Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder Anne Cathrine Straume en knapp på den eneste sakprosa-boken, nemlig «Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

Det har vært mye snakk om hvor dyster den nordiske barne- og ungdomslitteraturen er blitt de siste årene. Trenden er lett å se fortsatt. Nordiske forfattere går ikke av veien for å skrive om kreftsyke barn eller papirløse flyktninger. Men sammenligner vi årets kandidater til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris med fjorårets, er det langt flere bøker av den humoristiske eller eventyrlige sorten i år. Her er færre rene bildebøker, flere romaner for litt større barn, som kan lese selv. Ingen diktsamling i år, derimot et praktverk av en fagbok.

La oss starte med den.

Suveren sakprosa

«Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

«Leonardo. Oikealta Vasemmalle» (Leonardo. Fra høyre til venstre) av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.) er slående å se på, med en lang rekke gjengivelser av Leonardo da Vincis kjente og mindre kjente verk. Boken er en enestående inspirasjon for alle som har et snev av nysgjerrighet i seg. Den handler først og fremst om multi-geniet Leonardo da Vinci, dernest om hans tid, i renessansens Italia. Gjennom boken løper Leonardos egne skisser og håndskrevne dokumenter. De er trykt på tykt, eksklusivt papir og på gjennomsiktige, tynne silkepapirsider, som skaper en særegen sanselig effekt. Boken blir en slags idéhistorie og kunstanalyse i ett. Forfatteren bedriver nemlig også nærlesing av Leonardos malerier og belyser detaljer som ellers ville gått de fleste hus forbi.

Parallelt med Leonardos egne bilder følger en moderne robot fortellingen – den beveger seg bare i nedre hjørne av boksidene, ikke i selve teksten. Slik jeg leser det, setter dette moderne elementet tiden og oppfinneren og nysgjerrigperen Leonardo i et perspektiv. Julia Vuori har i tillegg tegnet en rekke fantasidyr, dyr som Leonardo har beskrevet detaljert i notatene sine, men som først nå får en fysisk utforming.

Også det første året Nordisk råd delte ut en egen pris til barne- og ungdomsbokforfattere, var en av kandidatene til prisen en faktabok. Det var «Joels farger» av Isela Valve, en slags biografi om Ålands kunstmaler og forfatter Joel Petterson (1892-1937). Det er ikke meg imot om den storslåtte biografien om Leonardo da Vinci stikker av med prisen i år, men hva står det i statuttene?

«Priset utdelas en gång om året i samband med ett arrangemang av Nordiska rådet. Det ges för ett litterärt verk, skrivet för barn- och unga, på ett av de nordiska ländernas språk.

Med ett litterärt verk förstås i detta sammanhang poesi, prosa, drama, ett verk som kombinerar text och bild eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav.»

Dette forstår jeg slik at rene faktabøker ikke kan nomineres, men derimot fagbøker, for eksempel biografier, med høy litterær eller kunstnerisk kvalitet, slik tilfellet er med dette verket.

Stort spenn

Å sitte i juryen for barne- og ungdomsbøkene kan ikke være lett. Hvordan skal man sammenligne en enkel, liten bildebok med et ambisiøst biografiprosjekt, eller en humoristisk barnebok med en sterkt politisk og problematiserende ungdomsroman?

Jeg er uansett gledelig overasket over det høye nivået på årets kandidater. Visst finnes det enkelte tradisjonelle fortellinger i bunken, men overveiende er bøkene fylt av en energisk originalitet som gjør en glad og stolt på barnelitteraturens vegne.

«Durrebjørnen og skuterløypa» av Veikko Holmberg og Sissel Horndal (ill.).

Den samiske kandidaten er en av de svakeste i årets knippe. «Duvro-guovza ja skhotermadii» (Durrebjørnen og skuterløypa) av Veikko Holmberg og Sidsel Horndal (ill.) handler om binna Durre og ungen hennes Darre som blir forstyrret i dvalen sin av den nye skuterløypa. Dette er en velment, men overtydelig historie om de snille bjørnene og de dumme menneskene. Her er mye tekst med et til dels svært byråkratisk og vanskelig språk. Hvor store barn skal denne bildeboken passe til? Det viser seg at bjørnene kan snakke, bjørnemor har også stor innsikt i hvordan menneskenes myndigheter arbeider. Menneskene blir typer, noen er slemme, andre snille, og de har navn som Anton Antonsen og Sverre Svendsen. Bokens tydelige moralske budskap vekker minner om tidligere tiders barnebøker. Illustratør Sidsel Horndal løfter fortellingen, hun var nominert til Nordisk råds pris også for to år siden, da sammen med Signe Iversen med boken «Månegutten og Heike». Horndal har et gjenkjennelig og personlig uttrykk, Oppslagene i boken er fargesterke og følelsesladede, jeg liker best bildene der bjørnene får lov å være bjørner, og ikke tillegges menneskelige egenskaper.

«Aqipi – til sommerfest» av Naja Rosing-Asvid.

Grønland har nominert Naja Rosing-Asvids bildebok «Aqipi – til sommerfest», en fortelling om ånden Aqipi, som av og til blir tilkalt av en åndemaner og beveger seg inn i menneskenes verden. Etter en liten rammefortelling med åndevennene, får vi beskrivelse av hverdag og fest i et tradisjonelt grønlandsk samfunn. Boken blir pedagogisk, med svært detaljerte tegninger fra sommer- og vinterboplassene til grønlenderne i tidligere tider. Her skal håndverk, mattradisjoner og religiøse riter vises frem, ikke gjennom en, men flere små historier. Boken inneholder også en faktadel til slutt, med tips til hvordan leserne selv kan lage seg en gressdukke eller en snurrepinne. Det er et prisverdig bevaringsprosjekt, en bok som vil utsi noe om identitet og tilhørighet. Jeg mener likevel rammefortellingen blir for svak og springende i forhold til de gode intensjonene. Illustrasjonene er gjennomarbeidet og grundige, men kan minne litt om bildene 1970-tallets skolebøker ga av steinaldersamfunn eller bondesamfunn vi skulle lære om. Det vrimler av folk, redskaper og klesdrakter. Det blir dessverre verken spesielt spennende eller spesielt nytenkende.

