NRK ba denne trioen om å håndplukke Norges 100 beste dikt: Eirik Vassenden som er professor i nordisk litteratur ved UiB, Marit Grøtta som er førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved UiO og litteraturviter og forskningsbibliotekar Trond Haugen fra Nasjonalbiblioteket.

Norges beste dikt skal kåres i NRK-satsingen «Dikt & forbannet løgn». Her er de 100 beste diktene som trioen har fått velge fritt. 

Her ser du alt du kan oppleve med NRK poesi-happening «Dikt & forbannet løgn«!

Du kan lese de fleste av diktene på 100-listen som er utgitt før 2000 i Nasjonalbiblioteketes bok-arkiv bokhylla.no.

Hjerte, smerte

Dikt som beskriver kjærlighetens irrganger.

1. Wergeland: “Den første omfavnelse”, fra Poesier (1838)
2. Aasmund Olafsson Vinje: “Langs ei Aa” , fra Ferdaminni fraa sumaren 1860 (1861), Digtsamling (1864)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
3. Dagny Juel «Stille! Stille!», i tidsskriftet Samtiden 1975 (Skrevet ca. 1900)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2014071481070_001
4. Olaf Bull: “Fra Mezzaninvinduet”, fra Digte (1909)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
5. Olaf Bull: “Metope”, fra Metope (1927)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051805123
6. Arne Garborg: “Møte”, fra Haugtussa (1895)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
7. Kristofer Uppdal: “Bloddrope-trall”, fra  Ungdomsvers (1919)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040300059
8. Inger Hagerup: “Lykke”, fra Videre (1945)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011606057
9. Marie Takvam «Første månaden», fra Auger, hender (1975)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306077
10. Haldis Moren Vesaas: “Jordange”, fra Harpe og dolk (1929)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306088
11. Haldis Moren Vesaas: “Ord over grind”, fra I ein annan skog (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007022001024
12. Alf Prøysen: “Steinrøysa neri bakken”, fra Drengestu’viser (1948)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012073108100
13. Olav H. Hauge: “Du var vinden”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
14. Ernst Orvil: “I solnedgangen”, fra Kommer du til meg (1947)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041608047
15. Stein Mehren: “Jeg holder ditt hode”, fra Mot en verden av lys (1964)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013013108057
16. Arnulf Øverland: “Jeg går omkring”, fra På Nebo bjerg (1962)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041201029
17. Jan Erik Vold: “Ikke alle kjærtegn”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
18. Rolf Jacobsen: “Plutselig. I desember”, fra Nattåpent (1985)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060204039
19. Tor Ulven “Sitt hos meg”, fra Søppelsolen. Memorabilia)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012110906111
20. Tone Hødnebø: “Å, elskede bli i hjertet mitt”, fra Stormstigen (2002)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009042800034

Med penn som våpen

Dikt med en politisk undertone, dikt som ofte dirrer av harme, og dikt som vil vekke oss.

1. Johan Herman Wessel: “Smeden og bageren”, fra Votre Serviteur Otiosis, nr. 23 (1784)
2. Henrik Wergeland: “Skaalsang for Trykkefriheden”, fra  Læsebog for for den norske Ungdom. 2 (1844)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022710001
3. Bjørnstjerne Bjørnson: “Jeg velger meg april!”, fra Digte og sange (1870)
4. Nordahl Grieg: “Til ungdommen”, fra Håbet (1946)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012806125
5. Arnulf Øverland: “Du må ikke sove”, fra Den røde front (1937)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015021108043
6. Gunvor Hofmo: “Fra en annen virkelighet”, fra Fra en annen virkelighet (1948)
7. Hans Børli: “Stål”, fra Villfugl (1947)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070108043
8. Arnljot Eggen: “Lagnad, sa vi”, fra Sprekker i muren. Dikt og andre tekster (1969)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
9. Inger Hagerup: “Den korsfestede sier:”, fra Den syvende natt (1947)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014030707023
10. Haldis Moren Vesaas: “Tung tids tale”, fra Tung tids tale (1945)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
11. Jens Bjørneboe: “Om ungdommens råskap”, fra Aske, vind og jord. Sanger, viser og dikt (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011081020003
12. Åse-Marie Nesse: “Camilla Collett”, fra Til ord skal du bli (1973)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071904061
13. Georg Johannesen: “Jødisk partisansang”, fra Nye dikt (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042001032
14. Jan Erik Vold: “I går ja”, fra Elg (1989)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013121206180
15. Torgeir Schjerven: “Allah Akbar. Bønn for barna i Gaza”, fra Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk (2006)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008120100079
16. Karin Moe: ”Materalienasjon i bokstaveleg forstand”, fra Sjanger (1986)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013062506110
17. Inger Elisabeth Hansen: “Hamlet kikker (granskning, offentlig)”, fra Fraværsdokumenter (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102904045
18. Øyvind Berg: “Vi er fyllesjuke finner”, fra Poe si tid (1993)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007120500083
19. Cecilie Løveid: “Arnolfinis brud”, fra  Nye dikt (2001)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010900064
20. Cecilie Løveid: “Straff”, fra Dikt 2001-2013 (2014)

Natur og menneske

Dikt der ydmykhet til naturen er sentral, med det lille mennesket i den store naturen.

1. Wergeland: «Pigen paa anatomikammeret» (1837). Første gang i tidsskriftet «Bien» (1837)
2. Johan Sebastian Welhaven «Søfuglen», fra Digte (1839)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061112002
3. Aasmund Olavsson Vinje: ”Ved rundarne”, fra Ferdaminne fraa Sumaren 1860 (1861)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
4. Knut Hamsun: ”Skærgaardsø”,  fra Det vilde Kor (1904).
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051813001
5. Olav Nygard: “No reiser kvelden seg”, fra Ved vebande (1923)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013110124013
6. Arne Garborg: ”Til deg du hei og bleike myr”, fra Haugtussa (1895)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
7. Aslaug Vaa: ”Naar kann ein sjaa”, fra Villarkonn (1936)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041400062
8. Astrid Hjertenes Andersen: ”Hestene står i regnet”, fra De unge søylene (1948)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061808092
9. Rolf Jacobsen: ”Kraftledning”, fra Jord og jern, 1933
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052404030
10. Kristofer Uppdal: ”Hestane mine”, her posthumt fra Hestane mine (1963)
11. Olav H. Hauge: ”Kvardag”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
12. Olav H. Hauge: ”Under bergfallet”, fra Under bergfallet (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011110908007
13. Paal Helge Haugen: «Steingjerdet», fra Anne (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051404026
14. Bjørn Aamodt: ”Man”, fra Anchorage (1997)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022504011
15. Gro Dahle: ”Jeg skjærer datteren min ut av selje”, fra Hundre tusen timer (1996)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071104012
16. Eldrid Lunden: ”Museo Academico i Firenze”, fra Til stades. Tekstar om erindring og gløymsle (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011030705048
17. Cecilie Løveid: ”Flyttesang”, fra Flytterester (2012)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071608129
18. Kjartan Hatløy: ”Ei stille ingen våger seg ut i”, fra Kjøkkendikt (2012)
19. Øyvind Rimbereid: ”Med slebetauet rett inn…”, fra Jimmen (2011)
20. Inger Elisabeth Hansen: “Bruk og misbruk av Klippeblåvingen” fra Å resirkulere lengselen, avrenning foregår (2015)

Uro

Dikt som får oss til å undres, og som setter ord på det ordløse i oss og verden rundt.

1. Dorothe Engelbretsdatter: ”Afften Psalme”, fra Siælens Sang-Offer, 1678
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051513004 [utgave fra 1684]
2. Henrik Wergeland: ”Til Foraaret” (1845)
3. Magdalene Thoresen: ”Jeg har søgt”, fra Digte af en Dame (1860)
4. Henrik Ibsen: ”Bergmanden”, fra Digte (1871)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013050224034
5. Sigbjørn Obstfelder: ”Jeg ser”, fra Digte (1893)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
6. Sigbjørn Obstfelder: ”Navnløs”, fra Digte (1893)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
7. Olaf Bull: ”Stenen”, fra Digte (1909)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
8. Inger Hagerup: ”Emily Dickinson”, fra Mitt skip seiler (1951)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042804134
9. Åsmund Sveen: “Guten låg i graset”, fra Andletet (1932)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011021406059
10. Tor Jonsson: ”Så stig då i meg einsemd”, fra Ei dagbok for mitt hjarte (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052004071
11. Tarjei Vesaas: ”Det ror og ror”, fra Lykka for ferdesmenn (1949)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010120906064
12. Alf Prøysen ”Slipsteinsvæilsen”, fra Så seile vi på Mjøsa og andre viser (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051004002
13. Hans Børli: ”Brystbeinet av et rådyr”, fra Etterlatte dikt. På harmonikk. Siste dikt (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112304054
14. Olav H. Hauge: ”Og eg var sorg”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
15. Paal-Helge Haugen: ”Da vi var fjorten”, fra Steingjerde (1979)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070204035
16. Tor Ulven: ”Ingen trekkfugler”, fra Fortæring. Prosastykker (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081601015
17. Tone Hødnebø: ”Himmelen er et kraftverk”, fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
18. Øyvind Rimbereid: ”WAT vul aig bli”, fra Solaris, korrigert (2004)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011071406066
19. Steinar Opstad: ”Skjærereiret i kveldssola, det brenner”, fra Tavler og bud (1996)
20. Steinar Opstad: ”Sjelemesse”, fra Å, høye dag (2013)

Dikt & forbannet løgn

Dikt i en «åpen klasse».

