NRK ba denne trioen om å håndplukke Norges 100 beste dikt: Eirik Vassenden som er professor i nordisk litteratur ved UiB, Marit Grøtta som er førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved UiO og litteraturviter og forskningsbibliotekar Trond Haugen fra Nasjonalbiblioteket.

Norges beste dikt skal kåres i NRK-satsingen «Dikt & forbannet løgn». Her er de 100 beste diktene som trioen har fått velge fritt. 

Her ser du alt du kan oppleve med NRK poesi-happening «Dikt & forbannet løgn«!

Du kan lese de fleste av diktene på 100-listen som er utgitt før 2000 i Nasjonalbiblioteketes bok-arkiv bokhylla.no.

Hjerte, smerte

Dikt som beskriver kjærlighetens irrganger.

1. Wergeland: “Den første omfavnelse”, fra Poesier (1838)
2. Aasmund Olafsson Vinje: “Langs ei Aa” , fra Ferdaminni fraa sumaren 1860 (1861), Digtsamling (1864)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
3. Dagny Juel «Stille! Stille!», i tidsskriftet Samtiden 1975 (Skrevet ca. 1900)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2014071481070_001
4. Olaf Bull: “Fra Mezzaninvinduet”, fra Digte (1909)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
5. Olaf Bull: “Metope”, fra Metope (1927)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051805123
6. Arne Garborg: “Møte”, fra Haugtussa (1895)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
7. Kristofer Uppdal: “Bloddrope-trall”, fra  Ungdomsvers (1919)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040300059
8. Inger Hagerup: “Lykke”, fra Videre (1945)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011606057
9. Marie Takvam «Første månaden», fra Auger, hender (1975)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306077
10. Haldis Moren Vesaas: “Jordange”, fra Harpe og dolk (1929)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306088
11. Haldis Moren Vesaas: “Ord over grind”, fra I ein annan skog (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007022001024
12. Alf Prøysen: “Steinrøysa neri bakken”, fra Drengestu’viser (1948)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012073108100
13. Olav H. Hauge: “Du var vinden”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
14. Ernst Orvil: “I solnedgangen”, fra Kommer du til meg (1947)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041608047
15. Stein Mehren: “Jeg holder ditt hode”, fra Mot en verden av lys (1964)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013013108057
16. Arnulf Øverland: “Jeg går omkring”, fra På Nebo bjerg (1962)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041201029
17. Jan Erik Vold: “Ikke alle kjærtegn”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
18. Rolf Jacobsen: “Plutselig. I desember”, fra Nattåpent (1985)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060204039
19. Tor Ulven “Sitt hos meg”, fra Søppelsolen. Memorabilia)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012110906111
20. Tone Hødnebø: “Å, elskede bli i hjertet mitt”, fra Stormstigen (2002)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009042800034

Med penn som våpen

Dikt med en politisk undertone, dikt som ofte dirrer av harme, og dikt som vil vekke oss.

1. Johan Herman Wessel: “Smeden og bageren”, fra Votre Serviteur Otiosis, nr. 23 (1784)
2. Henrik Wergeland: “Skaalsang for Trykkefriheden”, fra  Læsebog for for den norske Ungdom. 2 (1844)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022710001
3. Bjørnstjerne Bjørnson: “Jeg velger meg april!”, fra Digte og sange (1870)
4. Nordahl Grieg: “Til ungdommen”, fra Håbet (1946)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012806125
5. Arnulf Øverland: “Du må ikke sove”, fra Den røde front (1937)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015021108043
6. Gunvor Hofmo: “Fra en annen virkelighet”, fra Fra en annen virkelighet (1948)
7. Hans Børli: “Stål”, fra Villfugl (1947)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070108043
8. Arnljot Eggen: “Lagnad, sa vi”, fra Sprekker i muren. Dikt og andre tekster (1969)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
9. Inger Hagerup: “Den korsfestede sier:”, fra Den syvende natt (1947)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014030707023
10. Haldis Moren Vesaas: “Tung tids tale”, fra Tung tids tale (1945)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
11. Jens Bjørneboe: “Om ungdommens råskap”, fra Aske, vind og jord. Sanger, viser og dikt (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011081020003
12. Åse-Marie Nesse: “Camilla Collett”, fra Til ord skal du bli (1973)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071904061
13. Georg Johannesen: “Jødisk partisansang”, fra Nye dikt (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042001032
14. Jan Erik Vold: “I går ja”, fra Elg (1989)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013121206180
15. Torgeir Schjerven: “Allah Akbar. Bønn for barna i Gaza”, fra Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk (2006)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008120100079
16. Karin Moe: ”Materalienasjon i bokstaveleg forstand”, fra Sjanger (1986)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013062506110
17. Inger Elisabeth Hansen: “Hamlet kikker (granskning, offentlig)”, fra Fraværsdokumenter (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102904045
18. Øyvind Berg: “Vi er fyllesjuke finner”, fra Poe si tid (1993)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007120500083
19. Cecilie Løveid: “Arnolfinis brud”, fra  Nye dikt (2001)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010900064
20. Cecilie Løveid: “Straff”, fra Dikt 2001-2013 (2014)

Natur og menneske

Dikt der ydmykhet til naturen er sentral, med det lille mennesket i den store naturen.

