Dette er ikke mine ord, tvert i mot. Jeg ELSKER tv, men jeg møter ofte på folk som sier sånne ting. Og det som forundrer meg, er at de alltid sier det med en sånn veldig fornøyd mine. Som om de har fortalt meg at de er blitt fast giver til Redd barna, eller har slutta å røyke.

Hva er det som er galt med å se på tv? Blir man et dårlig menneske av å se tv-programmer?

Foto: Colourbox

Jeg må si at jeg i mine førti år aldri har merka at skillet mellom om folk er snille og kloke går ved dem som ser på tv eller ikke. Muligens er det et lite skille i at de som ikke ser på tv er kjedeligere å snakke med, for da har man jo ikke nødvendigvis noe felles å snakke om.

Nå vil du kanskje innvende at det ikke er rart at jeg elsker tv, siden jeg for tiden jobber der. Men min kjærlighet til tv oppsto i svært ung alder, og siden jeg har bodd mye i utlandet, har jeg hatt tilgang til en flust med kanaler allerede fra 3-års alderen. Jeg vokste takk og pris ikke opp i en 68-er familie med tv-forbud der man måtte snike seg av gårde til naboen for å få sett barne-tv. Langt ifra. Så vidt jeg kan huske, fikk jeg se ALT som gikk. Bare én gang satte mamma og pappa foten ned. Da andre-verdenskrigsdramaet Holocaust gikk som mini-serie i 1978. Men da snek jeg meg ned i stua og så serien gjemt bak mammas stol. Siden det har jeg vært ekstra opptatt av jødenes historie. Og jeg har verken blitt morder eller fått dårlige karakterer som resultat av mine mange timer foran skjermen.

Fra den første uken med regulære prøvesendinger i fjernsyn fra NRK.
Foto: Børretzen / Aktuell / Scanpix

Å lage tv er ofte en litt praktisk og kjølig affære, med mye teknikk, hvor ting tas opp flere ganger og ute av rekkefølge. Å se på tv derimot, er en intim opplevelse, der du kommer tett på mennesker, på ansiktene deres, på livene deres. Så tett at vi ofte hilser på en politiker eller nyhetsanker på gata fordi vi har sett dem så mange ganger i stua.

Mange som ikke har tv i våre dager, sier at «Jeg ser de tv-programmene jeg vil på data’n, da slipper jeg all det andre mølet.» Det må man gjerne. Men for meg har nettopp flyten og zappingen i tv-mediet vært en gave.

Det er mange saker i verden jeg ikke selv vet at jeg er interessert i, eller ikke ville oppsøkt på egen hånd. Denne uka kom jeg feks ekspempel tilfeldig over et fabelaktig BBC-program om en gigantisk ansjos-stim som ble forfulgt av BÅDE en hop med haier, en flokk dykkende fugler og en HÆR med glupske delfiner som drev snedige flankemanøvre. Selvfølgelig filmet med en kamerateknologi så sinnsykt avansert at det fremstår som ren magi, av naturfotografer som har måttet bygge en ekstra peishylle for å få plass til alle prisene sine. Nærmere naturen kommer du ikke   En sak jeg ellers hadde  måttet oppsøke i et spesialtidsskrift om jeg ikke plutselig hadde fått det servert det på den kanalen som sto på allikevel.

Men. Jeg skal ikke late som om jeg bruker tv bare til «ærbare» programmer, som å se naturfilmer og politiske dokumentarer. Jeg ser på alt som går. Altså ikke hvert program, men i alle genre.

Tv-skeptikere kan ofte strekke seg til at det er verdt å se på noen høyverdige ting, som nyheter og gode dramaserier. Reality-serier står derimot lavt i status, og innenfor genren står særlig reality der folk innesperres i et hus eller et hotell svært lavt. Når folk snakker om reality, kommer ofte sterke følelser fram. Og sterkt språk.  «At folk kan se på sånt dritt!» Men jeg har lært like mye nyttig av Top Model og Big Brother som jeg har av å lese en norsk roman eller en fagbok i sosiologi.

Reality-programmer handler nesten alltid om gruppedynamikk, posisjonering, integritet og evnen til å tilpasse seg: altså prosesser man kan gjenkjenne fra både familie- og arbeidsliv. Og så er deltagerne gjerne satt sammen fra andre sosiale grupper enn din egen. DET er lærerikt, det. Du KAN velge å se på disse menneskene som idioter, eller du KAN velge å spørre deg om hvor de kommer fra, hva slags motiver de har, hva slags verdenanskuelse de har. Og du kan legge deg SELV under lupen?

«Hva føler jeg overfor deltagerne jeg ser krangle og knulle på tv: Kjenner jeg misunnelse? Irritasjon? Forakt? Hvorfor mener jeg i så fall at jeg er et bedre menneske enn de som deltar i dette programmet? ER jeg det?»

