Ørjan Karlsson spør seg: Er norsk krim i ferd med å bli så underholdningsfiksert at vi står i fare for å miste legitimiteten til å skrive andre fortellinger enn variasjoner over den samme overgreps- og seriemorderhistorien? (Foto: Gyldendal norsk forlag/Julia Pike)

På kort tid har Krimfestivalen opparbeidet seg et godt rykte, både nasjonalt og internasjonalt. Den oppleves både som intim og underholdende, men er den relevant?

Gjesteblogger: Ørjan Nordhus Karlsson, aktuell med science fiction-thrilleren «Huset mellom natt og dag» og krimromanen «Kongens råd» som kommer i mai.

På kort tid har har Krimfestivalen opparbeidet seg et godt rykte, både nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke overraskende. Krimfestivalen oppleves både som intim og underholdende, men er den relevant?

Det kommer selvfølgelig an på hvem du spør. For publikum er dette en utmerket mulighet til å møte sine favorittforfattere. For forlag og forfattere er festivalen et egnet redskap til markedsføring og profilering. Men hva med krimlitteraturen i seg selv? Hvem tar ansvar for å rette et kritisk blikk mot en sjanger som med noen hederlige unntak i dag fremstår like banebrytende som siste ukes episode av CSI … (sett inn din amerikanske favorittby her).

Hvorfor diskuteres ikke hva som er god krim?

Med unntak av Rivertonklubbens avsløring av de nominerte til årets pris, vies det ikke særlig plass til en debatt om hva god krim er (og ikke er). Det mangler jo ikke på tema å ta tak i, for eksempel:

•   Hva skiller norsk mainstream-krim fra serielitteratur (om noe)?

•   Er begrepet ‘nordic-noir egentlig uten innhold?

•   «Sosialt engasjert krim» – påfugleri eller ekte engasjement?

•   Krimsjangerens klisjeer – leserforventing eller slapt språk?

•   Norge er min navle – hvorfor skrives det ikke flere spennende (og kritiske) kriminalromanen fra Afrika, Sentral- Asia eller andre steder hvor Norge har økonomiske eller industrielle interesser?

Slike diskusjoner kunne vært både underholdende og provoserende. Men også nødvendige. For krimmen trenger motstand av andre enn anmelderne. Skal sjangeren utvikle seg videre og vurderes på lik linje med andre, skjønnlitterære tekster, må vi som skriver også bidra inn i den litterære debatten. I dag er støyen fra krimforfatternes diskusjoner omtrent like øredøvende som klappingen til en enarmet mann.

Krim og samfunnskritikk går hånd i hånd

Ett tema i Krimfestivalens program peker i en positiv retning: «Krim som samfunnskritikk». Det er ikke vanskelig å peke tilbake til Sjöwall & Wahlöö´s bøker. Vi har også arven fra Karin Fossum som på sitt beste (og mest stillferdige) skildrer vold og overgrep i nære relasjoner. Men hvor blir det av krimromanen som evner å ta tak i 22. juli? Eller boken som stiller kritiske spørsmål rundt norsk oljeaktivitet i utlandet (for ikke å snakke om krimthrilleren som Telenor gjennom sin befatning med Vimpelcom og en usbekiske diktatordatter helt ufrivillig har skrevet på egen hånd).

I velkomponert krim går samfunnskritikk og underholdning hånd i hånd, og heldigvis er det fremdeles noen forfattere som mestrer dette. Men er disse i ferd med å befolke en sær, liten nisje? I så fall står den nordiske krimmen i fare for å miste noe av sin egenart og bevege seg fra genuin til generisk. Nordic noir, om begrepet i det hele tatt har noe for seg, er tross alt noe mer enn et bilde av en elg på omslaget og et par setninger om nordisk tungsinn underveis. (Se min personlige «syv gode valg»-liste etter artikkelen).

