Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder Anne Cathrine Straume en knapp på den eneste sakprosa-boken, nemlig «Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

Det har vært mye snakk om hvor dyster den nordiske barne- og ungdomslitteraturen er blitt de siste årene. Trenden er lett å se fortsatt. Nordiske forfattere går ikke av veien for å skrive om kreftsyke barn eller papirløse flyktninger. Men sammenligner vi årets kandidater til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris med fjorårets, er det langt flere bøker av den humoristiske eller eventyrlige sorten i år. Her er færre rene bildebøker, flere romaner for litt større barn, som kan lese selv. Ingen diktsamling i år, derimot et praktverk av en fagbok.

La oss starte med den.

Suveren sakprosa

«Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

«Leonardo. Oikealta Vasemmalle» (Leonardo. Fra høyre til venstre) av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.) er slående å se på, med en lang rekke gjengivelser av Leonardo da Vincis kjente og mindre kjente verk. Boken er en enestående inspirasjon for alle som har et snev av nysgjerrighet i seg. Den handler først og fremst om multi-geniet Leonardo da Vinci, dernest om hans tid, i renessansens Italia. Gjennom boken løper Leonardos egne skisser og håndskrevne dokumenter. De er trykt på tykt, eksklusivt papir og på gjennomsiktige, tynne silkepapirsider, som skaper en særegen sanselig effekt. Boken blir en slags idéhistorie og kunstanalyse i ett. Forfatteren bedriver nemlig også nærlesing av Leonardos malerier og belyser detaljer som ellers ville gått de fleste hus forbi.

Parallelt med Leonardos egne bilder følger en moderne robot fortellingen – den beveger seg bare i nedre hjørne av boksidene, ikke i selve teksten. Slik jeg leser det, setter dette moderne elementet tiden og oppfinneren og nysgjerrigperen Leonardo i et perspektiv. Julia Vuori har i tillegg tegnet en rekke fantasidyr, dyr som Leonardo har beskrevet detaljert i notatene sine, men som først nå får en fysisk utforming.

Også det første året Nordisk råd delte ut en egen pris til barne- og ungdomsbokforfattere, var en av kandidatene til prisen en faktabok. Det var «Joels farger» av Isela Valve, en slags biografi om Ålands kunstmaler og forfatter Joel Petterson (1892-1937). Det er ikke meg imot om den storslåtte biografien om Leonardo da Vinci stikker av med prisen i år, men hva står det i statuttene?

«Priset utdelas en gång om året i samband med ett arrangemang av Nordiska rådet. Det ges för ett litterärt verk, skrivet för barn- och unga, på ett av de nordiska ländernas språk.

Med ett litterärt verk förstås i detta sammanhang poesi, prosa, drama, ett verk som kombinerar text och bild eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav.»

Dette forstår jeg slik at rene faktabøker ikke kan nomineres, men derimot fagbøker, for eksempel biografier, med høy litterær eller kunstnerisk kvalitet, slik tilfellet er med dette verket.

Stort spenn

Å sitte i juryen for barne- og ungdomsbøkene kan ikke være lett. Hvordan skal man sammenligne en enkel, liten bildebok med et ambisiøst biografiprosjekt, eller en humoristisk barnebok med en sterkt politisk og problematiserende ungdomsroman?

Jeg er uansett gledelig overasket over det høye nivået på årets kandidater. Visst finnes det enkelte tradisjonelle fortellinger i bunken, men overveiende er bøkene fylt av en energisk originalitet som gjør en glad og stolt på barnelitteraturens vegne.

«Durrebjørnen og skuterløypa» av Veikko Holmberg og Sissel Horndal (ill.).

Den samiske kandidaten er en av de svakeste i årets knippe. «Duvro-guovza ja skhotermadii» (Durrebjørnen og skuterløypa) av Veikko Holmberg og Sidsel Horndal (ill.) handler om binna Durre og ungen hennes Darre som blir forstyrret i dvalen sin av den nye skuterløypa. Dette er en velment, men overtydelig historie om de snille bjørnene og de dumme menneskene. Her er mye tekst med et til dels svært byråkratisk og vanskelig språk. Hvor store barn skal denne bildeboken passe til? Det viser seg at bjørnene kan snakke, bjørnemor har også stor innsikt i hvordan menneskenes myndigheter arbeider. Menneskene blir typer, noen er slemme, andre snille, og de har navn som Anton Antonsen og Sverre Svendsen. Bokens tydelige moralske budskap vekker minner om tidligere tiders barnebøker. Illustratør Sidsel Horndal løfter fortellingen, hun var nominert til Nordisk råds pris også for to år siden, da sammen med Signe Iversen med boken «Månegutten og Heike». Horndal har et gjenkjennelig og personlig uttrykk, Oppslagene i boken er fargesterke og følelsesladede, jeg liker best bildene der bjørnene får lov å være bjørner, og ikke tillegges menneskelige egenskaper.

«Aqipi – til sommerfest» av Naja Rosing-Asvid.

Grønland har nominert Naja Rosing-Asvids bildebok «Aqipi – til sommerfest», en fortelling om ånden Aqipi, som av og til blir tilkalt av en åndemaner og beveger seg inn i menneskenes verden. Etter en liten rammefortelling med åndevennene, får vi beskrivelse av hverdag og fest i et tradisjonelt grønlandsk samfunn. Boken blir pedagogisk, med svært detaljerte tegninger fra sommer- og vinterboplassene til grønlenderne i tidligere tider. Her skal håndverk, mattradisjoner og religiøse riter vises frem, ikke gjennom en, men flere små historier. Boken inneholder også en faktadel til slutt, med tips til hvordan leserne selv kan lage seg en gressdukke eller en snurrepinne. Det er et prisverdig bevaringsprosjekt, en bok som vil utsi noe om identitet og tilhørighet. Jeg mener likevel rammefortellingen blir for svak og springende i forhold til de gode intensjonene. Illustrasjonene er gjennomarbeidet og grundige, men kan minne litt om bildene 1970-tallets skolebøker ga av steinaldersamfunn eller bondesamfunn vi skulle lære om. Det vrimler av folk, redskaper og klesdrakter. Det blir dessverre verken spesielt spennende eller spesielt nytenkende.

Da liker jeg bedre den upretensiøse «Vinur minn, vindurinn» (Min venn vinden) av Bergrún Íris Sævarsdóttir fra Island. Rent formelt er vel dette den eneste rene bildeboken, der bildene helt fyller alle sidene og teksten er minimal. Denne boken henvender seg klart til de aller yngste barna. En katt ser værmeldingen på TV med bestefar. Bestemor slår fast at det godt kan bli lurevær! Og katten går ut og tester. Joda, her er vind, sol, regn og snø. Det er et typisk islandsk skiftende vær – og på bokens aller siste oppslag, fylles dobbeltsiden av et tjuetalls ord og begreper som beskriver de ulike værtypene. Om verken fortellingen eller illustrasjonene sprenger grenser – Sævarsdóttir gir spenstige utsnitt i illustrasjonene sine med en veksling mellom panorering og detalj-fokusering – er historien enkel, humoristisk og lærerik på en gang. En fin liten bok, som godt kan bli en yndling hos de aller minste.

Humor og energi

«Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill.).

Jeg nevnte innledningsvis at det er mindre dysterhet å spore i årets nominasjonsbunke, og at humor – og spenning – i større grad gjør seg gjeldende. Nesten som en tegneseriehistorie er årets bidrag fra Færøyene, boken «Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill)

Dette er en ellevill fortelling om farfar som møter en foretaksom hane som flytter inn i hagen. Farmor og farfar passer barnebarna, men verken de to små guttene eller farmor skjønner hvorfor farfar stadig snakker om denne famøse hanen, den har nemlig ingen av de andre sett:

«Viggo, har du nogensinde set en hane i røde smækbukser?»

«Nej, for vet du hvorfor?» svarede Viggo. «En høne har engang banket en Star Wars-robot, og vet du hvad, da jeg var lille, tissede jeg i ble, og mor havde os engang inde i maven, men kun en ad gangen. Men ved du hvad, Páll har en drage, som han har tabt i børnehaven!»

Ja, slik snakker en fireåring, og ettersom farfar blir mer og mer involvert i den snakkende hanens lurifakserier, lyder han for de utenforstående mer og mer som sitt tankespringende barnebarn. Er han blitt senil? Eller finnes det faktisk en hane med gule snekkerbukser i hagen?

Dette er en underholdende bok for barneskolebarn, og det gir ingen mening i å lete etter et underliggende budskap. Illustrasjonene er glatte og lett tilgjengelige, kanskje litt for enkle. Som vinnerkandidat tror jeg likevel ikke «Og mamma!» har store sjanser.

«Alberta Ensten och uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg.

Det kan derimot den ålandske «Alberta Einsten og Uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg og Ida-Maria Wibström ha. Dette er en litt Roald Dahl-aktig historie om Alberta, som ikke fremstår som noe skolelys, men som har mer innabords enn man kunne tro. Moren hennes er oppfinner – og i år skal hun delta i et stort mesterskap og konkurrere med den selverklærte Oppfinnerkongen, som, skal det vise seg, også er en stor svindler. Flyvende hus, forelskelser og utkledningsmanøvre er ingredienser i denne sprudlende og fantasifulle fortellingen. Strek-illustrasjonene med snirklede detaljer og skraverte flater underbygger følelsen av fart, spenning og fantasi. Boken gir leseren et inntrykk av at det meste er mulig, bare man har mot og tiltakslyst.