1. Wessel: ”Digterens Gravskrift over sig selv”
2. Henrik Wergeland: ”Mig Selv”, første gang i avisen Tiden (1841) http://www.nb.no/nbsok/nb/de0298ea4ac29bab0a75e301974c119a?index=8#107
3. Johan Sebastian Welhaven: ”Dyre Vaa”, fra Halvhundrede Digte (1848)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012030524007
4. Aasmund Olavsson Vinje: ”Eit syn”, fra Diktsamling (1864)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009071303002
5. Vilhelm Krag: ”Fandango”, fra Digte (1891)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051112004
6. Sigbjørn Obstfelder: ”Regn”, fra Digte (1893)
7. Sigbjørn Obstfelder: ”Vår”, fra Digte (1893)
8. Zinken Hopp: ”Maneter”, fra merkelig nok! (1935)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014031108041
9. Kristofer Uppdal: ”Sauros-skratt”, fra Solbløding (1918)
   http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040704062
10. Jakob Sande: ”Då Gud heldt fest i Fjaler”, fra Sirius (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051400106
11. Jan Erik Vold: ”Poetens vandring”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
12. Gro Dahle: ”Paven møtte søstrene”, fra Audiens (1987)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012121105020
13. Tone Hødnebø: «kvadradata pisma», fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
14. Terje Dragseth: ”Eg Kvitekråka”, fra Kvitekråkas song
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011205035
15. Erlend O. Nødtvedt: ”Lærdalstunnel stengt åpen dovregubbehall”, fra Trollsuiten (2014)
16. Olav H. Hauge: ”Det er den draumen”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
17. Kate Næss: ”Hva båtene vil”, fra Blindgjengere (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080100015
18. Ellen Einan «Hos søster ku», fra Jorden har hvisket (1984)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012100106170
19. Øyvind Berg «Alkis», fra Kunngjøring (1992)
20. Tor Ulven «Konsert IV (ppp)», fra Stein og speil. Mixtum compositum (1995)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008021404058

Bokomslag til diktbøker av Jan Erik Vold, Olaf Bull og Olav H. Hauge, fra Nasjonalbiblioteket.

Er du en råflink fotograf?

Delta også i fotokonkurransen vår: Du kan visualisere temaene til diktene som skal kåres i «Dikt & forbannet løgn».

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder Anne Cathrine Straume en knapp på den eneste sakprosa-boken, nemlig «Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

Det har vært mye snakk om hvor dyster den nordiske barne- og ungdomslitteraturen er blitt de siste årene. Trenden er lett å se fortsatt. Nordiske forfattere går ikke av veien for å skrive om kreftsyke barn eller papirløse flyktninger. Men sammenligner vi årets kandidater til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris med fjorårets, er det langt flere bøker av den humoristiske eller eventyrlige sorten i år. Her er færre rene bildebøker, flere romaner for litt større barn, som kan lese selv. Ingen diktsamling i år, derimot et praktverk av en fagbok.

La oss starte med den.

Suveren sakprosa

«Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

«Leonardo. Oikealta Vasemmalle» (Leonardo. Fra høyre til venstre) av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.) er slående å se på, med en lang rekke gjengivelser av Leonardo da Vincis kjente og mindre kjente verk. Boken er en enestående inspirasjon for alle som har et snev av nysgjerrighet i seg. Den handler først og fremst om multi-geniet Leonardo da Vinci, dernest om hans tid, i renessansens Italia. Gjennom boken løper Leonardos egne skisser og håndskrevne dokumenter. De er trykt på tykt, eksklusivt papir og på gjennomsiktige, tynne silkepapirsider, som skaper en særegen sanselig effekt. Boken blir en slags idéhistorie og kunstanalyse i ett. Forfatteren bedriver nemlig også nærlesing av Leonardos malerier og belyser detaljer som ellers ville gått de fleste hus forbi.

Parallelt med Leonardos egne bilder følger en moderne robot fortellingen – den beveger seg bare i nedre hjørne av boksidene, ikke i selve teksten. Slik jeg leser det, setter dette moderne elementet tiden og oppfinneren og nysgjerrigperen Leonardo i et perspektiv. Julia Vuori har i tillegg tegnet en rekke fantasidyr, dyr som Leonardo har beskrevet detaljert i notatene sine, men som først nå får en fysisk utforming.

Også det første året Nordisk råd delte ut en egen pris til barne- og ungdomsbokforfattere, var en av kandidatene til prisen en faktabok. Det var «Joels farger» av Isela Valve, en slags biografi om Ålands kunstmaler og forfatter Joel Petterson (1892-1937). Det er ikke meg imot om den storslåtte biografien om Leonardo da Vinci stikker av med prisen i år, men hva står det i statuttene?

«Priset utdelas en gång om året i samband med ett arrangemang av Nordiska rådet. Det ges för ett litterärt verk, skrivet för barn- och unga, på ett av de nordiska ländernas språk.

Med ett litterärt verk förstås i detta sammanhang poesi, prosa, drama, ett verk som kombinerar text och bild eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav.»

Dette forstår jeg slik at rene faktabøker ikke kan nomineres, men derimot fagbøker, for eksempel biografier, med høy litterær eller kunstnerisk kvalitet, slik tilfellet er med dette verket.

Stort spenn

Å sitte i juryen for barne- og ungdomsbøkene kan ikke være lett. Hvordan skal man sammenligne en enkel, liten bildebok med et ambisiøst biografiprosjekt, eller en humoristisk barnebok med en sterkt politisk og problematiserende ungdomsroman?

Jeg er uansett gledelig overasket over det høye nivået på årets kandidater. Visst finnes det enkelte tradisjonelle fortellinger i bunken, men overveiende er bøkene fylt av en energisk originalitet som gjør en glad og stolt på barnelitteraturens vegne.

«Durrebjørnen og skuterløypa» av Veikko Holmberg og Sissel Horndal (ill.).

Den samiske kandidaten er en av de svakeste i årets knippe. «Duvro-guovza ja skhotermadii» (Durrebjørnen og skuterløypa) av Veikko Holmberg og Sidsel Horndal (ill.) handler om binna Durre og ungen hennes Darre som blir forstyrret i dvalen sin av den nye skuterløypa. Dette er en velment, men overtydelig historie om de snille bjørnene og de dumme menneskene. Her er mye tekst med et til dels svært byråkratisk og vanskelig språk. Hvor store barn skal denne bildeboken passe til? Det viser seg at bjørnene kan snakke, bjørnemor har også stor innsikt i hvordan menneskenes myndigheter arbeider. Menneskene blir typer, noen er slemme, andre snille, og de har navn som Anton Antonsen og Sverre Svendsen. Bokens tydelige moralske budskap vekker minner om tidligere tiders barnebøker. Illustratør Sidsel Horndal løfter fortellingen, hun var nominert til Nordisk råds pris også for to år siden, da sammen med Signe Iversen med boken «Månegutten og Heike». Horndal har et gjenkjennelig og personlig uttrykk, Oppslagene i boken er fargesterke og følelsesladede, jeg liker best bildene der bjørnene får lov å være bjørner, og ikke tillegges menneskelige egenskaper.

«Aqipi – til sommerfest» av Naja Rosing-Asvid.

Grønland har nominert Naja Rosing-Asvids bildebok «Aqipi – til sommerfest», en fortelling om ånden Aqipi, som av og til blir tilkalt av en åndemaner og beveger seg inn i menneskenes verden. Etter en liten rammefortelling med åndevennene, får vi beskrivelse av hverdag og fest i et tradisjonelt grønlandsk samfunn. Boken blir pedagogisk, med svært detaljerte tegninger fra sommer- og vinterboplassene til grønlenderne i tidligere tider. Her skal håndverk, mattradisjoner og religiøse riter vises frem, ikke gjennom en, men flere små historier. Boken inneholder også en faktadel til slutt, med tips til hvordan leserne selv kan lage seg en gressdukke eller en snurrepinne. Det er et prisverdig bevaringsprosjekt, en bok som vil utsi noe om identitet og tilhørighet. Jeg mener likevel rammefortellingen blir for svak og springende i forhold til de gode intensjonene. Illustrasjonene er gjennomarbeidet og grundige, men kan minne litt om bildene 1970-tallets skolebøker ga av steinaldersamfunn eller bondesamfunn vi skulle lære om. Det vrimler av folk, redskaper og klesdrakter. Det blir dessverre verken spesielt spennende eller spesielt nytenkende.

Da liker jeg bedre den upretensiøse «Vinur minn, vindurinn» (Min venn vinden) av Bergrún Íris Sævarsdóttir fra Island. Rent formelt er vel dette den eneste rene bildeboken, der bildene helt fyller alle sidene og teksten er minimal. Denne boken henvender seg klart til de aller yngste barna. En katt ser værmeldingen på TV med bestefar. Bestemor slår fast at det godt kan bli lurevær! Og katten går ut og tester. Joda, her er vind, sol, regn og snø. Det er et typisk islandsk skiftende vær – og på bokens aller siste oppslag, fylles dobbeltsiden av et tjuetalls ord og begreper som beskriver de ulike værtypene. Om verken fortellingen eller illustrasjonene sprenger grenser – Sævarsdóttir gir spenstige utsnitt i illustrasjonene sine med en veksling mellom panorering og detalj-fokusering – er historien enkel, humoristisk og lærerik på en gang. En fin liten bok, som godt kan bli en yndling hos de aller minste.

Humor og energi

«Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill.).

Jeg nevnte innledningsvis at det er mindre dysterhet å spore i årets nominasjonsbunke, og at humor – og spenning – i større grad gjør seg gjeldende. Nesten som en tegneseriehistorie er årets bidrag fra Færøyene, boken «Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill)

Dette er en ellevill fortelling om farfar som møter en foretaksom hane som flytter inn i hagen. Farmor og farfar passer barnebarna, men verken de to små guttene eller farmor skjønner hvorfor farfar stadig snakker om denne famøse hanen, den har nemlig ingen av de andre sett:

«Viggo, har du nogensinde set en hane i røde smækbukser?»

«Nej, for vet du hvorfor?» svarede Viggo. «En høne har engang banket en Star Wars-robot, og vet du hvad, da jeg var lille, tissede jeg i ble, og mor havde os engang inde i maven, men kun en ad gangen. Men ved du hvad, Páll har en drage, som han har tabt i børnehaven!»

Ja, slik snakker en fireåring, og ettersom farfar blir mer og mer involvert i den snakkende hanens lurifakserier, lyder han for de utenforstående mer og mer som sitt tankespringende barnebarn. Er han blitt senil? Eller finnes det faktisk en hane med gule snekkerbukser i hagen?