Da liker jeg bedre den upretensiøse «Vinur minn, vindurinn» (Min venn vinden) av Bergrún Íris Sævarsdóttir fra Island. Rent formelt er vel dette den eneste rene bildeboken, der bildene helt fyller alle sidene og teksten er minimal. Denne boken henvender seg klart til de aller yngste barna. En katt ser værmeldingen på TV med bestefar. Bestemor slår fast at det godt kan bli lurevær! Og katten går ut og tester. Joda, her er vind, sol, regn og snø. Det er et typisk islandsk skiftende vær – og på bokens aller siste oppslag, fylles dobbeltsiden av et tjuetalls ord og begreper som beskriver de ulike værtypene. Om verken fortellingen eller illustrasjonene sprenger grenser – Sævarsdóttir gir spenstige utsnitt i illustrasjonene sine med en veksling mellom panorering og detalj-fokusering – er historien enkel, humoristisk og lærerik på en gang. En fin liten bok, som godt kan bli en yndling hos de aller minste.

Humor og energi

«Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill.).

Jeg nevnte innledningsvis at det er mindre dysterhet å spore i årets nominasjonsbunke, og at humor – og spenning – i større grad gjør seg gjeldende. Nesten som en tegneseriehistorie er årets bidrag fra Færøyene, boken «Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill)

Dette er en ellevill fortelling om farfar som møter en foretaksom hane som flytter inn i hagen. Farmor og farfar passer barnebarna, men verken de to små guttene eller farmor skjønner hvorfor farfar stadig snakker om denne famøse hanen, den har nemlig ingen av de andre sett:

«Viggo, har du nogensinde set en hane i røde smækbukser?»

«Nej, for vet du hvorfor?» svarede Viggo. «En høne har engang banket en Star Wars-robot, og vet du hvad, da jeg var lille, tissede jeg i ble, og mor havde os engang inde i maven, men kun en ad gangen. Men ved du hvad, Páll har en drage, som han har tabt i børnehaven!»

Ja, slik snakker en fireåring, og ettersom farfar blir mer og mer involvert i den snakkende hanens lurifakserier, lyder han for de utenforstående mer og mer som sitt tankespringende barnebarn. Er han blitt senil? Eller finnes det faktisk en hane med gule snekkerbukser i hagen?

Dette er en underholdende bok for barneskolebarn, og det gir ingen mening i å lete etter et underliggende budskap. Illustrasjonene er glatte og lett tilgjengelige, kanskje litt for enkle. Som vinnerkandidat tror jeg likevel ikke «Og mamma!» har store sjanser.

«Alberta Ensten och uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg.

Det kan derimot den ålandske «Alberta Einsten og Uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg og Ida-Maria Wibström ha. Dette er en litt Roald Dahl-aktig historie om Alberta, som ikke fremstår som noe skolelys, men som har mer innabords enn man kunne tro. Moren hennes er oppfinner – og i år skal hun delta i et stort mesterskap og konkurrere med den selverklærte Oppfinnerkongen, som, skal det vise seg, også er en stor svindler. Flyvende hus, forelskelser og utkledningsmanøvre er ingredienser i denne sprudlende og fantasifulle fortellingen. Strek-illustrasjonene med snirklede detaljer og skraverte flater underbygger følelsen av fart, spenning og fantasi. Boken gir leseren et inntrykk av at det meste er mulig, bare man har mot og tiltakslyst.

Eventyr

En annen sterk kandidat er den svenske «Mördarens apa» , en 600 siders roman av Jakob Wegelius. Boken er en frittstående oppfølger til «Legenden om Sally Jones». Både den og oppfølgeren har vunnet den svenske August-prisen og handler om gorillaen Sally Jones, som jobber som mekaniker på en båt. Apen er usedvanlig intelligent, hun kan selvfølgelig ikke snakke, men lærer seg etterhvert å forstå menneskespråk og har et enormt talent for å løse all verdens tekniske problemer. I årets bok blir apens bestevenn og styrmann arrestert i Lisboa, anklaget for mord. Han er selvfølgelig uskyldig, Sally rømmer og må prøve å renvaske sin bestevenn.

«Mördarens apa» av Jakob Wegelius.

Wegelius serverer en eventyrlig og grensesprengende historie, som er fiksjon og løgn og forbannet dikt, men som oppleves som virkelig og faktisk mulig. Jeg tror etterhvert at Sally Jones er i stand til det meste. Hun blir helten jeg heier på. Behandlingen av Sally fra ignorante mennesker som vil putte henne i dyrehage eller aller helst avlive henne, gir assosiasjoner til en altfor utbredt holdning til alle mennesker som er annerledes – mange er dem som aldri får muligheten til å vise hva de kan og står for, fordi de defineres ut fra utseende eller navn.

«Mördarens apa» en roman om vennskap, trofasthet, profittjag, sannhet og løgn. Illustrasjonene i boken levendegjør det mangslungne persongalleriet samtidig som de bidrar til poesi og sårbarhet i den virvlende røverhistorien. Dette er en leseropplevelse av de sjeldne!

«Jagger, Jagger» av Frida Nilsson.