Hvis jeg skal være en borger i det norske samfunnet, synes jeg det er nyttig å kjenne til ulike måter å leve sitt liv på. Å skjønne at det finnes mennesker der ute som tenker radikalt forskjellig fra meg og mine venner, og gir verdi til ting jeg synes er dritt og vice versa. Og da er tv det aller beste mediet til å slippe meg inn blant mennesker jeg aldri kommer til å treffe ellers.

For de fleste av oss omgir oss med mennesker som ligner oss selv. Tv er en anledning til å komme tett på mennesker du aldri ville møtt, (heldigvis) uten at du trenger å pleie et vennskap med dem etterpå.

TV-skeptikeren står riktignok i en god tradisjon. Fjernsyn har blitt sett på med mistenksomhet og frykt siden det ble kommersielt tilgjengelig på slutten av 1920-tallet. Kloke hoder har overgått hverandre i å spå skadene folk ville få av å se på tv, alt fra stråleskader til følelsesmessig avstumping. Norske Wikipedia advarer fortsatt mot voldstendenser og dårlige skolekarakter som følge av tv-titting. Man skulle tro vi var kommet forbi frykten for ensretting i dag (med alle nisjekanalene som finnes).

Medieforskeren John Fiske har dokumentert i en kjent bok som heter «Television Culture» fra 1987 hvordan folk ser på tv på vidt forskjellige måter.

Jens Stoltenberg da han gjestet Skavlan i fjor.
Foto: Jakob Arvola/NRK

Du har sikkert opplevd det selv i praksis: Du har sett Skavlan på fredagskvelden. Alle i familien var enige om at Stoltenberg fremsto ydmyk og sjarmerende i tv-stolen. Så kommer du på jobb og snakket om det med kollegaen din, som er like overbevist om at Stoltenberg fremsto kalkulerende og overlegen. «Har vi virkelig sett samme program??»

Tv-seeren er ikke et umælende dyr, en taus mottager av kynisk sammensatt informasjon som programmer oss i den ene eller andre retningen. Du skrur (faktisk) ikke hjernen av idet du skrur boksen på. Tv-seeren er en aktiv deltager som bringer med seg sine fordommer, tanker, sine følelser og sin kritiske sans til tv-boksen. Det er ikke meningsfylt å snakke om tv-publikummET i bestemt form, sier John Fiske. Man må snakke om ulike tv-publikummER.

Men selv om seerne opplever programmer ulikt, er tv helt suverent når det gjelder å samle oss i krisesituasjoner. I tv-serien Mad men fra 60-tallets USA, gjorde episoden som foregår den dagen Kennedy blir skutt, veldig inntrykk. Bildene av presidenten som synker sammen i den åpne bilen ryster hele landet. Episoden ender med at Draper-familien sitter i sjokk foran boksen og stirrer apatisk på de svart-hvite bildene. Kennedy vant valget pga tv og han døde på tv. Det nye mediet bandt folket sammen i sin sorg.

I nåtiden vet vi alle hvordan det var 22. juli og i dagene etterpå. Da satt vi klistret. Hele verden delte både de grusomme bildene selve dagen, og de vakre bildene av rosehav og ungdommer som trøstet hverandre i dagene som fulgte. Landets ledere snakket til hjertene våre, og kongens tårer beveget oss. Debatten om hvorvidt rettsaken mot Behring Breivik bør sendes på tv eller ikke, og i hvilken form, viser at vi lever i en tid der folk er bevisste hvordan tv-bilder kan brukes og misbrukes, forene og dele folk. Terroristen er bevisst det, og både de rammede og andre folk er bevisst hva de vil ta inn og hvordan. Vi skal ha mer demokrati og åpenhet, men innebærer det å slippe morderen til på tv eller ikke?

Terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik i Oslo tingrett. Foto: Scanpix/Junge, Heiko

Tv er et sterkt medium, og det kan brukes til mange forskjellige ting og på mange forskjellige måter, også dårlige. Det er egentlig bare det jeg vil si: at tv i seg selv ikke er passiviserende og fordummende. Det kan virke selvfølgelig, men selve språket vårt avslører en forakt for tv-titting: Det heter tross alt båtENTUSIAST, vinKJENNER og bokELSKER, men TV-SLAVE.

Jeg har argumentert for at man kan lære ting av å se på tv. Men selvfølgelig setter jeg meg ikke til rette foran tv’n alltid for å lære noe. Oftest vil jeg slappe litt av og underholdes. For tv er også gøy! Og siden vi mennesker er sammensatte vesener, som kan operere både med tanker og følelser på én gang, går det fint an å forholde seg både kritisk og kosete til et program underveis. Man kan bli flink til å se på tv på ulike nivåer, man kan se på tv sammen, man kan diskutere og kritisere, og bruke ting man har lært ute i virkeligheten, også til å gjøre bedre valg, vise mer forståelse.

Så når folk forteller meg med et fornøyd smil at de har kasta ut tv’n og at de bruker kveldene til brettspill med familien, er jeg ikke helt sikker på om de har meldt seg inn eller ut av det sosiale/kollektive.