Eventyr

En annen sterk kandidat er den svenske «Mördarens apa» , en 600 siders roman av Jakob Wegelius. Boken er en frittstående oppfølger til «Legenden om Sally Jones». Både den og oppfølgeren har vunnet den svenske August-prisen og handler om gorillaen Sally Jones, som jobber som mekaniker på en båt. Apen er usedvanlig intelligent, hun kan selvfølgelig ikke snakke, men lærer seg etterhvert å forstå menneskespråk og har et enormt talent for å løse all verdens tekniske problemer. I årets bok blir apens bestevenn og styrmann arrestert i Lisboa, anklaget for mord. Han er selvfølgelig uskyldig, Sally rømmer og må prøve å renvaske sin bestevenn.

«Mördarens apa» av Jakob Wegelius.

Wegelius serverer en eventyrlig og grensesprengende historie, som er fiksjon og løgn og forbannet dikt, men som oppleves som virkelig og faktisk mulig. Jeg tror etterhvert at Sally Jones er i stand til det meste. Hun blir helten jeg heier på. Behandlingen av Sally fra ignorante mennesker som vil putte henne i dyrehage eller aller helst avlive henne, gir assosiasjoner til en altfor utbredt holdning til alle mennesker som er annerledes – mange er dem som aldri får muligheten til å vise hva de kan og står for, fordi de defineres ut fra utseende eller navn.

«Mördarens apa» en roman om vennskap, trofasthet, profittjag, sannhet og løgn. Illustrasjonene i boken levendegjør det mangslungne persongalleriet samtidig som de bidrar til poesi og sårbarhet i den virvlende røverhistorien. Dette er en leseropplevelse av de sjeldne!

«Jagger, Jagger» av Frida Nilsson.

Også den andre svenske kandidaten, Frida Nilssons «Jagger, Jagger» blander fiksjon og fakta på finurlig vis. Jeg-fortelleren og hovedpersonen heter Bengt. Han blir mobbet av barna i nabolaget, en dag stenger de ham til og med inne i en kjellerbod. Da blir han reddet av hunden Jagger Svensson. Han er uteligger og er på leting etter noe å spise. Et merkelig og ikke helt enkelt vennskap utvikler seg mellom Bengt og Jagger. Fortellingen fascinerer ved sin naturlige omgang med hunden som et menneske, samtidig som gnisninger mellom barna og ikke minst foreldrenes litt hjelpeløse inngripen i barnas oppførsel skildres med skarpt blikk og ikke så rent lite humor. «Jagger, Jagger» er en tøff historie som viser hvordan det er å bli holdt utenfor. Den er brutal, men skriver også frem en sterk vilje til overlevelse og ikke minst hevn. Den som ler sist, ler best.

Fantasy

«Maresi. Krönikor från Röda klostret» av Maria Turtschaninoff.

Norsk ungdomslitteratur har de siste årene vært dominert av dystopier. Verden slik vi kjenner den er gått under, naturkatastrofer, krig eller epidemier skaper nye utfordringer for unge som må overleve på egenhånd og ikke minst ta de rette valgene for å skape et levelig samfunn. Internsjonalt vrimler det av fantasyromaner der det gode stilles opp mot det onde og der reality-elementet er sterkt nærværende. Ikke noe av dette finner vi hos årets kandidater til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. En fantasyroman er med likevel, det er den finske «Maresi. Krönikor från röda klosteret» av Maria Turtschaninoff.

Maresi er vår forteller. Hun er blitt pålagt å skrive ned dramatiske hendelser fra klosteret der det bare bor jenter og kvinner. Klosteret, som ligger på en avsidesliggende øy der ingen mann har adgang, er et senter for kunnskap og omsorg. Mange unge jenter søker til klosteret for beskyttelse. Riktig skummelt blir det når ungjenta Jai, som er flyktet fra en voldelig far fra en tradisjonell maskulin æres-kultur, blir innhentet av faren. Han har allerede drept søsteren hennes, som han mente var løsaktig, nå vil han drepe Jai for å redde seg selv fra skam.

Historien er uvanlig fascinerende, men jeg spør meg: hvilken gutt ville lest dette? Fortellingen skildrer menn som voldelige overgripere, kvinner som romslige og rause omsorgspersoner med nær tilknytning til jord, blod og kvinnelige guddommer. Overnaturlige krefter tas i bruk når kampen er på sitt heteste. Når Maresi ved slutten av romanen velger å forlate klosterets trygghet og returnere til den skremmede og farlige verdenen utenfor, for å dele sin kunnskap med andre, blir hun som en litteraturens Malala. Det er sterkt og vakkert, nydelig fortalt både med sanselige naturskildringer og filosofisk søken. Likevel kan jeg ikke unngå å føle ubehag over polariseringen mellom kvinner og menn i denne romanen.

Gru og grøss

Thorarin Leifssons «Madurin sem hatadi börn» (Mannen som hatet barn) har også elementer av samfunnsengasjement i seg. På overflaten er dette fortellingen om tolvåringen Sylvek, som bor i Reykjavik sammen med bestemoren sin. De har arvet et hus og kom til Island fra Barcelona for et års tid siden, bare Sylvek har lært seg språket. Han har imidlertid ennå ikke fått noen nære venner. Plutselig en dag skjer det groteske ting i Reykjavik, denne byen der vanligvis ingenting skjer, ifølge Beste. Kroppsdeler av unge gutter blir funnet på supermarkeder rundt om i byen. En gal guttemorder er løs! Samtidig må Sylvek og Beste leie ut et rom i huset for å tjene penger. Mannen som kommer er mørk og sortkledd, og han røper for Sylvek at han hater barn.

Visst blir det spennende, men jeg kan røpe så mye som at det ikke er så brutalt som det høres ut til. Virkeligheten er ikke alltid slik vi ser den. Og som i Jo Nesbøs Doktor Proktor-fortellinger, som også kan være brutale nok, er vi aldri i tvil om at våre folk skal klare brasene. Thorarinn Leifssons dystre illustrasjoner, derimot, underbygger uhyggesfølelsen og gir dybde til fortellingen.

Den underliggende kritikken slår i mange retninger. For meg går det litt over stokk og sten mot slutten, og fortellingen mister troverdigheten sin. Treningshysteri og dopingmisbruk får sitt, underholdningsbransjen likeså. At selve barnebokbransjen også tematiseres, er kanskje artigere for voksne lesere enn for barn.

Problematiserende barnebøker

«De som ikke finnes» av Simon Stranger.

Simon Stranger er den forfatteren som går lengst i å skrive politisk for unge lesere. Hans ungdomsroman «De som ikke finnes» er en beksvart avslutning på trilogien om Emilie og Samuel. Hun er norsk, hvit og rik, han er øst-afrikaner, svart og fattig. I denne romanen, som kan leses uavhengig av de foregående, tropper Samuel opp på Emilies dør etter måneder på reise gjennom Europa. Han er skadet, trenger penger, kanskje er han også ruset?

Er «De som ikke finnes» en god roman? Jeg vil si at den først og fremst er en viktig roman, her er en forfatter som har beholdt troen på at litteratur kan forandre verden, som håper kunsten kan gi innsikt som fører til faktisk handling. Rent litterært er ikke Stranger noen finsmed. Han driver ikke med dybdepsykologi eller malende miljøskildringer. Harde fakta slås i bordet, og det er greit nok, for det virker.

Innimellom skulle jeg likevel gjerne sett flere sider av både Emilie og Samuel, fått tilgang til flere følelser. Slik det er nå, blir det mange litt umotiverte påstander, som Stranger helt sikkert har belegg for i autentiske historier, men faren for stereotypier er til stede.

• LES: Anmeldelsen av «De som ikke finnes»

«Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung.

Rent litterært og språklig er det flere lag og nyanser i den danske romanen «Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung. Dette er fortellingen om det umake venneparet William og Knud. Lenge tror vi Knud er en frekk og omstreifende venn. Litt etter litt skjønner vi at han er en fantasifigur, et bilde på kreftsykdommen i Williams kropp. Tjukk og selvgod ligner han litt på Astrid Lindgrens udødelige Karlson på taket. Han forteller røverhistorier fra hele verdenshistorien – han har nemlig holdt keisere, generaler, gatefeiere og slangetemmere med selskap. Sitt vanskelige tema til tross blir «Ud med Knud» en både morsom og spennende bok. Wung-Sung skriver frem nydelige og ubehagelige betraktninger fra William, som bekymrer seg for foreldrene, får angst og dårlig samvittighet for at de har det vondt, sliter seg ut og dessuten har sluttet å sove i samme seng.

Forfatteren utvider romanen med klare referanser til Huckleberry Finn og flåteflukten nedover Mississippi. Han understreker viktigheten av drømmer, av ønsket om frihet, og ikke minst skriver han frem Wlliiams håp om bare å få være en helt alminnelig gutt.

«Et helt alminneligt barn ville blive bedt om at hjælpe til derhjemme. Derfor kravler William ud ad vinduet. Det kræver mange kræfter at få løftet sig op over vindueskarmen. Han er usikker på benene, da han bevæger sig over græsplenen. Det er overskyet. Græsset stryger ham helt op på læggen. Det er højt som i en urskov. Sådan var det ikke, før William blev syg. Der er to muligheder: Enten ser mor og far slet ikke, hvor langt græsset er blevet, fordi de kun kan se deres syge søn. Eller også vil far ikke slå det, fordi larmen fra græsslåmaskinen kan forstyrre hans søn, så han ikke får hvilet sig og bliver endnu mere syg.»

«Ud med Knud» er en bok med en voldsom oppdrift, til tross for sitt vanskelige tema. Noen vil spørre seg om barn MÅ lese om slike sørgelige ting. Nei, det må de ikke, men de KAN. Muligheten til gjenkjennelse, trøst, til å dele traumatiserende erfaringer med andre og kanskje finne frem til et språk for det som ikke kan uttales, finnes i litteraturen. Det er godt å tenke på.

«Ella er mit navn vil du købe det?» av Mette Hegnhøjs.