Dette er en underholdende bok for barneskolebarn, og det gir ingen mening i å lete etter et underliggende budskap. Illustrasjonene er glatte og lett tilgjengelige, kanskje litt for enkle. Som vinnerkandidat tror jeg likevel ikke «Og mamma!» har store sjanser.

«Alberta Ensten och uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg.

Det kan derimot den ålandske «Alberta Einsten og Uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg og Ida-Maria Wibström ha. Dette er en litt Roald Dahl-aktig historie om Alberta, som ikke fremstår som noe skolelys, men som har mer innabords enn man kunne tro. Moren hennes er oppfinner – og i år skal hun delta i et stort mesterskap og konkurrere med den selverklærte Oppfinnerkongen, som, skal det vise seg, også er en stor svindler. Flyvende hus, forelskelser og utkledningsmanøvre er ingredienser i denne sprudlende og fantasifulle fortellingen. Strek-illustrasjonene med snirklede detaljer og skraverte flater underbygger følelsen av fart, spenning og fantasi. Boken gir leseren et inntrykk av at det meste er mulig, bare man har mot og tiltakslyst.

Eventyr

En annen sterk kandidat er den svenske «Mördarens apa» , en 600 siders roman av Jakob Wegelius. Boken er en frittstående oppfølger til «Legenden om Sally Jones». Både den og oppfølgeren har vunnet den svenske August-prisen og handler om gorillaen Sally Jones, som jobber som mekaniker på en båt. Apen er usedvanlig intelligent, hun kan selvfølgelig ikke snakke, men lærer seg etterhvert å forstå menneskespråk og har et enormt talent for å løse all verdens tekniske problemer. I årets bok blir apens bestevenn og styrmann arrestert i Lisboa, anklaget for mord. Han er selvfølgelig uskyldig, Sally rømmer og må prøve å renvaske sin bestevenn.

«Mördarens apa» av Jakob Wegelius.

Wegelius serverer en eventyrlig og grensesprengende historie, som er fiksjon og løgn og forbannet dikt, men som oppleves som virkelig og faktisk mulig. Jeg tror etterhvert at Sally Jones er i stand til det meste. Hun blir helten jeg heier på. Behandlingen av Sally fra ignorante mennesker som vil putte henne i dyrehage eller aller helst avlive henne, gir assosiasjoner til en altfor utbredt holdning til alle mennesker som er annerledes – mange er dem som aldri får muligheten til å vise hva de kan og står for, fordi de defineres ut fra utseende eller navn.

«Mördarens apa» en roman om vennskap, trofasthet, profittjag, sannhet og løgn. Illustrasjonene i boken levendegjør det mangslungne persongalleriet samtidig som de bidrar til poesi og sårbarhet i den virvlende røverhistorien. Dette er en leseropplevelse av de sjeldne!

«Jagger, Jagger» av Frida Nilsson.

Også den andre svenske kandidaten, Frida Nilssons «Jagger, Jagger» blander fiksjon og fakta på finurlig vis. Jeg-fortelleren og hovedpersonen heter Bengt. Han blir mobbet av barna i nabolaget, en dag stenger de ham til og med inne i en kjellerbod. Da blir han reddet av hunden Jagger Svensson. Han er uteligger og er på leting etter noe å spise. Et merkelig og ikke helt enkelt vennskap utvikler seg mellom Bengt og Jagger. Fortellingen fascinerer ved sin naturlige omgang med hunden som et menneske, samtidig som gnisninger mellom barna og ikke minst foreldrenes litt hjelpeløse inngripen i barnas oppførsel skildres med skarpt blikk og ikke så rent lite humor. «Jagger, Jagger» er en tøff historie som viser hvordan det er å bli holdt utenfor. Den er brutal, men skriver også frem en sterk vilje til overlevelse og ikke minst hevn. Den som ler sist, ler best.

Fantasy

«Maresi. Krönikor från Röda klostret» av Maria Turtschaninoff.

Norsk ungdomslitteratur har de siste årene vært dominert av dystopier. Verden slik vi kjenner den er gått under, naturkatastrofer, krig eller epidemier skaper nye utfordringer for unge som må overleve på egenhånd og ikke minst ta de rette valgene for å skape et levelig samfunn. Internsjonalt vrimler det av fantasyromaner der det gode stilles opp mot det onde og der reality-elementet er sterkt nærværende. Ikke noe av dette finner vi hos årets kandidater til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. En fantasyroman er med likevel, det er den finske «Maresi. Krönikor från röda klosteret» av Maria Turtschaninoff.

Maresi er vår forteller. Hun er blitt pålagt å skrive ned dramatiske hendelser fra klosteret der det bare bor jenter og kvinner. Klosteret, som ligger på en avsidesliggende øy der ingen mann har adgang, er et senter for kunnskap og omsorg. Mange unge jenter søker til klosteret for beskyttelse. Riktig skummelt blir det når ungjenta Jai, som er flyktet fra en voldelig far fra en tradisjonell maskulin æres-kultur, blir innhentet av faren. Han har allerede drept søsteren hennes, som han mente var løsaktig, nå vil han drepe Jai for å redde seg selv fra skam.

Historien er uvanlig fascinerende, men jeg spør meg: hvilken gutt ville lest dette? Fortellingen skildrer menn som voldelige overgripere, kvinner som romslige og rause omsorgspersoner med nær tilknytning til jord, blod og kvinnelige guddommer. Overnaturlige krefter tas i bruk når kampen er på sitt heteste. Når Maresi ved slutten av romanen velger å forlate klosterets trygghet og returnere til den skremmede og farlige verdenen utenfor, for å dele sin kunnskap med andre, blir hun som en litteraturens Malala. Det er sterkt og vakkert, nydelig fortalt både med sanselige naturskildringer og filosofisk søken. Likevel kan jeg ikke unngå å føle ubehag over polariseringen mellom kvinner og menn i denne romanen.

Gru og grøss

Thorarin Leifssons «Madurin sem hatadi börn» (Mannen som hatet barn) har også elementer av samfunnsengasjement i seg. På overflaten er dette fortellingen om tolvåringen Sylvek, som bor i Reykjavik sammen med bestemoren sin. De har arvet et hus og kom til Island fra Barcelona for et års tid siden, bare Sylvek har lært seg språket. Han har imidlertid ennå ikke fått noen nære venner. Plutselig en dag skjer det groteske ting i Reykjavik, denne byen der vanligvis ingenting skjer, ifølge Beste. Kroppsdeler av unge gutter blir funnet på supermarkeder rundt om i byen. En gal guttemorder er løs! Samtidig må Sylvek og Beste leie ut et rom i huset for å tjene penger. Mannen som kommer er mørk og sortkledd, og han røper for Sylvek at han hater barn.

Visst blir det spennende, men jeg kan røpe så mye som at det ikke er så brutalt som det høres ut til. Virkeligheten er ikke alltid slik vi ser den. Og som i Jo Nesbøs Doktor Proktor-fortellinger, som også kan være brutale nok, er vi aldri i tvil om at våre folk skal klare brasene. Thorarinn Leifssons dystre illustrasjoner, derimot, underbygger uhyggesfølelsen og gir dybde til fortellingen.

Den underliggende kritikken slår i mange retninger. For meg går det litt over stokk og sten mot slutten, og fortellingen mister troverdigheten sin. Treningshysteri og dopingmisbruk får sitt, underholdningsbransjen likeså. At selve barnebokbransjen også tematiseres, er kanskje artigere for voksne lesere enn for barn.

Problematiserende barnebøker

«De som ikke finnes» av Simon Stranger.

Simon Stranger er den forfatteren som går lengst i å skrive politisk for unge lesere. Hans ungdomsroman «De som ikke finnes» er en beksvart avslutning på trilogien om Emilie og Samuel. Hun er norsk, hvit og rik, han er øst-afrikaner, svart og fattig. I denne romanen, som kan leses uavhengig av de foregående, tropper Samuel opp på Emilies dør etter måneder på reise gjennom Europa. Han er skadet, trenger penger, kanskje er han også ruset?

Er «De som ikke finnes» en god roman? Jeg vil si at den først og fremst er en viktig roman, her er en forfatter som har beholdt troen på at litteratur kan forandre verden, som håper kunsten kan gi innsikt som fører til faktisk handling. Rent litterært er ikke Stranger noen finsmed. Han driver ikke med dybdepsykologi eller malende miljøskildringer. Harde fakta slås i bordet, og det er greit nok, for det virker.

Innimellom skulle jeg likevel gjerne sett flere sider av både Emilie og Samuel, fått tilgang til flere følelser. Slik det er nå, blir det mange litt umotiverte påstander, som Stranger helt sikkert har belegg for i autentiske historier, men faren for stereotypier er til stede.

• LES: Anmeldelsen av «De som ikke finnes»

«Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung.

Rent litterært og språklig er det flere lag og nyanser i den danske romanen «Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung. Dette er fortellingen om det umake venneparet William og Knud. Lenge tror vi Knud er en frekk og omstreifende venn. Litt etter litt skjønner vi at han er en fantasifigur, et bilde på kreftsykdommen i Williams kropp. Tjukk og selvgod ligner han litt på Astrid Lindgrens udødelige Karlson på taket. Han forteller røverhistorier fra hele verdenshistorien – han har nemlig holdt keisere, generaler, gatefeiere og slangetemmere med selskap. Sitt vanskelige tema til tross blir «Ud med Knud» en både morsom og spennende bok. Wung-Sung skriver frem nydelige og ubehagelige betraktninger fra William, som bekymrer seg for foreldrene, får angst og dårlig samvittighet for at de har det vondt, sliter seg ut og dessuten har sluttet å sove i samme seng.

Forfatteren utvider romanen med klare referanser til Huckleberry Finn og flåteflukten nedover Mississippi. Han understreker viktigheten av drømmer, av ønsket om frihet, og ikke minst skriver han frem Wlliiams håp om bare å få være en helt alminnelig gutt.

