766 513 bøker er silt for eg, du og vi. (Foto: Hilde Berteig Rustan http://www.flickr.com/photos/nrkbok/611536053

Som all teknologi kan big data brukast på talrike måtar, og i den danske avisa Information stod det nyleg å lese om tre forskarar som hadde gjennomgått 766.513 amerikanske bøker, både skjønnlitteratur og sakprosa frå perioden 1960-2008. Det dei bad om å få ut data om, var bruken av personlege pronomen. Har bruken av eg/du/vi endra seg i løpet av dei siste 50 åra? Svaret er ja, det har til dels endra seg enormt. Dette har eg hatt mistanke om lenge, eg har til og med snakka om det på radio, og her kjem altså big data med harde fakta som stemmer perfekt med det eg trur. Gleda over å ha rett blandar seg likevel med eit visst vemod. Funna Jean Twenge og to kollegaer kom fram til gjennom bruk av programmet Google Books, er ikkje berre oppløftande.

Eller forresten, det kjem nok an på korleis ein tolkar dei.

Tre spørsmål
Og det skal eg kome tilbake til men først, kva trur du om pronomen som eg/meg: trur du det har blitt meir eller mindre av dei i bøkene dei siste 50 åra? Rett svar er Ja, det har blitt 42 % meir eg og meg. Akkurat korleis dei har funne fram til talet veit eg ikkje for eg har ikkje greidd å finne fram til sjølve undersøkinga, her lit eg på at dei amerikanske forskarane og dei danske journalistane har gjort jobben sin.

Neste spørsmål er: Trur du det har blitt meir bruk av du/deg i litteraturen i løpet av dei siste 50 åra? Svaret er eit endå meir rungande Ja: det har blitt heile 300% meir du og deg.

Tredje og siste spørsmål er kva som har skjedd med pronomenparet vi/oss. Det har gått tilbake. Ikkje så kollossalt mykje, berre 10%, men altså dei pronomena som lagar ein større sirkel, eit fellesskap, er på retur mens vi stadig finn det naturleg å bruke meir eg og du. I bøkene altså. Seier dette noko om tida vi lever i? Og viss ja: Kva seier det? Slike spørsmål kan ikkje big data hjelpe oss med. Her trengst det tankekraft.

Er vi meir egoistiske enn før?
Det enklaste svaret er jo at vi er blitt meir sjølvsentrerte. «Det heiter ikkje vi no lenger, heretter heiter det eg». Men kanskje det er for enkelt. Då eg var heilt ny i NRK, sa eg aldri «eg» om meg sjølv, eg sa «vi» eller «ein». Men det var jo meg, eg berre kamuflerte det. Bak denne endringa, som er trur er vanleg, kan det liggje ei aukande sjølvsentrering, men det kan også vere uttrykk for ein mindre nøytral og meir tydeleg subjektiv stil. Det same gjeld romanar, som ofte vert skrivne i 1.person. Ordet «eg» fører lesarane tettare på hovudpersonen, og det har ikkje nødvendigvis noko med sjølvsentrering å gjere.

At ordet «vi» går tilbake kan rett og slett handle om at dei som før skreiv «vi» når dei meinte «eg» har slutta med det.

Bruken av ordet «du» i skjønnlitteratur og sakprosa har økt enormt! (Foto: Linn B. Gravdahl/ http://www.flickr.com/photos/nrkbok/6188218842/)

«Du»: Ordet med potensiale
Men den mest dramatiske endringa i denne undersøkinga hadde skjedd med orda «du» og «deg». Bruken skal ha auka med heile 300%. Eg har brukt dei 13 gonger no mens eg har skrive, og det er mykje oftare enn vanleg. Eg har gjort det for å understreke poenget. Når eg seier «du» er det for at du, ja nettopp du, skal føle at eg snakkar til deg, sjølv om du inst inne veit at eg snakkar til eit publikum, at det eg seier når ut til mange og at eg mest sannsynleg ikkje veit kven du er.

Når nokon seier «du» til ei stor gruppe, skjer det noko. Ein vender seg på same tid til ein og til alle. Der eit uttrykk som «Kjære alle saman» syner fram at her dreiar det seg om ei stor gruppe, så er ordet «du» 2. person eintal av alle eller massen eller folket. Alle som les eller høyrer. Dette veit radiofolk og politikarar og reklamefolk, slike som av ulike grunnar vil at du skal leggje merke til akkurat dei.

I løpet av dei siste tiåra har vi fått ein heil «du»-litteratur og ein «du»-journalistikk. Skribentane står til teneste og vil hjelpe oss av med mindreverdskompleks, muffinmagar, vonde kne, økonomiske problem og dårleg ånde. Dei vil hjelpe deg og meg til å bli betre enn alle andre. Det einaste som skal til er at du kjøper oppskrifta eller produktet dei har å tilby. «Du» er eit ord som verkar utruleg sterkt. Alle ønskjer å bli lagt merke til, bli sett pris på og bli vist omsorg. «Du» er eit vakkert og nødvendig ord i språket, men det er som med big data, det kan brukast og misbrukast. Don’t use it if you don’t mean it.

