NRK ba denne trioen om å håndplukke Norges 100 beste dikt: Eirik Vassenden som er professor i nordisk litteratur ved UiB, Marit Grøtta som er førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved UiO og litteraturviter og forskningsbibliotekar Trond Haugen fra Nasjonalbiblioteket.

Norges beste dikt skal kåres i NRK-satsingen «Dikt & forbannet løgn». Her er de 100 beste diktene som trioen har fått velge fritt. 

Her ser du alt du kan oppleve med NRK poesi-happening «Dikt & forbannet løgn«!

Du kan lese de fleste av diktene på 100-listen som er utgitt før 2000 i Nasjonalbiblioteketes bok-arkiv bokhylla.no.

Hjerte, smerte

Dikt som beskriver kjærlighetens irrganger.

1. Wergeland: “Den første omfavnelse”, fra Poesier (1838)
2. Aasmund Olafsson Vinje: “Langs ei Aa” , fra Ferdaminni fraa sumaren 1860 (1861), Digtsamling (1864)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
3. Dagny Juel «Stille! Stille!», i tidsskriftet Samtiden 1975 (Skrevet ca. 1900)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2014071481070_001
4. Olaf Bull: “Fra Mezzaninvinduet”, fra Digte (1909)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
5. Olaf Bull: “Metope”, fra Metope (1927)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051805123
6. Arne Garborg: “Møte”, fra Haugtussa (1895)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
7. Kristofer Uppdal: “Bloddrope-trall”, fra  Ungdomsvers (1919)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040300059
8. Inger Hagerup: “Lykke”, fra Videre (1945)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011606057
9. Marie Takvam «Første månaden», fra Auger, hender (1975)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306077
10. Haldis Moren Vesaas: “Jordange”, fra Harpe og dolk (1929)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306088
11. Haldis Moren Vesaas: “Ord over grind”, fra I ein annan skog (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007022001024
12. Alf Prøysen: “Steinrøysa neri bakken”, fra Drengestu’viser (1948)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012073108100
13. Olav H. Hauge: “Du var vinden”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
14. Ernst Orvil: “I solnedgangen”, fra Kommer du til meg (1947)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041608047
15. Stein Mehren: “Jeg holder ditt hode”, fra Mot en verden av lys (1964)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013013108057
16. Arnulf Øverland: “Jeg går omkring”, fra På Nebo bjerg (1962)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041201029
17. Jan Erik Vold: “Ikke alle kjærtegn”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
18. Rolf Jacobsen: “Plutselig. I desember”, fra Nattåpent (1985)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060204039
19. Tor Ulven “Sitt hos meg”, fra Søppelsolen. Memorabilia)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012110906111
20. Tone Hødnebø: “Å, elskede bli i hjertet mitt”, fra Stormstigen (2002)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009042800034

Med penn som våpen

Dikt med en politisk undertone, dikt som ofte dirrer av harme, og dikt som vil vekke oss.

1. Johan Herman Wessel: “Smeden og bageren”, fra Votre Serviteur Otiosis, nr. 23 (1784)
2. Henrik Wergeland: “Skaalsang for Trykkefriheden”, fra  Læsebog for for den norske Ungdom. 2 (1844)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022710001
3. Bjørnstjerne Bjørnson: “Jeg velger meg april!”, fra Digte og sange (1870)
4. Nordahl Grieg: “Til ungdommen”, fra Håbet (1946)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012806125
5. Arnulf Øverland: “Du må ikke sove”, fra Den røde front (1937)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015021108043
6. Gunvor Hofmo: “Fra en annen virkelighet”, fra Fra en annen virkelighet (1948)
7. Hans Børli: “Stål”, fra Villfugl (1947)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070108043
8. Arnljot Eggen: “Lagnad, sa vi”, fra Sprekker i muren. Dikt og andre tekster (1969)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
9. Inger Hagerup: “Den korsfestede sier:”, fra Den syvende natt (1947)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014030707023
10. Haldis Moren Vesaas: “Tung tids tale”, fra Tung tids tale (1945)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
11. Jens Bjørneboe: “Om ungdommens råskap”, fra Aske, vind og jord. Sanger, viser og dikt (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011081020003
12. Åse-Marie Nesse: “Camilla Collett”, fra Til ord skal du bli (1973)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071904061
13. Georg Johannesen: “Jødisk partisansang”, fra Nye dikt (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042001032
14. Jan Erik Vold: “I går ja”, fra Elg (1989)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013121206180
15. Torgeir Schjerven: “Allah Akbar. Bønn for barna i Gaza”, fra Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk (2006)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008120100079
16. Karin Moe: ”Materalienasjon i bokstaveleg forstand”, fra Sjanger (1986)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013062506110
17. Inger Elisabeth Hansen: “Hamlet kikker (granskning, offentlig)”, fra Fraværsdokumenter (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102904045
18. Øyvind Berg: “Vi er fyllesjuke finner”, fra Poe si tid (1993)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007120500083
19. Cecilie Løveid: “Arnolfinis brud”, fra  Nye dikt (2001)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010900064
20. Cecilie Løveid: “Straff”, fra Dikt 2001-2013 (2014)

Natur og menneske

Dikt der ydmykhet til naturen er sentral, med det lille mennesket i den store naturen.

1. Wergeland: «Pigen paa anatomikammeret» (1837). Første gang i tidsskriftet «Bien» (1837)
2. Johan Sebastian Welhaven «Søfuglen», fra Digte (1839)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061112002
3. Aasmund Olavsson Vinje: ”Ved rundarne”, fra Ferdaminne fraa Sumaren 1860 (1861)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
4. Knut Hamsun: ”Skærgaardsø”,  fra Det vilde Kor (1904).
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051813001
5. Olav Nygard: “No reiser kvelden seg”, fra Ved vebande (1923)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013110124013
6. Arne Garborg: ”Til deg du hei og bleike myr”, fra Haugtussa (1895)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
7. Aslaug Vaa: ”Naar kann ein sjaa”, fra Villarkonn (1936)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041400062
8. Astrid Hjertenes Andersen: ”Hestene står i regnet”, fra De unge søylene (1948)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061808092
9. Rolf Jacobsen: ”Kraftledning”, fra Jord og jern, 1933
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052404030
10. Kristofer Uppdal: ”Hestane mine”, her posthumt fra Hestane mine (1963)
11. Olav H. Hauge: ”Kvardag”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
12. Olav H. Hauge: ”Under bergfallet”, fra Under bergfallet (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011110908007
13. Paal Helge Haugen: «Steingjerdet», fra Anne (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051404026
14. Bjørn Aamodt: ”Man”, fra Anchorage (1997)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022504011
15. Gro Dahle: ”Jeg skjærer datteren min ut av selje”, fra Hundre tusen timer (1996)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071104012
16. Eldrid Lunden: ”Museo Academico i Firenze”, fra Til stades. Tekstar om erindring og gløymsle (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011030705048
17. Cecilie Løveid: ”Flyttesang”, fra Flytterester (2012)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071608129
18. Kjartan Hatløy: ”Ei stille ingen våger seg ut i”, fra Kjøkkendikt (2012)
19. Øyvind Rimbereid: ”Med slebetauet rett inn…”, fra Jimmen (2011)
20. Inger Elisabeth Hansen: “Bruk og misbruk av Klippeblåvingen” fra Å resirkulere lengselen, avrenning foregår (2015)

Uro

Dikt som får oss til å undres, og som setter ord på det ordløse i oss og verden rundt.

1. Dorothe Engelbretsdatter: ”Afften Psalme”, fra Siælens Sang-Offer, 1678
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051513004 [utgave fra 1684]
2. Henrik Wergeland: ”Til Foraaret” (1845)
3. Magdalene Thoresen: ”Jeg har søgt”, fra Digte af en Dame (1860)
4. Henrik Ibsen: ”Bergmanden”, fra Digte (1871)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013050224034
5. Sigbjørn Obstfelder: ”Jeg ser”, fra Digte (1893)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
6. Sigbjørn Obstfelder: ”Navnløs”, fra Digte (1893)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
7. Olaf Bull: ”Stenen”, fra Digte (1909)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
8. Inger Hagerup: ”Emily Dickinson”, fra Mitt skip seiler (1951)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042804134
9. Åsmund Sveen: “Guten låg i graset”, fra Andletet (1932)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011021406059
10. Tor Jonsson: ”Så stig då i meg einsemd”, fra Ei dagbok for mitt hjarte (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052004071
11. Tarjei Vesaas: ”Det ror og ror”, fra Lykka for ferdesmenn (1949)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010120906064
12. Alf Prøysen ”Slipsteinsvæilsen”, fra Så seile vi på Mjøsa og andre viser (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051004002
13. Hans Børli: ”Brystbeinet av et rådyr”, fra Etterlatte dikt. På harmonikk. Siste dikt (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112304054
14. Olav H. Hauge: ”Og eg var sorg”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
15. Paal-Helge Haugen: ”Da vi var fjorten”, fra Steingjerde (1979)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070204035
16. Tor Ulven: ”Ingen trekkfugler”, fra Fortæring. Prosastykker (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081601015
17. Tone Hødnebø: ”Himmelen er et kraftverk”, fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
18. Øyvind Rimbereid: ”WAT vul aig bli”, fra Solaris, korrigert (2004)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011071406066
19. Steinar Opstad: ”Skjærereiret i kveldssola, det brenner”, fra Tavler og bud (1996)
20. Steinar Opstad: ”Sjelemesse”, fra Å, høye dag (2013)

Dikt & forbannet løgn

Dikt i en «åpen klasse».

