Tre eksempler på krim fra den store verden.

Vinteren 2012 undersøkte Bokprogrammet hvorfor nordisk krim er blitt så enormt stort i utlandet. En av dem vi spurte var den britiske forleggeren Christopher Maclehose. Han husket godt sin egen begeistring da han oppdaget bøkene til Henning Mankell og Karin Fossum på sent 90-tall. Da opplevde han at de nordiske forfatterne tilførte noe nytt til krimgenren som hadde vært dominert av briter og amerikanere. Maclehose var fortsatt begeistret for nordisk krim. Men han minnet også om at enhver bølge må ta slutt, og profeterte at andre hjørner av verden snart ville komme på banen i krimverden.

Og nå ser det ut til at den erfarne forleggeren har fått rett. I bokhandelen kan du nå få krim fra Sør-Afrika, Saudi-Arabia og Israel. Disse landene har ingenting felles, så det er vanskelig å snakke om en ny bølge, eller gi dem en fengende merkelapp, slik «Nordic Noir» brukes til å makedsføre nordisk krim utenlands. Men vi kan definitivt snakke om en avveksling fra, eller en utfordrer til det nordiske og anglosaksiske krimhegemoniet. Kanskje vi bare kan kalle det «global krim»? (Du vet, litt som World Music?) Og siden påsketid er krimtid i Norge, tenkte jeg å løfte fram de bøkene jeg har blitt kjent med så langt.

Det startet med Botswana

Jeg er i utgangspunktet veldig glad i nordisk krim og synes for eksempel Karin Fossum og Jørn Lier Horst er ypperlige til å skildre den norske småbyen og de ulmende kreftene som skjuler seg bak gardinene i Block Watne-husene. Men når jeg i det siste har satt meg ned med krim fra Saudi-Arabia og Sør-Afrika, har jeg fått følelsen av at en dør til den store verden blir slått opp på vidt gap.

Skal man angi en start for en slags global krimtendens, er det første jeg tenker på serien «The Number One Ladies Detective Agency» fra Botswana. Den kom allerede tidlig på 2000-talet og skilte seg veldig ut i bokhyllene med sine fargerike omslag med eksotiske dyr som sjiraffer på. Men så tok det lang tid, før et nytt eksotisk omslag fenget oppmerksomheten min igjen, nemlig balfrende sjal og bølgende sanddyner på boka «Rød sand».

Forfatter Zoë Ferraris. Foto: Pressebilde

Zoë Ferraris er amerikaner, men har vært gift med en saudi-arabier, og har hittil skrevet tre krimbøker fra Saudi-Arabia. Hun skildrer absurde situasjoner som blir skapt av de strenge reglene for kvinner. For eksempel kan ikke menn kan selge undertøy til kvinner, men kvinner har ikke lov å jobbe i butikk. Hvordan bemanner du så undertøysbutikken? Samtidig skildrer hun menneskene med varme og forståelse, og viser også hvor ensom mennene kan bli i et samfunn som segregerer kjønnene.

Krimlitteratur fra et land der grov kriminalitet er vanlig

Forfatter Margie Orford. Foto: Brooke Fasani

Mens nordisk krim skildrer mørke krefter som lurer under overflaten i det trygge velferdssamfunnet, tar Margie Orford oss med til et av landene med mest kriminalitet i verden. Ifølge statistikken blir et barn voldtatt hvert tredje minutt i Sør-Afrika. Og Orfords bok «Pappas jente» åpner med at en seksåring blir kidnappet etter ballettimen hennes. Den er ikke for sarte sjeler. Men Orford har også noe hun vil med bøkene sine. Etter å ha jobbet som journalist i 10 år, og fremlagt fakta og reportasjer om vold og kriminalitet, ville hun spørre hvorfor volden oppstår, og det passet bedre å gjøre i en krimroman enn i en avisreportasje.  Den sør-afrikanske virkeligheten virker nesten for brutal til å orke å høre om, til og med mellom to permer, i en roman. Men den gir oss innsikt i hvorfor volden fortsetter i så stort omfang etter apartheid er over. Hvorfor barn blir brutalt myrdet i en kultur som også er kjent for sine utrolig hyggelige og varme mennesker.

• Hør Nina Bull-Gundersens møte med Margie Orford her. Reportasje sendt i Ekko i P2.

Krim som vindu mot verden

Men hvis du vil bli kjent med verden, hvorfor ikke bare lese andre typer litteratur fra verden rundt, spør du kanskje. Det finnes jo mange gode oversatte bøker å velge mellom. Hvorfor akkurat krim?

Jo, det som er fint med å lese genrelitteratur, er at siden formen er så lik, trer forskjellene så tydelig fram. For eksempel etterforskeren: I Zoë Ferraris’ bøker er det en rettroende ørkenguide, som ramler inn i drapsmysterier. Men hvordan foreta vitneutspørringer, når en mann ikke har lov til å være alene i samme rom som en kvinne? Israelske Dror Mishani byr på en naiv politimann som tror alle mennesker er uskyldige. Hvordan skal han få øye på morderen da?

Krim gir også en unik sjanse til å skildre et samfunn både i bredden og dybden. For etterforskeren banker på døren til alle slags hjem, og blir sluppet inn hos fattig og rik, tolker tegn, og slipper til slutt inn i deres mørkeste hemmeligheter. Etter utallige påsker i selskap med inspektørene Dalgliesh, Morse, Konrad Sejer og Kurt Wallander føler jeg at jeg er kommet tett på både det engelske og det skandinaviske samfunnet, kulturer jeg allerede kjenner godt. Men min kunnskap om Saudi-Arabia, Sør-Afrika og Israel kommer stort sett fra nyheter, dokumentar- og kulturprogrammer. Israelske Dror Mishani har som programerklæring at han ikke vil ta oss med til de kjente, politisk betente stedene vi kjenner fra nyhetene: den hellige by, den ideologiske kibbutzen eller de jødiske nybyggerområdene. Han har valgt å skildre den israelske forstaden, der dagliglivet går sin vante gang. I israelsk sammenheng er dette oppsiktsvekkende. Det finnes knapt krimbøker på hebraisk, for hebraisk litteratur er ment å være nasjonsbyggende. Mishani mener tiden er moden for å skildre vanlige, israelske liv, og at krimgenren er perfekt til dette.

