Av Leif Ekle

Morten Bodrum er ved første øyekast en helt vanlig og temmelig hverdagslig fyr i trettiårsalderen. Han er riktignok arbeidsledig, etter at han fikk fyken som bruktbilselger. Vi forstår at i dét momanget skjedde noe ikke helt ordinært. Litt underlig er det nok også at han sluttet i jobben som daglig leder for et reklamebyrå faren hans startet i sin tid. I alle fall synes Mortens kone Ragnhild det er lite forståelig. Thomas Marco Blatts første roman «Varsjøen» begynner slik:

«Broren min hadde vært død i over tjue år da Tommy Lystad ringte meg den kvelden.

Guttene var lagt, og Ragnhild og jeg sto på kjøkkenet og snakket om «situasjonen vår», rettere sagt, Ragnhild snakket om «situasjonen vår». Kort oppsummert levde vi på én inntekt, hennes inntekt, siden jeg hadde gått hjemme i over et år, etter at jeg fikk sparken fra Møller Bil. Det siste likte vi ikke å snakke om, så Ragnhild konsentrerte seg om det vi kunne gjøre noe med, nemlig å skaffe meg en jobb igjen».

Det er altså under denne samtalen at Tommy Lystad ringer – med en mystisk beskjed om at Tommy vet hva som egentlig skjedde den dagen da Mortens bror falt i Varsjøen, slo hodet og druknet. Som om de ikke allerede visste?

«Varsjøen» er Thomas Marco Blatts første roman.

Virkeligheten

Det overrasker ikke denne leseren at det i virkelighetens Sørum kommune finnes et vann og en badeplass som heter nettopp Varsjøen. Ei heller at Thomas Marco Blatts bilder av gutteliv i Sørumsand er glassklare av opplevd autentisitet. Kameratskap, venneflokk, forholdet til en bror, den tidlige kjæresten. Han har skrevet om dette før, satt inn i en selvforklarende og dermed vakker hverdagslighet. Foran romanen «Varsjøen» ligger tre fine diktsamlinger. Alle med elementer, navn på personer også, som romanleseren kan nikke gjenkjennende til. Den første, «Slik vil jeg måle opp verden» (2006) innbragte Tarjei Vesaas´ debutantpris og inneholder flere dikt der ungdomsminner er slående gjengitt. Den tredje samlingen «1920 Sørumsand» (2012) er i sin helhet viet dette stedet, miljøet og historien.

Hverdagens alminnelighet

«Varsjøen» har altså beholdt en sterk kontakt til sted, miljø og hverdagens alminnelighet. Romanen skiller seg imidlertid radikalt fra poesien når det kommer til menneskenes forutsigelighet. Særlig gjelder det Morten selv. Fra han bestemmer seg for å finne og snakke med Tommy Lystad, den gamle vennen som hevder og vite, blir atferden hans stadig mer foruroligende og besynderlig. Ikke før har Ragnhild og barna forsvunnet til hennes foreldre, før Morten mobiliserer den gamle golfen og legger ut på en reise som bringer ham langt nord i landet, via Trondheim, og lar ham møte mennesker han en gang kjente. Minner og gamle spørsmål trenger seg på. Talentet for løgn kommer til sin rett.

Det usagte

Det tar noen sider før denne romanens kvaliteter står tydelig frem for leseren – før den begynner å vokse. Hverdagsligheten, som Blatt altså behersker til perfeksjon, truer med å ta over. Samtidig: Fordi så mye forblir usagt og udramatisk (med unntak) gjennom den road movie-lignende fortellingen, klarer Thomas Marco Blatt på en smart måte å skape denne stemningen leseren i meg liker så godt: Noe foregår her, men jammen om jeg vet hva det er (fritt etter Dylan). Elementer som minner om spenningsromanen kommer og går i teksten og den «løsningen» vi presenteres for når nesten alt er over, er logisk og skjellsettende på samme tid. Iblant er det ikke annet å gjøre enn å le godt av figuren Morten Bodrum.

Konkret og bildeskapende

Thomas Marco Blatts prosa er konkret, saklig og bildeskapende på samme tid. Dialogene er blant de sterkere elementene i teksten – enten de utspilles i en barndom eller i et avgjørende nåtidsøyeblikk. De klinger like rent og nyansert, som om leseren sto ved siden av og hørte karakterene prate.

Jeg hadde forventninger til Thomas Marco Blatts første roman. Jeg ble ikke skuffet.

Mona og Stig, to søsken i Bergen. 1966. Fattige barn; forfyllet far som snart forulykker på BMV. Mor er prostituert. Stig tar vare på Mona, er mann i huset. De digre rottene i vaskekjelleren er selve innbegrepet på uutholdeligheten. Det ser dårlig ut. Til den nye læreren dukker opp og er den første som ser Stig. Som blir klassens idol, setter mot i Stig, forandrer livet hans. Amund Mæland, læreren, ligger under hele den historien som utvikles over fem ti-år i Pål Gerhard Olsens nyeste roman «Bålet».

Tilstandene

Jeg har i mange år besværet meg over misforholdet mellom mengde og kvalitet i utgivelsen av norske kriminalromaner: Bøkene blir stadig fler, mens de gode eller interessante blir færre. Uten å ha undersøkt saken nøye, har jeg kanskje et inntrykk av at utgivelsestakten har stagnert noe. Kvaliteten er stadig så som så.

Det likegyldige

Misforstå meg ikke: Det er omtrent like langt mellom de virkelig dårlige kriminalromanene som det er mellom de virkelig gode. Problemet ligger i mengden av ambisjonsfattigdom og sjangertro. Den utstrakte trygghetsskrivingen langs en slagen landevei fyller rommet mellom godt og dårlig: Bøker skrevet av forfattere uten virkelig uttrykksbehov, uten litterær brann. Bøker uten språklig spenst og vilje. Hvis man altså kan kalle det et «problem». Særlig spennende er det uansett ikke. Hverken i betydning «spennede handling» eller «spennende litteratur».

