Ørjan Karlsson spør seg: Er norsk krim i ferd med å bli så underholdningsfiksert at vi står i fare for å miste legitimiteten til å skrive andre fortellinger enn variasjoner over den samme overgreps- og seriemorderhistorien? (Foto: Gyldendal norsk forlag/Julia Pike)

På kort tid har Krimfestivalen opparbeidet seg et godt rykte, både nasjonalt og internasjonalt. Den oppleves både som intim og underholdende, men er den relevant?

Gjesteblogger: Ørjan Nordhus Karlsson, aktuell med science fiction-thrilleren «Huset mellom natt og dag» og krimromanen «Kongens råd» som kommer i mai.

På kort tid har har Krimfestivalen opparbeidet seg et godt rykte, både nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke overraskende. Krimfestivalen oppleves både som intim og underholdende, men er den relevant?

Det kommer selvfølgelig an på hvem du spør. For publikum er dette en utmerket mulighet til å møte sine favorittforfattere. For forlag og forfattere er festivalen et egnet redskap til markedsføring og profilering. Men hva med krimlitteraturen i seg selv? Hvem tar ansvar for å rette et kritisk blikk mot en sjanger som med noen hederlige unntak i dag fremstår like banebrytende som siste ukes episode av CSI … (sett inn din amerikanske favorittby her).

Hvorfor diskuteres ikke hva som er god krim?

Med unntak av Rivertonklubbens avsløring av de nominerte til årets pris, vies det ikke særlig plass til en debatt om hva god krim er (og ikke er). Det mangler jo ikke på tema å ta tak i, for eksempel:

•   Hva skiller norsk mainstream-krim fra serielitteratur (om noe)?

•   Er begrepet ‘nordic-noir egentlig uten innhold?

•   «Sosialt engasjert krim» – påfugleri eller ekte engasjement?

•   Krimsjangerens klisjeer – leserforventing eller slapt språk?

•   Norge er min navle – hvorfor skrives det ikke flere spennende (og kritiske) kriminalromanen fra Afrika, Sentral- Asia eller andre steder hvor Norge har økonomiske eller industrielle interesser?

Slike diskusjoner kunne vært både underholdende og provoserende. Men også nødvendige. For krimmen trenger motstand av andre enn anmelderne. Skal sjangeren utvikle seg videre og vurderes på lik linje med andre, skjønnlitterære tekster, må vi som skriver også bidra inn i den litterære debatten. I dag er støyen fra krimforfatternes diskusjoner omtrent like øredøvende som klappingen til en enarmet mann.

Krim og samfunnskritikk går hånd i hånd

Ett tema i Krimfestivalens program peker i en positiv retning: «Krim som samfunnskritikk». Det er ikke vanskelig å peke tilbake til Sjöwall & Wahlöö´s bøker. Vi har også arven fra Karin Fossum som på sitt beste (og mest stillferdige) skildrer vold og overgrep i nære relasjoner. Men hvor blir det av krimromanen som evner å ta tak i 22. juli? Eller boken som stiller kritiske spørsmål rundt norsk oljeaktivitet i utlandet (for ikke å snakke om krimthrilleren som Telenor gjennom sin befatning med Vimpelcom og en usbekiske diktatordatter helt ufrivillig har skrevet på egen hånd).

I velkomponert krim går samfunnskritikk og underholdning hånd i hånd, og heldigvis er det fremdeles noen forfattere som mestrer dette. Men er disse i ferd med å befolke en sær, liten nisje? I så fall står den nordiske krimmen i fare for å miste noe av sin egenart og bevege seg fra genuin til generisk. Nordic noir, om begrepet i det hele tatt har noe for seg, er tross alt noe mer enn et bilde av en elg på omslaget og et par setninger om nordisk tungsinn underveis. (Se min personlige «syv gode valg»-liste etter artikkelen).

For å sette det hele litt på spissen: Er norsk/nordisk krim i ferd med å bli så underholdningsfiksert at vi står i fare for å miste legitimiteten til å skrive andre fortellinger enn et utvalgt knippe variasjoner over den samme overgreps/seriemorderhistorien?  Selv er jeg ikke sikker, men frykter at det er i den retningen vi er på vei.

• Les også: NRKbok anmelder krim

Interessen for kvalitetskrim som «True Detective» og true crime-serier som «The Jinx» viser at andre krefter står klar til å overta om forfattere slutter å levere varene, påpeker Ørjan Karlsson. (AP/HBO)

Trist om forfattere slutter å levere

5-7 mars arrangeres altså Krimfestivalen i Oslo. Som forfatter er jeg stolt av dette arrangementet. Festivalen og oppmerksomheten knyttet til arrangementet er en bekreftelse på kriminallitteraturens popularitet og status i Norge. Men man er ganske historieløs om man tror at slik har det alltid vært. Derfor bør ingen, verken forlag og forfattere eller lesere, se seg tjent med at dette blir en øvelse i ukritisk bejubling av alt som lukter mord og mysterier. Interessen for true crime-serier som «Serial» og «The Jinx», eller kvalitetskrim som «True Detective» eller «Broadchurch» forteller meg at andre krefter står klar til å overta om vi forfattere slutter å levere varene.

Det vil være trist. For bare litteraturen gir oss muligheten til å fortelle en historie som på et emosjonelt plan kan oppleves riktigere og psykologisk sett gi dypere innsikt enn en historisk korrekt (filmatisk) gjengivelse. Denne muligheten ligger også innenfor krimmens domene, om vi bare ikke underholder oss selv i hjel først.

Krimromanene «Broren», «21 dager» og «Endgame» er blant Ørjan Karlssons personlige valg av god krimlitteratur .

7 LESETIPS TIL NORSK SAMFUNNSKRITISK KRIM

• «Dypet» av Tom Kristiansen
  Sterkt og spennende om nordsjødykkerne.

• «Endgame» av Knut A. Braa
  Det politiske spillet rundt bruken av norske, militære styrker i utlandet.

• «21 dager» av Sidsel Dalen
  Oljebransjen under lupen. Korrupsjon, maktspill og alt vi tror vi nordmenn holder oss for gode til.

• «Smertens aveny» av Roar Sørensen
  Nordmenn på kanten av stupet på Filippinene.

• «Broren» av Olav W. Rokseth
  En annerledes bok fra Afghanistan.

• «Kalde hender» av Jahn Mehlum
  Nærmest kvint-essensen av den sosialkritiske kriminalromanen.

• «Nullpunkt» av Bjørn Olav Nordahl
  Finansakrobatikk, pakistansk mafia og (hvor enkelt) det er å hvitvaske penger…

– Krim er en hvit tradisjon

Fredag ettermiddag i biblioteket på Lillehammer, et stykke ut i seansen, siterer Svetlana Aleksijevitsj Dostovjevskij.