• Les Dror Mishanis blogginnlegg om israelsk krim

Fra rød snø til rød sand

Det nordisk krim har bidratt med til genren, er et samfunnsegasjement som våre forfattere har lært og tatt med seg fra Sjöwall og Wallö. Nå gir verden tilbake, med velskrevne bøker som skildrer hva vold og drap gjør med deres ulike samfunn. (Slektskapet synes på omslaget til Dror Mishanis «Naboens sønn», der Henning Mankell har blurben: «Imponerende!»)

Da Bokprogrammet spurte forlegger Christopher Maclehose om hva som kjennetegnet «Nordic Noir», lo han og sa: «Snow, snow snow». Om ikke det er vinter inni boka, sørger utenlandske forlag uansett for å pakke nordisk krim inn i omslag med snødekte landskap, gjerne med en rød blodstripe over. Min oppfordring er altså: Denne påsken, la bøkene med rød snø bli hjemme, og ta heller med en bok med bilde av rød sand på!

Det blir fort fullt i bokhylla når man faller for blurbs!

Jeg er en blurbehore. Det vil si: Bokhyllene mine hjemme er fulle av bøker skrevet av forfattere jeg aldri hadde hørt om, men som jeg kjøpte fordi omslaget var pepret med varme anbefalinger.

Min kjærlighet til blurbs utviklet seg da jeg på nitti-tallet jobbet deltid i den velfylte engelskavdelingen på Tanum Karl-Johan. Hver dag rant det inn med nye titler som det gjaldt å presse inn i de allerede velfylte hyllene. Og som Hannibal Lecter sier det i filmen «Nattsvermeren»: «One covets what one sees». Jeg begjærte virkelig disse bøkene med lekre omslag, både moderne klassikere og helt nye titler. Med dårlig tid, lite penger og mye å velge blant, ble løsningen å stole på fremmede menneskers promoteringer. Selv om de gjerne drar på litt: «The best piece of fiction in English I’ve read in several years:» – Observer

Denne boka for eksempel, innfridde det blurben lovet!

Denne teknikken har vist seg upåklagelig. Mange av mine fineste leseopplevelser har jeg hatt med en fremmed bok jeg har tatt med til sengs på grunnlag av en kjapp anbefaling på omslaget. Noen har ledet meg til langvarige forhold med nye forfatterskap, andre ganger har det holdt med én bok. Men det har alltid vært gode bøker, uten tvil. Og som bokhandlermedarbeider kunne jeg igjen lede kunder til gode bøker.

Men kan det være en god ting å oppføre seg så løsaktig i sin lesning? Saken er at jeg tross alt har stolt på skikkelige folk. Hvis min favorittforfatter Ian McEwan har skrevet «a brilliant novel» på forsiden, stoler jeg på ham. Eller en nobelprisvinner som drar fram godordene, som Toni Morrison på baksiden av «Den engelske pasienten». Også hvis tre ulike anmeldere fra kvalitetsaviser går god for boka, er jeg solgt. Boston Globe, The Guardian, New York Times sine anmeldere – du vet hvilke jeg mener.

To blurb or not to blurb?

Hva er så en blurb? Definisjonen er: «En kort, rosende omtale som trykkes på bokas omslag.» Det kan være en kjent forfatter som forlaget har bedt lese manus og skrive en blurb, eller et sitat fra en anmeldelse. Tradisjonen med blurbing begynte i USA og Tyskland samtidig, tidlig på 1900-tallet. Mens det i USA i dag nærmest er mistenkelig ikke å ha blurb på boken sin, har vi i Norge vært svært tilbakeholdne med denne praksisen. Jeg har inntrykk av at norske forlag og forfattere synes det nærmest er litt vulgært.
På 2000-tallet så vi likevel en liten bølge med forfatterskryt på norske bøker. Henrik Langeland tiltrakk seg oppmerksomhet i så måte, ved selv å ta initiativ og sende ut manuset til sin «Wonderboy» til relevante lesere før den kom ut. Slik hadde allerede førsteutgaven med sitat av forretningsmann Olaf Thommessen: «Gnistrende lesning». De siste årene har trenden dabbet av igjen, selv om Karl-Ove Knausgård har blurbet den norske utgaven av den svenske trollromanen «Stallo».

Har alle rett til å blurbe?

Fordi jeg er så glad i blurbs, blir jeg derfor oppgitt, og kanskje til og med litt sint, når denne praksisen uthules. Her om dagen fikk jeg i bokposten min en oversatt roman av en forfatter jeg aldri hadde hørt om, med et fint svart-hvitt omslag, som gjorde meg nysgjerrig. Og med blurb på forsiden:
«Steike for en magisk bok!» med hilsen Live Gade, bokinspirator.

Hva er egentlig en bokinspirator?

Litt uvant formulering for en blurb; hvem er Liv Gade og en bokinspirator, hva er nå det? spør du kanskje. Det spurte i hvert fall jeg meg selv.
Derfor googlet jeg Liv Gade, som oppgir at hun jobber i bokhandel i Sandefjord, og kaller seg ikke bare «bokinspirator», men «Norges eneste bokinspirator.» Hm. Ja, det er jo greit nok, alle står fritt til å finne opp en tittel og pryde seg med den. Og hvis hun får brorparten av inntekten sin fra å reise rundt og spre leselyst blant folk, så er hun vel bokinspirator. Selv om jeg synes det virker litt frekt å kalle seg den eneste, når vi for eksempel har en hel organisasjon viet til å skape leselyst i det norske folk. Foreningen Les, heter de.