Mette Hegnhøjs «Ella er mitt navn vil du købe det?» er bunkens mest eksperimentelle bok. Vi kan kanskje ikke engang kalle det en bok. Dette er nemlig en slitt pappeske med en slapp syltetøystrikk rundt! Inne i esken ligger omlag hundre løsark med små notater. I tillegg en dose poetsne, eller små, runde papirbiter, sånne som spises og spyttes ut av en hullemaskin. På baksiden av esken står det

«Dette er Ellas efterlatte noter, som vi fandt dem i Privaten bag Antikvariatet i en æske under Ellas seng. Med vennlig hilsen Jensen & Dalgaard.»

Det er altså Ella, 12 år, som med en gammeldags skrivemaskin har skrevet disse lappene. Der står det om dødsboene moren kjøper inn, som Ella må sortere. Det står om morens nye kjæreste, som Ella bare kaller plageånden. Og det står om katten, som i noen få, lykkelige dager er Ellas bestevenn før moren mener hun er allergisk og sørger for at katten forsvinner.

De mange løse lappene utgjør en sjelden sterk fortelling. Vi får ingen bakgrunnshistorie, det er som å dykke ned i virkelighetens verden, få et glimt rett inn i livet til den ensomme og etterhvert frustrerte Ella. Poetsneen skyldes at hun går løs på bøkene i antikvariatet med hullemaskinen. Så er hun borte.

Hvor ble Ella av? Hvordan ender denne ubehagelige historien? Det får vi ikke vite. Mette Hegnhøj utfordrer leserne sine ved å være så kompromissløs. Det er tøft gjort å ta sine unge lesere på alvor, gi dem noe å bite i. Og kanskje er danske – og nordiske – barn så godt skolert i litterære fortellinger at de svelger dette uten problemer?

Poesi

«Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.).

Jeg nevnte at det ikke er noen rene diktsamlinger blant årets kandidater til den nordiske prisen. Likevel finnes her poesi, ikke minst i den tilforlatelige kjærlighetshistorien «Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.) Slik åpner boken:

«En tirsdag ble Joel forelsket.
Han hadde ikke vært det før.
Han visste ikke at han skulle bli det heller.
Han sto ved døra på skolen og ventet.
Han visste ikke hva han ventet på.
Men han ventet likevel.»

Joel visste ikke hva han ventet på. Men han ventet likevel. Det er et utsagn med mange lag, enkelt og stort på samme tid. Og det handler da også om de helt store følelsene i denne lille, illustrerte romanen med undertittelen «En kjærlighetshistorie».

Joel og Io finner hverandre, selv om han er sjenert og stillferdig og hun er modig og foretaksom. Der Gulliksen tryller frem de fineste bilder med bokstaver, lar Anna Fiske poesien strømme gjennom sine rufsete og umiddelbare illustrasjoner. Vi får vekselvis ettertenksomme helsides oppslag og dramatiske, pulserende tegneserieruter. At forfatter og illustratør har funnet tonen er lett å se. Resultatet er en hverdagshistorie som blir allmenngyldig, den er vakker og sår og vil sikkert gå hjem hos langt flere enn aldersgruppen seks til ni år, som den er markedsført for.

• LES: Anmeldelsen av «Joel og Io»

Og vinneren er…

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. Det er blitt en viktig pris. Den svært gode nordiske barnelitteraturen – for det skal sies, vår litteratur for barn og unge står i en særstilling i verden, med eksperimentering og grenseutvidelse både hva gjelder innhold og form – blir løftet frem med sin egen verdi, uten å måtte måles og skulle konkurrere med voksenlitteraturen.

Det første året gikk prisen til en finsk fantasyroman for ungdom som handlet om døden. I fjor gikk prisen til en norsk barneroman som handlet om hvordan tre små kamerater skulle takle livet. Og i år? Er tiden inne for en bildebok? Jeg tror ikke det. Men juryen har en vanskelig jobb. Simon Stranger har skrevet den mest rystende fortellingen, Mette Hegnhøj den mest eksperimentelle.

I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder jeg en knapp på den forseggjorte og fascinerende biografien om Leonardo da Vinci og den usedvanlig originale og rørende røverhistorien om «Mördarens apa».

• LES: – Parodisk dystre barnebøker.

NRKs bokmeldar Marta Norheim held frem to av sine tre favorittar blant dei nominerte: «Fiskene har ingen føtter» av islandske Jón Kalman Stefánsson og «Terminal» av finske Hannu Raittila. (Foto: NRK/Thomas Espevik)

Nordisk råds litteraturpris er som eit årleg familieselskap med litt fjerne slektningar rundt bordet. Årets selskap kjem ikkje til å gå inn i historia som eitt av dei mest minneverdige, det er litt langt mellom drammane her. Men høgdepunkt finst, og det regelmessige ved samkoma har absolutt sin verdi. Sjølv om det altså går an å lure på utvalet av gjester.

Eit tydeleg trekk er at familien står sentralt, ofte møter vi  fleire generasjonar. I norsk litteratur har vi sett ei vending bort frå den klassiske sjølvbiografiske romanen og over til slektshistorier med og utan sjølvbiografisk kjerne i det siste; det same skjer tydelegvis i heile den nordiske litteraturen.

Andre sprenger seg inn i eller ut av familien. Og så har vi dei som driv med heilt andre ting, det gjeld spesielt for tre av poetane i bunken, som totalt tel fire diktsamlingar og 10 romanar. Eit par av romanane legg eit postkolonialt perspektiv på sjølvforståinga, og dei aller fleste er tydeleg plasserte i eigne land eller landskap. Om ein studerer nokre årgangar av nordisk-råd-nominasjonar, vil innslaget av såkalla «site spesific art» vere påfallande. Greitt nok det, berre ein greier å gje det lokale eit allment preg.

Du gamle mor og døyande far

I tre av romanane blir hovudpersonane spora inn på eigen barndom og eige barndomsland av aldrande foreldre. Dette gjeld for eitt av dei desiderte høgdepunkta i bunken, nemleg «Fiskene har ingen føtter» av islandske Jón Kalman Stefánsson. Etter ei forvirrande brå skilsmisse har hovudpersonen Ari rista Keflaviks mørke lavastøv av føtene og gjort karriere som forleggjar og poet i Danmark. Men når døden er i ferd med å innhente faren, må han reise tilbake til barndomslandet.

Det skal ikkje vere enkelt å kome heim, og for vår mann startar helvete allereie på flyplassen der han får ein gummihanskekledd finger opp i endetarmen etter at personalet har fått inn ei melding om det det kanskje finst narkotika skjult der. Det gjer ikkje saka betre at det er fetteren hans som må utføre undersøkinga, og ja, det er eks-kona som har meldt frå. Men familiedramaet har mange valørar, frå det burleske til det tragiske og poetiske. Størst inntrykk gjer historia om besteforeldra i Nordfjördur, og Aris oppvekst like ved den amerikanske flybasen, der ein av syslane var å hoppe opp på lasteplana på bilane som transporterte eksotiske varer til basen og snause det dei fekk tak i. Sjåførane gav stort sett blaffen, men ikkje alltid:

At dere ikke skammer dere, gutter, dette her er jo rett og slett nedverdigende, har dere ingen stolthet, vet dere ikke hvordan amerikanerne snakker om oss, kaller oss villmenn, eskimoer, snyltere, er dere virkelig så ivrige etter å bekrefte dette for dem, hvordan tror dere jeg føler meg når jeg må kjøre opp på Basen med gapende, oppskårne kasser og se dem riste på hodet, det er rett og slett nedverdigende, at dere ikke har mer stolthet enn som så, hva er det å være islending?

frå Jón Kalman Stefánsson: «Fiskene har ingen føtter»

Ja, sei det. Romanen skildrar på utmerka vis islandsk historie gjennom livet til tre generasjonar. Den namnlause forteljaren er ikkje redd for å kome med synspunkt på livet, havet, fisken, døden og kjærleiken. Romanen toler godt spennet mellom fetterfingeren i rompa og dei store, eksistensielle spørsmåla. Det vil ikkje kome overraskande om det blir heimesiger på Island når prisen skal delast ut i Reykjavik 27. oktober.

«Transparente Blanche» av finlandssvenske Peter Sandström og «På den anden side er marts» av færøyske Sólrun Michelsen

Finlandssvenske Peter Sandström opnar «Transparente Blanche» med at hovudpersonen må gje avkall på sesongjobben i ein vokdakiosk i Pärnu, Estland: Mor (85) ringjer og seier han må kome heim. Blod er tjukkare enn vodka, og den fattige poeten må dra tilbake til barndommens eplehage. Utan å rapportere sceneskiftet  til kona, som han konsekvent kallar for Skattmästaren.

Mor er ikkje berre eplebonde: I mange år la ho hendene sine på lidande medmenneske, som kjende seg betre etter det. No har ho fått eit oppdrag langt borte. Ho treng hjelp til å kome seg dit, og insisterer på at reisa må skje med den gamle Ford Caprien som ingen har køyrt etter at mannen tok livet av seg då den no vaksne sonen var barn.

Sandström losar hovudpersonen gjennom barndomsminne og omsorg for gamle mor, mens hans eigne barn ringjer og masar om at han må kjøpe ting til dei frå Estland. Forfattaren gir seg god tid med å fortelje historia og kvaliteten her byggjer i stor grad på stemninga, som er vemodig eller kanskje heller melankolsk. Her tankar ved synet av fars veske:

Farväl far. Den värld som var din bestod av element som måste betvingas. Elden skulle tändas och hållas i schack, djuren skulle födas upp, utsädet kastas över den harvade, svarta jorden. (…) Ingen behövde ägna själva livet en onödig tanke, för allt som fanns var just livet, en räcka dagar som var till för att överlevas (…) Långt senare, när mina egna barn var små, kunde vad som hälst hända.

frå Peter Sandström: «Transparente Blanche»

«Transparente Blanche» er vakker og lesverdig, den står på mi topp fem-liste.