Også den andre svenske kandidaten, Frida Nilssons «Jagger, Jagger» blander fiksjon og fakta på finurlig vis. Jeg-fortelleren og hovedpersonen heter Bengt. Han blir mobbet av barna i nabolaget, en dag stenger de ham til og med inne i en kjellerbod. Da blir han reddet av hunden Jagger Svensson. Han er uteligger og er på leting etter noe å spise. Et merkelig og ikke helt enkelt vennskap utvikler seg mellom Bengt og Jagger. Fortellingen fascinerer ved sin naturlige omgang med hunden som et menneske, samtidig som gnisninger mellom barna og ikke minst foreldrenes litt hjelpeløse inngripen i barnas oppførsel skildres med skarpt blikk og ikke så rent lite humor. «Jagger, Jagger» er en tøff historie som viser hvordan det er å bli holdt utenfor. Den er brutal, men skriver også frem en sterk vilje til overlevelse og ikke minst hevn. Den som ler sist, ler best.

Fantasy

«Maresi. Krönikor från Röda klostret» av Maria Turtschaninoff.

Norsk ungdomslitteratur har de siste årene vært dominert av dystopier. Verden slik vi kjenner den er gått under, naturkatastrofer, krig eller epidemier skaper nye utfordringer for unge som må overleve på egenhånd og ikke minst ta de rette valgene for å skape et levelig samfunn. Internsjonalt vrimler det av fantasyromaner der det gode stilles opp mot det onde og der reality-elementet er sterkt nærværende. Ikke noe av dette finner vi hos årets kandidater til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. En fantasyroman er med likevel, det er den finske «Maresi. Krönikor från röda klosteret» av Maria Turtschaninoff.

Maresi er vår forteller. Hun er blitt pålagt å skrive ned dramatiske hendelser fra klosteret der det bare bor jenter og kvinner. Klosteret, som ligger på en avsidesliggende øy der ingen mann har adgang, er et senter for kunnskap og omsorg. Mange unge jenter søker til klosteret for beskyttelse. Riktig skummelt blir det når ungjenta Jai, som er flyktet fra en voldelig far fra en tradisjonell maskulin æres-kultur, blir innhentet av faren. Han har allerede drept søsteren hennes, som han mente var løsaktig, nå vil han drepe Jai for å redde seg selv fra skam.

Historien er uvanlig fascinerende, men jeg spør meg: hvilken gutt ville lest dette? Fortellingen skildrer menn som voldelige overgripere, kvinner som romslige og rause omsorgspersoner med nær tilknytning til jord, blod og kvinnelige guddommer. Overnaturlige krefter tas i bruk når kampen er på sitt heteste. Når Maresi ved slutten av romanen velger å forlate klosterets trygghet og returnere til den skremmede og farlige verdenen utenfor, for å dele sin kunnskap med andre, blir hun som en litteraturens Malala. Det er sterkt og vakkert, nydelig fortalt både med sanselige naturskildringer og filosofisk søken. Likevel kan jeg ikke unngå å føle ubehag over polariseringen mellom kvinner og menn i denne romanen.

Gru og grøss

Thorarin Leifssons «Madurin sem hatadi börn» (Mannen som hatet barn) har også elementer av samfunnsengasjement i seg. På overflaten er dette fortellingen om tolvåringen Sylvek, som bor i Reykjavik sammen med bestemoren sin. De har arvet et hus og kom til Island fra Barcelona for et års tid siden, bare Sylvek har lært seg språket. Han har imidlertid ennå ikke fått noen nære venner. Plutselig en dag skjer det groteske ting i Reykjavik, denne byen der vanligvis ingenting skjer, ifølge Beste. Kroppsdeler av unge gutter blir funnet på supermarkeder rundt om i byen. En gal guttemorder er løs! Samtidig må Sylvek og Beste leie ut et rom i huset for å tjene penger. Mannen som kommer er mørk og sortkledd, og han røper for Sylvek at han hater barn.

Visst blir det spennende, men jeg kan røpe så mye som at det ikke er så brutalt som det høres ut til. Virkeligheten er ikke alltid slik vi ser den. Og som i Jo Nesbøs Doktor Proktor-fortellinger, som også kan være brutale nok, er vi aldri i tvil om at våre folk skal klare brasene. Thorarinn Leifssons dystre illustrasjoner, derimot, underbygger uhyggesfølelsen og gir dybde til fortellingen.

Den underliggende kritikken slår i mange retninger. For meg går det litt over stokk og sten mot slutten, og fortellingen mister troverdigheten sin. Treningshysteri og dopingmisbruk får sitt, underholdningsbransjen likeså. At selve barnebokbransjen også tematiseres, er kanskje artigere for voksne lesere enn for barn.

Problematiserende barnebøker

«De som ikke finnes» av Simon Stranger.

Simon Stranger er den forfatteren som går lengst i å skrive politisk for unge lesere. Hans ungdomsroman «De som ikke finnes» er en beksvart avslutning på trilogien om Emilie og Samuel. Hun er norsk, hvit og rik, han er øst-afrikaner, svart og fattig. I denne romanen, som kan leses uavhengig av de foregående, tropper Samuel opp på Emilies dør etter måneder på reise gjennom Europa. Han er skadet, trenger penger, kanskje er han også ruset?

Er «De som ikke finnes» en god roman? Jeg vil si at den først og fremst er en viktig roman, her er en forfatter som har beholdt troen på at litteratur kan forandre verden, som håper kunsten kan gi innsikt som fører til faktisk handling. Rent litterært er ikke Stranger noen finsmed. Han driver ikke med dybdepsykologi eller malende miljøskildringer. Harde fakta slås i bordet, og det er greit nok, for det virker.

Innimellom skulle jeg likevel gjerne sett flere sider av både Emilie og Samuel, fått tilgang til flere følelser. Slik det er nå, blir det mange litt umotiverte påstander, som Stranger helt sikkert har belegg for i autentiske historier, men faren for stereotypier er til stede.

• LES: Anmeldelsen av «De som ikke finnes»

«Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung.