For å sette det hele litt på spissen: Er norsk/nordisk krim i ferd med å bli så underholdningsfiksert at vi står i fare for å miste legitimiteten til å skrive andre fortellinger enn et utvalgt knippe variasjoner over den samme overgreps/seriemorderhistorien?  Selv er jeg ikke sikker, men frykter at det er i den retningen vi er på vei.

• Les også: NRKbok anmelder krim

Interessen for kvalitetskrim som «True Detective» og true crime-serier som «The Jinx» viser at andre krefter står klar til å overta om forfattere slutter å levere varene, påpeker Ørjan Karlsson. (AP/HBO)

Trist om forfattere slutter å levere

5-7 mars arrangeres altså Krimfestivalen i Oslo. Som forfatter er jeg stolt av dette arrangementet. Festivalen og oppmerksomheten knyttet til arrangementet er en bekreftelse på kriminallitteraturens popularitet og status i Norge. Men man er ganske historieløs om man tror at slik har det alltid vært. Derfor bør ingen, verken forlag og forfattere eller lesere, se seg tjent med at dette blir en øvelse i ukritisk bejubling av alt som lukter mord og mysterier. Interessen for true crime-serier som «Serial» og «The Jinx», eller kvalitetskrim som «True Detective» eller «Broadchurch» forteller meg at andre krefter står klar til å overta om vi forfattere slutter å levere varene.

Det vil være trist. For bare litteraturen gir oss muligheten til å fortelle en historie som på et emosjonelt plan kan oppleves riktigere og psykologisk sett gi dypere innsikt enn en historisk korrekt (filmatisk) gjengivelse. Denne muligheten ligger også innenfor krimmens domene, om vi bare ikke underholder oss selv i hjel først.

Krimromanene «Broren», «21 dager» og «Endgame» er blant Ørjan Karlssons personlige valg av god krimlitteratur .

7 LESETIPS TIL NORSK SAMFUNNSKRITISK KRIM

• «Dypet» av Tom Kristiansen
  Sterkt og spennende om nordsjødykkerne.

• «Endgame» av Knut A. Braa
  Det politiske spillet rundt bruken av norske, militære styrker i utlandet.

• «21 dager» av Sidsel Dalen
  Oljebransjen under lupen. Korrupsjon, maktspill og alt vi tror vi nordmenn holder oss for gode til.

• «Smertens aveny» av Roar Sørensen
  Nordmenn på kanten av stupet på Filippinene.

• «Broren» av Olav W. Rokseth
  En annerledes bok fra Afghanistan.

• «Kalde hender» av Jahn Mehlum
  Nærmest kvint-essensen av den sosialkritiske kriminalromanen.

• «Nullpunkt» av Bjørn Olav Nordahl
  Finansakrobatikk, pakistansk mafia og (hvor enkelt) det er å hvitvaske penger…

– Krim er en hvit tradisjon

Gjesteblogger: Ørjan N. Karlsson, forfatter (Foto: Christian Roth Christensen)

I et intervju med NRKbok tidligere denne uken pekte forfatter Asbjørn Rydland på at fantasy lett kan bli for sort/hvitt; eller sagt på en annen måte: Helten er alltid god og fager, mens de onde kreftene fremstilles som en kombinasjon av Adolf Hitler og Idi Amin.

Rydland har et poeng. Det er slettes ikke vanskelig å finne eksempler på slapp og fantasiløs fantasy. Men for øyeblikket er ikke dette beskrivende for den norske fabelprosaen. Tendensen Rydland peker på finnes derimot i monn i en annen norsk sjanger: Krimmen.

Fra å være et kuriøst sidespor, har den norske (og nordiske) krimmen utviklet seg til å bli en millionbedrift. Det er ikke noe galt dette, snarere tvert imot. Men på veien har sjangeren mistet seg selv. Psykologisk innsikt og et sammensatt persongalleri fortrenges stadig oftere til fordel for billige sjokkeffekter, klisjéaktige hovedpersoner og monomane voldsbeskrivelser.