«Et helt alminneligt barn ville blive bedt om at hjælpe til derhjemme. Derfor kravler William ud ad vinduet. Det kræver mange kræfter at få løftet sig op over vindueskarmen. Han er usikker på benene, da han bevæger sig over græsplenen. Det er overskyet. Græsset stryger ham helt op på læggen. Det er højt som i en urskov. Sådan var det ikke, før William blev syg. Der er to muligheder: Enten ser mor og far slet ikke, hvor langt græsset er blevet, fordi de kun kan se deres syge søn. Eller også vil far ikke slå det, fordi larmen fra græsslåmaskinen kan forstyrre hans søn, så han ikke får hvilet sig og bliver endnu mere syg.»

«Ud med Knud» er en bok med en voldsom oppdrift, til tross for sitt vanskelige tema. Noen vil spørre seg om barn MÅ lese om slike sørgelige ting. Nei, det må de ikke, men de KAN. Muligheten til gjenkjennelse, trøst, til å dele traumatiserende erfaringer med andre og kanskje finne frem til et språk for det som ikke kan uttales, finnes i litteraturen. Det er godt å tenke på.

«Ella er mit navn vil du købe det?» av Mette Hegnhøjs.

Mette Hegnhøjs «Ella er mitt navn vil du købe det?» er bunkens mest eksperimentelle bok. Vi kan kanskje ikke engang kalle det en bok. Dette er nemlig en slitt pappeske med en slapp syltetøystrikk rundt! Inne i esken ligger omlag hundre løsark med små notater. I tillegg en dose poetsne, eller små, runde papirbiter, sånne som spises og spyttes ut av en hullemaskin. På baksiden av esken står det

«Dette er Ellas efterlatte noter, som vi fandt dem i Privaten bag Antikvariatet i en æske under Ellas seng. Med vennlig hilsen Jensen & Dalgaard.»

Det er altså Ella, 12 år, som med en gammeldags skrivemaskin har skrevet disse lappene. Der står det om dødsboene moren kjøper inn, som Ella må sortere. Det står om morens nye kjæreste, som Ella bare kaller plageånden. Og det står om katten, som i noen få, lykkelige dager er Ellas bestevenn før moren mener hun er allergisk og sørger for at katten forsvinner.

De mange løse lappene utgjør en sjelden sterk fortelling. Vi får ingen bakgrunnshistorie, det er som å dykke ned i virkelighetens verden, få et glimt rett inn i livet til den ensomme og etterhvert frustrerte Ella. Poetsneen skyldes at hun går løs på bøkene i antikvariatet med hullemaskinen. Så er hun borte.

Hvor ble Ella av? Hvordan ender denne ubehagelige historien? Det får vi ikke vite. Mette Hegnhøj utfordrer leserne sine ved å være så kompromissløs. Det er tøft gjort å ta sine unge lesere på alvor, gi dem noe å bite i. Og kanskje er danske – og nordiske – barn så godt skolert i litterære fortellinger at de svelger dette uten problemer?

Poesi

«Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.).

Jeg nevnte at det ikke er noen rene diktsamlinger blant årets kandidater til den nordiske prisen. Likevel finnes her poesi, ikke minst i den tilforlatelige kjærlighetshistorien «Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.) Slik åpner boken:

«En tirsdag ble Joel forelsket.
Han hadde ikke vært det før.
Han visste ikke at han skulle bli det heller.
Han sto ved døra på skolen og ventet.
Han visste ikke hva han ventet på.
Men han ventet likevel.»

Joel visste ikke hva han ventet på. Men han ventet likevel. Det er et utsagn med mange lag, enkelt og stort på samme tid. Og det handler da også om de helt store følelsene i denne lille, illustrerte romanen med undertittelen «En kjærlighetshistorie».

Joel og Io finner hverandre, selv om han er sjenert og stillferdig og hun er modig og foretaksom. Der Gulliksen tryller frem de fineste bilder med bokstaver, lar Anna Fiske poesien strømme gjennom sine rufsete og umiddelbare illustrasjoner. Vi får vekselvis ettertenksomme helsides oppslag og dramatiske, pulserende tegneserieruter. At forfatter og illustratør har funnet tonen er lett å se. Resultatet er en hverdagshistorie som blir allmenngyldig, den er vakker og sår og vil sikkert gå hjem hos langt flere enn aldersgruppen seks til ni år, som den er markedsført for.

• LES: Anmeldelsen av «Joel og Io»

Og vinneren er…

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. Det er blitt en viktig pris. Den svært gode nordiske barnelitteraturen – for det skal sies, vår litteratur for barn og unge står i en særstilling i verden, med eksperimentering og grenseutvidelse både hva gjelder innhold og form – blir løftet frem med sin egen verdi, uten å måtte måles og skulle konkurrere med voksenlitteraturen.

Det første året gikk prisen til en finsk fantasyroman for ungdom som handlet om døden. I fjor gikk prisen til en norsk barneroman som handlet om hvordan tre små kamerater skulle takle livet. Og i år? Er tiden inne for en bildebok? Jeg tror ikke det. Men juryen har en vanskelig jobb. Simon Stranger har skrevet den mest rystende fortellingen, Mette Hegnhøj den mest eksperimentelle.

I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder jeg en knapp på den forseggjorte og fascinerende biografien om Leonardo da Vinci og den usedvanlig originale og rørende røverhistorien om «Mördarens apa».

• LES: – Parodisk dystre barnebøker.

Har du en bok du vil anbefale, legg dem gjerne til i kommentarfeltet! Og del gjerne dine ferske #lesetips på Instagram – vi deler dem videre!

LES OGSÅ: Snakkisen om Kronprinsessen og #minbok

Favorittboktipsene som ble lyshusbibliotek er de som var emnemerket #minbok på Twitter og Instagram i forbindelse med reisen med Litteraturtoget. Romaner, poesi og sakprosa i skjønn forening – og ungdomsbøker og barnelitteratur er listet for seg:

Konstruksjon og inderlighet av Trude Marstein
Sannhetens løgner av Randy Susan Meyers
Lengselens lilje av Nora Roberts
Bad luck and trouble av Lee Child
Karitas – kaos på lerret av Kristin Marja Baldursdottir
Snart er møtet over av Hanne Aga
Godt nok for de svina av Anita Krohn Traaseth
Hotellet på hjørnet av bitter og søt av Jamie Ford
Stillstand av Agnes Ravatn
Tender is the night av F. Scott Fitzgerald
En søndag ved bassenget i Kigali av Gil Courtemanche
Camillas lange netter av Mona Høvring
Hermeneutics, History and Memory av Phipil Gardner
Hjertet i Paris av Paula McClain
Alice Munros beste – noveller i utvalg
Sønnen av Jo Nesbø
Himmelblomst-treet av Gert Nygårdshaug
Afrodites basseng av Gert Nygårdshaug
I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng
Kafka on the shore av Haruki Murakami
Ein vakker dag av Anna Gavalda
Hauk og due av Henrik Langeland
Styrtet engel av Per Olov Enquist
Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi
God natt, natt av Svein Nyhus
Paradisoffer av Kristina Ohlsson
Making globalization work av Joseph Stiglitz
The challenge of Africa av Wangari Maathai
Matters of life and death av John Wyatt
The reason for god av Timothy Keller
Koloss av Finn Alnæs
Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen
The Easter Parade av Richard Yates
Dikt i samling av Haldis Moren Vesaas
Pan av Knut Hamsun
Fugletribunalet av Agnes Ravatn
Det politiske landskap av Bernt Aardal(red.)
Snømannen av Jo Nesbø
På sporet av den tapte tid av Marcel Proust
The namesake av Jhumpa Lahri
En fremmed jeg kjenner av Elin Åsbakk Lind
Min stil av Lars Fiske
Naked Lunch av William Burroughs
Drømmer fra Bunker Hill av John Fante
Den fremmede av Albert Camus
Menn and cartoons av Jonathan Lethem
The grapes of Wrath av John Steinbeck
The blazing world av Siri Hustvedt
Store stygge dikt av Ruth Lillegraven
Rörgast av Johan Theorin
Du er meg for søvnig av Karoline Kaspara Palonen
Bli hvis du kan Reis hvis du må av Helga Hjetland
Sannheten om Harry Quebert-saken av Joël Dicker
Vindens Skygge av Carlos Ruiz Zafòn
Veronica decides to die av Paulo Coelho
Menn er fra Mars kvinner fra Venus av Hohn Gray
Kvinnen i buret av Jussi Adler-Olsen
Vesle Tito av Elanor Frances Lattimore
Jellicoe Road av Melina Marcheta
Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett
The Book of Illusions av Paul Auster
Sunset Park av Paul Auster
Ekornløven av Kari Vinje
The Way to Cook av Julia Child
Det som ventet meg av Parinoush Saniee
Ringenes herre av JRR Tolkien
Skitten snø av Mahmona Khan
Drabant av Øyvind Holen og Mikael Noguchi
Den usynlige kona og andre forunderlige folk av Terje Jonassen
Boktyven av Markus Zusak
Kunsten å høre hjerteslag av Jan-Philip Sendker
Bakerens Datter av Sahra McCoy
CeeCee Honeycutts reddende engler av Beth Hoffman
Hav av tid av Merete Morken Andersen
Himmel og helvete av Jòn Kalman Stefànson
Det synger i lauvet av Britt Karin Larsen
London 2048 Bing og Bringsværd
Å telle duer av Marie-Sabine Roger
Me skal bli omskapte av Mariell Øyre Jostein Avdem Fretland
Hvem er du Alaska av John Green
Dear Life av Alice Munro
Stuff I`ve been reading av Nick Hornby
Balansekunst av Rohinton Mistry
Det finns en särskild plats i helvetet för kvinnor som inte hjälper varandra av Liza Marklund
Gäst hos verkligheten av Pär Lagerkvist
Mid-August at Sourdough Mountain Lookout av Gary Snyder
1984 George Orwell
Kameleonmenneskene av Hans Olav Lalum
Et offer til Molok av Åsa Larsson
Og været skiftet og det ble sommer og så videre av Pedro Carmona-Alvarez
Karusellmusikk av Jo Nesbø
Syngja av Lars Amund Vaage
Harbour Street av Ann Cleeves
Madaddam av Margret Atwood
American Pastoral av Philip Roth
Minou alene i Paris av Mindy Bingham
Fugletribunalet av Agnes Ravatn
Siddhartha av Hermann Hesse
Min døde mann av Arne Lygre
Sult av Knut Hamsun
Snø vil falle over snø som har falt av Levi Henriksen
Vindens veier av Nils-Aslak Valkepää
Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese
Four letters of love av Niall Williams
Veronika vil dø av Paulo Coelho
Nesten for alvorlig av Mari Stokke-Bakken
Italienske sko av Henning Mankell
La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson
Stallo av Stefan Spjut
The Emperor av Ryszard Kapuscinski
En ettermiddag om høsten av Marjam Kristensen
Bödeln av Pär Lagerkvist
Ulvehunden av Jack London
Når villdyret våkner av Jack London
Der villmarka suser av Mikkjel Fønhus
Gunnlaug Ormstunges saga
Portnoy’s complaint av Philip Roth
Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen
Under Manhattan av Erling Kagge
Drep ikke en sangfugl av Harper Lee
Jenny av Jonas Gardell
Tørk aldri tårer uten hansker! av Jonas Gardell
Over de høye fjell av Bjørnstjerne Bjørnson
Min kamp av Karl Ove Knausgård
Amys øyne av Richard Kennedy
Besettelse av A.S Byatt
Azur av Jon Bing
Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay
Juvikfolke av Olav Duun
The Soldier of the Great War av Mark Helprin
Sykkelrytteren av Tim Krabbé
Erindringens bok av Péter Nádas
In Other Rooms, Other Wonders av Daniyal Mueenuddin
Knakk! av Daniil Kharms
Guden for små ting av Arundhati Roy
Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle
Å smyge forbi en øks av Beate Grimsrud
En dåre fri av Beate Grimsrud
Kristin Lavrandsdatter av Sigrid Undset
Kransen av Sigrid Undset
En beretning om blindhet av José Saramago
A Book of Memories av Péter Nádas
Et helt halvt år av Jojo Moyes
Tirsdager med Morrie av Mitch Albom
Tusen strålende soler av Khaled Hosseini
Keiseren av Portugalien av Selma Lagerlöf
A long walk to freedom av Nelson Mandela
Dette burde skrives i nutid av Helle Helle
Denne flammende verden av Siri Hustvedt
Victoria av Knut Hamsun
Mensagem av Fernando Pessoa
Alfabethuset av Jussi Adler Olsen
Det finnes ingen helhet av Helga Flatland
The Bluest Eye av Zadie Smith
Min annerledeshet, min styrke av Loveleen Brenna
Odinsbarn av Siri Pettersen
De usynlige av Roy Jacobsen
Rivers of London-serien av Ben Aaronovitch
Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg
Moskva-Petusjki av Venedikt Jerofejev
Kupé nr. 6 av Rosa Liksom
Anna Karenina av Leo Tolstoj
De utvalgte av Nicolai Houm
Hopp, jenter, hopp! av Karin Berg
Flaggermusmannen av Jo Nesbø
Lørdag av Ian McEwan
Verdenshistorie av Carl Grimberg
Dinotopia av James Gurney
Little brother av Cory Doctorow
Gribbenes land av Andrè Brink
Popsongar av Frode Grytten
Forhistorien av Siegfried Lenz
Prost Gotvins geometri av Gert Nygårdshaug
Brave New World av Aldous Huxley
Til trøyst av Jan Inge Sørbø
Utid av Kristin Lind
Olav Audunsøn av Sigrid Undset
Hardkokt eventyrland og verdens ende av Haruki Murakami
Noe med natur av Dag Johan Haugerud
Raushetens tid av Katrine Aspaas
The Name of The Wind av Patrick Rothfuss

