Nyheten om at Pratchett nå er død var ikke uventet, men det er likevel en fryktelig nyhet å få. For det betyr at vi aldri mer får nye Pratchett-bøker; at han ikke vil kunne kommentere nye (eller gamle) idiotier; at vi nå må klare oss selv.

Gjesteblogger: Camilla Ulleland Hoel. Doktorgrad i engelsk litteratur og jobber nå som førsteamanuensis i engelsk ved Luftkrigsskolen. 

Jeg sørget en kort periode allerede i 2007, da han fikk Alzheimer-diagnosen (eller ”the embuggerance” som han kalte det). Jeg hadde akkurat skrevet ferdig en masteroppgave om britisk samtidsparodi, hvor Pratchett selvsagt var sentral, og så for meg at jeg aldri mer skulle få lese en Pratchett-bok for første gang.

Jeg var sønderknust. Jeg tenkte da at jeg så slutten på et stort forfatterskap, et som kanskje bedre enn noe annet i vår tid hadde bevist at populærkultur ikke nødvendigvis er triviell, og at latter slett ikke er uforenelig med alvor.

• Les også: Nyhetssaken om Terry Pratchetts død

Pratchett er kanskje mest kjent for Discworld-bøkene, satt på en rund (men flat) verden balansert på ryggen til fire elefanter, som i sin tur står på ryggen av The Great A’Tuin, en skilpadde som sakte beveger seg gjennom rommet; det er tilsynelatende lite rom for realisme på The Disc. Mye av effekten i bøkene ligger imidlertid i det at den fantastiske settingen brukes som grunnlag for møtet mellom inkompatible narrativer, en kollisjon mellom motstridende måter å tenke på.

Stereotypier ligger til grunn for så mange av forventningene våre. Enkelte mønstre fremstår som naturlige i sin bestemte kontekst, men ikke nødvendigvis i en annen. Alt for ofte forholder man seg til slike mønstre ved å underbygge dem: Den enkleste måten å sørge for at en historie virker plausibel på er å følge reglene som sier hva som er plausibelt i en gitt kontekst.

Discworld er en parodisk verden hvor eventyr- og fantasy-verdenen(e), som vanligvis er kjennetegnet ved sin tilsynelatende separasjon fra vår verden, tvinges i kontakt med den. Resultatet er at konvensjonene og antagelsene som kjennetegner begge settes i bevegelse: Vi tvinges til å konfrontere de motstridende fortellingene vi har konstruert.

Vi ser det for eksempel i hvordan Pratchett bruker språk. Guards! Guards! inneholder en satire over hemmelige selskaper som delvis utføres gjennom at det opphøyde språket tvinges ned på bakkeplan og mystiske uttrykk introduseres i dagligtale: Medlemmene er beskrevet som “a bunch of incompetents no other secret society would touch with a ten-foot Sceptre of Authority” og det kommenteres at “The Door of Knowledge Through Which the Untutored May Not Pass sticks something wicked in this damp”.

• Les også: Oxford English Dictionary om Terry Pratchetts språk. 

Men denne punkteringen er ikke begrenset til det språklige nivået. Gjennom parodiske allusjoner og selvrefleksive kommentarer bygger han opp en større verden hvor velkjente konvensjoner kan undermineres. I Witches Abroad punkteres den lykkelige slutten i historien vi kjenner som Tornerose: «Cutting your way through a bit of bramble is how you can tell he’s going to be a good husband, is it?»

I Guards! Guards! trues Ankh-Morpork, en av de sentrale byene i Discworld, av en drage. Det er ikke i seg selv et ukjent fenomen i fantastisk litteratur, og som alle som har lest sin andel eventyr jo vet skal drager drepes av helten. Men helten, Carrot, selve legemliggjøringen av lov og orden, arresterer dragen, og ender med å måtte beskytte den mot folkemassen som ønsker å drepe den. I et strukturert og sivilisert samfunn, rettsstaten, må fangen stilles for retten og dømmes: Dragen er en fange, og fanger skal ikke skades.

Det er lett å plassere fantasiverdenen i et slags absolutt annerledesland, hvor våre regler er tilsidesatt. Men Pratchett gjenintroduserer dem ved å introdusere den moderne rettstaten til spørsmålet om hvordan man skal kvitte seg med drager. Han tar et mønster vi alle har vokst opp med, idéen om at monstre skal drepes, og konfronterer det med moralske og juridiske grunnprinsipper. Dette er ikke kun en vittig vending, men et poeng som gjerne kunne vært gjentatt oftere. For selv om vi stort sett er enige om at mennesker har fundamentale rettigheter, er det veldig lett å miste det av syne når retorikken begynner å trekke på eventyrmønstre. Hvis de andre er monstre, må vi ikke da utslette dem?

Hvis man ikke er opplært til å ta steget utenfor det perspektivet man til enhver tid befinner seg innenfor og stille spørsmål ved premissene til de fortellingene man blir presentert med, kan ting fort gå veldig galt. Det er derfor vi trengte Pratchett. Trenger Pratchett.

Nå viste det seg at jeg bokstavelig talt tok mine sorger på forskudd i 2007. Pratchett fortsatte å skrive til det siste. Figurativt. Da sykdommen gjorde det umulig for ham å selv få ordene ned på papiret dikterte han dem til assistenten Rob Wilkins. Men nå er det altså over.

• Les også Neil Gaimans siste kommentar om Pratchett: «Terry Pratchett isnt´t jolly. He´s angry»

For de av oss som har lest Pratchetts Discworld-bøker er Døden en gammel kjenning. Han er høy og tynn og bærer en ljå, snakker i Small Caps, rir en hest ved navn Binky og liker katter. ‘Death isn’t cruel, merely terribly, terribly good at his job.’

