Tre eksempler på krim fra den store verden.

Vinteren 2012 undersøkte Bokprogrammet hvorfor nordisk krim er blitt så enormt stort i utlandet. En av dem vi spurte var den britiske forleggeren Christopher Maclehose. Han husket godt sin egen begeistring da han oppdaget bøkene til Henning Mankell og Karin Fossum på sent 90-tall. Da opplevde han at de nordiske forfatterne tilførte noe nytt til krimgenren som hadde vært dominert av briter og amerikanere. Maclehose var fortsatt begeistret for nordisk krim. Men han minnet også om at enhver bølge må ta slutt, og profeterte at andre hjørner av verden snart ville komme på banen i krimverden.

Og nå ser det ut til at den erfarne forleggeren har fått rett. I bokhandelen kan du nå få krim fra Sør-Afrika, Saudi-Arabia og Israel. Disse landene har ingenting felles, så det er vanskelig å snakke om en ny bølge, eller gi dem en fengende merkelapp, slik «Nordic Noir» brukes til å makedsføre nordisk krim utenlands. Men vi kan definitivt snakke om en avveksling fra, eller en utfordrer til det nordiske og anglosaksiske krimhegemoniet. Kanskje vi bare kan kalle det «global krim»? (Du vet, litt som World Music?) Og siden påsketid er krimtid i Norge, tenkte jeg å løfte fram de bøkene jeg har blitt kjent med så langt.

Det startet med Botswana

Jeg er i utgangspunktet veldig glad i nordisk krim og synes for eksempel Karin Fossum og Jørn Lier Horst er ypperlige til å skildre den norske småbyen og de ulmende kreftene som skjuler seg bak gardinene i Block Watne-husene. Men når jeg i det siste har satt meg ned med krim fra Saudi-Arabia og Sør-Afrika, har jeg fått følelsen av at en dør til den store verden blir slått opp på vidt gap.

Skal man angi en start for en slags global krimtendens, er det første jeg tenker på serien «The Number One Ladies Detective Agency» fra Botswana. Den kom allerede tidlig på 2000-talet og skilte seg veldig ut i bokhyllene med sine fargerike omslag med eksotiske dyr som sjiraffer på. Men så tok det lang tid, før et nytt eksotisk omslag fenget oppmerksomheten min igjen, nemlig balfrende sjal og bølgende sanddyner på boka «Rød sand».

Forfatter Zoë Ferraris. Foto: Pressebilde

Zoë Ferraris er amerikaner, men har vært gift med en saudi-arabier, og har hittil skrevet tre krimbøker fra Saudi-Arabia. Hun skildrer absurde situasjoner som blir skapt av de strenge reglene for kvinner. For eksempel kan ikke menn kan selge undertøy til kvinner, men kvinner har ikke lov å jobbe i butikk. Hvordan bemanner du så undertøysbutikken? Samtidig skildrer hun menneskene med varme og forståelse, og viser også hvor ensom mennene kan bli i et samfunn som segregerer kjønnene.

Krimlitteratur fra et land der grov kriminalitet er vanlig

Forfatter Margie Orford. Foto: Brooke Fasani

Mens nordisk krim skildrer mørke krefter som lurer under overflaten i det trygge velferdssamfunnet, tar Margie Orford oss med til et av landene med mest kriminalitet i verden. Ifølge statistikken blir et barn voldtatt hvert tredje minutt i Sør-Afrika. Og Orfords bok «Pappas jente» åpner med at en seksåring blir kidnappet etter ballettimen hennes. Den er ikke for sarte sjeler. Men Orford har også noe hun vil med bøkene sine. Etter å ha jobbet som journalist i 10 år, og fremlagt fakta og reportasjer om vold og kriminalitet, ville hun spørre hvorfor volden oppstår, og det passet bedre å gjøre i en krimroman enn i en avisreportasje.  Den sør-afrikanske virkeligheten virker nesten for brutal til å orke å høre om, til og med mellom to permer, i en roman. Men den gir oss innsikt i hvorfor volden fortsetter i så stort omfang etter apartheid er over. Hvorfor barn blir brutalt myrdet i en kultur som også er kjent for sine utrolig hyggelige og varme mennesker.

• Hør Nina Bull-Gundersens møte med Margie Orford her. Reportasje sendt i Ekko i P2.

