600 bøker er med i bokhyllene på tog-biblioteket.

Biblioteket på Litteraturtoget til Kronprinsessen er en samling som består av bøker som er mye lest og godt likt av mange. NRKbok har fått listen over bøkene som skal ut og reise 1-2 april.

Litteraturkritiker Knut Hoem i NRKbok mener det er en liste full av lesetips som kan henges rett på veggen.

Her kan du se hele listen over bøkene på litteraturtoget

– Overraskende macho
– Dette er en veldig sterk liste, sier Knut Hoem. – Her er det mye veldig gode fortellinger, og samtidig inneholder listen et sprekt utvalg klassiske verk. To verk av Goethe, supert! Peter Dass, «Nordlands trompet», kjempeflott. To verk av Berthold Brecht sammen med fire romaner av Saabye Christensen, jeg synes utvalget er eklektisk, altså variert.

Det er interessant at det er såpass maskulint preg over dette biblioteket. Hun har valgt løpeboken til Murakami, det er overraskende, jeg trodde bare det var menn i 40-års krisen som hadde lest den.

– Det er både intellektuelt utfordrende bøker og goodreads her. Klassikervalget er ikke kjedelig og traust. Her er fine barnebok-klassikere som Maria Gripe og Inger Hagerup, sånne bøker som man har lyst å plukke opp igjen og lese for ungene sine.

– Og så er jeg veldig glad for at Amin Maaloufs «Leo afrikaneren» er på listen, i forhold til å stimulere til å lesing blant unge, det er ingen bøker som gjør det bedre enn den. Den er rørende og medrivende, det syntes iallefall jeg da jeg var 19 år.

Slik er bøkene valgt ut
Hvorfor settes akkurat disse bøkene i bokhyllene?
– Hovedpoenget med biblioteket om bord, er å vise at det finnes en bok for alle, en bokverden for alle, forteller Marianne Hagen, kommunikasjonssjef ved Det kongelige hoff.

Hvem har funnet dem fram?
– Bøkene som kan lånes på Litteraturtoget, er valgt ut etter innspill fra mange forskjellige og det vil forhåpentligvis være noe for enhver smak om bord. Boktips er hentet inn fra Kronprinsessens venner og kollegaer, i tillegg til bibliotekaren på Slottet. Det gode samarbeidet mellom slottet og Deichmanske bibliotek har vært svært viktig. De har vært rådgivende i hele planleggingsprosessen, og særlig viktige for oss på nyere ungdomslitteratur.

Hvor mange bøker starter turen med, og tror du det vil være flere igjen å låne på siste stasjon?
– Deichmanske har lånt ut omlag 1000 bøker til Litteraturtoget. Dersom vi skulle gå tom for bøker, finnes det mange, mange flere på folkebibliotekene i hele landet.

Hvilke bøker står i Kronprinsessens bokhylle?
– Den samlingen blir på circa 150 bøker, men den er ikke helt klar enda.

«Et litteraturtog blir til…» skriver Kronprinsesse Mette Marit på Twitter: https://twitter.com/CrownPrincessMM/status/449108644089835520/photo/1

– Tanken med Litteraturtoget er at folk skal få være med å dele leseropplevelser som har betydd noe for dem i livet, forteller Kronprinsessen.

– På hver stasjon kan barn, ungdom eller voksne komme og fortelle om viktige opplevelser de har hatt mens de har lest. Det gleder jeg meg veldig til.

Slik blir du med på #minbok

Leselystkampanjen har allerede har starta på Twitter og Instagram, og kommer til å fortsette der.

LES OGSÅ: Kronprinsessen vil ha folk til å lese mer

Finner du din favorittbok i Litteraturbibliotekets hyller?

Påstand 1: Voksenbokkritikere blåser i barnelitteraturen.

Påstand 2: Den norske barnelitteraturen er for tiden både mer eksperimenterende og mer utfordrende enn voksenlitteraturen  (da snakker jeg om skjønnlitteraturen).

