Hamsuns «Victoria» er filmatisert for fjerde gang og kommer på kino 1. mars. Er denne boken, utgitt i 1898, noe så sjelden som en populær norsk kjærlighetsroman?

Hvilke andre bøker skildrer kjærligheten sterkt? Må vi til utlandet for å finne de beste beskrivelsene av feberhet lengsel, hjertebank, troen på den evige kjærligheten og beskrivelsen av den umulige?

Sitér gjerne, fra diktet, novellen, romanen som gjorde sterkt inntrykk på deg og skildret kjærligheten så du ikke klarte å glemme det!

Martin Freeman som den unge Bilbo Baggins i første del ut av den todelte "Hobbiten"-filmatiseringen, som har fått tittelen "The Hobbit: An Unexpected Journey" og har premiere 12. desember. Foto: Warner Bros / Handout

«Hobbiten« var J. R. R. Tolkiens første skjønnlitterære bok, og var opprinnelig tenkt som en barnebok. Den ble utgitt i 1937. Av mange blir boken betraktet som den første moderne fantasyboken. Er du enig i dette? Si din mening i kommentarfeltet nederst.

Tolkien gikk selv videre på det grunnlaget som var lagt med ”Hobbiten”, og skapte storverket «Ringenes herre». I de 50 årene som fulgte, har mange nye fantasybøker sett dagens lys.

Mye til felles

De fleste moderne fantasybøkene som har blitt gitt ut etter «Hobbiten», har tre ting til felles: De handler om at en ung person finner ut at han eller hun egentlig er «konge» og må gjennomføre et bestemt oppdrag, det finnes et kart over den verdenen fantasyboken handler om, og det finnes overnaturlige elementer.

Fortjener fantasylitteraturen å bli stemplet som lavstatus?

Fantasylitteraturen har lenge blitt betraktet som lavstatus, selv etter filmatiseringer som kassasuksessene ”Harry Potter”, ”Ringens herre” og ”Narnia” – som alle baserer seg på enten gamle eller nye, kjente fantasy-bøker.

Sjangeren blir often knyttet til det aller mest kommersielle, men i bunn og grunn er det svært mange forfattere som strengt tatt skriver om virkeligheter som ikke finnes – slik som i fantasylitteraturen.

Fantasy siden tidenes morgen

Vi har hatt fantasy lenge, mener forfatter Kristine Tofte, som har skrevet fantasyserien «Song for Eirabu».

– Ikke-realistiske elementer som bærende litterært grep er gammelt som litteraturen selv.  Men definerer man fantasy som ”Tolkien eller Tolkienkopi”, er Tolkien selvsagt først, sier forfatter Kristine Tofte.

Moderne fantasy har ikke eksistert i så veldig mange ti-år, og er i stor grad inspirert av J.R.R. Tolkien. Men Tolkien var ikke først ut med å skrive fantasy. Lenge før ham – mot slutten av 1700-tallet var det litteratur av den mer eller mindre fantastiske litteraturen som dominerte.

Verker som Dantes «Guddommelige komedie», John Miltons «Paradise Lost« og Goethes «Faust« er jo ikke å regne som realistisk litteratur. Tofte nevner det babylonske eposet Gilgamesj-eposet, fra så langt tilbake som rundt 2000 år f. Kr. som første fantasy-litteratur.

– Om ikke den første, så avgjort en av de største, beste og definerende. Men «Gullivers reiser» av Swift kom jo et par hundre år før, da, sier forfatter Helge Torvund.

Les sammen med oss

Nå blir ”Hobbiten” Månedens bok her på bokbloggen. Det betyr at du som leser av NRKs bokblogg, eller lytter av P2-programmet Kulturhuset, kan være med på å lese denne klassikeren sammen med oss. Vi kommer til å snakke mye om ”Hobbiten”. Du kan bli med og lese boken, og diskutère med både oss og andre lesere her inne.