Krim som vindu mot verden

Men hvis du vil bli kjent med verden, hvorfor ikke bare lese andre typer litteratur fra verden rundt, spør du kanskje. Det finnes jo mange gode oversatte bøker å velge mellom. Hvorfor akkurat krim?

Jo, det som er fint med å lese genrelitteratur, er at siden formen er så lik, trer forskjellene så tydelig fram. For eksempel etterforskeren: I Zoë Ferraris’ bøker er det en rettroende ørkenguide, som ramler inn i drapsmysterier. Men hvordan foreta vitneutspørringer, når en mann ikke har lov til å være alene i samme rom som en kvinne? Israelske Dror Mishani byr på en naiv politimann som tror alle mennesker er uskyldige. Hvordan skal han få øye på morderen da?

Krim gir også en unik sjanse til å skildre et samfunn både i bredden og dybden. For etterforskeren banker på døren til alle slags hjem, og blir sluppet inn hos fattig og rik, tolker tegn, og slipper til slutt inn i deres mørkeste hemmeligheter. Etter utallige påsker i selskap med inspektørene Dalgliesh, Morse, Konrad Sejer og Kurt Wallander føler jeg at jeg er kommet tett på både det engelske og det skandinaviske samfunnet, kulturer jeg allerede kjenner godt. Men min kunnskap om Saudi-Arabia, Sør-Afrika og Israel kommer stort sett fra nyheter, dokumentar- og kulturprogrammer. Israelske Dror Mishani har som programerklæring at han ikke vil ta oss med til de kjente, politisk betente stedene vi kjenner fra nyhetene: den hellige by, den ideologiske kibbutzen eller de jødiske nybyggerområdene. Han har valgt å skildre den israelske forstaden, der dagliglivet går sin vante gang. I israelsk sammenheng er dette oppsiktsvekkende. Det finnes knapt krimbøker på hebraisk, for hebraisk litteratur er ment å være nasjonsbyggende. Mishani mener tiden er moden for å skildre vanlige, israelske liv, og at krimgenren er perfekt til dette.

• Les Dror Mishanis blogginnlegg om israelsk krim

Fra rød snø til rød sand

Det nordisk krim har bidratt med til genren, er et samfunnsegasjement som våre forfattere har lært og tatt med seg fra Sjöwall og Wallö. Nå gir verden tilbake, med velskrevne bøker som skildrer hva vold og drap gjør med deres ulike samfunn. (Slektskapet synes på omslaget til Dror Mishanis «Naboens sønn», der Henning Mankell har blurben: «Imponerende!»)

Da Bokprogrammet spurte forlegger Christopher Maclehose om hva som kjennetegnet «Nordic Noir», lo han og sa: «Snow, snow snow». Om ikke det er vinter inni boka, sørger utenlandske forlag uansett for å pakke nordisk krim inn i omslag med snødekte landskap, gjerne med en rød blodstripe over. Min oppfordring er altså: Denne påsken, la bøkene med rød snø bli hjemme, og ta heller med en bok med bilde av rød sand på!

Her kan du se vårt møte med Jon Fosse hjemme i Grotten, i anledning hans nye diktsamling, «Stein til stein», den første på ti år (programmet blir også sendt på NRK2 tirsdag kveld):

 Jeg visste på forhånd at Fosse ikke er noe glad i å tolke sine egne dikt, men hadde valgt ut noen jeg ville prøve å få ham til snakke nærmere om.  Hvordan det går, får du se i programmet. Hvis du vil stifte bekjentskap med disse diktene og gjøre deg opp dine egne tanker om hva de betyr, har Fosses forlag gitt oss lov til å legge ut noen av dem her en stund.Jeg er blitt veldig glad i dem, (kanskje med Snøsong som en liten favoritt) og håper du vil like dem også!