Påstand 3: Den som er interessert i litteratur, går glipp av vesentlig innsikt om de dropper barnebøkene.

Beste bøker

Skrevet av Bjørn Arild Ersland og illustrert av Lilian Brøgger.

Ja, så blir det en utblåsning i dag. For jeg slutter ikke å forundre meg over at ikke flere kritikerkolleger velger å lese litteratur som litteratur; da tenker jeg å snakke om all litteratur som litteratur, og ikke bare befatte seg med enten barnebøker eller voksenbøker (eller kun prosa eller bare lyrikk, for den del).

Tidligere denne uken var jeg på barne- og ungdomsbokkonferansen Se og les i Bergen, som ble arrangert av Bergen Offentlige Bibliotek; der var over 300 bibliotekarer, lærere, litteraturformidlere og litteraturforskere samlet. Jeg så ikke én voksenbokkritiker blant deltakerne, ikke én journalist heller som skriver om  voksenbøker. (La meg ta et forbehold om at noen kan ha smøget seg under min radar…).

Flere av forfatterne og illustratørene som var tilstede, skriver og tegner både for barn og voksne. Men i denne sammenhengen ble bøkene deres betraktet som litteratur for barn, og dermed vurdert som uinteressant for litterater som arbeider med bøker for voksne.

Jeg vil påstå at den som ikke følger med – i alle fall en smule – på barne- og ungdomslitteraturen, går glipp av verdifull innsikt i hva god litteratur er.

Jada, det finnes barnebøker som produseres som dusinvare, det finnes serier og underholdningslitteratur – som kan være grei nok for sitt formål. Men bortenfor der, hos riktig mange norske forlag som utgir barnelitteratur for tiden, finnes det gull.

Best i verden

Takket være den norske innkjøpsordningen, som nå snevres inn med 5, 3 millioner, har norske bildebokskapere hatt muligheten til å eksperimentere, utforske rammer og muligheter, tenke kunst fremfor kommers. Både hva visuelle uttrykk og temaer angår holder den norske barnelitteraturen et oppsiktsvekkende høyt nivå. Det er ikke uten grunn at verden, godt hjulpet av oversetterstøtte fra NORLA – det skal sies – formelig sikler etter å få utgi norske barnebøker.

Hva er det de norske barnebøkene har som er så attråverdig?

Gro Dahle har sammen med ektemann og tegner Svein Nyhus i flere år laget bøker om tabubelagte emner. De har vist oss den lille piken som er så snill at hun går i ett med veggen og blir borte. De har vist oss pappa’n som blir så sinna at han slår.

Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus’ modige bildebok.

Det seneste samarbeidet i denne teraputiske serien – og da sier jeg terapeutisk i beste mening, for dette er bøker som først og fremst er stor kunst, både bildemessig og litterært – er mellom Gro Dahle og datteren Kaia Dahle Nyhus. Krigen heter boken, og forteller om Inga som blir krigsoffer for foreldrenes skilsmisse. Sjelden har en visuell fremstilling av et skilsmissebarn truffet så hardt. Kaia Dahle Nyhus går ikke av veien for å tegne Inga med et gapende hull i magen, et hull av smerte som ikke kan la noen uberørt. Mor og datter Dahle gir stemme til barn som ikke ofte blir hørt, barn som de voksne ofte ikke vil se eller høre, fordi det gjør for vondt.

 Les anmeldesen av Krigen:

 http://www.nrk.no/kultur/litteratur/krigen-1.11413562

Boken viser frem en virkelighet det ikke er stuerent å snakke om.

Ubehag

Av Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande.