På sitt beste er kriminallitteraturen både sjangeroverskridende og djevelsk underholdende – nå minner litt for mange utgivelser om ren kiosklitteratur. Liket har begynt å lukte.

Samtidig skriver norske forfattere science fiction, fantasy og grøssere som aldri før. Barne- og ungdomslitteraturen har allerede utmerket seg og slik skapt en grobunn for sjangeren. Nå tar forlagene sjansen på bøker for et mer voksent publikum.

Den mest åpenbare årsaken til dette fenomenet er påvirkningen fra internasjonale bestselgere som Harry Potter, filmatiseringen av en rekke klassiske bøker som Ringenes Herre, Hobbiten og for eksempel Enders spill, og ikke minst tv-serier som Game of Thrones og The Walking Dead.

En annen og mer grunnleggende forklaring er at den fantastiske litteraturen tar rollen som vår tids eventyr, for å sitere Tor Åge Bringsværd.

Forfatteren holder opp et speil (av og til et trollspeil) til vår egen ofte uoversiktlige og kaotiske verden.

Hva har så krimmens problem å gjøre med norsk science fiction og fantasy?

Min påstand er at skal den norske fabelprosaen bevare sitt særpreg, må den dyrke sin egenart. I Snorres Kongesagaer har vi vår egen Game of Thrones. Den norrøne mytologien gir oss anledning til å studere komplekse og mangefasetterte personligheter, og i arven fra blant annet Jon Bing, Tor Åge Bringsværd og Ingar Knudtsen løftes vi opp mot stjernene og inn i oss selv.

Vi forfattere er gitt et hav av fantasi å seile på, men kursen må vi stake ut selv.
Når kommer cyberpunkversjonen av Asbjørnsen og Moes eventyr?

LES OGSÅ: NRKbok om fantasy

Tre eksempler på krim fra den store verden.

Vinteren 2012 undersøkte Bokprogrammet hvorfor nordisk krim er blitt så enormt stort i utlandet. En av dem vi spurte var den britiske forleggeren Christopher Maclehose. Han husket godt sin egen begeistring da han oppdaget bøkene til Henning Mankell og Karin Fossum på sent 90-tall. Da opplevde han at de nordiske forfatterne tilførte noe nytt til krimgenren som hadde vært dominert av briter og amerikanere. Maclehose var fortsatt begeistret for nordisk krim. Men han minnet også om at enhver bølge må ta slutt, og profeterte at andre hjørner av verden snart ville komme på banen i krimverden.

Og nå ser det ut til at den erfarne forleggeren har fått rett. I bokhandelen kan du nå få krim fra Sør-Afrika, Saudi-Arabia og Israel. Disse landene har ingenting felles, så det er vanskelig å snakke om en ny bølge, eller gi dem en fengende merkelapp, slik «Nordic Noir» brukes til å makedsføre nordisk krim utenlands. Men vi kan definitivt snakke om en avveksling fra, eller en utfordrer til det nordiske og anglosaksiske krimhegemoniet. Kanskje vi bare kan kalle det «global krim»? (Du vet, litt som World Music?) Og siden påsketid er krimtid i Norge, tenkte jeg å løfte fram de bøkene jeg har blitt kjent med så langt.

Det startet med Botswana

Jeg er i utgangspunktet veldig glad i nordisk krim og synes for eksempel Karin Fossum og Jørn Lier Horst er ypperlige til å skildre den norske småbyen og de ulmende kreftene som skjuler seg bak gardinene i Block Watne-husene. Men når jeg i det siste har satt meg ned med krim fra Saudi-Arabia og Sør-Afrika, har jeg fått følelsen av at en dør til den store verden blir slått opp på vidt gap.

Skal man angi en start for en slags global krimtendens, er det første jeg tenker på serien «The Number One Ladies Detective Agency» fra Botswana. Den kom allerede tidlig på 2000-talet og skilte seg veldig ut i bokhyllene med sine fargerike omslag med eksotiske dyr som sjiraffer på. Men så tok det lang tid, før et nytt eksotisk omslag fenget oppmerksomheten min igjen, nemlig balfrende sjal og bølgende sanddyner på boka «Rød sand».