Det mørknar

eg står og ser på dei to hjortane
og dei to hjortane står og ser på meg
lenge står vi slik
eg står urørleg
hjortane står urørlege
 
ikkje noko kan høyrast
ikkje ein vind i lauvet
 
det mørknar

Ingenting

ei stor og kvit stille
teier og teier
og så seier ho
nettopp det som skal seiast
i denne kvelden
på denne staden
der eg sit og ser
og ingenting ser
der eg sit og høyrer
og ingenting høyrer

Snøsong

Det å sitja og sjå på eit fjell
gjer meg godt
hjarta blir roleg
og snøen på eit fjell
lyfter andletet mitt mot ein stad
inne i den skimrande snøen
og snøen
i lyset
seier meg
det er deg det gjeld
og då trur eg
at det finst ein stad
som også eg skal finna
der vinden snakkar lågt
og der kjærleik andar
i si lyse stille
av himmel og jord
og er ein stad for kvile
i ei sky som driv forbi

• Les også: Jon Fosse: – Veldig fredelig å bo i Grotten

NATTSALME

Dette diktet er fra Jon Fosses nye diktsamling Stein til stein – den første på ti år. (Utgitt på Samlaget forlag i 2013)
Sendt i Bokprogrammet 12. februar.

9:20

Dette diktet er fra Nils-Øivind Haagensens God morgen og god natt (utgitt på Oktober forlag i 2012).
Sendt i Bokprogrammet 5. februar.

Fra boken "Fernando Pessoa. Alberto Caeiros poesi",
gjendiktet av Øystein Vidnes.

Vi i Bokprogrammet ønsker å bidra til at fine, gode, sanne, presise, velformulerte og minneverdige sitater deles, derfor ber vi deg notere mens du leser!

Vi vil bruke noen av dem i møte med forfatterne og noen som små perler når en ny sesong med Bokprogrammet starter på NRK2 til høsten.

Send dine kontaktopplysninger i tillegg til forfatterens navn og tema til nrkbok@nrk.no. Legg gjerne ved et bilde som du synes passer til (det må du i så fall ha tatt selv). 

Fristen er mandag 1. juli.

Du kan også dele sitatene på Twitter ved å bruke #boksitat.

Bøker i premie!

Dette er ikke mine ord, tvert i mot. Jeg ELSKER tv, men jeg møter ofte på folk som sier sånne ting. Og det som forundrer meg, er at de alltid sier det med en sånn veldig fornøyd mine. Som om de har fortalt meg at de er blitt fast giver til Redd barna, eller har slutta å røyke.

Hva er det som er galt med å se på tv? Blir man et dårlig menneske av å se tv-programmer?

Foto: Colourbox

Jeg må si at jeg i mine førti år aldri har merka at skillet mellom om folk er snille og kloke går ved dem som ser på tv eller ikke. Muligens er det et lite skille i at de som ikke ser på tv er kjedeligere å snakke med, for da har man jo ikke nødvendigvis noe felles å snakke om.

Nå vil du kanskje innvende at det ikke er rart at jeg elsker tv, siden jeg for tiden jobber der. Men min kjærlighet til tv oppsto i svært ung alder, og siden jeg har bodd mye i utlandet, har jeg hatt tilgang til en flust med kanaler allerede fra 3-års alderen. Jeg vokste takk og pris ikke opp i en 68-er familie med tv-forbud der man måtte snike seg av gårde til naboen for å få sett barne-tv. Langt ifra. Så vidt jeg kan huske, fikk jeg se ALT som gikk. Bare én gang satte mamma og pappa foten ned. Da andre-verdenskrigsdramaet Holocaust gikk som mini-serie i 1978. Men da snek jeg meg ned i stua og så serien gjemt bak mammas stol. Siden det har jeg vært ekstra opptatt av jødenes historie. Og jeg har verken blitt morder eller fått dårlige karakterer som resultat av mine mange timer foran skjermen.

Fra den første uken med regulære prøvesendinger i fjernsyn fra NRK.
Foto: Børretzen / Aktuell / Scanpix

Å lage tv er ofte en litt praktisk og kjølig affære, med mye teknikk, hvor ting tas opp flere ganger og ute av rekkefølge. Å se på tv derimot, er en intim opplevelse, der du kommer tett på mennesker, på ansiktene deres, på livene deres. Så tett at vi ofte hilser på en politiker eller nyhetsanker på gata fordi vi har sett dem så mange ganger i stua.

Mange som ikke har tv i våre dager, sier at «Jeg ser de tv-programmene jeg vil på data’n, da slipper jeg all det andre mølet.» Det må man gjerne. Men for meg har nettopp flyten og zappingen i tv-mediet vært en gave.