Krim eller ei

Nå er det langt fra sikkert at Pål Gerhard Olsen har sett for seg at «Bålet» skal bli omtalt som en av de kriminalromanene han har på samvittigheten. Det går fint å argumentere for at boken ikke er en krim. Forlaget har utstyrt den med merkelappen «roman». Like fullt; i jakten på forfattere som vil puste liv til den døende sjangeren krim, er det alt for fristende å bruke Olsen og «Bålet» som eksempel på slik vilje. Vilje til å tøye format, gjøre noe annet, der grosset repeterer det vi har lest før.

Krim nok

Jeg tar meg altså friheter, men ikke alt for mange. «Bålet» inneholder mord. Mord oppklares, incestuøse handlinger begås, skyldige og medskyldige utpekes. Mennesker fra ulike utkanter av livet drives sammen på ett sted i én tid og må ta den regi som historien gir dem. De fleste i et moralsk limbo. Krim nok, altså, spør du meg.

Indre Østland

Alt samles tidlig på 80-tallet et sted ved Glomma et sted – kanskje ikke så langt fra Kongsvinger. De to barna i Bergen skiller lag – ved hjelp av den omtalte læreren og barnevernet. Stig blir hos Mæland. Mona, lillesøsteren, havner ved Glomma, adoptert av gode foreldre. Der finnes også Håvard, den merkelige gutten med diabetes og rare klær, pinsevenndatteren Sara som synger så uendelig fint at Håvard finner frelse. Hanna bor i ei nedslitt tømmerkoie uten vann sammen med sin narkotiserte mor og skiftende menn. Og det er fler.

Én tråd

Det ene drapet i boka er den faktoren som bringer alle disse unge livene sammen til én tråd. En som kommer til å henge ved aktørene helt til vår egen tid. Det er her alt tvinges sammen til ett og sannheter tvinges frem. Mens livet gjør sine hogg og tildeler sine gaver.

Troverdigheten

Det kan innvendes at Pål Gerhard Olsen har trukket bokas litterære troverdighet langt. Det skal mye aktivitet i tilfeldighetssvingen til for at alle disse menneskenes liv skal krysse hverandre – på cue, så å si. Samtidig er Olsen den forfatteren som for noen år siden hevdet at troverdighetskravet rir norsk litteratur som en mare. Det poenget er jeg også tilbøyelig til å gi ham. Begynner man først å tenke for mye, er den «troverdighet» vi møter i den gjengse krimroman ofte riktig langsøkt, som svenskene sier. Leserspørsmålet «er dette egentlig sannsynlig», får illusjoner til å briste lettere enn den første isen. Uansett hvor sjangertro og fullastet med kunnskaper om politiarbeid romanen synes å være, er det best å unngå den slags spørsmål.

Språk

Fra tiden som krimforfatter i nærheten av det hardkokte landskapet a la Raymond Chandler, har Olsen tatt med seg en betydelig billedskapende språklig evne. I blant resulterer det i slående originale og åpne bilder. Andre ganger glipper det og tenderer mot det svulstige. Et eksempel på det vellykkede finnes i møtet mellom Håvard, den underlige gutten med diabetes, frelse og Hanne med den utsvevende hippie-moren:

«Når denne følelsen kom over henne, drev hun fritt rundt i skolegården. Det var slik hun traff Håvard. Han drev kanskje rundt, han også. Men mye stivere enn henne. Med hendene ned langs siden. Med høye knær. Med en munn som beveget seg selv om det ikke kom noe ut av den. Med klær som så ut som de kom fra Fretex, der Hannes klær i Oslo hadde kommet fra. Klær som fikk ham til å se ut som en såpeboble. En raring, sa Berit om ham. (…)

Håvards hårklipp var snorrett. Huden så ut som marsipan. Øynene satt dypt, som en kulp i elva.

– Hva gjør du, spurte Hanne.

– Jeg tenker.

– Jeg også.

– På hva da?

– På at du er større for alderen enn det jeg er».

Kvalitet og kvalitet

Vi kommer helt sikkert til å diskutere forholdet mellom krim, underholdningsverdi og kvalitet i lang tid. Min erfaring er at det ikke trenger være et motsetningforhold. En krimroman kan også være en god roman – forutsatt litterær vilje og talent. Den eneste nødvendige forskjellen er kanskje den som amerikaneren James Crumley påpekte: En skjønnlitterær roman kan være kjedelig og samtidig god. En kriminalroman kan ikke være kjedelig og god på samme tid.

På Gerhard Olsens «Bålet» er høyst lesverdig enten man leser den som krim eller ikke. Aller flest poeng skal forfatteren ha for å utvide sine sjangre.

Det går an å innvende at Susanne Christensens bok «En punkbønn» er intern, at forfatteren til en viss grad gjør det lett for seg ved ikke å definere hva, hvilke fenomen, hun omtaler som «punk». Boken kan se ut til å vende seg til et allerede innforstått publikum, en krets av innvidde, som allerede deler forfatterens og «punkernes» verdensbilde(r). Like fullt: en slik innvending faller. Ikke på sin urimelighet, men fordi Christensens personlig begrunnede innfallsvinkel til bokens tematikk til dels opphever behovet for avgrensninger og definisjoner. Når hun gjentatte ganger reiser til St. Petersburg, der performance-fenomenet Pussy Riot pådro seg fengselsdommer for å ha fremført sin punkbønn i Frelserkatedralen i 2012, er det i et undersøkende modus.