Den tredje romanen der gamle foreldre legg føringar, er «På den anden side er marts» av færøyske Sólrun Michelsen. Boka opnar slik:

Jeg er en kvinde i første halvdel av tresserne. Et sted mellem år og dag. Ikke længere karrierekvinde, mor, husmor og elskerinde, som klarer alt det, der forlanges af mig, og resten med venstre hånd.

Nu er jeg kone, mor, bedstemor og min mors mor. Men jeg skal stadig gøre det, der forlanges af mig.

frå «På den anden side er marts» av Sólrun Michelsen

Som hjå Sandström får vi her eit portrett av ei mor som har mange gode sider, noko som forresten er meir sjeldan i bøker av kvinnelege forfattarar enn av mannlege.  Romanen er både ei studie av kvinneliv i ulike fasar, ei skildring av mor som gradvis blir meir dement og ein kritikk av helsevesenet som ikkje er i stand til å yte det som trengst av hjelp til gamle menneske.  Eit sympatisk stykke litteratur som likevel er for språkleg ujamnt til å hevde seg i teten.

Mink, stink

«Minkriket» av ålandske Karin Erlandsson. FOTO: Schildts & Söderströms

«Minkriket» er debutromanen til ålandske Karin Erlandsson, og det slår meg at dei små landa og regionane ofte nominerer unge, uetablerte forfattarar til Nordisk råds litteraturpris. Ein på mange måtar sympatisk praksis, for dermed når desse forfattarane ut til ein større lesarskare. Men det har vel knapt skjedd at ein debutant har vunne prisen og det skjer nok ikkje i år heller.

Ikkje for det: «Minkriket» er ein lesverdig roman om minkfarmen som Evert gründar og sonen Lars-Evert utvidar med så stor iver og glød at kona tek seg i å bli sjalu på dei illeluktande og  ikkje særleg imøtekomande pelsdyra. Når dottera deira veks til, er pelsdyrhald blitt eit kontroversielt levebrød. Dei såkalla «Rävflickorna» opnar minkbur om nettene og alt blir annleis enn Lars-Evert hadde drøymt om.

Også i denne romanen står den vanskelege kjærleiken sentralt, både den mellom ektefeller og den mellom generasjonane. At vi her følgjer tett på eit arbeid som forfattaren har stor kunnskap om, er eit klart pluss. Dette er ein roman som stinkar, og angar og luktar. Ein roman der arbeidet set sine spor.

Sommaren då minkarna kom gick Lars-Mikael fram och tillbake mellan lukterna. I köket stod Marianne i sitt forkläde och kokade saft så getingarna flockades kring grytorna. På gårdsplanen stod Evert, omgiven av doften av sågspån och målarfärg. Lars-Mikael fick båda svarta vinbärsflackar och grön målarfärg på sin halare.

frå Karin Erlandsson «Minkriket»

Generasjonshistorier på norsk

«Andvake» av Jon Fosse. FOTO: Samlaget

Jon Fosse stiller i ein eigen kategori. Ikkje for det, trilogien han er nominert for handlar også om familieband, men i stilen og i spennet skil han seg sterkt ut frå dei andre. Dei tre bøkene i trilogien er «Andvake», «Olavs Draumar» og «Kveldsvævd».

Her hevar Fosse seg suverent over konvensjonar; som at ein person skal ha same namnet heile tida, eller at tre generasjonar ikkje kan spreiast ut over kor mange hundreår som helst. I sin karakteristiske, poetiske og repeterande stil fortel han historia om eit par som i alle fall i starten heiter Asle og Alida. Asle er kunstnaren, han er også mordaren som må bøte med livet for sine lovbrot og Alida blir aleine med barnet deira. Men skiljet mellom liv og død er ikkje absolutt hjå Fosse. Dei døde kan dukke opp att, dei levande kan drøyme seg inn i andre eksistensar og jordelivet har noko uverkeleg over seg det også. Som her, etter at Asle er hengd:

…og no, no  går det bra med henne, seier Asle, og ho seier at no har ho lagt seg og ho skal sova, og ho har tak over hovudet, og varmt er det her, så alt er bra både med henne og med vesle Sigvald, seier ho, han treng ikkje å uroa seg, alt er vel, alt er så bra det vel kan vera, seier Alida og så seier Asle at no må ho sova så godt og Alida seier at dei snakkast i morgon…

frå Jon Fosse: «Andvake», «Olavs draumar», «Kveldsvævd»

Fosses tekstar opnar store tolkingsrom, spelar inn andre litterære tekstar og førestillingar og skaper eit eige univers der det arkaiske og det moderne glir over i kvarandre.

For dei som er villige til å bli dregne inn i dette underlege tekstuniverset, vil Fosse vere ein opplagt vinnarkandidat. Men han har vore nominert før utan å nå opp, og han kan nok vere ein slik forfattar som deler juryar i to leirar.

Romanen «Bare et menneske» av Kristine Næss er den andre norske nominasjonen denne gongen. Romanen opnar med at ei jente er blitt borte, og forfattaren Bea Britt oppdagar at leitemannskapar rotar rundt i hagen hennar.

Vi leter etter en person.                                                                                  Han som snakket var på min alder, håret var grått ved tinningene og klippet tett inntil hodet, han hadde briller, akademikertype, tenkte jeg, men åpenbart handlekraftig. En lang og solid kropp, rask og bevegelig. Det rørte seg noe i brystet mitt, før jeg kom på at alt sånt var for sent, menn, sex og den slags. Jeg hadde brukt min erotiske glansperiode på personer med alvorlige feil og mangler. Med sviktende selvfølelse som hos meg selv, jeg visste det godt.

frå Kristine Næss: «Bare et menneske»

«Bare et menneske» av Kristine Næss. FOTO: Oktober forlag

Dermed er vi inne i Bea Britts liv, som blir skildra vekselvis med bestemoras liv i same villaen. Bestemor var økonomisk avhengig av mannen sin som ho forakta, mens Bea Britt får pengar av far sin. Eit tredje kvinne er den unge Beate. Gjennom desse tre utforskar Næss relasjonar og livsprosjekt.

Det handlar om menn, og om begjær, både det kroppslege og begjæret etter å få til det ein drøymer om, det handlar om kampen mot eit indre mørker og rett og slett om kva det inneber å vere menneske. Eller «Bare et menneske», som tittelen lyder. Og så er det denne jenta som er borte. Det er ikkje lite. Det er heller i meste laget. Trass i fine passasjar, ikkje minst i historiene til Bea Britt og bestemora, spreier romanen seg over såpass mykje at han avsporar seg sjølv.

Fire poetar

Thorsteinn frá Hamri er ein islandsk veteran som er nominert til Nordisk råds litteraturpris for femte gongen med diktsamlinga «Jättegrytor». I presentasjonen av denne diktsamlinga på Nordisk råds nettsider står det om typisk islandsk allitterasjon, kjende troper og hint til eigne dikt. Slikt er vanskeleg å løfte over i ei omsetjing, same kor god omsetjaren er. For meg framstår dette som solid og traust dikting om språket, om poesien, om naturen og om det dødelege mennesket.

Vinterkvällarna,/var det kvällar eller sägner?/Moln och snöstormar, var det/moln och snöstormar/eller människors mörka öden?

frå Thorsteinn frá Hamri: «Jättegrytor»

Den samiske poeten Niilas Holmberg er 25 år og blant dei yngste av dei nominerte, men han har allereie både ei bok, ei plate og skodespelardebut bak seg. I diktsamlinga «Så den fremmede ikke blir mer fremmed» går han  inn i den klassiske spenninga mellom det å vere menneske og kunstnar i den globale samanhengen og det å utforske og utvikle ein samisk identitet. Hovudpersonen i denne femdelte diktsamlinga ber namnet Niilas, og når mot slutten fram til ei erkjenning av at det er dette spennet han må leve i.

Kan vi ikke leve i en sirkel/med kunnskap om at vi ikke er alene/kan vi ikke kalle dem våre venner/de som blir oppglødde av vårt mangfold/og de som ikke ennå kjenner oss/eller har gitt oss opp å kjenne/kan vi ikke trå inn i lyset for deres skyld

frå Niilas Holmberg: «Så den fremmede ikke blir mer fremmed»

Eit sympatisk prosjekt som grensar mot det litt for tydelege.

Poeten Bruno K. Öjer poserer som ein svensk Bob Dylan på siste side i boka «Och natten viskade Annabel Lee». Ja, tittelen er eit lån får Edgar Allan Poe. Den omvandrande poeten som gir til beste små portrett og scener frå ulike stader av verda har heilt klart ein affinitet til den amerikanske lyrikken. Dikta er samfunnskritiske, lengtande, bitre, sinte og vemodige med tanke på døden som hentar inn stadig fleire av dei han kjenner. Her finst strålande passasjar side om side med banalitetar og klisjear. Av og til nærmar han seg aforismen:

Dom få som rört vid nyckeln/til livets och dödens mysterium/har kramat den så hårdt/at den runnit/som sand mellan deras fingrar

frå Bruno K. Öjer: «Och natten viskade Annabel Lee»

Det finst passasjar der han sjølv nærmar seg ein posisjon der han i grunnen har sett og gjennomskoda det meste. Det er ikkje dei beste dikta, for å seie det slik.

Den mest interessante diktsamlinga denne gongen er «Avuncular. Onkelagtige tekster», som er skriven av danske Pia Juul. Forfattaren sirklar inn det onkelaktige gjennom å karkakterisere menn som kanskje er eigne onklar, men også andre onkeltypar som onkel Tom, Arve-onkel og onkel Donald (eller Anders som disneyanda heiter på dansk). Det onkelaktige er noko bra som er der, men som likevel er forgjengeleg. Mot slutten er samlingas eg-person sjølv onkelen som ser dei unge i slekta.