1. Wessel: ”Digterens Gravskrift over sig selv”
2. Henrik Wergeland: ”Mig Selv”, første gang i avisen Tiden (1841) http://www.nb.no/nbsok/nb/de0298ea4ac29bab0a75e301974c119a?index=8#107
3. Johan Sebastian Welhaven: ”Dyre Vaa”, fra Halvhundrede Digte (1848)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012030524007
4. Aasmund Olavsson Vinje: ”Eit syn”, fra Diktsamling (1864)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009071303002
5. Vilhelm Krag: ”Fandango”, fra Digte (1891)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051112004
6. Sigbjørn Obstfelder: ”Regn”, fra Digte (1893)
7. Sigbjørn Obstfelder: ”Vår”, fra Digte (1893)
8. Zinken Hopp: ”Maneter”, fra merkelig nok! (1935)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014031108041
9. Kristofer Uppdal: ”Sauros-skratt”, fra Solbløding (1918)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040704062
10. Jakob Sande: ”Då Gud heldt fest i Fjaler”, fra Sirius (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051400106
11. Jan Erik Vold: ”Poetens vandring”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
12. Gro Dahle: ”Paven møtte søstrene”, fra Audiens (1987)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012121105020
13. Tone Hødnebø: «kvadradata pisma», fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
14. Terje Dragseth: ”Eg Kvitekråka”, fra Kvitekråkas song
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011205035
15. Erlend O. Nødtvedt: ”Lærdalstunnel stengt åpen dovregubbehall”, fra Trollsuiten (2014)
16. Olav H. Hauge: ”Det er den draumen”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
17. Kate Næss: ”Hva båtene vil”, fra Blindgjengere (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080100015
18. Ellen Einan «Hos søster ku», fra Jorden har hvisket (1984)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012100106170
19. Øyvind Berg «Alkis», fra Kunngjøring (1992)
20. Tor Ulven «Konsert IV (ppp)», fra Stein og speil. Mixtum compositum (1995)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008021404058

Bokomslag til diktbøker av Jan Erik Vold, Olaf Bull og Olav H. Hauge, fra Nasjonalbiblioteket.

Er du en råflink fotograf?

Delta også i fotokonkurransen vår: Du kan visualisere temaene til diktene som skal kåres i «Dikt & forbannet løgn».

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder Anne Cathrine Straume en knapp på den eneste sakprosa-boken, nemlig «Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

Det har vært mye snakk om hvor dyster den nordiske barne- og ungdomslitteraturen er blitt de siste årene. Trenden er lett å se fortsatt. Nordiske forfattere går ikke av veien for å skrive om kreftsyke barn eller papirløse flyktninger. Men sammenligner vi årets kandidater til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris med fjorårets, er det langt flere bøker av den humoristiske eller eventyrlige sorten i år. Her er færre rene bildebøker, flere romaner for litt større barn, som kan lese selv. Ingen diktsamling i år, derimot et praktverk av en fagbok.

La oss starte med den.

Suveren sakprosa

«Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

«Leonardo. Oikealta Vasemmalle» (Leonardo. Fra høyre til venstre) av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.) er slående å se på, med en lang rekke gjengivelser av Leonardo da Vincis kjente og mindre kjente verk. Boken er en enestående inspirasjon for alle som har et snev av nysgjerrighet i seg. Den handler først og fremst om multi-geniet Leonardo da Vinci, dernest om hans tid, i renessansens Italia. Gjennom boken løper Leonardos egne skisser og håndskrevne dokumenter. De er trykt på tykt, eksklusivt papir og på gjennomsiktige, tynne silkepapirsider, som skaper en særegen sanselig effekt. Boken blir en slags idéhistorie og kunstanalyse i ett. Forfatteren bedriver nemlig også nærlesing av Leonardos malerier og belyser detaljer som ellers ville gått de fleste hus forbi.

Parallelt med Leonardos egne bilder følger en moderne robot fortellingen – den beveger seg bare i nedre hjørne av boksidene, ikke i selve teksten. Slik jeg leser det, setter dette moderne elementet tiden og oppfinneren og nysgjerrigperen Leonardo i et perspektiv. Julia Vuori har i tillegg tegnet en rekke fantasidyr, dyr som Leonardo har beskrevet detaljert i notatene sine, men som først nå får en fysisk utforming.

Også det første året Nordisk råd delte ut en egen pris til barne- og ungdomsbokforfattere, var en av kandidatene til prisen en faktabok. Det var «Joels farger» av Isela Valve, en slags biografi om Ålands kunstmaler og forfatter Joel Petterson (1892-1937). Det er ikke meg imot om den storslåtte biografien om Leonardo da Vinci stikker av med prisen i år, men hva står det i statuttene?

«Priset utdelas en gång om året i samband med ett arrangemang av Nordiska rådet. Det ges för ett litterärt verk, skrivet för barn- och unga, på ett av de nordiska ländernas språk.

Med ett litterärt verk förstås i detta sammanhang poesi, prosa, drama, ett verk som kombinerar text och bild eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav.»

Dette forstår jeg slik at rene faktabøker ikke kan nomineres, men derimot fagbøker, for eksempel biografier, med høy litterær eller kunstnerisk kvalitet, slik tilfellet er med dette verket.

Stort spenn

Å sitte i juryen for barne- og ungdomsbøkene kan ikke være lett. Hvordan skal man sammenligne en enkel, liten bildebok med et ambisiøst biografiprosjekt, eller en humoristisk barnebok med en sterkt politisk og problematiserende ungdomsroman?

Jeg er uansett gledelig overasket over det høye nivået på årets kandidater. Visst finnes det enkelte tradisjonelle fortellinger i bunken, men overveiende er bøkene fylt av en energisk originalitet som gjør en glad og stolt på barnelitteraturens vegne.

«Durrebjørnen og skuterløypa» av Veikko Holmberg og Sissel Horndal (ill.).

Den samiske kandidaten er en av de svakeste i årets knippe. «Duvro-guovza ja skhotermadii» (Durrebjørnen og skuterløypa) av Veikko Holmberg og Sidsel Horndal (ill.) handler om binna Durre og ungen hennes Darre som blir forstyrret i dvalen sin av den nye skuterløypa. Dette er en velment, men overtydelig historie om de snille bjørnene og de dumme menneskene. Her er mye tekst med et til dels svært byråkratisk og vanskelig språk. Hvor store barn skal denne bildeboken passe til? Det viser seg at bjørnene kan snakke, bjørnemor har også stor innsikt i hvordan menneskenes myndigheter arbeider. Menneskene blir typer, noen er slemme, andre snille, og de har navn som Anton Antonsen og Sverre Svendsen. Bokens tydelige moralske budskap vekker minner om tidligere tiders barnebøker. Illustratør Sidsel Horndal løfter fortellingen, hun var nominert til Nordisk råds pris også for to år siden, da sammen med Signe Iversen med boken «Månegutten og Heike». Horndal har et gjenkjennelig og personlig uttrykk, Oppslagene i boken er fargesterke og følelsesladede, jeg liker best bildene der bjørnene får lov å være bjørner, og ikke tillegges menneskelige egenskaper.

«Aqipi – til sommerfest» av Naja Rosing-Asvid.

Grønland har nominert Naja Rosing-Asvids bildebok «Aqipi – til sommerfest», en fortelling om ånden Aqipi, som av og til blir tilkalt av en åndemaner og beveger seg inn i menneskenes verden. Etter en liten rammefortelling med åndevennene, får vi beskrivelse av hverdag og fest i et tradisjonelt grønlandsk samfunn. Boken blir pedagogisk, med svært detaljerte tegninger fra sommer- og vinterboplassene til grønlenderne i tidligere tider. Her skal håndverk, mattradisjoner og religiøse riter vises frem, ikke gjennom en, men flere små historier. Boken inneholder også en faktadel til slutt, med tips til hvordan leserne selv kan lage seg en gressdukke eller en snurrepinne. Det er et prisverdig bevaringsprosjekt, en bok som vil utsi noe om identitet og tilhørighet. Jeg mener likevel rammefortellingen blir for svak og springende i forhold til de gode intensjonene. Illustrasjonene er gjennomarbeidet og grundige, men kan minne litt om bildene 1970-tallets skolebøker ga av steinaldersamfunn eller bondesamfunn vi skulle lære om. Det vrimler av folk, redskaper og klesdrakter. Det blir dessverre verken spesielt spennende eller spesielt nytenkende.

Da liker jeg bedre den upretensiøse «Vinur minn, vindurinn» (Min venn vinden) av Bergrún Íris Sævarsdóttir fra Island. Rent formelt er vel dette den eneste rene bildeboken, der bildene helt fyller alle sidene og teksten er minimal. Denne boken henvender seg klart til de aller yngste barna. En katt ser værmeldingen på TV med bestefar. Bestemor slår fast at det godt kan bli lurevær! Og katten går ut og tester. Joda, her er vind, sol, regn og snø. Det er et typisk islandsk skiftende vær – og på bokens aller siste oppslag, fylles dobbeltsiden av et tjuetalls ord og begreper som beskriver de ulike værtypene. Om verken fortellingen eller illustrasjonene sprenger grenser – Sævarsdóttir gir spenstige utsnitt i illustrasjonene sine med en veksling mellom panorering og detalj-fokusering – er historien enkel, humoristisk og lærerik på en gang. En fin liten bok, som godt kan bli en yndling hos de aller minste.

Humor og energi

«Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill.).

Jeg nevnte innledningsvis at det er mindre dysterhet å spore i årets nominasjonsbunke, og at humor – og spenning – i større grad gjør seg gjeldende. Nesten som en tegneseriehistorie er årets bidrag fra Færøyene, boken «Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill)

Dette er en ellevill fortelling om farfar som møter en foretaksom hane som flytter inn i hagen. Farmor og farfar passer barnebarna, men verken de to små guttene eller farmor skjønner hvorfor farfar stadig snakker om denne famøse hanen, den har nemlig ingen av de andre sett:

«Viggo, har du nogensinde set en hane i røde smækbukser?»

«Nej, for vet du hvorfor?» svarede Viggo. «En høne har engang banket en Star Wars-robot, og vet du hvad, da jeg var lille, tissede jeg i ble, og mor havde os engang inde i maven, men kun en ad gangen. Men ved du hvad, Páll har en drage, som han har tabt i børnehaven!»

Ja, slik snakker en fireåring, og ettersom farfar blir mer og mer involvert i den snakkende hanens lurifakserier, lyder han for de utenforstående mer og mer som sitt tankespringende barnebarn. Er han blitt senil? Eller finnes det faktisk en hane med gule snekkerbukser i hagen?

Dette er en underholdende bok for barneskolebarn, og det gir ingen mening i å lete etter et underliggende budskap. Illustrasjonene er glatte og lett tilgjengelige, kanskje litt for enkle. Som vinnerkandidat tror jeg likevel ikke «Og mamma!» har store sjanser.

«Alberta Ensten och uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg.