UNGDOMSBØKER
Eleanor & Park av Rainbow Rowell
Sofies verden av Jostein Gaarder
Mette-Marit går til filmen av Björg Gaselle
Mette-Marit russepike av Björg Gaselle
Anne fra Bjørkely av Lucy Maud Montgomery
Monsteret kommer av Patrick Ness
Narnia-serien av C. S. Lewis
Men jeg så ham dø av Lloyd C. Douglas
13 gode grunner av Jay Asher

BARNEBØKER
Momo, eller kampen om tiden av Michael Ende
Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe
Palle puddel: et hundeliv av Anna Fiske
Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett
Kurt kurér av Erlend Loe
Knerten av Anne Cath. Vestly
Jo vil ikke bæsje på do av Ingrid Røeggen og Mari Bergset
Espen Herberts opptegnelser 1-3 av Bjørn Ingvaldsen
Muffe-bøkene av Arne Garvang
Iben og forvandlingen av Geir Gulliksen og Anna Fiske
Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans av Werner Holzwarth og Wolf Erlbruch
Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl
Georgs magiske medisin av Roald Dahl
Kirkegårdsboken av Neil Gaiman
Coraline av Neil Gaiman
Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren
Tøffe Trine av Ulf Løvgren
Lindgrens «Mio, min Mio» av Astrid Lindgren
Gangster-bestemor av David Walliams
Heidi av Johanna Spyri
Pølsedrømmer av Asbjørn Stenmark
Godnatt, mister Tom av Michelle Magorian
Onkel Toms hytte av Harriet Beecher Stow
Guro på Tirilltoppen av Anne Cath. Vestly
Mio min mio av Astrid Lindgren
Lotta i Bråkmakergata i Astrid Lindgren
Tom i villmarka av Ingvald Svinsaa
Huset på prærien av Laura Ingalls Wilders
Ronja Røverdatter av Astrid Lindgren
The Chronicles of Robin Hood av Rosemary Sutcliff
Den lille prinsessen av Tony Ross
Historien om…-serien
Pippi av Astrid Lindgren Emil fra Lønneberg av Astrid Lindgren
Folk og røvere i Kardemommeby av Thorbjørn Egner
En pingles dagbok- Rodrick Ruler av Jeff Kinney
Matilde av Roald Dahl
Pippi har juletrefest av Astrid Lindgren
Kaptein Kaliber av John Ryan
Alice in Wonderland av Lewis Carroll

LES OGSÅ: Her er boklisten for biblioteket på Litteraturtoget

LES OGSÅ: Twitter-intervjuet med @HRHMette-Marit dagen før Litteraturtoget startet.

Her er noen av bøkene som lesere landet rundt kan låne under Litteraturtoget.

Ungdomsbøker

Romaner

Barnebøker

Dikt

Drama

Annet

Guido van Genechtens bildebøker om «En ekte jente» og «En ekte gutt»

Rosa glansede bøker om hjelpeløse prinsesser som bruker livet sitt på å finne ut hvordan de skal ta seg best ut eller Den store snørrboka for gutta vil heretter gå rett til resirkulering, om de havner på Katy Guest sin pult.

Den nye ordningen vil ramme mange av bøkene fra forlaget Buster Books, som gir ut den rosa «Den første klistremerkeboka for jenter» og den blå ditto for gutter. Forlagssjefen selv sier at guttebøkene skal handle om sport, mekking og friluftsliv, jentenes bøker om mote eller hvordan få et flott utseende. I følge ham vil de fortsette å skille mellom gutte- og jentebøker fordi gutter og jenter har forskjellige interesser; han ville aldri funnet på å fornedre ett kjønn, sier han til The Independent.

Les også kommentaren i The Independent

Innsnevrende

Men hvem er han som skal bestemme at jenter er opptatt av utseende? Eller at gutter bare liker fart og spenning? spør Guest og insinuerer at Suzanne Collins’ bøker om «Dødslekene» og den bueskytende Katniss må ha gått forlagssjefen hus forbi; har han fått med seg Harry Potter-bøkene eller Roald Dahls fortellinger, som retter seg like mye til gutter som jenter, uansett hvilket kjønn hovedpersonen har?

Da jeg vokste opp på 1970-tallet, var politi og røver og cowboy og indianer de lekene jeg likte best. Jeg hadde snekkerbukse og mørkeblå T-skjorte, men fikk også låne Mammas Amerikakjole når jeg ville være prinsesse. Jeg kunne være hva jeg ville, akebrettene for både jenter og gutter var røde, ikke glitter-rosa eller flamme-sorte og beregnet på hvert sitt kjønn, som de er i dag. Pippi var et forbilde, Morgan Kane like etter, og hvem sier at vi ikke trenger forbilder? Eller at ikke litterære forelegg produserer forestillinger? Snevre kjønnsrammer i barnebøkene begrenser tankene og mulighetene vi vil gi et barn, som selv skal finne sin måte å leve livet på.

Ikke likestilt Norden

Jeg kunne lese artikkelen fra den engelske avisen og si at jaja, vi er da gudskjelov mer likestilt her i Norden, tenk nettopp på Astrid Lindgren, hva har ikke hun gjort for jenters muligheter? Men nei, ta en tur i en norsk bokhandel, og du vil bli overrasket over hvor segregert bøkene for de minste er.

Barnebokforskeren Mia Österlund fant gamle stereotypier i en norsk bokhandel.

» I klesbutikken er vi dessverre vant til at det er gutte- og jenteavdelinger. Men sånn skal det jo ikke være i en bokhandel! Det er mitt mareritt,» sier den finske barnelitteraturforskeren Mia Österlund.

I fjor tok jeg henne med med til Norlis bokhandel i Oslo. Det første som møtte oss var en bok med en jente i ballettdrakt med tittelen «En ekte jente» og en bok med en gutt i cowboydrakt som het «En ekte gutt». Det var signalene norske barn skulle få, stereotypiene henger fremdeles med om vi skriver 2013 eller 2014.