Den viktige historien

Sympatien med det alternative miljøet, med de lesbiske, de homofile, de biseksuelle og transpersonene er uttalt. Det post-kommunistiske regimets behov for å undertrykke de som utfordrer et tradisjonelt og heterofilt livsmønster granskes gjennom en deltagende observasjon som bare den aktivt tilstedeværende kan mestre: «Selv om Russland i dag er en del av Europa, eksisterer de gamle dikotomiene fremdeles. Der det tidligere var murer og jerntepper, finnes det nå usynlige grenser, og jeg ville ut av denne boblen, jeg ville ta opp stemmer som virkelig ikke var min egen. Jeg ville vite noe om sammenhengene rundt Pussy Riots punkbønn, om dens samfunnsmessige forbindelser; det er den viktigste historien å fortelle» (fra forordet).

Tre byer

«En Punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika» finner sitt stoff i reiser. Til Russland, til St. Petersburg og Moskva, som nevnt. Til USA og Olympia, hovedstad i den nordvestlige staten Washington og det tidlige 90-tallets arnested for rock-fenomenet «grunge», så vel som for Riot Grrrl. Sistnevnte var en feministisk punkbevegelse som også inspirerte Pussy Riot et par ti-år senere. Berlin er bokens tredje viktige åsted.

Velprøvde metoder

Som forfatteren selv antyder i forordet; kapitlet om Russland, Pussy Riot og forfølgelsen av seksuelle minoriteter er det viktigste og det mest interessante. Christensen tar leseren med til demonstrasjoner og aksjoner, til politioppbud og motdemonstrasjoner fra bekymrede ortodokse. Hun samtaler med og intervjuer aksjonister og viser hvordan myndighetenes undertrykkelsesmetoder ligner de velprøvde fra sovjettiden. Teksten får godt fram sammenhengene mellom alminnelige, ortodokse kristnes motstand mot homofili og myndighetenes propaganda. Samtidig viser den at det også finnes en genuint folkelig og religiøst begrunnet motstand som kommer til uttrykk når de alternative løfter regnbueflaggene sine.

Jentepunk

Riot Grrrl-bevegelsen har stor plass i boka. Den oppsto – for å si det enkelt – som et opprør mot manns- og guttedominansen i punkmusikk, som i annen musikk, og et krav om at fritt fram-kulturen også skulle gjelde for jenter. Riot Grrrl fikk betydning, også utover konsertscenen og musikkstudioet. Christensen gir innsikt i det nå historiske fenomenet og viser til spor det har satt i det feministiske terrenget, også i opposisjon til tidligere kvinnepolitiske retninger.

Berlin

Susanne Christensen stiller gode spørsmål – ofte på en så enkel og direkte måte: Hva er en jente? Hva er en gruppe? Svarene er heldigvis ikke alltid entydige, men oftest interessante. Selv om de noen ganger snevrer inn utgangspunktet mer enn en leser kunne ønske.

Gjør det selv

Christensen presenterer leseren for en bevegelse og en kultur som i løpet av snart fire ti-år har utviklet seg langt utover musikken og det anarkistiske «fuck all»-opprøret som startet i Storbritannia ca. 1977. Hun presiserer endog at den punken hun skriver om tar stadig sterkere avstand fra originalpunken og den destruktive livsstilen den representerte. I stedet viser hun frem en mangslungen alternativ-bevegelse, en gjør det selv-punk med hele sett av synspunkter som ikke alltid lar seg forene innbyrdes. En punk som gruppekonform og individualistisk på samme tid: «Punkens historie utgjør et underlig krysningsfelt hvor mote, stil, stemme, erfaring, sykdom og protest hører sammen» (s. 196).

Et ubeskjedent vi

I denne kulturen leter Christensen etter sine ulike «vi», og finner dem: et jente-vi, et demonstrasjons-vi, et fengsels-vi. Endog et intervju-vi. Disse «vi» fungerer fint som bilde på den kulturen som beskrives. Kombinert med forfatterens rause bruk av egne erfaringer, egen utvikling og opplevelse, utvides også leserens rom for innsikt og opplevelse. Punken har aldri vært beskjeden på egne vegne i vurderingen av betydning og innflytelse. Sett utenfra er det fristende, men underordnet, å ta noen av vurderingene med en viss mengde salt.

Kritikeren

Den grundige, nysgjerrige og kunnskapsrike kritikeren Susanne Christensen kommer også til orde i disse tekstene. For en mer enn gjennomsnitlig musikkinteressert leser, med vaklende innsikt i den musikken Christensen går inn i, er partiene med intervjuer og drøftinger givende. Det kan ta litt tid (for en journalist) å venne seg til Christensens synspunkttunge og premissleverende spørsmål, men utbyttet er upåklagelig. Intervjuet med Chain And The Gangs frontfigur Ian F. Svenonius er et godt eksempel.

Det personlige

Susanne Christensen har først og fremst skrevet en bok for det interesserte publikum. Det er i seg selv bra at det er rom for slik litteratur og det forhindrer ikke at særlig den første teksten, den som mest handler om Russland og reisene dit, er strålende lesning for de lesere som klarer seg godt uten punk. Den personlige fortellerstilen fungerer i lange stykker godt, men kan i blant virke litt påhengt.

– Når jeg skriver en bok og kaller den en roman, så er det en roman, sier Dag Solstad i Morgenbladets intervju.

Romanen er ingen meter. Om meteren er all diskusjon lagt død; 100 centimeter, 1000 millimeter og alt det. Skulle det oppstå uenighet, om hvor lang den egentlig er, eller det dukker opp en smarting som sier han har konstruert og laget en ny meter, er det bare å finne formelen og en kalkulator. Før, mens jeg gikk på skolen, for eksempel, fantes det en standard metermålestokk innelåst et eller annet sted. Lærte vi.

Slik ikke med romanen. Det finnes ingen mønsterroman i et glasskap på et eller annet bibliotek, en standard som alle andre romaner – eller wannabe-romaner – kan måles eller veies opp mot, og på et eller annet vis finnes for lette eller for tunge. At det mangler visse bestanddeler, finnes én for mye. Ingen har monopol på romanen: hverken som form eller uttrykk. Dermed er Dag Solstad i sin fulle rett når han sier at «Når jeg skriver en bok og kaller den en roman, så er det en roman. Ikke for å være arrogant, men fordi det er sånn det er. Rett og slett».