Det kan derimot den ålandske «Alberta Einsten og Uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg og Ida-Maria Wibström ha. Dette er en litt Roald Dahl-aktig historie om Alberta, som ikke fremstår som noe skolelys, men som har mer innabords enn man kunne tro. Moren hennes er oppfinner – og i år skal hun delta i et stort mesterskap og konkurrere med den selverklærte Oppfinnerkongen, som, skal det vise seg, også er en stor svindler. Flyvende hus, forelskelser og utkledningsmanøvre er ingredienser i denne sprudlende og fantasifulle fortellingen. Strek-illustrasjonene med snirklede detaljer og skraverte flater underbygger følelsen av fart, spenning og fantasi. Boken gir leseren et inntrykk av at det meste er mulig, bare man har mot og tiltakslyst.

Eventyr

En annen sterk kandidat er den svenske «Mördarens apa» , en 600 siders roman av Jakob Wegelius. Boken er en frittstående oppfølger til «Legenden om Sally Jones». Både den og oppfølgeren har vunnet den svenske August-prisen og handler om gorillaen Sally Jones, som jobber som mekaniker på en båt. Apen er usedvanlig intelligent, hun kan selvfølgelig ikke snakke, men lærer seg etterhvert å forstå menneskespråk og har et enormt talent for å løse all verdens tekniske problemer. I årets bok blir apens bestevenn og styrmann arrestert i Lisboa, anklaget for mord. Han er selvfølgelig uskyldig, Sally rømmer og må prøve å renvaske sin bestevenn.

«Mördarens apa» av Jakob Wegelius.

Wegelius serverer en eventyrlig og grensesprengende historie, som er fiksjon og løgn og forbannet dikt, men som oppleves som virkelig og faktisk mulig. Jeg tror etterhvert at Sally Jones er i stand til det meste. Hun blir helten jeg heier på. Behandlingen av Sally fra ignorante mennesker som vil putte henne i dyrehage eller aller helst avlive henne, gir assosiasjoner til en altfor utbredt holdning til alle mennesker som er annerledes – mange er dem som aldri får muligheten til å vise hva de kan og står for, fordi de defineres ut fra utseende eller navn.

«Mördarens apa» en roman om vennskap, trofasthet, profittjag, sannhet og løgn. Illustrasjonene i boken levendegjør det mangslungne persongalleriet samtidig som de bidrar til poesi og sårbarhet i den virvlende røverhistorien. Dette er en leseropplevelse av de sjeldne!

«Jagger, Jagger» av Frida Nilsson.

Også den andre svenske kandidaten, Frida Nilssons «Jagger, Jagger» blander fiksjon og fakta på finurlig vis. Jeg-fortelleren og hovedpersonen heter Bengt. Han blir mobbet av barna i nabolaget, en dag stenger de ham til og med inne i en kjellerbod. Da blir han reddet av hunden Jagger Svensson. Han er uteligger og er på leting etter noe å spise. Et merkelig og ikke helt enkelt vennskap utvikler seg mellom Bengt og Jagger. Fortellingen fascinerer ved sin naturlige omgang med hunden som et menneske, samtidig som gnisninger mellom barna og ikke minst foreldrenes litt hjelpeløse inngripen i barnas oppførsel skildres med skarpt blikk og ikke så rent lite humor. «Jagger, Jagger» er en tøff historie som viser hvordan det er å bli holdt utenfor. Den er brutal, men skriver også frem en sterk vilje til overlevelse og ikke minst hevn. Den som ler sist, ler best.

Fantasy

«Maresi. Krönikor från Röda klostret» av Maria Turtschaninoff.

Norsk ungdomslitteratur har de siste årene vært dominert av dystopier. Verden slik vi kjenner den er gått under, naturkatastrofer, krig eller epidemier skaper nye utfordringer for unge som må overleve på egenhånd og ikke minst ta de rette valgene for å skape et levelig samfunn. Internsjonalt vrimler det av fantasyromaner der det gode stilles opp mot det onde og der reality-elementet er sterkt nærværende. Ikke noe av dette finner vi hos årets kandidater til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. En fantasyroman er med likevel, det er den finske «Maresi. Krönikor från röda klosteret» av Maria Turtschaninoff.

Maresi er vår forteller. Hun er blitt pålagt å skrive ned dramatiske hendelser fra klosteret der det bare bor jenter og kvinner. Klosteret, som ligger på en avsidesliggende øy der ingen mann har adgang, er et senter for kunnskap og omsorg. Mange unge jenter søker til klosteret for beskyttelse. Riktig skummelt blir det når ungjenta Jai, som er flyktet fra en voldelig far fra en tradisjonell maskulin æres-kultur, blir innhentet av faren. Han har allerede drept søsteren hennes, som han mente var løsaktig, nå vil han drepe Jai for å redde seg selv fra skam.

Historien er uvanlig fascinerende, men jeg spør meg: hvilken gutt ville lest dette? Fortellingen skildrer menn som voldelige overgripere, kvinner som romslige og rause omsorgspersoner med nær tilknytning til jord, blod og kvinnelige guddommer. Overnaturlige krefter tas i bruk når kampen er på sitt heteste. Når Maresi ved slutten av romanen velger å forlate klosterets trygghet og returnere til den skremmede og farlige verdenen utenfor, for å dele sin kunnskap med andre, blir hun som en litteraturens Malala. Det er sterkt og vakkert, nydelig fortalt både med sanselige naturskildringer og filosofisk søken. Likevel kan jeg ikke unngå å føle ubehag over polariseringen mellom kvinner og menn i denne romanen.

Gru og grøss

Thorarin Leifssons «Madurin sem hatadi börn» (Mannen som hatet barn) har også elementer av samfunnsengasjement i seg. På overflaten er dette fortellingen om tolvåringen Sylvek, som bor i Reykjavik sammen med bestemoren sin. De har arvet et hus og kom til Island fra Barcelona for et års tid siden, bare Sylvek har lært seg språket. Han har imidlertid ennå ikke fått noen nære venner. Plutselig en dag skjer det groteske ting i Reykjavik, denne byen der vanligvis ingenting skjer, ifølge Beste. Kroppsdeler av unge gutter blir funnet på supermarkeder rundt om i byen. En gal guttemorder er løs! Samtidig må Sylvek og Beste leie ut et rom i huset for å tjene penger. Mannen som kommer er mørk og sortkledd, og han røper for Sylvek at han hater barn.

Visst blir det spennende, men jeg kan røpe så mye som at det ikke er så brutalt som det høres ut til. Virkeligheten er ikke alltid slik vi ser den. Og som i Jo Nesbøs Doktor Proktor-fortellinger, som også kan være brutale nok, er vi aldri i tvil om at våre folk skal klare brasene. Thorarinn Leifssons dystre illustrasjoner, derimot, underbygger uhyggesfølelsen og gir dybde til fortellingen.

Den underliggende kritikken slår i mange retninger. For meg går det litt over stokk og sten mot slutten, og fortellingen mister troverdigheten sin. Treningshysteri og dopingmisbruk får sitt, underholdningsbransjen likeså. At selve barnebokbransjen også tematiseres, er kanskje artigere for voksne lesere enn for barn.

Problematiserende barnebøker

«De som ikke finnes» av Simon Stranger.

Simon Stranger er den forfatteren som går lengst i å skrive politisk for unge lesere. Hans ungdomsroman «De som ikke finnes» er en beksvart avslutning på trilogien om Emilie og Samuel. Hun er norsk, hvit og rik, han er øst-afrikaner, svart og fattig. I denne romanen, som kan leses uavhengig av de foregående, tropper Samuel opp på Emilies dør etter måneder på reise gjennom Europa. Han er skadet, trenger penger, kanskje er han også ruset?

Er «De som ikke finnes» en god roman? Jeg vil si at den først og fremst er en viktig roman, her er en forfatter som har beholdt troen på at litteratur kan forandre verden, som håper kunsten kan gi innsikt som fører til faktisk handling. Rent litterært er ikke Stranger noen finsmed. Han driver ikke med dybdepsykologi eller malende miljøskildringer. Harde fakta slås i bordet, og det er greit nok, for det virker.

Innimellom skulle jeg likevel gjerne sett flere sider av både Emilie og Samuel, fått tilgang til flere følelser. Slik det er nå, blir det mange litt umotiverte påstander, som Stranger helt sikkert har belegg for i autentiske historier, men faren for stereotypier er til stede.

• LES: Anmeldelsen av «De som ikke finnes»

«Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung.

Rent litterært og språklig er det flere lag og nyanser i den danske romanen «Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung. Dette er fortellingen om det umake venneparet William og Knud. Lenge tror vi Knud er en frekk og omstreifende venn. Litt etter litt skjønner vi at han er en fantasifigur, et bilde på kreftsykdommen i Williams kropp. Tjukk og selvgod ligner han litt på Astrid Lindgrens udødelige Karlson på taket. Han forteller røverhistorier fra hele verdenshistorien – han har nemlig holdt keisere, generaler, gatefeiere og slangetemmere med selskap. Sitt vanskelige tema til tross blir «Ud med Knud» en både morsom og spennende bok. Wung-Sung skriver frem nydelige og ubehagelige betraktninger fra William, som bekymrer seg for foreldrene, får angst og dårlig samvittighet for at de har det vondt, sliter seg ut og dessuten har sluttet å sove i samme seng.

Forfatteren utvider romanen med klare referanser til Huckleberry Finn og flåteflukten nedover Mississippi. Han understreker viktigheten av drømmer, av ønsket om frihet, og ikke minst skriver han frem Wlliiams håp om bare å få være en helt alminnelig gutt.

«Et helt alminneligt barn ville blive bedt om at hjælpe til derhjemme. Derfor kravler William ud ad vinduet. Det kræver mange kræfter at få løftet sig op over vindueskarmen. Han er usikker på benene, da han bevæger sig over græsplenen. Det er overskyet. Græsset stryger ham helt op på læggen. Det er højt som i en urskov. Sådan var det ikke, før William blev syg. Der er to muligheder: Enten ser mor og far slet ikke, hvor langt græsset er blevet, fordi de kun kan se deres syge søn. Eller også vil far ikke slå det, fordi larmen fra græsslåmaskinen kan forstyrre hans søn, så han ikke får hvilet sig og bliver endnu mere syg.»

