte, men det er jo høgst usikkert om litteratur som prøver skremme folk til å endre praksis fungerer etter dei gode intensjonane. Mange las bøkene til Dag Solstad og Espen Haavardsholm på 70-talet utan å bli overtydde om at AKP (ml)s revolusjonære idear var tingen. Dessutan er det usikkert om 100 dystopiar verkar betre enn 50. For at Steffen og alle dei andre skal greie å ta sin del av ansvaret, treng dei kanskje aller mest litteratur som opnar naturen, viser dei artene, og lærer dei å sjå mangfaldet. Mangfald let seg ikkje gripe utan kunnskap.

I tidsskriftet Bokvennen (1/2014) viser Trond Arnesen til ein imponerande statistikk han har laga sjølv: Han har talt opp kor mange plantearter som finst hjå tre utvalte poetar, og kjem til at Olav H. Hauge nemner 70, Sverdrup nemner 90 og Børli landar på 135. Han har ikkje talt dyrearter, men ville nok fått nokon fine tal der også. Kanskje det går an å få til ein dynamikk der litteraturen inspirerer til sjølvstudium i bøker og ikkje minst studiar av naturen der ute.

Personleg trur eg at du får meir ut av dette diktet til Olav H. Hauge om du har sett -eller i alle fall veit reint teoretisk- kvar tussalusa held seg, og kva det har å seie for ljåen. Og tussalusa på si side treng at nokon kjenner henne, sjølv om ho ikkje veit om det.

Det er ikkje so fårleg / Um grashoppa skjerper ljåen. / Men når tussalusi kviskrar, / skal du akta deg.

Har du en bok du vil anbefale, legg dem gjerne til i kommentarfeltet! Og del gjerne dine ferske #lesetips på Instagram – vi deler dem videre!

LES OGSÅ: Snakkisen om Kronprinsessen og #minbok

Favorittboktipsene som ble lyshusbibliotek er de som var emnemerket #minbok på Twitter og Instagram i forbindelse med reisen med Litteraturtoget. Romaner, poesi og sakprosa i skjønn forening – og ungdomsbøker og barnelitteratur er listet for seg:

Konstruksjon og inderlighet av Trude Marstein
Sannhetens løgner av Randy Susan Meyers
Lengselens lilje av Nora Roberts
Bad luck and trouble av Lee Child
Karitas – kaos på lerret av Kristin Marja Baldursdottir
Snart er møtet over av Hanne Aga
Godt nok for de svina av Anita Krohn Traaseth
Hotellet på hjørnet av bitter og søt av Jamie Ford
Stillstand av Agnes Ravatn
Tender is the night av F. Scott Fitzgerald
En søndag ved bassenget i Kigali av Gil Courtemanche
Camillas lange netter av Mona Høvring
Hermeneutics, History and Memory av Phipil Gardner
Hjertet i Paris av Paula McClain
Alice Munros beste – noveller i utvalg
Sønnen av Jo Nesbø
Himmelblomst-treet av Gert Nygårdshaug
Afrodites basseng av Gert Nygårdshaug
I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng
Kafka on the shore av Haruki Murakami
Ein vakker dag av Anna Gavalda
Hauk og due av Henrik Langeland
Styrtet engel av Per Olov Enquist
Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi
God natt, natt av Svein Nyhus
Paradisoffer av Kristina Ohlsson
Making globalization work av Joseph Stiglitz
The challenge of Africa av Wangari Maathai
Matters of life and death av John Wyatt
The reason for god av Timothy Keller
Koloss av Finn Alnæs
Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen
The Easter Parade av Richard Yates
Dikt i samling av Haldis Moren Vesaas
Pan av Knut Hamsun
Fugletribunalet av Agnes Ravatn
Det politiske landskap av Bernt Aardal(red.)
Snømannen av Jo Nesbø
På sporet av den tapte tid av Marcel Proust
The namesake av Jhumpa Lahri
En fremmed jeg kjenner av Elin Åsbakk Lind
Min stil av Lars Fiske
Naked Lunch av William Burroughs
Drømmer fra Bunker Hill av John Fante
Den fremmede av Albert Camus
Menn and cartoons av Jonathan Lethem
The grapes of Wrath av John Steinbeck
The blazing world av Siri Hustvedt
Store stygge dikt av Ruth Lillegraven
Rörgast av Johan Theorin
Du er meg for søvnig av Karoline Kaspara Palonen
Bli hvis du kan Reis hvis du må av Helga Hjetland
Sannheten om Harry Quebert-saken av Joël Dicker
Vindens Skygge av Carlos Ruiz Zafòn
Veronica decides to die av Paulo Coelho
Menn er fra Mars kvinner fra Venus av Hohn Gray
Kvinnen i buret av Jussi Adler-Olsen
Vesle Tito av Elanor Frances Lattimore
Jellicoe Road av Melina Marcheta
Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett
The Book of Illusions av Paul Auster
Sunset Park av Paul Auster
Ekornløven av Kari Vinje
The Way to Cook av Julia Child
Det som ventet meg av Parinoush Saniee
Ringenes herre av JRR Tolkien
Skitten snø av Mahmona Khan
Drabant av Øyvind Holen og Mikael Noguchi
Den usynlige kona og andre forunderlige folk av Terje Jonassen
Boktyven av Markus Zusak
Kunsten å høre hjerteslag av Jan-Philip Sendker
Bakerens Datter av Sahra McCoy
CeeCee Honeycutts reddende engler av Beth Hoffman
Hav av tid av Merete Morken Andersen
Himmel og helvete av Jòn Kalman Stefànson
Det synger i lauvet av Britt Karin Larsen
London 2048 Bing og Bringsværd
Å telle duer av Marie-Sabine Roger
Me skal bli omskapte av Mariell Øyre Jostein Avdem Fretland
Hvem er du Alaska av John Green
Dear Life av Alice Munro
Stuff I`ve been reading av Nick Hornby
Balansekunst av Rohinton Mistry
Det finns en särskild plats i helvetet för kvinnor som inte hjälper varandra av Liza Marklund
Gäst hos verkligheten av Pär Lagerkvist
Mid-August at Sourdough Mountain Lookout av Gary Snyder
1984 George Orwell
Kameleonmenneskene av Hans Olav Lalum
Et offer til Molok av Åsa Larsson
Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez
Karusellmusikk av Jo Nesbø
Syngja av Lars Amund Vaage
Harbour Street av Ann Cleeves
Madaddam av Margret Atwood
American Pastoral av Philip Roth
Minou alene i Paris av Mindy Bingham
Fugletribunalet av Agnes Ravatn
Siddhartha av Hermann Hesse
Min døde mann av Arne Lygre
Sult av Knut Hamsun
Snø vil falle over snø som har falt av Levi Henriksen
Vindens veier av Nils-Aslak Valkepää
Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese
Four letters of love av Niall Williams
Veronika vil dø av Paulo Coelho
Nesten for alvorlig av Mari Stokke-Bakken
Italienske sko av Henning Mankell
La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson
Stallo av Stefan Spjut
The Emperor av Ryszard Kapuscinski
En ettermiddag om høsten av Marjam Kristensen
Bödeln av Pär Lagerkvist
Ulvehunden av Jack London
Når villdyret våkner av Jack London
Der villmarka suser av Mikkjel Fønhus
Gunnlaug Ormstunges saga
Portnoy’s complaint av Philip Roth
Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen
Under Manhattan av Erling Kagge
Drep ikke en sangfugl av Harper Lee
Jenny av Jonas Gardell
Tørk aldri tårer uten hansker! av Jonas Gardell
Over de høye fjell av Bjørnstjerne Bjørnson
Min kamp av Karl Ove Knausgård
Amys øyne av Richard Kennedy
Besettelse av A.S Byatt
Azur av Jon Bing
Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay
Juvikfolke av Olav Duun
The Soldier of the Great War av Mark Helprin
Sykkelrytteren av Tim Krabbé
Erindringens bok av Péter Nádas
In Other Rooms, Other Wonders av Daniyal Mueenuddin
Knakk! av Daniil Kharms
Guden for små ting av Arundhati Roy
Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle
Å smyge forbi en øks av Beate Grimsrud
En dåre fri av Beate Grimsrud
Kristin Lavrandsdatter av Sigrid Undset
Kransen av Sigrid Undset
En beretning om blindhet av José Saramago
A Book of Memories av Péter Nádas
Et helt halvt år av Jojo Moyes
Tirsdager med Morrie av Mitch Albom
Tusen strålende soler av Khaled Hosseini
Keiseren av Portugalien av Selma Lagerlöf
A long walk to freedom av Nelson Mandela
Dette burde skrives i nutid av Helle Helle
Denne flammende verden av Siri Hustvedt
Victoria av Knut Hamsun
Mensagem av Fernando Pessoa
Alfabethuset av Jussi Adler Olsen
Det finnes ingen helhet av Helga Flatland
The Bluest Eye av Zadie Smith
Min annerledeshet, min styrke av Loveleen Brenna
Odinsbarn av Siri Pettersen
De usynlige av Roy Jacobsen
Rivers of London-serien av Ben Aaronovitch
Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg
Moskva-Petusjki av Venedikt Jerofejev
Kupé nr. 6 av Rosa Liksom
Anna Karenina av Leo Tolstoj
De utvalgte av Nicolai Houm
Hopp, jenter, hopp! av Karin Berg
Flaggermusmannen av Jo Nesbø
Lørdag av Ian McEwan
Verdenshistorie av Carl Grimberg
Dinotopia av James Gurney
Little brother av Cory Doctorow
Gribbenes land av Andrè Brink
Popsongar av Frode Grytten
Forhistorien av Siegfried Lenz
Prost Gotvins geometri av Gert Nygårdshaug
Brave New World av Aldous Huxley
Til trøyst av Jan Inge Sørbø
Utid av Kristin Lind
Olav Audunsøn av Sigrid Undset
Hardkokt eventyrland og verdens ende av Haruki Murakami
Noe med natur av Dag Johan Haugerud
Raushetens tid av Katrine Aspaas
The Name of The Wind av Patrick Rothfuss