Les også: – Jeg ville likt å se en gutt kledd i ballettøy

Men rett skal være rett, dagens jenter har fått utvidet sitt handlingsrom i de nordiske barnebøkene, de kan bli hva de vil. En gutt, derimot, når så du sist en ballettdansende gutt i en barnebok? Det er heldigvis først og fremst i de kommersielle barnebøkene kjønnsforskjellene er så konvensjonelle, sier Mia Österlund, som ikke er pessimist:

«Jentene får mer makt ved å ta tradisjonelle gutteroller. Guttene derimot, mister makt ved å tre inn i tradisjonelle jenteroller. Vi ser tydelig spor etter 70- og 80-årenes feminisme i dagens nordiske bildebøker. Jentene er sterke, nå er nesten det blitt stereotypien. Det er selvfølgelig mer spennende med komplekse skikkelser, både jenter og gutter. Men det kommer, sier Österlund, og viser til den svenske barneboken «Kaninkostymen», der vi hører om en liten gutt som må gå på skolen i en rosa kanindrakt fordi foreldrene ikke har hatt tid til å vaske tøy og kanindrakten er det eneste som er rent.

«Man skulle tro at det ville bli katastrofe, men nei, han blir endelig sett av de andre og blir dessuten venn med jenta han har smugkikket på i lang tid. Så det skjer noe nå, i alle fall i de litt mer avanserte barnebøkene«, sier Österlund.

Et voksent ansvar

Så er det om foreldrene tar et ansvar da. Mange bokhandler stiller fremdeles ut bøker med merkelapp for jente- eller guttebøker, de kommersielle forlagene pumper ut bøker med blå eller rosa forside som skal være enkle å ta med seg for en som ikke vet så mye om den nye litteraturen, og som tar det første og beste. Nettopp da er det viktig at en redaktør i selveste The Independent snakker i store bokstaver og tar et valg om ikke å anmelde de ekskluderende barnebøkene.

Jeg takker for motivasjonen – og selv om vi ikke har viet særlig oppmerksomhet til den typen litteraur her i NRK så langt, er det en påminnelse om det ansvaret og den makten pressen faktisk har.

Påstand 1: Voksenbokkritikere blåser i barnelitteraturen.

Påstand 2: Den norske barnelitteraturen er for tiden både mer eksperimenterende og mer utfordrende enn voksenlitteraturen  (da snakker jeg om skjønnlitteraturen).

Påstand 3: Den som er interessert i litteratur, går glipp av vesentlig innsikt om de dropper barnebøkene.

Beste bøker

Skrevet av Bjørn Arild Ersland og illustrert av Lilian Brøgger.

Ja, så blir det en utblåsning i dag. For jeg slutter ikke å forundre meg over at ikke flere kritikerkolleger velger å lese litteratur som litteratur; da tenker jeg å snakke om all litteratur som litteratur, og ikke bare befatte seg med enten barnebøker eller voksenbøker (eller kun prosa eller bare lyrikk, for den del).

Tidligere denne uken var jeg på barne- og ungdomsbokkonferansen Se og les i Bergen, som ble arrangert av Bergen Offentlige Bibliotek; der var over 300 bibliotekarer, lærere, litteraturformidlere og litteraturforskere samlet. Jeg så ikke én voksenbokkritiker blant deltakerne, ikke én journalist heller som skriver om  voksenbøker. (La meg ta et forbehold om at noen kan ha smøget seg under min radar…).

Flere av forfatterne og illustratørene som var tilstede, skriver og tegner både for barn og voksne. Men i denne sammenhengen ble bøkene deres betraktet som litteratur for barn, og dermed vurdert som uinteressant for litterater som arbeider med bøker for voksne.

Jeg vil påstå at den som ikke følger med – i alle fall en smule – på barne- og ungdomslitteraturen, går glipp av verdifull innsikt i hva god litteratur er.

Jada, det finnes barnebøker som produseres som dusinvare, det finnes serier og underholdningslitteratur – som kan være grei nok for sitt formål. Men bortenfor der, hos riktig mange norske forlag som utgir barnelitteratur for tiden, finnes det gull.

Best i verden

Takket være den norske innkjøpsordningen, som nå snevres inn med 5, 3 millioner, har norske bildebokskapere hatt muligheten til å eksperimentere, utforske rammer og muligheter, tenke kunst fremfor kommers. Både hva visuelle uttrykk og temaer angår holder den norske barnelitteraturen et oppsiktsvekkende høyt nivå. Det er ikke uten grunn at verden, godt hjulpet av oversetterstøtte fra NORLA – det skal sies – formelig sikler etter å få utgi norske barnebøker.

Hva er det de norske barnebøkene har som er så attråverdig?

Gro Dahle har sammen med ektemann og tegner Svein Nyhus i flere år laget bøker om tabubelagte emner. De har vist oss den lille piken som er så snill at hun går i ett med veggen og blir borte. De har vist oss pappa’n som blir så sinna at han slår.

Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus’ modige bildebok.

Det seneste samarbeidet i denne teraputiske serien – og da sier jeg terapeutisk i beste mening, for dette er bøker som først og fremst er stor kunst, både bildemessig og litterært – er mellom Gro Dahle og datteren Kaia Dahle Nyhus. Krigen heter boken, og forteller om Inga som blir krigsoffer for foreldrenes skilsmisse. Sjelden har en visuell fremstilling av et skilsmissebarn truffet så hardt. Kaia Dahle Nyhus går ikke av veien for å tegne Inga med et gapende hull i magen, et hull av smerte som ikke kan la noen uberørt. Mor og datter Dahle gir stemme til barn som ikke ofte blir hørt, barn som de voksne ofte ikke vil se eller høre, fordi det gjør for vondt.

 Les anmeldesen av Krigen:

 http://www.nrk.no/kultur/litteratur/krigen-1.11413562

Boken viser frem en virkelighet det ikke er stuerent å snakke om.

Ubehag

Av Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande.

Tydelig budskap eller ikke: en annen barnebokskaper som utfordrer grensene for hva litteratur kan være, er Bjørn Arild Ersland. Bildeboken Det første barnet på Månen (som han ga ut i samarbeid med illustratøren Lars M. Aurtande i 2009) har skapt stor debatt. Her møter vi en liten gutt som først drømmer om å komme til månen, men så ombestemer seg i siste liten, men som blir sendt alene opp i verdensrommet uansett, fordi moren ikke hører ham. De mange og negative reaksjonene er kommet fra voksne lesere, forteller Ersland; de voksne likte slett ikke at en bildebok for barn kunne ha en så ubehagelig slutt. Enda mer ubehagelig blir marerittboken Dagen vi drømte om (som er laget i samarbeid med illustratøren Lillian Brøgger i 2013), der tre ungdommer utsettes for tannlegen fra Helvetet. Han møter de på et siste sjekkpunkt for å få tillatelse til å forlate mottaket de bor på. Fortellingen utstråler endeløs venting, den puster angst, håp, skrekk, fortrenging. Akkurat hvordan vi skal tolke den, blir opp til den enkelte leser. Selv sier Ersland at han ikke har noe budskap, ikke noen målgruppe, og derfor heller ikke trenger å ta noen hensyn til grenser for hva man kan skrive. 

I romanen Gyldig fravær skildrer Harald Rosenløw Eeg fem Oslo-ungdommer på vei mot undergangen. Bokstavelig talt, utan å vite om det, er de på vei til en eksplosjon i en T-banevogn. Er det en ulykke? Et attentat? Vi møter i alle fall Døden, i egen uangripelige person – og en gjeng ungdommer med hver sine utfordringer som setter eksistensielle tanker om livet i sving.

Les anmeldelsen av Gyldig fravær:

http://www.nrk.no/kultur/litteratur/gyldig-fravaer-1.7862349

Åpner opp

Jeg opplever at den norske barne- og ungdomslitteraturen er vel så konfronterende og utforskende som skjønnlitteraturen for voksne. Den tør mer, den vil mer – og den kunne gitt både inspirasjon og fordypning i bruken av virkemidler til den som bare leser voksenlitteratur.

Harald Rosenløw Eeg skriver så det river.

Jeg mener ikke at alle skal lese alt og kunne mene noe om alt. Å spesialisere seg på ett felt, sørge for å få kompetanse og oversikt, er selvfølgelig et gode. Samtidig synes jeg det er underlig med kritikere som for eksempel enten bare leser prosa eller utelukkende lyrikk. Kritikerlaget måtte nylig gå til en forsøksordning med å la medlemmene foreslå tre kandidater i stedet for to til kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok, så fremt bøker innen både lyrikk og prosa var representert i forslaget. Det var fordi kritikerprisen nesten bare har gått til romaner de seneste årene, og at dette sannsynligvis skyldes at så få kritikere leser dikt og dermed ikke foreslår lyrikere som kandidater til prisen. Når det gjelder barne- og ungdomsbøker, er vi i Kritikerlaget en egen jury på tre medlemmer. Her kåres ikke vinneren etter medlemsavstemming, slik som med den skjønnlitterære prisen for voksne, fordi det er så få av kritikerne som leser barne- og ungdomsbøker.

Litteratur er litteratur

Jeg mener at god litteratur er viktig litteratur uansett om den har merkelappen barnebok eller voksenbok. Jeg er dessuten så rabiat at (selv om jeg er glad for den nye klassen for barne- og ungdomslitteratur til Nordisk Råd) jeg skulle ønske barnebøkene kunne konkurrere på like fot med voksenbøkene. Hvorfor kan ikke en barnebokforfatter få Nobelprisen?

Ett hederlig cross over-unntak var det på konferansen i Bergen. Kunstkritikeren Boel Christensen Scheel, som er førsteamanusensis ved Høyskolen i Oslo, snakket om kritikk. Av kunst – i vår setting bildebøker – og av litteratur. Bør man åpne opp for en mer etisk kritikk, åpne opp for en mer sosial erfaring, og ikke nødvendigvis alltid skille estetikk og etikk, spurte hun? Bør den som faktisk leser boken og mottakerens lesesituasjon innbefattes i kritikken, bør referanser utenfor den konkrete enkeltboken med i kritikken i større grad? Og ser vi nå, eller ønsker vi oss kanskje, en bevegelse fra kritikk som motstand og vurdering til kritikalitet som en mer reflekterende og diskuterende praksis? Spennende tanker, som gjelder såvel bildebøker for de minste, som ungdomsromaner og skjønnlitteratur for voksne, hva enten det er noveller, romaner eller dikt.