Og det sier han altså, Dag Solstad, i dette intervjuet med Morgenbladets Lasse Midttun i årets utgave nummer 15, nokså rett før påske. Intervjuet er på mange måter både forunderlig og interessant. Samtidig som det reiser altså et par spørsmål.

Det uoppløselige element

Men; nå har vi satt vogna foran hesten. Vi får starte på nytt: Det har seg slik at Dag Solstad i fjor publiserte sin nyeste roman «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896». Den fikk blandet mottagelse, for å si det enkelt, og utgangspunkt for morgenbladintervjuet er altså at flere anmeldere ikke ville akseptere at boka er en roman. Dette, skriver Midttun og avisa, fikk Solstad til å skrive det foredraget som heter «På Hamar med slakt» (en tittlel som knytter an til en Prøysen-tekst). Dette foredraget turnerer Solstad med for tida. Han har gjort det siden begynnelsen av mars og avslutter i Litteraturhuset i Oslo 10. mai. Jeg har for min del ennå ikke hørt foredraget. Jeg har riktignok lest et par korte referat (referat er  svært korte nå til dags), men tar her kun utgangspunkt i det som står i morgenbladartikkelen.

En filleristet sjanger allerede

Dermed  kan vi komme til saken og noen av de spørsmålene som reises av i intervjuet. Vi nærmet oss ett av dem i starten, nemlig dette: Hadde Solstad  skrevet en roman da han leverte sin «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896»? Det overraskende med denne diskusjonen – som faktisk ER en diskusjon som har gått i noen kretser, og som tydelig har satt Solstad i forsvarsmodus overfor sitt prosjekt – er at romanbegrepet er filleristet ganske grundig allerede. Ikke minst her til lands, etter Karl Ove Knausgårds betydelige suksess med det selvbiografiske romanprosjektet «Min Kamp». Og, forsåvidt; andre etterfølgende bøker og prosjekter der det sies å ha vært diktet lite og beskrevet mye faktisk levd liv i stedet.

Jeg mener; hvordan setter vi grenser for romanen etter alt dette? Og hva er poenget?

Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at ironi er jeg lei av, og at jeg derfor mener det når jeg sier at på dette punktet forstår jeg Solstad: Kall gjerne boka en roman, enten det er til avklaring, opplysning eller forvirring. Alle tre kan være produktive, på sine vis.

Bekymringen for romanen …

Det som imidlertid er vanskeligere å slutte seg til, være enig i, er Dag Solstads formulering av den bekymringen han nærer for romankunstens framtid, og tidsåndens pågående herjing med mulighetene for å skrive og utgi seriøs litteratur i dette landet. Sevlsagt gis det ut mye rart, mye billig skrot; jeg tror forleggere med sans for seg selv kaller det underlødig litteratur. Det er mest Solstads argumentasjon jeg henger meg opp i. Han står i fare for å gjøre seg skyldig i drap på ganske mange i litterære barn når han etter foredragsserien skal helle sitt badevann ut.

Underholdningsvillighet – fra Dickens til Nesbø

Og nå nærmer jeg meg det andre spørsmålet som har fått meg til å lese nettopp dette intervjuet mer enn én gang i løpet av påsken. Jeg tenker ikke først og fremst på den linjen Solstad hevder går fra Dickens til Nesbø. Solstad presiserer riktignok at han har lest gode romaner av allvitende forfattere, såvel Dickens som Balzac, men det er altså andre som har vært vesentlige for ham. Jeg er for min del opptatt av at Solstads linje, avhengig av hvor tykt streken hans er tegnet, kan dra med seg ganske mange høyst lesverdige forfattere og bøker – som faktisk også kan være svært reflekterte. (Den reflekterte litteraturen er Solstad også beymkret for). Skal man imidlertid fine ut av dette, må man imidlertid lese temmelig bredt.

Det virkelig interessante kommer idet Solstad får anledning til, i intervjuet, å se utover, til det Berlin han kan og vet mye om. Dag Solstad er heller ikke der fornøyd med romanutgivelsene, med kritikernes fokus eller salgslistene i Der Spiegel. Og så sier han: «Faktisk går lite underholdningsvillige skjønnlitterære forfattere til teateret». Og legger senere til at det burde kanskje han selv også ha gjort, hadde han visst hvor dårlig det skulle bli med romanutgiveriet og lesingen av produktene derfra.

Mitt oppheng her ligger i de fire ordene «lite underholdningsvillige skjønnlitterære forfattere». Ikke har jeg hørt akkurat den formuleringen før, men enkel logikk skulle tilsi at i det i en linje fra Dickens til verdens Jo Nesbøer må finnes en skare underholdningsvillige forfattere.

Og det gjør det jo: Millioner av forfattere vil bare underholde. Så finnes det dem som gjerne gjør litt av hvert – selvfølgelig også dem som ikke får det til. Og så finnes det dønn seriøse, til og alvorlige, forfattere som ikke unngår å se, peke på livets iboende komikk. En av dem VAR i alle fall Dag Solstad.

Dag Solstad studerer innskifter på gravsteiner i Bø. Foto: NRK/Anne Lognvik

Tidsånden

Så var det  denne tidsånden, som det absolutt er grunn til å bekymre seg for – også i litteraturkritikken. Samtidig som det heller ikke er et uttrykk noen eier, har monopol på å definere. Jeg ville imidlertid være mer bekymret for den nyere kritikernes ståsted og den plassen som utøvernes ego har fått – enn for evnen og viljen til å lese moderne romaner. Solstad sier på sin side til Morgenbladet at «Det virker som det er svært krevende å lese en moderne roman …».