Tydelig budskap eller ikke: en annen barnebokskaper som utfordrer grensene for hva litteratur kan være, er Bjørn Arild Ersland. Bildeboken Det første barnet på Månen (som han ga ut i samarbeid med illustratøren Lars M. Aurtande i 2009) har skapt stor debatt. Her møter vi en liten gutt som først drømmer om å komme til månen, men så ombestemer seg i siste liten, men som blir sendt alene opp i verdensrommet uansett, fordi moren ikke hører ham. De mange og negative reaksjonene er kommet fra voksne lesere, forteller Ersland; de voksne likte slett ikke at en bildebok for barn kunne ha en så ubehagelig slutt. Enda mer ubehagelig blir marerittboken Dagen vi drømte om (som er laget i samarbeid med illustratøren Lillian Brøgger i 2013), der tre ungdommer utsettes for tannlegen fra Helvetet. Han møter de på et siste sjekkpunkt for å få tillatelse til å forlate mottaket de bor på. Fortellingen utstråler endeløs venting, den puster angst, håp, skrekk, fortrenging. Akkurat hvordan vi skal tolke den, blir opp til den enkelte leser. Selv sier Ersland at han ikke har noe budskap, ikke noen målgruppe, og derfor heller ikke trenger å ta noen hensyn til grenser for hva man kan skrive. 

I romanen Gyldig fravær skildrer Harald Rosenløw Eeg fem Oslo-ungdommer på vei mot undergangen. Bokstavelig talt, utan å vite om det, er de på vei til en eksplosjon i en T-banevogn. Er det en ulykke? Et attentat? Vi møter i alle fall Døden, i egen uangripelige person – og en gjeng ungdommer med hver sine utfordringer som setter eksistensielle tanker om livet i sving.

Les anmeldelsen av Gyldig fravær:

http://www.nrk.no/kultur/litteratur/gyldig-fravaer-1.7862349

Åpner opp

Jeg opplever at den norske barne- og ungdomslitteraturen er vel så konfronterende og utforskende som skjønnlitteraturen for voksne. Den tør mer, den vil mer – og den kunne gitt både inspirasjon og fordypning i bruken av virkemidler til den som bare leser voksenlitteratur.

Harald Rosenløw Eeg skriver så det river.

Jeg mener ikke at alle skal lese alt og kunne mene noe om alt. Å spesialisere seg på ett felt, sørge for å få kompetanse og oversikt, er selvfølgelig et gode. Samtidig synes jeg det er underlig med kritikere som for eksempel enten bare leser prosa eller utelukkende lyrikk. Kritikerlaget måtte nylig gå til en forsøksordning med å la medlemmene foreslå tre kandidater i stedet for to til kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok, så fremt bøker innen både lyrikk og prosa var representert i forslaget. Det var fordi kritikerprisen nesten bare har gått til romaner de seneste årene, og at dette sannsynligvis skyldes at så få kritikere leser dikt og dermed ikke foreslår lyrikere som kandidater til prisen. Når det gjelder barne- og ungdomsbøker, er vi i Kritikerlaget en egen jury på tre medlemmer. Her kåres ikke vinneren etter medlemsavstemming, slik som med den skjønnlitterære prisen for voksne, fordi det er så få av kritikerne som leser barne- og ungdomsbøker.

Litteratur er litteratur

Jeg mener at god litteratur er viktig litteratur uansett om den har merkelappen barnebok eller voksenbok. Jeg er dessuten så rabiat at (selv om jeg er glad for den nye klassen for barne- og ungdomslitteratur til Nordisk Råd) jeg skulle ønske barnebøkene kunne konkurrere på like fot med voksenbøkene. Hvorfor kan ikke en barnebokforfatter få Nobelprisen?

Ett hederlig cross over-unntak var det på konferansen i Bergen. Kunstkritikeren Boel Christensen Scheel, som er førsteamanusensis ved Høyskolen i Oslo, snakket om kritikk. Av kunst – i vår setting bildebøker – og av litteratur. Bør man åpne opp for en mer etisk kritikk, åpne opp for en mer sosial erfaring, og ikke nødvendigvis alltid skille estetikk og etikk, spurte hun? Bør den som faktisk leser boken og mottakerens lesesituasjon innbefattes i kritikken, bør referanser utenfor den konkrete enkeltboken med i kritikken i større grad? Og ser vi nå, eller ønsker vi oss kanskje, en bevegelse fra kritikk som motstand og vurdering til kritikalitet som en mer reflekterende og diskuterende praksis? Spennende tanker, som gjelder såvel bildebøker for de minste, som ungdomsromaner og skjønnlitteratur for voksne, hva enten det er noveller, romaner eller dikt.