1. Wergeland: «Pigen paa anatomikammeret» (1837). Første gang i tidsskriftet «Bien» (1837)
2. Johan Sebastian Welhaven «Søfuglen», fra Digte (1839)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061112002
3. Aasmund Olavsson Vinje: ”Ved rundarne”, fra Ferdaminne fraa Sumaren 1860 (1861)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
4. Knut Hamsun: ”Skærgaardsø”,  fra Det vilde Kor (1904).
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051813001
5. Olav Nygard: “No reiser kvelden seg”, fra Ved vebande (1923)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013110124013
6. Arne Garborg: ”Til deg du hei og bleike myr”, fra Haugtussa (1895)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
7. Aslaug Vaa: ”Naar kann ein sjaa”, fra Villarkonn (1936)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041400062
8. Astrid Hjertenes Andersen: ”Hestene står i regnet”, fra De unge søylene (1948)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061808092
9. Rolf Jacobsen: ”Kraftledning”, fra Jord og jern, 1933
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052404030
10. Kristofer Uppdal: ”Hestane mine”, her posthumt fra Hestane mine (1963)
11. Olav H. Hauge: ”Kvardag”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
12. Olav H. Hauge: ”Under bergfallet”, fra Under bergfallet (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011110908007
13. Paal Helge Haugen: «Steingjerdet», fra Anne (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051404026
14. Bjørn Aamodt: ”Man”, fra Anchorage (1997)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022504011
15. Gro Dahle: ”Jeg skjærer datteren min ut av selje”, fra Hundre tusen timer (1996)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071104012
16. Eldrid Lunden: ”Museo Academico i Firenze”, fra Til stades. Tekstar om erindring og gløymsle (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011030705048
17. Cecilie Løveid: ”Flyttesang”, fra Flytterester (2012)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071608129
18. Kjartan Hatløy: ”Ei stille ingen våger seg ut i”, fra Kjøkkendikt (2012)
19. Øyvind Rimbereid: ”Med slebetauet rett inn…”, fra Jimmen (2011)
20. Inger Elisabeth Hansen: “Bruk og misbruk av Klippeblåvingen” fra Å resirkulere lengselen, avrenning foregår (2015)

Uro

Dikt som får oss til å undres, og som setter ord på det ordløse i oss og verden rundt.

1. Dorothe Engelbretsdatter: ”Afften Psalme”, fra Siælens Sang-Offer, 1678
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051513004 [utgave fra 1684]
2. Henrik Wergeland: ”Til Foraaret” (1845)
3. Magdalene Thoresen: ”Jeg har søgt”, fra Digte af en Dame (1860)
4. Henrik Ibsen: ”Bergmanden”, fra Digte (1871)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013050224034
5. Sigbjørn Obstfelder: ”Jeg ser”, fra Digte (1893)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
6. Sigbjørn Obstfelder: ”Navnløs”, fra Digte (1893)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
7. Olaf Bull: ”Stenen”, fra Digte (1909)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
8. Inger Hagerup: ”Emily Dickinson”, fra Mitt skip seiler (1951)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042804134
9. Åsmund Sveen: “Guten låg i graset”, fra Andletet (1932)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011021406059
10. Tor Jonsson: ”Så stig då i meg einsemd”, fra Ei dagbok for mitt hjarte (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052004071
11. Tarjei Vesaas: ”Det ror og ror”, fra Lykka for ferdesmenn (1949)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010120906064
12. Alf Prøysen ”Slipsteinsvæilsen”, fra Så seile vi på Mjøsa og andre viser (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051004002
13. Hans Børli: ”Brystbeinet av et rådyr”, fra Etterlatte dikt. På harmonikk. Siste dikt (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112304054
14. Olav H. Hauge: ”Og eg var sorg”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
15. Paal-Helge Haugen: ”Da vi var fjorten”, fra Steingjerde (1979)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070204035
16. Tor Ulven: ”Ingen trekkfugler”, fra Fortæring. Prosastykker (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081601015
17. Tone Hødnebø: ”Himmelen er et kraftverk”, fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
18. Øyvind Rimbereid: ”WAT vul aig bli”, fra Solaris, korrigert (2004)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011071406066
19. Steinar Opstad: ”Skjærereiret i kveldssola, det brenner”, fra Tavler og bud (1996)
20. Steinar Opstad: ”Sjelemesse”, fra Å, høye dag (2013)

Dikt & forbannet løgn

Dikt i en «åpen klasse».