«Hobbiten» handler om hobbiten Bilbo Lommelun som drar ut på en eventyrlig og strabasiøs reise sammen med 13 dverger. Målet er å gjenerobre Ensomfjellet fra dragen Smaug, som har tatt en skatt som dvergene er rettmessige eiere av.

«Hobbiten” ble oversatt til norsk i 1972, og siden ble den oversatt på nytt i 1998. Ti år senere – i 2008 – ble den også utgitt på nynorsk.

Hvem mener du var først ute med å skrive fantasy? Si din mening i kommentarfeltet her. Eller #fantasybok på Twitter

Martine Aurdal er dagens gjesteblogger. Foto: Ny Tid

”Den store amerikanske romanen” er en av de mest sagnomsuste betegnelser en bok kan oppnå. The Great Gatsby er på mange måter blitt erketypen på definisjonen. Er det fortjent? Jeg vet ennå ikke om det forteller mest om boka eller om definisjonen.

Først en liten innrømmelse: Stikk i strid med reglene for panelet i månedens bok, har jeg lest denne boka før. Siden det likevel er 15 år siden, jeg leste den kun en gang og jeg leste den som pensum på engelsk grunnfag, er likevel leseropplevelsen denne gang helt ny. Mitt første år på Blindern hadde jeg knapt nok hørt om betegnelsen som mer enn noen har forfulgt denne boka: The Great American Novel.

15 år seinere jobber jeg som avdelingsleder i en tabloidavis, med påfølgende floskelflilter og leservaner dominert av aktuelle debattbøker og politiske biografier. The Great Gatsby blir ikke det samme. Men er likevel på mange måter nettopp det.

Da jeg for tre uker siden begynte å lese denne boka på ny, husket jeg bare stemningen fra sist gang: Å bli hensatt til mellomkrigstidas USA, et brutalt klassesamfunn, en forbudstid og et Long Island så fjernt fra mitt liv at fortellingen lett inntar sepia-farger og gyllen glød. En mystisk tittelkarakter der mysteriet hadde plassert handlingen i bakgrunnen og de overdådige festene ble stående som stillbilder fra en annen virkelighet. Et finurlig språk, som det viser seg like lett og ledig lar både den nittenårige og trettifireårige Martine ledes fra side til side uten noen anstrengelser. Og det evige tema: den ulykkelige kjærligheten.

I dag legger jeg likevel mest merke til helt andre ting enn den gang. Hovedgrepene; fortellerstemmen, stemningen og mysteriet Gatsby fenger meg fremdeles. Men det som sitter igjen etter denne gangs lesning, er helt andre ting. Det er livsløgner, resignasjon og drømmer som ikke blir oppfylt. Den bitre tilfredsstillelsen i å lykkes med å framstille deg selv som noe annet enn det du er. Betydningen som legges i det å komme fra ulike deler av USA, av at alle de viktigste karakterene kommer fra Midtvesten, men har søkt drømmene på østkysten. Forestillingen om den amerikanske drømmen.

Den lavmælte, men dramatiske historien med vold, fyll og til slutt drap er et plot som opplagt har inspirert andre forfattere, dramatikere og filmskapere siden boka kom ut. Gatsbys store hemmelighet; kjærligheten til ungdomskjæresten Daisy, som ga opp ventingen og giftet seg med Tom, er et klassisk drama i seg selv. Med Toms utroskap, Nicks usikkerhet, gjenforeningen mellom Daisy og Gatsby med påfølgende avvisning og bildrap, er alle elementene til stede for en klassisk Hollywood-fortelling som stadig gjøres igjen.

Men det er F. Scott Fitzgeralds språk, evne til å skape bilder, til å uttrykke ambivalensen i et menneskeliv og til sakte å la karakterene avsløres side for side som gjør denne boka til det den er. En stor, amerikansk roman. Fra forrige århundre. Vi venter stadig på den neste, og det er denne den blir målt opp mot. Det er definitivt verdt å lese den for å forstå hvorfor. Jeg skal lese den på nytt om ei stund.