Det er mange saker i verden jeg ikke selv vet at jeg er interessert i, eller ikke ville oppsøkt på egen hånd. Denne uka kom jeg feks ekspempel tilfeldig over et fabelaktig BBC-program om en gigantisk ansjos-stim som ble forfulgt av BÅDE en hop med haier, en flokk dykkende fugler og en HÆR med glupske delfiner som drev snedige flankemanøvre. Selvfølgelig filmet med en kamerateknologi så sinnsykt avansert at det fremstår som ren magi, av naturfotografer som har måttet bygge en ekstra peishylle for å få plass til alle prisene sine. Nærmere naturen kommer du ikke   En sak jeg ellers hadde  måttet oppsøke i et spesialtidsskrift om jeg ikke plutselig hadde fått det servert det på den kanalen som sto på allikevel.

Men. Jeg skal ikke late som om jeg bruker tv bare til «ærbare» programmer, som å se naturfilmer og politiske dokumentarer. Jeg ser på alt som går. Altså ikke hvert program, men i alle genre.

Tv-skeptikere kan ofte strekke seg til at det er verdt å se på noen høyverdige ting, som nyheter og gode dramaserier. Reality-serier står derimot lavt i status, og innenfor genren står særlig reality der folk innesperres i et hus eller et hotell svært lavt. Når folk snakker om reality, kommer ofte sterke følelser fram. Og sterkt språk.  «At folk kan se på sånt dritt!» Men jeg har lært like mye nyttig av Top Model og Big Brother som jeg har av å lese en norsk roman eller en fagbok i sosiologi.

Reality-programmer handler nesten alltid om gruppedynamikk, posisjonering, integritet og evnen til å tilpasse seg: altså prosesser man kan gjenkjenne fra både familie- og arbeidsliv. Og så er deltagerne gjerne satt sammen fra andre sosiale grupper enn din egen. DET er lærerikt, det. Du KAN velge å se på disse menneskene som idioter, eller du KAN velge å spørre deg om hvor de kommer fra, hva slags motiver de har, hva slags verdenanskuelse de har. Og du kan legge deg SELV under lupen?

«Hva føler jeg overfor deltagerne jeg ser krangle og knulle på tv: Kjenner jeg misunnelse? Irritasjon? Forakt? Hvorfor mener jeg i så fall at jeg er et bedre menneske enn de som deltar i dette programmet? ER jeg det?»

Hvis jeg skal være en borger i det norske samfunnet, synes jeg det er nyttig å kjenne til ulike måter å leve sitt liv på. Å skjønne at det finnes mennesker der ute som tenker radikalt forskjellig fra meg og mine venner, og gir verdi til ting jeg synes er dritt og vice versa. Og da er tv det aller beste mediet til å slippe meg inn blant mennesker jeg aldri kommer til å treffe ellers.

For de fleste av oss omgir oss med mennesker som ligner oss selv. Tv er en anledning til å komme tett på mennesker du aldri ville møtt, (heldigvis) uten at du trenger å pleie et vennskap med dem etterpå.

TV-skeptikeren står riktignok i en god tradisjon. Fjernsyn har blitt sett på med mistenksomhet og frykt siden det ble kommersielt tilgjengelig på slutten av 1920-tallet. Kloke hoder har overgått hverandre i å spå skadene folk ville få av å se på tv, alt fra stråleskader til følelsesmessig avstumping. Norske Wikipedia advarer fortsatt mot voldstendenser og dårlige skolekarakter som følge av tv-titting. Man skulle tro vi var kommet forbi frykten for ensretting i dag (med alle nisjekanalene som finnes).

Medieforskeren John Fiske har dokumentert i en kjent bok som heter «Television Culture» fra 1987 hvordan folk ser på tv på vidt forskjellige måter.

Jens Stoltenberg da han gjestet Skavlan i fjor.
Foto: Jakob Arvola/NRK

Du har sikkert opplevd det selv i praksis: Du har sett Skavlan på fredagskvelden. Alle i familien var enige om at Stoltenberg fremsto ydmyk og sjarmerende i tv-stolen. Så kommer du på jobb og snakket om det med kollegaen din, som er like overbevist om at Stoltenberg fremsto kalkulerende og overlegen. «Har vi virkelig sett samme program??»