Norges nye superblurber

Uansett: en uke senere, får jeg nok en bok av en ukjent amerikansk forfatter, fra samme forlag. I dette tilfelle ikledd omslag med glanset rosa skrift og sommerfugl på omslaget. Og hvem anbefaler så denne lille pastellfargede saken da? Er det ikke er vår venninne Liv Gade igjen. Og denne gangen har hun fått plass til tre utropstegn, så vi ikke skal være i tvil om at denne boka virkelig er verdt å kjøpe. En liten leterunde i NRKs bokhyller avslører at Liv Gade rett og slett er den nye superblurberen. Hun er begeistret med utropstegn og superlativer på en rekke bøker, særlig de fra Pantagruel og Juritzen forlag. Og på baksiden av flere av bøkene, flere blurbs, med flere utropstegn. Fra Linn på Norli Hvaltorget, og Therese på Ark Futura. Altså bokhandlermedarbeidere, som lever av å selge bøker.

Bokhandlerne holder ikke tilbake på utropstegnene i blurbene på baksiden av «Ektemannens hemmelighet».

Jeg er sikker på at Liv Gade og de andre bokhandlermedarbeiderne gjør en finfin jobb og leder mennesker til bøker de synes det er verdt å bruke sin tid på å lese. Men for å kunne ha et tillitsforhold mellom leser og blurb, er det essensielt at avsenderen må ha en viss troverdighet. Kritikere i aviser og radio er betalt for å anmelde bøker, ikke anbefale dem. Så hvis de virkelig liker en bok, så er det sannsynlig at den har noe ved seg. Og over tid velger man seg ut noen kritikere man deler boksmak med.

Boston Globe kan man stort sett stole på!

Forfattere på sin side må beskytte sitt eget renommé, og vil derfor ugjerne blurbe en bok de synes er dårlig skrevet, selv om forlaget spør dem om det. Men Liv Gade, finnes det bøker hun ikke liker? Det kan jeg ikke vite, og derfor stoler jeg ikke på henne. Dessuten: Blurbere som har økonomiske interesser i å bygge seg opp et navn som bokinspirator, som dessuten henvender seg til forlagene og spør om de får lov til å blurbe boka deres, deres anbefaling skal man ta med en klype salt.

Jeg ønsker meg mer blurbing på norske romaner, jeg. Men som erfaren blurbehore, tar jeg praksisen på alvor. Så kjære forlag: gjør nå dette skikkelig. Ikke kødd med blurben din!

Her kan du se vårt møte med Jon Fosse hjemme i Grotten, i anledning hans nye diktsamling, «Stein til stein», den første på ti år (programmet blir også sendt på NRK2 tirsdag kveld):

 Jeg visste på forhånd at Fosse ikke er noe glad i å tolke sine egne dikt, men hadde valgt ut noen jeg ville prøve å få ham til snakke nærmere om.  Hvordan det går, får du se i programmet. Hvis du vil stifte bekjentskap med disse diktene og gjøre deg opp dine egne tanker om hva de betyr, har Fosses forlag gitt oss lov til å legge ut noen av dem her en stund.Jeg er blitt veldig glad i dem, (kanskje med Snøsong som en liten favoritt) og håper du vil like dem også!

Det mørknar

eg står og ser på dei to hjortane
og dei to hjortane står og ser på meg
lenge står vi slik
eg står urørleg
hjortane står urørlege
 
ikkje noko kan høyrast
ikkje ein vind i lauvet
 
det mørknar

Ingenting

ei stor og kvit stille
teier og teier
og så seier ho
nettopp det som skal seiast
i denne kvelden
på denne staden
der eg sit og ser
og ingenting ser
der eg sit og høyrer
og ingenting høyrer

Snøsong

Det å sitja og sjå på eit fjell
gjer meg godt
hjarta blir roleg
og snøen på eit fjell
lyfter andletet mitt mot ein stad
inne i den skimrande snøen
og snøen
i lyset
seier meg
det er deg det gjeld
og då trur eg
at det finst ein stad
som også eg skal finna
der vinden snakkar lågt
og der kjærleik andar
i si lyse stille
av himmel og jord
og er ein stad for kvile
i ei sky som driv forbi

• Les også: Jon Fosse: – Veldig fredelig å bo i Grotten

Litteraturhuset i Fredrikstad (t.v.) og i Bergen.

Ikke så rart at hver by og bygd nå vil ha sitt eget litteraturhus, når vi har sett at Litteraturhuset i Oslo har vært en hamrende suksess fra første åpningsdag, med 250 000 besøkende i året. Mens Odda har fått et hus som er mest aktivt under det årlige Symposiet, satser to så ulike norske byer som Fredrikstad og Bergen på spesialbygde hus som skal tilby arrangementer året rundt.

Fredrikstad – et kjærlighetsprosjekt

Litteraturhuset i Fredrikstad åpnet med historisk pomp den 25. januar med 1700-talls-orkester i full mundur (t.h.) som mottagelseskomité og minnet oss om byens rolle som grenseby mot ”Svensken”.

På åpningsseremonien ble det klart at det stilige, nye huset var et kjærlighetsprosjekt. Investor, mor og sønn Fredriksen fikk en drøm om et lokalt litteraturhus da bygget deres i Storgata 11 brant ned i 2008.  Nå sto det fiks ferdig, et funkisinspirert hus i 4 etasjer sentralt ved bryggepromenaden, som var flott nå vinterstid med isflak og svaner glidende forbi på Glomma. Restauranten hadde vært i drift siden 1. desember og var allerede en suksess, som peker fram mot hva det kan bli når uteserveringen kan åpne når vårsola titter fram.

Men kan et litteraturhus leve mange år fremover i Fredrikstad, i en by og en region som er kjent for sin folkelige profil og sin skepsis til høykultur?