Forfatter Zoë Ferraris. Foto: Pressebilde

Zoë Ferraris er amerikaner, men har vært gift med en saudi-arabier, og har hittil skrevet tre krimbøker fra Saudi-Arabia. Hun skildrer absurde situasjoner som blir skapt av de strenge reglene for kvinner. For eksempel kan ikke menn kan selge undertøy til kvinner, men kvinner har ikke lov å jobbe i butikk. Hvordan bemanner du så undertøysbutikken? Samtidig skildrer hun menneskene med varme og forståelse, og viser også hvor ensom mennene kan bli i et samfunn som segregerer kjønnene.

Krimlitteratur fra et land der grov kriminalitet er vanlig

Forfatter Margie Orford. Foto: Brooke Fasani

Mens nordisk krim skildrer mørke krefter som lurer under overflaten i det trygge velferdssamfunnet, tar Margie Orford oss med til et av landene med mest kriminalitet i verden. Ifølge statistikken blir et barn voldtatt hvert tredje minutt i Sør-Afrika. Og Orfords bok «Pappas jente» åpner med at en seksåring blir kidnappet etter ballettimen hennes. Den er ikke for sarte sjeler. Men Orford har også noe hun vil med bøkene sine. Etter å ha jobbet som journalist i 10 år, og fremlagt fakta og reportasjer om vold og kriminalitet, ville hun spørre hvorfor volden oppstår, og det passet bedre å gjøre i en krimroman enn i en avisreportasje.  Den sør-afrikanske virkeligheten virker nesten for brutal til å orke å høre om, til og med mellom to permer, i en roman. Men den gir oss innsikt i hvorfor volden fortsetter i så stort omfang etter apartheid er over. Hvorfor barn blir brutalt myrdet i en kultur som også er kjent for sine utrolig hyggelige og varme mennesker.

• Hør Nina Bull-Gundersens møte med Margie Orford her. Reportasje sendt i Ekko i P2.

Krim som vindu mot verden

Men hvis du vil bli kjent med verden, hvorfor ikke bare lese andre typer litteratur fra verden rundt, spør du kanskje. Det finnes jo mange gode oversatte bøker å velge mellom. Hvorfor akkurat krim?

Jo, det som er fint med å lese genrelitteratur, er at siden formen er så lik, trer forskjellene så tydelig fram. For eksempel etterforskeren: I Zoë Ferraris’ bøker er det en rettroende ørkenguide, som ramler inn i drapsmysterier. Men hvordan foreta vitneutspørringer, når en mann ikke har lov til å være alene i samme rom som en kvinne? Israelske Dror Mishani byr på en naiv politimann som tror alle mennesker er uskyldige. Hvordan skal han få øye på morderen da?

Krim gir også en unik sjanse til å skildre et samfunn både i bredden og dybden. For etterforskeren banker på døren til alle slags hjem, og blir sluppet inn hos fattig og rik, tolker tegn, og slipper til slutt inn i deres mørkeste hemmeligheter. Etter utallige påsker i selskap med inspektørene Dalgliesh, Morse, Konrad Sejer og Kurt Wallander føler jeg at jeg er kommet tett på både det engelske og det skandinaviske samfunnet, kulturer jeg allerede kjenner godt. Men min kunnskap om Saudi-Arabia, Sør-Afrika og Israel kommer stort sett fra nyheter, dokumentar- og kulturprogrammer. Israelske Dror Mishani har som programerklæring at han ikke vil ta oss med til de kjente, politisk betente stedene vi kjenner fra nyhetene: den hellige by, den ideologiske kibbutzen eller de jødiske nybyggerområdene. Han har valgt å skildre den israelske forstaden, der dagliglivet går sin vante gang. I israelsk sammenheng er dette oppsiktsvekkende. Det finnes knapt krimbøker på hebraisk, for hebraisk litteratur er ment å være nasjonsbyggende. Mishani mener tiden er moden for å skildre vanlige, israelske liv, og at krimgenren er perfekt til dette.