1. Wessel: ”Digterens Gravskrift over sig selv”
2. Henrik Wergeland: ”Mig Selv”, første gang i avisen Tiden (1841) http://www.nb.no/nbsok/nb/de0298ea4ac29bab0a75e301974c119a?index=8#107
3. Johan Sebastian Welhaven: ”Dyre Vaa”, fra Halvhundrede Digte (1848)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012030524007
4. Aasmund Olavsson Vinje: ”Eit syn”, fra Diktsamling (1864)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009071303002
5. Vilhelm Krag: ”Fandango”, fra Digte (1891)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051112004
6. Sigbjørn Obstfelder: ”Regn”, fra Digte (1893)
7. Sigbjørn Obstfelder: ”Vår”, fra Digte (1893)
8. Zinken Hopp: ”Maneter”, fra merkelig nok! (1935)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014031108041
9. Kristofer Uppdal: ”Sauros-skratt”, fra Solbløding (1918)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040704062
10. Jakob Sande: ”Då Gud heldt fest i Fjaler”, fra Sirius (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051400106
11. Jan Erik Vold: ”Poetens vandring”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
12. Gro Dahle: ”Paven møtte søstrene”, fra Audiens (1987)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012121105020
13. Tone Hødnebø: «kvadradata pisma», fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
14. Terje Dragseth: ”Eg Kvitekråka”, fra Kvitekråkas song
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011205035
15. Erlend O. Nødtvedt: ”Lærdalstunnel stengt åpen dovregubbehall”, fra Trollsuiten (2014)
16. Olav H. Hauge: ”Det er den draumen”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
17. Kate Næss: ”Hva båtene vil”, fra Blindgjengere (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080100015
18. Ellen Einan «Hos søster ku», fra Jorden har hvisket (1984)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012100106170
19. Øyvind Berg «Alkis», fra Kunngjøring (1992)
20. Tor Ulven «Konsert IV (ppp)», fra Stein og speil. Mixtum compositum (1995)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008021404058

Bokomslag til diktbøker av Jan Erik Vold, Olaf Bull og Olav H. Hauge, fra Nasjonalbiblioteket.

Er du en råflink fotograf?

Delta også i fotokonkurransen vår: Du kan visualisere temaene til diktene som skal kåres i «Dikt & forbannet løgn».

Tre eksempler på krim fra den store verden.

Vinteren 2012 undersøkte Bokprogrammet hvorfor nordisk krim er blitt så enormt stort i utlandet. En av dem vi spurte var den britiske forleggeren Christopher Maclehose. Han husket godt sin egen begeistring da han oppdaget bøkene til Henning Mankell og Karin Fossum på sent 90-tall. Da opplevde han at de nordiske forfatterne tilførte noe nytt til krimgenren som hadde vært dominert av briter og amerikanere. Maclehose var fortsatt begeistret for nordisk krim. Men han minnet også om at enhver bølge må ta slutt, og profeterte at andre hjørner av verden snart ville komme på banen i krimverden.

Og nå ser det ut til at den erfarne forleggeren har fått rett. I bokhandelen kan du nå få krim fra Sør-Afrika, Saudi-Arabia og Israel. Disse landene har ingenting felles, så det er vanskelig å snakke om en ny bølge, eller gi dem en fengende merkelapp, slik «Nordic Noir» brukes til å makedsføre nordisk krim utenlands. Men vi kan definitivt snakke om en avveksling fra, eller en utfordrer til det nordiske og anglosaksiske krimhegemoniet. Kanskje vi bare kan kalle det «global krim»? (Du vet, litt som World Music?) Og siden påsketid er krimtid i Norge, tenkte jeg å løfte fram de bøkene jeg har blitt kjent med så langt.

Det startet med Botswana

Jeg er i utgangspunktet veldig glad i nordisk krim og synes for eksempel Karin Fossum og Jørn Lier Horst er ypperlige til å skildre den norske småbyen og de ulmende kreftene som skjuler seg bak gardinene i Block Watne-husene. Men når jeg i det siste har satt meg ned med krim fra Saudi-Arabia og Sør-Afrika, har jeg fått følelsen av at en dør til den store verden blir slått opp på vidt gap.

Skal man angi en start for en slags global krimtendens, er det første jeg tenker på serien «The Number One Ladies Detective Agency» fra Botswana. Den kom allerede tidlig på 2000-talet og skilte seg veldig ut i bokhyllene med sine fargerike omslag med eksotiske dyr som sjiraffer på. Men så tok det lang tid, før et nytt eksotisk omslag fenget oppmerksomheten min igjen, nemlig balfrende sjal og bølgende sanddyner på boka «Rød sand».