Og akkurat dette siste «terribly» slår oss nok ganske hardt etter nyheten om at Pratchett nå er død. Det var ikke uventet, men det er likevel en fryktelig nyhet å få. For det betyr at vi aldri mer får nye Pratchett-bøker; at han ikke vil kunne kommentere nye (eller gamle) idiotier; at vi nå må klare oss selv. Så får vi trøste oss med enda en gjennomlesning: Prachett har tross alt mye å si om døden.

‘No-one is finally dead until the ripples they cause in the world die away – until the clock they wound up winds down, until the wine they made has finished its ferment, until the crop they planted is harvested. The span of someone’s life is only the core of their actual existence.’ – Reaper Man

 

• Les også: Thousands Sign Petition Asking Death To ‘Bring Back’ Author Terry Pratchett

Eline Lund Fjæren
Juryen sier: Fin komposisjon, det direkte blikket har en kjølighet som er interessant og gjør meg nysgjerrig. Bananskallet tilfører bildet humor, men samtidig noe ubehagelig.

Veldig gøy og fint. Fin komposisjon, utrolig morsomt med oppspiltheten med bananskallet og ansiktsuttrykket.

Rart, morsomt og oppfinnsomt bilde og en herlig uhøytidelig selfie.

@verafiveland var en av de blant publikum som likte bildet på Instagram og bidro til tungen på vektskålen til Elines fordel.
Enda bedre en selfiene til Carmona Alvarez og Grytten! En ære å få like det, skriver hun.

Denne våren sendte NRKbok Selfiemobilen til Pedro Carmona Alvarez, som startet forfatterstafetten. Oppdraget til mobilen var å samle selvportretter av norske forfattere på sin vei mot Litteraturfestivalen på Lillehammer. 35 bilder ble sendt inn og delt på Instagram og andre sosiale medier hvor folk har sagt sin mening om dem. Nå har fire forståsegpåere og hundrevis av publikummere sagt sin mening. Og Eline Lund Fjæren fra Bergen, som debuterne med «Ung jente, voksen mann» i fjor høst, stakk av med fotokurs-premien.

Så gøy, det var jo hyggelig da! sier forfatteren, i innspurten med ny bok.

Hva tenkte du på da du tok selvportrettet ditt, Eline?
– Bananer. Jeg har et banankonsum som overgår de aller fleste.

Hva er din favoritt blant de andre forfatterselfiene?
– Pedro satte tonen ganske bra i starten der, synes jeg.

Hva handler ditt neste bokprosjekt om?
– Jeg holder på å skrive ferdig en ny roman nå. Den handler om ei jente som, etter å ha flytta hjemmefra, velger å isolere seg i leiligheten sin. Hun slutter å gå ut, rett og slett. Kjip jente!

Se alle bildene/selfiene/selsportrettene/selviene/sjølviene/sjølfiene/fjesingene/selvknipsene/selvbildene!

ANDRE FAVORITTER BLANT SELVPORTRETTENE:

Anders Bortne
Bilde i bilde i bilde osv – er veldig morsomt, han har fått til en selfie der man må kikke litt ekstra for å få med seg nettopp dette.

Bra bilde og god ide. I samme gate som Carmona Alvarez, men her brillene av, og på do (?), med et smil, virker selvutleverende. Man kan titte på det lenge. Bra bilde.

Heidi Sævareid
Hun er bare utrolig vakkert plassert i bildet omgitt av brostein.

Veldig, veldig fint bilde. Og av en kvalitet som er blant de beste som blir lagt ut på for eksempel instagram hver dag av de beste. Fin komposisjon med 90 grader ned-vinkel, føles som hun henger eller er i ferd med å sveve opp, fine øyner og farger.

Erlend Nødtvedt
Bildet skaper noe av den samme nysgjerrigheten ved måten han retter blikket og røyker pipe. Hvorfor sitter han der og røyker? Hvor er han og hva tenker han på? Han har et veldig sårbart uttrykk og pipa faller fint inn i bildet rent kompositorisk.

Gøy gøy gøy, kul komposisjon med linjer fra pipe og vindu, fin beskjæring av annskikt akkurat nok er med til at man blir nyskjerrig. Og pipen, setter en slags historisk litteraturaktig referanse på bildet. En favoritt.

Mala Naveen
Oppstilt med attitude, komponert med en lyspære i høyre hjørne

Tøft bilde, selvironisk oppstilt, kjøkken-pose lzm!

Vidar Kvalshaug
Knallbra ide, fint komponert og fine farger. Gøy med brillene. Har lyst til å titte på det lenge. Bra jobba!

Morsomt bilde, det er gøy når man byr på seg selv og finner på litt sprell.

Juryen i denne uhøytidelige konkurransen har vært alle som følger NRKbok på Instagram samt: Charlotte Thiis-Evensen, journalist og dokumentarvideokunstner. Thomas Wiborg, fotograf. Pernille Scheele, Instagramkunstner. Nina Alida Nordbø, digitalansvarlig i NRKbok.

Les også: Hva er det beste norske ordet for selfie?
Forfattere og andre folks innspill!

Kommer Knausgård til å få selfiestafett-mobilen?

Alle bildene blir lagt ut på NRKbok på Instagram og delt på NRK.no, Facebook og Twitter.

Kulturhuset på P2 ringer mobiltelefonen hver ukedag klokka 14:03 for å høre hvor og hos hvem den befinner seg.

– Vi vil bruke anledningen til å finne et godt norsk ord for selfie, sier Anita Reinton Utgård, vaktsjef i Kulturhuset. – Nå får vi forhåpentligvis sjansen til å snakke med en lang rekke ordkunstnere, og hvem kunne vært bedre å spørre? Når stafetten er over 26. mai, vil en jury gå gjennom alle forslagene og kåre en vinner.

Beste selfie skal også kåres, og den vinneren får publikum kåre når alle bildene er i boks.