Utvide blikket

Kanskje slår jeg meg selv på munnen når jeg mener at flere burde lese bredt. Ingen er tjent med dilettanter som ikke har satt seg inn i sakene, hva nytte har vi av kritikere som ikke vet hva de snakker om? Når jeg deler min tid mellom voksenbøker og barnebøker, så glipper selvfølgelig vesentlige utgivelser, rett og slett på grunn av mengden bøker og tilgang på tid. Likevel mener jeg at jeg får mye igjen.

Bjørn Arild Ersland på konferansen Se og les i Bergen

For det barnelitterære miljøet hadde det vært av stor betydning å utvide den aktivistiske, kanskje litt vel idealistiske kjernen. Hvem vet hvilke allmengyldige debatter det kunne ført med seg?

For det voksenlitterære miljøet ville en større åpenhet og interesse for barnelitteraturen kunne gitt en forsøksvis aha-opplevelse som:

«Jøss, for en mangfoldig, morsom og skakende litteratur som skapes her og akkurat nå!»

Finnes det bøker her du ikke vil bli sett med?

Kor litterært forfengeleg er du?

Tekst og foto av gjesteblogger Ingrid Saltvik Faanes

For nokre veker sidan sleika eg sol på svaberga ved hytta, men einaste boka eg hadde tatt med meg var Game of Thrones – tanken på at «winter is coming» i sommarsola var ikkje så freistande. Derfor tok eg ein titt i bokhylla på soverommet, her fann eg typiske hyttebøker kjøpt på ein kiosk på vegen. Valget mitt falt på Krise på Bahamas. Perfekt i Sola. Klassisk kiosklitteratur med lite spanande språk, kidnapping og raske båtar. Men eg vart ikkje ferdig med boka før eg skulle reise og lånte den med meg – eg måtte jo finne ut om dei fekk fanga the bad guy! Det å ligge på svaberget for meg sjølv og lese ei slik bok var berre artig, men å sitte på toget i full beskuelse frå folk og fe gjorde meg lettare flau over boka eg haldt i handa. Dette var ei bok ein på lang avstand kunne sjå at ikkje var av høg litterær kvalitet.

Det finnast mykje verre bøker å bli sett offentleg med.
Men det kunne vore verre tenkte eg! Da eg kom heim lagde eg ei enkel brukarundersøking på Facebook: «Kva bok vil du helst ikkje bli lesande offentleg?». Fifty Shades of Grey gikk sjølvsagt att i svara, og Twilight-bøkene. Det var skuffande få som svarte Sagaen om isfolket (les: ingen). Også var det nokon som helst ikkje ville bli sett med Jeg har kontakt med engler, hva nå? eller How to Get a Date with ANY GIRL TONIGHT! eller bruksanvisninga for hemoroidesalve. Og skal ein tru skikkelege brukarundersøkingar, så er det bibelen dei fleste synast er flaut å lese.

Kjenner du deg igjen?

Er det pinlegare å sitte med ei såkalla fagbok enn ei skjønnliltterær bok?
Å gå på biblioteket og spørje etter sjølvhjelpsbøker er litt som å gå på apoteket og spørje etter skabbmiddel; ein vil helst ikkje prate så veldig høgt.

I alle fall gjorde eg akkurat det, gjekk på biblioteket altså, og spurte kva den flaueste boka dei hadde var. Eg fekk til svar at det var mykje rart å finne blant fagbøker, særleg slike «hjelp til sjølvhjelp». Bibliotekaren kunne fortelje meg at Lene Aleksandra Øien har ei populær bok om slikt. Ja, den ville eg låne! Men med heile 12 personar på venteliste, måtte eg heller ta til takke med klassikarar som The Secret, Hvorfor går jeg ikke ned i vekt? og Märthas engler.