«Ud med Knud» er en bok med en voldsom oppdrift, til tross for sitt vanskelige tema. Noen vil spørre seg om barn MÅ lese om slike sørgelige ting. Nei, det må de ikke, men de KAN. Muligheten til gjenkjennelse, trøst, til å dele traumatiserende erfaringer med andre og kanskje finne frem til et språk for det som ikke kan uttales, finnes i litteraturen. Det er godt å tenke på.

«Ella er mit navn vil du købe det?» av Mette Hegnhøjs.

Mette Hegnhøjs «Ella er mitt navn vil du købe det?» er bunkens mest eksperimentelle bok. Vi kan kanskje ikke engang kalle det en bok. Dette er nemlig en slitt pappeske med en slapp syltetøystrikk rundt! Inne i esken ligger omlag hundre løsark med små notater. I tillegg en dose poetsne, eller små, runde papirbiter, sånne som spises og spyttes ut av en hullemaskin. På baksiden av esken står det

«Dette er Ellas efterlatte noter, som vi fandt dem i Privaten bag Antikvariatet i en æske under Ellas seng. Med vennlig hilsen Jensen & Dalgaard.»

Det er altså Ella, 12 år, som med en gammeldags skrivemaskin har skrevet disse lappene. Der står det om dødsboene moren kjøper inn, som Ella må sortere. Det står om morens nye kjæreste, som Ella bare kaller plageånden. Og det står om katten, som i noen få, lykkelige dager er Ellas bestevenn før moren mener hun er allergisk og sørger for at katten forsvinner.

De mange løse lappene utgjør en sjelden sterk fortelling. Vi får ingen bakgrunnshistorie, det er som å dykke ned i virkelighetens verden, få et glimt rett inn i livet til den ensomme og etterhvert frustrerte Ella. Poetsneen skyldes at hun går løs på bøkene i antikvariatet med hullemaskinen. Så er hun borte.

Hvor ble Ella av? Hvordan ender denne ubehagelige historien? Det får vi ikke vite. Mette Hegnhøj utfordrer leserne sine ved å være så kompromissløs. Det er tøft gjort å ta sine unge lesere på alvor, gi dem noe å bite i. Og kanskje er danske – og nordiske – barn så godt skolert i litterære fortellinger at de svelger dette uten problemer?

Poesi

«Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.).

Jeg nevnte at det ikke er noen rene diktsamlinger blant årets kandidater til den nordiske prisen. Likevel finnes her poesi, ikke minst i den tilforlatelige kjærlighetshistorien «Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.) Slik åpner boken:

«En tirsdag ble Joel forelsket.
Han hadde ikke vært det før.
Han visste ikke at han skulle bli det heller.
Han sto ved døra på skolen og ventet.
Han visste ikke hva han ventet på.
Men han ventet likevel.»

Joel visste ikke hva han ventet på. Men han ventet likevel. Det er et utsagn med mange lag, enkelt og stort på samme tid. Og det handler da også om de helt store følelsene i denne lille, illustrerte romanen med undertittelen «En kjærlighetshistorie».

Joel og Io finner hverandre, selv om han er sjenert og stillferdig og hun er modig og foretaksom. Der Gulliksen tryller frem de fineste bilder med bokstaver, lar Anna Fiske poesien strømme gjennom sine rufsete og umiddelbare illustrasjoner. Vi får vekselvis ettertenksomme helsides oppslag og dramatiske, pulserende tegneserieruter. At forfatter og illustratør har funnet tonen er lett å se. Resultatet er en hverdagshistorie som blir allmenngyldig, den er vakker og sår og vil sikkert gå hjem hos langt flere enn aldersgruppen seks til ni år, som den er markedsført for.

• LES: Anmeldelsen av «Joel og Io»

Og vinneren er…

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. Det er blitt en viktig pris. Den svært gode nordiske barnelitteraturen – for det skal sies, vår litteratur for barn og unge står i en særstilling i verden, med eksperimentering og grenseutvidelse både hva gjelder innhold og form – blir løftet frem med sin egen verdi, uten å måtte måles og skulle konkurrere med voksenlitteraturen.

Det første året gikk prisen til en finsk fantasyroman for ungdom som handlet om døden. I fjor gikk prisen til en norsk barneroman som handlet om hvordan tre små kamerater skulle takle livet. Og i år? Er tiden inne for en bildebok? Jeg tror ikke det. Men juryen har en vanskelig jobb. Simon Stranger har skrevet den mest rystende fortellingen, Mette Hegnhøj den mest eksperimentelle.

I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder jeg en knapp på den forseggjorte og fascinerende biografien om Leonardo da Vinci og den usedvanlig originale og rørende røverhistorien om «Mördarens apa».

• LES: – Parodisk dystre barnebøker.

Foto: Juan-Vidal Diàz. CC/Flickr.

Trass i rykte om at det finst lite skjønnlitteratur om klima og miljø: økolitteraturen er her den, ja, han har vore her mykje lenger enn den relativt nye termen. Det gjeld berre å ha på seg dei rette brillene.

Sjå grønt med miljøbriller
Ein ting er flodbølgja av dystopiar som slår i mot ein både i litteratur og på film: Det er tørke, det er flaum, det er altfor varmt, det er iskaldt, det er hunger, diktatur og anarki. Eg skal starte i ein annan ende, nemleg på 70-talet, av fleire grunnar: I 1978 vart nemleg ordet «økokritikk» brukt for første gong, det skjedde i USA, og poenget med termen var dobbelt: dels galdt det å dyrke fram litteratur om miljøspørsmål, og dels handla det om å lese all litteratur med miljøbriller.

Målet er å betre situasjonen. Dette er nøyaktig same metoden som ligg til grunn for feministiske lesingar eller postkoloniale lesingar: Du ser nøye etter kva forfattarar skriv om det du er ute på å utforske, kva dei tek for gitt og kva som ligg i underteksten. Den andre grunnen til å starte på 70-talet er at då skjedde det mykje på natur- og miljøvernfronten.

Naturen og fiendane på 70-talet
Eg nemner i fleng: Mardølaaksjonen, der folk sette seg ned for å hindre anleggsmaskinene i å leggje elva i røyr, boka «Fremtiden i våre hender» kom og skapte både ei rørsle og bladet «Folkevett», samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern florerte, og naturvern var ei av fleire fanesaker i det sterke, motkulturelle aksjons- og debattuniverset. Kort sagt- 70-talet var eit tiår for kamp mot naturøydeleggande og forureinande industri, det var kamp mot forbrukarsamfunnet og for grøne verdiar. Forfattarane følgte opp:

I dei to Uår- romanane som kom midt på 70-talet let Knut Faldbakken ei samansett gruppe menneske flykte frå byen Sweetwater for å overleve på søppeldynga utanfor byen. Storbyen hadde kollapsa, men forbrukarsamfunnet sørga for rikeleg med søppel for dei som valte å melde seg ut av det såkalla siviliserte samfunnet. Sivilisasjonskritikken er tydeleg, og det finst hint om at livet på dynga har nokon verdiar som manglar i byen.

Søppeldynga var i det heile ein kraftfull metafor for ein generasjon sidan. Per Olav Kaldestad hadde denne vinklinga:

Ramnungar ropar. / Ramnemor og ramnefar / ser ut over søppelhavet / og har tru på framtida

Folk og dyr lever av søppelet frå forbrukarsamfunnet. Velstanden har sin pris, sivilisasjonen druknar i søppel og forureining. Her er nok eit dikt frå same forfattar:

Husnes / 1960. Grøne furer. / Viper over frodige myrar. / 1970. Brune furer. / Røyk over betong.

Tydeleg tale, i karakteristisk 70-talsstil.

Frå lokalt naturvern til global oppvarming
No på 2000-talet handlar miljøkampen om klima, og han er global. Det handlar ikkje lenger om å stogge ei gravemaskin, det handlar om å stogge gradestokken. I litteraturen dominerer dystopiane. I Bing&Bringsværds aller siste bok, «London 2084», er vi som tittelen hintar om i overvakingssamfunnet slik det ovrar seg 100 år etter 1984. Men ikkje minst er vi i eit Oslo der vatnet har stige slik at folk må ta seg fram med robåt. Og Bård Isdahl, stiller det verkeleg store spørsmålet i miljøthrilleren «Havari», nemleg:

Går det an å både ta vare på naturen og demokratiet i framtida? Kan politikarar setje i verk upopulære tiltak og likevel bli valt for ein ny fireårsperiode? Kor langt kan samfunnet gå i å spionere på miljøaktivistar og andre suspekte individ, før det utviklar seg til eit totalitært overvaskingssamfunn? I «Havari» er vi også nokon få tiår inne i den mørke framtida.

I romanen «Sju dagar i august» legg Brit Bildøen handlinga fattige fem år fram i tid. Men allereie der er det endringar å spore: Det er mildt og det er stormver som skaper øydeleggingar større enn dei vi ser i dag.

Litt optimisme for ungdommen
I ungdomslitteraturen finst det dystopiar som ikkje er totalt svarte. Det gjeld for Jostein Gaarders roman «Anna», der den 16 år gamle hovudpersonen reiser i tid og opplever å bli skjelt ut av sitt eige oldebarn for at vi har øydelagt kloden. Vel tilbake i si eiga tid (eller etter å ha vakna opp frå ein svært livaktig draum) blir Anna miljøaktivist og kjempar for at oldebarnet også skal kunne lukte på blomar og sjå levande dyr.

I trilogien «Solstorm» let May Grethe Lerum straumen gå i Fredrikstad, og folk må endre livet sitt totalt for å kome seg gjennom vinteren. 16 år gamle Maja og venene hennar står han av, og dei veks på erfaringane: Kanskje ikkje alt treng å bli akkurat som før, det går an å leve utan straum også. I begge desse bøkene når ungdommane fram til ansvarlege og reflekterte standpunkt i klima- og miljøspørsmål, og meininga er nok at dei unge lesarane skal ta etter.

Menneske mellom natur og maskin
I tillegg til aksen som går frå vondt til verre, finst det også ein akse mellom maskinene og naturen. Her viser mennesket sin doble karakter: på den eine sida er vi naturvesen og på den andre sida er vi den arta som har sett i gang den teknologiske utviklinga og som er avhengig av denne. Dermed dukkar det opp spørsmål av typen: «Kva er eit menneske?»

