– Når jeg skriver en bok og kaller den en roman, så er det en roman, sier Dag Solstad i Morgenbladets intervju.

Romanen er ingen meter. Om meteren er all diskusjon lagt død; 100 centimeter, 1000 millimeter og alt det. Skulle det oppstå uenighet, om hvor lang den egentlig er, eller det dukker opp en smarting som sier han har konstruert og laget en ny meter, er det bare å finne formelen og en kalkulator. Før, mens jeg gikk på skolen, for eksempel, fantes det en standard metermålestokk innelåst et eller annet sted. Lærte vi.

Slik ikke med romanen. Det finnes ingen mønsterroman i et glasskap på et eller annet bibliotek, en standard som alle andre romaner – eller wannabe-romaner – kan måles eller veies opp mot, og på et eller annet vis finnes for lette eller for tunge. At det mangler visse bestanddeler, finnes én for mye. Ingen har monopol på romanen: hverken som form eller uttrykk. Dermed er Dag Solstad i sin fulle rett når han sier at «Når jeg skriver en bok og kaller den en roman, så er det en roman. Ikke for å være arrogant, men fordi det er sånn det er. Rett og slett».

Og det sier han altså, Dag Solstad, i dette intervjuet med Morgenbladets Lasse Midttun i årets utgave nummer 15, nokså rett før påske. Intervjuet er på mange måter både forunderlig og interessant. Samtidig som det reiser altså et par spørsmål.

Det uoppløselige element

Men; nå har vi satt vogna foran hesten. Vi får starte på nytt: Det har seg slik at Dag Solstad i fjor publiserte sin nyeste roman «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896». Den fikk blandet mottagelse, for å si det enkelt, og utgangspunkt for morgenbladintervjuet er altså at flere anmeldere ikke ville akseptere at boka er en roman. Dette, skriver Midttun og avisa, fikk Solstad til å skrive det foredraget som heter «På Hamar med slakt» (en tittlel som knytter an til en Prøysen-tekst). Dette foredraget turnerer Solstad med for tida. Han har gjort det siden begynnelsen av mars og avslutter i Litteraturhuset i Oslo 10. mai. Jeg har for min del ennå ikke hørt foredraget. Jeg har riktignok lest et par korte referat (referat er  svært korte nå til dags), men tar her kun utgangspunkt i det som står i morgenbladartikkelen.

En filleristet sjanger allerede

Dermed  kan vi komme til saken og noen av de spørsmålene som reises av i intervjuet. Vi nærmet oss ett av dem i starten, nemlig dette: Hadde Solstad  skrevet en roman da han leverte sin «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896»? Det overraskende med denne diskusjonen – som faktisk ER en diskusjon som har gått i noen kretser, og som tydelig har satt Solstad i forsvarsmodus overfor sitt prosjekt – er at romanbegrepet er filleristet ganske grundig allerede. Ikke minst her til lands, etter Karl Ove Knausgårds betydelige suksess med det selvbiografiske romanprosjektet «Min Kamp». Og, forsåvidt; andre etterfølgende bøker og prosjekter der det sies å ha vært diktet lite og beskrevet mye faktisk levd liv i stedet.

Jeg mener; hvordan setter vi grenser for romanen etter alt dette? Og hva er poenget?

Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at ironi er jeg lei av, og at jeg derfor mener det når jeg sier at på dette punktet forstår jeg Solstad: Kall gjerne boka en roman, enten det er til avklaring, opplysning eller forvirring. Alle tre kan være produktive, på sine vis.

Bekymringen for romanen …

Det som imidlertid er vanskeligere å slutte seg til, være enig i, er Dag Solstads formulering av den bekymringen han nærer for romankunstens framtid, og tidsåndens pågående herjing med mulighetene for å skrive og utgi seriøs litteratur i dette landet. Sevlsagt gis det ut mye rart, mye billig skrot; jeg tror forleggere med sans for seg selv kaller det underlødig litteratur. Det er mest Solstads argumentasjon jeg henger meg opp i. Han står i fare for å gjøre seg skyldig i drap på ganske mange i litterære barn når han etter foredragsserien skal helle sitt badevann ut.

Underholdningsvillighet – fra Dickens til Nesbø

Og nå nærmer jeg meg det andre spørsmålet som har fått meg til å lese nettopp dette intervjuet mer enn én gang i løpet av påsken. Jeg tenker ikke først og fremst på den linjen Solstad hevder går fra Dickens til Nesbø. Solstad presiserer riktignok at han har lest gode romaner av allvitende forfattere, såvel Dickens som Balzac, men det er altså andre som har vært vesentlige for ham. Jeg er for min del opptatt av at Solstads linje, avhengig av hvor tykt streken hans er tegnet, kan dra med seg ganske mange høyst lesverdige forfattere og bøker – som faktisk også kan være svært reflekterte. (Den reflekterte litteraturen er Solstad også beymkret for). Skal man imidlertid fine ut av dette, må man imidlertid lese temmelig bredt.

Det virkelig interessante kommer idet Solstad får anledning til, i intervjuet, å se utover, til det Berlin han kan og vet mye om. Dag Solstad er heller ikke der fornøyd med romanutgivelsene, med kritikernes fokus eller salgslistene i Der Spiegel. Og så sier han: «Faktisk går lite underholdningsvillige skjønnlitterære forfattere til teateret». Og legger senere til at det burde kanskje han selv også ha gjort, hadde han visst hvor dårlig det skulle bli med romanutgiveriet og lesingen av produktene derfra.

Mitt oppheng her ligger i de fire ordene «lite underholdningsvillige skjønnlitterære forfattere». Ikke har jeg hørt akkurat den formuleringen før, men enkel logikk skulle tilsi at i det i en linje fra Dickens til verdens Jo Nesbøer må finnes en skare underholdningsvillige forfattere.

Og det gjør det jo: Millioner av forfattere vil bare underholde. Så finnes det dem som gjerne gjør litt av hvert – selvfølgelig også dem som ikke får det til. Og så finnes det dønn seriøse, til og alvorlige, forfattere som ikke unngår å se, peke på livets iboende komikk. En av dem VAR i alle fall Dag Solstad.

Dag Solstad studerer innskifter på gravsteiner i Bø. Foto: NRK/Anne Lognvik

Tidsånden

Så var det  denne tidsånden, som det absolutt er grunn til å bekymre seg for – også i litteraturkritikken. Samtidig som det heller ikke er et uttrykk noen eier, har monopol på å definere. Jeg ville imidlertid være mer bekymret for den nyere kritikernes ståsted og den plassen som utøvernes ego har fått – enn for evnen og viljen til å lese moderne romaner. Solstad sier på sin side til Morgenbladet at «Det virker som det er svært krevende å lese en moderne roman …».

Det er fristende å minne om et par fakta som har med samme Dag Solstad og norsk romankunst å gjøre. Først at hans forlag, Oktober, faktisk ga ut hans bok «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896». Jeg tror at Klassekampens kritiker Bjørn Ivar Fyksen hadde rett da han sa i Bok i P2, at ingen andre enn Solstad ville fått denne boka antatt i Norge. Kanskje er det nettopp jeg som slår meg selv på kjeften her? Men bare hvis dette er et verk som faktisk og uansett burde vært antatt på grunnlag av sin kvalitet.

Solstad tror, sier han, at det er blitt «ulovlig» å gjøre det vanskelig for leserne. Og selvsagt har han et poeng. Lettvekteriet og lurvete forlagsarbeid er nesten hverdagskost, men er det virkelig i romanforfatteres underholdsvillighet eller i kritikernes evne til lesing at problemene sitter? Det er lett å bare si «Knausgård» her, så jeg gjør det.