Forfatter Zoë Ferraris. Foto: Pressebilde

Zoë Ferraris er amerikaner, men har vært gift med en saudi-arabier, og har hittil skrevet tre krimbøker fra Saudi-Arabia. Hun skildrer absurde situasjoner som blir skapt av de strenge reglene for kvinner. For eksempel kan ikke menn kan selge undertøy til kvinner, men kvinner har ikke lov å jobbe i butikk. Hvordan bemanner du så undertøysbutikken? Samtidig skildrer hun menneskene med varme og forståelse, og viser også hvor ensom mennene kan bli i et samfunn som segregerer kjønnene.

Krimlitteratur fra et land der grov kriminalitet er vanlig

Forfatter Margie Orford. Foto: Brooke Fasani

Mens nordisk krim skildrer mørke krefter som lurer under overflaten i det trygge velferdssamfunnet, tar Margie Orford oss med til et av landene med mest kriminalitet i verden. Ifølge statistikken blir et barn voldtatt hvert tredje minutt i Sør-Afrika. Og Orfords bok «Pappas jente» åpner med at en seksåring blir kidnappet etter ballettimen hennes. Den er ikke for sarte sjeler. Men Orford har også noe hun vil med bøkene sine. Etter å ha jobbet som journalist i 10 år, og fremlagt fakta og reportasjer om vold og kriminalitet, ville hun spørre hvorfor volden oppstår, og det passet bedre å gjøre i en krimroman enn i en avisreportasje.  Den sør-afrikanske virkeligheten virker nesten for brutal til å orke å høre om, til og med mellom to permer, i en roman. Men den gir oss innsikt i hvorfor volden fortsetter i så stort omfang etter apartheid er over. Hvorfor barn blir brutalt myrdet i en kultur som også er kjent for sine utrolig hyggelige og varme mennesker.

• Hør Nina Bull-Gundersens møte med Margie Orford her. Reportasje sendt i Ekko i P2.

Krim som vindu mot verden

Men hvis du vil bli kjent med verden, hvorfor ikke bare lese andre typer litteratur fra verden rundt, spør du kanskje. Det finnes jo mange gode oversatte bøker å velge mellom. Hvorfor akkurat krim?

Jo, det som er fint med å lese genrelitteratur, er at siden formen er så lik, trer forskjellene så tydelig fram. For eksempel etterforskeren: I Zoë Ferraris’ bøker er det en rettroende ørkenguide, som ramler inn i drapsmysterier. Men hvordan foreta vitneutspørringer, når en mann ikke har lov til å være alene i samme rom som en kvinne? Israelske Dror Mishani byr på en naiv politimann som tror alle mennesker er uskyldige. Hvordan skal han få øye på morderen da?

Krim gir også en unik sjanse til å skildre et samfunn både i bredden og dybden. For etterforskeren banker på døren til alle slags hjem, og blir sluppet inn hos fattig og rik, tolker tegn, og slipper til slutt inn i deres mørkeste hemmeligheter. Etter utallige påsker i selskap med inspektørene Dalgliesh, Morse, Konrad Sejer og Kurt Wallander føler jeg at jeg er kommet tett på både det engelske og det skandinaviske samfunnet, kulturer jeg allerede kjenner godt. Men min kunnskap om Saudi-Arabia, Sør-Afrika og Israel kommer stort sett fra nyheter, dokumentar- og kulturprogrammer. Israelske Dror Mishani har som programerklæring at han ikke vil ta oss med til de kjente, politisk betente stedene vi kjenner fra nyhetene: den hellige by, den ideologiske kibbutzen eller de jødiske nybyggerområdene. Han har valgt å skildre den israelske forstaden, der dagliglivet går sin vante gang. I israelsk sammenheng er dette oppsiktsvekkende. Det finnes knapt krimbøker på hebraisk, for hebraisk litteratur er ment å være nasjonsbyggende. Mishani mener tiden er moden for å skildre vanlige, israelske liv, og at krimgenren er perfekt til dette.

• Les Dror Mishanis blogginnlegg om israelsk krim

Fra rød snø til rød sand

Det nordisk krim har bidratt med til genren, er et samfunnsegasjement som våre forfattere har lært og tatt med seg fra Sjöwall og Wallö. Nå gir verden tilbake, med velskrevne bøker som skildrer hva vold og drap gjør med deres ulike samfunn. (Slektskapet synes på omslaget til Dror Mishanis «Naboens sønn», der Henning Mankell har blurben: «Imponerende!»)