Hva synes du om The Great Gatsby så langt? Fortjener den betegnelsen «Den store amerikanske romanen»?

(Foto: Aleksander Olai Korsnes/NRK)

«The Great Gatsby» har ligget ganske langt oppe på den dårlig samvittighetslisten min lenge nå. Jeg har lest ufattelig mange ”great american novels”, men akkurat denne har sluppet unna. Den er en klassiker og slik leser man ikke på en-to-tre. Jo lengre man venter, jo verre blir det, kan det virke som.

Jeg har også vært en smule redd for språket: Boka ble skrevet i 1926 og er ikke ferskvare mer. Den lukter litt støv og spindelvev på avstand. Men jeg burde ikke ha bekymret meg, språket er fersk som en nyfisket makrell, den formelig spreller og bykser mellom permene.

Fitzgerald skriver mesterlig, med en intelligent, elegant penn og jeg finner stadig vendinger og metaforer som er innovative og skarpe. Det er lett å se hvorfor han har blitt så geni-erklært, han bærer ordene som en dandy på et forstadstog.

Jeg er nå gjennom de seks første kapitlene og historien begynner å utkrystallisere seg. Fitzgerald har brukt lang tid på å bygge opp settingen og karakterene. Han maler inn omgivelsene og tiden med en sobelpensel: Små, skarpe bevegelser som skaper umiddelbar stemning og følelsen av å være på plass og å kunne lukte og ta på alt og alle.

Man blir transportert helt tilbake til tyve-tallets rikingmiljø utenfor New York, der bankmenn og spritsmuglere vanker sammen med filmstjerner og idrettshelter, sjarlataner og håpefulle sosietetspiker. Ingen av rolleinnehaverne er spesielt sympatiske, noen er direkte uspiselige, mens andre, fortellerstemmen Nick Carraway inkludert, er tvetydige i så måte at jeg er usikker på om jeg liker noen av dem. Deres formildende trekk er for det meste selvoppnevnte.

Fitzgerald bruker overmåtelig lang tid på å komme til saken, det vil si å la oss møte hovedskikkelsen Jay Gatsby. Han blir omtalt av alle på forskjellige vis. Vi vet ikke om han er krigshelt, snikmorder, forretningsmann, arving, skurk, tysk spion, børsgeni eller oppkomling. Dette er en velbrukt måte å pirre leserens interesse på; når vi endelig får lov til å møte helten, er det ikke et øyeblikk for tidlig.

I kapitlene 4, 5 og 6 lærer vi noe om Jay Gatsby og hans drifter. Han er stinn av penger, men vi har ennå ikke fått greie på hvor de kommer fra. Han er avstandsforelsket i en gammel flamme og han har viklet fortelleren Nick Carraway inn i sitt miljø for å kunne komme nærmere henne. Det kan virke som om hele hans eksistens og overdådige, brifete måte å annonsere rikdommen sin på kun har en hensikt: Å lokke tilbake den jenta som gjorde ham så lykkelig da han var soldat under første verdenskrig.

Nå lurer jeg på om strategien hans kommer til å lykkes. Men med så mange lumske og ondsinnede spillere på scenene, så har jeg min tvil. Men les videre, det skal jeg!

Les mer om de første tre kapitlene i Anita Krohn Traaseths bloggpost! Hva synes du om boka så langt?

Hør praten om de tre første kapitlene her, på Kulturhuset på P2.

Anita Krohn Traaseth om de tre første kapitlene i «Den store Gatsby»:

Hva sier man når man får en slik henvendelse? Man sier ja. Jeg sa ja fordi det gir meg en anledning til et alternativt ”pusterom” fra en hektisk jobbhverdag med fokus på tall, vekst og forretning. For meg er det luksus å kunne sette seg ned å lese en roman, spesielt en klassiker som «Den store Gatsby». Jepp, jeg innrømmer det – jeg har ikke lest boken, nå fikk jeg en glimrende anledning.