I diktsamlinga «Solaris korrigert» har Øyvind Rimbereid lagt handlinga til år 2480. Språket er ei blanding av språka rundt Nordsjøen, og hovudpersonen har ansvar for robotar som reparerer oljeinstallasjonar. Men mest tenkjer han på kva som er forskjellen på menneske og maskin i ei tid då maskiner er ein integrert del, ikkje berre av arbeidsliv og sosialt liv, men også av kroppens liv.

KAN robots fri vera? / JA, dei kan. / Ven dei repairat ein problem dept i slam haf / Nearli ein impossibl problem / og aig kontrollen dei back til kai / og aig ser dei, firkanta og forslamma up af seaen / stiga / DA dei lucki er. / ONLI, dei veit det ne…

Mennesket som talar her, har altså noko som maskiner ikkje har, nemleg evna til å føle lykke. Dessverre for han er det lite lykke i livet hans. Men han kan alltids drøyme om det. Robotane treng «ne draumar».

Ein viss forskjell er det altså, på menneske og maskin. Andre poetar let grensa mot naturen bli utydeleg. Ein interessant poet her er Siw-Anita Kirketeig her eit sitat frå samlinga «Alt kjød er grønt gras»:

Kjære | du viste meg myrene du stakk ei hand inn i surklet og sa | slik er kroppen min som eit dyr som ligg og grev (…) fingrane dine spirte i myra

Kva veit du om bier og blomar?
Tilbake til ungdommen: I romanen «Steffen tar sin del av ansvaret» let Christian Valeur hovudpersonen dra på hytta til foreldra, dels for å kome vekk frå ei vanskeleg floke i kjærleikslivet, men også for å leve eit karbonnøytralt liv. Det går dårleg. Han har ingen kunnskap om å leve i pakt med naturen og endar med å økse laus på familiens hermetikklager.

Steffen er interessant fordi han er typisk: Han veit mykje om global oppvarming og vil gjerne kjempe mot utviklinga, men han har ikkje peiling på kva som spirer og gror utanfor hyttedøra.
Og då kan det vere på tide å ta på seg miljøbrillene og vandre inn i eldre tiders litteratur. Frå nasjonalromantikken og framover har forfattar etter forfattar levd i og med naturen, studert meitemarken i molda og ørnen i flukt. Dei har gått opp stiar til stader der dei veit det er bær, eller hjort å finne. Dei har følgt årstidene i vers og prosa. Norske forfattarar har skrive bøker som viser ein stor, spesifikk kunnskap om arter og kva dei treng for å leve. Og ikkje minst viser dei ei glede ved, og ei samkjensle med naturen.

I norsk litteraturhistorie finst eit vell av økoforfattarar: Henrik Wergeland, Aasmund Olavsson Vinje, Jonas Lie, Knut Hamsun, Sigrid Undset, Aslaug Vaa, Fridtjof Nansen, Mikkjel Fønhus, Harald Sverdrup, Olav H. Hauge, Hans Børli, Rolf Jacobsen og heilt sikkert mange fleire.

Men virkar det?
Økokritikken og økolitteraturen har ein ambisjon om å gjere noko for klimaet. Då blir det interessant å spørje seg: Kva fungerer? Dystopiane er velskrivne og velmeinte, men det er jo høgst usikkert om litteratur som prøver skremme folk til å endre praksis fungerer etter dei gode intensjonane. Mange las bøkene til Dag Solstad og Espen Haavardsholm på 70-talet utan å bli overtydde om at AKP (ml)s revolusjonære idear var tingen. Dessutan er det usikkert om 100 dystopiar verkar betre enn 50. For at Steffen og alle dei andre skal greie å ta sin del av ansvaret, treng dei kanskje aller mest litteratur som opnar naturen, viser dei artene, og lærer dei å sjå mangfaldet. Mangfald let seg ikkje gripe utan kunnskap.

I tidsskriftet Bokvennen (1/2014) viser Trond Arnesen til ein imponerande statistikk han har laga sjølv: Han har talt opp kor mange plantearter som finst hjå tre utvalte poetar, og kjem til at Olav H. Hauge nemner 70, Sverdrup nemner 90 og Børli landar på 135. Han har ikkje talt dyrearter, men ville nok fått nokon fine tal der også. Kanskje det går an å få til ein dynamikk der litteraturen inspirerer til sjølvstudium i bøker og ikkje minst studiar av naturen der ute.

Personleg trur eg at du får meir ut av dette diktet til Olav H. Hauge om du har sett -eller i alle fall veit reint teoretisk- kvar tussalusa held seg, og kva det har å seie for ljåen. Og tussalusa på si side treng at nokon kjenner henne, sjølv om ho ikkje veit om det.

Det er ikkje so fårleg / Um grashoppa skjerper ljåen. / Men når tussalusi kviskrar, / skal du akta deg.

Dette er ei historie om kor mykje hjelp det går an å få i arbeidet med å halde ein kropp i stand innvendig og utvendig, med illustrerande og til dels forbløffande døme frå kroppslitteraturen.

Marta Norheim har ei gammal kokebok i bokhylla si der det både står korleis du skal koke fisk, bake brød og hermetisere plommer. No er det andre tider, skriv ho om segmenteringssyndromet. (Foto: Martin Jahr/NRK)

I bokhylla mi har eg ei gammal kokebok der det både står korleis du skal koke fisk, bake brød og hermetisere plommer. Bakerst i boka står det litt om kva for mat du kan lage til folk som lir av diverse sjukdommar og intoleransar.

Den ultimate lakriskokeboka
No er det andre tider. Kvart år kjem det eit berg av bøker med oppskrifter, ikkje berre på mat, men også på helse, kropp og tekstilar. Etter eit overflatedykk i dei nye forlagskatalogane vågar eg å påstå at segmenteringa når stadig nye høgder. For å starte i matfatet. Når eg no tek eit sveip gjennom kokebokhistoria etter minnet, er sjangeroppdelingar det første eg hugsar. Bakst i ei bok, kjøtrettar i ei anna. Så dukka det opp bøker med mat frå ulike land; Italia, Frankrike, etterkvart India og Thailand. Det norske kjøkenet vart kontinentalt, deretter globalt. Det viste seg at «Italiensk ostekake» som stod under bakverk i mors kokebok faktisk heitte «pizza» på originalspråket og etterkvart også på norsk. Fint å vite. Men no er vi langt forbi det.

Då eg tidlegare i år sa «hehe, lakriskokebok» til nokon kjenningar etter å ha oppdaga ei lakriskokebok for første gong, så fekk eg vite at lakris skulle ein ikkje kimse av. Nei eg kimsar ikkje av lakris, men ei heil bok?

Åh, så søt!
Søtsegmentet har ein eigen estetikk der det går i pastell og forkle som aldri har sett ein deigklatt. I år kan forlaga by på Søte gaver fra Idas kjøkken, Tone Orianis fristelser, Hele Norge baker, Kaker og andre søte saker, Helt enkelt baking, Det søte liv, United States of Cakes, titlar som byr seg fram på trygg avstand, ja mange sider unna dei sunne bøkene og slankebøkene. Damene som er utanpå kakebøkene treng uansett ikkje å slanke seg.

Påfallande mange kaker og søtsaker-bøker, når ein tenkjer på kor mykje slanking og kosthold som er på gang. Kanskje få folk til først å kjøpe kakebok og deretter slankebok?

Boka Den velutstyrte mannen handlar naturlegvis om kjøkenutstyr stupid, men kanskje også om mat du kan lage etter å ha skaffa deg alt utstyret.

DIY for dummies
Så har vi dei gåtefulle: Spis & Lag. Sjarmerende enkle oppskrifter og lekre DIY-prosjekter.

DIY? Forkortinga blir ikkje forklart i forlagspresentasjonen, men forfattaren kan by på «enkle prosjekter som får ditt kjøkken og hjem til å se enda mer fantastisk ut». Eg kjenner at formuleringar som «enda mer fantastisk» er ein smule stressande.

Er det nokon som har bestemt at alle kjøken bør vere fantastiske? Og er dette så innlysande at eit forlag kan ta det for gitt at eg har følgt opp denne regelen?

Eller kva med: Molekylær gastronomi for alle. Finst det mat som ikkje er samansett av molekylar? Boka Den velutstyrte mannen handlar naturlegvis om kjøkenutstyr stupid, men kanskje også om mat du kan lage etter å ha skaffa deg alt utstyret.

«Den velutstyrte mannen» handlar naturlegvis om kjøkenutstyr stupid, men kanskje også om mat du kan lage etter å ha skaffa deg alt utstyret.

Distinksjonen mellom grøt og graut
Sjangrane er framleis med oss: I fjor fekk vi komler i begge målformer, i år kan du velje mellom Graut og Grøt. Dessutan kan du no få hjelp til å lage Verdens beste pizza (forsøket på å lansere namnet «Italiensk ostekake» på 60-talet var definitivt mislykka) og suppekokarane får sitt i boka Supper. Norske suppefavoritter til hverdag og fest. Og ja, det er fleire kvardagsbøker og barnematbøker, dessutan kjendiskokebøker der både Jamie og Tina og Viestad og Bølgen og Moi og kokeboknykomlingen Anne-Kat Hærland er representert, og jammen er 90 årsjubilanten Ingrid Espelid Hovig heidra med ei kokebok med 90 oppskrifter, noko ho neppe har bruk for etter alle desse åra med koking på TV-skjerm og i bokform. Det er øl og mat, vin og mat, julemat og fotballmat, og med den siste er vi over på den sunne maten. Det er då det blir alvor.

12, 5:2 + – 8= slank
Her er bøker for dei som trenar og for dei som vil bli slanke, av typen «12 uker til et sunnere liv og en smalere midje», «HIT-metoden», «5:2-diettens kokebok», «Sunt og godt norsk», «Maks fettforbrenning på 8 uker», vidare «Tren smartere» og «Smart mamma» begge med råd om «trening, kosthold og livsstil». Det er to bøker om juice å velje mellom: «Bare juice det» og «Juicy familie». Dei har ikkje vore heilt heldige med ordspela i juice-segmentet i år.