Jeg har selv bedt om å få slippe anmelderiet av norsk skjønnlitteratur. Årsakene til det er mange. De aller færreste hører hjemme i denne kommentaren. men både tidsånden og historien om Solstads seneste bok har med dette å gjøre: Dag Solstad sier til Morgenbladet at «det er tidsånden som har sørget for at enkelte i kulturredaksjonene mener de kan gå løs på en mann som våger å dyrke kjedsommeligheten i litteraturen, og gjøre det med god samvittighet».

Hvilket åpner for to påminnelser  helt til slutt. Først det overraskende forholdet, at diskusjonen om hans bok i mindre grad dreide seg om det som var virkelig interessant ved dette bokprosjektet; nemlig ønsket om å utfordre den historiske romanen – å ikke dikte. Man trenger ikke engang dele Solstads syn for å ønske en videre debatt velkommen på dét området.

Det andre er direkte banalt og har med dyrkingen «av kjedsomheten i litteraturen» å gjøre. Det er faktisk forskjell på å gjøre dét – dyrke kjedsomheten i litteraturen, altså – og å kjede sine lesere mens man gjør det. Den banale forskjellen må nok så vel forfattere, kritikere og lesere leve med  – og forholde seg til. 

• Les også: Roman uten diktning?

Dette er en redigert versjon av en kommentar som ble sendt i Kulturhuset på NRK P2.

Tre eksempler på krim fra den store verden.

Vinteren 2012 undersøkte Bokprogrammet hvorfor nordisk krim er blitt så enormt stort i utlandet. En av dem vi spurte var den britiske forleggeren Christopher Maclehose. Han husket godt sin egen begeistring da han oppdaget bøkene til Henning Mankell og Karin Fossum på sent 90-tall. Da opplevde han at de nordiske forfatterne tilførte noe nytt til krimgenren som hadde vært dominert av briter og amerikanere. Maclehose var fortsatt begeistret for nordisk krim. Men han minnet også om at enhver bølge må ta slutt, og profeterte at andre hjørner av verden snart ville komme på banen i krimverden.

Og nå ser det ut til at den erfarne forleggeren har fått rett. I bokhandelen kan du nå få krim fra Sør-Afrika, Saudi-Arabia og Israel. Disse landene har ingenting felles, så det er vanskelig å snakke om en ny bølge, eller gi dem en fengende merkelapp, slik «Nordic Noir» brukes til å makedsføre nordisk krim utenlands. Men vi kan definitivt snakke om en avveksling fra, eller en utfordrer til det nordiske og anglosaksiske krimhegemoniet. Kanskje vi bare kan kalle det «global krim»? (Du vet, litt som World Music?) Og siden påsketid er krimtid i Norge, tenkte jeg å løfte fram de bøkene jeg har blitt kjent med så langt.

Det startet med Botswana

Jeg er i utgangspunktet veldig glad i nordisk krim og synes for eksempel Karin Fossum og Jørn Lier Horst er ypperlige til å skildre den norske småbyen og de ulmende kreftene som skjuler seg bak gardinene i Block Watne-husene. Men når jeg i det siste har satt meg ned med krim fra Saudi-Arabia og Sør-Afrika, har jeg fått følelsen av at en dør til den store verden blir slått opp på vidt gap.

Skal man angi en start for en slags global krimtendens, er det første jeg tenker på serien «The Number One Ladies Detective Agency» fra Botswana. Den kom allerede tidlig på 2000-talet og skilte seg veldig ut i bokhyllene med sine fargerike omslag med eksotiske dyr som sjiraffer på. Men så tok det lang tid, før et nytt eksotisk omslag fenget oppmerksomheten min igjen, nemlig balfrende sjal og bølgende sanddyner på boka «Rød sand».

Forfatter Zoë Ferraris. Foto: Pressebilde

Zoë Ferraris er amerikaner, men har vært gift med en saudi-arabier, og har hittil skrevet tre krimbøker fra Saudi-Arabia. Hun skildrer absurde situasjoner som blir skapt av de strenge reglene for kvinner. For eksempel kan ikke menn kan selge undertøy til kvinner, men kvinner har ikke lov å jobbe i butikk. Hvordan bemanner du så undertøysbutikken? Samtidig skildrer hun menneskene med varme og forståelse, og viser også hvor ensom mennene kan bli i et samfunn som segregerer kjønnene.

Krimlitteratur fra et land der grov kriminalitet er vanlig

Forfatter Margie Orford. Foto: Brooke Fasani

Mens nordisk krim skildrer mørke krefter som lurer under overflaten i det trygge velferdssamfunnet, tar Margie Orford oss med til et av landene med mest kriminalitet i verden. Ifølge statistikken blir et barn voldtatt hvert tredje minutt i Sør-Afrika. Og Orfords bok «Pappas jente» åpner med at en seksåring blir kidnappet etter ballettimen hennes. Den er ikke for sarte sjeler. Men Orford har også noe hun vil med bøkene sine. Etter å ha jobbet som journalist i 10 år, og fremlagt fakta og reportasjer om vold og kriminalitet, ville hun spørre hvorfor volden oppstår, og det passet bedre å gjøre i en krimroman enn i en avisreportasje.  Den sør-afrikanske virkeligheten virker nesten for brutal til å orke å høre om, til og med mellom to permer, i en roman. Men den gir oss innsikt i hvorfor volden fortsetter i så stort omfang etter apartheid er over. Hvorfor barn blir brutalt myrdet i en kultur som også er kjent for sine utrolig hyggelige og varme mennesker.

• Hør Nina Bull-Gundersens møte med Margie Orford her. Reportasje sendt i Ekko i P2.

Krim som vindu mot verden

Men hvis du vil bli kjent med verden, hvorfor ikke bare lese andre typer litteratur fra verden rundt, spør du kanskje. Det finnes jo mange gode oversatte bøker å velge mellom. Hvorfor akkurat krim?

Jo, det som er fint med å lese genrelitteratur, er at siden formen er så lik, trer forskjellene så tydelig fram. For eksempel etterforskeren: I Zoë Ferraris’ bøker er det en rettroende ørkenguide, som ramler inn i drapsmysterier. Men hvordan foreta vitneutspørringer, når en mann ikke har lov til å være alene i samme rom som en kvinne? Israelske Dror Mishani byr på en naiv politimann som tror alle mennesker er uskyldige. Hvordan skal han få øye på morderen da?

Krim gir også en unik sjanse til å skildre et samfunn både i bredden og dybden. For etterforskeren banker på døren til alle slags hjem, og blir sluppet inn hos fattig og rik, tolker tegn, og slipper til slutt inn i deres mørkeste hemmeligheter. Etter utallige påsker i selskap med inspektørene Dalgliesh, Morse, Konrad Sejer og Kurt Wallander føler jeg at jeg er kommet tett på både det engelske og det skandinaviske samfunnet, kulturer jeg allerede kjenner godt. Men min kunnskap om Saudi-Arabia, Sør-Afrika og Israel kommer stort sett fra nyheter, dokumentar- og kulturprogrammer. Israelske Dror Mishani har som programerklæring at han ikke vil ta oss med til de kjente, politisk betente stedene vi kjenner fra nyhetene: den hellige by, den ideologiske kibbutzen eller de jødiske nybyggerområdene. Han har valgt å skildre den israelske forstaden, der dagliglivet går sin vante gang. I israelsk sammenheng er dette oppsiktsvekkende. Det finnes knapt krimbøker på hebraisk, for hebraisk litteratur er ment å være nasjonsbyggende. Mishani mener tiden er moden for å skildre vanlige, israelske liv, og at krimgenren er perfekt til dette.