Kanskje vil NRK ha et annerledels og kompletterende perspektiv ved å be meg inn i leserpanelet? Business, jakten på endeløs vekst og resultater – lederperspektivet – og det å jobbe for et amerikansk selskap, et selskap som ble etablert etter den amerikanske drømmen av to grundere i 1939? Jeg vet ikke – men jeg har kastet meg over muligheten, droppet prestasjonsangsten og har nå lest bokens tre første kapitler. Jeg er mildt sagt fasinert. Jeg er fasinert over romanens forteller Nick Carraways beskrivelser og refleksjoner, språket, setningene, motsetningene, profilbeskrivelsene, historiene, satiren, kynismen og bildene som dannes i hodet når jeg leser.

«Den store Gatsby» er en roman som gjenspeiler Amerika på tidlig 1920-tallet, rett etter første verdenskrig. Det amerikanske samfunnet var preget av frimodighet, melankoli og et verdioppgjør som blant annet resulterte i forbud mot import, produksjon og salg av alkohol. Bakgrunnen for forbudet lå i edruskapsbevegelsens krav om et mer anstendig samfunn. ”Jazzens tid” og ”den fortapte generasjons tid” er beskrivelser på dette tiåret, mellomkrigstiden i USA. Det var et generasjonskifte blant amerikanerene på denne tiden, de unge som søkte den amerikanske drømmen, som brøt regler og normer og tjente seg rike på forbudstiden, som festet og drakk og akspeterte jazzens inntreden i ”de hvites” verden og de eldre som kjempet mot grådigheten, ulydigheten og de teknologiske fremskrittene.

I første kapittel får vi et innblikk i romanens forteller Nick Carraways refleksjoner rundt ulike betraktninger på livet og på mennesker generelt. Ganske så arrogant, dog ærlig (inntil videre), det skal han ha. ” Jeg er fremdeles litt redd for å gå glipp av noe hvis jeg glemmer det som min far var snobbet nok til å si, og som jeg er snobbet nok til å gjenta, at ikke alle blir født med den samme sansen for sømmelighet og takt”. Slik fortsetter betraktningene hans om sin egen familie, om sin tid som soldat, om hans spesielle evner som gjør at han alltid blir utsatt for betroelser av kjente og ukjente og hans ønske om et nytt liv som vellykket aksjemegler på Østkysten. Nick realiserer drømmen om Østkysten og flytter inn på West Egg og blir stolt nabo til den mystiske millionæren Gatsby. East Egg og West Egg er en beskrivelse av to boligområder på Long Island, hvor de rike og vellykkede bor – fordelt på gamle og nye penger. Nick bor på West Egg, men drømmer om East Egg.

Nick blir invitert på middag av en gammel skolevenn, Tom Buchanan og hans kone Daisy Buchanan (som han er i fjern slekt med) i deres fasjonable hus på East Egg, ”et smilende rødt og hvitt slott bygd i georgiansk kolonistil og med utsikt over bukten”. Det er tydelig at Nick er fasinert av East Egg og av Tom. ”Han hadde, for eksempel, tatt med seg en rekke polohester fra Lake Forrest. Det var rart å tenke på at en mann som tilhørte min generasjon, skulle være rik nok til å gjøre det.”

I tillegg til Tom er det en gjest til, en barndomsvenninde av Daisy, den litt mystiske frøken Baker. Det er en slags bedagelig latskap og sylskarp arrognanse i luften, en helt merkelig stemning som utspiller seg mellom dette firkløveret denne kvelden. Nick blir utsatt for ufrivillige betroelser av frøken Baker om at Tom er utro og har en kvinne i New York. Daisy betror seg til Nick og forteller om sin relativ kyniske og pragmatiske innstilling til livet illustrert med en beskrivelse av sine følelser da hun fødte sin datter: ”Jeg er glad det ble en pike. Og jeg håper hun blir dum – det er det beste en pike kan bli her i verden, vakker og dum. Ellers syntes jeg i grunnen at alt er forferdelig.” Nick blir selv konfrontert med ryktene om at han er forlovet, noe han benekter.