Det forgjengelege og døden står elles fram som det tydelegaste trekket ved desse tekstane, som har eit drag av melankoli. Men Juul har ei leiken tilnærming, her er humor, her er referansar til ikkje spesielt onkelaktige figurar som Frank Sinatra, Job, Lasarus og Sisyfos, her er sitat frå så vel leksikon som Kingo-salmar. Sjølv er ho heilt uvanleg sitatvenleg:

Jeg kom ind i denne historie ligesom Pontius Pilatus kom/ind i trosbekendelsen. Jeg var der bare. Det kunde godt ha været/ en anden.

Eller kva med denne trøysten på ein mørk og einsam dag:

En røst/ protesterer/ du har dog/en opvask, og det er sant./Her har været nogen.

frå Pia Juul: «Avuncular. Onkelagtige tekster»

Finske Hannu Raittilas roman «Terminal» har det intertekstuelle og det familiære felles med Avuncular, men forskjellane er meir påfallande: Her er vi i Den store romanen i alle tydingar av ordet. Dette er ein sterk vinnarkandidat, det er slike bøker som gjer at eg heiar på Nordisk råds litteraturpris som peikar på slike bøker frå grannelanda, bøker ein elles truleg ville gått glipp av.

Paula Lampen og venninna Sara bruker mykje av fritida til å henge på flyplassen der dei bur. 9. september 2011 er dei sjølve på flytur. Etter at flya krasja inn i Twin towers blir flyet dei sit i omdirigert til Halifax, Kanada.  Dette blir starten på eit omflakkande og eventyrleg liv. Her er dagboka til Paula (som kallar seg Laura, men det er ei lang historie):

Snart har vi varit två dygn i Halifax och vi har lyckats skaffa jobb här! Här är otroligt rörigt och det lyckades, när jag ljög och sa att vi är utbildade inom Finnairs program för markpersonal och programmet är godkänt av Luftfartsstyrelsen. De frågade efter «personal card» och jag sa att come on, vi är på semester! Personalchefen sa «yep» och annställde oss. (…) Allt det här är så otroligt cool.

frå Hannu Raittila «Terminal»

Paulas/Lauras far, Johan, er grensevaktoffiser med hemmelege oppdrag som har med Syria og med internasjonal terrorisme å gjere. Han får sine kapittel, mor Pirjo som er TV-produsent får sine.

Her går familiedramaet, storpolitikken, flyteknologien og endåtil geologien opp i ei høgare eining. Absurditetar, utrulege samanfall og kostelege personportrett gjer boka til noko for seg sjølv. Kort sagt: «Terminal» er ein kunnskapsmetta, velskriven og spennande roman om ei verd og eit liv i stadig endring.

Skeive grønlandske sjokk og svenske trekantar

«Den andra kvinnan» av svenske Therese Bohman og «Homo Sapienne» av grønlandske Niviaq Korneliussen

Familien i «Terminal» var strengt tatt sprengt frå starten av; foreldra skilte seg då Paula var spedbarn og Johan forsvann då brått ut av livet til dottera. Eit par andre romanar sprenger kvar på sitt vis familierammene. Den mest forbløffande er «Homo Sapienne» av grønlandske Niviaq Korneliussen. Ein homse-lesbe-bifil-transeroman frå Nuuk er ikkje kvardagskost!

Vanlegvis er bidraget frå Grønland ei diktsamling som prisar den vakre og karrige naturen, sørgjer over den tapte kulturen og kritiserer forfallet under dansk herredøme. Niviaq køyrer ein annan tone:

Hold op med den selvmedlidenhed, for det er ikke synd for dig. Enough of that post-colonial piece of shit. Det er din egen skyld at du fortryder dine handlinger, efter at have svigtet min tillid.

frå Niviaq Korneliussen: «Homo Sapienne»

Korneliussen som er debutant fødd i 1990, blandar inn engelsk i daglegtalen, siterer frå engelske låtar og let store deler av teksten vere spørjeskjema, e-postar og sms-dialogar. Historia er ei heseblesande og spritmarinert jakt på seg sjølv, utført med stor intensitet av ein gjeng unge som både har den grønlandske og den seksuelle identiteten å finne ut av. Begge deler er knytt til skam. Det grønlandske er mest komplisert.

Vores land, du som er blevet ældgammelt, gå til fjellet og kom aldrig tilbage. Hold op med at være så skide højtidelig, og ta dine rådne børn med dig.

/Greenlander by force»

frå Niviaq Korneliussen: «Homo sapienne»

Den andre romanen som sprenger familierammene er «Den andra kvinnan» av svenske Therese Bohman. Ei ung kvinne med forfattarambisjonar tener til livsopphaldet i kantina på eit sjukehus og forelskar seg i ein av legane. Det heile snører seg til når ho utfordrar legen til å velje mellom kona og henne. Den unge forfattarspiren slår hardt både mot det ho oppfattar som snusfornuftig, grå feminisme og mot klasseforholda som gjer at kampen mellom henne og legen er rått parti. Her har legen Carl innkalt henne på kontoret sitt, i arbeidstida:

Carl drar ut skrivbordsstolen, sätter sig. Han nickar åt mig att sätta mig på britsen, så det gör jag. Pappret prasslar och skrynklar sig runt mig, det är strävt. Carl harklar sig.

-Vad bra att du kunde komma, säger han. Han låter förmell.
-Ja, jag kan inte…börjar jag, han avbryter mig.
-Du kan väl knäppa upp, säger han.
-Va?
-Blusen. Du kan väl knäppa upp blusen.

frå Therese Bohman: «Den andra kvinnan»

Som tenkar er hovudpersonen litt ungjentenaiv og ikkje veldig interessant. Men kollisjonen mellom draumar og erfaringar skaper tidvis interessante situasjonar.

Å miste retninga

Større vinnarsjansar har heilt klart danske Helle Helle, med romanen «Hvis du vil».

«Hvis du vil» av danske Helle Helle. FOTO: Oktober forlag

Helles romanar har eit tydeleg særdrag: Ho skildrar ganske alminnelege, små menneske som ofte ber på ein stor uro eller lengt etter noko dei ikkje veit heilt kva er. I løpet av dei vanlegvis ganske knappe romanane følgjer vi dei eit stykke på vegen, men sjeldan til eit endepunkt der dei har nådd fram til eit anna liv eller til nye innsikter.

Denne gongen handlar det om to joggarar som kvar frå sin kant har rota seg bort i ein skog. Dei slår seg saman og prøver å finne vegen ut. Ein tydeleg metafor, så klart, som blir ytterlegare tydeleggjort allereie på første side:

Jeg skal gjøre det kort, jeg vet ikke hva jeg skal. Jeg har gått meg vill i den store skogen. Jeg vet ikke så mye om skoger, jeg er ikke naturens muntre sønn. Det sa de andre i forgårs over kaffen. Men her er jeg under de jyske kjempene, i såkalte joggesko.

frå Helle Helle: «Hvis du vil»

Her kling ei av verdshistorias mest berømte formuleringar heilt uanstrengt med i teksten, nemleg starten på Den guddomlege komedien av Dante. Våre små menneske er i nøyaktig same knipe som Dante før han møter sine vegleiarar. Det er ein nøktern og sober tekst med stor omsorg for detaljen, ei vemodig historie ikkje utan komikk om to som har større orienteringsproblem enn det å kome seg ut av denne skogen.

Dei aller beste

Eg opna med å påstå at det var langt mellom drammane i årets nordiske litteraturselskap. Då Morgenbladet presenterte alle bøkene i nr. 30, 2015, skjedde det under tittelen «Nordisk gjesp». Den formuleringa er likevel for negativt generaliserande. Ein god tredel av bunken er framifrå, eg tenkjer då på «Fiskene har ingen føtter», «Transparente blanche», «Hvis du vil», «Terminal» og Fosses trilogi.

Eit par andre, som «Avuncular» og «Homo sapienne», ja, «Minkriket» også,  er spennande å lese, sjølv om dei neppe har sjansen til å vinne prisen. Då er vi oppe i halvparten. Det går likevel an å spørje om dei nasjonale komiteane blir freista til å sende av garde bøker av vel fortente forfattarar eller bøker som har «nordisk-råd»-kvalitetar. Av og til framstår utvalet som temmeleg gåtefullt og til tider i retning «trygge val».  Komiteane kunne gjerne ta det meir ut i svingane.

Likevel har dette årlege utvalet av nordisk litteratur ein verdi, uavhengig av om utvalet til tider kan verke merkeleg. Det går an å sjå det som eit litterært mikrokosmos, eit uttrykk for kva som skjer. Den nordiske litteraturen viser sterk interesse for slektsband som gjerne er skjøre, men likevel relevante og dels styrande for personane. Det samfunnsmessige perspektivet er ofte underforstått, men i somme romanar får det spele ei sentral rolle.

Det gjeld ikkje minst for «Terminal» og «Fiskene har ingen føtter». Mange let fleire stemmer kome til orde i teksten, eller dei opnar opp gjennom å flette inn sitat av andre tekster.

Fleire bøker har ein forfattar som ein av personane. Alle diktsamlingane tematiserer i varierande grad skrift og skriving. Der er vi framleis, eg skal ikkje seie meir om det.  I generasjonsromanane kjem vi tett og detaljrikt på ulike tidsepokar. Og bakom syng tida som går og døden som kjem. Denne songen har ofte eit humoristisk drag.

Tysdag 27. oktober får vi vite kven som vinn prisen.