Fredrikstad har de siste tiårene vært preget av fallet fra blomstrende industriby. Norges sjette største by har vært for stille for lenge. I talen sin sammenlignet ordføreren byen slik den har vært med en slitt, gul Sony Walkman fra 80-tallet. Nå håpet han at byen var oppgradert til en iPod (han turte ikke fleske til med iPhone5). Og Litteraturhuset skulle naturligvis være iPodens spilleliste. Heller enn den dannede litterære samtale, ble det etterlyst støy og diskusjon og skarp meningsbryting. Noe åpningsshowet forespeilet med Trygdekontoret live, som konfronterte østfoldingene med stereotypiene om dem.

Både åpningshelgen og programbrosjyren for første kvartal viser at ledelsen er bevisst at de må treffe både bredt og smalt om næringsgrunnlaget skal være stort nok. Samarbeid på tvers av grensen med for eksempel Bokmessa i Göteborg kan gi store nok navn til å trekke publikum også fra Oslo og omegn.

Bergen – Lekent, men ikke helt ferdig

Brrrr! Kulde var førsteinntrykket da jeg ankom Litteraturhuset i Bergen (LHB) på fredag, dagen etter den offisielle åpningen. Her har man bygget om flere gamle hus fra 1700- og 1800-tallet, og det trakk iskald bergensvind gjennom vinduskarmene. Daglig leder Kristin Helle-Valle hang på mobilen og skaffet alternative oppvarmingsmåter, som denne skumle saken:

Hennes gemal Trond-Viggo Torgersen stilte som assistent og fyrte ivrig i ovnen i bokhandelen. Likevel måtte vi gå på arrangementene med jakka på og forfatterne stilte med skjerf rundt halsen.

Ikke overraskende for en by med så mye selvtillit som Bergen, hadde man her malt den lokale forankringen rett på veggene: Nhu Dieps lekne tegninger skildret vestlandsforfattere som kjuagutter og den kontrære Tomas Espedal på sykkel imot naturen og kunsten og mot det meste.

Til venstre: Gunnar Staalesen poserer foran tegning av seg selv som kjuagutt. Til høyre: Tomas Espedal imot kunsten og naturen.

Litt ufrivillig humor oppsto da unge Erlend Nødtvedt forsiktig påpekte at det var sneket seg inn en stavefeil i sitatet fra hans diktsamling: Der det skulle stå: ”Det er vanskelig å bo i Bergen. Du vet aldri hvor du skal gjøre av deg”, sto det nå: ”Du vet aldri hvor du skal gjøre fra deg”. Som viste seg å stemme, da man gikk ned trappen til en do som var så ny at den manglet båser.

I Bergen hadde man satset det meste av åpningen på ett kort: besøk av det litterære stjerneparet Siri Hustvedt og Paul Auster. Det var vellykket i den forstand at arrangementet ble utsolgt på få et blunk, men mislykket i den forstand at mange ble sure fordi de ikke fikk billetter. Arrangørene gjorde sitt beste for å blidgjøre publikum med videooverføringer i flere rom, og fikk pakket inn 340 pers til slutt.

• Les mer om samtalen mellom Paul Auster og Siri Hustvedt på Litteraturhuset i Bergen

Spørsmålet er om auditoriet i Bergen rett og slett er underdimensjonert for en rekke arrangementer med større navn.

Naboen ved min side på første rad var selv forfatter og hadde kjørt med sin mann fra Haugesund for å få med seg Siri Hustvedt på videooverføring. Det tyder godt for at Litteraturhuset i Bergen (t.h.) kan bli et litteratursted for større deler av Vestlandet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det både må være et mål og en nødvendighet.

LHB har hatt en tyngre start enn tilsvarende hus i Fredrikstad, da den profilerte bergensforfatteren Tomas Espedal tidlig ytret mistillit mot daglig leder Kristin Helle-Valle og et slikt ”offisielt litteraturhus”. Mens Fredrikstad ikke har noe litteraturmiljø, har Bergen antagelig Norges tydeligste litterære miljø. Tar du deg en øl på de gamle kultur-hang-out-en Logen eller Kafé Opera, vil du med stor sannsynlighet treffe på både kjente navn, skrivestudenter og håpefulle debutanter.

Vi som var tilstede åpningshelgen var spente på om Espedal kom til å luske innom likevel med litt storsinn i dressjakkelommene. Utpå lørdagskvelden konstaterte vi med en latter at Espedal og kompisene hans sto ute og røykte demonstrativt 5 meter fra Litteraturhuset. (Det viste seg at de deltok i Natt&Dags prisutdeling på det hippe galleriet vegg-i-vegg). En av innvendingene mot litteraturhuset fra forfattere er ølprisen i kafeen  – 70 kroner, som ikke innbyr tørste kulturarbeidere til å ha det som fast vannhull.

Jeg håper likevel Espedal og vennene hans snart begraver stridsøksen. Byen er nok for liten til å ha både et sterkt offisielt litteraturhus og et litterært undergrunnsmiljø.

Trenger vi flere?

Begge litteraturhusene har stablet på beina gode program http://www.litthusbergen.no/program/ og http://litthusfred.no/ for første kvartal, som appellerer både bredt og smalt, til ettertanke og til debatt.

Spørsmålet er hvor bærekraftig husene vil være over tid. LHF klinte til i første kvartal med store lokale navn som Jon Michelet, Jan Erik Fjell og populære lokalhistoriske frokoster. LHB byr på kjente vestlandsforfattere som Ragnar Hovland, Einar Økland, Kjartan Fløgstad og Agnes Ravatn på løpende bånd i posten ”Søndagsskule”. Men har de mange nok navn til å holde det gående med høy kvalitet og lokal kulør uke etter uke, år etter år?

Nå planlegges det ifølge avisene litteraturhus i Tromsø, Lillehammer, Trondheim, Stavanger og Skien. Hvis man tenker seg at de skal være helårsåpne, kjenner jeg en dyp skepsis.