Det er fristende å minne om et par fakta som har med samme Dag Solstad og norsk romankunst å gjøre. Først at hans forlag, Oktober, faktisk ga ut hans bok «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896». Jeg tror at Klassekampens kritiker Bjørn Ivar Fyksen hadde rett da han sa i Bok i P2, at ingen andre enn Solstad ville fått denne boka antatt i Norge. Kanskje er det nettopp jeg som slår meg selv på kjeften her? Men bare hvis dette er et verk som faktisk og uansett burde vært antatt på grunnlag av sin kvalitet.

Solstad tror, sier han, at det er blitt «ulovlig» å gjøre det vanskelig for leserne. Og selvsagt har han et poeng. Lettvekteriet og lurvete forlagsarbeid er nesten hverdagskost, men er det virkelig i romanforfatteres underholdsvillighet eller i kritikernes evne til lesing at problemene sitter? Det er lett å bare si «Knausgård» her, så jeg gjør det.

Jeg har selv bedt om å få slippe anmelderiet av norsk skjønnlitteratur. Årsakene til det er mange. De aller færreste hører hjemme i denne kommentaren. men både tidsånden og historien om Solstads seneste bok har med dette å gjøre: Dag Solstad sier til Morgenbladet at «det er tidsånden som har sørget for at enkelte i kulturredaksjonene mener de kan gå løs på en mann som våger å dyrke kjedsommeligheten i litteraturen, og gjøre det med god samvittighet».

Hvilket åpner for to påminnelser  helt til slutt. Først det overraskende forholdet, at diskusjonen om hans bok i mindre grad dreide seg om det som var virkelig interessant ved dette bokprosjektet; nemlig ønsket om å utfordre den historiske romanen – å ikke dikte. Man trenger ikke engang dele Solstads syn for å ønske en videre debatt velkommen på dét området.

Det andre er direkte banalt og har med dyrkingen «av kjedsomheten i litteraturen» å gjøre. Det er faktisk forskjell på å gjøre dét – dyrke kjedsomheten i litteraturen, altså – og å kjede sine lesere mens man gjør det. Den banale forskjellen må nok så vel forfattere, kritikere og lesere leve med  – og forholde seg til. 

• Les også: Roman uten diktning?

Dette er en redigert versjon av en kommentar som ble sendt i Kulturhuset på NRK P2.

Håpefullt kritikkmord

Artikkelens første eksempel var hentet fra Nicolai Houms roman «De håpefulle» som kom i fjor. Der kjøper en av hovedpersonene, forfatteren Joakim, pistol med tanke på ekspedisjon av morgenbladkritikeren Bernhard M. Lien.  At det dreide seg om en lett kamuflert inkarnasjon av virkelighetens og Morgenbladets bokanmelder Berhard Ellefsen, var Ellefsen selv raskt ute med å bekrefte. Rimeligvis; på twitter. Karakteristikkene av den litterære Ellefsen-versjonen var utvilsomt både krasse og egnet som fornærmelser.

Spirrevipp fikk bank

Og, som vi også har snakket en del om her i P2, Erlend Loes roman «Vareopptelling» – også den fra i fjor – går opp mange av de samme hevngjerrige stiene. En eldre kvinnelig lyriker får den nyeste samlingen sin hardt kvestet av en ung, mannlig spirrevipp i studentavisa Universitas. Her blir det ikke med tanken: Hun tar ettertrykkelig og svært voldelig hevn.

Mye snakk, mindre diskusjon

Det ble veldig mye snakk og skriving om Erlend Loes vri, men sant å si stusset jeg på at diskusjonen av mulige realiteter bak denne historien aldri kom riktig i gang. Kanskje skyldtes det at romanen ikke var eller virket alvorlig nok, eller kanskje hadde det noe å gjøre med at det stort sett var kritikere som diskuterte – og oftest fant kritikken av eget kollegium lite treffende.

Mislykkede forfattere

Det er ikke til å komme forbi at mange forfattere har hatt mye å utsette på sine anmeldere. Den første gangen jeg leste at litteraturkritikere først og fremst er mislykkede forfattere, tror jeg var i danske Hans Scherfigs roman om andre verdenskrig, «Frydenholm», som var et slags dannelsespensum for mange i min generasjon, radikal og krass som den var i innhold – og til dels morsom. Om jeg husker riktig.

Alvor

Jeg var imidlertid aldri i tvil om alvoret bak utsagnet da en forfatter for sju-åtte år siden sa til meg, over en kaffekopp, at «jammen har dere mage også, som sitter der oppe i NRK og mener dere kan avgjøre hva som er godt og hva som er dårlig». Jeg må innrømme at jeg har tenkt en hel del på det utsagnet, og det er vanskelig, synes jeg, å komme forbi at han hadde et poeng.

Kritikkens berettigelse

I siste instans, eller kanskje det er nest siste, handler dette om kritikkens berettigelse. Rett og slett hva vi skal med den. Trenger vi overhodet litteraturkritikere – og så nå da, som gud og hvermann kan blogge, twitre og laike i vei om hva de leser og ikke leser. Noe tyder altså på at meningene der ute er mer delte enn vi gjerne vil tro.

Ser vi det fra kritikerkorpsets innside, og hvor skulle jeg ellers se det fra, er synet på egen funksjon og oppgave i verden heller ikke entydig. Særlig knyttettil spørsmål om kritikerens uavhengighet, nøytralitet – og habilitet.

Selv om noen kritikere vil reservere seg mot også å bli kalt journalister, så er det jo slik at vi jobber i ulike media, alle som én – fra dedikerte tidsskrifter via avisene til radio og tv – også nettet, da. Og der – i de miljøene – er det ingen tvil om hvilken vei utviklingen går: Forventningene øker stadig om at de bøkene skal tas først som allerede er kjent, har fått god omtale, har en fet kjendisblurb eller to på omslaget, er blitt eller antas å bli såkalte snakkiser (ved alle eventuelle guder, som jeg hater det ordet). Irritasjonen over kritikere eller grupper av kritikere som insisterer på forsøksvis selvstendige vurderinger mens de svømmer rundt i flommen av nye bøker, er økende. Forskjellene er betydelige, men i varierende grad er dette gjenkjennelige virkelighetsbilder – også her i NRK. I iveren etter å være med og være trendy nok, er det fristende å ty til andre kilder enn egne kritikere.