Første kapittel avsluttes med at Nick returnerer til West Egg, litt forvirret og rett og slett litt uvel etter middagsselskapet på East Egg. Om disse følelsene fremkalles av en for stor mendge alkohol eller av stemningen er uvisst, men jeg tror det er en kombinasjon. Nick fasineres tydeligvis av livsstilen til Buchanans samtidig som han føler en uro ved sine obersvasjoner som han både fordømmer og på en merkelig måte forstår og aksepterer. I det han parkerer bilen oppdager han at hans mystisk millionær nabo, selveste Gatsby, står på verandaen. Nick har tydelig en lengsel etter å bli kjent med denne mannen, men griper ikke anledningen denne gangen, selv om han var veldig fristet.

I andre kapittel drar Nick til NYC sammen med Tom Buchanan en søndag. På halveien ønsker Tom at de skal gå av, i Askedalen, en trist liten forstad, slik at han kan treffe sin elskerinne , fru Wilson (Myrtle) som bor i en leilighet over et bilverksted med herr Wilson. Etter en kort visitt, som kun er til for at Tom kan gi Myrtle beskjed om at de skal treffes i NY, tar de tre toget videre til NY, hvor fru Wilson diskre sitter i en annen vogn. Vel fremme på perrongen i NY kjøper de en liten valp. Hele denne settingen blir ganske så surrealistisk. De rigger seg til i leiligheten hvor utroskapen finner sted, de drikker seg fulle og inviterer gjester, herr og fru McKee og Myrtles søster Catherine. Igjen står Nick ovenfor en situasjonen der han ufrivillig blir betrodd til. Myrtel forteller Nick om sitt heftige første møte med Tom. Kvelden avsluttes med en like heftig disputt mellom Tom og Myrtle hvor Tom slår og knekker nesen hennes. Nesten helt uaffektert tar Nick hatten sin og drar fra den noe spesielle utroskapsfesten i leiligheten i NY og sovner på perrongen på Pennsylvania stasjon.

I tredje kapittel blir vi kjent med Nicks første møte med sin millionærnabo Gatsby. Nick får en formell invitasjon til et av Gatsby sine mange selskaper. Litt utilpass, dog veldig stolt av å faktisk være invitert treffer han frøken Baker igjen (fra selskapet hos Buchanahns i første kapittel). I diskusjon med frøken Baker og hennes venninder kommer det frem rykter om at den mytebelagte Gatsby, tilsynelatende har drept en mann og at han også var tysk spion under krigen. Ved en tilfeldighet kommer han endelig i snakk med Gatsby, som han trodde var en av gjestene. Festen fortsetter og Nick beskriver alt som foregår rundt han, i rimelig beruset tilstand, som ”noe betydningsfullt, primitivt og dypsinding”.

Kvelden utarter seg like merkelig som den første og andre kvelden i de to forrige kapitelene. Fulle mennesker, krangler og en stemning blandet av fryd, uro, hemmeligheter, uklarheter og tristhet. Igjen blir Nick ufrivillig utsatt for betroelser, denne gangen av fru Baker som oppfordrerhan til å ta kontakt med henne privat slik at hun kan gjenfortelle og betro Nick sin private samtale med Gatsby denne kvelden.

Nick skriver i dette kapittelet at disse tre hendelsene, disse tre spesielle kveldene skjedde med mange ukers mellomrom og at han selvfølgelig var opptatt av mye mer enn disse festene. Han hadde da et eget liv! Han jobbet på dagtid, han hadde rukket å ha en liten affære med en på kontoret, han spiste middag i Yale klubben og han fantaserte om uoppnåelige romanser og observerte triste skjebner da han gikk langs Fifth Avenue og ble kjent i NY’s gater.