Mens Fredrikstad representerer en mindre by som trenger et kulturløft, hvor litteraturhuset kan bli et kraftsentrum for en større region, er Bergen stor nok til å trekke til seg gode krefter som allerede finnes, og toppe dem med egne aktiviteter. Jeg har vært på litteraturfestivaler i både Stavanger og Molde, og sittet og hørt på forfattere i glisne lokaler der vi har vært to fra forlaget og to fra media til stede. Ingen lokale publikummere. I byer som allerede har flotte bibliotek og kulturhus (Tromsø, Stavanger, Molde) skjønner jeg ikke hva et litteraturhus skal tilføye som det ikke allerede er mulighet for å arrangere. Knytt heller en god kafé/restaurant til biblioteket, så vips, kan du ha litteraturhus godt nok.

På åpningen av LHF, lot en rørt og sliten investor Fredriksen som om han fra scenen markedsførte sin egen bok ”Tips og vink for deg som vil bygge litteraturhus”. Den burde nesten finnes, og alle ordførere burde lese den. For å bygge og drive et godt litteraturhus er en krevende oppgave.

Paul Auster og Siri Hustvedt i Bergen. Foto: Turid Rogne/NRK

Begge forfatterne ble bokbadet hver for seg, men publikummerne hadde særlige forventninger til samtalen mellom to skrivende ektefeller. Auster lokket frem norskættede Hustvedts fortelling om gleden ved å komme til Bergen som 12-åring og begynne på Steinerskolen:  – Jeg slapp unna mobbingen jeg opplevde i USA. Endelig kunne jeg føle meg normal. Det var et magisk år for meg.

Etter en våkenatt med strekklesing i sommerferien 1968 i Reykjavik, bestemte hun seg for å bli forfatter, noe hun annonserte i skoleavisen i USA den påfølgende høsten. Auster selv fortalte hvor vanskelig det var å komme i gang som forfatter. Han hevdet at han skrev 8000 sider som utkast til forskjellige bøker før han fant sin egen stemme og ga ut sin første roman.

Selv om de jobber tett og viser hverandre tekster underveis, avslørte ektefellene en fundamental forskjell dem i mellom. Mens Auster følte seg knuget av sin omfattende lesing i ungdommen, som overveldet hans egen litterære stemme, er Hustvedt stadig umettelig i sin lesing. Auster hevdet at konen først skriver på egne tekster i 6-7 timer om dagen, for deretter å kaste seg over tunge filosofiske verker og vitenskapelige artikler om hjerneforskning i 3-4 timer på kvelden. Han var åpenbart imponert over hennes arbeidskapasitet og glupske appetitt på ny kunnskap.

Auster og Hustvedt signerer bøker i Bergen. Foto: Siss Vik/NRK

De to forfatterne har det felles at de er dypt interesserte i andre kunstformer: Hustvedt i billedkunst (hun er en fremragende maler ifølge hennes mann), mens Auster gjerne dikter fram fiktive spillefilmer i sine bøker. Hustvedt mente hun sluttet å male og tegne fordi hun fikk så mye skryt av sine foreldre over det da hun var liten. Auster fortalte at han vurderte en karrière som filmregissør, men var så sjenert i 20-årene at han følte han ikke ville tørre å gi regi til et helt filmteam.

Ekteparet var i meget godt lune, og lokket fram hittil ukjente anekdoter fra hverandre. Det utløste humring da Hustvedt på oppfordring fra sin mann fortalte at hun en periode som ung jobbet deltid som forfatter av pornografiske tekster på bestilling! Visstnok ble den merkelige, eldre herren som sto for bestillingen ikke fornøyd. – Kanskje fordi de var for protestantiske, foreslo Auster med en latter.

Kommer med ny roman til høsten

Paul Auster kommer i år på norsk med en brevveksling i bokform mellom seg og den sør-afrikanske forfatteren J.M. Coetzee. Han fortalte også at han for tiden samarbeider med en dansk litteraturforsker som arbeider med en type biografi av hans forfatterskap. I forbindelse med denne har han igjen oppsøkt sine tidlige, upubliserte tekster, som nå eies av New York Library. Der oppdaget han i hvor stor grad sekvenser fra de tidlige tekstene som faktisk har dukket opp i romanene hans, blant annet en lang drøfting av hvorvidt en paraply uten tøy fortsatt kan kalles en paraply.

Siri Hustvedt, som er åtte år yngre enn sin mann, er fortsatt veldig produktiv som skjønnlitterær forfatter, og røpet blant annet at hun kommer med en tjukk roman til høsten. Auster har selvsagt lest den, og mener det er den beste hun har skrevet hittil!

Aktuelle på norsk

Siri Hustvedt fikk sitt gjennombrudd i 1992 med romanen ”Med bind for øyene”. Hun var en periode mest kjent som ”kona til Paul Auster”, men har nå et solid forfatterskap bak seg og er minst like populær blant leserne som sin mann. Særlig romanen ”Det jeg elsket” trekkes fram som en favoritt av mange. Bøkene hennes kalles gjerne idéromaner, men selv mener hun at hun jakter på en ”følelsesmessig sannhet”.

Paul Auster slo gjennom sent på 80-tallet med sine postmodernistiske romaner ”New York trilogien”(1987) og ”Moon Palace” (1989) og ble etablert som en av de viktigste nye amerikanske litterære stemmene. Han er også kjent for manusene til kultfilmene ”Smoke” og ”Blue in the face”.

Foto: Siss Vik/NRK

Både Hustvedt og Auster er for tiden aktuelle på norsk med selvbiografiske bøker.

Auster med sin ”Vinteropptegnelser”, en dagbok han begynte på en måned før 64-årsdagen sin. I en litterær form som minner om romanene hans, skriver han i du-form fram fragmenter av livet sitt slik han har opplevd det via kroppen. Om hus han har bodd i, om å spise og sove, og om morens brå dødsfall.

I Hustvedts bok ”Den skjelvende kvinnen” (2011) bruker hun seg selv og sin kropp til å undersøke hva et menneske er: Hvordan vi fungerer, hva som sitter i hjernen, hva som sitter i kroppen. Boken begynner med et tilfelle da Hustvedt skulle holde en tale og begynte å riste voldsomt over hele kroppen. Hun oppsøker nevrologer, psykoanalytikere og filosofer i jakten på den mystiske forbindelsen mellom kropp og sinn, og demonstrerer derigjennom hvor sammensatt et menneske er.