Tv-seeren er ikke et umælende dyr, en taus mottager av kynisk sammensatt informasjon som programmer oss i den ene eller andre retningen. Du skrur (faktisk) ikke hjernen av idet du skrur boksen på. Tv-seeren er en aktiv deltager som bringer med seg sine fordommer, tanker, sine følelser og sin kritiske sans til tv-boksen. Det er ikke meningsfylt å snakke om tv-publikummET i bestemt form, sier John Fiske. Man må snakke om ulike tv-publikummER.

Men selv om seerne opplever programmer ulikt, er tv helt suverent når det gjelder å samle oss i krisesituasjoner. I tv-serien Mad men fra 60-tallets USA, gjorde episoden som foregår den dagen Kennedy blir skutt, veldig inntrykk. Bildene av presidenten som synker sammen i den åpne bilen ryster hele landet. Episoden ender med at Draper-familien sitter i sjokk foran boksen og stirrer apatisk på de svart-hvite bildene. Kennedy vant valget pga tv og han døde på tv. Det nye mediet bandt folket sammen i sin sorg.

I nåtiden vet vi alle hvordan det var 22. juli og i dagene etterpå. Da satt vi klistret. Hele verden delte både de grusomme bildene selve dagen, og de vakre bildene av rosehav og ungdommer som trøstet hverandre i dagene som fulgte. Landets ledere snakket til hjertene våre, og kongens tårer beveget oss. Debatten om hvorvidt rettsaken mot Behring Breivik bør sendes på tv eller ikke, og i hvilken form, viser at vi lever i en tid der folk er bevisste hvordan tv-bilder kan brukes og misbrukes, forene og dele folk. Terroristen er bevisst det, og både de rammede og andre folk er bevisst hva de vil ta inn og hvordan. Vi skal ha mer demokrati og åpenhet, men innebærer det å slippe morderen til på tv eller ikke?

Terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik i Oslo tingrett. Foto: Scanpix/Junge, Heiko

Tv er et sterkt medium, og det kan brukes til mange forskjellige ting og på mange forskjellige måter, også dårlige. Det er egentlig bare det jeg vil si: at tv i seg selv ikke er passiviserende og fordummende. Det kan virke selvfølgelig, men selve språket vårt avslører en forakt for tv-titting: Det heter tross alt båtENTUSIAST, vinKJENNER og bokELSKER, men TV-SLAVE.

Jeg har argumentert for at man kan lære ting av å se på tv. Men selvfølgelig setter jeg meg ikke til rette foran tv’n alltid for å lære noe. Oftest vil jeg slappe litt av og underholdes. For tv er også gøy! Og siden vi mennesker er sammensatte vesener, som kan operere både med tanker og følelser på én gang, går det fint an å forholde seg både kritisk og kosete til et program underveis. Man kan bli flink til å se på tv på ulike nivåer, man kan se på tv sammen, man kan diskutere og kritisere, og bruke ting man har lært ute i virkeligheten, også til å gjøre bedre valg, vise mer forståelse.

Så når folk forteller meg med et fornøyd smil at de har kasta ut tv’n og at de bruker kveldene til brettspill med familien, er jeg ikke helt sikker på om de har meldt seg inn eller ut av det sosiale/kollektive.

Stort sett når vi lager Bokprogrammet, er folk vennlig innstilt til temaene våre. Men nylig splittet vi seerne våre da vi nevnte på Twitter og Facebook at vi jobbet med programmer om sport og fotball. Noen gledet seg umiddelbart til fotball i bokform. Andre var direkte sure.

Fotball er tema i Bokprogrammet denne uken, med selveste Erik Thorstvedt som kommentator og ekspert.

Kulturinteresserte mennesker føler seg allerede beleiret av sport. TV-stasjoner er raske med å flytte sendetiden til et kulturprogram hvis Trav på Bjerke eller en 2. divisjons fotballkamp trenger sendeplass. Skulle sport ta over Bokprogrammet også?

• Se hele programmet her!

Selv har jeg satt overraskende stor pris på arbeidet med disse programmene, hvor vi har kommet tett på Kjus, Aamodt, Zlatan Ibrahimovich, Arild Stavrum, Berit Riise og Erik Thorstvedt. Vi har sluppet inn i en helt annen verden. For mens vi boklesere bruker store deler av livene våre til å lese om, tenke og diskutere mennesker, livet og verden, har jeg blitt slått av hvor akutt og umiddelbart det er å leve et liv i toppidretten.