På slutten av dette kapitellet tilbringer Nick en helg med frøken Baker. Hun er en kjent tennsispiller og av den årsak er han fasinert av henne, av hennes status. Selv om han vet og merker at hun er en komplett løgnhals, aksepterer han det, ja han sier også at han et øyeblikk tror at han faktisk elsker henne. Men Nick har noe hjemme han ikke er ferdig med, og derfor er han ikke fri ennå. Men han er en forsiktig og ærlig mann, sier han. Ja, han er så ærlig at han bekjenner sin kardinaldyd som avslutning på tredje kapittel: ”Jeg er et av de få ærlige menneskene jeg noen gang har kjent”.

For et sammensatt plott! De tre første kapitlene dekker virkelig bordet og det meste kan serveres fremover. Jeg venter i spenning med å lese kommende kapitler – for scenen er satt – med disse tre kveldene og Nicks motstridene, sammensatte og tilsynelatende ”ærlige” refleksjoner rundt Tom & Daisy Buchanan, Myrtle, Gatsby, frøken Baker, Herr og fru McGee, East Egg og West Egg – og ikke minst seg selv.

Hvilke tanker gjør du deg, kjære leser, om de tre første kapitlene av «Den store Gatsby»?

Vi leser «Den store Gatsby» de neste tre ukene og du kan bli med og lese den sammen med journalisten og forfatteren Martine Aurdal, adm. dir. i Hewlett Packard Norge Anita Krohn Traaseth, også kjent som bloggeren Tinteguri, og Jan Vardøen, chef, båtbygger, forfatter, designer og musiker.

De neste onsdagene kommer blogginnlegg fra hver av disse tre leserne, om de kapitlene de skal møtes og prate om i Kulturhuset på P2 de neste torsdagene. Om du vil følge deres tempo, les de tre første kapitlene og bli med og diskutér dem her på bloggen før sending. Programleder Kristin Winsents henter opp kommentarer fra Bokbloggen hvis lesingen skaper spennende innspill her!

Les programleder Helle Vaaglands anbefaling av «Den store Gatsby»: – Deilig med den rike, råtne verden

«Den store Gatsby» utspiller seg i det forfatteren kalte «The Jazz Age», tiden før det store krakket. Den begynner med fortelleren Nick Carraway, en ung mann fra midtvesten som er uteksaminert fra Yale og har kjempet i første verdenskring, som kommer hjem og begynner sin karriere som megler i New York City. Sommeren 1922 i West Egg, Long Island, har Nick leid et hus ved siden av herregården til Gatsby, den mystiske verten til hyppige ekstravagante fester. Romanen fikk sin storhetstid først noen år etter at forfatteren døde, den ble utgitt på ny i 1945 og blant annet delt ut i 150 000 eksemplarer til amerikanske militære under 2. verdenskrig. Enda en nyutgivelse i 1953 bidro til å øke bokas popularitet, som nå anses for å være en av de store amerikanske romanene.

Har du lest «Den store Gatsby»?

Australia

OVERMALINGEN av Banksys piece Rotte i fallskjerm var ikke
renselagets feil, ettersom renselaget hadde mandat fra byrådet til å
male over alle ikkegodkjente vegger armygrå. Parachuting Rat is a purple
rat with aviator glasses, 2003-2010.

Av Jo Torkjel Fenne

Hver uke i september velger vi ut dikt blant denne høstens lyrikkdebutanter. Har du lest det lille Darth Vader-diktet til Anja Høvik Strømsted? Et dikt om å være sulten av Morten Langeland? Eller en liten fortelling om å kjenne på arr av Marianne Clementine? Kaisa Aglens om kjærlighet som flyr? Om å se på noen som ligger i mosen, ordsatt av Christian Aske Myrhaug? Om naboen som pleide å selge fantasier, av Leif Høghaug?