Habilitet?

Samtidig diskuterer NOEN kritikere, hvilke kriterier som bør gjelde for kritikeres habilitet. Det har, for eksempel, lenge vært en selvfølge at vi ikke anmelder bøker skrevet av folk vi kjenner og aller minst våre venner eller kolleger. I november i fjor arrangerte Norsk kritikerlag et møte om normer for habilitet. Jeg var ikke der, men det finnes et referat på lagets nettsider, der det blant annet står at morgenbladkritiker og medlem av Vagant-redaksjonen: «Sigurd Tenningen», og nå siterer jeg fra referatet, «påpekte at en kritiker som kjenner til et verks tilblivelse, i enkelte tilfeller kan stå sterkere til å vurdere det enn en som holder seg på klinisk avstand. Han viste til tidligere tiders kritikere som Carl Nærup og Sigurd Hoel, litterater som gjerne jobbet både som konsulent/redaktør og kritiker – til og med av samme bok. Hvorvidt dette er problematisk, kommer an på hvordan man definerer kritikken: I hvilken grad forstår man den som nøytral forbrukerveiledning? Dersom kritikk snarere forstås som et intellektuelt arbeid og offentlig resonnement, blir personlige bindinger mindre viktige».

Hevede øyenbryn

Unektelig et interessant synspunkt, men også temmelig problematisk. Det har fått støtte fra for eksempel Tom Egil Hverven, hovedanmelder i Klassekampen. Hvilket i mine øyne er mildt overraskende. Det er svært vanskelig å se for seg hvordan en slags troverdighet skal kunne opprettholdes i omtalen av bøker der man kjenner forfatteren personlig og hennes/hans prosess inngående.

Samtidig er det viktig å holde fast ved at kritikken ikke er, eller bør være, forbrukerveiledning – og motvirke at forventningene om lesere, leserrespons på nett og generering av store antall klikk holdes i sjakk. Dersom en forståelse av kritikken som  «et intellektuelt arbeid og offentlig resonnement» skulle førre til at kravet om avstand mellom kritker og forfatter ble ennå mindre enn i dag, vil jeg nok undres på om ikke kritikerkorpsets selvbilde nå er stort nok – og i ferd med å distansere fra virkelighetens verden – der litteratur og bøker også er en vare. Om vi liker det eller ei.

Dobbeltutsagnet i møteintroduksjonen fra Oversatte dager, om oversettelse som «det umuliges kunst» og at kritikken av oversettelsen er en enda mer umulig kunst, har utvilsomt mye for seg. Men; slik er det først når vi diskuterer oversetterens og oversettelseskunstens oppgaver og utfordringer der oppgaven tas alvorlig og utføres samvittighetsfullt, som det vanskelige – ja, nesten umulige arbeidet det ofte er. Ikke bare for oversetteren, men også for forlaget. Det jeg skal ta opp her, er imidlertid noe annet – det dreier seg om unøyaktigheter, feil som fører til ubegripeligheter, slurv som river ned en tekst, heller enn å byge den opp. Ting som i ytterste konsekvens kan skade en forfatters ry. Jeg snakker om et inntrykk av senket ambisjonsnivå i publiseringen av oversatt litteratur. La oss håpe inntrykket er feilaktig.

Vanskelig arbeid

En oversetter står foran formidable oppgaver hver eneste dag – et utall av valg som ikke bare dreier som hvilke ord, setninger og vendinger som dekker innholdet I originalteksten, men like mye en balansegang mellom et originalt uttrykk og det som fremstår som fornuftig og lettbegripelig på norsk. Å flytte noe så essensielt og flyktig som stil fra et språk til et annet er vrient – og; det er en fryd når det lykkes, som det ofte gjør. Norske oversettere er i all hovedsak gode oversettere. Nettopp derfor det oppleves det underlig når jeg i løpet av to-tre leseuker setter meg til med flere bøker etter hverandre – oversatt fra engelsk – der tekstene gang på gang får meg til å stusse, lure på om det jeg leser kan henge på greip, om det er riktig eller jeg bare fnyser i ren irritasjon.

Flatt

Den første gangen jeg sa noe om dette denne våren – det er om våren vi får mest oversatt skjønnlitteratur – var i anmeldelsen av Ian McEwans «Sweet Tooth», på norsk heter den «Serena». Jeg leste omtrent halve boken i originalutgave, før jeg fikk det norske eksemplaret i hendene – og ble skuffet. Mest fordi McEwans nyanserte, nesten blomstrende språk, basert på et digert ordforråd, etter min mening var blitt unødvendig flatt – tilsynelatende som en følge av enkle valg. At det også fantes flere helt enkle feil – som at public school blir til offentlig skole og self conscious blir selvbevisst, mens en referanse mellom to steder i teksten bare forsvant, la igjen et inntrykk av at hastverksarbeid kunne være en forklaring. Og da ikke bare fra oversetteren. Det kommer jeg tilbake til.

Like gjerne riktig?