Da Bokprogrammet spurte forlegger Christopher Maclehose om hva som kjennetegnet «Nordic Noir», lo han og sa: «Snow, snow snow». Om ikke det er vinter inni boka, sørger utenlandske forlag uansett for å pakke nordisk krim inn i omslag med snødekte landskap, gjerne med en rød blodstripe over. Min oppfordring er altså: Denne påsken, la bøkene med rød snø bli hjemme, og ta heller med en bok med bilde av rød sand på!

JERUSALEM
Chronicles from the holy city
Av Guy Delisle
(På norsk i februar 2013, utgitt av Aschehoug.
Norsk tittel: Opptegnelser i Jerusalem)

Jerusalem er verdens mest fascinerende by.
Det vil jeg påstå etter å ha reist mye i verden, og etter å ha bodd i Jerusalem i fem år.
Men den er også en av verdens mest ulykkelige, underlige og aggressive byer.
For en utlending som flytter dit blir man kjente med byen dag for dag, lag for lag.
Det er en lang mental reise. Sakte går nye ting opp for deg, sakte får du byen under huden.
Du blir sjokkert, opplyst, fascinert og deprimert.

Det finnes ingen andre byer som Jerusalem, og det tar tid å finne ut av dette stedet.
Og det er denne reisen tegneren Guy Delisle tar oss med på.

Med sine underfundige tegninger tar han oss med på sin opplevelse og oppdagelse det året han bodde i Jerusalem. Han utforsker stedet.

Vi blir med når han møter grupper og personer: palestinere, israelere, muslimer, kristne og samaritanere, og mange andre. Vi er med når han oppdager det religiøse og politiske livets konsekvenser for ham og ikke minst de fastboende. Vi ler og smiler med hans opp- og nedturer som spouse og en småbarnsfar som skal få dagene til å gå opp med henting og kjøring av barn hit og dit.
Han tar oss med på samtalene rundt bordet når expats, altså utstasjonerte utlendinger, diskuterer situasjonen og hva de har sett og hørt.

Vi er med ham når han møter denne konfliktens store og sammensatte menneskegalleri.
Guy Delisle er en kanadisk tegneserieskaper og animatør. Kona er ansatt i MSF – Leger uten Grenser – og det er hennes jobb som bringer dem til Øst-Jerusalem i 2008-2009. Ja, for han finner raskt ut at arabiske Øst – og jødisk Vest-Jerusalem byr på to forskjellige virkeligheter.

Delisle utforsker også Jerusalems omegn; Israel og Palestina.
Boken hans med korte og lenge historier i tegneserieform er på 336 sider.
Her humrer man seg gjennom sidene, og her er også mye å lære.

Jeg bodde også i byen det samme året, har vært på mange av de samme stedene og i mange av de samme situasjonene og kjenner meg i igjen hele veien.
Det er med snert og humor og ikke så liten forundring at Guy Delisle åpner den israelsk-palestinske virkeligheten for oss.

Guy Delisle har også laget tegneserieromanen «Burma Chronicles». Hvis du har lyst å lese flere skråblikk på steder i verden som er så mye mer enn nyhetsbildet forteller om.

«Buzzen» under bokmessen i Frankfurt i år svirrer rundt en forfatter som er så rykende fersk at han var langt unna å bli vurdert til den tyske bokprisen, og han er knapt nok anmeldt. «Er ist wieder da» (Han er tilbake) er noe så utysk som en satirisk roman om Adolf Hitler. Året er 2011, og Adolf våkner opp i sentralt i Berlin 66 år etter at han egentlig skulle ha tatt livet sitt i bunkeren. Han lar seg spesielt begeistre av mulighetene som ligger i sosiale medier, og avanserer raskt til talkshow-stjerne. Forfatteren, 45 år gamle ungarsk-tyske Timur Vermes, er allerede landet på bestselgerlisten til ukemagasinet Der Spiegel, og er innkjøpt til Cappelen Damm forlag.

I Kinas tegn
Den kinesiske forfatteren Liao Yiwu ble tildelt den tyske bokhandelens fredspris på 25 000 Euro, bare et par dager før utgivelsen av Liaos siste bok på tysk med tittelen «Die Kugel und das Opium» (Kulen og opiumet) med undertittel: Liv og død på den himmelske freds plass. I motsetning til sin kinesiske kollega Mo Yan, som er blitt anklaget for å være for vennlig innstilt til den kinesiske regimet, er Liao Yiwu en mer brysom figur i hjemlandet. Han ble arrestert første gang i 1990 etter å ha publisert diktet «massakre» som ble flittig sirkulert i den kinesiske undergrunnen i kjølvannet av blodbadet på Tianmen-plassen.