NABOEN SOLGTE FANTASIER
til halv pris. Men gav opp
forretningen tidlig en morgen
tidlig i november. Hvorfor
vet jeg ikke. Jeg, en trofast kunde
osv. Til halv pris. Du verden.
Naboen imponerte meg stadig

i løpet av disse årene. Hvor mange
fantasier naboen skaffet meg,
vet jeg ikke. Vet ikke hvorfor
naboen gav opp forretningen tidlig
en morgen tidlig i november.
Julesalget sto for døren. Det
måtte da gå an å holde ut litt lenger.

Av Leif Høghaug

Hver uke i september velger vi ut dikt fra denne høstens lyrikkdebutanter. Si gjerne hva du tenker om dette og følg med på #diktdebut på Twitter. Har du lest det lille Darth Vader-diktet til Anja Høvik Strømsted? Et dikt om å være sulten av Morten Langeland? Eller en liten fortelling om å kjenne på arr av Marianne Clementine? Kaisa Aglens om kjærlighet som flyr? Om å se på noen som ligger i mosen, ordsatt av Christian Aske Myrhaug?

Vinnerbildet er tatt av Herdis Moldøen, aka @herdis på Instagram, som får gi det til Kolbein Falkeid selv under Kapittel i Stavanger.

Juryens vurdering av Herdis Moldøens foto: «Juryen falt umiddelbart for dette bildet. Det skilte seg ut fordi det satte i gang mange tanker om historien før og etter bildet ble tatt. Bildet er godt komponert, lyset faller nydelig inn vinduet og det at fokuset ligger på lakenet gir bildet et spesielt uttrykk.»

75 fotos ble sendt inn og viser at assosiasjonene til diktet er mange.
– Mange bra bilder! Spennende å se hvordan fotografene har tolket diktet på veldig ulike måter. Mange av bildene handler om natur og lys, men også helt andre tolkninger har kommet inn, sier juryleder Ingerid Nordstrand, prosjektleder i Nasjonalgalleriet. Hun har valgt ut ti av bildene og kåret en vinner sammen med fotoredigerer Thomas Wiborg i Bokprogrammet, journalist Lisbeth David-Andersen med ansvar for design, kunst og arkitektur i Kulturhuset på P2 og programleder Cille Biermann, som leder an samtalen på Kapittelfestivalen om Falkeids «Utvalgte dikt» i Kulturbanken lørdag 22. september. Er du i Stavanger, er du hjertelig velkommen. Ellers kan du høre opptaket i Kulturhuset mandag 24. september.

Disse bildene er også valgt ut av juryen til å stilles ut på Sølvberget kulturhus under Kapittel-festivalen:

Foto: Marit K. Amundsen

Foto: Nina Nilsen

Foto: Randi J. Aasheim

Foto: Linda Skare aka @lindaskare på Instagram

Foto: Hege Eggen

Foto: Torkel Mona

Foto: Svetlana Negashova

Foto: Susannah Svarstad Eeg

Foto: Kristin Blakstad

Fotografene av vinnerbildene får tilsendt hvert sitt eksemplar av Kolbein Falkeids «Samlede verker». Hvis du er i Stavanger kan du se bildene i 1. etg på Sølvberget kulturhus torsdag 20 – søndag 23. september.

eg studerer huda di
i løynd
når du søv

eg stryk fingrane over alle feila dine
men har mist evna til å tenkje
at dei er feil

Av Marianne Clementine

Hver uke i september velger vi ut dikt fra denne høstens lyrikkdebutanter. Si gjerne hva du tenker om dette og følg med på #diktdebut på Twitter. Har du lest det lille Darth Vader-diktet til Anja Høvik Strømsted? Eller et dikt om å være sulten av Morten Langeland?

Lyst på mer poesi i hverdagen? Lett! Hvis du tar et bilde av «Morgen» som Falkeid har skrevet kan du få komme til Stavanger på Kapittelfestivalen, for eksempel.