Om eg må tippe på ein vinnar? Trass i at finske Kjell Westö vann prisen i fjor, vil eg likevel halde ein knapp på Hannu Raittilas roman «Terminal». Den romanen har rett og slett alt.

I fjor valte Forfattarforeininga å gå ut med ei liste på tre nominerte nokre veker før tildelinga av prisen, i år er dette blitt tradisjon. Det er bra. Slik tydeleggjer det litterære rådet korleis det vurderer litteraturen, dessutan gjer ordninga det enklare for lesande og kritikarar å orientere seg innanfor eit meir handterleg volum av bøker før den eine står fram som årets debutant.

KVA SER RÅDET ETTER?
Det litterære rådet i Forfattarforeininga har ni medlemmer, og dei har ei heil rekkje med kriterier dei kan bruke når dei skal nominere: Vil dei ha dei språkleg originale? Skal dei vere av den mogne og formsikre typen, eller trekkjer dei heller fram slike som ikkje har greidd å feste alle trådane men som har eit trøkk av eit eller anna slag? Sit dei vaksne forfattarane og lengtar etter «ungdommeleg galskap»? Etter ei samfunnsrefsande stemme? Eller skal val av tematikk vere underordna estetiske formkrav?

Nominasjonane i fjor viser at rådet bruker fleire kriterier. Då vann den rølpete romanen «Null» over den mogne novellesamlinga «Her inne et sted» og den meir eksperimentelle tekstsamlinga «I lyngen». Det ekspressive og aggressive gjekk av med sigeren.

• Hør: Gine Kornelia Pedersen leser fra «Null»

Bøkene var altså ulike, i fjor som i år. Det mest påfallande i den korte nominasjonshistoria er faktisk at rådet begge åra har valt å nominere tre kvinner. Utan å ha lese alle debutantar dei to siste åra, veit eg likevel fleire mannlege forfattarar som godt kunne vore nominert utan at ein hadde trengt å bruke k-kriteriet, altså «kvotering». Denne skeivfordelinga skal sjølvsagt ikkje gå ut over dei nominerte.

I år står det mellom ei diktsamling, ein roman og ei novellesamling.

I EUROPA EIN STAD

Romanen «Europa» av Amalie Kasin Lerstang spelar seg ut i ein europeisk storby som hovudpersonen meir eller mindre flyktar til etter at ekskjærasten har kome ut med ein roman der ho blir portrettert på ein særs uheldig måte. Kva som står der, får vi ikkje vite, men ille er det. Kva for by ho flyttar til, får vi heller ikkje vite, men ille er det der også. Etter innfallsmetoden hamnar ho i kontakt med folk, gjerne slike som så vidt har foten inne i den mest ustabile delen av yrkeslivet og som søv på madrasser i umøblerte rom. Det er noko kriseramma over byen og over dei ho møter. Ikkje minst over henne sjølv, som er totalt retningslaus og såpass ute av seg at det grensar mot sjølvskading. Graviditeten ho drog ut med, skjuler ho så lenge det let seg gjere.

Den retningslause og prosjektlause unge mannen har lenge stått sentralt i bøker av yngre forfattarar; den kroppsfikserte «Fatso», den lett tvangsnevrotiske karen i «Naiv. Super», den verkeleg hardt prøvde sjølvplagaren i «Skråninga». No kjem bøker med retningslause kvinner tydelegare til syne.

Som her i «Europa». Språket er tett på det som skjer og byggjer gode bilde og dialogar. Sidan vi ser hovudpersonen i mange ulike konstellasjonar, veit vi også at ho lyg så det renn av henne. Det kan gjere lesinga litt munter, men berre til ein får tenkt seg om. For det er jo ei frykteleg trist historie.

• Les også: Fire aktuelle Europa-lesetips

DET HEMMELEGE, SKAMMELEGE, VALDELEGE BEGJÆRET

Sju små noveller finst mellom permane i «Dette har jeg ikke fortalt til noen» av
Maria Kjos Fonn. Og sjølv om det ligg noko fortruleg i ei slik formulering, er ikkje novelleuniversa stader for gjensidig tillit, tvert i mot. Kjærleikssviket står sentralt fleire stader, gjerne i asymmetriske forhold der den utnytta slår tilbake. Andre går langt for å få kjærleik: den døyande mannen som ser at kona avskyr kroppen hans, avsluttar livet hjå ei prosituert som kviskrar jeg elsker deg mot eit tillegg i prisen. Den lesbiske boksetrenaren Mina bruker rå muskelkraft for å få sin vilje med den vakre eleven. Eit anna svik står den kleptomane småbarnsmora for, når ho står opp på natta og fiskar pengar ut av sparegrisen til dottera.

Det handlar om folk som slit, frå ulike samfunnslag. Fleire av historiene er temmeleg sjokkerande. Men om ein les dei ein gong til, vil ein sjå at dei har mange sider: relasjonane er samansette og fleirtydige. Kven har makta? Kven svik, og ikkje minst: korleis hamna dei inn i uføret? Novellene er knappe utan å bli kryptiske.

DET UFORSONLIGE
Anne Helene Guddals diktsamling «Også det uforsonlige finnes» vinn denne artikkelens pris for beste tittel. Heller ikkje her er det nokon som let oss tru at det kjem til å gå bra til slutt, og skildringane av tunge sjelstilstandar er uhyggeleg presise. Eg skal ikkje her prøve å forsone det uforsonlege, men det er noko her som gjer ein lesar lykkeleg i det triste, og som må fram:

Det er i omgangen med det språket byr på av grep, frå bokstavklangar til paradoks, og det er i gjenklangen av andre forfattarar. Her er både Paulus, Georg Johannesen, Sigbjørn Obstfelder, Gunvor Hofmo og fleire andre, nokon gonger er avtrykket så svakt at du knapt anar det, andre gonger er det tydeleg, som her: Her er så behagelig – jeg må ha havnet i feil hode.

KVA SKRIV DEBUTANTAR OM?

• Debutantar har lett for å la forteljaren heite «eg» eller «jeg», anten dei skriv om seg sjølv eller ikkje.
• Debutantar skriv gjerne om ting dei har opplevd eller ting dei kjenner til; det er sjeldan ei debutbok er prega av grundig research.
• Debutantar set ofte ting på spissen: litteraturen skal svi.

Og ja, det finst mange døme på noko anna. Dette er likevel tydelege tendensar, og årets tre utvalte føyer seg inn i dette mønsteret.

Yngre forfattarar skriv ofte om kroppen. Då gjerne som noko ein slankar eller piner på andre måtar. Men bildet er meir samansett; yngre forfattarar skriv også ofte om gamle kroppar, om forfall, demens og død. Tekstar om kroppen skal ein ikkje nødvendigvis ta som personlege historier om forfattarkroppen; det kan like gjerne vere ein stad å starte undersøkingar av meir allmenne, eksistensielle spørsmål om liv og tid.

Naturlegvis er kroppsfokuset stort i litteraturen, det ville nesten vore rart om det ikkje var det. To av dei nominerte er i dette landskapet. Årsakene til at kroppen slår så tungt inn i samtidstekstar, er å søkje både på overflata og i djupet og skal ikkje ettersporast her. For her det er tid for siste spørsmål:

KVEN BØR VINNE?
Dei tre er alle gode forfattarar, ikkje berre «lovande», og alle tre kan vinne utan at det er noko ein kan klage på. Ingen soleklar vinnarkandidat, altså.

Min favoritt er likevel novellesamlinga til Maria Kjos Fonn: «Dette har jeg ikke fortalt til noen». Noveller har vist seg å vere eit godt debutantformat, og Fonn greier å skape personar og konstellasjonar med raske riss, og med utviklingsliner som ikkje er gitt i utgangspunktet. På tide med noveller, litterært råd?

• Les også:

• Les også: Vinnerdebutanter blir ikke lagt merke til

Henrik Kjellmo Larsen er en av medlemmene i juryen for P2-lytternes Romanpris

De dumpet ned i postkassen, en etter en. Seks bøker. Seks bøker fra seks forskjellige forlag som hadde to ting til felles. Den ene var at det var seks veldig gode bøker, og den andre var at alle forlagene ville at jeg skulle like boken deres best. Jeg var litteraturkritikker.

Jeg måtte lese bøkene på en helt nye måte. Analysere og føle, undersøke og slakte. Jeg var ikke alene. I Oslo, Bergen og Trondheim satt det fem andre som følte akkurat det samme. Hva har jeg begitt meg ut på, hva forventer NRK, denne bokene elsker jeg, denne boken hater jeg, kan – jeg – slakte en bok som andre elsker på radio? Vi hadde fått bøkene nominert til P2-lytterens romanpris.

Det var en helt ny leseropplevelse. Vi fikk i underkant av to måneder på å lese omlag 1400 sider. I seg selv er ikke det noe spesielt, men fordelt over seks bøker var det en utfordring. Ettersom bøkene var valgt ut av en fagjury i NRK var alle meget gode, dog på hver sin måte. Det var flere av bøkene som rørte ved meg, og flere som fremdeles rører ved meg. Underveis føltes det derfor litt hemmende å skulle bli utsatt for nye og sterke inntrykk mens en fremdeles var fylt til randen.

Litteraturen gir meg mye. Jeg får nye ideer og perspektiver. Spennende opplevelser og gripende øyeblikk. De seks forfatterne klarte å setter ord på tanker jeg går å bærer på. Litteraturen gir meg så fantastisk mye at jeg er overbevist om at jeg ikke hadde klart meg uten.

De seks nominerte bøkene til P2-lytternes romanpris: «Harpesang», «Tyskland», «Guds barn», «Sju dager i september», «Sju dagar i august» og «Ensomheten i Lydia Ernemans liv».