Forfatterne Svetlana Aleksijevitsj og Åsne Seierstad sammen på Lillehammer. Foto: Norsk Litteraturfestival

Det er nå ganske nøyaktig tretti år siden hun gikk ut av forlagsdørene med et refusert manuskript i hånden som var ukonvensjonelt både i form og innhold. Det besto av intervjuer med gamle, sovjetiske kvinner, som satt og sa ting som verken var heroisk eller som nødvendigvis stemte overens med hvordan vi tror vi skal oppføre oss i en krig.

Nå, tretti år senere, er den elegante damen en suksesshistorie. Når Svetlana Aleksejivitstj snakker til publikum i dag er hun en litteraturstjerne, oversatt til alskens språk og nevnt som nobelpriskandidat.

Skrek ut

Og så siterer hun altså Dostovjevskij, som mente at alle hans romanfigurer «skrek ut sin sannhet».

• Les NRKboks intervju med Svetlana Aleksijevitsj

Da NRK skulle gjøre opptak med den 19 år gamle, danske poeten Yahya Hassan tok han regi selv, og ba om å få lese sammenhengende i over tjue minutter fra sin bestselgende diktsamling. Alle som hørte Yahya Hassan lese i det litt dunkle bingolokalet i Storgata på Lillehammer, skjønte at dette var på liv og død. Han hadde fortalt sin livshistorie i diktform fra familien flyktet fra Palestina via Syria, til de etter mye om og men havnet i Danmark. Nå sto han på Lillehammer ulastelig antrukket i dress, og var en suksesshistorie han også, hadde det ikke vært for at han på Lillehammer som overalt ellers blir fotfulgt av to livvakter.

Overlevde tre pistolskudd

Den danske poeten Yahya Hassan. Foto: Norsk Litteraturfestival

Yahya Hassan var ennå ikke født da William Nygaard så vidt overlevde med tre pistolskudd i kroppen, noe som førte til at den daværende forlagssjefen i Aschehoug forlag måtte leve med tung politibeskyttelse i flere år. Det var gledelig å se at Nygaard kunne gå rundt på litteraturfestivalen uten vakthold. Isteden var det den danske poeten som minnet oss om at det å ytre seg er ikke, og har aldri vært risikofritt – heller ikke i det relativ fredelige hjørnet av verden vi befinner oss i.

Iblant kan det føles farlig «å skrike ut sin sannhet», slik Dostovjevskij skrev, også for de av oss som ikke har meninger som kvalifiserer til politibeskyttelse døgnet rundt. En litteraturfestival er, som alle andre festivaler, også en sammenheng, der veldig mange har ulike former for bindinger. Det er ikke bare lett og være fri og frank og frittalende, hvis de man kritiserer er de samme som gir deg smør på brødet og penger til husleien.

Bra uten tema

Årets litteraturfestival på Lillehammer var den første på flere år som ikke hadde noe klart, definert tema, og det fungerte utmerket.

Så lenge en litteraturfestival har et interessant program, og det var årets program på Lillehammer, blir temaene noe som oppstår i tilhørerens hode når man lytter til en samtale eller en opplesning. Boken til Svetlana Aleksijevitsj handlet ikke om situasjonen i Ukraina i dag, men når hun forteller at det i det gamle Sovjet var utenkelig at ukrainere skulle rette våpnene mot hverandre, så kaster fortiden allikevel lys over konflikten i dag. Det er i slike øyeblikk en litteraturfestival forsvarer plassen sin på det offentlige budsjettet.

Ingen ting er tristere enn forfattere eller journalister som skriver med påholden penn.

Død i herreunderbukser

Det gjorde ikke Svetlana Aleksijevitsj, da hun kom til sin redaktør første gang med en manus fullt av kvinner som mente at det verste med krigen var tanken på å møte døden iført herreunderbukser. Hun lot historiene stå som de var – usminket. Men samtidig valgte hun også å bøye seg for sin indre sensor, og tok ut noen historier, som hun først inkluderte i senere utgaver av boken, som på norsk har fått tittelen «Krigen har intet kvinnelig ansikt».

Å skrive med påholden penn gjorde heller ikke barnebokforfatteren Maria Parr, da hun skapte sin internasjonale boksuksess Tonje Glimmerdal. Historien om en jente med fletter som suser nedover fjellskrenter så snøen fyker (mens moren er på jobb på Svalbard) så ut til å fenge skolebarna som satt og vippet på plaststolene i Lillehammer bibliotek noen timer før Svetlana Aleksijevitsj entret podiet.

Nysgjerrige skolebarn

Det er mulig noen av Lillehammer-ungene hadde litt vanskeligheter med å få med seg alt Maria Parr sa på sin syngende møredialekt, men for meg som satt på galleriet og kikket ned på dem der de satt, glade og nysgjerrige, kom budskapet tydelig frem.

Skal du ytre deg i det offentlige rom, ja da skal du gjøre som Tonje Glimmerdal på toppen av glimmerdalstinden. Still inn siktet mot det punktet du vil nå, plant begge stavene godt ned i snøen – og sett utfor.

Kommer Knausgård til å få selfiestafett-mobilen?

Alle bildene blir lagt ut på NRKbok på Instagram og delt på NRK.no, Facebook og Twitter.

Kulturhuset på P2 ringer mobiltelefonen hver ukedag klokka 14:03 for å høre hvor og hos hvem den befinner seg.

– Vi vil bruke anledningen til å finne et godt norsk ord for selfie, sier Anita Reinton Utgård, vaktsjef i Kulturhuset. – Nå får vi forhåpentligvis sjansen til å snakke med en lang rekke ordkunstnere, og hvem kunne vært bedre å spørre? Når stafetten er over 26. mai, vil en jury gå gjennom alle forslagene og kåre en vinner.

Beste selfie skal også kåres, og den vinneren får publikum kåre når alle bildene er i boks.

Oppi denne boksen ligger selfiemobilen, klar til bruk.

Og mens mobilen er på reisefot: Hva er ditt beste forslag til norsk ord for selfie?

Påstand 1: Voksenbokkritikere blåser i barnelitteraturen.

Påstand 2: Den norske barnelitteraturen er for tiden både mer eksperimenterende og mer utfordrende enn voksenlitteraturen  (da snakker jeg om skjønnlitteraturen).

Påstand 3: Den som er interessert i litteratur, går glipp av vesentlig innsikt om de dropper barnebøkene.

Beste bøker

Skrevet av Bjørn Arild Ersland og illustrert av Lilian Brøgger.

Ja, så blir det en utblåsning i dag. For jeg slutter ikke å forundre meg over at ikke flere kritikerkolleger velger å lese litteratur som litteratur; da tenker jeg å snakke om all litteratur som litteratur, og ikke bare befatte seg med enten barnebøker eller voksenbøker (eller kun prosa eller bare lyrikk, for den del).