Rent litterært og språklig er det flere lag og nyanser i den danske romanen «Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung. Dette er fortellingen om det umake venneparet William og Knud. Lenge tror vi Knud er en frekk og omstreifende venn. Litt etter litt skjønner vi at han er en fantasifigur, et bilde på kreftsykdommen i Williams kropp. Tjukk og selvgod ligner han litt på Astrid Lindgrens udødelige Karlson på taket. Han forteller røverhistorier fra hele verdenshistorien – han har nemlig holdt keisere, generaler, gatefeiere og slangetemmere med selskap. Sitt vanskelige tema til tross blir «Ud med Knud» en både morsom og spennende bok. Wung-Sung skriver frem nydelige og ubehagelige betraktninger fra William, som bekymrer seg for foreldrene, får angst og dårlig samvittighet for at de har det vondt, sliter seg ut og dessuten har sluttet å sove i samme seng.

Forfatteren utvider romanen med klare referanser til Huckleberry Finn og flåteflukten nedover Mississippi. Han understreker viktigheten av drømmer, av ønsket om frihet, og ikke minst skriver han frem Wlliiams håp om bare å få være en helt alminnelig gutt.

«Et helt alminneligt barn ville blive bedt om at hjælpe til derhjemme. Derfor kravler William ud ad vinduet. Det kræver mange kræfter at få løftet sig op over vindueskarmen. Han er usikker på benene, da han bevæger sig over græsplenen. Det er overskyet. Græsset stryger ham helt op på læggen. Det er højt som i en urskov. Sådan var det ikke, før William blev syg. Der er to muligheder: Enten ser mor og far slet ikke, hvor langt græsset er blevet, fordi de kun kan se deres syge søn. Eller også vil far ikke slå det, fordi larmen fra græsslåmaskinen kan forstyrre hans søn, så han ikke får hvilet sig og bliver endnu mere syg.»

«Ud med Knud» er en bok med en voldsom oppdrift, til tross for sitt vanskelige tema. Noen vil spørre seg om barn MÅ lese om slike sørgelige ting. Nei, det må de ikke, men de KAN. Muligheten til gjenkjennelse, trøst, til å dele traumatiserende erfaringer med andre og kanskje finne frem til et språk for det som ikke kan uttales, finnes i litteraturen. Det er godt å tenke på.

«Ella er mit navn vil du købe det?» av Mette Hegnhøjs.

Mette Hegnhøjs «Ella er mitt navn vil du købe det?» er bunkens mest eksperimentelle bok. Vi kan kanskje ikke engang kalle det en bok. Dette er nemlig en slitt pappeske med en slapp syltetøystrikk rundt! Inne i esken ligger omlag hundre løsark med små notater. I tillegg en dose poetsne, eller små, runde papirbiter, sånne som spises og spyttes ut av en hullemaskin. På baksiden av esken står det

«Dette er Ellas efterlatte noter, som vi fandt dem i Privaten bag Antikvariatet i en æske under Ellas seng. Med vennlig hilsen Jensen & Dalgaard.»

Det er altså Ella, 12 år, som med en gammeldags skrivemaskin har skrevet disse lappene. Der står det om dødsboene moren kjøper inn, som Ella må sortere. Det står om morens nye kjæreste, som Ella bare kaller plageånden. Og det står om katten, som i noen få, lykkelige dager er Ellas bestevenn før moren mener hun er allergisk og sørger for at katten forsvinner.

De mange løse lappene utgjør en sjelden sterk fortelling. Vi får ingen bakgrunnshistorie, det er som å dykke ned i virkelighetens verden, få et glimt rett inn i livet til den ensomme og etterhvert frustrerte Ella. Poetsneen skyldes at hun går løs på bøkene i antikvariatet med hullemaskinen. Så er hun borte.

Hvor ble Ella av? Hvordan ender denne ubehagelige historien? Det får vi ikke vite. Mette Hegnhøj utfordrer leserne sine ved å være så kompromissløs. Det er tøft gjort å ta sine unge lesere på alvor, gi dem noe å bite i. Og kanskje er danske – og nordiske – barn så godt skolert i litterære fortellinger at de svelger dette uten problemer?

Poesi

«Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.).

Jeg nevnte at det ikke er noen rene diktsamlinger blant årets kandidater til den nordiske prisen. Likevel finnes her poesi, ikke minst i den tilforlatelige kjærlighetshistorien «Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.) Slik åpner boken:

«En tirsdag ble Joel forelsket.
Han hadde ikke vært det før.
Han visste ikke at han skulle bli det heller.
Han sto ved døra på skolen og ventet.
Han visste ikke hva han ventet på.
Men han ventet likevel.»

Joel visste ikke hva han ventet på. Men han ventet likevel. Det er et utsagn med mange lag, enkelt og stort på samme tid. Og det handler da også om de helt store følelsene i denne lille, illustrerte romanen med undertittelen «En kjærlighetshistorie».

Joel og Io finner hverandre, selv om han er sjenert og stillferdig og hun er modig og foretaksom. Der Gulliksen tryller frem de fineste bilder med bokstaver, lar Anna Fiske poesien strømme gjennom sine rufsete og umiddelbare illustrasjoner. Vi får vekselvis ettertenksomme helsides oppslag og dramatiske, pulserende tegneserieruter. At forfatter og illustratør har funnet tonen er lett å se. Resultatet er en hverdagshistorie som blir allmenngyldig, den er vakker og sår og vil sikkert gå hjem hos langt flere enn aldersgruppen seks til ni år, som den er markedsført for.

• LES: Anmeldelsen av «Joel og Io»

Og vinneren er…

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. Det er blitt en viktig pris. Den svært gode nordiske barnelitteraturen – for det skal sies, vår litteratur for barn og unge står i en særstilling i verden, med eksperimentering og grenseutvidelse både hva gjelder innhold og form – blir løftet frem med sin egen verdi, uten å måtte måles og skulle konkurrere med voksenlitteraturen.