Utvide blikket

Kanskje slår jeg meg selv på munnen når jeg mener at flere burde lese bredt. Ingen er tjent med dilettanter som ikke har satt seg inn i sakene, hva nytte har vi av kritikere som ikke vet hva de snakker om? Når jeg deler min tid mellom voksenbøker og barnebøker, så glipper selvfølgelig vesentlige utgivelser, rett og slett på grunn av mengden bøker og tilgang på tid. Likevel mener jeg at jeg får mye igjen.

Bjørn Arild Ersland på konferansen Se og les i Bergen

For det barnelitterære miljøet hadde det vært av stor betydning å utvide den aktivistiske, kanskje litt vel idealistiske kjernen. Hvem vet hvilke allmengyldige debatter det kunne ført med seg?

For det voksenlitterære miljøet ville en større åpenhet og interesse for barnelitteraturen kunne gitt en forsøksvis aha-opplevelse som:

«Jøss, for en mangfoldig, morsom og skakende litteratur som skapes her og akkurat nå!»

Aina Basso er nominert til ny nordisk ungdomsbokpris. (Foto: Samlaget)

Aina Basso var på jobb på Oslo byarkiv da hun fikk beskjeden og måtte juble i skjul for kollegene da hun fikk høre at hun var nominert. – Det har jo vært så hemmelig, alt sammen, sier hun og flirer når hun tenker på at hun trodde det var nok en selger som var på tråden. – Så trodde jeg det var skjult kamera eller P3 som tok en tulletelefon, før det slo meg at det ikke er så morsomt med en personer som ikke er kjente.

Men det var Endre Lund Eriksen, også kjent som mannen bak bøkene om Pitbull-Terje, i Nordisk råds jury for den blodferske barne- og ungdomsprisen som var på tråden.
– Jeg har grublet voldsomt på hvem den andre nominerte forfatteren var, siden jeg er nominert til tross for at jeg er så fersk som forfatter. Jeg er jo ikke medlem av forfatterforeningen engang.

Den andre er Inga Sætre for tegneserieromanen Fallteknikk, utgitt i 2011, som vant Brageprisen og også fikk Kulturdepartementets prise for barne- og ungdomslitteratur for beste tegneserie 2011. Oversikten over alle de nominerte kan du lese her.

Nordisk råd har valgt to ungdomsbøker av unge forfattere fra Norge. Begge har gjort seg bemerket. Inn i elden ble utgitt i fjor og ble også nominert til Brageprisen og Kulturdepartementets litteraturpris.

«Aina Basso har skrevet en rystende roman om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet», skrev Anne Cathrine Straume i sin anmeldelse. «I tillegg til det opplagt dramatiske temaet er det Aina Bassos virkningsfulle språk som driver historien fremover. Hun er spesielt god på skildringer av følelser, som for eksempel her, når Elen, som så gjerne skulle hatt moren sin for seg selv, omtaler de to første årene av sitt liv uten småbrødre:
No som dei andre brørne mine var vekksende til gardar og skip, lengta eg stadig oftare etter å vere åleine med henne. Berre eg og mor, slik det hadde vore ein gong for lenge sidan, før nokon av brørne kom til. Eit par år eg nesten ikkje hugsa, men heldt i hevd i hjartet, skinande som kråkesølv.»

Aina Basso sier selv hun skriver «rimelig poetisk nynorsk».
– Det er ikke bare spenningen som teller. For meg er de tre viktigste tingene når jeg skriver: språket, det historiske og handlingen. Den poetiske prosaen har klang, rytme og handler om det viktige ordet. Jeg liker ikke dette episke og storslåtte, jeg liker tynne bøker. 200 sider er perfekt!

Hvorfor valgte du å skrive om noe som skjedde med kvinner i Finmark for 400 år siden?
– Jeg synes historie er relevant og viktig i seg selv, sier forfatteren som er utdannet historier ved Universitetet i Trondheim. – Jeg er opptatt av hvor vi kommer fra. Det er bare litt over et menneskeliv siden kvinner fikk stemmerett i Norge, det virker så lenge siden. Men det er det ikke. For mange er historie noe som er gammelt, dødt. Men så kan en luke til fortiden åpnes og vise noe som man kan bli fascinert og overraska av, og kanskje se paralleller til i vår egen tid. Vi er jo tross alt mennesker.

Basso var godt i gang med sin andre voksenbok da idéen til Inn i elden kom.
– Jeg var på ferie i Skallelv en bygd ved Vadsø, der faren min kommer fra, da jeg ble påminnet om en semesteroppgave jeg skrev ti år tidligere om hekseforfølgelsene i Nord-Norge. Jeg hadde den på pc-en, leste den igjen og begynte å skrive på en historie, og så ga det seg ikke, det fortsatte å komme idéer. Jeg parallellskrev på to manus en periode, men så prioriterte jeg Inn i elden. Jeg hadde et sterkt ønske om å skrive om kvinners kår på 1600-tallet, og hekseforfølgelsene. Jeg åpnet en glugge tilbake i tiden, det er en rød tråd i alle de tre romanene jeg har skrevet.

Aina Basso har tidligere gitt ut Ingen må vite (2008) og Fange. 59. Taterpige (2010). Historien hun avbrøt er hentet fram igjen nå og nå er hun midtveis.
– Det er en historisk roman for voksne fra 1800-tallet, jeg må naile det før jeg tør å si noe mer om den, røper forfatteren såvidt.

Nordisk råds kulturpriser deles ut på Den norske operaen i oktober, og skal for første gang sendes på fjernsyn. Det skjer direkte på NRK i flere kanaler.
– Jeg håper vi får vite hvem som vinner på forhånd, hvis ikke kommer det å bli helt grusomt å sitte og vente under prisutdelingen, ler Aina Basso.

Alyson Noël er aktuell med "De utvalgte", en ny serie for ungdom.

Hovedpersonen oppdager helt nye sider ved seg selv sammen med den kloke og bestemte bestemoren. Daire bor plutselig på ett sted etter en flakkende oppvekst sammen med moren som er make up-artist på filminnspillinger. Hun begynner på videregående og går på skole for første gang i sitt liv. Hun får testet hvor mye hun har lært på nettskole, og opplever at det er noe helt annet å bo på filmsett fra Hollywood og være annerledes i et småbymiljø hvor det er de populære som bestemmer.

Daire opplever noen intense drømmer hvor hun møter en høy, bredskuldret ung fyr, vakker med blå øyne og langt svart hår. Han ligner veldig på en ubehagelig ung kar Daire møter når hun kommer til Enchantment, men hun forstår ikke hvordan de kan være en og samme person. Drøm og virkelighet blandes og setter Daire på prøver mot krefter hun aldri hadde kunnet forestille seg.

«Jeg åpner et øye og ser inn i det skarpe lyset som faller skrått ned på meg. Det er en svart fjær jeg holder i hånden. Fjæren til en ravn.
Jeg skjønner med en gang at den stammer fra min Ravn, fra han som rev meg i filler.»

Det er lett å se for seg hvordan Arven kunne ha vært en film (det blir den også). Menneskene i boka skisses raskt opp, vi får alltid hvordan de ser ut, hva de har på seg og hvor de befinner seg. Daire er høy og tynn og svartkledd, og har alltid på seg en gammel militærjakke – og et par (svarte) skinnstøvletter hun kjøpte da hun var med moren på en filminnspilling i Paris. Moren har platinafarget hår med rosa striper, en glitrende sten i piercet nese og snakker alltid masse. Bestemoren Paloma er liten og har et stort hjerte, og en egen evne til å lese tanker – og bor i et lite murhus med en bugnende hage full av grønnsaker og urter. Gamle biler støver rundt i Enchantment som ville vært veldig alminnelig kjedelig dersom ikke det var for at magien var like i nærheten, hele tiden.

Det skimrer av noe apokalyptisk i denne historien, det underjordiske er for nær virkeligheten til at det er trygt – og Daires oppgaver viser seg å handle om mer enn å finne ut av seg selv, her er det mer enn henne som må reddes.

Arven er en spennende historie. Den indianske magien er et eksotisk bakteppe som man kan lese mer om andre steder, om man vil vite mer om å hamskifte og dyreånder. Sjamanismen erstatter den populære og etterhvert velbrukte vampyr-mytologien vi kjenner fra blant annet Twilight- og True Blood-seriene og blir en ny og spennende ingrediens. For de som leser mye fantasy-aktig litteratur, vil kanskje Arven fort bli forutsigbar, kan hende til og med kjedelig. Bildet av helter og skurker i denne historien er hårete overtydelig. Historien er lettbeint, men også full av overraskelser, dyreånder, nye typer monstre og mytiske skikkelser.

«Ravnen
Ravnen lærer oss om mystikk, magi og bevissthetsendringer. Han viser oss hvordan man gir det formløse form, og hjelper oss å få øye på våre største svakheter. Slik lærer han oss at vi har evnen til å forandre alt, så lenge vi har mot til å se det i øynene.»

De som er spente på fortsettelsen kan enten kaste seg over Echo på engelsk eller spare til den norske oversettelsen, som kommer allerede i slutten av april. Den tredje, Mystic, kommer ikke på engelsk før i november. De som venter på resten, kan følge med på De utvalgte-serien på nettsiden hvor man kan høre opplesinger og se videoer. På Facebook får man smuglese i den nye boka og tips om annet ekstramateriale, som novellen Daire meets Ever. Forfatteren har også profil på Twitter, hvor hun prater med fans og forteller hvor hun signerer bøker neste gang.

Forfatteren Alyson Noël har skrevet to serier før, i Norge er hun mest kjent for De udødelige.