Tidligere denne uken var jeg på barne- og ungdomsbokkonferansen Se og les i Bergen, som ble arrangert av Bergen Offentlige Bibliotek; der var over 300 bibliotekarer, lærere, litteraturformidlere og litteraturforskere samlet. Jeg så ikke én voksenbokkritiker blant deltakerne, ikke én journalist heller som skriver om  voksenbøker. (La meg ta et forbehold om at noen kan ha smøget seg under min radar…).

Flere av forfatterne og illustratørene som var tilstede, skriver og tegner både for barn og voksne. Men i denne sammenhengen ble bøkene deres betraktet som litteratur for barn, og dermed vurdert som uinteressant for litterater som arbeider med bøker for voksne.

Jeg vil påstå at den som ikke følger med – i alle fall en smule – på barne- og ungdomslitteraturen, går glipp av verdifull innsikt i hva god litteratur er.

Jada, det finnes barnebøker som produseres som dusinvare, det finnes serier og underholdningslitteratur – som kan være grei nok for sitt formål. Men bortenfor der, hos riktig mange norske forlag som utgir barnelitteratur for tiden, finnes det gull.

Best i verden

Takket være den norske innkjøpsordningen, som nå snevres inn med 5, 3 millioner, har norske bildebokskapere hatt muligheten til å eksperimentere, utforske rammer og muligheter, tenke kunst fremfor kommers. Både hva visuelle uttrykk og temaer angår holder den norske barnelitteraturen et oppsiktsvekkende høyt nivå. Det er ikke uten grunn at verden, godt hjulpet av oversetterstøtte fra NORLA – det skal sies – formelig sikler etter å få utgi norske barnebøker.

Hva er det de norske barnebøkene har som er så attråverdig?

Gro Dahle har sammen med ektemann og tegner Svein Nyhus i flere år laget bøker om tabubelagte emner. De har vist oss den lille piken som er så snill at hun går i ett med veggen og blir borte. De har vist oss pappa’n som blir så sinna at han slår.

Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus’ modige bildebok.

Det seneste samarbeidet i denne teraputiske serien – og da sier jeg terapeutisk i beste mening, for dette er bøker som først og fremst er stor kunst, både bildemessig og litterært – er mellom Gro Dahle og datteren Kaia Dahle Nyhus. Krigen heter boken, og forteller om Inga som blir krigsoffer for foreldrenes skilsmisse. Sjelden har en visuell fremstilling av et skilsmissebarn truffet så hardt. Kaia Dahle Nyhus går ikke av veien for å tegne Inga med et gapende hull i magen, et hull av smerte som ikke kan la noen uberørt. Mor og datter Dahle gir stemme til barn som ikke ofte blir hørt, barn som de voksne ofte ikke vil se eller høre, fordi det gjør for vondt.

 Les anmeldesen av Krigen:

 http://www.nrk.no/kultur/litteratur/krigen-1.11413562

Boken viser frem en virkelighet det ikke er stuerent å snakke om.

Ubehag

Av Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande.

Tydelig budskap eller ikke: en annen barnebokskaper som utfordrer grensene for hva litteratur kan være, er Bjørn Arild Ersland. Bildeboken Det første barnet på Månen (som han ga ut i samarbeid med illustratøren Lars M. Aurtande i 2009) har skapt stor debatt. Her møter vi en liten gutt som først drømmer om å komme til månen, men så ombestemer seg i siste liten, men som blir sendt alene opp i verdensrommet uansett, fordi moren ikke hører ham. De mange og negative reaksjonene er kommet fra voksne lesere, forteller Ersland; de voksne likte slett ikke at en bildebok for barn kunne ha en så ubehagelig slutt. Enda mer ubehagelig blir marerittboken Dagen vi drømte om (som er laget i samarbeid med illustratøren Lillian Brøgger i 2013), der tre ungdommer utsettes for tannlegen fra Helvetet. Han møter de på et siste sjekkpunkt for å få tillatelse til å forlate mottaket de bor på. Fortellingen utstråler endeløs venting, den puster angst, håp, skrekk, fortrenging. Akkurat hvordan vi skal tolke den, blir opp til den enkelte leser. Selv sier Ersland at han ikke har noe budskap, ikke noen målgruppe, og derfor heller ikke trenger å ta noen hensyn til grenser for hva man kan skrive. 

I romanen Gyldig fravær skildrer Harald Rosenløw Eeg fem Oslo-ungdommer på vei mot undergangen. Bokstavelig talt, utan å vite om det, er de på vei til en eksplosjon i en T-banevogn. Er det en ulykke? Et attentat? Vi møter i alle fall Døden, i egen uangripelige person – og en gjeng ungdommer med hver sine utfordringer som setter eksistensielle tanker om livet i sving.

Les anmeldelsen av Gyldig fravær:

http://www.nrk.no/kultur/litteratur/gyldig-fravaer-1.7862349

Åpner opp

Jeg opplever at den norske barne- og ungdomslitteraturen er vel så konfronterende og utforskende som skjønnlitteraturen for voksne. Den tør mer, den vil mer – og den kunne gitt både inspirasjon og fordypning i bruken av virkemidler til den som bare leser voksenlitteratur.

Harald Rosenløw Eeg skriver så det river.

Jeg mener ikke at alle skal lese alt og kunne mene noe om alt. Å spesialisere seg på ett felt, sørge for å få kompetanse og oversikt, er selvfølgelig et gode. Samtidig synes jeg det er underlig med kritikere som for eksempel enten bare leser prosa eller utelukkende lyrikk. Kritikerlaget måtte nylig gå til en forsøksordning med å la medlemmene foreslå tre kandidater i stedet for to til kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok, så fremt bøker innen både lyrikk og prosa var representert i forslaget. Det var fordi kritikerprisen nesten bare har gått til romaner de seneste årene, og at dette sannsynligvis skyldes at så få kritikere leser dikt og dermed ikke foreslår lyrikere som kandidater til prisen. Når det gjelder barne- og ungdomsbøker, er vi i Kritikerlaget en egen jury på tre medlemmer. Her kåres ikke vinneren etter medlemsavstemming, slik som med den skjønnlitterære prisen for voksne, fordi det er så få av kritikerne som leser barne- og ungdomsbøker.

Litteratur er litteratur

Jeg mener at god litteratur er viktig litteratur uansett om den har merkelappen barnebok eller voksenbok. Jeg er dessuten så rabiat at (selv om jeg er glad for den nye klassen for barne- og ungdomslitteratur til Nordisk Råd) jeg skulle ønske barnebøkene kunne konkurrere på like fot med voksenbøkene. Hvorfor kan ikke en barnebokforfatter få Nobelprisen?