Den nye boken består ifølge Frankfurter Allgemeine Zeitung av 15 samtaler med mennesker som alle var politisk aktive i denne tiden  – skrevet i en litterær form. I og med at Nobelprisen i litteratur ble tildelt Mo Yan torsdag, ble verdens største og viktigste bokmesse i år stående i Kinas tegn. Årets fokusland New Zealand forsøkte uten hell å vinne oppmerksomhetskrigen ved hjelp av maorier som hogget til et hus på messeområdet, og en flere meter høy papputgave av Tolkiens «Hobbitten».

Schwarzenegger på engelsk
Men andre ropte høyere. Onsdag stimlet 100 av de om lag 9000 akkrediterte pressefolkene rundt Arnold Schwarzenegger. Mange av de tyske journalistene ble skuffet over at den østerrikske eks-guvernøren i California snakket engelsk på pressekonferansen. Schwarzenegger deltok på et par talkshow med de store, tyske TV-kanalene, for å skape oppmerksomhet rundt sin selvbiografi «Total recall».

Schwarzenegger er ikke den eneste celebriteten som er blitt halt og dratt gjennom messområde denne uken. «Fifty shades of grey»-forfatter E.L. James var også i Frankfurt. Det samme var tidligere Nobelpris-vinner Herta Müller, den amerikanske krimforfatteren Donna Leon og den amerikanske forfatteren Richard Ford. Hans nye roman «Canada» var blant dem det ble snakket om under årets bokmesse.

En vandring gjennom messehallene i Frankfurt er egentlig vandring gjennom to ulike verdener som lever (godt) side om side. På den ene siden har man de ikke-tyske forlagene ( i hall 5 og 8), som egentlig kunne drevet sitt kjøp og salg hvor som helst i verden. På den andre siden har du de tyske forlagene (hall 3 og 4) som presenterer et gedigent utvalg av nasjonal og internasjonal litteratur for et tysk publikum.

Buzz
En bokmesse handler om det. Snakket. Eller «buzz» som det heter. Selv om Frankfurt fortsatt er det viktigste stedet for kjøp og salg av lisenser, er det ikke lenger så mange av avtalene som blir gjort på selve messen.

Et unntak er norske Gunstein Bakke, og hans roman «Maud og Aud», som ble solgt «på stand» som det heter, til et bulgarsk forlag. Bakke er en av tolv forfattere som er tildelt EUs litteraturpris for 2012.

Presserommet under bokmessen, med stoler av … bøker.

Nettverksbygging
Selv om mange kontrakter skrives i for- og etterkant av messen, reiser forleggerne på bokmessen for å vedlikeholde og å bygge nye nettverk. I den egenartige kulturfaunaen som en bokmesse er, vokser stadig nye forfattere inn i himmelen ved hjelp av litterære agenter med lisens til å selge «sine forfattere» så dyrt som mulig. De to mest spektakulære skikkelsene i dette salgsleddet er den britiske agenten Andrew Wylie og den svenske agenten Niclas Samuelsson. Disse plukker forfattere som de vet har salgspotensial og blir tilsvarende valgt av forfattere som vet at disse agentene har potensial til å selge dem.

Konfliktfylt ekteskap
Agentene lever i et konfliktfylt ekteskap med forlagene, som mener de krever forskudd som de enkelte forlagene ikke makter å tjene inn igjen i antall solgte bøker. Konflikter oppstår også når forlagene i de enkelte landene føler alt må gå gjennom agenten og de dermed mister muligheten til selv å legge opp de markedsføringsløpet de mener er riktig for den enkelte forfatter.

Legendariske Andrew Wylie har kapret Knausgård, mens Salomonsson nå flytter midlertidig til Los Angeles blant annet for å jobbe med å gjøre Jo Nesbø enda større enn han allerede er i det engelskspråklige markedet. Salmonsson har også ansvaret for finsk-estiske Sofi Oksanen. Hennes nye romanen, som på engelsk har fått tittelen «When the doves disappeared» er nå solgt til nitten land, og utkommer på norsk på Oktober forlag til våren.

Lavere forskudd til Petterson
Per Petterson er en av de forfatterne som nevnte agenter nok gjerne skulle ha hatt ansvaret for, men Petterson har valgt å bli i norske Aschehoug Agency.

Hans nye roman «Jeg nekter» var en bøkene som ble solgt til utlandet under messen, og etter at Pettersons nittitalls-roman «Det er greit for meg» (It`s fine by me) ble valgt ut på leselisten til Oprahs bokklubb, har det amerikanske forlaget Greywolfe press sendt ut et eget opplag på 12000 eksemplarer til bokhandlerne. Dette forhindrer ikke at forskuddene utenlandske forlag er villige til å betale for en ny roman av Petterson er synkende. På en bokmesse som vel egentlig utstråler alt annet enn en bransje i krise, er dette kanskje allikevel et synlig tegn på at internasjonale forlag i likhet med de norske sliter med inntjeningen om dagen.