Hilde Hagerup skriver ungdomsromaner
med et stort alvor

Det er blitt sagt at det er et nytt alvor på vei inn i ungdomslitteraturen. De amerikanske bestselgerne er ikke lenger bare Harry Potter- eller vampyrkopier; nå er det like mye den harde virkeligheten som gjelder. John Greens roman «The fault in our stars», der han beskriver en kjærlighetshistorie mellom to kreftsyke ungdommer,  blir holdt frem som eksempel på den nye trenden. Og kanskje er Alvoret en ny trend der ute. I norsk barne- og ungdomslitteratur har alvoret vært en bærende del av produksjonen riktig lenge.

I fem år har jeg sittet i juryen for Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. Og er det noe som karakteriserer norske ungdomsromaner, så er det alvor. I bøker for yngre barn kan det spores mer humor – forfattere som Jo Nesbø, Arne Svingen, Arnfinn Kolerud og Nina E. Grøntvedt er gode representanter her – men i ungdomsbøkene? Der er humoren så godt som fraværende.

Ikke dermed sagt at det ikke finnes lyspunkter blant norske ungdomsromaner. Det gjør det nettopp! Mitt poeng er at alvoret, inderligheten og ikke minst døden er sterkt til stede i norske ungdomsbøker – og har vært det i mange år.

Bryter tabuer

Tor Fretheim: "Ingen ild tenner stjernene"

Ta en mann som Tor Fretheim. I boken «Ingen ild tenner stjernene» fra 2008 skildrer han  – i knapp lettlestform – slutten av livet til en gutt som skal dø av aids. Sykdommen er han sannsynligvis påført av sin egen far. I fjorårets Fretheim-bok «Kjære Miss Nina Simone» nøster en tenåring opp historien der far sannsynligvis har tatt livet av mor. Lystig er det ikke. Men dette er romaner som åpner opp for at det vonde og vanskelige også finnes, det er som om forfatteren sier at «det går an å snakke om det som ikke kan snakkes om».

Hilde Hagerup er en annen forfatter som går inn i teksten med et stort alvor. Hun har skrevet om mobbing, om foreldre som svikter, om foreldre som skal dø.  Syke foreldre, gjerne foreldre som har en psykisk lidelse,  som fører til at de unge må ta et lovlig stort ansvar selv, har lenge vært tema i barne- og ungdomsbøkene. Det kan i blant bli vel høye doser, i alle fall for en som leser mange ungdomsromaner i løpet av et år. De siste årene har det også vært en tendens til at det er den unge selv som er syk. Hvordan leve livet med trusselen om snarlig død hengende over seg? Er det mulig å leve et fullverdig liv med et handikap? Slik sett byr ikke John Greens roman på noe revolusjonerende nytt.

Anmeldelse av John Green: \»Faen ta skjebnen\»

En som har skildret foreldres psykiske lidelse med humor, er Endre Lund Eriksen –  i barnebøkene om Pitbull-Terje. I ungdomsromanen «Super» fra 2009 skriver han om en blind ungjente som setter seg store mål og fikser det hun vil, og i fjorårets «Den sommeren pappa ble homo» skriver han morsomt og inkluderende om homofili og stereotype forestillinger om kjønn og kjærlighet.

Eksistensiell

Den norske forfatteren som kanskje i størst grad har utvidet ungdomsgenren med sine engasjerte romaner og skrevet seg inn i store spørsmål som identitet, verdier, ja, selve  meningen med livet, er Harald Rosenløw Eeg. Man kan jo spørre seg: Hvis ikke ungdomstiden er en alder for nettopp å filosofere over hvem man er og hvor man går, hva er den da? Akkurat derfor trengs bøker som gjør noe mer enn å underholde, fortellinger som viser frem en verden som kan være vanskelig, men som det er verdt å kjempe for.

Linn T. Sunne fikk før jul Brageprisen for romanen «Lille ekorn», der hun skriver om en 14-åring som forelsker seg i sin 30 år eldre håndballtrener. Her skildres en seksuell tiltrekning som er både forbudt og ubehagelig (ikke minst siden den voksne mannen er med på notene), og fortellingen har skremmende likheter med virkeligheten.

Politisk

Simon Stranger skriver om Emilie, som melder seg inn i aksjonsgruppen «Verdensredderne» – en ungdomsgjeng som vil ha slutt på at rike norske ungdommers overforbruk skaper slavearbeidere i Asia. Også Kari Bøge kritiserer forbrukersamfunnet, såvel som sexfiksering og jag etter selvrealisering i sin nye roman «Slutt!» .

U-prisen

Ser vi på bøkene ungdommene selv anbefaler, og som på bakgrunn av tenåringenes egne anmeldelser er blitt nominert til U-prisen, bestod fjorårets kandidater overveiende av  dystopier, historier lagt til et fiktivt fremtidslandskap ødelagt av en naturkatastrofe. Årets kandidater gir først og fremst realistiske samtidsskildringer, der både rasisme, 2. verdenskrigs jødeforfølgelse og umulig kjærlighet er alvorlige ingredienser.

Uprisen

Om den ikke er ny, så kan vi kanskje spore en forsterket interesse for den realistiske litteraturen fremfor den fantastiske også her hjemme.

Det er i alle fall ingen ting som tyder på at sansen for alvoret i norske ungdomsbøker blir borte med det første.

Oscar ankommer Oz i ballong: The Great and Powerful (Foto: The Walt Disney Company Nordic).

«The Wonderful Wizard of Oz» er verdens aller første filmatiserte fantasy-bok. Nå er den vidunderlige trollmannen tilbake på kino.

Disneys nye storfilm Oz, The great and powerful har hatt norgespremiere.
Dette en prequel til film-klassikeren The Wizard of Oz fra 1939, basert på L. Frank Baums første Oz-bok.

Det er ikke like kjent at det faktisk er skrevet hele 43 bøker om det det litterære universet Oz, og at den første boken i serien ble filmatisert allerede i 1910, i stumfilmversjon.

Verdens første fantasy-serie
De siste årene har flere av de aller største kinosuksessene vært basert på fantasy-bøkenes facinerende universer. Hobbiten, Harry Potter, Legenden om Narnia og The Hunger Games er bare noen eksempler på hvordan litteraturens fantasiverdener har trollbundet publikum både som bøker og på skjermen.

Dorothy møter den feige løven i førsteutgaven av The Wonderful Wizard of Oz.

Det magiske landet Oz har underholdt barn og voksne i over 100 år. Universet ble først introdusert i boken The Wonderful Wizard of Oz i 1900. Historien om Kansas-jenten Dorothy Gales møte med fantasiverdenen fikk en varm mottagelse av publikum. Boken fikk strålende kritikker og ble svært populær.

L. Frank Baum skrev i alt 14 bøker om Oz i løpet av sitt liv. Senere ble serien skrevet videre av forfattere som Ruth Plumly Thompsom, John R. Neill, Jack Snow, Rachel Cosgrove og Lauren Lynn McGraw. Bøkene har blitt omgjort til flere film og scene-versjoner i løpet av årene. En av de senere historiene om Oz, Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West, av Gregory Maguire, er blitt en enorm musikal-suksess på Broadway og West-End.

Et “ekte” sted
I motsetning til filmklassikeren fra 1939, hvor Oz viser seg å bare være Dorothys drøm, blir The Land of Oz presentert som et ekte sted i bøkene. Et sted som eksisterer i vår virkelige verden, men som er beskyttet fra sivilisajonen av naturens barrierer.

Monarkiet Oz består av fire regioner; Munchkin Country,Winkie Country, Gillikin Country og Quadling Country. Oz har sitt eget, kart, flagg, nasjonalsang, økonomi og politikk, og de 500 000 innbyggere består blant annet av hekser, feer, gnomer, havfruer, nymfer, kjemper og snakkende dyr.

Men hva definerer egentlig et bra fantasiunivers?

Troverdighet
Bibliotekar Thomas Brevik ved Lindås bibliotek mener at viktigste for en fantasy-boks troverdighet er at det er lett for publikum og sette seg inn i og tro på den verdenen de blir invitert inn i.

– Et godt eksempel på et troverdig fantasy-univers er den verdenen Kristine Tofte skaper i Song for Eirabu-bøkene, sier Brevik.

– Der starter hun med en kombinasjon av noe mystisk og magisk og et lite og gjenkjennelig miljø. I løpet av den første boken blir disse to trådene vevd sammen til et univers som både blir mer og mer realistisk og samtidig i stadig større grad fantastisk.

Brevik mener at troverdigheten til en fantastisk verden har lite å gjøre med detaljrikdom, men mye å gjøre med hvordan ting henger sammen og hvor lett det er for leseren å følge forfatteren på vei inn i det skapte universet.

– Det er kanskje det som skiller den virkelig gode fabelprosaen fra den middels. Hvor mye motstand møter leseren på vei inn i universet? Hvor lett er det å tro på det du blir tilbudt av konsepter og figurer?

Brevik mener at styrke bak Oz, ligger i personlighetene som befolker verdnen.
– Jeg opplever Oz som et surrealistisk bilde som skal være bakgrunn for å si noe om mellommenneskelige forhold. Litt som Alice in Wonderland. Det fantastiske og vellykkede med Oz ligger i hvordan forfatteren svinger seg fra den ene absurditeten til den neste på en så selvfølgelig måte at han får med seg leseren på moroa.

Fremtidens Fantasy
Thomas Brevik har noen egne ønsker om filmatisering av fantasy i fremtiden.

– Om noen ga Peter Jackson uendelig med penger og oversatte Song for Eirabu til engelsk slik at han kunne filmatisere de to bøkene, da hadde jeg nok blitt en lykkelig mann!

– Ellers skulle jeg virkelig gjerne sett Diana Wynne Jones sine bøker filmatisert. Der kan man jo starte med Dark Lord of Derkholm, som er en parodi på fantasy-sjangeren i seg selv. Den boken er allerede ekstremt visuell, og egner seg godt for film. Den ville vært en svært god komedie og kommentar til den fantasybølgen vi ser innen film for tiden. Kanskje Simon Pegg og Nick Frost kunne ta seg av den saken? Det er på tide med litt mer selvironi og beskere humor i fantasyfilmene nå.

Hvilke fantasy-bøker skulle du gjerne sett på kino?