• Les Dror Mishanis blogginnlegg om israelsk krim

Fra rød snø til rød sand

Det nordisk krim har bidratt med til genren, er et samfunnsegasjement som våre forfattere har lært og tatt med seg fra Sjöwall og Wallö. Nå gir verden tilbake, med velskrevne bøker som skildrer hva vold og drap gjør med deres ulike samfunn. (Slektskapet synes på omslaget til Dror Mishanis «Naboens sønn», der Henning Mankell har blurben: «Imponerende!»)

Da Bokprogrammet spurte forlegger Christopher Maclehose om hva som kjennetegnet «Nordic Noir», lo han og sa: «Snow, snow snow». Om ikke det er vinter inni boka, sørger utenlandske forlag uansett for å pakke nordisk krim inn i omslag med snødekte landskap, gjerne med en rød blodstripe over. Min oppfordring er altså: Denne påsken, la bøkene med rød snø bli hjemme, og ta heller med en bok med bilde av rød sand på!

I årevis har jeg, under ulike dekknavn (NRKs krimkjenner, krimanmelder, endog krimekspert – ikke mine ord!), undergravd mitt frynsete rykte ved å være knipen med godord og superlativer i omtalen av kriminallitteratur. Både kjipt og utakknemlig vil noen mene: Var det ikke nettopp alt prat om fantastiske kriminalbøker og andre populærlitterære perler som ryddet et slags ståsted for undertegnede som synser på området? Jo, slik var det nok.

Man kunne bli krim-optimist av denne. Hvis den ikke var 50 år gammel.

Ensidig negativ har jeg allikevel ikke vært. Jeg har vært kravstor og pirkete, lite raus, men sjelden helt negativ. I stedet har jeg sukket og båret meg over den kjedeligste av alle deler et tre kan deles inn i; den som er midt på (treet, altså). «Jævla besserwisser har noen tenkt» (og antagelig har de lagt til; «skriv selv, for f….»).

Problemet er selvsagt at det faktisk står dårlig til. Mener jeg. Hvis vi snakker om gode kriminalromaner (og da mener jeg GODE kriminalromaner), bøker som fyller leseren med glede: Ikke bare over et gjennomtenkt plot, men språk, karakterer, temposkifter, dialog, miljø, stemning, menneskelig relevans, originalitet …). Hvis det altså er slike bøker vi snakker om, da er det mye vann mellom båtene for tiden. Og; ”for tiden” er i denne forbindelsen et begrep som omfatter år. Flere år.

Samtidig er det et litteraturmarkedlig faktum at jeg tar feil: Kriminallitteratur selger som aldri før. Særlig den svenske og nå, etter hvert, også den danske. (Den norske har visst sin glanstid bak seg). Forlagene klarer ikke å skaffe nok krim, det skuffes ut bøker fortere enn de oversettes. Og nå kommer snart Jo Nesbø, og endelig skal han bli stor i USA og gå i selveste Stieg Larssons fotspor. Amerikanerne elsker Stieg Larsson og da kommer de nok til å elske Jo Nesbø også.

Jeg kommer snart til poenget. Og; det er på høy tid, for nå tror nok eventuelle lesere av denne bloggen at fyren med det odiøse etternavnet ikke engang liker Nesbø (og Larsson), men der tar de feil. Nesbø har skrevet noen veldig gode kriminalromaner (jeg ville gjerne skrevet; ”rasende gode”, hvis jeg ikke forlengst hadde latt det gå inflasjon i det uttrykket – nesten egenhendig). Jeg mener riktignok at de (rasende) beste ligger litt tilbake i tid, men er det et virkelig poeng? Neppe; det begynner å bli mange Hole-bøker.