Ett hederlig cross over-unntak var det på konferansen i Bergen. Kunstkritikeren Boel Christensen Scheel, som er førsteamanusensis ved Høyskolen i Oslo, snakket om kritikk. Av kunst – i vår setting bildebøker – og av litteratur. Bør man åpne opp for en mer etisk kritikk, åpne opp for en mer sosial erfaring, og ikke nødvendigvis alltid skille estetikk og etikk, spurte hun? Bør den som faktisk leser boken og mottakerens lesesituasjon innbefattes i kritikken, bør referanser utenfor den konkrete enkeltboken med i kritikken i større grad? Og ser vi nå, eller ønsker vi oss kanskje, en bevegelse fra kritikk som motstand og vurdering til kritikalitet som en mer reflekterende og diskuterende praksis? Spennende tanker, som gjelder såvel bildebøker for de minste, som ungdomsromaner og skjønnlitteratur for voksne, hva enten det er noveller, romaner eller dikt.

Utvide blikket

Kanskje slår jeg meg selv på munnen når jeg mener at flere burde lese bredt. Ingen er tjent med dilettanter som ikke har satt seg inn i sakene, hva nytte har vi av kritikere som ikke vet hva de snakker om? Når jeg deler min tid mellom voksenbøker og barnebøker, så glipper selvfølgelig vesentlige utgivelser, rett og slett på grunn av mengden bøker og tilgang på tid. Likevel mener jeg at jeg får mye igjen.

Bjørn Arild Ersland på konferansen Se og les i Bergen

For det barnelitterære miljøet hadde det vært av stor betydning å utvide den aktivistiske, kanskje litt vel idealistiske kjernen. Hvem vet hvilke allmengyldige debatter det kunne ført med seg?

For det voksenlitterære miljøet ville en større åpenhet og interesse for barnelitteraturen kunne gitt en forsøksvis aha-opplevelse som:

«Jøss, for en mangfoldig, morsom og skakende litteratur som skapes her og akkurat nå!»

Brasil er æresgjest på bokmessa i Frankfurt, som arrangeres fra 9. til 13. oktober. Foto: Frankfurt Book Fair/Peter Hirth

I praksis betyr det at Brasil stiller med over 70 forfattere, viser frem over 100 litterære utgivelser og er i en eller annen form fokus i nesten 500 arrangementer i byen, både i og utenfor messeområdet.

Det betyr også at brasilianeren i NRKs litteraturredaksjon, altså undertegnede, pakker kofferten og reiser til Frankfurt med notatblokk, kamera og lydopptaker for å gi deg, kjære leser, et lite glimt av det som skjer der nede.

Allerede nå, er det et par ting som jeg har bitt meg merke i.

Brasil er en av verdens største økonomier, og landet har blitt viktigere som global aktør. Bokmarkedet vokser også, med flere utgivelser, flere lesere og større omsetning i bransjen de siste årene.

Landet prydet forsiden av The Economist i 2009.

I tillegg til å være hovedgjest i Frankfurt i år, er Brasil også hovedgjest på bokmessen i Göteborg neste år. I fjor viet dessuten det litterære tidsskriftet Granta en hel utgave til unge brasilianske romanforfattere.

Og la oss ikke glemme to av verdens største sportsbegivenheter, fotball-VM og OL, som arrangeres i Brasil i henholdsvis 2014 og 2016.

En annen interessant ting som jeg har fått med meg, er at en rekke brasilianske bøker har blitt oversatt til skandinaviske språk siden 2005 med støtte fra det brasilianske nasjonalbiblioteket, og de aller fleste av dem har kommet ut på svensk. Er det noe som svenskene ser i brasiliansk litteratur som norske forlag ikke har oppdaget enda? Det er et av spørsmålene jeg vil prøve å få svar på i Frankfurt.

Det finnes selvfølgelig mer enn Paulo Coelho på norsk også. I sommer fikk Ka forlag og oversetter Christian Rugstad mye skryt for de norske utgavene av den brasilianske forfatteren Machado de Assis’ klassikere Brás Cubas’ posthume memoarer og Dom Casmurro. I høst ga Cappelen Damm Francisco de Azevedos roman Tante Palmas ris på norsk.

Neste år introduserer Gyldendal norske lesere for to av Brasils mest bemerkelsesverdige unge forfattere: Michel Laub og Daniel Galera. Begge to kommer jeg til å møte i Frankfurt.

Følg bokmessa i Frankfurt med #NRKFrankfurt på Twitter og Instagram! Bokmessens offisielle hashtag er #fbm13.

Litteraturkritikar Marta Norheim kan fortelje at ein bokfestival er mykje meir enn å bla i bøker.

Rapporten som følgjer er frå bokmessa i Leipzig (14.-17. mars), ei messe med ein spesiell profil. Det har seg slik: I fleire hundre år var dette den største bokmessa i Tyskland. Då Europa vart delt i to, vart Leipzig ein del av DDR og dermed Aust-Europa. Frankfurt blei då den store, tyske bokmessebyen og Leipzig blei ei messe som retta seg austover. Det gjer dei framleis. Her summar det på russisk, albansk, kroatisk, serbisk, slovensk, ukrainsk, polsk og saa vidare. Ja, og tysk, naturlegvis. Men her finst ingen språk som alle kan, derfor sit det dobbelt så mange folk som ein skulle tru i alle panel . Dei andre er tolkar. For det pågår heile tida opplesingar, intervju, debattar, kranglar og seminar. Dette skjer på hundrevis av små opne plassar mellom dei 2.069 utstillarane av dei 100.000 bøkene i dei fem messesalane.

Hovudhallen for bokmessa i Leipzig.

Dette er ikkje imponerande tal, vi snakkar her om ei middels stor bokmesse. Men altså, når hundrevis av dei 2.900 medverkande forfattarane og ekspertane skal snakke samtidig på eit svært avgrensa omraade, så skjer det ein del heilt spesielle ting. Her er mitt verbale bildegalleri med sju bilde frå utstillinga, inkludert tre bonusfotos:

1. Det er ca 50 arrangement som startar kl 10:00. Du vel ut eitt, med to rumenske forfattarar som skal snakke om grenseerfaringar. Podiet er tomt. Naboarrangementa er i gang, folk ler og applauderer 20 meter unna. Skal eg svikte dei rumenske forfattarane? Nokon av publikum kikkar seg rundt, klare til å oppsøkje plassar der det skjer noko. Ein tapper liten flokk blir igjen. Når dei rumenske forfattarane dukkar opp, skal dei vite at det finst folk som har vore villige til å vente. Etter 20 minutt dukkar det opp ei dame som forklarer at den eine forfattaren er sjuk og den andre visstnok er på veg, men ingen anar kvar ho er og det heile blir avlyst. Her kan ein hekte seg på eit anna arrangement som allereie er godt i gang eller kanskje nesten slutt. Eller ein kan ta ein kopp kaffi og nokon søte kjeks.

Når Gorbatjov kjem til Leipzig for å snakke om sjølbiografien sin, vart det framsidestoff i avisa. Dessverre blei det avlyst pga helsa.