Men selv ikke noe så salgbart som Hitler kan forhindre at dette års bokmesse ble stående i kinesernes tegn, og at også litteraturprisen kan føre til politiske bevegelser. I går kom nyhetsmeldingen om at nobelprisvinneren i litteratur Mo Yann oppfordret kinesiske myndigheter til å slippe fri tidligere nobelprisvinner Lui Xiaobo fra fengselet.

Hvilke utenlandske bøker venter du på i norske bokhandlere?

Litteratursymposiet i Odda er godt og vel over. Vi var der. Vi opplevde mye fint – i form av sterke opplesninger, samtaler og innsikt. Møtene med novellenestor Kjell Askildsen og deretter samme Asklidsen sammen med Dag Solstad vil bli stående som begivenheter verdt å huske i lang tid.

Arbeiderlittertur nå?

På forhånd hadde jeg interessert meg for det arrangementet som fant sted på Hardanger hotell sist lørdag – ved ettermiddagskaffetid: Arbeidarlitteratur no! (Les gjerne radiobloggen om temaet her). Å si at jeg ble skuffet over denne paneldiskusjonen, er å ta for hardt i. Overrasket ble jeg heller ikke,  (ikke engang da revolusjonsromantiker Aslak Sira Myhre kom trekkende med den gamle ml-parolen om at de intellektuelle skal tjene arbeiderklassen – en totalitær tanke). Men; når man først vil blåse liv i et gammelt og stigmatisert begrep, hvorfor ikke problematisere det og presisere hva man faktisk snakker om? Tenkte jeg, da det vel var slutt og kursen måtte settes for Bergen og flyet hjem.

Hjertens enighet

Programmet holdt i og for seg hva det lovet. På scenen, innerst i salen, satt Anneli Jordahl, svensk kritiker og forfatter, så vel som Åsa Linderborg, også svensk forfatter og kulturredaktør i Aftonbladet, Aslak Sira Myhre, leder for Litteraturhuset i Oslo og tidligere leder i Rød valgallianse og oddaforfatter Lars Ove Seljestad, blant annet kjent for å ha skrevet om klassereisen. Publikum var tallrikt, Klassekampens litteraturredaktør Karin Haugen ledet det hele. Det ble snakket om arbeiderlitteratur og klasse; arbeiderklasse, middelklasse og klassebevissthet. Men kom det noe ut av at fire mennesker, for det meste hjertens enige, ledet av en enda mer enig debattleder diskuterte? Svært lite, dessverre! Bare Lars Ove Seljestad lurte på om begrepet arbeiderlitteratur har noen verdi i dag. Og; det ble i alle fall ikke avklart hvilken arbeiderklasse det snakkes om.

Klasse i Sverige

Anneli Jordahls innledning var trolig det mest interessante av det som ble sagt. Hun startet  med å sitere to svenske kilder: Først, den svenske kulturministeren, som da hun tiltrådte sa at det ikke finnes grunner for å snakke om klasse eller klasseforskjeller i dagens Sverige. Derimot kan vi snakke om janteloven, hadde ministeren lagt til.

– Denne løgnen, at det ikke lenger finnes noen arbeidere i Sverige, har vi levd med i 30 år, la Jordahl til. Den andre kilden var svenskenes Statistiska sentralbyrån som slo fast at de aldri har målt større økonomiske forskjeller mellom folk enn de som råder nå. Jordahl: – I 1980 var Sverige verdens mest likestilte land, økonomisk sett. I dag er det et av de land der forskjellene øker raskest.

Fravær av arbeiderlitteratur

Man skal være nokså svaksynt eller politisk vrangvillig for ikke å se at gapet mellom høye og lave inntekter, store og små eller ikke-eksisterende formuer øker – også i Norge. At det dermed også stadig finnes klasser og klasseforskjeller, er både logisk og åpenbart. Veien derfra til å snakke om fraværet av eller mangelen på arbeiderlitteratur er imidlertid ikke så lett oppgått som meningsutvekslingen i Odda kunne tyde på.

Anneli Jordahl slo også fast at kritikken (i Sverige) ikke evner å se den arbeiderlitteraturen som skrives som nettopp det. I stedet skriver kritikerne om dysfunksjonelle familier, alkoholisme, individrelaterte problemer. – Klasse er et stygt ord man ikke tar i. I Sverige, altså (Aslak Sira Myhre hevdet senere at det står likedan til her hjemme). Jordahl avsluttet sin innledning med å stille spørsmålet slik:

– Kan arbeiderlitteraturen  være noe annet enn terapi og bedøvelse for for klassereisende, (folk som har beveget seg fra abeiderklasse til middelklasse), eller et eksotisk peep-show for en samfunnsklasse som aldri møter arbeidere?