• Les Dror Mishanis blogginnlegg om israelsk krim

Fra rød snø til rød sand

Det nordisk krim har bidratt med til genren, er et samfunnsegasjement som våre forfattere har lært og tatt med seg fra Sjöwall og Wallö. Nå gir verden tilbake, med velskrevne bøker som skildrer hva vold og drap gjør med deres ulike samfunn. (Slektskapet synes på omslaget til Dror Mishanis «Naboens sønn», der Henning Mankell har blurben: «Imponerende!»)

Da Bokprogrammet spurte forlegger Christopher Maclehose om hva som kjennetegnet «Nordic Noir», lo han og sa: «Snow, snow snow». Om ikke det er vinter inni boka, sørger utenlandske forlag uansett for å pakke nordisk krim inn i omslag med snødekte landskap, gjerne med en rød blodstripe over. Min oppfordring er altså: Denne påsken, la bøkene med rød snø bli hjemme, og ta heller med en bok med bilde av rød sand på!

─ Åh, se, kua ligner på Batman, tenkte @idafrosk. Og sånn ble det. Foto: Ida Skivenes

─ Det er litt uklart når det sa klikk for meg, men det var nok i vår, da det gikk ut over helse og jobb å lage matkunst. Nå er Ida Skivenes aktuell med «Leik med maten!», den første norske Instagram-boka. Om to uker lanseres den engelske utgaven, i Paris.

Ida Skivenes løper ut av NRK og hopper inn i drosjen som skal svippe innom og hente kjæreste og bagasje full av strømper og tallerker og kjøre dem videre til flytoget. Hun er sent ute, Berlin er øyeblikk deres nye hjem og verden venter utålmodig på flere brødskiver fra sogningen.

Fra pent til figurativt til nettfenomen
Ida Skivenes aka @idafrosk kan se tilbake på et år med stadig mer oppmerksomhet om frokostbildene sine og framover mot et liv som internasjonal matkunstner. Det eksploderte i vår for Ida Skivenes da bildene hennes ble fanget opp rundt på nett og dermed også av større medier. Nå har hun permisjon fra utenriksavdelingen i Statistisk Sentralbyrå for å være internasjonal matkunstner i et år. Eller mer.

─ Jeg var redd for det å finne på noe
nytt hele tiden, men det har gått mye bedre enn jeg
trodde, forteller Ida Skivenes aka @idafrosk.
Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

For et år siden begynte Ida Skivenes å legge ut bilder av frokosten sin på Instagram hver morgen, og det måtte skje før hun gikk på jobb, på SSB er det oppmøte seinest klokka 9.

─ Jeg lette en stund etter uttrykket mitt. Først var det pene frokoster, etter hvert har det blitt mer figurativt.

Nå har hun 160 000 følgere på Instagram, er spaltist i Bokvennen, Foreldre og Barn og VG, har vært live på BBC, blitt intervjuet på satelittkanalen Deutsche Welle, fått nye fans fra fjerne strøk som Peru og Den dominikanske republikk, blitt omtalt i utallige engelskspråklige medier, blitt løftet fram av internetthelter, fått utgitt en bok på norsk og engelsk og snart kanskje flere språk og fått permisjon fra fast jobb i staten for å være freelancer på heltid.

«Så ekkelt med beina dine!»
Når begynte du å kalle deg matkunstner?
─ Det skjedde nok i vår, det var da jeg begynte å finne stilen min.
Det typiske idafrosk-bildet er tatt ovenfra, av en frokost oppfinnsomt dandert på en tallerken eller skål. Med tær, noen nakne og gjerne med gullneglelakk, oftest i fargerike strømper.

─ Det er mange som har sagt «Så ekkelt med beina dine!», men det er alltid noen som forsvarer det. Jeg synes det fungerer.

Bilder av føtter er jo en egen sjanger på Instragram, er du inspirert av det?
─ Ja, både av #fromwhereistand og alle matbildene. Instagram inspirerte meg til å begynne å ta bilder igjen, med mobilen. Foto har egentlig vært hobbyen min veldig lenge. Mitt NikonD80 hadde ligget en stund i hylla. Det har blitt brukt en del i det siste også, jeg har en del oppdrag som krever høyoppløselige bilder og da holder ikke mobilen. Men jeg er veldig komfortabel med iPhone5 og alle bildene i boka er tatt med mobil.

«Pikene på broen» er Idas favoritt-frokost. Hun har fått mye oppmerksomhet for sin matkunst om kunst.
Foto: Ida Skivenes

«Leik med maten» har et kvadratisk format , tilpasset Instagram-formatet med 20×20. Da bildene hennes ble stilt ut på Preus fotomuseum i Horten ble de blåst opp til 40×40.

─ Den fotoutstillingen var stor for meg, det var en anerkjennelse til meg som fotograf! Og det var fint å se at bildene fikk et liv utenom Instagram.

Nå har hun et splitter nytt Nikon D600 fullformat i bruk.

Matinspirerte mikrofortellinger
Du er i gang med en blogg nå, har du kjent på at du trenger mer plass til matkunsten din?
─ Bilde og bittelitt tekst-formatet har vært forløsende for meg, men også begrensende etterhvert. Matelskeren i meg må få utløp og det er spennende å jobbe mer med tekst!

I «Leik med maten» har Ida Skivenes redefinert kokeboken. Hun bruker formatet, med bilder av rettene og en tekst om hvordan de lages. Men forklaringene på hvordan Munchs «Pikene på broen» lages på en grovbrødskive eller hvordan grøt blir til «Den søte, sinte løvefrokosten» heller mer mot mikrofortellinger enn oppskrifter.

«Brøl! Kvar gong eg prøver å lage noko skummelt, blir det berre søtt. Men det er kanskje like greit å ikkje bli skremt med frukostbordet. Bruk denne ville idéen neste gong du lagar havregraut med eple, rosin og kanel.»

«Nå må du høre på den kreative stemmen din», sa samfunnsøkonomen til seg selv. Foto: Ida Skivenes

Frokostene til Ida er ofte av dyr og inspirasjonen kommer ofte fra tegnefilmer.
─ Det er til stor hjelp for meg å se tegnefilmer og lese tegneserier, der er dyrene allerede karikert, og det enkle fungerer ofte best når jeg lager matkunst. Mummi og Miyazaki er mine favoritter, det er en dybde der, ikke bare en polert overflate.

─ Mer tid sammen på kjøkkenet
Hvem er boken din laget for?
─ Mange tenker at det jeg lager passer veldig godt for barn, men jeg prøver å gi en effekt for voksne også. Med figurer og titler og, ofte ganske teite, ordspill.

Suzanne Kaluza, den tidligere Dagbladet Magasinet-journalisten, fikk masse kritikk fra voksne da hun ga ut «I boks – den lille matpakkeboka», mange reagerte veldig på at tipsene hennes var over-designet. Har du fått kritikk for din matkunst?

─ Jeg er takknemlig for at Kaluza tok støyten! Og jeg er veldig fan av konseptet hennes! Jeg har sett at folk sier de får prestasjonsangst av å se matpakkebildene hennes og er redd for å vise boka til ungene sine, så de ikke skal forvente så fin skolemat. Og jeg slipper nok billigere unna fordi mine tips er til frokost, noe vi spiser hjemme, det har ikke det sosiale aspektet til matboksen. Jeg tenker først og fremst på boken min som starthjelp, så folk kan finne på egne idéer.

─ Jeg mener ikke å lage noe press, selv om jeg tenker at folk gjerne kan bruke litt mer tid på kjøkkenet, sammen, innimellom.