2. Kaffi og søte kjeks. Alle dei 2.069 utstillarane byr på kaffi i plastkrus og søte kjeks. Bortsett frå nokon frå Balkan som skjer rause skiver av ei enorm spekeskinke med ein skummel kniv. Og japanarane som har noko eg ikkje veit kva er. Kaffien er ikkje særleg varm, og ikkje særleg god, ein må ikkje ta imot.

3. Japan. I Hall 2 er det ei stor avdeling med teikneseriar, teiknefilmar og ikkje minst Manga i alle variantar. Tusenvis av publikummarar har kledd seg ut etter Manga-figurar, og atter fleire tusen har søkt inpirasjon i andre fantasiunivers som Harry Potter, Game of Thrones og Ringenes Herre, eller dei har berre rett og slett kledd seg ut. I løpet av messa skal beste kostyme kårast. Dette er eit herleg absurd innslag på messa, som truleg aldri har vore så fargerik i løpet av si 500 år lange historie. Einaste ulempe er dokøen.

4. Dokø. Har du sett ei heks som ventar på tur? Til og med i Tyskland, køkulturens opphavsland og mor, snik jenter i heksekostyme i køen. Og ikkje nok med det: Når jenter på 16 år har enorme gevantar som er festa på kroppen paa improvisert vis, med nåler og klyper og klemmer og knutar, så tek det enormt lang tid å kome seg på ramma, og tilsvarande lang tid å rigge kostymet på igjen. Dei som står fremst i køen kan lære seg nye tyske banneord som blir visla, kviskar og ropt ut bak stengde dører når deler av kostymet hamnar i doskåla. Men alle køar tek slutt til slutt. Og så kan ein gå tilbake til f.eks hall 4.

Nokon som ønsker seg denne i julegåve?

6. Kveldsprogram. På kvelden går det an å velje mellom fleire titals arrangement, som spenner frå debattar om ytringsfridom til erotisk nattseanse. Ein plass midt mellom finst det tradisjonsrike programmet Nordische Lesenacht, der 10 nordiske forfattarar får ein halv time kvar til å lese, bli intervjua og presentere boka si. Bjarte Breiteig og den austerrikske omsetjaren hans fekk alle til å le fleire gonger, trass i at novella Breiteig las var trist.

7. Trist og moro. Ei bokmesse er eit slit, med altfor mykje folk og altfor mykje å velje i. Det er ein kunst å velje. Det tek tid å akseptere at det sannsynlegvis er eit mykje betre program ein annan stad, kanskje på nabostanden. Det krev også ei viss erfaring å rekne ut kor lang tid det går frå ein forlet hall 1 og til ein har funne plassen ein skal til i hall 4. I rushtida, når det myldrar av Mangas, barnevogner og helt vanlege somlarar, kan det ta absurd lang tid. Den hemmelege kunsten på bokmesser er å leve med uheldige val og nyte det absurde. Det er jo også ofte det litteraturen dreier seg om.

Paal-Helge Haugen, skriver om guder for encellede organismer og andre ting. (Foto: Ada D. Bjøranger/NRK. Instagramfilter: rise)

Tekstene var et oppdrag fra den britiske musikeren David Sylvian som skulle bruke dem til en installasjon på Punkt-festivalen i Kristiansand. Senere ble tekstene brukt på en cd der David Sylvian igjen leser dem opp.

David Sylvian i november 1982. (Foto: Wikipedia)

Da Paal-Helge Haugen skulle lage disse tekstene til David Sylvian fikk han tittelen på boken, Uncommon Deities, og sto ellers ganske fritt til å skrive det han selv ville. Da han fant ut hva han ville skrive om, var det neste steget å finne ut hvilke ting som trengte guder, eller hvilke ting han ville lage guder for.
– Guden for veikryss var den guden jeg kom på å skrive om, forteller han.
– Det vanskelige var å velge ut kun ti, fordi det er jo så mange ting som det kan finnes guder for!

Paal-Helge Haugen valgte noen av de mest tilfeldige tingene han kunne komme på, som for eksempel en gud for veikryss. Ellers ville han også ha med en gud for encellede organismer og en gud for adverb. Guden for adverb skal visstnok være den guden som ligner mest på mennesker. «Av alle gudar er det han som står menneska nærast», står det i boken.

GUDEN FOR ADVERB
Av alle gudar er det han som står menneska
nærast. Kvart einaste ord som unnslepp oss
tar han imot og legg på plass i sitt kartotek.
Det blir stadig utvida, og strekker seg inn
i skyene. I kartotekets korridorar går han
dagleg og letar etter det perfekte adverbiale
avtrykket av tilværelsens gråtonar. Han er i
ferd med å stave seg gjennom verdens samla
ordforråd, levande og dødt, i tillegg til det
himmelske vokabular. I aserbadjansk finst ingen
adverb, berre slyngande antydningar i resten
av språkmassen. Gud for adverb finn dette
djupt bekymringsfullt. Adverbet er ettertankens
ordklasse. Når adverbet kjem til overflata av
menneskets språk, er barndommen over. Resten
av overlappande gråsoner, i fornuftens domene, i
det tankefulle mellomrommet mellom spørsmål
og svar. Sanningane har kort halveringstid. Slik
er hans evangelium. Han forstår vårt behov
for å fomulere verden, men det er hans misjon
å avsikre det altfor sikre, og han kan berre
opplyse dei som søker opplysning. Når han talar
er vokalane duse og konsonantane små steinar
spreidde ut over ei stor slette av skiftande
nyansar. Han gøymer seg i torevêr og fryktar
lynets kløyvde tunge, den er eintydig. Han søker
tilflukt i ei mjukt lindrande tåke. Det einaste han
etterlet seg, er lyden av prøvande steg.

Du kan høre forfatteren lese teksten her, og høre det på Diktafon på P2 10. november.

Ellers er også abdikasjonens gud en viktig gud for Paal-Helge Haugen. Det er han som ligner mest på de kristnes gud. Han passer på oss, forklarer poeten, og skriver: Det han mest av alt fryktar er ein verden der graset gror historielaust, utan oss.

Skrevet av Ada D. Bjøranger

Hva synes du vi trenger en gud til? Det hører vi gjerne om i kommentarfeltet!

Det finnes generativ litteratur og Twitterlitteratur og teksteventyrspill og mer. Noe elektronisk litteratur bruker hypertekstlenker, som web-versjonen av Tor Åge Bringsværds ordboksnovelle Faen. Nå har de senket takhøyden igjen. Må huske å kjøpe nye knebeskyttere. En av de mest populære sjangrene er kinetisk poesi, hvor ordene og bokstavene beveger seg, enten som en ren animasjon eller som respons på hva du som leser gjør: du klikker kanskje på et ord, eller du puster i mikrofonen eller kjærtegner skjermen på nettbrettet ditt. Ottar Ormstads Svevedikt og Morten Skoglys Bokstavlek er eksempler på kinetisk poesi, men det fins mange flere, som Jörg Piringers abcdefghijklmnopqrstuvwxyz for iPhone.