Oppi denne boksen ligger selfiemobilen, klar til bruk.

Og mens mobilen er på reisefot: Hva er ditt beste forslag til norsk ord for selfie?

─ Åh, se, kua ligner på Batman, tenkte @idafrosk. Og sånn ble det. Foto: Ida Skivenes

─ Det er litt uklart når det sa klikk for meg, men det var nok i vår, da det gikk ut over helse og jobb å lage matkunst. Nå er Ida Skivenes aktuell med «Leik med maten!», den første norske Instagram-boka. Om to uker lanseres den engelske utgaven, i Paris.

Ida Skivenes løper ut av NRK og hopper inn i drosjen som skal svippe innom og hente kjæreste og bagasje full av strømper og tallerker og kjøre dem videre til flytoget. Hun er sent ute, Berlin er øyeblikk deres nye hjem og verden venter utålmodig på flere brødskiver fra sogningen.

Fra pent til figurativt til nettfenomen
Ida Skivenes aka @idafrosk kan se tilbake på et år med stadig mer oppmerksomhet om frokostbildene sine og framover mot et liv som internasjonal matkunstner. Det eksploderte i vår for Ida Skivenes da bildene hennes ble fanget opp rundt på nett og dermed også av større medier. Nå har hun permisjon fra utenriksavdelingen i Statistisk Sentralbyrå for å være internasjonal matkunstner i et år. Eller mer.

─ Jeg var redd for det å finne på noe
nytt hele tiden, men det har gått mye bedre enn jeg
trodde, forteller Ida Skivenes aka @idafrosk.
Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

For et år siden begynte Ida Skivenes å legge ut bilder av frokosten sin på Instagram hver morgen, og det måtte skje før hun gikk på jobb, på SSB er det oppmøte seinest klokka 9.

─ Jeg lette en stund etter uttrykket mitt. Først var det pene frokoster, etter hvert har det blitt mer figurativt.

Nå har hun 160 000 følgere på Instagram, er spaltist i Bokvennen, Foreldre og Barn og VG, har vært live på BBC, blitt intervjuet på satelittkanalen Deutsche Welle, fått nye fans fra fjerne strøk som Peru og Den dominikanske republikk, blitt omtalt i utallige engelskspråklige medier, blitt løftet fram av internetthelter, fått utgitt en bok på norsk og engelsk og snart kanskje flere språk og fått permisjon fra fast jobb i staten for å være freelancer på heltid.

«Så ekkelt med beina dine!»
Når begynte du å kalle deg matkunstner?
─ Det skjedde nok i vår, det var da jeg begynte å finne stilen min.
Det typiske idafrosk-bildet er tatt ovenfra, av en frokost oppfinnsomt dandert på en tallerken eller skål. Med tær, noen nakne og gjerne med gullneglelakk, oftest i fargerike strømper.

─ Det er mange som har sagt «Så ekkelt med beina dine!», men det er alltid noen som forsvarer det. Jeg synes det fungerer.

Bilder av føtter er jo en egen sjanger på Instragram, er du inspirert av det?
─ Ja, både av #fromwhereistand og alle matbildene. Instagram inspirerte meg til å begynne å ta bilder igjen, med mobilen. Foto har egentlig vært hobbyen min veldig lenge. Mitt NikonD80 hadde ligget en stund i hylla. Det har blitt brukt en del i det siste også, jeg har en del oppdrag som krever høyoppløselige bilder og da holder ikke mobilen. Men jeg er veldig komfortabel med iPhone5 og alle bildene i boka er tatt med mobil.

«Pikene på broen» er Idas favoritt-frokost. Hun har fått mye oppmerksomhet for sin matkunst om kunst.
Foto: Ida Skivenes

«Leik med maten» har et kvadratisk format , tilpasset Instagram-formatet med 20×20. Da bildene hennes ble stilt ut på Preus fotomuseum i Horten ble de blåst opp til 40×40.

─ Den fotoutstillingen var stor for meg, det var en anerkjennelse til meg som fotograf! Og det var fint å se at bildene fikk et liv utenom Instagram.

Nå har hun et splitter nytt Nikon D600 fullformat i bruk.

Matinspirerte mikrofortellinger
Du er i gang med en blogg nå, har du kjent på at du trenger mer plass til matkunsten din?
─ Bilde og bittelitt tekst-formatet har vært forløsende for meg, men også begrensende etterhvert. Matelskeren i meg må få utløp og det er spennende å jobbe mer med tekst!

I «Leik med maten» har Ida Skivenes redefinert kokeboken. Hun bruker formatet, med bilder av rettene og en tekst om hvordan de lages. Men forklaringene på hvordan Munchs «Pikene på broen» lages på en grovbrødskive eller hvordan grøt blir til «Den søte, sinte løvefrokosten» heller mer mot mikrofortellinger enn oppskrifter.

«Brøl! Kvar gong eg prøver å lage noko skummelt, blir det berre søtt. Men det er kanskje like greit å ikkje bli skremt med frukostbordet. Bruk denne ville idéen neste gong du lagar havregraut med eple, rosin og kanel.»

«Nå må du høre på den kreative stemmen din», sa samfunnsøkonomen til seg selv. Foto: Ida Skivenes

Frokostene til Ida er ofte av dyr og inspirasjonen kommer ofte fra tegnefilmer.
─ Det er til stor hjelp for meg å se tegnefilmer og lese tegneserier, der er dyrene allerede karikert, og det enkle fungerer ofte best når jeg lager matkunst. Mummi og Miyazaki er mine favoritter, det er en dybde der, ikke bare en polert overflate.

─ Mer tid sammen på kjøkkenet
Hvem er boken din laget for?
─ Mange tenker at det jeg lager passer veldig godt for barn, men jeg prøver å gi en effekt for voksne også. Med figurer og titler og, ofte ganske teite, ordspill.