Tag ditt bilde #finestebok på Twitter og Instagram eller send til oss på nrkbok@nrk.no. Vi samler den og viser at papirboken har en framtid, den også.

En norsk lyrikkrygghylle – og en serie i Wien. Typisk norsk?

Norske bøker er for like. Altså, på utsiden. Omslaget, formatet, teksturen. På Lillehammer litteraturfestival for to år siden, holdt forfatter Tomas Espedal et flammende innlegg om hvordan en bok skulle kunne se ut. En diktbok burde kunne være på 400 sider i stedet for klassiske 126, en roman burde kunne ha illustrasjoner inni, en essaysamling burde kunne være rektangulær. Og han viste eksempler fra sin egen samling på bøker som faktisk var det.

Dels er det opp til forfatteren å tenke utenfor boksen, dels viser det seg at det er vanskelig for forfattere å få gjennomslag for spennende formidéer fordi det blir for dyrt å produsere. Espedal fortalte om en svensk forfatter som hadde bedt om rød farge på kantene av boksidene, og måtte true med å forlate forlaget om hun ikke fikk det slik.

Dette er min fineste bok. Den ser annerledes ut, og det er den.

Etter mange år som først bokhandlermedarbeider og deretter litteraturjournalist, må jeg si det tennes et lite lys av glede i meg når jeg ser en bok som våger å stikke seg ut. Én av favorittene mine i så måte er svenske Martina Lowdens bok: ”Allt”, en slags dagboksselvbiografi. Hun har klart å lure forlaget til å gi henne gullfarge på arksidene, Bibel-style, i tillegg til røde, tykke, pregede første- og sistesideark. En pocketbok med gullkant, det svinger det av. Det sier at denne boka er annerledes, og det er den.

Når jeg er i utlandet, er det en selvfølgelig del av sightseeingen å stikke innom bokhandlere og sjekker ut bokkulturen der. I Frankrike er bøkene nesten KLISS like, mens det i andre land bugner av ulike serier og formgrep. Det siste på bokdesignfronten i Sverige var serien Excess som ved ny trykketeknologi rommer tykke romaner som Min kamp i miniformar, som leses som en flipover.

Nytt hendig format. Svensk.

Uten at jeg har forskning på det, vil jeg tro at variasjon i bokformater oppstår lettest i land med flere, mindre forlag. De velger gjerne en egen stil på alle sine utgivelser. (Jmfr. Everyman’s Library i England og Vertigo i Sverige). Noe vi har sett også i Norge, med for eksempel boksinglene til Flamme forlag og Cappelen Damm sin Marg-serie.

Bøker med identisk format er klart en fordel for bokhandlere og for folk som liker ordning og reda i bokhyllene. For oss andre er det en gave når en bok stikker seg ut og sier: hei, se på meg, da! «En bok er et kunstverk», minnet Tomas Espedal oss om på Lillehammer. Så unødvendig da at den skal ligne på en masseprodusert vare, som skal være lett å stable, lik EU-normerte agurker.

Tenk hvor trist det blir å samle på bøker fra 2000- og 2010-tallet, når de ikke bærer preg av sin tid.

Bli med og dokumenter de fineste omslagene! Hva er din #finestebok?

En av flere #finestebok på Instagram.

Hva er navnet på tigeren
i Rudyard Kiplings ”Jungelboken”?
Vet du svaret?
Prøv deg på vår litteraturquiz!

Jeg regner med de fleste har det som meg første uken på jobb: hjernen har blitt en seig masse som bare er opptatt av været, god mat og vin, OL på tv, og i høyden en lett krim. Vi har glemt passordet til pc’n og koden til skriveren. Men nå er høsten her og det er om å gjøre å bli smart og kvikk litt brennfort.

Derfor har jeg pønsket ut en liten litteraturquiz til deg – for å varme opp både min egen hjerne og din. Den er laget mens vi kjørte bil over fjellet i flott norsk natur, så den første kategorien bærer preg av at jeg tittet etter koselige dyr langs veien.

Tar du denne, så er du LITT smartere etterpå:

Litteraturquiz: Dyr og Litteratur + Litterære skikkelser

Kos deg!

Fra boken "Fernando Pessoa. Alberto Caeiros poesi",
gjendiktet av Øystein Vidnes.

Vi i Bokprogrammet ønsker å bidra til at fine, gode, sanne, presise, velformulerte og minneverdige sitater deles, derfor ber vi deg notere mens du leser!

Vi vil bruke noen av dem i møte med forfatterne og noen som små perler når en ny sesong med Bokprogrammet starter på NRK2 til høsten.

Send dine kontaktopplysninger i tillegg til forfatterens navn og tema til nrkbok@nrk.no. Legg gjerne ved et bilde som du synes passer til (det må du i så fall ha tatt selv). 

Fristen er mandag 1. juli.

Du kan også dele sitatene på Twitter ved å bruke #boksitat.

Bøker i premie!

Dette er ikke mine ord, tvert i mot. Jeg ELSKER tv, men jeg møter ofte på folk som sier sånne ting. Og det som forundrer meg, er at de alltid sier det med en sånn veldig fornøyd mine. Som om de har fortalt meg at de er blitt fast giver til Redd barna, eller har slutta å røyke.

Hva er det som er galt med å se på tv? Blir man et dårlig menneske av å se tv-programmer?

Foto: Colourbox

Jeg må si at jeg i mine førti år aldri har merka at skillet mellom om folk er snille og kloke går ved dem som ser på tv eller ikke. Muligens er det et lite skille i at de som ikke ser på tv er kjedeligere å snakke med, for da har man jo ikke nødvendigvis noe felles å snakke om.