En ukes tid etter anmeldelsen av McEwans bok var turen kommet til David Vann, en uhyre språkbevisst amerikaner, og hans tredje bok «Dirt». Den heter «Jord» på norsk. Som i den forrige Vann-romanen på norsk, «Caribou Island», har denne oversettelsen sine problemer i nettopp den balansegangen jeg nevnte. I dette tilfellet mellom et amerikansk uttrykk i originalen og et fornuftig, lesverdig norsk. Dette er, som nevnt, en aktverdig og svært diskutabel problemstilling. Meningene vil være delte og det er slett ikke sikkert at jeg har rett når jeg mener at oversettelsen ikke lykkes. Men; inntrykket av noe ikke helt gjennomarbeidet styrkes når åpenbare og helt uforståelige tabber dukker opp: I forrige Vann-roman skrev forfatteren i originalen om et fiskeredskap han kalte a weighted treble hook. Det ble vektet treblekrok på norsk. Et redskap vi ellers kaller en pilk. Banalt? Ja. Viktig for sammenhengen, i og for seg? Ikke veldig. Like banalt er det selvsagt at vi sjelden maler biler på norsk, vi lakkerer dem. På engelsk derimot … I originalutgaven av Vanns «Jord» står det om familiens gamle Buick Century fra 1973; «Painted metallic orange, a new paint job from a year ago». Mens oversettelsen skriver: «Malt metallisk oransje for bare et par år siden». Som sagt; vi lakkerer biler. Vi har også snakket om metallic-lakk siden den dukket opp for en del ti-år siden. Igjen; ikke veldig viktig for sammenhengen, bortsett fra at leseren sporer unødvendig av. Så hvorfor ikke like gjerne riktig som galt?

Korrektur?

Mye viktigere er dette: Hva skyldes det at ingen oppdager åpenbare tabber feil og unøyaktigheter i disse oversettelsene? Før de går i trykken? For det er da noen som leser oversettelsene? I forlaget?

Det siste poenget er sikkert retorisk nok. Årsaken til at jeg bruker det allikevel, er en tredje bok, en der oversettelsesproblemene er så store at jeg nesten angrer på å ha pirket i de to som er nevnt. Jeg sitter nemlig og skal anmelde Zadie Smiths roman «NW». Tittelen henspiller på North West, den nordvestre delen av London, et mangslungent område dit handlingen er lagt.

Slendrian?

Jeg ser uten videre at denne teksten – og særlig bokens første del – ikke er lett å ikle norsk språk. Forfatterens påfunn og stilgrep er mange. De er også en viktig del av romanens kvalitet. I Kari og Kjell Risviks oversettelse tar det imidlertid ikke mange sidene før øyenbrynene går i ett med hårfestet. Eksemplene strekker seg fra misforståelser via helt åpenbare feil til setninger som ikke lar seg forstå – ikke engang med betydelig velvilje. Og verre; tekststykker som forandrer eller mister innhold fullstendig. Her holder det ikke å skylde på hastverk – slendrian er et mer nærliggende uttrykk:

I setningen «All Kinks all day», der bandet Kinks´ relativt velkjente platetittel «Village Green Preservation Society» er pedagogisk plassert i setningen før og den ikke ukjente strofen «You really got me» i setningen bak, og dessuten gjentatt med STORE bokstaver lenger ned på siden, er Kinks blitt til krøll; «Bare krøll dagen lang». Neida, alle vet ikke at det siden 1963 har eksistert et i perioder toneangivende band som heter Kinks. Men i forlaget? Ingen der heller?

Uflaks å rekke bussen

Et eksempel til: Leah, hovedperson i bokens første del, går på en buss sammen med sin aldrende mor. Som en strøtanke slipper Leah fra seg et sitat fra Margaret Thatcher: «Anyone over the age of thirty catching a bus can consider himself a failure». Det er riktignok diskutabelt om jernladyen har sagt akkurat dette, men i den urbane myteverden er sitatet – i tråd med damens ideologi – uttrykk for et syn på det uviktige ved offentlig transport. Altså; er du over tretti og tar bussen, kan du se på deg selv som taper. Oversettelsen lyder, og hold deg fast: «Enhver over tretti som rekker en buss, bør regne det som uflaks». Jeg har vurdert gråten fremfor latteren. Før side 100 var passert, for i det hele tatt å ha glede av Zadie Smiths underfundighet, hennes innlevelse og sylskarpe observasjoner, kjøpte jeg den engelske utgaven som e-bok og lar oversettelsen ligge inntil videre

Ambisjonene?

Jeg blir sittende igjen med dette; hvor har forlagene gjort av ambisjonene om kvalitet, soliditet og troverdiget i arbeidet med utenlandsk litteratur? Er det virkelig ingen som oppdager slike ting – ikke engang når de billedlig talt er stablet på hverandre, som i «NW»? Er det korrekturleserne som må vekkes til live igjen? Folk forventes å betale 379 kroner for denne boken.

Selvsagt kan det tenkes at dette har med enkeltoversetteres yrkesstolthet eller mangel på samme å gjøre. Samtidig vet vi at norske oversettere får dårlig betalt, at de på en måte deler skjebne med drosjesjåføren; det skal oversettes MYE for at inntekten skal bli til å leve av. Dette kan med andre ord forklare en del, selv om det ikke unnskylder venstrehåndsarbeidet med Zadie Smith-oversettelsen. Jeg er uansett tilbøyelig til å tro at forlagene må ta hovedansvaret – forutsatt at vi ikke snakker om en merkelig opphopning av tilfeldigheter.  Av de bøkene jeg har nevnt her er to kommet ut på Gyldendal, et forlag med svære ressurser. Zadie Smiths forlegger i Norge heter Aschehoug.

Det var ikke bare jeg som ikke registrerte at den ungarsk-jødiske forfatteren Imre Kertész, nobelprisvinneren i litteratur fra 2002, hadde bestemt seg for å trekke seg tilbake, ikke skrive mer. Jobben er gjort. Det ble ingen bølger av den beslutningen. Kanskje ikke så rart heller, en gammel mann som daglig møter selveste Parkinsons plager må kunne si at nok er nok. Men; det oppsto heller ingen krusninger i den litterære vannflaten da det samtidig ble kjent at Kertész´ arkiv vil bli plassert i Tyskland – i Berlin – og ikke i hjemlandet Ungarn.