Suzanne Kaluza, den tidligere Dagbladet Magasinet-journalisten, fikk masse kritikk fra voksne da hun ga ut «I boks – den lille matpakkeboka», mange reagerte veldig på at tipsene hennes var over-designet. Har du fått kritikk for din matkunst?

─ Jeg er takknemlig for at Kaluza tok støyten! Og jeg er veldig fan av konseptet hennes! Jeg har sett at folk sier de får prestasjonsangst av å se matpakkebildene hennes og er redd for å vise boka til ungene sine, så de ikke skal forvente så fin skolemat. Og jeg slipper nok billigere unna fordi mine tips er til frokost, noe vi spiser hjemme, det har ikke det sosiale aspektet til matboksen. Jeg tenker først og fremst på boken min som starthjelp, så folk kan finne på egne idéer.

─ Jeg mener ikke å lage noe press, selv om jeg tenker at folk gjerne kan bruke litt mer tid på kjøkkenet, sammen, innimellom.

"Kreativ frokost for store og små" er målet med den første norske Instagramboka. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Regel #1
Ida Skivenes møter ofte folk som understreker at de «ikke er kreative» på matfestivaler, der hun stadig vekk er å se med aktiviteter.

─ Regel nummer én er at alt skal spises, forklarer hun. ─ Det skal ikke være noe overflødig avfall. Regel to er å være litt kreativ. Og folk lager utrolige ting når barrieren om å ikke leke med maten er brutt. Det er inspirerende for meg; å se at folk tar i bruk idéer fra meg og så lager egne ting!

─ Brunost og agurk er min favoritt! Jeg tenker alltid på smakskomboen, jeg skal jo spise frokosten, ler Ida Skivenes. Men hun bruker ikke smør, det har hun aldri likt på brødskiva.

Jeg vet ikke om du fikk med deg alt det bråket som oppsto på denne tiden for to år siden, da forfatter Tomas Espedal, på Aftenpostens idéfestival var det visst, uttalte at hvis leserne hans bare besto av kvinner fra femti år og oppover, så ville han slutte å skrive. Dette ble til en debatt om kulturkjerringer, selv om Espedal aldri hadde tatt det ordet i sin munn. Det var det Aftenpostens daværende kommentator Vidar Kvalshaug som brakte inn.

Tomas Espedal fikk hjelp til å erte på seg et utall kvinnelige lesere. (Foto: Helge Skodvin/Gyldendal)

Hvem er det du skriver for, forfatter? Til?

Det sanneste svar, hvis du svarer i tråd med ditt svulmende, bankende hjerte, er selvsagt at du skriver for den du er forelsket i, eller til den du har mistet, eller den du savner. Hvor mye verdenslitteratur har ikke oppstått med kjærlighet som drivkraft? Tenk på Kafka, og hans brev til Felicie, Milena eller Dora Diamant?

En bok har det felles med et brev eller en epost eller en sms at den har en avsender. Men en roman må kanskje ikke nødvendigvis ha en mottaker?

Når en forfatter kommer med et manus til et forlag, så begynner forleggeren, hvis hun er en ordentlig forlegger, i tillegg til de kvalitative vurderingene i sitt stille sinn å foreta en markedsvurdering. Har denne forfatteren en målgruppe? Hvem vil lese dette?

Åsne Seierstad fortalte en gang at hun så for seg en god venninne fra Lillehammer som var lege når hun skrev. Altså en velutdannet kvinne, men ikke en som var veldig innenfor et litterært system eller med spisskompetanse på noen av de konfliktområdene hun skrev om.

Dette er vel den journalistiske tilnærmingsmåten. Vi vil nå ut. NRK-journalister har dette i ryggmargen. Innforståtthet og vanskelig ord som ikke blir forklart blir slått hardt ned på morgenmøtet. Dette blir forsterket av at vi lever i et veldig egalitært samfunn – altså en samfunnsform og organisering som tar sikte på likhet.

Det er rett og slett veldig ugreit å være kulturelitistisk i dette landet. I hvilket annet land ville Dagbladet kommet unna med å gjøre forfatternes forhold til trening til hovedtema i sitt bokbilag?

Hva skjer med kunstneren i et sånt intellektuelt klima? Vel her er min teori: Hun blir trassig! Jeg tror det var Dag Solstad som en gang sa at han gladelig hadde puttet sitt nye manus i en bankboks, hvis noen hadde vært villig til å betale ham for det.

Når ble hun født, antimålgruppeforfatteren?

La oss si at det begynte med østerrikske forfatteren Peter Handke, som tidlig på syttitallet proklamerte at han bodde i et elfenbenstårn. «Ich bin ein bewohner des Elfenbeinsturms».

Idéen om kunstneren som lever tilbaketrukket fra verden har vært brukt som metafor siden poeten Hölderlin flyttet inn i tårnet hos familien Zimmer og ble der i tretti år. Peter Handke skrev i 1966 et stykke som het «Publikumsutskjelling», der budskapet kunstneren hadde plikt til å rakke ned på den til enhver tid herskende smaken i konsumsamfunnet. Handke var da også på kollisjonskurs med flere kolleger som, inspirert av kulturrevolusjonen i Kina, diskuterte hvordan kunsten kunne nå ut til folket.

Vi kan trygt si at Tomas Espedal i sin antiholdning til publikum befinner seg i Handke-tradisjonen når han forteller om hvem han i hvert fall ikke skriver for.

Men hvem skriver han for?

Den som leser hans nye roman vil oppdage at hvert kapittel i «Bergeners» er tilegnet en kvinne. Til Silje Aa. Fagerlund, til Monica Aasprong, Rita Labrosse, Matilda Roos osv, osv. Den delen av boken som handler om Bergen tilegner Espedal sin kollega, 60-plusseren Cecilie Løveid.