Og så har vi bøkene for deg som vil ha sixpack i ein fei, eller som vil bli god til noko: Maraton. For deg som vil løpe helmaraton eller halvmaraton, Paolos treningsbibel, Best i håndball, Styrketrening. En anatomisk guide. For ikkje å gløyme innføringa i babygym.

Cupcakes og muffinsmagar
Blei det i overkant mange titlar her, synst du? Så vit at mange gode titlar er silt bort, og dei fyldige backlistene er ikkje nemnt i det heile. Men sidan det er snakk om kvantitet her, nyttar det ikkje å berre slå rundt seg med luftige påstandar.

Det er cupcakes og muffinsmagar og sixpack og ølbrygging og utstyr og styling og supper og lakris og segmenteringa sluttar ikkje her: For dei som også er opptekne av kva dei skal kle denne stakkars kroppen med, korleis ein best kan framheve six-packen, alternativt skjule muffinsmagen, finst det eit vell av strikkebøker, sybøker og heklebøker: det er ei bok for alt under sola, ei bok for tøflar og ei for sokkar, det er ei bok for luer og ei mengd bøker for baby, og om vi fjernar oss litt frå kroppen, får vi den muntre oppfordringa: Lag favorittfigurene fra Barne-TV, dessutan tilbod om å lære Raske sting, enkle broderier. Eg trudde elles at noko av poenget med broderi var at det skulle ta lang tid.

I fjor fekk vi komler i begge målformer, i år kan du velje mellom «Graut» og «Grøt».

Frå tøffelbok til sokkebok
Kjære lesar. Alt eg veit om desse bøkene, har eg frå forlagskatalogane. Eg har ikkje lese ei av dei enno, og kvar einaste heklebok og kokebok og juicebok kan vere aldeles strålande, isolert sett.

Og eg forstår jo at viss du strikkar deg gjennom ei tøflebok så får du kanskje lyst til å gå over til sokkar etter ei viss tid. Så ballar det på seg med luer og favorittfigurar frå Barne-TV. Logikken er enkel: det blir selt fleire bøker på denne måten enn om ein køyrte etter den gamaldagse varianten der handarbeid er handarbeid, mat er mat og kroppen fekk vere i fred til han vart sjuk. Slik er det på tilbodssida, og på den andre sida må det finnast ein marknad for kvar og ei av desse bøkene, det må vere nokon som ser at nett denne boka er det eg treng for å kome på høgden. Alternativt, at denne nok vil skape glede eller dårleg samvet hjå storesøster når ho pakkar opp presangen på julaftan.

Alt du lurer på om biceps som du ikkje tør å spørje om
Her passar forlagas ønske om å finne stadig nye vriar som hand i hanske til ei av vår tids store diller, nemleg hangen til det individuelle, det skreddarsydde, det eksklusive og – det ekskluderande. Vi signaliserer kven vi er gjennom maten, kroppen, treninga, antrekket, aktivitetane og det fantastiske kjøkenet. Spørsmålet om kvifor vi gjer det, sprengjer denne drodlinga over segmenteringssyndromet, men spørsmålet det likevel går an å stille, er:

Kva skjer om 10 år? Vil vi få boktitlar som Alt du lurer på om biceps som du ikkje tør å spørje om, Mine beste gulrotoppskrifter og Eplejuice på 100 nye måtar? Personleg føler eg sterkt for titlar som Kokebok og Strikkebok. Men det er naturlegvis døden for forlaga og direkte tragisk som identitetsmarkør.

Har du en bok du vil anbefale, legg dem gjerne til i kommentarfeltet! Og del gjerne dine ferske #lesetips på Instagram – vi deler dem videre!

LES OGSÅ: Snakkisen om Kronprinsessen og #minbok

Favorittboktipsene som ble lyshusbibliotek er de som var emnemerket #minbok på Twitter og Instagram i forbindelse med reisen med Litteraturtoget. Romaner, poesi og sakprosa i skjønn forening – og ungdomsbøker og barnelitteratur er listet for seg:

Konstruksjon og inderlighet av Trude Marstein
Sannhetens løgner av Randy Susan Meyers
Lengselens lilje av Nora Roberts
Bad luck and trouble av Lee Child
Karitas – kaos på lerret av Kristin Marja Baldursdottir
Snart er møtet over av Hanne Aga
Godt nok for de svina av Anita Krohn Traaseth
Hotellet på hjørnet av bitter og søt av Jamie Ford
Stillstand av Agnes Ravatn
Tender is the night av F. Scott Fitzgerald
En søndag ved bassenget i Kigali av Gil Courtemanche
Camillas lange netter av Mona Høvring
Hermeneutics, History and Memory av Phipil Gardner
Hjertet i Paris av Paula McClain
Alice Munros beste – noveller i utvalg
Sønnen av Jo Nesbø
Himmelblomst-treet av Gert Nygårdshaug
Afrodites basseng av Gert Nygårdshaug
I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng
Kafka on the shore av Haruki Murakami
Ein vakker dag av Anna Gavalda
Hauk og due av Henrik Langeland
Styrtet engel av Per Olov Enquist
Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi
God natt, natt av Svein Nyhus
Paradisoffer av Kristina Ohlsson
Making globalization work av Joseph Stiglitz
The challenge of Africa av Wangari Maathai
Matters of life and death av John Wyatt
The reason for god av Timothy Keller
Koloss av Finn Alnæs
Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen
The Easter Parade av Richard Yates
Dikt i samling av Haldis Moren Vesaas
Pan av Knut Hamsun
Fugletribunalet av Agnes Ravatn
Det politiske landskap av Bernt Aardal(red.)
Snømannen av Jo Nesbø
På sporet av den tapte tid av Marcel Proust
The namesake av Jhumpa Lahri
En fremmed jeg kjenner av Elin Åsbakk Lind
Min stil av Lars Fiske
Naked Lunch av William Burroughs
Drømmer fra Bunker Hill av John Fante
Den fremmede av Albert Camus
Menn and cartoons av Jonathan Lethem
The grapes of Wrath av John Steinbeck
The blazing world av Siri Hustvedt
Store stygge dikt av Ruth Lillegraven
Rörgast av Johan Theorin
Du er meg for søvnig av Karoline Kaspara Palonen
Bli hvis du kan Reis hvis du må av Helga Hjetland
Sannheten om Harry Quebert-saken av Joël Dicker
Vindens Skygge av Carlos Ruiz Zafòn
Veronica decides to die av Paulo Coelho
Menn er fra Mars kvinner fra Venus av Hohn Gray
Kvinnen i buret av Jussi Adler-Olsen
Vesle Tito av Elanor Frances Lattimore
Jellicoe Road av Melina Marcheta
Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett
The Book of Illusions av Paul Auster
Sunset Park av Paul Auster
Ekornløven av Kari Vinje
The Way to Cook av Julia Child
Det som ventet meg av Parinoush Saniee
Ringenes herre av JRR Tolkien
Skitten snø av Mahmona Khan
Drabant av Øyvind Holen og Mikael Noguchi
Den usynlige kona og andre forunderlige folk av Terje Jonassen
Boktyven av Markus Zusak
Kunsten å høre hjerteslag av Jan-Philip Sendker
Bakerens Datter av Sahra McCoy
CeeCee Honeycutts reddende engler av Beth Hoffman
Hav av tid av Merete Morken Andersen
Himmel og helvete av Jòn Kalman Stefànson
Det synger i lauvet av Britt Karin Larsen
London 2048 Bing og Bringsværd
Å telle duer av Marie-Sabine Roger
Me skal bli omskapte av Mariell Øyre Jostein Avdem Fretland
Hvem er du Alaska av John Green
Dear Life av Alice Munro
Stuff I`ve been reading av Nick Hornby
Balansekunst av Rohinton Mistry
Det finns en särskild plats i helvetet för kvinnor som inte hjälper varandra av Liza Marklund
Gäst hos verkligheten av Pär Lagerkvist
Mid-August at Sourdough Mountain Lookout av Gary Snyder
1984 George Orwell
Kameleonmenneskene av Hans Olav Lalum
Et offer til Molok av Åsa Larsson
Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez
Karusellmusikk av Jo Nesbø
Syngja av Lars Amund Vaage
Harbour Street av Ann Cleeves
Madaddam av Margret Atwood
American Pastoral av Philip Roth
Minou alene i Paris av Mindy Bingham
Fugletribunalet av Agnes Ravatn
Siddhartha av Hermann Hesse
Min døde mann av Arne Lygre
Sult av Knut Hamsun
Snø vil falle over snø som har falt av Levi Henriksen
Vindens veier av Nils-Aslak Valkepää
Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese
Four letters of love av Niall Williams
Veronika vil dø av Paulo Coelho
Nesten for alvorlig av Mari Stokke-Bakken
Italienske sko av Henning Mankell
La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson
Stallo av Stefan Spjut
The Emperor av Ryszard Kapuscinski
En ettermiddag om høsten av Marjam Kristensen
Bödeln av Pär Lagerkvist
Ulvehunden av Jack London
Når villdyret våkner av Jack London
Der villmarka suser av Mikkjel Fønhus
Gunnlaug Ormstunges saga
Portnoy’s complaint av Philip Roth
Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen
Under Manhattan av Erling Kagge
Drep ikke en sangfugl av Harper Lee
Jenny av Jonas Gardell
Tørk aldri tårer uten hansker! av Jonas Gardell
Over de høye fjell av Bjørnstjerne Bjørnson
Min kamp av Karl Ove Knausgård
Amys øyne av Richard Kennedy
Besettelse av A.S Byatt
Azur av Jon Bing
Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay
Juvikfolke av Olav Duun
The Soldier of the Great War av Mark Helprin
Sykkelrytteren av Tim Krabbé
Erindringens bok av Péter Nádas
In Other Rooms, Other Wonders av Daniyal Mueenuddin
Knakk! av Daniil Kharms
Guden for små ting av Arundhati Roy
Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle
Å smyge forbi en øks av Beate Grimsrud
En dåre fri av Beate Grimsrud
Kristin Lavrandsdatter av Sigrid Undset
Kransen av Sigrid Undset
En beretning om blindhet av José Saramago
A Book of Memories av Péter Nádas
Et helt halvt år av Jojo Moyes
Tirsdager med Morrie av Mitch Albom
Tusen strålende soler av Khaled Hosseini
Keiseren av Portugalien av Selma Lagerlöf
A long walk to freedom av Nelson Mandela
Dette burde skrives i nutid av Helle Helle
Denne flammende verden av Siri Hustvedt
Victoria av Knut Hamsun
Mensagem av Fernando Pessoa
Alfabethuset av Jussi Adler Olsen
Det finnes ingen helhet av Helga Flatland
The Bluest Eye av Zadie Smith
Min annerledeshet, min styrke av Loveleen Brenna
Odinsbarn av Siri Pettersen
De usynlige av Roy Jacobsen
Rivers of London-serien av Ben Aaronovitch
Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg
Moskva-Petusjki av Venedikt Jerofejev
Kupé nr. 6 av Rosa Liksom
Anna Karenina av Leo Tolstoj
De utvalgte av Nicolai Houm
Hopp, jenter, hopp! av Karin Berg
Flaggermusmannen av Jo Nesbø
Lørdag av Ian McEwan
Verdenshistorie av Carl Grimberg
Dinotopia av James Gurney
Little brother av Cory Doctorow
Gribbenes land av Andrè Brink
Popsongar av Frode Grytten
Forhistorien av Siegfried Lenz
Prost Gotvins geometri av Gert Nygårdshaug
Brave New World av Aldous Huxley
Til trøyst av Jan Inge Sørbø
Utid av Kristin Lind
Olav Audunsøn av Sigrid Undset
Hardkokt eventyrland og verdens ende av Haruki Murakami
Noe med natur av Dag Johan Haugerud
Raushetens tid av Katrine Aspaas
The Name of The Wind av Patrick Rothfuss