Visst liker jeg gode krimbøker fremdeles. Det er ikke dét! Jeg liker for eksempel Vidar Sundstøls ”Ravnene”, men jeg er samtidig hjertens enig med kollega Anne Cathrine Straume (les hennes annmeldelse her): ”Ravnene”, slutten på en flott trilogi i det norsk-amerikanske, blir svakere jo mer den ligner på en krim-bok. Det er bare å sukke tungt og gå til Hovland – og dermed poenget.

Forleden hadde jeg hadde nemlig gleden av å lese Ragnar Hovlands nye essay-samling Kunsten å komme heim og andre essay, da kollega Knut Hoem og udertegnede skulle lage et innslag til Bok i P2 om denne boken og Hovlands tanker om lesing og god litteratur (hør BiP2 30/4 her). Det ville seg slik at dette var rett etter årets sene påske og dermed også umiddelbart etter årets krimsesong. (Andre tilfeldigheter ville det slik at undertegnede var sykmeldt under hele påskekrimhalloien og kunne dermed styre unna alt krimanmlederi med den beste av samvittigheter. Men; leste krim, det gjorde jeg og ble ikke friskere av det. Med ett viktig unntak, som jeg kommer tilbake til). Da jeg gikk løs på Hovlands tekster, hadde jeg med andre ord det tyskerne kaller die Schnauze voll (nesa full) av krim, og det var i dét modus jeg kom til å lese følgende (for ordens skyld; Hovlands angjeldende i dette essayet er ikke krim, men selveste fiksjonslitteraturen!):

(…) Og eg tilstår at eg har vore lei av heile fiksjonslitteraturen. Det er så mange bøker der ute, og begynner ein først å tenkje etter kor mange bøker det eigentleg er, og som ein aldri får sjansen til å lese, så begynner det lett å svimle for ein. Og desse forfattarane finn på så mykje, og det er så lett å gjennomskode at dei finn på alt saman, og kvifor skulle desse påfunna angå meg?

Eg veit at eg med dette står fram som gammal og matlei, etter ein mannsalder med pliktlesing. Gammal har eg ingenting i mot å vere, men matleie folk fortener ingen sympati.

Der sto det, og sant er det; (…) matleie folk fortener ingen sympati. Jeg er matlei. På krim. Etter alle disse årene med moro, dødsens alvor, stor spenning, fenomenale dialoger, spill-levende karakterer og en litterær friskhet annen litteratur ofte må se langt etter, er jeg matlei. Fed up. Og verre; tenk om jeg er så matlei at jeg rakker ned på middelmådighet som ikke fortjener karakteristikken? Skrekk og gru! (Riktignok vil jeg helst tro det er alt halvgodt og halvdårlig jeg er lei av, men er jeg sikker?)

Her må det handling til. Eller snarere; ikke-handling: Flommen av krimbøker klarer seg svært godt uten mine synspunkter, så fra nå av skal de få ligge så lenge det ikke dukker opp noe som virkelig er bryet verdt. Jeg skal fortsette å lete og lese, selvfølgelig, og lover å si fra om det dukker opp noe. Hvem vet; kanskje skjer det allerede ved neste nesbøkorsvei.

I en parentes oppi her nevnte jeg et unntak fra middelmådighetene i påskekrimflommen. Jeg tenker på scicilianeren Leonardo Sciascias vesle og helt særegne bok Uglens dag, oversatt av Jon Roglien. Visstnok den første mafia-romanen som ble skrevet; en standard å måle alt som er kommet senere opp mot – det gjelder fiksjon og til en viss grad sakprosa. Man kunne lett bli optimist av den boken, men så er den altså fra 1961. Vår alles førstebokhandler, Terje Thorsen, har sagt det nødvendige om denne boken i sin anmeldelse i Dagbladet (les her), så jeg holder kjeft snart nå.

Det var forøvrig den samme Thorsen som prakket på meg den første James Crumley-romanen for mer enn to ti-år siden. Det er dét jeg skal gjøre nå; lese Crumley igjen. For moro skyld. Og for språkets.