"Kreativ frokost for store og små" er målet med den første norske Instagramboka. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Regel #1
Ida Skivenes møter ofte folk som understreker at de «ikke er kreative» på matfestivaler, der hun stadig vekk er å se med aktiviteter.

─ Regel nummer én er at alt skal spises, forklarer hun. ─ Det skal ikke være noe overflødig avfall. Regel to er å være litt kreativ. Og folk lager utrolige ting når barrieren om å ikke leke med maten er brutt. Det er inspirerende for meg; å se at folk tar i bruk idéer fra meg og så lager egne ting!

─ Brunost og agurk er min favoritt! Jeg tenker alltid på smakskomboen, jeg skal jo spise frokosten, ler Ida Skivenes. Men hun bruker ikke smør, det har hun aldri likt på brødskiva.

Gjengen fra Alex Robinsons tegneserieroman Box Office Poison, en av Hilde Østbys favorittbøker med handling lagt til New York. Foto: Alex Robinson/Top Shelf

• Les også: Lesetips til Barcelona-turen
• Les også: Lesetips til London-turen
• Les også: Lesetips til Paris-turen

– Ingen her som er på toppen av karrieren

– New York er, når du besøker den første gang, en by det føles som om du har sett gjennom et prisme: mange filmer og bøker farger blikket ditt på den. Men det er spesielt tre bøker som jeg forbinder med New York og som har helt forskjellige blikk på byen, sier Østby.

– Den ene er Truman Capotes Breakfast at Tiffany’s, som gir et fantastisk bilde av New York på 1940-tallet. Det er nesten som om det drysser stjernestøv over de bohemene som levde i byen og den merkelige, skrudde karakteren Holly Golightly. Den andre er Bret Easton Ellis’ Glamorama, hvor New York er det mest overfladiske stedet i verden, et sted for angstfylt statusjag og tomt forbruk. Den tredje er Alex Robinsons Box Office Poison, som viser et mer scruffy New York.

Box Office Poison. Foto: Alex Robinson/Top Shelf

– Karakterene i boken er studenter, drømmere, up and coming-folk og en has been-tegneserieskaper. Det er ingen her som er på toppen av karrieren. Det er noe loslitt ved hele dette universet som jeg liker godt. Og så er det en kjærlighetshistorie med et litt atypisk par, som jeg synes er veldig rørende.

Box Office Poison er en såkalt «multiplotfortelling» med en rekke forskjellige karakterer. Boken sentreres rundt Sherman Davies, en bokhandelansatt som drømmer om å bli forfatter, den gamle tegneserieskaperen Irving Flavor og Shermans venn (og Flavors assistent) Ed.

– Irving Flavor har ikke fått ære for en tegneserie som han skapte, og leseren skjønner at det er en millionindustri rundt denne tegneseriekarakteren. Det ser ut som karakteren er basert på Bill Finger, mannen som aldri fikk æren for å ha skapt Batman sammen med Bob Kane.

– Mer enn blankskurte skyskrapere

Østby leste Robinsons tegneserieroman for første gang da den kom ut i 2001. Et halvt år senere reiste hun til New York.

– Boken viser et New York som jeg tenker at jeg kunne ha tilhørt. Jeg er ikke en Sex and The City-jente, selv om jeg  har lest den boken også. Det glamorøse New York har jeg aldri følt at jeg kunne ta del i, jeg liker bedre fortellinger om de som ikke lykkes, som taper, som forsøker så hardt de kan uten hell, fortsetter Østby.

Hun foretrekker å oppleve New York på gateplan, slik som Robinsons karakterer gjør i romanen.

– Det beste ved byen for meg er ikke de blankskurte skyskraperne. Det er alle de rare butikkene, de små og litt skitne leilighetene og de fine kafeene, fortaus-New York, det lesende New York, det intellektuelle, men ikke altfor rike Woody Allen-New York, sier forfatteren.

Forfatter Hilde Østby beskriver Box Office Poison, tegneserieskaper Alex Robinsons debutroman, som både morsom og rørende. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Østby er spesielt glad i det mangfoldige karaktergalleriet i Box Office Poison.

– Robinson tegner opp et stort teppe av mennesker, og det er disse menneskene som utgjør byen. Man får den følelsen av at byen er en vev av skjebner som henger sammen.

–  Jeg kjenner meg mer igjen i denne typen fortellinger enn i statiske reiseguidebeskrivelser, som «gå dit, se det, kjøp den isen». Det er mye bedre når du gjør byen til din, når du føler at du er en del av byen mens du er der. Jeg synes at det å sitte på en benk i Central Park og drikke kaffe og se på menneskene som går forbi, for eksempel, er en større opplevelse enn å stå i kø for å stå på toppen av Empire State Building, forklarer hun.

Østbys New York-tips er å besøke kafeen på MoMA (Museum of Modern Art).

–  Jeg elsker å gå på MoMA. Hele bygningen er ikonisk, man finner den i filmer, bøker og alt mulig, og det er fantastisk samtidskunst der. Det å sitte i kafeen og se ut over hustakene, det var helt fantastisk. Da følte jeg at jeg var i hjertet av New York, sier hun.

Lesetips for deg som skal til New York

Bret Easton Ellis, Glamorama (1999): Glamorama er en sosial satire og en spenningsroman. Victor Ward, en ung og hipp modell i New York, tvinges og bindes inn i en ukjent og truende situasjon hvor berømmelse, terrorisme, familiebånd og politikk går hånd i hånd. Han forsøker å komme seg ut, men alle fluktveier er stengt. Boken ble oversatt til norsk av Leif Helgeland.

Audrey Hepburn i rollen som Holly Golightly
i filmversjonen av "Breakfast at Tiffany's".
Foto: Filmweb

Truman Capote, Breakfast at Tiffany’s/Frokost hos Tiffanys (1958): De fleste husker kanskje hovedfiguren Holly Golightly fra filmklassikeren med Audrey Hepburn. Men Frokost hos Tiffanys var opprinnelig en kortroman skrevet av den amerikanske forfatteren Truman Capote. Handlingen er lagt til New York på 1940-tallet og fokuserer på vennskapet mellom Golightly og en ikke-navngitt forteller, begge leieboere i en leilighet i Manhattans Upper East Side. Boken kom ut for første gang i norsk oversettelse i 1961.

Rona Jaffe, Det beste i livet/The Best of Everything (1958): Det beste i livet forteller historien om et knippe unge kvinner som arbeider på kontor på Manhattan i etterkrigstidens New York. Vi følger dem gjennom en overgang til voksenlivet der oppvekstens naivitet blir revet bort. Boken ble filmatisert i 1959 med blant andre Joan Crawford og Hope Lang. Den ble oversatt til norsk av Waldemar Brøgger i 1959. En ny utgave ble utgitt av Silke forlag i 2011.

Art Spiegelman, In the shadow of no towers (2004): Dette er Spiegelmans reaksjon på terrorangrepet 11. september 2001. Spiegelman er blant annet kjent for tegneserien Maus, som han fikk Pulitzer-prisen for.

Paula Fox, Desperate personar/Desperate Characters (1970): Boken handler om Otto og Sophie Bentwood, som bor i et renovert rekkehus i Brooklyn. Etter at Sofie blir bitt i hånda mens hun prøver å mate den utsultede nabolagskatten, begynner en rekke små og illevarslende ulykker å hjemsøke livet deres. Boken ble oversatt til norsk i 2010 av Tove Bakke.