Internasjonal konferanse for elektronisk litteratur, i Bergen
I 2015 skal Forskergruppen for elektronisk litteratur ved Universitetet i Bergen arrangere ELO2015, den store internasjonale konferansen for elektronisk litteratur. Denne konferanseserien kjennetegnes av at det er utstillinger, opplesninger og performancer av elektronisk litteratur i tillegg til et akademisk program med kritikere som fortolker og teoretiser over elektronisk litteratur. Vi vil gjøre ELO2015 til en festival for hele Bergen, ja, gjerne hele landet, og prøver å få til elektronisk litteratur overalt, på gallerier og på bibliotek, i skoler og på flyplasser!

Men hvordan gjør man det? Vi tok et steg på veien i går ved å invitere til et workshop, Curating and Exhibiting Electronic Literature, hvor internasjonale e-litteratur-eksperter og lokale kuratorer og kunstnere diskuterte gode måter å lage utstillinger av nye kunstformer. Det var enormt lærerikt.

Kristian Pedersen presenterer Gasspedal Animert, et samarbeid med Audun Lindholm hvor dikt og korttekster animeres til korte, nettpubliserte poesifilmer.

Jeg kjente allerede til de grundige utstillingene Dene Grigar har satt opp ved den store amerikanske litteraturkonferansen MLA og på ELO2012. Disse utstillingene er store oversikter over historisk utvikling og viktige forfatterskap innen elektronisk litteratur, og studentene til Grigar bidro som dosenter for å fortelle og forklare for besøkende. De har gjort stor suksess på disse konferansene og har også klart å engasjere vanlige lesere og besøkende.

I Bergen håper vi å få til flere mindre, fokuserte utstillinger, for eksempel i samarbeid med Bergen offentlige bibliotek (som alt har engasjert Gasspedal animert til å animere vinneren i sin poesikonkurranse), Litteraturhuset og med uavhengige gallerier i byen som KNIPSU, Entrée og 3,14. Da vi for noen uker siden snakket med Sissel Lillebostad, som leder kuratorutdaningen ved KHiB, kommenterte hun at det gir lite mening, for en kurator, å planlegge en utstilling ut fra den materielle formen – man vil heller jobbe ut fra et tema eller et konsept. Sånt sett virket en utstilling av elektronisk litteratur underlig for henne.

The Great Gatsby som spill
Kanskje det blir bedre med mindre utstillinger om et spesifikt tema? Da passet det bra at vi også fikk noen eksempler på nettopp dette, begge har funnet sted sted på bibliotek. Nick Montfort fortalte om utstillingen Games by the Book på humaniorabiblioteket på MIT, hvor de viste fram romaner vedsiden av dataspillene som var inspirert av romanen. Hitchhikers Guide to the Galaxy er selvsagt på et universitet som MIT, men du visste kanskje ikke at The Great Gatsby også er adaptert til japansk Nintendospill på åttitallet?
Yndlingseksempelet mitt er nok det danske Tilfældigvis er skærmen blevet blæk. Dette er en poesigenerator laget som en fysisk installasjon på biblioteket i Roskilde. Opptil tre lesere kan delta samtidig, og hver leser tar tak i en lærinnbundet og sammenlimt bok som fungerer litt som en Wii-kontroll. Forfatteren Peter-Clement Woetmann har skrevet mange alternative verselinjer til diktet, og lesernes bevegelser og valg styrer hvilke linjer som blir del av «deres» versjon av diktet. Jeg tror det blir sinte linjer om de trykker hardt på boken og vennligere linjer om de har et mykere grep, men jeg vet ikke akkurat hvordan interaksjonen her fungerer. Når diktet er ferdig skrives det ut på en sånn smal lapp som bibliotekene pleier å bruke til kvitteringer, og diktene postes også automatisk til en egen blogg.

Poesimaskinen ble også prøvd ut på Roskildefestivalen i sommer, hvor den ifølge Søren Pold, som presenterte verket, fungerte enda bedre enn på biblioteket, kanskje litt fordi det ikke er forventninger til at folk skal være stille på Roskildefestivalen som det er på et bibliotek. Her fungerte utskriftene særlig bra, sa Søren Pold, fordi folk tok utskriften av diktene sine tilbake til teltene sine og viste dem til andre som så kom for å prøve selv.

Elektronisk litteratur i undervisning
1. november begynner Remediating the Social i Edinburgh, avslutningskonferansen på et europeisk prosjekt om elektronisk litteratur. Her blir det også en utstilling i samarbeid med New Media Scotland, og det slippes en antologi med europeisk elektronisk litteratur sammen med pedagogisk materiell for å hjelpe lærere og andre med å bruke disse nye litterære formene i undervisning.

Jeg har foreløpig bare sett minnepinnen antologien utgis på, men den kommer også på nett om en uke eller to. Talan Memmott og Maria Engberg på Blekinge Tekniska Høgskola har redigert antologien, og her ser du Talan som viser fram den søte lille minnepinnen:

Lyst å vite mer?
Om du har lyst til å finne ut mer om elektronisk litteratur er det etterhvert mange muligheter. ELMCIP-prosjektets kunnskapsbase over elektronisk litteratur har snart 1500 eksempler på kreative verk dokumentert, med beskrivelser og lenker, og det er også masse informasjon om akademiske og kritiske tekster om litteraturen. Nye oppslag legges inn nesten daglig. Hans Kristian Rustad sin bok Digital litteratur: en innføring kom ut i vår og er en kort bok som gir en god oversikt over norsk og internasjonal elektronisk litteratur, inkludert en lesning av Svevedikt som jeg nevnte over og mye mer.

Jeg må også anbefale Leonardo Flores sitt prosjekt I ? E-Poetry. Leonardo Flores er Fulbright scholar hos oss på UiB i 2012/13, og bor ellers på Puerto Rico. Han elsker e-poesi, og har nå i nesten et helt år skrevet en bloggpost hver eneste dag med minst hundre ord om et enkelt elektronisk dikt. Han sier han har ingen planer om å slutte! Og vil du lese enda mer om workshoppen vi holdt i går, kan du lese livebloggingen min derfra på bloggen min, jilltxt.net.