Avslørt av big data?
Kanskje denne undersøkinga først og fremst seier at stadig fleire seljarar og opinionsdannarar har oppdaga at det folk i dag treng, er at nokon skil dei ut av det store anonyme massen og kallar dei for det ordet som kan erstatte sjølve namnet deira, nemleg «du».

Er vi så frikjent for aukande egoisme og sjølvsentrering? Ikkje nødvendigvis. Oppslaget i Information viser også til andre undersøkingar som avslører at ordet «gi» er på retur, mens «få» og «ta» er på frammarsj. Ord som «solidaritet», «felles» og «plikt» taper terreng mot «fridom», «frivillig» og «rett».

Vi vil ikkje ha plikter, men vi vil ha rettar. Vi vil heller ha fridom enn å tenkje på fellesskapet, og heller enn forpliktande solidaritet synst vi ting skal vere frivillig, og opp til den enkelte.
Kan vi stole på big data i slike spørsmål? Er det slik?

Kva trur … du?

– Det er verken kunst, litteratur eller reklame. Dypest sett er det en vittighet som har gått av sporet, og som jeg har dokumentert i denne boken, har mannen bak håndboken, Pikasso, uttalt. Boken er fylt av fotografier av tekster i bybildet som med et klistremerke med ordet «pik» har fått en helt annen betydning enn det opprinnelige. («Pik» betyr i motsetning til f.eks «bolle» og «halvfems» det samme som det høres ut som på norsk.)

Pikasso har blitt anklaget for å stjele en amerikansk idé, hvor street art-prosjektet gikk på å klistre ordet «Fuck» overalt. Journalisten og entertaineren Anders Lund Madsen som har skrevet forordet i boken, har også kopiert i kunstens navn. Hans «»Madsens ÆØÅ» (1997), en ordbok over ting det enda ikke finnes ord for, ligner veldig på «The Meaning of Liff» (1983) om akkurat det sammen, laget av Douglas Adams og John Lloyd. Innenfor både humor og street art er det tradisjoner, mye ligner på mye. Hvorvidt dette gjør dette dette danske stuntet mindre populært, er uvisst.

Danskene har kunnet få klistremerker og laste ned «pik» i Pikassos font og lage egne klistremerker i lengre tid. Det er dokumentasjonen av folks oppfinnsomhet som nå utgis i bokform, i «kvinde, kend din krop (Forlaget Radius). Det ligger også 12 klistremerker vedlagt i boken, og nye bilder lastes stadig opp på nettsiden til prosjektet.

Kunne denne boken bli utgitt i Norge, tror du?

Jeg jobber i en litteraturredaksjon – en som ikke har gjort noe som helst med bøkene og fenomenet Fifty Shades of Grey. Ikke før nå. Jeg sitter igjen med ett spørsmål: Hva er det som gjør en bokutgivelse viktig?

Fravær av språk

Dette er ikke en anmeldelse. Den ble skrevet etter denne kommentaren. Jeg har altså lest den boken som, på norsk, heter «Fifty shades Fanget» og det mest slående – såpass røper jeg – er en forfatter som mangler språk.

Riktignok er jeg mann – og langt de fleste av de 40 millionene kjøpere er visstnok kvinner. Jeg er altså muligens diskvalifisert. Samtidig er jeg definitivt over min første ungdom. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, har jeg lest tilstrekkelig mye ungpikelitteratur – slik vi kjenner den fra 50-tallet og utover – til å kjenne den igjen når jeg møter den mellom permer. Som her. Dette fjolleriet avtar rimeligvis noe fra kapittel åtte og utover: Frøken detektivs eskapader var sjelden preget av detaljorientert sex.

Som en bok for voksne mennesker, attpåtil om seksuell dominans og underkastelse, sado-masochisme om du vil, karakteriseres språk og fortelling lett i to stavelser; de som til sammen utgjør «banal».

Kvikk psykologi

«Fifty Shades of Grey» er altså fortellingen om en 21 år gammel amerikansk jente, Anastasia Steele, blant venner Ana, litteraturstudent, jomfru og ikke langt fra ukysset. Hun møter en ung, ufattelig rik, ufattelig vakker og minst like kjekk mann; Christian Grey. En mann som viser seg å ha sider ved sin personlighet Ana ikke er helt forberedt på, sider hun knapt visste fantes i denne verden. I løpet av noen dager, imidlertid, har den unge jenta gått med på en skriftlig avtale om underkastelse og lydighet. I seksuell forstand. Og dermed er løpet lagt.

Viktig makkverk?

La oss et øyeblikk anta at jeg har rett i at «Fifty Shades Fanget» er et språklig makkverk og slett litterært håndverk. I det lyset er det kanskje påfallende at trykket på, og i, mediedekningen er så enormt og at utgivelsen dermed fremstår som viktig?