UNGDOMSBØKER
Eleanor & Park av Rainbow Rowell
Sofies verden av Jostein Gaarder
Mette-Marit går til filmen av Björg Gaselle
Mette-Marit russepike av Björg Gaselle
Anne fra Bjørkely av Lucy Maud Montgomery
Monsteret kommer av Patrick Ness
Narnia-serien av C. S. Lewis
Men jeg så ham dø av Lloyd C. Douglas
13 gode grunner av Jay Asher

BARNEBØKER
Momo, eller kampen om tiden av Michael Ende
Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe
Palle puddel: et hundeliv av Anna Fiske
Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett
Kurt kurér av Erlend Loe
Knerten av Anne Cath. Vestly
Jo vil ikke bæsje på do av Ingrid Røeggen og Mari Bergset
Espen Herberts opptegnelser 1-3 av Bjørn Ingvaldsen
Muffe-bøkene av Arne Garvang
Iben og forvandlingen av Geir Gulliksen og Anna Fiske
Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans av Werner Holzwarth og Wolf Erlbruch
Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl
Georgs magiske medisin av Roald Dahl
Kirkegårdsboken av Neil Gaiman
Coraline av Neil Gaiman
Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren
Tøffe Trine av Ulf Løvgren
Lindgrens «Mio, min Mio» av Astrid Lindgren
Gangster-bestemor av David Walliams
Heidi av Johanna Spyri
Pølsedrømmer av Asbjørn Stenmark
Godnatt, mister Tom av Michelle Magorian
Onkel Toms hytte av Harriet Beecher Stow
Guro på Tirilltoppen av Anne Cath. Vestly
Mio min mio av Astrid Lindgren
Lotta i Bråkmakergata i Astrid Lindgren
Tom i villmarka av Ingvald Svinsaa
Huset på prærien av Laura Ingalls Wilders
Ronja Røverdatter av Astrid Lindgren
The Chronicles of Robin Hood av Rosemary Sutcliff
Den lille prinsessen av Tony Ross
Historien om…-serien
Pippi av Astrid Lindgren Emil fra Lønneberg av Astrid Lindgren
Folk og røvere i Kardemommeby av Thorbjørn Egner
En pingles dagbok- Rodrick Ruler av Jeff Kinney
Matilde av Roald Dahl
Pippi har juletrefest av Astrid Lindgren
Kaptein Kaliber av John Ryan
Alice in Wonderland av Lewis Carroll

LES OGSÅ: Her er boklisten for biblioteket på Litteraturtoget

LES OGSÅ: Twitter-intervjuet med @HRHMette-Marit dagen før Litteraturtoget startet.