Enzensberger åpner med å problematisere taperbegrepet. «Det er vanskelig å snakke om taperen og det er dumt å tie om ham». Allerede derfra lyder teksten som et foranskutt ekko av debatten rundt Anders  Behring Breivik. Er han en taper? Ikke i økonomisk forstand – oppvokst som han var på ressurssterke Oslo vest. Enzensbergers radikale taper er en mann. Han tilhører et kjønn som inntil for ikke lenge siden hadde en særstilling i familien og på arbeidsmarkedet. Han føler seg utsatt og marginalisert. Han er ikke en person som noen beskjeftiger seg med frivillig – før de må. Han lever i et moderne samfunn, der han ikke trenger å bekymre seg for mat på bordet eller tak over hodet, men det hjelper ikke, for «fremskrittet har ikke avskaffet den menneskelige elendigheten, den har bare forandret den sterkt».

Og slik fortsetter Enzensberger å sirkle inn en taper som rett og slett ikke er fornøyd med å leve i det som vel i utgangspunktet skulle være verdens beste samfunn. Alt det kulturelle fremskrittet som de 150 000 sørgende på Rådhusplassen i Oslo representerer betyr absolutt ingenting for den radikale taperen. Selv i et samfunn fullt av velferdsgoder handler det for den radikale taperen om å hamre løs på de ondene som fortsatt gjenstår.

Den radikale taperen trenger et fiendebilde, og det er her idelogien kan komme til unnsetning. Det gjelder å lokalisere de truende kreftene, og da er det, skriver Enzensberger, gjerne snakk om «utlendinger, hemmelige tjenester, kommunister, amerikanere, storkonserner, politikere, vantro. Nesten alltid er det også jødene».

Slik fortsetter det i 25 sider, hvor Enzensberger viser at Anders Behring Breivik kommer i mange varianter. Den radikale taperen har byttet ut selvoppholdelsesdrift med dødsforakt, og når hans eget liv ikke synes å være noe verdt, så har han heller ikke noe respekt for andres. Og utgangen synes alltid å være den samme – han skal ut av skyggene i et kule- eller bomberegn, hvor han «i eksplosjonsøyeblikket opplever en unik, overveldende makt».

Enzensberger knytter også taperen til Nazi-Tyskland og tyskerne følelse av avmakt i mellomkrigstiden. Hitler kom til makten ved å fremstille tyskerne som et folk av tapere, og var rask til å mene at de fortjente å gå under når de ikke klarte å vinne verdensherredømme.

I den siste halvdelen av boken går Enzensberger over til å skildre hvorfor radikale tapere ser ut til å klumpe seg i en del islamistiske bevegelser, men også her er han opptatt av å vise hvordan den islamistiske terroren har europeiske forbilder – som Røde Arme Fraktion på syttitallet.

I denne siste delen merkes det at boken er skrevet for fire år siden. Det var lenge før Bin Laden ble drept i Pakistan og muslimer med helt andre mål enn hellig krig marsjerte ut på gatene i Nord-Afrika.

Hadde han tatt pennen fatt i dag kan det godt hende at siste halvdel hadde vært viet den nye høyreekstreme, hvite terroren og de miljøene som den radikale taperen Anders Behring Breivik mener at han tilhører.

vaya con dios

fikk lyst til å rope ‘ay caramba’ da jeg var i butikken tidligere i dag

jeg stod og stirret på ingredienser til en meksikansk middag for 1 pers

kom ikke på hva jeg skulle ha

jeg gikk bort til en annen tilfeldig hylle

ble stående å se på knekkebrød

kom ikke på hva jeg skulle ha

tror jeg tenkte ‘er det mulig’ etterfulgt av ‘ay caramba’

forsøkte å tenke på en positiv følelse eller noe morsomt jeg så

på internett i går

forsøkte å unngå øyekontakt med de ansatte da jeg gikk ut i butikken

uten å kjøpe noe

ble stående utenfor butikken i ~40 sek

tror jeg tenkte ‘hm hva nå’ etterfulgt av ‘ay caramba’