Tomas Espedal er en av samtidslitteraturens store kjærlighetsdiktere. Hans nye bok er ikke noe unntak, men her møter vi også gjengen i Bergen som han skriver for. «Kommer Mazdak, kommer Sigurd, kommer Audun, kommer Bernhard, kommer Frode, kommer Elisabet», skriver Espedal, og så bærer det av sted på fest i Welhavensgate.

Er du sur for at du ikke ble invitert? Synes du det er smalt og ekskluderende?

Vel.

Espedal er ikkje den første anti målgruppe-gruppetilhørighets forfatteren. Jan Erik Vold skrev i sin tid dikt der han hyllet sin gjeng.

Men den tøffeste definisjonen av forfattermålgruppe jeg har hørt kommer ikke fra noen av dem.

Dramatiker og poet Jon Fosse i yngre dager. (Foto: Terje Bendiksby, Scanpix)

Den kom fra en ung og nervøs Jon Fosse tidlig på nittitallet. Han satt i en panelsamtale i kjelleren på Hotell Vossevangen under Vossa Jazz.

« Eg skriv for Gud» brølte Fosse, da spørsmålet omsider kom, og ingen i salen tvilte et øyeblikk på at det var sant.

Espedals 800 kjernelesere blir litt knuslete i forhold.

Tekst og foto: Gjesteblogger Johanne Magnus aka Skraatak.

Jeg pleier å ankomme bibliotekets aviskjeller tidlig, helst når de åpner. I rolig morgentempo henter jeg favorittavisene først. Da ligger ferske aviser på rett plass i hyllene sine. Kommer du til biblioteket for å lese aviser etter lunsjtid, er du sjanseløs. Da er Dagbladet sporløst forsvunnet. VG er oppspist, Dag og Tid er som sunket i jorden og Aftenposten har forvillet seg opp på musikkavdelingen.

– Er du ferdig med den?
Vi er en fast gjeng som leser aviser i kjelleren. Noen fordøyer nyhetene sammen med sur kaffe fra kaffeautomaten, mens andre nøyer seg med et iskaldt glass vann fra vannmaskinen. Noen lister forsiktig opp matpakken, for her er det lov å nyte medbrakt!

Før jeg har rukket å lese ferdig Dagbladet kommer en ivrig leser bort og spør: «Er du ferdig med den?», «Ja, snart», sier jeg. Så står han ved siden av meg og venter. Passer på at ingen andre får den når jeg blar over til siste side.

Tiden går. Kjelleren begynner å fylles opp med folk. Studenter, pensjonister, innvandrere, narkomane, barn, arbeidsledige, navere…. Her er alle representert.

For sent
Jeg går mot avishyllen for å hente meg en ny avis. Men nå er det for sent. Aftenposten, Morgenbladet, VG, BT, Dagsavisen, Dagens Næringsliv er alle forsvunnet. Noen er grådige og har forsynt seg med 4 aviser.
Så begynner ventingen. Noen skal løse kryssord, skrive av en artikkel, lese ting flere ganger, ta bilde av en notis, lese høyt… etc. Enkelte bruker flere timer på en avis. Herregud. Her står jeg og venter på å bli foret med nyheter og aktualitet. Lukten av fersk avissverte forsvinner. Jeg vil inhalere den nå! Jeg vil lese kjendisjournalistikken til VG før den er blitt gårdagens nytt!

Kaos! Panikk!
Å lese avisen gratis er min favorittaktivitet. Også det å vente på tur er en del av det jeg liker. Følelsen når du endelig får kloen i Aftenposten etter å ha ventet 50 minutter, er ubeskrivelig.

Nylig har avisene blitt flyttet inn i naborommet på grunn av forhåndsstemming til Stortingsvalget. Kaos. Jeg fikk panikk da jeg oppdaget det! I det nye avisrommet har tilsynelatende ingen aviser fast plass. Her er det bare å lete på lykke og fromme. I går fant jeg Klassekampen under Dagens Næringsliv. Kvalmt. Og enda verre, utgaven var en måned gammel!

Nå bruker jeg flere timer i aviskjelleren for å komme meg gjennom min daglige leserunde. Venting og leting etter aviser tar all min tid, men det er da verdt det!

Det er et problem at biblioteket har plassert to svarte søppelsekker over kaffeautomaten og vannmaskinen, så nå må jeg lese dehydrert. Jeg ønsker at biblioteket fjerner sekkene og plassere drikkeautomatene inn i det nye avisrommet. Et annet ønske er for øvrig bedre belysning. De små lysspottene lyser ikke opp tabloid overskriftene på Dagbladet engang. Er det mulig å få installert full belysning? Huset er jo et LESEsted.

Biblioteket er for alle (ædda bædda)
Men for det meste skjer det artige ting i aviskjelleren. Noen ganger tar folk feil av bryterne. Når de tror de trykker på en døråpner forveksler de den med lysbryteren. Lokalet blir mørklagt og flere klagerop lar ikke vente på seg. Noen presterer til og med sukking, hoderisting eller kjefting. Men det er også noen som ser humoren i det. I aviskjelleren er det mange rare typer. På dagtid er det flest 40+, gjerne menn med briller, måne, kledd i jeans, kanskje en caps og en bærepose med boller. De leser som oftest BA, VG eller lokalaviser. Så har du kulturkjerringer i lang duffelcoat og oppsatt hår. De sitter gjerne med en bunke av siste månedens utgaver av Bergens Tidende. Det er de som ikke vil gå glipp av noe. Innimellom kikker de bort på mennene, ser VG, og blir oppgitte i blikket.

En annen kategori er innvandrerne. De sliter ikke avisene. De sitter med laptop, gjerne på skype. Vi andre blir ufrivillige deltagere i samtalen med noen på den andre siden av verden. Etter samtalen på skype, surfer de.