UNGDOMSBØKER
Eleanor & Park av Rainbow Rowell
Sofies verden av Jostein Gaarder
Mette-Marit går til filmen av Björg Gaselle
Mette-Marit russepike av Björg Gaselle
Anne fra Bjørkely av Lucy Maud Montgomery
Monsteret kommer av Patrick Ness
Narnia-serien av C. S. Lewis
Men jeg så ham dø av Lloyd C. Douglas
13 gode grunner av Jay Asher

BARNEBØKER
Momo, eller kampen om tiden av Michael Ende
Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe
Palle puddel: et hundeliv av Anna Fiske
Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett
Kurt kurér av Erlend Loe
Knerten av Anne Cath. Vestly
Jo vil ikke bæsje på do av Ingrid Røeggen og Mari Bergset
Espen Herberts opptegnelser 1-3 av Bjørn Ingvaldsen
Muffe-bøkene av Arne Garvang
Iben og forvandlingen av Geir Gulliksen og Anna Fiske
Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans av Werner Holzwarth og Wolf Erlbruch
Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl
Georgs magiske medisin av Roald Dahl
Kirkegårdsboken av Neil Gaiman
Coraline av Neil Gaiman
Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren
Tøffe Trine av Ulf Løvgren
Lindgrens «Mio, min Mio» av Astrid Lindgren
Gangster-bestemor av David Walliams
Heidi av Johanna Spyri
Pølsedrømmer av Asbjørn Stenmark
Godnatt, mister Tom av Michelle Magorian
Onkel Toms hytte av Harriet Beecher Stow
Guro på Tirilltoppen av Anne Cath. Vestly
Mio min mio av Astrid Lindgren
Lotta i Bråkmakergata i Astrid Lindgren
Tom i villmarka av Ingvald Svinsaa
Huset på prærien av Laura Ingalls Wilders
Ronja Røverdatter av Astrid Lindgren
The Chronicles of Robin Hood av Rosemary Sutcliff
Den lille prinsessen av Tony Ross
Historien om…-serien
Pippi av Astrid Lindgren Emil fra Lønneberg av Astrid Lindgren
Folk og røvere i Kardemommeby av Thorbjørn Egner
En pingles dagbok- Rodrick Ruler av Jeff Kinney
Matilde av Roald Dahl
Pippi har juletrefest av Astrid Lindgren
Kaptein Kaliber av John Ryan
Alice in Wonderland av Lewis Carroll

LES OGSÅ: Her er boklisten for biblioteket på Litteraturtoget

LES OGSÅ: Twitter-intervjuet med @HRHMette-Marit dagen før Litteraturtoget startet.

Omslagsfotoet på den Kjartan Fløgstads favoritt-fotballbok.

Vi har naturligvis spurt deltagerne i programmet om hvilken fotballbok som var favoritten.

Kjartan Fløgstad var ikke i tvil; det måtte bli danske Hans-Jørgen Nielsens klassiker fra 1979, «Fodboldenglen».

– Her blir fotballen løftet opp på et metaforisk, kanskje symbolsk plan, som jeg ikke har sett noen andre gjøre, sier Fløgstad.

Med «Fodboldenglen» skaffet Hans-Jørgen Nielsen seg en betydelig plass i den folkelige, danske litteratur. Boken er betegnet som 70-tallets generasjionsroman og har blitt en dansk klassiker..

Cathrine Sandnes trekker frem disse tre bøkene:
«Kamp til døden» av Andy Dougan, Om Dynamo-Kiev-laget
«Ultra Nippon: How Japan Reinvented Football» av Jonathan Birchall
«Football Against the Enemy» av Simon Kuper

Tom Stalsbergs klare fotballbokfavoritter:
Jeg er Zlatan av Zlatan Ibrahimovic, fortalt til David Lagercrantz
«The Beautiful Team» av Garry Jenkins
«Fotball i sol og skygge» av Eduardo Galeano

Hva er din favoritt-fotballbok?

Du kan høre den litterære fotballsendingen til Bok i P2 på lørdag og søndag og når du vil her.

Like før påske stakk min gode kollega Leif Ekle til meg en liten bok og sa, «Du har lest og likt Colm Toíbín, har du ikke? Og det har jeg jo. – Les denne, om du har tid, sa han, og heldigvis var det påske, så heldigvis hadde jeg tid til å lese noe annet enn det jobben krever – og denne boken hadde jeg helt sikkert gått glipp av, om ikke den så å si ble lagt i hendene mine. Den er ikke kommet på norsk ennå, den er på hundre små sider og har tittelen The Testament of Mary. Romanen var nominert til Bookerprisen i fjor. Jeg sier roman, på engelsk ville man vel sagt en novella om en slik kort historie. Den er skrevet av Colm Toíbín, irsk forfatter som også har vært nominert til Bookerprisen for to av sine tidligere romaner – og som på norsk kanskje er best kjent som opphavsmannen til Mesteren, et portrett av den amerikanske romanforfatteren Henry James.

Usentimentalt

I The Testament of Mary tegner Toíbín et portrett av en aldrende Maria. Hun holder til i Efesos i Tyrkia, og passes på, eller bevoktes, synes hun nesten selv, av to av Jesu disipler. De skal skrive ned historien om Jesu liv, de vil ha Maria til å fortelle detaljer fra miraklene han skal ha utført og undrene som hun har bevitnet.

Men Toíbíns Maria har ingen glede av undrene. Hun så med motvilje på den rufsete og verdensfjerne gjengen som de siste årene omkranset sønnen hennes, hun mislikte guttens høytravende snakk om at han hadde sin far i himmelen. I The Testament of Mary er det ingenting som tyder på jomfrufødsel; Maria er en mor av jorden som bekymrer seg, ergrer seg, raser – og gråter, når hennes sønn blir ført mot en grusom død på korset. Hun forteller hva hun har sett og følt, men hennes versjon er ikke den evangelistene vil høre. De skriver sin egen versjon.

Sannhet med modifikasjoner

Den sparsommelige, brutale fortellingen får meg til å tenke på de mange versjonene av sannheten som finnes. Det finnes så mange fortellinger, og vi forteller dem ut fra våre egne forutsetninger. Bevisst eller ubevisst legger vi til og trekker fra, skjuler eller fremhever. Vi skaper fortellinger ut fra vår referanseramme. Om vi kan ønske det aldri så mye, er det umulig å sette seg inn i en annens sted, å se med andres øyne, og føle med en annens hjerte.

I litteraturen, derimot!

Det blir ofte sagt at det å være forfatter, er å leke Gud. Man kan skalte og valte med folk og fe, gi liv og ta liv, vite hva enhver tenker og føler. En forfatter jeg nylig leste, briljerer i så måte. I romanen Liv etter liv tar Kate Atkinson livet av sin hovedperson Ursula gang på gang. Små tilfeldigheter spiller inn: en drukningsulykke i barndommen på grunn av en uoppmerksom mor, en nesten umerkelig smittedråpe fra den spanskesykerammede kokkepiken, en knusende husvegg i blitzregnet over London under 2. verdenskrig. Hvilket liv blir egentlig Ursula til del? Hvilken er den virkelige fortellingen om hennes liv, når forfatteren starter på nytt og på nytt?

I trilogien som bragte Jan Kjærstad Nordisk råds litteraturpris i 2001 – Forføreren, Erobreren og Oppdageren – skrives den samme historien tre ganger. Tv-personligheten Jonas Wergelands liv beskrives fra tre ulike vinkler, hver «biograf» har sitt å si om ham. Sannheten om Jonas Wergeland har kanskje ingen av fortellerne, eller de har alle en flik av den.

I disse Grunnlovsfeiringsdager har jeg lest tre bøker for barn og ungdom om de spennende dagene på Eidsvoll i 1814. Mye er likt; den evinnelige kalvesteken, den sene våren, Nicolai Wergelands hang til å ta ordet og beholde det. Men takket være de ulike tyngdepunktene i fortellingene til forfatterne Ole Røsholt, Jon Ewo og Atle Næss kan jeg betrakte både Georg Sverdrup, grev Wedel Jarlsberg og prins Christian Fredrik som sammensatte personer. Bare svenskenes franske Carl Johan, derimot, den griske generalen, blir gjennomgående fremstilt som slu, utålmodig og nådeløs. (jaja, visse modifiseringer  kommer også ham til del, siden han tilbyr våpenhvile såvidt raskt og tross alt går med på at Norge får beholde sin nyerhvervede grunnlov.)

Ikke blasfemi

Tilbake til fortellingen om Maria.

Amerikansk versjon av omslaget.