Om hvem, for hvem?

I og for seg klart formulert, men jeg blir like fullt og atter en gang sittende med mitt eget spørsmål: Hva og hvem er det som ikke blir skrevet om, hvilken litteratur snakker vi om? Det siste først: Dersom vi med arbeiderlitteratur mener en litteratur som beskriver, lever seg inn i ”vanlige menneskers” liv, deres levekår og hverdag, er det problemfritt å si både ja og amen. Samtidig som jeg føyer til; en slik litteratur har vi, den får til og med god kritikk og høye slagstall i blant. Her finnes faktisk forfattere i flertall som driver med denslags; oddinger som Frode Grytten og Marit Eikemo, for eksempel. Det er heller ikke mye middel- eller overklasse over tryslingen Levi Henriksens bussjåfører og kommunale altmuligmenn, ei heller de (nå henlagte) vrange dølene som Jonny Halberg har tatt for seg med en viss suksess. Eller steinbruddarbeiderne og sauebøndene i  Hilde Myklebusts ”Glødepunkt” Så har vi nenvt noen. Disse forfatterne blir riktignok iblant kalt skittenrealister og annet upresist heller enn arbeiderdiktere, men hva så?

Politikk?

Hvis «arbeider» og «arbeiderlitteratur» skal bety noe annet og mer sofisktikert enn for eksempel «vanlige folk som jobber for lønna», blir det fort vrient å stokke kortene, med mindre agendaen er politisk, først og fremst. Og det er den kanskje?

Verden har forandret seg; arbeiderklassen er ikke hva den engang var. Så hvem snakker vi om? Aslak Sira Myhre formulerte det omtrent slik i Odda: – Det er ikke som før da 1400 mann gikk inn porten på smelteverket hver dag. I stedet er det 1400 menn og damer som går til 1200 ulike jobber, men de er fremdeles arbeiderklasse.

Greit nok, men jeg ble ikke klokere. Hva er det som gjør en person til arbeider i dag? Er det lav lønn? Lav utdannelse? Kjønn? Kombinasjoner? I et sykehus; hvor går grensen mellom arbeidere og middelklasse? Mellom leger og sykepleiere? Mellom sykepleiere og hjelpleiere? Sykepleiere har som kjent tre års høyskoleutdanning, mens en rørlegger ofte tjener vesentlig mer penger og sykepleieren har skiftarbeid. Lett er det ikke! Kanskje er arbeider- og arbeiderklassebegrepene først og fremst blitt nostalgiske markører for venstreorienterte i en omskiftelig verden – og modne for utskiftning eller nydefinisjon?

Den foraktelige middelklassen

Urovekkende blir det først når samme Sira Myhre og hans panelkolleger i Odda begynner å holde den rettlinjede og jordnære «arbeiderlitteraturen» opp mot den foraktelige middelklassens litteratur. Denne middelklassen som har den leie uvane å gjøre alle ting kompliserte og vanskelige, samtidig som alt skal individualiseres. Denne middelklassen som enhver klassebereist eksarbeider må være flau over å dele kafébord med. I virkelighetens verden er det vel heller slik at den samme «middelklassen» har rett i at ting ofte er kompliserte, i at mye menneskelig kan forstås ved å gå inn i individet og det sammensatte, i at ganske få ting er enkle. Dette er pinlig banale ting å si, men de må kanskje til. Ropet på en enkel, klassebasert litteratur er ikke bare uklokt, det har gitt oss mye dårlig, ensrettet og kjedelig litteratur ved tidligere korsveier. Senest på syttitallet her hjemme – ikke mer enn 40 år siden. Jeg grøsser ved tanken.

Merkelapper uten mening

Vi har omtrent like god bruk for en gjenoppliving av begrepet arbeiderlitteratur som vi har for en merkelapp som skittenrealisme/dirty realism. De kan ha sitt lille budskap, men ikke stort om kvalitet eller innhold. En av de fineste nye prosaistene jeg har lest på lenge er amerikaneren Donald Roy Pollock. Han jobbet på papirfabrikk i 30 år før han ga ut den første boken sin i 2008, novellesamlingen «Knockemstiff». Nå i sommer kom romanen «The Devil All the Time». Å kalle Pollocks karakterer vanlige ville riktignok være forvirrende, men folk er de. Å kalle litteraturen hans skittenrealisme er et understatement som nærmer meningsløsheten. Å kalle det arbeiderlitteratur ville være tåpelig. Men god litteratur? Så til de grader; litteratur som skriver seg opp mot så vel Flannery O´Conner som William Faulkner i all sin rå- og villskap. Så hva er det vi snakker om?

Lars Ove Seljestad sa det slik i Odda: – Det finnes to slag; god og dårlig litteratur.