Det var verre å sitte offentleg med The Secret eller Märthas engler enn Arvesynd og Marian Keyes. Eg følte eg utleverte noko mykje meir personleg da eg leste slike faktabøker. Ikkje hjalp det å dekke til boka med eit cover som såg litt meir pretensiøst ut heller. Folk kan jo faktisk tru at eg trur på engler eller at eg nettopp har blitt singel eller har mista trua på meg sjølv.

Kva tid bryr folk seg?
Nokre gongar slår eg på «private session» på Spotify. Ikkje fordi eg er flau over musikken eg speler, men fordi ikkje alle treng å vite kva eg høyrer på til ei kvar tid. Om eg les ei teit skjønnlitterær bok, så er det vel ingen som treng å bry seg. Det er jo berre fantasi uansett, men fagbøkene synast eg det var litt verre med.

Eg trur dette avhenger veldig av stad og tid. Hadde eg satt med ned i kantina på Gløshaugen (NTNU) med engleboka, hadde eg nok fått fleire blikk enn om det var på venterommet til homeoterapauten min. Det kjem vel òg an på kva type ein er, kva ein jobbar med, kor ein bur og alder. Ein ville kanskje ikkje reagert om den unge dama bak kassa på kondomeriet leste Fifty Shades enn om ho bak luka på legekontoret gjorde det, og ikkje minst om legen din satt og leste det når ein kom inn på kontoret hans.

På tide å legge skamvettet til sides
Det skiljar eigentleg ikkje om eg les om vampyrkjærleik eller kvifor eg ikkje går ned i vekt når eg sitt øvst i Nordre gate her i Trondheim, folk bryr seg vel ikkje uansett, det er vel heller eg om trur at dei andre trur at eg har eit slankeproblem. Kanskje det er på tide å legge skamvettet til sides, og lese det eg har lyst på, og ikkje det andre har lyst på? Men Märthas engler kan eg nok aldri lese utan å bli skikkelig flau, sjølv med ein ironisk distanse (for det veit jo ikkje dei andre nok om).

Kva for ei bok ville du ikkje blitt sett med offentleg?

Men ein plass går grensa. Grensa går i bokhylla.

En av kandidatene til Norges fineste bokhylle. http://www.flickr.com/photos/nrkbok/611536053

1 Det er ikkje fornuftig
Det gjeld å skilje mellom kva som er fornuftig fargesortering og kva som ikkje er fornuftig fargesortering. I bokhylla er det ikkje fornuftig.

2 Det ser meir teit enn fint ut
Dette er ein trend som har dukka opp i interiørblader, bloggar og … bokhyller dei siste åra. Joda, det ser jo for så vidt fint ut, og ryddig. Bokhylla blir som ei vitaminbombe i stova. Eller, ja, ein trur det ser fint ut. Seier litt om kva som er viktig, utsende eller innhald. Og som kjend skal ein ikkje dømme ei bok på coveret. Derfor ser det meir teit ut enn fint.

3 Kva seier det eigentleg om bokhylleeigaren
Det å ha eit stort bibliotek ser jo ser flott ut og kan seie noko om personane som bur i heimen, dei er intellektuelle og beleste. Er bøkene sortert etter farge seier det det og ganske mykje om bokhylleeigaren; ho (ja eg seier ho, mine fordommar seier at 90% av dei bryr seg om korleis bøkene er sortert på den måten er kvinner (gjerne med ein husmor/interiørblogg)) er meir oppteken av utsjåande enn innhald, og det estetiske framfor det som er praktisk.

En annen kandidat til Norges fineste bokhylle. http://www.flickr.com/photos/nrkbok/6099448844

4 Det blir rotete
Kor gjorde eg av Menneske og maktene igjen? Jo, den står ved sidan av Hundred flowers to knit and crochet. Og trilogien til Anne B. Ragde har blitt spredd for alle vindar. Pax leksikon blandar seg med Harry Potter. Engelsk pocket står saman med svensk krim og fantasy minglar med sakprosa. Det blir for så vidt enkelt med Maos lille raude og Fifty Shades of Grey, men utover det er det ikkje mange bøker med fargar i titlane.