Jeg leser ikke Colm Toíbíns tekst som et blasfemisk skrift, der han utelukkende vil rive ned våre vante forestillinger. «The Testament of Mary» er like mye en tekst om hvordan en fortelling blir til, om hvordan myter og oppfatninger kan skapes. Toíbín skriver frem en erkjennelse av at det i all fortelling ligger diktning, utvelgelse, myriader av muligheter. I hans Maria-figur ligger mange av hans egne tanker om livet og døden, vi finner også forfatterens egen erfaring av skyldfølelse, tap og sorg.

Colm Toíbín er irsk journalist, kritiker og forfatter, som har skrevet en rekke romaner, noveller, essay, skuespill og lyrikk.

Colm Toíbín har i nærmest alt han har skrevet vært opptatt av forholdet mellom mor og sønn. I denne fortellingen gir han oss portrettet av den mest opphøyde mor i den kristne verden – men i hans versjon er hun en mor som svikter sitt eget barn når det gjelder som mest.

Hans Maria er hun som flyktet fra korsfestelsen i redel for sitt eget liv. Hun er den som IKKE var der og vasket sønnens døde kropp, eller som så ham stå opp av graven, til tross for at evangelistene forsøker å overbevise henne om noe annet. Colm Toibíns Maria er den sorgtunge og angrende gamle kvinnen som til slutt støter krønikeskiverne fra seg, med ord som de nekter å ta til seg:

«I turned towards them then and whatever it was in the expression on my face, the rage against them, the grief, the fear, they both looked up at me alarmed and one of them began to move towards me to stop me saying what it was I now wanted to say. I edged back from them and stood in the corner. I whispered it at first and then I said it louder, and as he moved away from me and almost cowered in the corner I whispered it again, slowly, carefully, giving it all my breath, all my life, the little that is left in me.

«I was there» I said. «I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.» (Colm Toibin: The Testament of Mary, s. 102)

Å lese «The Testament of Mary» var uansett verdt det. Denne versjonen vil følge med neste gang jeg ser en klassisk pieta, den sørgende Maria med den døde Jesus i armene. Colm Toíbíns Maria stiller seg ikke i veien for den gamle, men gjør henne til et helt og  mangetydig menneske.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av romanen Brooklyn

Tre eksempler på krim fra den store verden.

Vinteren 2012 undersøkte Bokprogrammet hvorfor nordisk krim er blitt så enormt stort i utlandet. En av dem vi spurte var den britiske forleggeren Christopher Maclehose. Han husket godt sin egen begeistring da han oppdaget bøkene til Henning Mankell og Karin Fossum på sent 90-tall. Da opplevde han at de nordiske forfatterne tilførte noe nytt til krimgenren som hadde vært dominert av briter og amerikanere. Maclehose var fortsatt begeistret for nordisk krim. Men han minnet også om at enhver bølge må ta slutt, og profeterte at andre hjørner av verden snart ville komme på banen i krimverden.

Og nå ser det ut til at den erfarne forleggeren har fått rett. I bokhandelen kan du nå få krim fra Sør-Afrika, Saudi-Arabia og Israel. Disse landene har ingenting felles, så det er vanskelig å snakke om en ny bølge, eller gi dem en fengende merkelapp, slik «Nordic Noir» brukes til å makedsføre nordisk krim utenlands. Men vi kan definitivt snakke om en avveksling fra, eller en utfordrer til det nordiske og anglosaksiske krimhegemoniet. Kanskje vi bare kan kalle det «global krim»? (Du vet, litt som World Music?) Og siden påsketid er krimtid i Norge, tenkte jeg å løfte fram de bøkene jeg har blitt kjent med så langt.

Det startet med Botswana

Jeg er i utgangspunktet veldig glad i nordisk krim og synes for eksempel Karin Fossum og Jørn Lier Horst er ypperlige til å skildre den norske småbyen og de ulmende kreftene som skjuler seg bak gardinene i Block Watne-husene. Men når jeg i det siste har satt meg ned med krim fra Saudi-Arabia og Sør-Afrika, har jeg fått følelsen av at en dør til den store verden blir slått opp på vidt gap.

Skal man angi en start for en slags global krimtendens, er det første jeg tenker på serien «The Number One Ladies Detective Agency» fra Botswana. Den kom allerede tidlig på 2000-talet og skilte seg veldig ut i bokhyllene med sine fargerike omslag med eksotiske dyr som sjiraffer på. Men så tok det lang tid, før et nytt eksotisk omslag fenget oppmerksomheten min igjen, nemlig balfrende sjal og bølgende sanddyner på boka «Rød sand».

Forfatter Zoë Ferraris. Foto: Pressebilde

Zoë Ferraris er amerikaner, men har vært gift med en saudi-arabier, og har hittil skrevet tre krimbøker fra Saudi-Arabia. Hun skildrer absurde situasjoner som blir skapt av de strenge reglene for kvinner. For eksempel kan ikke menn kan selge undertøy til kvinner, men kvinner har ikke lov å jobbe i butikk. Hvordan bemanner du så undertøysbutikken? Samtidig skildrer hun menneskene med varme og forståelse, og viser også hvor ensom mennene kan bli i et samfunn som segregerer kjønnene.

Krimlitteratur fra et land der grov kriminalitet er vanlig

Forfatter Margie Orford. Foto: Brooke Fasani

Mens nordisk krim skildrer mørke krefter som lurer under overflaten i det trygge velferdssamfunnet, tar Margie Orford oss med til et av landene med mest kriminalitet i verden. Ifølge statistikken blir et barn voldtatt hvert tredje minutt i Sør-Afrika. Og Orfords bok «Pappas jente» åpner med at en seksåring blir kidnappet etter ballettimen hennes. Den er ikke for sarte sjeler. Men Orford har også noe hun vil med bøkene sine. Etter å ha jobbet som journalist i 10 år, og fremlagt fakta og reportasjer om vold og kriminalitet, ville hun spørre hvorfor volden oppstår, og det passet bedre å gjøre i en krimroman enn i en avisreportasje.  Den sør-afrikanske virkeligheten virker nesten for brutal til å orke å høre om, til og med mellom to permer, i en roman. Men den gir oss innsikt i hvorfor volden fortsetter i så stort omfang etter apartheid er over. Hvorfor barn blir brutalt myrdet i en kultur som også er kjent for sine utrolig hyggelige og varme mennesker.

• Hør Nina Bull-Gundersens møte med Margie Orford her. Reportasje sendt i Ekko i P2.

Krim som vindu mot verden

Men hvis du vil bli kjent med verden, hvorfor ikke bare lese andre typer litteratur fra verden rundt, spør du kanskje. Det finnes jo mange gode oversatte bøker å velge mellom. Hvorfor akkurat krim?

Jo, det som er fint med å lese genrelitteratur, er at siden formen er så lik, trer forskjellene så tydelig fram. For eksempel etterforskeren: I Zoë Ferraris’ bøker er det en rettroende ørkenguide, som ramler inn i drapsmysterier. Men hvordan foreta vitneutspørringer, når en mann ikke har lov til å være alene i samme rom som en kvinne? Israelske Dror Mishani byr på en naiv politimann som tror alle mennesker er uskyldige. Hvordan skal han få øye på morderen da?

Krim gir også en unik sjanse til å skildre et samfunn både i bredden og dybden. For etterforskeren banker på døren til alle slags hjem, og blir sluppet inn hos fattig og rik, tolker tegn, og slipper til slutt inn i deres mørkeste hemmeligheter. Etter utallige påsker i selskap med inspektørene Dalgliesh, Morse, Konrad Sejer og Kurt Wallander føler jeg at jeg er kommet tett på både det engelske og det skandinaviske samfunnet, kulturer jeg allerede kjenner godt. Men min kunnskap om Saudi-Arabia, Sør-Afrika og Israel kommer stort sett fra nyheter, dokumentar- og kulturprogrammer. Israelske Dror Mishani har som programerklæring at han ikke vil ta oss med til de kjente, politisk betente stedene vi kjenner fra nyhetene: den hellige by, den ideologiske kibbutzen eller de jødiske nybyggerområdene. Han har valgt å skildre den israelske forstaden, der dagliglivet går sin vante gang. I israelsk sammenheng er dette oppsiktsvekkende. Det finnes knapt krimbøker på hebraisk, for hebraisk litteratur er ment å være nasjonsbyggende. Mishani mener tiden er moden for å skildre vanlige, israelske liv, og at krimgenren er perfekt til dette.

• Les Dror Mishanis blogginnlegg om israelsk krim

Fra rød snø til rød sand

Det nordisk krim har bidratt med til genren, er et samfunnsegasjement som våre forfattere har lært og tatt med seg fra Sjöwall og Wallö. Nå gir verden tilbake, med velskrevne bøker som skildrer hva vold og drap gjør med deres ulike samfunn. (Slektskapet synes på omslaget til Dror Mishanis «Naboens sønn», der Henning Mankell har blurben: «Imponerende!»)

Da Bokprogrammet spurte forlegger Christopher Maclehose om hva som kjennetegnet «Nordic Noir», lo han og sa: «Snow, snow snow». Om ikke det er vinter inni boka, sørger utenlandske forlag uansett for å pakke nordisk krim inn i omslag med snødekte landskap, gjerne med en rød blodstripe over. Min oppfordring er altså: Denne påsken, la bøkene med rød snø bli hjemme, og ta heller med en bok med bilde av rød sand på!

Her er noen av bøkene som lesere landet rundt kan låne under Litteraturtoget.

Ungdomsbøker

Romaner

Barnebøker

Dikt

Drama

Annet

Kronprinsessens første favoritt på den nye Instagramkontoen.

På @Litteraturtoget på Instagram legger hun ut egne favoritter og oppfordrer andre til å merke bilder av favorittbøker med #minbok. NRKbok deler dem videre på NRK.nos boksider.

– Jeg har lyst å inspirere folk til å lese mer! Og jeg har lyst å sette fokus på hvor viktige bibliotekene er i samfunnet vårt. Det sier H.K.H. Kronprinsesse Mette Marit om lesekampanjen sin, som omfatter deling av bøker og bilder på sosiale medier og et tog fullt av bøker som skal reise fra Bodø til Stjørdal 1-2 april.

Se Kronprinsessen fortelle mer om Litteraturtoget.