Det første året gikk prisen til en finsk fantasyroman for ungdom som handlet om døden. I fjor gikk prisen til en norsk barneroman som handlet om hvordan tre små kamerater skulle takle livet. Og i år? Er tiden inne for en bildebok? Jeg tror ikke det. Men juryen har en vanskelig jobb. Simon Stranger har skrevet den mest rystende fortellingen, Mette Hegnhøj den mest eksperimentelle.

I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder jeg en knapp på den forseggjorte og fascinerende biografien om Leonardo da Vinci og den usedvanlig originale og rørende røverhistorien om «Mördarens apa».

• LES: – Parodisk dystre barnebøker.

De seks finalistene til P2-lytternes romanpris: Brit Bildøen, Jørgen Gunnerud, Rune Christiansen, Levi Henriksen, Liv Mossige og Lars Petter Sveen.

Bruk kommentarfeltet eller send mail til romanprisen@nrk.no hvis du vil bli med i konkurransen.

En av disse blir årets roman, hvilken?

«Ensomheten i Lydia Ernemanns liv» av Rune Christiansen
«Guds barn» av Lars Petter Sveen
«Harpesang» av Levi Henriksen
«Sju dagar i august» av Brit Bildøen
«Sju dager i september» av Jørgen Gunnerud
«Tyskland» av Liv Mossige

Her kan du lese mer om de nominerte bøkene.

Vinner-romanen kåres av en lytterjury, som diskuterer og velger ut bøker i samtaler på NRK P2. Her kan du se når bøkene diskuteres.

Send inn ditt hete tips innen onsdag 28. januar.

Vinneren av den populære bokstabelen blir trukket i Kulturhuset på NRK P2 mandag 2. februar, dagen etter at vinneren av Romanprisen får sin pris utdelt på Litteraturhuset i Bergen.

Hvis du skriver forslaget ditt i kommentarfeltet, er det fint om du gjør det under fullt navn og legger inn e-post-adresse så vi kan kontakte deg hvis du vinner bøkene!

Eline Lund Fjæren
Juryen sier: Fin komposisjon, det direkte blikket har en kjølighet som er interessant og gjør meg nysgjerrig. Bananskallet tilfører bildet humor, men samtidig noe ubehagelig.

Veldig gøy og fint. Fin komposisjon, utrolig morsomt med oppspiltheten med bananskallet og ansiktsuttrykket.

Rart, morsomt og oppfinnsomt bilde og en herlig uhøytidelig selfie.

@verafiveland var en av de blant publikum som likte bildet på Instagram og bidro til tungen på vektskålen til Elines fordel.
Enda bedre en selfiene til Carmona Alvarez og Grytten! En ære å få like det, skriver hun.

Denne våren sendte NRKbok Selfiemobilen til Pedro Carmona Alvarez, som startet forfatterstafetten. Oppdraget til mobilen var å samle selvportretter av norske forfattere på sin vei mot Litteraturfestivalen på Lillehammer. 35 bilder ble sendt inn og delt på Instagram og andre sosiale medier hvor folk har sagt sin mening om dem. Nå har fire forståsegpåere og hundrevis av publikummere sagt sin mening. Og Eline Lund Fjæren fra Bergen, som debuterne med «Ung jente, voksen mann» i fjor høst, stakk av med fotokurs-premien.

Så gøy, det var jo hyggelig da! sier forfatteren, i innspurten med ny bok.

Hva tenkte du på da du tok selvportrettet ditt, Eline?
– Bananer. Jeg har et banankonsum som overgår de aller fleste.

Hva er din favoritt blant de andre forfatterselfiene?
– Pedro satte tonen ganske bra i starten der, synes jeg.

Hva handler ditt neste bokprosjekt om?
– Jeg holder på å skrive ferdig en ny roman nå. Den handler om ei jente som, etter å ha flytta hjemmefra, velger å isolere seg i leiligheten sin. Hun slutter å gå ut, rett og slett. Kjip jente!

Se alle bildene/selfiene/selsportrettene/selviene/sjølviene/sjølfiene/fjesingene/selvknipsene/selvbildene!

ANDRE FAVORITTER BLANT SELVPORTRETTENE:

Anders Bortne
Bilde i bilde i bilde osv – er veldig morsomt, han har fått til en selfie der man må kikke litt ekstra for å få med seg nettopp dette.

Bra bilde og god ide. I samme gate som Carmona Alvarez, men her brillene av, og på do (?), med et smil, virker selvutleverende. Man kan titte på det lenge. Bra bilde.

Heidi Sævareid
Hun er bare utrolig vakkert plassert i bildet omgitt av brostein.

Veldig, veldig fint bilde. Og av en kvalitet som er blant de beste som blir lagt ut på for eksempel instagram hver dag av de beste. Fin komposisjon med 90 grader ned-vinkel, føles som hun henger eller er i ferd med å sveve opp, fine øyner og farger.

Erlend Nødtvedt
Bildet skaper noe av den samme nysgjerrigheten ved måten han retter blikket og røyker pipe. Hvorfor sitter han der og røyker? Hvor er han og hva tenker han på? Han har et veldig sårbart uttrykk og pipa faller fint inn i bildet rent kompositorisk.

Gøy gøy gøy, kul komposisjon med linjer fra pipe og vindu, fin beskjæring av annskikt akkurat nok er med til at man blir nyskjerrig. Og pipen, setter en slags historisk litteraturaktig referanse på bildet. En favoritt.

Mala Naveen
Oppstilt med attitude, komponert med en lyspære i høyre hjørne

Tøft bilde, selvironisk oppstilt, kjøkken-pose lzm!

Vidar Kvalshaug
Knallbra ide, fint komponert og fine farger. Gøy med brillene. Har lyst til å titte på det lenge. Bra jobba!

Morsomt bilde, det er gøy når man byr på seg selv og finner på litt sprell.