5 Det blir full forvirring
Og kor skal ein gjere av dei bøkene som har fleire fargar?

6 Du finn ikkje det du vil ha
Når det går så langt at ein kjøpar ei bok utelukkande på fargen, fordi det mangla nokre blå bøker. Da er det på tide å stoppe opp og tenke seg om eit par gong. Og eg snakkar av erfaring, eg fekk lyst til å prøve dette sjølv. Men med filmhylla. Problemet er at dei alle fleste filmcovera er svarte, så det heile vart eitt dystert prosjekt. Også fann eg aldri den filmen eg ville ha.

Det er vel ein grunn til at på biblioteket finn du bøker etter sjanger og forfatter.

Her er bokhylla som blei kåra til Noregs finaste!

Kva er di mening om å fargesortere bokhylla?

Det finnes generativ litteratur og Twitterlitteratur og teksteventyrspill og mer. Noe elektronisk litteratur bruker hypertekstlenker, som web-versjonen av Tor Åge Bringsværds ordboksnovelle Faen. Nå har de senket takhøyden igjen. Må huske å kjøpe nye knebeskyttere. En av de mest populære sjangrene er kinetisk poesi, hvor ordene og bokstavene beveger seg, enten som en ren animasjon eller som respons på hva du som leser gjør: du klikker kanskje på et ord, eller du puster i mikrofonen eller kjærtegner skjermen på nettbrettet ditt. Ottar Ormstads Svevedikt og Morten Skoglys Bokstavlek er eksempler på kinetisk poesi, men det fins mange flere, som Jörg Piringers abcdefghijklmnopqrstuvwxyz for iPhone.

Internasjonal konferanse for elektronisk litteratur, i Bergen
I 2015 skal Forskergruppen for elektronisk litteratur ved Universitetet i Bergen arrangere ELO2015, den store internasjonale konferansen for elektronisk litteratur. Denne konferanseserien kjennetegnes av at det er utstillinger, opplesninger og performancer av elektronisk litteratur i tillegg til et akademisk program med kritikere som fortolker og teoretiser over elektronisk litteratur. Vi vil gjøre ELO2015 til en festival for hele Bergen, ja, gjerne hele landet, og prøver å få til elektronisk litteratur overalt, på gallerier og på bibliotek, i skoler og på flyplasser!

Men hvordan gjør man det? Vi tok et steg på veien i går ved å invitere til et workshop, Curating and Exhibiting Electronic Literature, hvor internasjonale e-litteratur-eksperter og lokale kuratorer og kunstnere diskuterte gode måter å lage utstillinger av nye kunstformer. Det var enormt lærerikt.

Kristian Pedersen presenterer Gasspedal Animert, et samarbeid med Audun Lindholm hvor dikt og korttekster animeres til korte, nettpubliserte poesifilmer.

Jeg kjente allerede til de grundige utstillingene Dene Grigar har satt opp ved den store amerikanske litteraturkonferansen MLA og på ELO2012. Disse utstillingene er store oversikter over historisk utvikling og viktige forfatterskap innen elektronisk litteratur, og studentene til Grigar bidro som dosenter for å fortelle og forklare for besøkende. De har gjort stor suksess på disse konferansene og har også klart å engasjere vanlige lesere og besøkende.

I Bergen håper vi å få til flere mindre, fokuserte utstillinger, for eksempel i samarbeid med Bergen offentlige bibliotek (som alt har engasjert Gasspedal animert til å animere vinneren i sin poesikonkurranse), Litteraturhuset og med uavhengige gallerier i byen som KNIPSU, Entrée og 3,14. Da vi for noen uker siden snakket med Sissel Lillebostad, som leder kuratorutdaningen ved KHiB, kommenterte hun at det gir lite mening, for en kurator, å planlegge en utstilling ut fra den materielle formen – man vil heller jobbe ut fra et tema eller et konsept. Sånt sett virket en utstilling av elektronisk litteratur underlig for henne.