Også har du sånne som meg, som prøver å finne avisen, prøver å lese avisen, men ender opp med å glane på alle de andre. Det er et lite teater som utspiller seg i aviskjelleren. Det er bare å komme og se på.

Hva bruker du biblioteket til?

Finnes det bøker her du ikke vil bli sett med?

Kor litterært forfengeleg er du?

Tekst og foto av gjesteblogger Ingrid Saltvik Faanes

For nokre veker sidan sleika eg sol på svaberga ved hytta, men einaste boka eg hadde tatt med meg var Game of Thrones – tanken på at «winter is coming» i sommarsola var ikkje så freistande. Derfor tok eg ein titt i bokhylla på soverommet, her fann eg typiske hyttebøker kjøpt på ein kiosk på vegen. Valget mitt falt på Krise på Bahamas. Perfekt i Sola. Klassisk kiosklitteratur med lite spanande språk, kidnapping og raske båtar. Men eg vart ikkje ferdig med boka før eg skulle reise og lånte den med meg – eg måtte jo finne ut om dei fekk fanga the bad guy! Det å ligge på svaberget for meg sjølv og lese ei slik bok var berre artig, men å sitte på toget i full beskuelse frå folk og fe gjorde meg lettare flau over boka eg haldt i handa. Dette var ei bok ein på lang avstand kunne sjå at ikkje var av høg litterær kvalitet.

Det finnast mykje verre bøker å bli sett offentleg med.
Men det kunne vore verre tenkte eg! Da eg kom heim lagde eg ei enkel brukarundersøking på Facebook: «Kva bok vil du helst ikkje bli lesande offentleg?». Fifty Shades of Grey gikk sjølvsagt att i svara, og Twilight-bøkene. Det var skuffande få som svarte Sagaen om isfolket (les: ingen). Også var det nokon som helst ikkje ville bli sett med Jeg har kontakt med engler, hva nå? eller How to Get a Date with ANY GIRL TONIGHT! eller bruksanvisninga for hemoroidesalve. Og skal ein tru skikkelege brukarundersøkingar, så er det bibelen dei fleste synast er flaut å lese.

Kjenner du deg igjen?

Er det pinlegare å sitte med ei såkalla fagbok enn ei skjønnliltterær bok?
Å gå på biblioteket og spørje etter sjølvhjelpsbøker er litt som å gå på apoteket og spørje etter skabbmiddel; ein vil helst ikkje prate så veldig høgt.

I alle fall gjorde eg akkurat det, gjekk på biblioteket altså, og spurte kva den flaueste boka dei hadde var. Eg fekk til svar at det var mykje rart å finne blant fagbøker, særleg slike «hjelp til sjølvhjelp». Bibliotekaren kunne fortelje meg at Lene Aleksandra Øien har ei populær bok om slikt. Ja, den ville eg låne! Men med heile 12 personar på venteliste, måtte eg heller ta til takke med klassikarar som The Secret, Hvorfor går jeg ikke ned i vekt? og Märthas engler.

Det var verre å sitte offentleg med The Secret eller Märthas engler enn Arvesynd og Marian Keyes. Eg følte eg utleverte noko mykje meir personleg da eg leste slike faktabøker. Ikkje hjalp det å dekke til boka med eit cover som såg litt meir pretensiøst ut heller. Folk kan jo faktisk tru at eg trur på engler eller at eg nettopp har blitt singel eller har mista trua på meg sjølv.

Kva tid bryr folk seg?
Nokre gongar slår eg på «private session» på Spotify. Ikkje fordi eg er flau over musikken eg speler, men fordi ikkje alle treng å vite kva eg høyrer på til ei kvar tid. Om eg les ei teit skjønnlitterær bok, så er det vel ingen som treng å bry seg. Det er jo berre fantasi uansett, men fagbøkene synast eg det var litt verre med.

Eg trur dette avhenger veldig av stad og tid. Hadde eg satt med ned i kantina på Gløshaugen (NTNU) med engleboka, hadde eg nok fått fleire blikk enn om det var på venterommet til homeoterapauten min. Det kjem vel òg an på kva type ein er, kva ein jobbar med, kor ein bur og alder. Ein ville kanskje ikkje reagert om den unge dama bak kassa på kondomeriet leste Fifty Shades enn om ho bak luka på legekontoret gjorde det, og ikkje minst om legen din satt og leste det når ein kom inn på kontoret hans.

På tide å legge skamvettet til sides
Det skiljar eigentleg ikkje om eg les om vampyrkjærleik eller kvifor eg ikkje går ned i vekt når eg sitt øvst i Nordre gate her i Trondheim, folk bryr seg vel ikkje uansett, det er vel heller eg om trur at dei andre trur at eg har eit slankeproblem. Kanskje det er på tide å legge skamvettet til sides, og lese det eg har lyst på, og ikkje det andre har lyst på? Men Märthas engler kan eg nok aldri lese utan å bli skikkelig flau, sjølv med ein ironisk distanse (for det veit jo ikkje dei andre nok om).

Kva for ei bok ville du ikkje blitt sett med offentleg?

Men ein plass går grensa. Grensa går i bokhylla.

En av kandidatene til Norges fineste bokhylle. http://www.flickr.com/photos/nrkbok/611536053

1 Det er ikkje fornuftig
Det gjeld å skilje mellom kva som er fornuftig fargesortering og kva som ikkje er fornuftig fargesortering. I bokhylla er det ikkje fornuftig.

2 Det ser meir teit enn fint ut
Dette er ein trend som har dukka opp i interiørblader, bloggar og … bokhyller dei siste åra. Joda, det ser jo for så vidt fint ut, og ryddig. Bokhylla blir som ei vitaminbombe i stova. Eller, ja, ein trur det ser fint ut. Seier litt om kva som er viktig, utsende eller innhald. Og som kjend skal ein ikkje dømme ei bok på coveret. Derfor ser det meir teit ut enn fint.