Juryen i denne uhøytidelige konkurransen har vært alle som følger NRKbok på Instagram samt: Charlotte Thiis-Evensen, journalist og dokumentarvideokunstner. Thomas Wiborg, fotograf. Pernille Scheele, Instagramkunstner. Nina Alida Nordbø, digitalansvarlig i NRKbok.

Les også: Hva er det beste norske ordet for selfie?
Forfattere og andre folks innspill!

Kommer Knausgård til å få selfiestafett-mobilen?

Alle bildene blir lagt ut på NRKbok på Instagram og delt på NRK.no, Facebook og Twitter.

Kulturhuset på P2 ringer mobiltelefonen hver ukedag klokka 14:03 for å høre hvor og hos hvem den befinner seg.

– Vi vil bruke anledningen til å finne et godt norsk ord for selfie, sier Anita Reinton Utgård, vaktsjef i Kulturhuset. – Nå får vi forhåpentligvis sjansen til å snakke med en lang rekke ordkunstnere, og hvem kunne vært bedre å spørre? Når stafetten er over 26. mai, vil en jury gå gjennom alle forslagene og kåre en vinner.

Beste selfie skal også kåres, og den vinneren får publikum kåre når alle bildene er i boks.

Oppi denne boksen ligger selfiemobilen, klar til bruk.

Og mens mobilen er på reisefot: Hva er ditt beste forslag til norsk ord for selfie?

Stefan Sundstrøm vil gjerne spille for akkurat Salongen på P2. Det kan du bli med på hvis du deler #minhistorie.

Stefan Sundstrøm vil nemlig ha konsert, en liten konsert. Når han kommer pleier det å bli fullt hus, så denne happeningen sammen med Salongen er noe helt utenom det vanlige. Dette blir en intimkonsert for 50 mennesker som har det til felles at de har delt en selvopplevd, sann historie.

Hva er #minhistorie?
Den historien du forteller er sann, selvopplevd og sier kanskje noe om at du har skjønt noe, vokst eller fått et arr. Kanskje var det både sårt og morsomt.

– Når man skal bli kjent med hverandre i USA forteller alle historier om seg selv. I Norge forteller vi om hobbyene og jobbene våre, sier regissør og manusforfatter Thomas Torjussen. Han er glad for at Salongen på NRK P2 nå ønsker å utvide fortellertradisjonen i Norge.

The Moth
Poet og romanforfatter George Dawes Green pleide å sitte sammen sine venner på verandaen i Sørstatene og dele historier fra egne liv. Møllen pleide å surre rundt dem i utelampa. Han flyttet savnet han disse whiskeybefengte kveldene, og begynte med det i sin egen stue. Nå sender over 300 radiostasjoner i USA The Moth – true stories told live

Disse historiene er det redaksjonen i Salongen har ønsket velkommen. Og vi vil ha flere!

Send oss din historie! Del den på sosiale medier merket med #minhistorie eller send mail til salnonge@nrk.no.

Bruk kommentarfeltet eller send mail til romanprisen@nrk.no hvis du vil bli med i konkurransen.

Send inn ditt hete tips innen torsdag 30. januar.

Vinneren av den høyaktuelle bokstabelen blir trukket på direkten i Kulturhuset på P2 mandag 3. februar, dagen etter at vinneren av Romanprisen får sin pris utdelt på Litteraturhuset i Fredrikstad.

En av disse blir årets roman, hvilken?

«De usynlige» av Roy Jacobsen
«Fugletribunalet» av Agnes Ravatn
«Mørke grener» av Nikolaj Frobenius
«Oppløsningstendenser» av Nina Lykke
«Setningsskade» av Lajla E. Lorentzen
«Vi ses i morgen» av Tore Renberg

Vinner-romanen kåres av en lytterjury, som diskuterer og velger ut bøker i samtaler på Kulturhuset på P2, her kan du se når bøkene diskuteres.

Her kan du lese mer om de nominerte bøkene.

Hvis du skriver forslaget ditt i kommentarfeltet, er det fint om du gjør det under fullt navn og legger inn e-post-adresse så vi kan kontakte deg hvis du vinner bøkene!

Vi søker engasjerte lyttere som ikke arbeider med litteratur til daglig, men som er glad i å lese og diskutere det de leser med andre.

Vi plukker ut seks lyttere som møtes i Oslo en helg på nyåret og diskuterer seg frem til en vinner blant seks forhåndsnominerte romaner.

En egen fagjury fra NRKs litteraturredaksjon plukker ut de nominerte bøkene, som blir offentliggjort den 10. desember.

Vil du være med i juryen? Skriv noen ord om deg selv og hva du liker å lese. Send søknaden til romanprisen@nrk.no innen 1. desember!

Folk har sendt inn over hundre forslag til morsomme norske bøker, den dekker et stort spekter fra Knut Nærum og Are Kalvøs satire til klassikerne Egalias døtre av Gerd Brantenberg og Den som har begge beina på jorda står stille av Tor Åge Bringsværd. Alle har fått sine lesere til å le, men mye tyder på at Kjell Aukrust fikk sine lesere til å le høyest.

Sett Flåklypa 2×300 ganger
Selma Lønning Aarø var nominert med boka En rekke avbrutte forsøk og havnet på andreplass i kåringen, før Erlend Loes Doppler.

– Jeg er jo imot sånne kategoriseringer, vi ler av ulike ting til ulike tider i livet. Det var hyggelig å være nominert, men jeg er ikke noe liste-menneske selv. Men jeg så kåringen og stemte på meg selv!

– Mitt forhold til Kjell Aukrust er mest Flåklypa-filmen, jeg har ikke lest så mye av ham. Men han var en del av barndommen min, mor pleide å lese høyt fra, hva er det den heter…. Folk og fe? Hver første juledag var det høytlesing fra den, det var tradisjon.

Hvor mange ganger har du sett Flåklypa?
– Aner ikke! Men jeg har to sønner og de har nok sett den 300 ganger hver!