The Great Gatsby som spill
Kanskje det blir bedre med mindre utstillinger om et spesifikt tema? Da passet det bra at vi også fikk noen eksempler på nettopp dette, begge har funnet sted sted på bibliotek. Nick Montfort fortalte om utstillingen Games by the Book på humaniorabiblioteket på MIT, hvor de viste fram romaner vedsiden av dataspillene som var inspirert av romanen. Hitchhikers Guide to the Galaxy er selvsagt på et universitet som MIT, men du visste kanskje ikke at The Great Gatsby også er adaptert til japansk Nintendospill på åttitallet?
Yndlingseksempelet mitt er nok det danske Tilfældigvis er skærmen blevet blæk. Dette er en poesigenerator laget som en fysisk installasjon på biblioteket i Roskilde. Opptil tre lesere kan delta samtidig, og hver leser tar tak i en lærinnbundet og sammenlimt bok som fungerer litt som en Wii-kontroll. Forfatteren Peter-Clement Woetmann har skrevet mange alternative verselinjer til diktet, og lesernes bevegelser og valg styrer hvilke linjer som blir del av «deres» versjon av diktet. Jeg tror det blir sinte linjer om de trykker hardt på boken og vennligere linjer om de har et mykere grep, men jeg vet ikke akkurat hvordan interaksjonen her fungerer. Når diktet er ferdig skrives det ut på en sånn smal lapp som bibliotekene pleier å bruke til kvitteringer, og diktene postes også automatisk til en egen blogg.

Poesimaskinen ble også prøvd ut på Roskildefestivalen i sommer, hvor den ifølge Søren Pold, som presenterte verket, fungerte enda bedre enn på biblioteket, kanskje litt fordi det ikke er forventninger til at folk skal være stille på Roskildefestivalen som det er på et bibliotek. Her fungerte utskriftene særlig bra, sa Søren Pold, fordi folk tok utskriften av diktene sine tilbake til teltene sine og viste dem til andre som så kom for å prøve selv.

Elektronisk litteratur i undervisning
1. november begynner Remediating the Social i Edinburgh, avslutningskonferansen på et europeisk prosjekt om elektronisk litteratur. Her blir det også en utstilling i samarbeid med New Media Scotland, og det slippes en antologi med europeisk elektronisk litteratur sammen med pedagogisk materiell for å hjelpe lærere og andre med å bruke disse nye litterære formene i undervisning.

Jeg har foreløpig bare sett minnepinnen antologien utgis på, men den kommer også på nett om en uke eller to. Talan Memmott og Maria Engberg på Blekinge Tekniska Høgskola har redigert antologien, og her ser du Talan som viser fram den søte lille minnepinnen:

Lyst å vite mer?
Om du har lyst til å finne ut mer om elektronisk litteratur er det etterhvert mange muligheter. ELMCIP-prosjektets kunnskapsbase over elektronisk litteratur har snart 1500 eksempler på kreative verk dokumentert, med beskrivelser og lenker, og det er også masse informasjon om akademiske og kritiske tekster om litteraturen. Nye oppslag legges inn nesten daglig. Hans Kristian Rustad sin bok Digital litteratur: en innføring kom ut i vår og er en kort bok som gir en god oversikt over norsk og internasjonal elektronisk litteratur, inkludert en lesning av Svevedikt som jeg nevnte over og mye mer.

Jeg må også anbefale Leonardo Flores sitt prosjekt I ? E-Poetry. Leonardo Flores er Fulbright scholar hos oss på UiB i 2012/13, og bor ellers på Puerto Rico. Han elsker e-poesi, og har nå i nesten et helt år skrevet en bloggpost hver eneste dag med minst hundre ord om et enkelt elektronisk dikt. Han sier han har ingen planer om å slutte! Og vil du lese enda mer om workshoppen vi holdt i går, kan du lese livebloggingen min derfra på bloggen min, jilltxt.net.