Diskutér litteratur

Litteratur gir meg mye, men det å prate om litteraturen gav meg utrolig mye mer. Det var først sammen med de andre jurymedlemmene at bøkene virkelig ble levende. Disse menneskene hadde lest akkurat det samme som meg, men satt til tider igjen med helt andre opplevelser. Noen elsket hva andre hatet, så samfunnkritikk hvor andre så retorikk. Vi utfylte hverandres tolkninger, stilte spørsmål ved hverandres holdninger. Vi tok med oss diskusjonen ut av studioet, med på middag, og inn på bussen. Flere av oss endte også opp med å lese bøker på nytt for å forstå hva en tydeligvis hadde gått glipp av. For egen del sov jeg knapt fra lørdag til søndag; jeg leste.

Derfor anbefaler jeg alle som liker å lese å starte en litteraturgruppe. Snakke om det du leser, utfordre andres tolkninger. Og enda viktigere, la dine egne bli utfordret. Jeg lover deg at du vil få enda sterkere følelser for litteraturen du allerede elsker. Og hvem vet, kanskje du ett år får sitte i P2-lytteren romanjury? Jeg vet jeg snakker for hele juryen når jeg sier at det var en stor opplevelse. Det tror jeg det også vil være for deg.

Hør intervju med Brit Bildøen som vant med Sju dagar i august

Like før påske stakk min gode kollega Leif Ekle til meg en liten bok og sa, «Du har lest og likt Colm Toíbín, har du ikke? Og det har jeg jo. – Les denne, om du har tid, sa han, og heldigvis var det påske, så heldigvis hadde jeg tid til å lese noe annet enn det jobben krever – og denne boken hadde jeg helt sikkert gått glipp av, om ikke den så å si ble lagt i hendene mine. Den er ikke kommet på norsk ennå, den er på hundre små sider og har tittelen The Testament of Mary. Romanen var nominert til Bookerprisen i fjor. Jeg sier roman, på engelsk ville man vel sagt en novella om en slik kort historie. Den er skrevet av Colm Toíbín, irsk forfatter som også har vært nominert til Bookerprisen for to av sine tidligere romaner – og som på norsk kanskje er best kjent som opphavsmannen til Mesteren, et portrett av den amerikanske romanforfatteren Henry James.

Usentimentalt

I The Testament of Mary tegner Toíbín et portrett av en aldrende Maria. Hun holder til i Efesos i Tyrkia, og passes på, eller bevoktes, synes hun nesten selv, av to av Jesu disipler. De skal skrive ned historien om Jesu liv, de vil ha Maria til å fortelle detaljer fra miraklene han skal ha utført og undrene som hun har bevitnet.

Men Toíbíns Maria har ingen glede av undrene. Hun så med motvilje på den rufsete og verdensfjerne gjengen som de siste årene omkranset sønnen hennes, hun mislikte guttens høytravende snakk om at han hadde sin far i himmelen. I The Testament of Mary er det ingenting som tyder på jomfrufødsel; Maria er en mor av jorden som bekymrer seg, ergrer seg, raser – og gråter, når hennes sønn blir ført mot en grusom død på korset. Hun forteller hva hun har sett og følt, men hennes versjon er ikke den evangelistene vil høre. De skriver sin egen versjon.

Sannhet med modifikasjoner

Den sparsommelige, brutale fortellingen får meg til å tenke på de mange versjonene av sannheten som finnes. Det finnes så mange fortellinger, og vi forteller dem ut fra våre egne forutsetninger. Bevisst eller ubevisst legger vi til og trekker fra, skjuler eller fremhever. Vi skaper fortellinger ut fra vår referanseramme. Om vi kan ønske det aldri så mye, er det umulig å sette seg inn i en annens sted, å se med andres øyne, og føle med en annens hjerte.

I litteraturen, derimot!

Det blir ofte sagt at det å være forfatter, er å leke Gud. Man kan skalte og valte med folk og fe, gi liv og ta liv, vite hva enhver tenker og føler. En forfatter jeg nylig leste, briljerer i så måte. I romanen Liv etter liv tar Kate Atkinson livet av sin hovedperson Ursula gang på gang. Små tilfeldigheter spiller inn: en drukningsulykke i barndommen på grunn av en uoppmerksom mor, en nesten umerkelig smittedråpe fra den spanskesykerammede kokkepiken, en knusende husvegg i blitzregnet over London under 2. verdenskrig. Hvilket liv blir egentlig Ursula til del? Hvilken er den virkelige fortellingen om hennes liv, når forfatteren starter på nytt og på nytt?

I trilogien som bragte Jan Kjærstad Nordisk råds litteraturpris i 2001 – Forføreren, Erobreren og Oppdageren – skrives den samme historien tre ganger. Tv-personligheten Jonas Wergelands liv beskrives fra tre ulike vinkler, hver «biograf» har sitt å si om ham. Sannheten om Jonas Wergeland har kanskje ingen av fortellerne, eller de har alle en flik av den.

I disse Grunnlovsfeiringsdager har jeg lest tre bøker for barn og ungdom om de spennende dagene på Eidsvoll i 1814. Mye er likt; den evinnelige kalvesteken, den sene våren, Nicolai Wergelands hang til å ta ordet og beholde det. Men takket være de ulike tyngdepunktene i fortellingene til forfatterne Ole Røsholt, Jon Ewo og Atle Næss kan jeg betrakte både Georg Sverdrup, grev Wedel Jarlsberg og prins Christian Fredrik som sammensatte personer. Bare svenskenes franske Carl Johan, derimot, den griske generalen, blir gjennomgående fremstilt som slu, utålmodig og nådeløs. (jaja, visse modifiseringer  kommer også ham til del, siden han tilbyr våpenhvile såvidt raskt og tross alt går med på at Norge får beholde sin nyerhvervede grunnlov.)

Ikke blasfemi

Tilbake til fortellingen om Maria.

Amerikansk versjon av omslaget.

Jeg leser ikke Colm Toíbíns tekst som et blasfemisk skrift, der han utelukkende vil rive ned våre vante forestillinger. «The Testament of Mary» er like mye en tekst om hvordan en fortelling blir til, om hvordan myter og oppfatninger kan skapes. Toíbín skriver frem en erkjennelse av at det i all fortelling ligger diktning, utvelgelse, myriader av muligheter. I hans Maria-figur ligger mange av hans egne tanker om livet og døden, vi finner også forfatterens egen erfaring av skyldfølelse, tap og sorg.

Colm Toíbín er irsk journalist, kritiker og forfatter, som har skrevet en rekke romaner, noveller, essay, skuespill og lyrikk.

Colm Toíbín har i nærmest alt han har skrevet vært opptatt av forholdet mellom mor og sønn. I denne fortellingen gir han oss portrettet av den mest opphøyde mor i den kristne verden – men i hans versjon er hun en mor som svikter sitt eget barn når det gjelder som mest.

Hans Maria er hun som flyktet fra korsfestelsen i redel for sitt eget liv. Hun er den som IKKE var der og vasket sønnens døde kropp, eller som så ham stå opp av graven, til tross for at evangelistene forsøker å overbevise henne om noe annet. Colm Toibíns Maria er den sorgtunge og angrende gamle kvinnen som til slutt støter krønikeskiverne fra seg, med ord som de nekter å ta til seg:

«I turned towards them then and whatever it was in the expression on my face, the rage against them, the grief, the fear, they both looked up at me alarmed and one of them began to move towards me to stop me saying what it was I now wanted to say. I edged back from them and stood in the corner. I whispered it at first and then I said it louder, and as he moved away from me and almost cowered in the corner I whispered it again, slowly, carefully, giving it all my breath, all my life, the little that is left in me.

«I was there» I said. «I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.» (Colm Toibin: The Testament of Mary, s. 102)

Å lese «The Testament of Mary» var uansett verdt det. Denne versjonen vil følge med neste gang jeg ser en klassisk pieta, den sørgende Maria med den døde Jesus i armene. Colm Toíbíns Maria stiller seg ikke i veien for den gamle, men gjør henne til et helt og  mangetydig menneske.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av romanen Brooklyn

Aina Basso er nominert til ny nordisk ungdomsbokpris. (Foto: Samlaget)

Aina Basso var på jobb på Oslo byarkiv da hun fikk beskjeden og måtte juble i skjul for kollegene da hun fikk høre at hun var nominert. – Det har jo vært så hemmelig, alt sammen, sier hun og flirer når hun tenker på at hun trodde det var nok en selger som var på tråden. – Så trodde jeg det var skjult kamera eller P3 som tok en tulletelefon, før det slo meg at det ikke er så morsomt med en personer som ikke er kjente.

Men det var Endre Lund Eriksen, også kjent som mannen bak bøkene om Pitbull-Terje, i Nordisk råds jury for den blodferske barne- og ungdomsprisen som var på tråden.
– Jeg har grublet voldsomt på hvem den andre nominerte forfatteren var, siden jeg er nominert til tross for at jeg er så fersk som forfatter. Jeg er jo ikke medlem av forfatterforeningen engang.

Den andre er Inga Sætre for tegneserieromanen Fallteknikk, utgitt i 2011, som vant Brageprisen og også fikk Kulturdepartementets prise for barne- og ungdomslitteratur for beste tegneserie 2011. Oversikten over alle de nominerte kan du lese her.

Nordisk råd har valgt to ungdomsbøker av unge forfattere fra Norge. Begge har gjort seg bemerket. Inn i elden ble utgitt i fjor og ble også nominert til Brageprisen og Kulturdepartementets litteraturpris.