3 Kva seier det eigentleg om bokhylleeigaren
Det å ha eit stort bibliotek ser jo ser flott ut og kan seie noko om personane som bur i heimen, dei er intellektuelle og beleste. Er bøkene sortert etter farge seier det det og ganske mykje om bokhylleeigaren; ho (ja eg seier ho, mine fordommar seier at 90% av dei bryr seg om korleis bøkene er sortert på den måten er kvinner (gjerne med ein husmor/interiørblogg)) er meir oppteken av utsjåande enn innhald, og det estetiske framfor det som er praktisk.

En annen kandidat til Norges fineste bokhylle. http://www.flickr.com/photos/nrkbok/6099448844

4 Det blir rotete
Kor gjorde eg av Menneske og maktene igjen? Jo, den står ved sidan av Hundred flowers to knit and crochet. Og trilogien til Anne B. Ragde har blitt spredd for alle vindar. Pax leksikon blandar seg med Harry Potter. Engelsk pocket står saman med svensk krim og fantasy minglar med sakprosa. Det blir for så vidt enkelt med Maos lille raude og Fifty Shades of Grey, men utover det er det ikkje mange bøker med fargar i titlane.

5 Det blir full forvirring
Og kor skal ein gjere av dei bøkene som har fleire fargar?

6 Du finn ikkje det du vil ha
Når det går så langt at ein kjøpar ei bok utelukkande på fargen, fordi det mangla nokre blå bøker. Da er det på tide å stoppe opp og tenke seg om eit par gong. Og eg snakkar av erfaring, eg fekk lyst til å prøve dette sjølv. Men med filmhylla. Problemet er at dei alle fleste filmcovera er svarte, så det heile vart eitt dystert prosjekt. Også fann eg aldri den filmen eg ville ha.

Det er vel ein grunn til at på biblioteket finn du bøker etter sjanger og forfatter.

Her er bokhylla som blei kåra til Noregs finaste!

Kva er di mening om å fargesortere bokhylla?

Ikke døm en bok på omslaget, sies det. En måte å gjøre det på, er å bruke den mye omtalte (og helt uskyldige) side 69-testen. Den går ganske enkelt ut på å bla opp på side 69 og lese et utdrag av boken akkurat der. Liker du det, er sjansene store for at du liker resten av boka også.

Her er noen eksempler fra nye bøker på norsk:

Marshall McLuhan er mannen bak den smarte måten å omgå kritikere, salgsplakater, venneanbefalinger, innercover og pent designede bokomslag på. Han var kanadisk vitenskapsmann med massekommunikasjon som hovedinteresse og er omtalt som guruen bak The Gutenberg Galaxy (1962). Det er i denne boken han skriver om side 69-testen. Det var en spennende filosof og medieviter som først foreslo å teste en bok på side 69, han mente det var gode grunner for bla opp akkurat der for å finne essensen i en hvilken som helst bok.

McLuhan er ellers kjent for å ha skapt begrepene «the medium is the message» og «the global village» – og for å spå internetts ankomst flere tiår før www ble oppfunnet (i Digital Luthan: A Guide to the Information Millennium. av Paul Levinson, utgitt i 1999). Forhåpentligvis ville han likt at han døde da han var 69 år, og at arbeidene hans lever videre etter at det ble fornyet interesse for dem i den digitale tidsalderen.

Essensen i et album finnes på spor 7, sier det blant musikere. Hva gjelder for bøker?

Mange forfattere bruker også metoden, og mange finner ut at akkurat denne siden kapsler inn essensen av historien. Michael Sears and Stanley Trollip utgjør skriveduoen bak psudonymet Michael Stanley, de skriver dette om opplevelsen av å lese side 69 i sin tredje bok Deadly Harvest: «Vi fikk litt angst på side 69! Hver side i en roman er viktig – eller burde være – men noen er mer gripende enn andre. Heldigvis var vår redsel grunnløs. Side 69 er en nøkkelscene og illustrerer personligheten til vår nye kvinnelige hovedkarakter – Samantha Khama – den første kvinnelige etterforskeren i Botswanas Etterforskningsenhet.»

Når brukte du side 69-testen sist?

– ”Inni heiteste, hælvetes faensræva” tek så langt tid å seie at sinnet har gått over når eg er ferdig! seier skodespelar Mari Maurstad.

Kva er ditt favorittbanneord? Og kva er forbodne ord for deg?
I kommentarfeltet nedst i saka er banning påbode!

Når NRK snakkar med henne sit ho saman med forfattar og språkvitar Helene Uri, på ein fortauskafé i Italia. Språkmektige Uri vel seg det italienske culo di balena, på norsk «kvalræv», som sitt favorittbanneord for dagen.

– Banning er eit nødvendig vonde
Maurstad er inne på noko når ho meiner sinnet går over med banninga, skal vi tru språkforskar Ruth Vatvedt Fjeld.

– Alle kulturar har språklege tabu, som kjem til uttrykk når vi mistar kontrollen fordi vi blir veldig overraska, sinte eller redde. Tabua treng vi fordi dei strekar opp grenser for kva vi kan seie og gjere innan dei kulturelle rammene, og difor er også banning eit nødvendig vonde, seier Fjeld.

Banneorda kjem når vi ikkje finn andre ord, og vi bryt grenser og kjenner oss letta når vi har fått sagt dei, meiner ho.

«Faen» for vaksne, «faaaaarao» for born
Sjølv tyr forskaren ofte til ”faen”. Det gjer også forfattar Jan Kjærstad, som meiner det norske språket har påfallande få banneord, med unnatak av dialektane.