Gjesteblogger Thomas Brevik tvitrer fra #bib12,
Bibliotekmøtet i Stavanger. Foto: Trude Westby

Under bibliotekenes landsmøte i Stavanger i mars, var det tydelig for bokinteresserte på Twitter at det var engasjement under foredragene. #bib12 dukket opp flere ganger i timen i flere dager. En av de mest aktive referentene var Thomas Brevik, aka Miromurr, bibliotekar på det skrankeløse biblioteket på Lindås. Han er Bokbloggens første gjesteblogger. Her er hans inntrykk fra konferansen. 

"Diagonale" vant i 2009 arkitektkonkurransen om byggingen av nytt Hovedbibliotek i Bjørvika, "fremtidens bibliotek". Foto: HAV Eiendom

800 bibliotekarer har mye å diskutere når de møtes, og støynivået er høyt, spesielt om man forventer stillhet og ro i bibliotek. Diskusjonene raser rundt nye samarbeidsformer og hvordan vi kan gjøre bibliotekene våre stadig bedre. Tempo og intensitet stiger når bibliotekarer skal diskutere e-bøker (ikke alt egner seg ikke på trykk eller skjerm). 

Hvorfor er vi optimister i en tid hvor søkemotorer, ebøker og digitale medier tilsynelatende truer selve eksistensgrunnlaget for biblioteket?  

Nå har vi fått forskning over flere år som viser hva som skjer i bibliotek og hvordan bibliotekene fungerer. Resultatene er svært oppløftende. Bibliotek har en sterkere plass i lokalsamfunn og livene til de som bruker bibliotekene enn noen gang før. 

Bibliotek fungerer både som møteplasser, steder for veiledning og et menneskevennlig møte med informasjon, litteratur og kultur. Det er en lokal arena for fri kunnskapsinnhenting. Bibliotekene er fortsatt en hjørnesten i et åpent demokrati og den rollen blir stadig viktigere i en tid med økte forskjeller og kommersialisering av stadig flere arenaer. 

Vi har diskutert statistikk og hvordan samle inn og bruke tall og statistikk fra virksomheten vår får å gjøre bibliotekene bedre for de som bruker oss. Vi har sett på praktiske eksempler på hvordan bibliotekarer blir mer effektive og sparer tid for både seg og bibliotekmedlemmene når de bruker iPad. Vi åpner dørene for alle kulturer og nye teknologier, men først og fremst er vi på riktig vei i balansen mellom det digitale og det fysiske. 

Vi kommer til å formidle e-bøker, møte folk på Facebook og fortsatt lese høyt for småbarn i biblioteket. Vi er der for studenter, småbarn og alle andre, uansett språk, kultur og religion. Bibliotekarer reiser rundt med bokbusser og bokbåt og er der for alle. For at folk skal få akkurat det de trenger av inspirerende lesestoff, film eller spill helt gratis. 

En bibliotekar stiller alltid spørsmål og prøver å forstå bedre. Avslutningsprogrammet på bibliotekmøtet følger faglig tradisjon når tittelen spør: Bibliotek NÅ – hva nå? Diskusjonen trakk fram mange utfordringer og kontroversielle tema. Erling Fossen utfordret bibliotekarer til å komme oss ut av bibliotekene og ble aktive deltakere i, og utviklere av, lokalsamfunnet. Nå bør vi bygge bedre bibliotek, ikke fler, være mer pågående og aktive i formidling av kunnskap og kultur og bevege oss utenfor bibliotekenes lokaler. Vi ses for eksempel på et treningssenter! 

Thomas Brevik 

Du kan også lese deg opp på onlinesiden for det som skjedde under det 73. norske bibliotekmøtet. 

Hvordan ser du for deg fremtidens bibliotek?
Vi vil gjerne høre hva du mener er bibliotekenes utfordringer i tiden som kommer, og bibliotekar Thomas svarer gjerne på spørsmål i kommentarfeltet.