Don DeLillo, Cosmopolis (2003): Cosmopolis er en kort og handlingsmettet fortelling om Eric Packer, en 28 år gammel styrtrik finansmann i New York. Han eier en førtiåtteromsleilighet og har akkurat giftet seg med en kvinne som kommer til å arve en formue et sted i Europa. Packer oppholder seg hele dagen i en stretch-limo, på vei fra østsiden av Manhattan til vestsiden. I løpet av dagen tar han avstikkere fra bilen for å møte sin kone og andre kvinner han har et forhold til, han spiser, han venter, han handler på den japanske børsen mens trafikken stopper helt opp fordi presidenten er i byen, og han blir vitne til fysisk voldelige og dramatiske hendelser.

Paul Auster, New York-trilogien/New York Trilogy (1987): Auster fikk sitt store gjennombrudd med de tre kortromanene som utgjør New York-trilogien: City of Glass, Ghosts og The Locked Room. Her benytter Auster detektiv-formen til å behandle eksistensielle spørsmål og identitetsproblematikk. Rammen for de labyrintiske fortellingene er lagt til New York, og noen av personene dukker opp i flere av historiene.

Jonathan Safran Foer, Ekstremt høyt og utrolig nært/Extremely Loud and Incredibly Close (2005): På telefonsvareren hjemme hos unge Oskar i New York finnes det fem meldinger. Alle fra morgenen 11. september 2001 og alle fra hans avdøde far. Romanen er fortellingen om det som skjer i familien etter at tvillingtårnene falt. Men den går også tilbake i tid, til foreldrenes historie og til besteforeldrenes. Romanen ble oversatt til norsk i 2006 og filmatisert i 2011 med Tom Hanks, Sandra Bullock og Thomas Horn i hovedrollene.

Michael Cunningham, Før kvelden kommer/By Nightfall (2010): Peter og Rebecca Harris er midt i førtiårene, bor i Soho på Manhattan og er på høyden av sine karrierer. Så dukker Rebeccas yngre bror Ethan opp, en vakker, forførisk tjuetreåring med en fortid med narkotikaproblemer. Hans nærvær får Peter til å stille spørsmål ved sine kunstnere, deres arbeid, sin egen karriere – hele den verden han omhyggelig har konstruert. Forfatter Michael Cunningham vant både Pulitzer-prisen og PEN/Faulkner-prisen for boken The Hours, også kjent fra filmversjonen med Meryl Streep, Julianne Moore og Nicole Kidman. Før kvelden kommer ble oversatt til norsk i 2011 av Kari og Kjell Risvik.

Har du tips om bøker med handling lagt til New York? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Se tipsene som leserne våre har delt på Instagram.

Eiffeltårnet i Paris. Forfatter av boken "Parissyndromet", Heidi Furre, anbefaler å starte med dette kjente landemerket for å komme i riktig stemning. Men deretter bør man unngå typiske turiststeder, og heller suge inn atmosfæren, mener hun.

Den franske hovedstaden er selve symbolet på romantiske drømmer. Men faren med å ha for høye forventninger, er at man kan bli skuffet. «Parissyndromet» er betegnelsen på det turister, særlig japanske, opplever når de kommer hit og er fulle av forventninger om en romantisk og vakker by. Å bli rammet av «Parissyndromet» vil altså si å bli syk av skuffelse og desillusjonert. Dette ble tittelen på forfatter Heidi Furres debutroman. Selv tilbrakte hun to år her, etter endte foto-studier i Trondheim.

– Jeg skjønner veldig godt de japanske turistene. Stakkars dem. Paris er veldig fint, men kan ekstremt tøft. Det er så mye som skjer der. Alt fra fattigdom som man ser, til rare folk som stopper deg ute og vil deg noe, til seksuell trakassering på gaten. Man blir faktisk stoppet på gaten av fremmede ekstremt ofte, spesielt om man er blond og alene. Da får man kommentarer på annethvert gatehjørne.

– Det er tøffere både å være turist der – og å bo der – enn man kanskje skulle tro. Alle andre vanlige storbyting, som støy og hundebæsj på gaten, er dessuten en like stor del av hverdagen som alle de romantiske tingene, forteller Heidi Furre.

Les også: – Boken gjorde det morsommere å være i Barcelona

Les også: – Gøy å oppleve ting man bare hadde sett for seg

Om franske innvandrere

Den første boken hun leste, som handlet om byen, er av den franske forfatteren Faïza Guène. Den heter «Drømmer for gærninger», eller «Du reve pour les oufs» på fransk.

-September er en fin tid å reise til Paris. Da er det ikke for varmt. Dessuten begynner byen å livne til igjen. I august er nemlig mye stengt, forteller Heidi Furre. Hun dro selv til Paris for å prøve lykken, og ble værende i to år. Nå har hun gitt ut bok. (Foto: Hilde Bruvik)

"Drømmer for gærninger" av Faïza Guène.

Furre leste boken etter ha bodd i den franske hovedstaden i et år. Hun reiste dit på enveisbillett rett etter studiene. Da kjente hun bare byen fra en weekendtur en gang tidligere.

– Dette var den første boken jeg leste på fransk. Jeg leste den da jeg nettopp var kommet til Paris, og jeg husker at det var en veldig god følelse å ha lest en hel roman på fransk. Den handler om forstadsliv i Paris for unge andregenerasjons innvandrere. Det er en bok jeg absolutt kan anbefale.

Hovedpersonen i Guènes roman er 24 år gamle Ahlème. Hun tar seg til takke med underbetalte småjobber. Selv kommer hun fra Algerie, og har ikke permanent oppholdstillatelse i Frankrike. Hun går gjennom livet med sin svarte humor.

Forfatteren av boken, er selv født og oppvokst utenfor Paris, med foreldre som er immigranter fra Algerie. Hun debuterte med romanen «Kiffe kiffe i morgen» som 19-åring.

– En av hovedkarakterene rømmer til Paris, og forsvinner. De andre guttene reiser ned dit for å finne ham. Så der også er vel Paris en slags drømmeby, som man bare kan forsvinne i.

– Er det slik i virkeligheten også?

– Ja, det er veldig lett å forsvinne. Det bor så mange folk der. Det er en enorm by.

Det er også veldig vanskelig å komme inn på folk, og få franske venner, mener hun.

– Det hjelper litt å snakke språket. Men det er ikke alle franskmenn som er like stødig i engelsk, så språket blir alltid en barriere. Dessuten skjønner franskmennene at det er så mange mennesker som bare er på gjennomreise, og bor her i et år eller to. De ønsker i stedet å holde seg til sine stabile relasjoner, og skille ut alle de som bare kommer og går hele tiden. Det skjønner jeg godt.

Kultursjokk

Hovedpersonen i Furres debutroman, er en norsk jente. Hun flytter til verdens kjærlighetshovedstad, Paris, etter en kjærlighetssorg. Her opplever hun selv «Parissyndromet»

Boken forteller historien om hovedpersonens personlige lille Parissyndrom. Den handler dessuten om alle menneskene hun møter, og om de relasjonene som oppstår. Plutselig har hun en jobb, og så bor der. Hun sitter veldig mye inne, og ringer til bestemoren sin, i stedet for å gå ut og se seg rundt.

"Parissyndromet", av Heidi Furre

– På en måte er hun ganske passiv, synes jeg. Det er negativt for henne. Hun finner seg ikke til rette i det hele tatt i Paris. Men hun finner seg heller ikke til rette hjemme i Norge, der hun kommer fra. Det handler om å være ung og forvirret, og ikke riktig vite hva man skal gjøre. Sånn sett tror jeg boken kunne handlet om noen som hadde flyttet til Oslo, eller en annen storby, kanskje til og med et lite sted, sier Furre.