En ting vi trolig kan enes om, er at «Fifty Shades of Grey» sorterer under den kategorien vi kaller populærlitteratur. I mitt vokabular er dét ingen nedsettende betegnelse. Mange av de bøkene jeg har festet meg ved og som har fått en lesning nummer to og tre, sorterer i samme kategori. Ofte på grunn av nettopp rendyrket og kreativt språk, sterke dialoger, levende mennesker på godt og vondt og så videre.

En opponent …

Jeg må til med et eksempel – et annet eksempel – i et forsøk på å illustrere dilemmaet. I prinsippet kunne det vært hvilken bok utenlandsk bok som helst av høy kvalitet – en som ikke er oversatt ennå, men som trolig blir det. Jeg satser imidlertid på snart 76 år gamle James Lee Burke og hans nyeste bok «Creole Belle», den 19. boken om sørstatsmennesket, vietnamveteranen og politimannen Dave Robicheaux. Som de andre bøkene i serien lever «Creole Belle» i krysningspunktene der de franskættede og de angloamerikanske sørstatene brytes, der moralen og anstendigheten utfordres av så vel kriminalitet og menneskeforakt som myndigheters valg og deres unnfallenhet, der rase og klasse er markører for om du kan lykkes eller ei. Alt plassert i et landskap, så mangslungent og fargerikt vevd inn i tekst og handling at leseren har en løpende film i hodet mens historiene vikler seg ut. Og helt avgjørende; et språk med dybde, uttrykkskraft og variasjon – i et vokabular som er tungt belest og samtidsnært troverdig på samme tid – like sterkt influert av William Faulkner som av Det gamle testamente. Jeg innser at dette tar litt av; jeg antyder altså at «Creole Belle» er en svært god bok.

God, men uviktig

Men viktig er boken hans tilsynelatende ikke, sammenlignet med «Fifty Shades og Grey»-trilogien. Da jeg søkte i tekstarkivet Atekst, som har full oversikt over hva som er skrevet i norske aviser og andre medier, var antallet treff på «Creole Belle» null. Noen kommer helt sikkert til etter at den er oversatt, men like fullt. Antallet treff for «50 Shades Fanget», før utgivelsen, er for mange til å telle.

Vindmøller

Jeg gjør meg vanskelig nå – og vet det. Om jeg slåss med vindmøller eller for lengst tapte saker, er et åpent spørsmål. Jeg skjønner selvsagt også at mye av det jeg snakker om har med vellykkede PR-kampanjer og selvfremoverdrivende konsumentfenomener å gjøre. Men igjen; hva gjør en bokutgivelse viktig – i den medievirkeligheten vi alle deler? Jeg foreslår her og nå seks mulige svar:

1)    det er en god bok i kunstnerisk eller estetisk forstand, velskrevet, språklig og litterært vellykket.

2)    Boken tar for seg et tema som gjenkjennes som viktig – tabubelagt seksualitet, for eksempel. Eller politikk. Dette minner altså om sakprosa-viktighet.

3)    Den er morsom eller den vekker andre menneskelige følelser på en troverdig måte – helst i kombinasjon med en av de to første, eller begge.

4)    Og det er nå det blir både interessant og vrient; boken er blitt en såkalt «snakkis», den opptar mange som altså snakker om den – i virkelige samtaler og på sosiale media – i blant helt uavhengig av de to-tre første kriteriene. Årsaken kan selvfølgelig være at den tar for seg såkalt pirrende ting – utagerende, voldelig sex, for eksempel.

5)    Den selger, billedlig talt, i bøtter og spann – for eksempel i 40 millioner eksemplarer.

I de to siste tilfellene ser det altså ut til at de to-tre første kan settes ut av spill.

6)    Og denne er nok den sjeldneste: boken er så dårlig, så ettertrykkelig elendig, at den blir det som i filmverdenen kalles en kalkun. Jeg var et øyeblikk fristet til å si; var det enda så vel for 50 Shades´ del… men her er nok andre kriterier i arbeid.

Ingen svar, men …

Jeg sa jeg ikke hadde svar og står ved det. Men; det er altså fullt mulig for en bok å fremstå som god og uviktig på samme tid. Samtidig som et litterært makkverk, kan generere spaltekilometer. Jeg innser at jeg kanskje har sparket i dører som for lengst er åpne, så jeg kan like godt si det rett ut – jeg synes det er dumt. I og for seg banalt det også, som synspunkt betraktet …

Forresten

Helt på tampen kom jeg til å tenke på en helt annen bok, en velskrevet en, og mest på grunn av tittelen – en av de beste romantitler jeg vet om «Tilværelsens uutholdelige letthet», Milan Kunderas roman fra Praha-våren i 1968. Og; der finnes i alle fall ett poeng – for; i den boken finnes også en mann som vil utforske kvinnens særegenheter basert på erotikken alene – frakoblet kjærlgheten. Han heter Tomas.