Det lille tettstedet Odda ble overfylt av litteraturkjerringer, forfattere og andre litteraturglade mennesker på årets Litteratursymposium. 10-14 oktober har Odda handlet om opplesninger, samtaler, debatter, konserter, utstillinger, byvandring og pisspreik. Alt sammen på høyt nivå og fullt av frigjørende humor. Årets festivaltema var «fengsla», som i juss, forbrytelse og straff. Kjærlighet og begjær. På grunn av misforståelser gikk jobben min for symposiet til en annen, men jeg fikk alle fordelene som hørte med. Arbeidsgiveren min ga meg både et 3-etasjes hus, festivalpass og matkuponger til fri benyttelse. Jeg opplevde Odda på sitt beste og ble fengsla, selv om det er vanskelig å si hva som fengsla meg mest. Symposiet var et mangfold av arrangementer fra bokprat med kong Dag Solstad og debatt om demens-poetikk til pensjonistmøter og lavterskeltilbud. I tillegg til lokal forankring og bruk av lokale forfattere deltok flere anerkjente skribenter og gjester fra Norden. Arrangementene var spredt utover hele bygden og spesielt møtene som tok plass i det ærverdige smelteverket var en unik opplevelse. I pausene møttes publikum og forfattere på den urbane og intime kafeen Smelt. Diskusjonene foregikk høylytt på tvers av bordene mens man tygget på en hjemmebakt kanelbolle.

Journalist og forfatter Linda Eide fortalte om sin nye bok «Oppdrag mottro – jakta på gamle dager» som handler om private samtaler mellom Eide og hennes mottro (mor). Boken er full av vittige tekster og bilder som utforsker hvem mottro egentlig er. Og hva som skjedde i gamle dager, før Linda Eide. Noen av samtalene har allerede vært på trykk i Bergen Tidende og gledet mange bergensere. Mottro kommer aldri med noe gammelt nytt, men noe nytt om det gamle, forklarte Eide. Og i følge mottro har det å smile i dag tatt helt av. Sitt skeptiske uttrykk fikk Linda på plass allerede i barndomsalder.

Jeg dro videre i ODDA-rus til Sentralbadet for å høre på litt pisspreik. Frode Grytten leste høyt fra «50 shades of grey» i pissoaret mens publikum stod som sild i tønne. Grytten hadde tatt sine friheter og byttet ut de mest pornografiske begrepene med politiske begrep. Det ble mottatt med stor begeistring

Trond Espen Seim er for tiden aktuell med siste Varg Veum film «Kalde hjerter» som han selv har regissert. I samtale med festivalsjef Marit Eikemo avslørte han sin hemmelige drøm om å lage film i Odda med Liv Ullmann i hovedrollen. Men han trenger en manusforfatter. Interesserte kan kontakte Seim for ytterligere informasjon.

Ulf Karl Olof Nilsen alias Ukon (Barndomstolen) er poet og psykoanalytiker og deltok i en samtale om demens poetikk sammen med forfatterne Cathrine Knudsen («Jeg kunne vært et menneske») og Gunstein Bakke («Murskueteknikkene»). De har alle skrevet om demens og fortalte hvorfor de var fascinert av temaet. Ukon sammenliknet demente med anorektikere. Demente lider av en mental-anoreksi og er ekstremt opptatt av ingenting. Mennesker som lider av Alzheimers lever i øyeblikket fordi de må omskape sin virkelighetsoppfattelse på nytt hele tiden. De mister seg selv og andre og viten om hvor grensene går for det å være et menneske. Litteratur handler ofte om erindring. Men demente har mistet evnen til å mimre. Derfor blir demens-poetikk et spennende paradoks. Og mer husker jeg dessverre ikke fra den samtalen.

Det var duket for spenning da Frode Grytten møtte Asbjørn Lauvstad i arrangementet «Fanget i en Grytten roman». Lauvstad synes handlingen i «Saganatt» er skremmende lik hans egen livshistorie. Om en mann som flytter til Odda, jobber på gymnaset, blir millionær og mister alt i det store børskrakket. Grytten parerte med å hevde at forfattere har lov til å skrive hva som helst, «men hvis vi kaller det sannheten lyger vi. Hvis vi ikke kan bruke menneskelige modeller hva skal vi da bruke? Dyr? Jobben vår er å gjøre det om til fiksjon. Å skrive er dessuten noen ganger kjedelig. Vi må få lov til å leke».
Lauvstad presiserte likevel at han er beæret over å ha blitt en «romanfigur». Ikke nok med det, Lauvstad ble inspirert til å skrive sin egen selvbiografi og det gjorde han på 30 dager. Selv Grytten blir imponert over sånt.

Utenfor det slitne smelteverket gikk poeten Erlend Nødtvedt («Bergens beskrivelse og Harudes») ned på kne og pusset skoene til romanforfatter Dag Solstad. Alt sammen spontant og til stor begeistring for de oppmøtte. På Litteratursymposiet i Odda treffer man også alle de man har tvitret med i månedsvis om litteratur. Og ved festivalslutt har man plutselig mange flere følgere på Twitter, (for de som er opptatt av sånt).

På programmet stod også Bikubegang, en slags dannelsesreise gjennom det litterære og konkrete Odda, ledet av Frode Grytten. Vi startet utenfor murboligen der alle hovedpersonene i «Bikubesong» bor. I tillegg til lokalhistorie hadde Grytten et par visdomsord på lur. Grytten har en teori om at alle mennesker har et visst antall ord i seg og de som ikke er så snakkesalige av seg får en enorm skrivetrang. Grytten var selv svært stille gjennom hele sin skolegang. Den eneste replikken han ytret var: «Bob Dylan burde fått litteraturpris i Nobel». For å overleve i Odda måtte en enten være stor i kjeften eller god i fotball. Grytten spilte fotball et par år, men det holdt på å gå galt flere ganger. Heldigvis fant han litteraturen!

Fredag kveld var det litterær helaften av høy klasse. På scenen traff vi blant andre Trude Marstein («Hjem til meg»), Pedro Carmona-Alvarez («Og været skiftet og det blir sommer og så videre»), Kjartan Fløgstad («Nordaustpassasjen»), Frode Grytten (selvskreven konferansier) og Vigdis Hjort («Leve posthornet!»). Alle sammen presenterte de årets heteste romanutgivelser.
Kjartan Fløgstads roman handler om en mann som går ut døren tidlig en morgen og kommer hjem sent i livet, og om en kvinne som sitter i vinduet, men hun ser ikke ut.

Hva er det med Odda? Jeg spurte kriminalforfatter Chris Tvedt:
Jeg liker Odda. Kanskje fordi solen alltid skinner, kanskje fordi Oddingene er optimister og glade i stedet sitt Odda har sjel som svever fritt mellom høye fjell. Litteratursymposiet er med på å lyse opp.

Slik var mitt symposium denne gangen. Det lyktes meg ikke å overvære programmet i sin helhet. Uansett. Odda må oppleves. Når det er Litteratursymposium og ellers.

Enten du var i Odda disse dagene eller fulgte #oddaoddaodda, hva har du å si til Johanne Magnus´oppsummering?