Linjeskift ikke helt likt Mortensens, men ok, hva er konseptuelt her? Er det at idèen bak kunstverket er viktigere enn selve håndverket? Diskusjonen av teksten som kunstverk? Jeg vil legge til: Er ikke diktene er svært ensomme? Morsomme? Jeg ler på tbanen på vei hjem til Ensjø, og på 20-bussen på vei til Marienlyst. Er ikke denne pocketboken i sin fasong flottest mulig? Med sine tydlige nikk til «Pengiun classics», den grønne baksiden og den stensilerte forsiden? Eller er det noen andre bøker som kommer i nærheten? Boken koster 129,- i utsalg. Er det en ok pris? Jeg synes umiddelbart at 99,- hadde vært tilstrekkelig, men kan være villig til å strekke meg til 129,- i dette tilfellet. Er dette årets tøffeste pocket? Tar veldig gjerne i mot forslag til andre pocketbøker, kanskje med tanke på en uhøytidelig kåring mot slutten av året. Ay caramba!

Foto: Marina Burity / Flickr.com/photos/burity_/

Jeg har bestemt meg for å blogge om pocketbøker og tilliggende herligheter. Jeg har alltid elsket myke permer. Jeg kommer til å blogge i påvirket tilstand. Det vil si påvirket av DJ Friendly på NRKs nettradio. Hvorfor akkurat pocket? Det er deilig å noen rammer. En pocketbok skal i utgangspunktet ha standardformatet 10 ganger 15 cm. Og de skal ikke koste mer enn en pakke sigaretter, som Per Gedin (grunnlegger av svenske Månpocket) sa til meg en gang. Dette syndes det en del mot i dag (mer om dette senere).

Men hvorfor akkurat pocket? Pocketbøker kommer ikke inn under det som behandles i tradisjonelle medier. De går under radaren. Pocketboken gir oss, leserne, en sjanse til. Jeg leste «Grense Jakobselv» av Kjartan Fløgstad fort og gæli da den utkom første gang. Nå ligger pocketutgaven på bordet foran meg, kikker opp på meg, og sier: Hei! Du har fått en sjanse til! Jeg fikk Audun Mortensens diktsamling i pocket på bordet her om dagen. Det er den stiligste pocketen jeg har sett på lange tider (mer om ham snart).

Det går an å tolke valget av pocket som en stille protest mot prisingen av nye, norske bøker. Ja, jeg synes de jevnt over er for dyre. Det føles godt å føre en samtale om bøker som folk i større grad har råd til å kjøpe. Kollegene er bekymret for at en pocketblogg vil sette begrensninger på hva jeg kan skrive om som er helt unødvendige. Hva om jeg skulle få lyst til å kommentere e-bøker? Bransjeavtaler? Barnebøker? Andre blogger? I slike tilfeller gjør jeg det. Pocketblogg blir da mer å forstå som en måte å snakke på som låner det uhøytidelige fra bloggosfæren og bringer det inn i en institusjonell sammenheng (NRK).

For selv når jeg blogger, så forstår jeg meg ikke som privatperson, men som kritiker i NRK. Det er, som tidligere nevnt, deilig å ha noen rammer. Formen på denne bokbloggen skal utvikles litt, har jeg skjønt. Vi er ikke akkurat i front når det gjelder grensesnittet, eller hva man nå skal kalle det. Foreløpig gleder jeg meg over å være her i selskap med kollega Leif Ekle. Det er en start, og så får vi se om det kan oppstå noen samtaler. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som elsker pocketbøker der ute. Jeg er ikke mot stive permer, men jeg kunne vel tenkt meg et tydeligere skille, der de stive permene var ordentlig påkostet med dyrt papir og et silkebånd i midten. Mot de billigproduserte, stivpermete bøkene som knekker etter et par gangers lesning, og som allikevel koster 399 kroner, erklærer jeg krig her og nå.