Nå vil du kanskje innvende at det ikke er rart at jeg elsker tv, siden jeg for tiden jobber der. Men min kjærlighet til tv oppsto i svært ung alder, og siden jeg har bodd mye i utlandet, har jeg hatt tilgang til en flust med kanaler allerede fra 3-års alderen. Jeg vokste takk og pris ikke opp i en 68-er familie med tv-forbud der man måtte snike seg av gårde til naboen for å få sett barne-tv. Langt ifra. Så vidt jeg kan huske, fikk jeg se ALT som gikk. Bare én gang satte mamma og pappa foten ned. Da andre-verdenskrigsdramaet Holocaust gikk som mini-serie i 1978. Men da snek jeg meg ned i stua og så serien gjemt bak mammas stol. Siden det har jeg vært ekstra opptatt av jødenes historie. Og jeg har verken blitt morder eller fått dårlige karakterer som resultat av mine mange timer foran skjermen.

Fra den første uken med regulære prøvesendinger i fjernsyn fra NRK.
Foto: Børretzen / Aktuell / Scanpix

Å lage tv er ofte en litt praktisk og kjølig affære, med mye teknikk, hvor ting tas opp flere ganger og ute av rekkefølge. Å se på tv derimot, er en intim opplevelse, der du kommer tett på mennesker, på ansiktene deres, på livene deres. Så tett at vi ofte hilser på en politiker eller nyhetsanker på gata fordi vi har sett dem så mange ganger i stua.

Mange som ikke har tv i våre dager, sier at «Jeg ser de tv-programmene jeg vil på data’n, da slipper jeg all det andre mølet.» Det må man gjerne. Men for meg har nettopp flyten og zappingen i tv-mediet vært en gave.

Det er mange saker i verden jeg ikke selv vet at jeg er interessert i, eller ikke ville oppsøkt på egen hånd. Denne uka kom jeg feks ekspempel tilfeldig over et fabelaktig BBC-program om en gigantisk ansjos-stim som ble forfulgt av BÅDE en hop med haier, en flokk dykkende fugler og en HÆR med glupske delfiner som drev snedige flankemanøvre. Selvfølgelig filmet med en kamerateknologi så sinnsykt avansert at det fremstår som ren magi, av naturfotografer som har måttet bygge en ekstra peishylle for å få plass til alle prisene sine. Nærmere naturen kommer du ikke   En sak jeg ellers hadde  måttet oppsøke i et spesialtidsskrift om jeg ikke plutselig hadde fått det servert det på den kanalen som sto på allikevel.

Men. Jeg skal ikke late som om jeg bruker tv bare til «ærbare» programmer, som å se naturfilmer og politiske dokumentarer. Jeg ser på alt som går. Altså ikke hvert program, men i alle genre.

Tv-skeptikere kan ofte strekke seg til at det er verdt å se på noen høyverdige ting, som nyheter og gode dramaserier. Reality-serier står derimot lavt i status, og innenfor genren står særlig reality der folk innesperres i et hus eller et hotell svært lavt. Når folk snakker om reality, kommer ofte sterke følelser fram. Og sterkt språk.  «At folk kan se på sånt dritt!» Men jeg har lært like mye nyttig av Top Model og Big Brother som jeg har av å lese en norsk roman eller en fagbok i sosiologi.

Reality-programmer handler nesten alltid om gruppedynamikk, posisjonering, integritet og evnen til å tilpasse seg: altså prosesser man kan gjenkjenne fra både familie- og arbeidsliv. Og så er deltagerne gjerne satt sammen fra andre sosiale grupper enn din egen. DET er lærerikt, det. Du KAN velge å se på disse menneskene som idioter, eller du KAN velge å spørre deg om hvor de kommer fra, hva slags motiver de har, hva slags verdenanskuelse de har. Og du kan legge deg SELV under lupen?

«Hva føler jeg overfor deltagerne jeg ser krangle og knulle på tv: Kjenner jeg misunnelse? Irritasjon? Forakt? Hvorfor mener jeg i så fall at jeg er et bedre menneske enn de som deltar i dette programmet? ER jeg det?»

Hvis jeg skal være en borger i det norske samfunnet, synes jeg det er nyttig å kjenne til ulike måter å leve sitt liv på. Å skjønne at det finnes mennesker der ute som tenker radikalt forskjellig fra meg og mine venner, og gir verdi til ting jeg synes er dritt og vice versa. Og da er tv det aller beste mediet til å slippe meg inn blant mennesker jeg aldri kommer til å treffe ellers.

For de fleste av oss omgir oss med mennesker som ligner oss selv. Tv er en anledning til å komme tett på mennesker du aldri ville møtt, (heldigvis) uten at du trenger å pleie et vennskap med dem etterpå.

TV-skeptikeren står riktignok i en god tradisjon. Fjernsyn har blitt sett på med mistenksomhet og frykt siden det ble kommersielt tilgjengelig på slutten av 1920-tallet. Kloke hoder har overgått hverandre i å spå skadene folk ville få av å se på tv, alt fra stråleskader til følelsesmessig avstumping. Norske Wikipedia advarer fortsatt mot voldstendenser og dårlige skolekarakter som følge av tv-titting. Man skulle tro vi var kommet forbi frykten for ensretting i dag (med alle nisjekanalene som finnes).

Medieforskeren John Fiske har dokumentert i en kjent bok som heter «Television Culture» fra 1987 hvordan folk ser på tv på vidt forskjellige måter.

Jens Stoltenberg da han gjestet Skavlan i fjor.
Foto: Jakob Arvola/NRK

Du har sikkert opplevd det selv i praksis: Du har sett Skavlan på fredagskvelden. Alle i familien var enige om at Stoltenberg fremsto ydmyk og sjarmerende i tv-stolen. Så kommer du på jobb og snakket om det med kollegaen din, som er like overbevist om at Stoltenberg fremsto kalkulerende og overlegen. «Har vi virkelig sett samme program??»