Selma Lønning Aarø forteller at hun og søker lite humor når hun leser selv. Den boken som har fått henne til å le mest, er Finklerspørsmålet av Howard Jacobson.
– Det er den eneste morsomme boken som har vunnet Booker-prisen, humor pleier jo ikke bli tatt så seriøst! Den boka er en slags britisk variant av Woody Allen. Ellers er mine humorfavoritt Ole Lund Kirkegaard, som egentlig har skrvet bøker jeg har lest og ledd av sammen med ungene, Gummitarzan, for eksempel. Eller Komme til byen-bøkene!

Aukrust og Hamsun er bedre enn de fire store!
Arnfinn Kolerud var også foreslått som landets morsomste, med boka Når ein først skal skyte nokon, første bok i en trilogi. (Bok to ble utgitt i år, Kom ikkje inn i mitt hus.)
– Av oss ti som var nominert er Kjell Aukrust i en egen divisjon. Jeg tenkte, Åh, han har vi helt glemt! Han ligner ingen andre, han hadde kvalitet og han holdt på så lenge. Både han og Hamsun er bedre enn de fire store!

– Jeg har ikke tenkt på det før nå. Aukrust var så flink til å gjøre narr av og utlevere figurene sine, i en serie påfunn om hvor sidrompa de var! Mange av figurane til Aukrust tilførte ikke bruttonasjonalproduktet noe som helst. Aukrust var også uforståelig, men det skinner gjennom at han var glad i figurene sine, han er utleverende og solidarisk på samme tid. Enkelte kritikere har lurt på om jeg hyller nynorskentusiastene mine, eller ei. Jeg har lyst å være tvetydig, entydig er kjedelig. Aukrust var veldig, veldig god på det der.

Så kunne Aukrust tegne! Det er vel noe alle som skriver skulle ønske de kunne. Jeg har prøvd, men jeg strekker ikke til.

Kolerud forteller at hans morsomste lese-opplevelse var med Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon.
– Både på grunn av humoren, og det perspektivet hans, gjennom en hovedperson som er autist. Haddon er en morsom forfatter og det ligger mye forarbeid i å leve seg inn i en person med den sykdommen. Det går nettopp på det Aukrust også klarte, å få oss til å skratte av det vanskelige og være solidariske samtidig.

Olaug Nilssen var med blant de ti utvalgte til kåringen av Norges morsomste bok, med Få meg på, for faen, som mange også kjenner som film.
– Jeg har stor sans for Kjell Aukrust, særlig for tegnefilmen om Gurin med reverompa, som jeg har sett flere ganger. Mine mest morsomme leseropplevelser har vært med Ragnar Hovlands bøker, Kjersti Rorgemoens Purkene snudde seg. Jegg har også ledd mye av Jon Øysten Flink og Erlend Loe. Og Eva Jensen.

Hva er din Kjell Aukrust-favoritt?

Her er alle boktipsene om morsomme bøker: 101 morsomme bøker

Blant forslagene så langt finner vi blant andre Agnes Ravatn, Selma Lønning Aarø, Karin Bjørset Persen, Kjersti Annesdatter Skomsvold, Unni Lindell, Olaug Nilssen og Gerd Brantenberg. Er de unntakene som bekrefter regelen?

Skriver menn morsommere enn kvinner?
Professor i psykologi, ved NTNU, Sven Svebak, som har forsket på humor og helse i 30 år, mener at folk flest ikke oppfatter kvinner som like morsomme som menn.
– Det er ikke bare bøker som viser denne forskjellen. Også de fleste andre former for humoristiske ytringer i det sosiale rommet viser at kvinner gjennomsnittlig er litt mer passive enn menn. Denne forskjellen reflekterer dermed en mer omfattende tradisjonell rolleforskjell i det offentlige rommet.

Kvinner liker bedre menns humor enn menn liker kvinners
Uansett er slike forskjeller i kjønnsroller mindre tydelige nå enn for femti år siden, mener professor Svebak.
– I dag er det betydelig større aksept for at vi skal kunne utfolde de talenter vi har om de bidrar til godt fellesskap i sum. Det er blitt mindre viktig om du er mann eller kvinne. Humor er tradisjonelt en egenskap som kvinner liker ved menn. Samtidig hører man sjelden om at menn setter like stor pris på at kvinner er morsomme.

Svebak forteller at hans resultater fra den store helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag viste at det ikke er nevneverdige forskjeller mellom menn og kvinner i sans for humor.
– Derfor er det best å tenke at kjønnsforskjeller på dette området handler om ulike kjønnsroller, ikke om ulik grad av sans for humor. Glem ikke at kvinner som er sammen uten menn til stede, kan ha mye moro sammen. De trenger ikke menn til å forløse sin sans for humor.

Har du tips om flere morsomme bøker skrevet av damer, kom med dem!