– Viss det er born tilstades greier eg å vri det midt i, til ”faaaaarao”. Når eg skriv, verkar dei fleste ”fiffige” banneord unaturlege. Men ein kan bruke det som signalfrase, seier romanforfattaren.

Ein jævla tur på den satans butikken
Dette problemet hadde ikkje Gunhild Dahlberg då ho skreiv kronikk for å parodiere folk som bruker kommentarfelta i nettaviser til å snakke nedsetjande om kvinner. Den tidlegare programleiaren i NRK P3 vaks opp i Nord-Noreg, og dei svært grovkorna frasene ho brukte i kronikken i Dagbladet, kom naturleg til henne, seier ho.

Gunhild Dahlberg elskar den nordnorske bannskapen.

– Eg er veldig glad i den nordnorske banninga, ord som ”kvalfette” er musikk i øyra mine, smiler Dahlberg.

– Dei pressar bannskapen inn i dei mest kvardagslege setningane. Onkelen min kan for eksempel seie at han skal ta ”ein jævla tur til den satans forbanna butikken”, og det tilfører språket noko, meiner ho.

Synest ”fittekjerring” er fattig språk
Eit uttrykk som ”faens forbanna hælvetes jævla satans hæstkuk” kjennest deileg å seie, synest Dahlberg. Men på det no austnorske tonefallet hennar, synest ho banning ofte kan høyrast litt harry ut.

– Eit ord som «faen» eller «fa-an» høyrest ut som norsk film frå 1970- og 1980-talet, synest eg.

Sjølv om det er dette banneordet ho bruker mest, prøver ho prøver å unngå det. Som radiopratar måtte ho tenkje igjennom språket sitt, og det er ho glad for no.

– Viss ein ikkje greier å skildre noko som anna enn ”jævlig”, har ein dårleg fantasi. Og å kalle nokon ei ”fittekjerring” fortel absolutt ingen ting om personen det er retta mot, seier Dahlberg.

Radioen drap bannskapen
Også radioprogramleiar og forfattar Finn Tokvam måtte moderere seg noko då han begynte å prate på eteren. Men han synest ikkje nødvendigvis at banning gjer språket fattigare.

Det enklaste verkar likevel å vere det beste, også for han. Han går for ein meir vestlandsk variant av «faen».

– Fan! Eller fan-fan, det er dobbelt så sterkt. Fleire burde nytte seg av det, meiner Tokvam.

– Elles går det vel i slike religiøst bundne ord, som «helvete» og «satan», eller «sattan», som eg bruker å seie.

Ukvemsorda kjem gjerne når Tokvam altfor optimistisk trur han skal få med seg alle sakene frå kjøkenet til stova, og så går det i golvet og knuser. Og når Sogndal taper mot Rosenborg, kan det visst vere vanskeleg å halde seg skinnet.

– «Kuk» er farlegare enn «satan»
Tokvam held seg unna dei kjønnsbaserte banneorda så godt det let seg gjere.

– «Satan» kjennest mindre farleg, på eit vis, sett opp mot «fitte» og «kuk». Men eg har også høyrt at det kan vere farleg å ikkje banne, sleppe satan laus, i alle fall skal det å banne hjelpe på smerte, har Tokvam høyrt.

Banning gir mindre smerte
Og dette stadfestar ein annan sogning, språkvitar og tidlegare direktør i Språkrådet, Sylfest Lomheim.

Han peikar på ein britisk studie som viser at folk som slepper banneorda laus kjenner mindre smerte enn dei som ikkje gjer det.

Sjølv om dialekten hans har ein del saftige kraftuttrykk, er det ikkje desse som oftast dukkar opp hos den språkmedvitne sogningen

– Eg er vel som dei fleste andre, og seier gjerne «faen», men eg bruker nok «helvete» endå meir, trur han.

Det forbodne ordet
Forfattar Tove Nilsen er tradisjonell av seg, meiner ho. Når dataen streikar eller eit glas går i golvet, pressar ho fram eit ”faen” mellom tennene.

Det fall ikkje i god jord då tenåringsdøtrene hennar begynte med banneord som kanskje er vanlegare i den yngre generasjonen.

– Vi ler av det i dag, men den gongen heldt eg ein timelang, feministisk skjennepreken om kor ille det er å bruke «fitte» som banneord. Det er ikkje banning, synest eg, det er ein del av kvinnekroppen som ikkje kan brukast til det føremålet, seier Nilsen.

Likevel trur ho konflikten hadde rot i generasjonskløfta mellom henne og ungane. For dei er det andre tabu som gjeld, og grensene er flytta sidan Nilsen var lita.

– Då var «faen» det forbodne ordet, det som det ikkje gjekk an å seie.

«Fettlerv» og «svøltæring»
Det er stor spenning i kva folk definerer som forbodne ord og banneord. Mange nemner ord som på ein eller annan måte påkallar den vonde sjølv, medan andre synest dei kjønnsrefererande orda er dei styggaste som finst.

NRKbok spurde sine Twitter-følgjarar kva som var deira favorittbanneord, og her er nokre av bidraga som kom inn:

Fettlerv/fettsnerk/rassfaen – ”et stygt ord for et kvinnemenneske, men jeg bruker det i alle sammenhenger, høhø”
Dælan døliatten – ”opphavet til dette uttrykket må kanskje en garva språkforsker svare på”
Svarte molhelvete – ”mol er forsterkende ord i Rørosdialekta”
Fittesatan – ”møter jeg noen gang en gutt som sier det, lover jeg å gi beskjed om jeg synes det er ok eller ikke!”
Svøltæring – ”det er så grovt at [betydningen] ikke kan nevnes på twitter

Kva er ditt favorittbanneord? Og kva er forbodne ord for deg?
I kommentarfeltet nedst i saka er banning påbode!