– Jeg hadde et ganske vanlig liv, og hadde lite penger å leve for. Jeg levde ikke noe flott liv i Paris, med masse penger flotte restauranter. De tingene jeg har lært meg å like, er et slags lavbudsjett-Paris. -Hvis man er under 26 år, kommer, man f.eks stort sett gratis inn på alle slags museum. Man kommer gratis inn på Louvre på fredager. All denne tilgangen på kunst og kultur og arkitektur hele tiden, er helt faantastisk. Uansett om man er blakk, så kan man stille seg opp foran Mona Lisa. Jeg liker også godt grønnsaksmarkedene, med mye godt. Vintagebutikkene har mye fint. Det er mange flotte parker.

Dis over hustakene i sentrum av Paris (Foto: Heidi Furre).

Badeferie og frokost på kino

Furre mener vi ikke trenger å farte rundt på alle mulige turistattraksjoner. For da går ferien opp i kø-ståing of frustrasjon. Skal du besøke Paris for første gang, er det viktigste å suge til seg stemningen i byen, fra flott arkitektur, til kunst.

– Hva bør man se hvis man er for første gang på langhelg i Paris?

– Jeg tror det er fint å bare kanskje starte med å se Eifelltårnet. Da har man fått den følelsen av å ha sett Paris Så kan man for eksempel gå på Pompidou-museet, som er veldig spennende. Der skifter de hele tiden utstillingene. Der har man også veldig fin utsikt over byen. Jeg tror dessuten det er litt lurt å lese seg litt opp på byen på forhånd. For hvis man går på måfå rundt i Paris, kan man ende opp på dårlige restauranter. Går rundt på steder som du har hørt er fine, og prøv å unngå de verste turistkøene.

Noe av det første Heidi Furra la merke til da hun kom til Paris, var at kinoene er åpne fra tidlig om morgen.

– Inne i byen er det veldig varmt om sommeren, så man kan godt gå på kino. Der er det aircondition. De har dessuten frokostvisning på kinoen, så man kan kjøpe med seg litt mat og drikke, og ha frokost på kinoen. Det synes jeg er fint. En fin start på dagen, og det liker jeg. Det er Paris på sitt beste, hvis man har tid til å gjøre sånne ting.

De fleste forbinder vel heller ikke Paris med badeferie. Men de mange og flotte svømmehallene, var noe av det som imponerte Heidi aller mest.

– Franske svømmehaller er veldig fine. Men det eneste som er litt rart, er at det ofte er felles dusj i svømmehallene. Dette har jeg aldri helt skjønt meg på. Men sånn er det der.

Dersom du er under 26 år, kommer du dessuten gratis inn på alle museum. Det var noe av det flotteste ved å tilbringe to år i byen, mener Furre.

Heidi Furre er dessuten vel så opptatt av det som finnes like utenfor Paris, som inne i selve byen.

– Når det er sommer, er det veldig fint å reise til Boulogne-skogen. Her er et vann med båter, så man kan ro. Jeg tror ikke man kan bade her. Men det finnes mange store trær som man kan klatre i. I forhold til de mange andre parkene, er det ganske rolig her. Det er heller ikke så langt utenfor sentrum. Dit ville jeg absolutt reist. Hvis man vil bade, så er det også fine svømmehaller her, og det er veldig billig.

Lesetips til deg som skal til Paris

Hugo Claus: En stille tilintetgjørelse (1994).

Dette er en nøkkelroman fra den tidlige etterkrigstidens Paris, mente Aftenpostens bokanmelder da romanen kom ut i 1994. Forfatteren portretterer ASUR-gruppen, som er en krets av bohemkunstnere, som historisk er kjent som Cobra-gruppen.

"Saman er ein mindre aleine", av Anna Gavalda.

Handlingen utspiller seg i området rundt Eiffeltårnet i Paris. Boken handler om fire mennesker – Camille, Philibert, Franck og Paulette – som av ulike grunner møter på hverandre. Dette er både en kjærlighetsroman, en roman om livet, om relasjoner og kokkekunst.

Victor Hugo: Ringeren i Notre-Dame (1831)

Høyt oppe over hustakene i Paris bor den pukkelryggede og godhjertede Quasimodo i ett av klokketårnene til den ruvende Notre Dame-katedralen. Her deler han tilværelse med tre helsprøe steinfigurer. Lengselsfullt stirrer han og de tre kompisene ned på torget der årets fest for gjøglere, narrer og vanlige folk pågår for fullt.

Nicola Lecca: Den forhatte kroppen (2013)

"Den forhatte kroppen", av Nicola Lecca.

Nicola Lecca har skrevet en sterk liten roman om å være annerledes og å akseptere den man er. Hovedpersonen Gabriele forlater middelklasselivet i den vesle byen i Italia der han har vokst opp, og reiser til Paris på jakt etter den han egentlig er.

Erich Maria Remarque: Triumfbuen (1946)

Handlingen foregår i Paris i 1939, på et tidspunkt da de fleste skjønner at en ny krig er uunngåelig. Hovedpersonen er en tysk kirurg som oppholder seg illegalt i Frankrike, og som for tiden lever i Paris under navnet «Ravic».

Patrick Süskind: Parfymen – historien om en morder (2001)
Jean-Baptiste Grenouille blir født en het og stinkende julidag i 1738 i morens fiskebod i Paris. Den lille gutten blir offer for bisarre opplevelser og settes bort for å vokse opp under ekstremt harde kår. Tidlig skiller han seg ut og vekker mistro – han har ingen lukt. Til gjengjeld har han en svært velutviklet luktesans. Hele livet orienterer han seg utelukkende etter nesa og blir verdens mest geniale parfymemaker. Romanen er en krønike der det groteske dominerer. Samtidig er den en satire over opplysningstiden og en personskildring om en kunstnerisk besettelse. Romanen er filmatisert.

Har du tips om bøker med handling lagt til Paris? Del dem i kommentarfeltet eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Aina Basso er nominert til ny nordisk ungdomsbokpris. (Foto: Samlaget)

Aina Basso var på jobb på Oslo byarkiv da hun fikk beskjeden og måtte juble i skjul for kollegene da hun fikk høre at hun var nominert. – Det har jo vært så hemmelig, alt sammen, sier hun og flirer når hun tenker på at hun trodde det var nok en selger som var på tråden. – Så trodde jeg det var skjult kamera eller P3 som tok en tulletelefon, før det slo meg at det ikke er så morsomt med en personer som ikke er kjente.

Men det var Endre Lund Eriksen, også kjent som mannen bak bøkene om Pitbull-Terje, i Nordisk råds jury for den blodferske barne- og ungdomsprisen som var på tråden.
– Jeg har grublet voldsomt på hvem den andre nominerte forfatteren var, siden jeg er nominert til tross for at jeg er så fersk som forfatter. Jeg er jo ikke medlem av forfatterforeningen engang.

Den andre er Inga Sætre for tegneserieromanen Fallteknikk, utgitt i 2011, som vant Brageprisen og også fikk Kulturdepartementets prise for barne- og ungdomslitteratur for beste tegneserie 2011. Oversikten over alle de nominerte kan du lese her.

Nordisk råd har valgt to ungdomsbøker av unge forfattere fra Norge. Begge har gjort seg bemerket. Inn i elden ble utgitt i fjor og ble også nominert til Brageprisen og Kulturdepartementets litteraturpris.