Stem på Norges morsomste bok

Alvdalstrilogien av Kjell Aukrust
Amatøren av Lars Saabye Christensen
Barske glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel av Peter Wessel Zapffe
Bazar av Tor Åge Bringsværd
Beatles av Lars Saabye Christensen
Bevare meg vel av Fredrik Stabel
Bløtkakemannen og apachepikene av Tor Åge Bringsværd
Brødre i blodet av Ingvar Ambjørnsen
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet av Johan Harstad
De fire store – når de døde våkner av Øystein Runde og Geir Moen
De gales hus av Karin Fossum
Den siste revejakta av Ingvar Ambjørnsen
Den som har begge beina på jorda står stille av Tor Åge Bringsværd
Den som ikkje har gøymt seg no av Arnfinn Kolerud
Den vanskelege andreboka av Jon Hjørnevik
Det gyldne evangelium av Gabriel Scott
Det norske folks bedrøvelige liv og historie av Odd Børretzen
Doppler av Erlend Loe
Dråper i havet av Odd W. Surén
Døde menn går på ski av Knut Nærum
Egalias døtre av Gerd Brantenberg
Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter av Nils-Fredrik Nielsen
Elvis Olsen lever av Willy Ustad
Elvis Olsens åpenbaring av Willy Ustad
En lang natt på jorden av Ingvar Ambjørnsen
En rekke avbrutte forsøk av Selma Lønning Aarø
Fakta om Finland av Erlend Loe
Fantastiske Pepsi Love av Frode Sander Øien
Far av Vidar Sandbeck
Folk og fe av Kjell Aukrust
Fugledansen av Ingvar Ambjørnsen
Fvonk av Erlend Loe
Få meg på, for faen av Olaug Nilssen
Grøftetildragelsesmysteriet av Thure Erik Lund
Hvite Niggere av Ingvar Ambjørnsen
Humringstimen av Øyvind Thorsen
I Afrika er snøen svart av Unni Lindell
Internasjonalen av Gunnar Kopperud
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold
Jon Hjørnevik samlar seg. Ti tunge år med dikt for nasjonen av Jon Hjørnevik
Jubel av Lars Saabye Christensen
Julebrevpikene av Karin Bjørset Persen
Kelner! av Arild Nyquist
Kom ikkje inn i mitt hus av Arnfinn Kolerud
Konene ved vannposten av Knut Hamsun
Kunsten å være neger i Norge av Are Kalvø
L av Erlend Loe
Langt frå bambus av Arnfinn Kolerud
Lommehunden fra Ribo av Rolf Sagen
Macht und Rebel av Matias Faldbakken
Madonna-gåten av Knut Nærum, Peder Udnæs og Elisabeth Botterli
Mannen som ville dø lykkelig av Knut Georg Andresen
Med fot på Europa av Anne Marit Jacobsen og Lise Foss
Muleum av Erlend Loe
Naiv Super av Erlend Loe
Nok av det av Fredrik Stabel
Norge i dag; en fullstendig subjektiv reiseskildring fra en syklende reporter på svært lavt blodsukker fra Nordkapp til Lindesnes av Gunnhild Dahlberg
Norges historie av Yngve Skomsvoll og Øyvind Skaar (illustratør)
Norges litteraturhistorie fritt etter hukommelsen av Knut Nærum
Nød av Are Kalvø
Når ein først skal skyte nokon av Arnfinn Kolerud
Opera Pompel og Pilt av Arne Bust Mykle
Oppdrag Mottro – Jakta på gamle dagar av Linda Eide
Pondus: første omgang av Frode Øverli
Pornopung av Mads Larsen
Purkene snudde seg av Kjersti Rorgemoen
Pusling!!! av Christian Valeur
Rubicon av Agnar Mykle
Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle
Sitt ned og hold kjeft av Knut Nærum
Sjølvmord i skilpaddekafeen av Ragnar Hovland
Slipp ham inn av Kjell Aukrust
Slipp håndtaket når du vrir av Tor Åge Bringsværd
Snarere tvert imot av Fredrik Stabel
Sommerfugleffekter av Jan Zahl
Springfart ved fjorden av Rolf Sagen
Stille dager i Mixing Part av Erlend Loe
Stille natt av Ragnar Hovland
Stille i Studio, vær så snill av Harald Heide Steen jr
Stillstand – Sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn
Sult av Hamsun
Sveve over vatna av Ragnar Hovland
Syden av Are Kalvø
Så langt i livet av De Gyngende Seismologer
Søppel av Tommy Sørbø
Tatt av kvinnen av Erlend Loe
The Cocka Hola Company av Abo Rasul
Tre i Norge ved to av dem av J. A. Lees og W. J. Clutterbuck
Trynefaktoren av Torgrim Eggen
Turbanens hevn av Herodes Falsk
Tyl av Finn Tokvam og Halvor Folgerø
Utdrag fra Flåklypa Tidene av Kjell Aukrust
Vegen smal og porten trang av Ragnar Hovland
Veke 53 av Agnes Ravatn
Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug
Vett og Uvett av Peter Wessel Zappfe og Einar K. Aas
Vinter i Bellapalma av Jens Bjørneboe
Volvo Lastvagnar av Erlend Loe
Våre venner kinesarane av Are Kalvø
Å av Knut Nærum
Åleine i Alpane av Ragnar Hovland
Åpenbart ingen nabo av Joakim Kjørsvik

Tips til de morsomste barne- og ungdomsbøkene!
Bukkene Bruse på badeland av Bjørn F. Rørvik
De Fire og Han Som Gjør Galt Verre: Begynnelsen av Hans Frederik Follestad
Doktor Proktors prompepulver av Jo Nesbø
Doktor Proktor og verdens undergang av Jo Nesbø
Dronningen av Arne Berggren
Egil og Pappa treffer elgen av Camilla Kuhn
Markus og Diana – lyset fra Sirius av Klaus Hagerup
Knutsen og Ludvigsen og Den Gale Bergenser av Øystein Dolmen
Konglesugeren av Bjørn F. Rørvik
Kurt blir grusom av Erlend Loe
Kurtby av Erlend Loe
Kurt koker hodet av Erlend Loe
Kurt kurér i bomberommet av Erlend Loe
Når livet er dynamitt! av Sverre Årnes
Tonje Glimmerdal av Maria Parr og Åshild Irgens (illustratør)
Trollprinsen av Oddrun Helen Berntsen
Tulutta og Makronelle av Babbis Friis Baastad (forfatter) og Grethe Berger (illustratør)

Kåringen om Norges morsomste bok ble avgjort gjennom en avstemning (bøkene er uthevet) og det var Alvdalstriologien til Kjell Aukrust stakk av med seieren. Kåringen inspirerte Aukrustsenteret til å lage en utstilling om de tre bøkene, Simen, Bonden og Bror min sommeren 2013.