«Aina Basso har skrevet en rystende roman om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet», skrev Anne Cathrine Straume i sin anmeldelse. «I tillegg til det opplagt dramatiske temaet er det Aina Bassos virkningsfulle språk som driver historien fremover. Hun er spesielt god på skildringer av følelser, som for eksempel her, når Elen, som så gjerne skulle hatt moren sin for seg selv, omtaler de to første årene av sitt liv uten småbrødre:
No som dei andre brørne mine var vekksende til gardar og skip, lengta eg stadig oftare etter å vere åleine med henne. Berre eg og mor, slik det hadde vore ein gong for lenge sidan, før nokon av brørne kom til. Eit par år eg nesten ikkje hugsa, men heldt i hevd i hjartet, skinande som kråkesølv.»

Aina Basso sier selv hun skriver «rimelig poetisk nynorsk».
– Det er ikke bare spenningen som teller. For meg er de tre viktigste tingene når jeg skriver: språket, det historiske og handlingen. Den poetiske prosaen har klang, rytme og handler om det viktige ordet. Jeg liker ikke dette episke og storslåtte, jeg liker tynne bøker. 200 sider er perfekt!

Hvorfor valgte du å skrive om noe som skjedde med kvinner i Finmark for 400 år siden?
– Jeg synes historie er relevant og viktig i seg selv, sier forfatteren som er utdannet historier ved Universitetet i Trondheim. – Jeg er opptatt av hvor vi kommer fra. Det er bare litt over et menneskeliv siden kvinner fikk stemmerett i Norge, det virker så lenge siden. Men det er det ikke. For mange er historie noe som er gammelt, dødt. Men så kan en luke til fortiden åpnes og vise noe som man kan bli fascinert og overraska av, og kanskje se paralleller til i vår egen tid. Vi er jo tross alt mennesker.

Basso var godt i gang med sin andre voksenbok da idéen til Inn i elden kom.
– Jeg var på ferie i Skallelv en bygd ved Vadsø, der faren min kommer fra, da jeg ble påminnet om en semesteroppgave jeg skrev ti år tidligere om hekseforfølgelsene i Nord-Norge. Jeg hadde den på pc-en, leste den igjen og begynte å skrive på en historie, og så ga det seg ikke, det fortsatte å komme idéer. Jeg parallellskrev på to manus en periode, men så prioriterte jeg Inn i elden. Jeg hadde et sterkt ønske om å skrive om kvinners kår på 1600-tallet, og hekseforfølgelsene. Jeg åpnet en glugge tilbake i tiden, det er en rød tråd i alle de tre romanene jeg har skrevet.

Aina Basso har tidligere gitt ut Ingen må vite (2008) og Fange. 59. Taterpige (2010). Historien hun avbrøt er hentet fram igjen nå og nå er hun midtveis.
– Det er en historisk roman for voksne fra 1800-tallet, jeg må naile det før jeg tør å si noe mer om den, røper forfatteren såvidt.

Nordisk råds kulturpriser deles ut på Den norske operaen i oktober, og skal for første gang sendes på fjernsyn. Det skjer direkte på NRK i flere kanaler.
– Jeg håper vi får vite hvem som vinner på forhånd, hvis ikke kommer det å bli helt grusomt å sitte og vente under prisutdelingen, ler Aina Basso.

De seks nominerte til årets Romanpris. Foto: NRK, NTB Scanpix/Fredrik Varfjell, Tove. K. Breistein, Gyldendal, Finn Ståle Felberg

Torsdag og fredag 21. og 22. februar kan du høre lytterjuryen diskutere seg frem til tre finalister i kampen om P2s romanpris. Lørdag 23. februar blir vinneren endelig kåret i finalesendingen på P2.

Mens du venter på resultatet, kan du være med i vår konkurranse og gjette hvilken av de seks nominerte bøkene lytterjuryen kommer til å stemme helt til topps. Vi trekker ut én av innsenderne som har tippet riktig, og premien er signerte eksemplarer av de seks nominerte bøkene.

De nominerte er:

Pedro Carmona-Alvarez: Og været skiftet og det ble sommer og så videre
Vigdis Hjorth: Leve posthornet!
Eirik Ingebrigtsen: Heimfall. Ei juleforteljing
Atle Næss: Teltmakeren
Per Petterson: Jeg nekter
Kjersti Annesdatter Skomsvold: Monstermenneske

• Les mer om P2s romanpris

Bruk kommentarfeltet til å si hvilken av de nominerte du tror kommer til å stikke av med seieren og hvorfor. Fristen for å sende inn forslag er onsdag 20. februar!

(NB! Husk å oppgi en gyldig e-postadresse når du legger inn din kommentar slik at vi kan ta kontakt med deg dersom du vinner konkurransen)

Pedro Carmona-Alvarez: Og været skiftet og det ble sommer og så videre

Eivind Hofstad Evjemo: Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet

Vigdis Hjorth: Leve posthornet!

Ida Hegazi Høyer: Under verden

Eirik Ingebrigtsen: Heimfall. Ei julefortelling

Marit Kaldhol: Darwins sporvar

Trude Marstein: Hjem til meg

Atle Næss: Teltmakeren

Per Petterson: Jeg nekter

Kjersti A. Skomsvoll: Monstermenneske

Ole Robert Sunde: Krigen var min families historie

Lars Amund Vaage: Syngja

Lytternes pris
Tradisjonen tro trommer NRK sammen seks ivrige lesere som utgjør juryen til P2-lytternes romanpris. De skal diskutere seks romaner (som altså er nominert av NRKs fagjury) og komme frem til en vinner. Hvilken av romanene på denne langlisten er aller best?

10. desember offentliggjøres den endelige nominasjonslisten på de seks beste bøkene. Jurydiskusjonen og kåringen hører du på NRK P2 i februar.

Hvilke bøker befinner seg i denne bunken 10.desember?

Anledning: Utdeling av Gyldendalprisen.
Den lette humringen i forsamlingen var avslørende. Det tok oss ikke mange sekundene for å skjønne hvem det var som hadde vunnet den pengesterke Gyldendalprisen, der vi sto i Sverre Fehns nybygg på Sehesteds plass. I den grad det fantes noen spenning hos journalistene og alle forlagsansatte som sto på galleriet og tittet ned på oss, så var det jo om han faktisk var her, for sånn er det jo blitt. Knausgård er en litterær celibritet i a-klassen, med den særegne glansen som følger med den statusen.

Så hvis en prisutdeling er som en kriminalroman, så var dette en fortelling av den typen der løsningen blir kjent på første side, og spenningen består i å følge hvordan etterforskeren, i dette tilfelle juryleder Tom Egil Hverven skulle sirkle inn morderen.

Gyldendals pris gis ifølge statuttene til et betydelig forfatterskap, men Hverven var påpasselig med å påpeke at Min Kamp-serien hadde topper og bunner rent kvalitetsmessig.

Vi som var i salen visste at dette verket for lengst hadde sprengt enhver kvalitetsdiskusjon, eller var det sånn at kvalitetsdiskusjonen druknet i alle de andre diskusjonene? Hvilket omfang debatten har fremgår blant annet av bibliografien som universitetsbibliotekar Henrik Keyser Pedersen nylig la ut på nettstedet bibliografi.no. I Kapittel sju, under punktet «Annet» finner vi artikler som ikke involverer forfatteren direkte, men alle de andre berørte. 14 familiemedlemmer snakker ut i Klassekampen, Ekskone Tonje Aurslands radiodokumentar, intervjuer med Linda Bodström Knausgård, Yngve Knausgård osv, osv. Hadde bibliografen i tillegg forsøkt å fange all aktivitet på Facebook og Twitter så hadde det vi kan kanskje kalle verkets etterstilte fotnoter fått et omfang på størrelse med romanverket selv.

Bibliografien oppdateres løpende, så nå vil vel også snart sosiolog Kjetil Rolness sin artikkel om Knausgård i Dagbladet for en uke siden komme med, der han mener at Min Kamp inneholder en type sentimentalitet som finner bred gjenklang i det norske folk. Dette i motsetning til den kritikerroste men av publikum oversette filmen Oslo 31.august, som er ironisk. Her finnes ikke noe Knausgårdsk Åååh. Det norske folk støter fra seg den suicidale ironikeren fra Oslo vest, og omfavner isteden følelsesmennesket fra Tromøya.

Jeg spurte Knausgård om akkurat dette, om han også trodde at sentimentalitet var et stikkord for å forstå Min kamp-seriens voldsomme popularitet.

– For mange år siden, da jeg og Tore Renberg dreiv og ville bli forfattere, så starta vi et selskap som vi kalte nysentimentalistene. Det finnes et ønske hos oss om følelser og den delen av livet. Det finnes to slags bøker. De som får deg til å grine og de som ikke får deg til å grine. Det finnes en voldsom kraft i følelsene, som jeg prøver å åpne opp for.

Sa Knausgård, før han stakk ut for å ta seg en røyk, omgitt av venner på alle kanter, mange av dem het Geir, kunne han fortelle, men ute i den kalde offentligheten finnes også motstemmene. I siste nummer av tidsskriftet Vinduethar litteraturstipendiat Preben Jordal en amper gjennomgang av de essayistiske partiene i Min kamp seks under tittelen Omtrentelighetens konge, der han vender det som vel mange av oss, inkludert meg selv har ment har vært noe av forfatterens styrke, nemlig de essayistiske partiene, til å være verkets svakhet, Alt fra lesningen av Paul Celans dikt og ikke minst sammenligningene med Hitler og hans Mein Kampf blir dømt nord og ned med begrunnelsen at Knausgård bare skriver i vei etter eget forgodtbefinnende, som om han gjerne vil imponere de uinvidde, skriver Jordal.

Og her er det vel mulig å henge med når man ser Knausgård plukket fra hverandre i de enkelte delene, men så er det kanskje sånn at i dette regnestykket så blir summen kanskje større enn de enkelte delene. Eller? Diskusjonen, jeg holdt på å si, kampen fortsetter i Bok i P2 lørdag 30. mars kl. 0735, og på palmesøndagen klokken 13.30.