«Aina Basso har skrevet en rystende roman om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet», skrev Anne Cathrine Straume i sin anmeldelse. «I tillegg til det opplagt dramatiske temaet er det Aina Bassos virkningsfulle språk som driver historien fremover. Hun er spesielt god på skildringer av følelser, som for eksempel her, når Elen, som så gjerne skulle hatt moren sin for seg selv, omtaler de to første årene av sitt liv uten småbrødre:
No som dei andre brørne mine var vekksende til gardar og skip, lengta eg stadig oftare etter å vere åleine med henne. Berre eg og mor, slik det hadde vore ein gong for lenge sidan, før nokon av brørne kom til. Eit par år eg nesten ikkje hugsa, men heldt i hevd i hjartet, skinande som kråkesølv.»

Aina Basso sier selv hun skriver «rimelig poetisk nynorsk».
– Det er ikke bare spenningen som teller. For meg er de tre viktigste tingene når jeg skriver: språket, det historiske og handlingen. Den poetiske prosaen har klang, rytme og handler om det viktige ordet. Jeg liker ikke dette episke og storslåtte, jeg liker tynne bøker. 200 sider er perfekt!

Hvorfor valgte du å skrive om noe som skjedde med kvinner i Finmark for 400 år siden?
– Jeg synes historie er relevant og viktig i seg selv, sier forfatteren som er utdannet historier ved Universitetet i Trondheim. – Jeg er opptatt av hvor vi kommer fra. Det er bare litt over et menneskeliv siden kvinner fikk stemmerett i Norge, det virker så lenge siden. Men det er det ikke. For mange er historie noe som er gammelt, dødt. Men så kan en luke til fortiden åpnes og vise noe som man kan bli fascinert og overraska av, og kanskje se paralleller til i vår egen tid. Vi er jo tross alt mennesker.

Basso var godt i gang med sin andre voksenbok da idéen til Inn i elden kom.
– Jeg var på ferie i Skallelv en bygd ved Vadsø, der faren min kommer fra, da jeg ble påminnet om en semesteroppgave jeg skrev ti år tidligere om hekseforfølgelsene i Nord-Norge. Jeg hadde den på pc-en, leste den igjen og begynte å skrive på en historie, og så ga det seg ikke, det fortsatte å komme idéer. Jeg parallellskrev på to manus en periode, men så prioriterte jeg Inn i elden. Jeg hadde et sterkt ønske om å skrive om kvinners kår på 1600-tallet, og hekseforfølgelsene. Jeg åpnet en glugge tilbake i tiden, det er en rød tråd i alle de tre romanene jeg har skrevet.

Aina Basso har tidligere gitt ut Ingen må vite (2008) og Fange. 59. Taterpige (2010). Historien hun avbrøt er hentet fram igjen nå og nå er hun midtveis.
– Det er en historisk roman for voksne fra 1800-tallet, jeg må naile det før jeg tør å si noe mer om den, røper forfatteren såvidt.

Nordisk råds kulturpriser deles ut på Den norske operaen i oktober, og skal for første gang sendes på fjernsyn. Det skjer direkte på NRK i flere kanaler.
– Jeg håper vi får vite hvem som vinner på forhånd, hvis ikke kommer det å bli helt grusomt å sitte og vente under prisutdelingen, ler Aina Basso.

Her kan du se vårt møte med Jon Fosse hjemme i Grotten, i anledning hans nye diktsamling, «Stein til stein», den første på ti år (programmet blir også sendt på NRK2 tirsdag kveld):

 Jeg visste på forhånd at Fosse ikke er noe glad i å tolke sine egne dikt, men hadde valgt ut noen jeg ville prøve å få ham til snakke nærmere om.  Hvordan det går, får du se i programmet. Hvis du vil stifte bekjentskap med disse diktene og gjøre deg opp dine egne tanker om hva de betyr, har Fosses forlag gitt oss lov til å legge ut noen av dem her en stund.Jeg er blitt veldig glad i dem, (kanskje med Snøsong som en liten favoritt) og håper du vil like dem også!

Det mørknar

eg står og ser på dei to hjortane
og dei to hjortane står og ser på meg
lenge står vi slik
eg står urørleg
hjortane står urørlege
 
ikkje noko kan høyrast
ikkje ein vind i lauvet
 
det mørknar

Ingenting

ei stor og kvit stille
teier og teier
og så seier ho
nettopp det som skal seiast
i denne kvelden
på denne staden
der eg sit og ser
og ingenting ser
der eg sit og høyrer
og ingenting høyrer

Snøsong

Det å sitja og sjå på eit fjell
gjer meg godt
hjarta blir roleg
og snøen på eit fjell
lyfter andletet mitt mot ein stad
inne i den skimrande snøen
og snøen
i lyset
seier meg
det er deg det gjeld
og då trur eg
at det finst ein stad
som også eg skal finna
der vinden snakkar lågt
og der kjærleik andar
i si lyse stille
av himmel og jord
og er ein stad for kvile
i ei sky som driv forbi

• Les også: Jon Fosse: – Veldig fredelig å bo i Grotten

Paul Auster og Siri Hustvedt i Bergen. Foto: Turid Rogne/NRK

Begge forfatterne ble bokbadet hver for seg, men publikummerne hadde særlige forventninger til samtalen mellom to skrivende ektefeller. Auster lokket frem norskættede Hustvedts fortelling om gleden ved å komme til Bergen som 12-åring og begynne på Steinerskolen:  – Jeg slapp unna mobbingen jeg opplevde i USA. Endelig kunne jeg føle meg normal. Det var et magisk år for meg.

Etter en våkenatt med strekklesing i sommerferien 1968 i Reykjavik, bestemte hun seg for å bli forfatter, noe hun annonserte i skoleavisen i USA den påfølgende høsten. Auster selv fortalte hvor vanskelig det var å komme i gang som forfatter. Han hevdet at han skrev 8000 sider som utkast til forskjellige bøker før han fant sin egen stemme og ga ut sin første roman.

Selv om de jobber tett og viser hverandre tekster underveis, avslørte ektefellene en fundamental forskjell dem i mellom. Mens Auster følte seg knuget av sin omfattende lesing i ungdommen, som overveldet hans egen litterære stemme, er Hustvedt stadig umettelig i sin lesing. Auster hevdet at konen først skriver på egne tekster i 6-7 timer om dagen, for deretter å kaste seg over tunge filosofiske verker og vitenskapelige artikler om hjerneforskning i 3-4 timer på kvelden. Han var åpenbart imponert over hennes arbeidskapasitet og glupske appetitt på ny kunnskap.

Auster og Hustvedt signerer bøker i Bergen. Foto: Siss Vik/NRK

De to forfatterne har det felles at de er dypt interesserte i andre kunstformer: Hustvedt i billedkunst (hun er en fremragende maler ifølge hennes mann), mens Auster gjerne dikter fram fiktive spillefilmer i sine bøker. Hustvedt mente hun sluttet å male og tegne fordi hun fikk så mye skryt av sine foreldre over det da hun var liten. Auster fortalte at han vurderte en karrière som filmregissør, men var så sjenert i 20-årene at han følte han ikke ville tørre å gi regi til et helt filmteam.

Ekteparet var i meget godt lune, og lokket fram hittil ukjente anekdoter fra hverandre. Det utløste humring da Hustvedt på oppfordring fra sin mann fortalte at hun en periode som ung jobbet deltid som forfatter av pornografiske tekster på bestilling! Visstnok ble den merkelige, eldre herren som sto for bestillingen ikke fornøyd. – Kanskje fordi de var for protestantiske, foreslo Auster med en latter.