«Buzzen» under bokmessen i Frankfurt i år svirrer rundt en forfatter som er så rykende fersk at han var langt unna å bli vurdert til den tyske bokprisen, og han er knapt nok anmeldt. «Er ist wieder da» (Han er tilbake) er noe så utysk som en satirisk roman om Adolf Hitler. Året er 2011, og Adolf våkner opp i sentralt i Berlin 66 år etter at han egentlig skulle ha tatt livet sitt i bunkeren. Han lar seg spesielt begeistre av mulighetene som ligger i sosiale medier, og avanserer raskt til talkshow-stjerne. Forfatteren, 45 år gamle ungarsk-tyske Timur Vermes, er allerede landet på bestselgerlisten til ukemagasinet Der Spiegel, og er innkjøpt til Cappelen Damm forlag.

I Kinas tegn
Den kinesiske forfatteren Liao Yiwu ble tildelt den tyske bokhandelens fredspris på 25 000 Euro, bare et par dager før utgivelsen av Liaos siste bok på tysk med tittelen «Die Kugel und das Opium» (Kulen og opiumet) med undertittel: Liv og død på den himmelske freds plass. I motsetning til sin kinesiske kollega Mo Yan, som er blitt anklaget for å være for vennlig innstilt til den kinesiske regimet, er Liao Yiwu en mer brysom figur i hjemlandet. Han ble arrestert første gang i 1990 etter å ha publisert diktet «massakre» som ble flittig sirkulert i den kinesiske undergrunnen i kjølvannet av blodbadet på Tianmen-plassen.

Den nye boken består ifølge Frankfurter Allgemeine Zeitung av 15 samtaler med mennesker som alle var politisk aktive i denne tiden  – skrevet i en litterær form. I og med at Nobelprisen i litteratur ble tildelt Mo Yan torsdag, ble verdens største og viktigste bokmesse i år stående i Kinas tegn. Årets fokusland New Zealand forsøkte uten hell å vinne oppmerksomhetskrigen ved hjelp av maorier som hogget til et hus på messeområdet, og en flere meter høy papputgave av Tolkiens «Hobbitten».

Schwarzenegger på engelsk
Men andre ropte høyere. Onsdag stimlet 100 av de om lag 9000 akkrediterte pressefolkene rundt Arnold Schwarzenegger. Mange av de tyske journalistene ble skuffet over at den østerrikske eks-guvernøren i California snakket engelsk på pressekonferansen. Schwarzenegger deltok på et par talkshow med de store, tyske TV-kanalene, for å skape oppmerksomhet rundt sin selvbiografi «Total recall».

Schwarzenegger er ikke den eneste celebriteten som er blitt halt og dratt gjennom messområde denne uken. «Fifty shades of grey»-forfatter E.L. James var også i Frankfurt. Det samme var tidligere Nobelpris-vinner Herta Müller, den amerikanske krimforfatteren Donna Leon og den amerikanske forfatteren Richard Ford. Hans nye roman «Canada» var blant dem det ble snakket om under årets bokmesse.

En vandring gjennom messehallene i Frankfurt er egentlig vandring gjennom to ulike verdener som lever (godt) side om side. På den ene siden har man de ikke-tyske forlagene ( i hall 5 og 8), som egentlig kunne drevet sitt kjøp og salg hvor som helst i verden. På den andre siden har du de tyske forlagene (hall 3 og 4) som presenterer et gedigent utvalg av nasjonal og internasjonal litteratur for et tysk publikum.

Buzz
En bokmesse handler om det. Snakket. Eller «buzz» som det heter. Selv om Frankfurt fortsatt er det viktigste stedet for kjøp og salg av lisenser, er det ikke lenger så mange av avtalene som blir gjort på selve messen.

Et unntak er norske Gunstein Bakke, og hans roman «Maud og Aud», som ble solgt «på stand» som det heter, til et bulgarsk forlag. Bakke er en av tolv forfattere som er tildelt EUs litteraturpris for 2012.

Presserommet under bokmessen, med stoler av … bøker.

Nettverksbygging
Selv om mange kontrakter skrives i for- og etterkant av messen, reiser forleggerne på bokmessen for å vedlikeholde og å bygge nye nettverk. I den egenartige kulturfaunaen som en bokmesse er, vokser stadig nye forfattere inn i himmelen ved hjelp av litterære agenter med lisens til å selge «sine forfattere» så dyrt som mulig. De to mest spektakulære skikkelsene i dette salgsleddet er den britiske agenten Andrew Wylie og den svenske agenten Niclas Samuelsson. Disse plukker forfattere som de vet har salgspotensial og blir tilsvarende valgt av forfattere som vet at disse agentene har potensial til å selge dem.

Konfliktfylt ekteskap
Agentene lever i et konfliktfylt ekteskap med forlagene, som mener de krever forskudd som de enkelte forlagene ikke makter å tjene inn igjen i antall solgte bøker. Konflikter oppstår også når forlagene i de enkelte landene føler alt må gå gjennom agenten og de dermed mister muligheten til selv å legge opp de markedsføringsløpet de mener er riktig for den enkelte forfatter.

Legendariske Andrew Wylie har kapret Knausgård, mens Salomonsson nå flytter midlertidig til Los Angeles blant annet for å jobbe med å gjøre Jo Nesbø enda større enn han allerede er i det engelskspråklige markedet. Salmonsson har også ansvaret for finsk-estiske Sofi Oksanen. Hennes nye romanen, som på engelsk har fått tittelen «When the doves disappeared» er nå solgt til nitten land, og utkommer på norsk på Oktober forlag til våren.

Lavere forskudd til Petterson
Per Petterson er en av de forfatterne som nevnte agenter nok gjerne skulle ha hatt ansvaret for, men Petterson har valgt å bli i norske Aschehoug Agency.

Hans nye roman «Jeg nekter» var en bøkene som ble solgt til utlandet under messen, og etter at Pettersons nittitalls-roman «Det er greit for meg» (It`s fine by me) ble valgt ut på leselisten til Oprahs bokklubb, har det amerikanske forlaget Greywolfe press sendt ut et eget opplag på 12000 eksemplarer til bokhandlerne. Dette forhindrer ikke at forskuddene utenlandske forlag er villige til å betale for en ny roman av Petterson er synkende. På en bokmesse som vel egentlig utstråler alt annet enn en bransje i krise, er dette kanskje allikevel et synlig tegn på at internasjonale forlag i likhet med de norske sliter med inntjeningen om dagen.

Men selv ikke noe så salgbart som Hitler kan forhindre at dette års bokmesse ble stående i kinesernes tegn, og at også litteraturprisen kan føre til politiske bevegelser. I går kom nyhetsmeldingen om at nobelprisvinneren i litteratur Mo Yann oppfordret kinesiske myndigheter til å slippe fri tidligere nobelprisvinner Lui Xiaobo fra fengselet.

Hvilke utenlandske bøker venter du på i norske bokhandlere?