”Vi har ikke hatt tid til å se oss tilbake og tenke på hva vi drev med”, sier både Kjetil André Aamodt, Berit Riise og Zlatan Ibrahimovich til sine biografer. Først nå innser Aamodt og Kjus at de har levd med døden hengende over seg siden de var tenåringer. Først nå orker Zlatan å tenke på hvordan det har preget ham å bli frosset ut av det svenske likhetssamfunnet i barndommen.

Med boken «Jeg er Zlatan» ble fotballstjernen Zlatan Ibrahimovic først i verden med en selvbiografi-app.

Sportsbiografiene tilbyr unike beretninger om hva som skal til for å bli best i verden, og hvordan det er å leve med et press om å gjøre det best hver eneste dag. Toppidrettsverden utfordrer dessuten våre sosialdemokratiske likhetsidealer. Hvor langt er det greit å gå for å komme til topps?

Under arbeidet med disse sportsbøkene har redaksjonen endt opp i stadige diskusjoner:

Er det riktig å presse barna sine for at de skal lykkes på idrettsbanen?
Er det forskjellige ”regler” for om barnet ditt er fotballtalent eller fiolintalent?
Er hevn og revansj gode drivkrefter på en fotballbane?
Er fotball et sted for å realisere sine drømmer eller en verden full av skittent spill?
Blir kvinner som tar plass i sportsverdenen behandlet dårligere enn tilsvarende menn?
(Vi har ikke kommet fram til noen enighet.)

Definerer du deg som venstreorientert kulturinteressert som hater sport? Ta for deg Berit Riises eller Zlatans selvbiografi. Jeg kan garantere at du vil få noen nye tanker å bryne deg på. Hvorfor skulle man ellers lese?

– Om sommeren er vi på fjorden og fisker så ofte vi kan. Fiskekaker er en fabelaktig måte å nyte fangsten på, og denne blandingen av makrell og hvit fisk funker spesielt bra fordi den feite makrellen gir kakene dybde og særpreg, og den hvite fisken bidrar med lys og diskant, sier han. 

Hånes tok imot Bokprogrammet hjemme i Krokstadelva for å snakke om sine matbøker.

Forfatteren har skrevet 12 fag-/kokebøker sammen med kjente navn som Knut Bry og Bølgen og Moi. Han har skrevet like mange romaner/noveller, og passer på å flette inn mye mat her også.

• Les også: – Umulig å beskrive smak med ord

Hva en romanfigur spiser kan fortelle like mye om ham som hva han leser, mener Hånes. Hans siste roman heter An der schönen blauen Donau, og handler om en margarinfabrikant som vil gjøre noe nytt i livet. Det innebærer for eksempel at han får oppleve annen mat enn tradisjonell bondekost. Hånes var nominert til Nordisk Råds litteraturpris i  2005 for Pirolene i Benidorm.

Forfatter Øivind Hånes

Her er oppskriften:

Øivind Hånes’ makrellkaker

500 g makrellfilet
250 g filet av hvit fisk, gjerne lyr, hyse eller torsk
3 dl fløte
2 egg
3 gulrøtter
2 løk
2 fedd hvitløk
1 neve kruspersille
1 liten bunt gressløk
2 ss hvetemel
1-2 ts salt  
pepper
smør til steiking

1. Fjern skinnet på den hvite fisken. Makrellens skinn er tynt og smaker dessuten godt, så det kan sitte på. Skjær filetene i grove biter.

2. Kutt gulrøtter, løk og hvitløk i grove biter. 

3. Rør sammen eggene med en gaffel.

4. Ha en blanding av fisk, gulrøtter, løk, hvitløk, egg og fløte over i en kjøkkenmaskin. Fordel gjerne ingrediensene på tre-fire runder, slik at maskinen ikke blir så full at motoren stopper. Tilsett litt salt, og la maskinen gå i 20 sekunder.

5. Ha massen over i en bolle etter hvert som den blir ferdig. Den kan gjerne være litt grov.

6. Finhakk kruspersille og gressløk, og rør det inn i massen sammen med melet. Smak til med salt og pepper. Andre gode kryddere som kan brukes, er koriander, chili, spisskarve og salvie.  

7. Form kaker og steik dem i smør på middels varme i 2-3 minutter på hver side.

8. Server med dijonsennep og nybakt brød.

Tips: Pass på at alle ingrediensene er kalde før du begynner, ellers kan massen skille seg.