Kommer med ny roman til høsten

Paul Auster kommer i år på norsk med en brevveksling i bokform mellom seg og den sør-afrikanske forfatteren J.M. Coetzee. Han fortalte også at han for tiden samarbeider med en dansk litteraturforsker som arbeider med en type biografi av hans forfatterskap. I forbindelse med denne har han igjen oppsøkt sine tidlige, upubliserte tekster, som nå eies av New York Library. Der oppdaget han i hvor stor grad sekvenser fra de tidlige tekstene som faktisk har dukket opp i romanene hans, blant annet en lang drøfting av hvorvidt en paraply uten tøy fortsatt kan kalles en paraply.

Siri Hustvedt, som er åtte år yngre enn sin mann, er fortsatt veldig produktiv som skjønnlitterær forfatter, og røpet blant annet at hun kommer med en tjukk roman til høsten. Auster har selvsagt lest den, og mener det er den beste hun har skrevet hittil!

Aktuelle på norsk

Siri Hustvedt fikk sitt gjennombrudd i 1992 med romanen ”Med bind for øyene”. Hun var en periode mest kjent som ”kona til Paul Auster”, men har nå et solid forfatterskap bak seg og er minst like populær blant leserne som sin mann. Særlig romanen ”Det jeg elsket” trekkes fram som en favoritt av mange. Bøkene hennes kalles gjerne idéromaner, men selv mener hun at hun jakter på en ”følelsesmessig sannhet”.

Paul Auster slo gjennom sent på 80-tallet med sine postmodernistiske romaner ”New York trilogien”(1987) og ”Moon Palace” (1989) og ble etablert som en av de viktigste nye amerikanske litterære stemmene. Han er også kjent for manusene til kultfilmene ”Smoke” og ”Blue in the face”.

Foto: Siss Vik/NRK

Både Hustvedt og Auster er for tiden aktuelle på norsk med selvbiografiske bøker.

Auster med sin ”Vinteropptegnelser”, en dagbok han begynte på en måned før 64-årsdagen sin. I en litterær form som minner om romanene hans, skriver han i du-form fram fragmenter av livet sitt slik han har opplevd det via kroppen. Om hus han har bodd i, om å spise og sove, og om morens brå dødsfall.

I Hustvedts bok ”Den skjelvende kvinnen” (2011) bruker hun seg selv og sin kropp til å undersøke hva et menneske er: Hvordan vi fungerer, hva som sitter i hjernen, hva som sitter i kroppen. Boken begynner med et tilfelle da Hustvedt skulle holde en tale og begynte å riste voldsomt over hele kroppen. Hun oppsøker nevrologer, psykoanalytikere og filosofer i jakten på den mystiske forbindelsen mellom kropp og sinn, og demonstrerer derigjennom hvor sammensatt et menneske er.

Tysklands vakreste bok i år.

Det er også Judith Schalansky. 32-åringen fra Meckelnburg-Vorpommern debuterte på et lite forlag med boken «Fraktur mon amour», som var en kjærlighetserklæring til skrifttypen fraktur – det vil si den skriftttypen som gjerne, litt upresist, blir kalt for «gotisk skrift».

«Paradiset er en øy. Helvete også.»
I disse dager foreligger Schalanskys gjennombruddsbok «Atlas over fjerne øyer. 50 øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til» på norsk (Press forlag). I tillegg til å forsyne leseren med fakta, skriver Schalansky små fortellinger om mennesker som har har vært innom disse fjerntliggende øyene, og klarer på sitt særegne vis å skape en litteratur som tar opp i seg de myter og fortellinger som gjerne oppstår når mennesker befinner seg på en øy med vann på alle kanter. Som det står skrevet i forordet: «Paradiset er en øy. Helvete også.»

Selv levde hun sine ti første år i det tidligere DDR – et samfunn , der mange følte seg like skipbrudne som tidligere tiders øybeboere.

Det poetiske atlaset
– Da jeg var barn, og så på DDR i mine foreldres atlas ble jeg forskrekket over hvor lite DDR var. Dette var jo et land som vant drøssevis med gullmedaljer i OL, og som snart skulle få kommunismen. Hvordan kunne vi være så små? Når jeg sa til mamma at jeg ønsket å reise til alle de andre landene på kartene, sukket hun bare å sa at det ble vanskelig. Vi levde den gang med en følelse av begrensning.

Øyene i boken er den dag i dag nesten like vanskelig tilgjengelige som vestlige land var for for DDR-borgerne.

– Jeg ville lage en bok som ga poesien som de gamle atlasene hadde tilbake. I atlaset har mennesket skrevet seg inn i naturen. Jeg ville at den skulle være et ordentlig atlas, men av fjerne øyer. Det er mitt forfatternavn på omslaget, og er et poetisk prosjekt. Kartene har jeg tegnet selv, dette er min måte å tilegne meg verden på, sier Schalansky.

Signerer med fyllepenn og trekkpapir
Boken er kostbar. 34 Euro er mye for en bok i Tyskland, men så har også boken hatt den ønskete effekt på mange tyskere, som kjøper boken like mye på grunn av den forseggjorte innbindingen.  Når Schalansky signerer sine i bokstavelig forstand dyrebare bøker har hun med seg en eske bestående av fyllepenn, trekkpapir og ulike stempler. Også forfatterens signatur skal være et lite kunstverk i seg selv, og passe til bokens øvrige utforming. Lenger unna e-boka er det vel vanskelig å komme. 32-åringen fra det nordøstlige Tyskland er helt med på at det foregår en revolusjon i bokverdenen, men hun tror dette kan åpne for en oppvurdering av forseggjorte papirbøker.

– Det eneste vi vet om bokmarkedet om tjue år er at det vil ha forandret seg. Maleriet sluttet ikke å bli interessant da fotografiet kom – noen vil hevde tvert i mot. I disse dager må enhver bok som utkommer ha tydelig grunn for å være bok. Doktoravhandlinger og krimbøker kan godt utkomme digitalt, men vi mennesker har alltid likt å gi hverandre gaver. Jeg tror vakre bøker går lyse tider i møte, sier Judith Schalansky.

Du kan også høre serien #tysklitteraturfordummies i Kulturhuset på NRK P2 hver torsdag før og etter nyttår. Intervjuet med Judith Schalansky er første sak ut. Neste unge tyske forfatter jeg intervjuer er Olga Grjasnowa.» Hvis du har spørsmål om ny tysk litteratur, bare skriv i kommentarfeltet!

Bok i P2/Kulturhuset møtte Vann på onsdag for å snakke om den nye boka, forgjengeren «Legender om et selvmord», men også den nyeste romanen hans som nettopp er lansert på engelsk; «Dirt». Jeg var blant mye annet interessert i å høre om sammenhenger mellom de tre bøkene.

David Vann besøkte Norge også i fjor i forbindelse med lanseringen av boken
"Legender om et selvmord". Foto: Hå‚kon Mosvold Larsen / Scanpix

«Legender om et selvmord» og «Caribou Island» har begge sitt rotfeste i selvmord. Og; som du vil høre hvis du lytter til intervjuet, begge bøker kan leses som litterære bearbeidelser av hendelser i Vanns eget liv. Det siste gjelder også til en viss grad den nyeste boka, «Dirt».

Naturen og landskapet spiller en helt avgjørende rolle i David Vanns prosa, noe han også snakker om i dette intervjuet. De to første bøkene foregår i Alaska, «Dirt» i et solbrent landskap i California.

Den versjonen av intervjuet du finner her, er en lite bearbeidet versjon på engelsk. Kulturhuset kommer til å sende en halvtimes versjon senere i sommer, med oversettelser. En kortversjon kommer også i en av Bok i P2s sendinger fra Lillehammer førstkommende helg.

En podkast med intervjuet finner du her, vi startet med å snakke om Alaska:

nrk_bok_i_p2_2012-0531-0224_6347407074.mp3.

• Se også: David Vann i Bokprogrammet