Tv-seeren er ikke et umælende dyr, en taus mottager av kynisk sammensatt informasjon som programmer oss i den ene eller andre retningen. Du skrur (faktisk) ikke hjernen av idet du skrur boksen på. Tv-seeren er en aktiv deltager som bringer med seg sine fordommer, tanker, sine følelser og sin kritiske sans til tv-boksen. Det er ikke meningsfylt å snakke om tv-publikummET i bestemt form, sier John Fiske. Man må snakke om ulike tv-publikummER.

Men selv om seerne opplever programmer ulikt, er tv helt suverent når det gjelder å samle oss i krisesituasjoner. I tv-serien Mad men fra 60-tallets USA, gjorde episoden som foregår den dagen Kennedy blir skutt, veldig inntrykk. Bildene av presidenten som synker sammen i den åpne bilen ryster hele landet. Episoden ender med at Draper-familien sitter i sjokk foran boksen og stirrer apatisk på de svart-hvite bildene. Kennedy vant valget pga tv og han døde på tv. Det nye mediet bandt folket sammen i sin sorg.

I nåtiden vet vi alle hvordan det var 22. juli og i dagene etterpå. Da satt vi klistret. Hele verden delte både de grusomme bildene selve dagen, og de vakre bildene av rosehav og ungdommer som trøstet hverandre i dagene som fulgte. Landets ledere snakket til hjertene våre, og kongens tårer beveget oss. Debatten om hvorvidt rettsaken mot Behring Breivik bør sendes på tv eller ikke, og i hvilken form, viser at vi lever i en tid der folk er bevisste hvordan tv-bilder kan brukes og misbrukes, forene og dele folk. Terroristen er bevisst det, og både de rammede og andre folk er bevisst hva de vil ta inn og hvordan. Vi skal ha mer demokrati og åpenhet, men innebærer det å slippe morderen til på tv eller ikke?

Terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik i Oslo tingrett. Foto: Scanpix/Junge, Heiko

Tv er et sterkt medium, og det kan brukes til mange forskjellige ting og på mange forskjellige måter, også dårlige. Det er egentlig bare det jeg vil si: at tv i seg selv ikke er passiviserende og fordummende. Det kan virke selvfølgelig, men selve språket vårt avslører en forakt for tv-titting: Det heter tross alt båtENTUSIAST, vinKJENNER og bokELSKER, men TV-SLAVE.

Jeg har argumentert for at man kan lære ting av å se på tv. Men selvfølgelig setter jeg meg ikke til rette foran tv’n alltid for å lære noe. Oftest vil jeg slappe litt av og underholdes. For tv er også gøy! Og siden vi mennesker er sammensatte vesener, som kan operere både med tanker og følelser på én gang, går det fint an å forholde seg både kritisk og kosete til et program underveis. Man kan bli flink til å se på tv på ulike nivåer, man kan se på tv sammen, man kan diskutere og kritisere, og bruke ting man har lært ute i virkeligheten, også til å gjøre bedre valg, vise mer forståelse.

Så når folk forteller meg med et fornøyd smil at de har kasta ut tv’n og at de bruker kveldene til brettspill med familien, er jeg ikke helt sikker på om de har meldt seg inn eller ut av det sosiale/kollektive.

Stort sett når vi lager Bokprogrammet, er folk vennlig innstilt til temaene våre. Men nylig splittet vi seerne våre da vi nevnte på Twitter og Facebook at vi jobbet med programmer om sport og fotball. Noen gledet seg umiddelbart til fotball i bokform. Andre var direkte sure.

Fotball er tema i Bokprogrammet denne uken, med selveste Erik Thorstvedt som kommentator og ekspert.

Kulturinteresserte mennesker føler seg allerede beleiret av sport. TV-stasjoner er raske med å flytte sendetiden til et kulturprogram hvis Trav på Bjerke eller en 2. divisjons fotballkamp trenger sendeplass. Skulle sport ta over Bokprogrammet også?

• Se hele programmet her!

Selv har jeg satt overraskende stor pris på arbeidet med disse programmene, hvor vi har kommet tett på Kjus, Aamodt, Zlatan Ibrahimovich, Arild Stavrum, Berit Riise og Erik Thorstvedt. Vi har sluppet inn i en helt annen verden. For mens vi boklesere bruker store deler av livene våre til å lese om, tenke og diskutere mennesker, livet og verden, har jeg blitt slått av hvor akutt og umiddelbart det er å leve et liv i toppidretten.

”Vi har ikke hatt tid til å se oss tilbake og tenke på hva vi drev med”, sier både Kjetil André Aamodt, Berit Riise og Zlatan Ibrahimovich til sine biografer. Først nå innser Aamodt og Kjus at de har levd med døden hengende over seg siden de var tenåringer. Først nå orker Zlatan å tenke på hvordan det har preget ham å bli frosset ut av det svenske likhetssamfunnet i barndommen.

Med boken «Jeg er Zlatan» ble fotballstjernen Zlatan Ibrahimovic først i verden med en selvbiografi-app.

Sportsbiografiene tilbyr unike beretninger om hva som skal til for å bli best i verden, og hvordan det er å leve med et press om å gjøre det best hver eneste dag. Toppidrettsverden utfordrer dessuten våre sosialdemokratiske likhetsidealer. Hvor langt er det greit å gå for å komme til topps?

Under arbeidet med disse sportsbøkene har redaksjonen endt opp i stadige diskusjoner:

Er det riktig å presse barna sine for at de skal lykkes på idrettsbanen?
Er det forskjellige ”regler” for om barnet ditt er fotballtalent eller fiolintalent?
Er hevn og revansj gode drivkrefter på en fotballbane?
Er fotball et sted for å realisere sine drømmer eller en verden full av skittent spill?
Blir kvinner som tar plass i sportsverdenen behandlet dårligere enn tilsvarende menn?
(Vi har ikke kommet fram til noen enighet.)

Definerer du deg som venstreorientert kulturinteressert som hater sport? Ta for deg Berit Riises eller Zlatans selvbiografi. Jeg kan garantere at du vil få noen nye tanker å bryne deg på. Hvorfor skulle man ellers lese?