Utrygt arkiv – i Ungarn

Den britisk-indiske forfatteren Hari Kunzru, derimot, registrerte dette og skrev på Twitter at Kertesz´ beslutning om å plassere papirene sine i tysk varetekt, så å si, må være et  grunnleggende uttrykk for forsoning. Et utsagn det er lett å slutte seg til: Kertész tilhører det fåtallet jøder som overlevde Holocaust. Som 15-åring, etter at tyskerne okkuperte Ungarn i 1944 ble han tatt og sendt fra Budapest til Auschwitz sammen med 7000 andre ungarske jøder. Så videre til Buchenwald. Forfatterskapet hans har kretset i dette fryktelige landskapet; individets kår under totalitær mishandling.

Ikke bare forsoning

Hari Kunzrus observarsjon var med andre ord både gyldig og presis. Men, skriver han i et blogginnlegg knyttet til tidsskriftet The New Yorker, twitringen utløste også en e-post fra en ungarsk forfatterkollega som mente det hele var mer komplisert:

Kollegaen skrev at Kertész har grunn til å frykte at arven etter ham – som omfatter originalmanus, korrespondanse og dagbøker – vil bli behandlet med mindre respekt hjemme i Ungarn enn det han kan regne med i Tyskland. Den nåværende politiske eliten i Ungarn, med statsminister Orbán i spissen, ser i dag på Kertész som u-ungarsk. I konsekvens er verkene hans utelatt fra nasjonale læreplaner. Samtidig som tre forfattere, kjent for uttalt anti-semittisme, er tatt inn.

Fast i trettitallet

Etter gjenvalget av Viktor Orbán, med stort flertall i 2010, er påstander om ungarsk kulturell og politisk krise ikke lenger for nyheter å regne. Presset mot opposisjon, minoriteter og intellektuelle øker. Likhetstrekkene med europeisk trettitalls nattsider er mange og åpenbare. Flere, blant dem Imre Kertész, har da også hevdet at Ungarn har blitt stående fast i trettitallets tenkning og forestillinger.

Ferdig snart?

I flommen av nye bøker diskuteres det stadig hvor mye mer skjønnlitteratur og sakprosa om og fra den andre verdenskrigen vi har bruk for. Er ikke feltet snart ferdigutforsket? Er det virkelig noe nytt, noe verdifullt å hente? Og så er det jo så lenge siden.

Det siste må åpenbart være tøv? Mannen vi snakker om, Imre Kertész, ikke bare opplevde det han opplevde. Han overlevde det og beveger seg stadig blant oss. Og; han skrev om det. Blant mye annet dette (min oversettelse fra engelsk):

«Det er bare – og utelukkende – mulig å forestille seg konsentrasjonsleiren som litteratur, aldri som realitet – ikke engang når vi har opplevd den på kroppen. Kanskje aller minst da».

Tåle urett

Hos det godt allmendannede publikum, hvor som helst i Europa, burde termen «u-ungarsk» alene være tilstrekkelig til å utløse kollektive frysninger. Om ikke et ønske om handling. Vi ser allikevel ut til å tåle uretten godt. Kunzrus ungarske forfatterkollega bad på sin side om å få være anonym. Han var redd det firmaet han arbeider for kunne få problemer om det ble kjent at man holdt seg med kritiske ansatte. Dette i et land som har nære, rike og dårlige erfaringer med totalitært styre. Senest gjennom fire ti-år med diktatur i sosialismens navn – konsekvensene av oppstanden i 1956 inkludert.

Desperat, men …

Det er altså ikke så lenge siden den andre verdenskrigen allikevel. De bøkene som stadig letter etter svar og erkjennelse er kanskje mer nødvendige og berettigede enn vi ønsker. Slik at det hverken er ferdigskrevet eller ferdigtenkt. Eller; ferdiglært.

Stadig ifølge Hari Kunzru, valgte Imre Kertész å sitere den østerrikske-jødiske trettitallssatirikeren Karl Kraus da en finsk reporter ba ham snakke om situasjonen i dagens Ungarn: «Situasjonen er desperat, men ikke alvorlig».

Tygg litt på den: Står vi overfor et eksempel på jødisk humor eller er det ganske enkelt galgenhumor?

Denne bloggteksten er en utvidet versjon av en kommentar som gikk i Bok i P2 lørdag 26. januar 2013

Jeg jobber i en litteraturredaksjon – en som ikke har gjort noe som helst med bøkene og fenomenet Fifty Shades of Grey. Ikke før nå. Jeg sitter igjen med ett spørsmål: Hva er det som gjør en bokutgivelse viktig?

Fravær av språk

Dette er ikke en anmeldelse. Den ble skrevet etter denne kommentaren. Jeg har altså lest den boken som, på norsk, heter «Fifty shades Fanget» og det mest slående – såpass røper jeg – er en forfatter som mangler språk.

Riktignok er jeg mann – og langt de fleste av de 40 millionene kjøpere er visstnok kvinner. Jeg er altså muligens diskvalifisert. Samtidig er jeg definitivt over min første ungdom. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, har jeg lest tilstrekkelig mye ungpikelitteratur – slik vi kjenner den fra 50-tallet og utover – til å kjenne den igjen når jeg møter den mellom permer. Som her. Dette fjolleriet avtar rimeligvis noe fra kapittel åtte og utover: Frøken detektivs eskapader var sjelden preget av detaljorientert sex.

Som en bok for voksne mennesker, attpåtil om seksuell dominans og underkastelse, sado-masochisme om du vil, karakteriseres språk og fortelling lett i to stavelser; de som til sammen utgjør «banal».

Kvikk psykologi

«Fifty Shades of Grey» er altså fortellingen om en 21 år gammel amerikansk jente, Anastasia Steele, blant venner Ana, litteraturstudent, jomfru og ikke langt fra ukysset. Hun møter en ung, ufattelig rik, ufattelig vakker og minst like kjekk mann; Christian Grey. En mann som viser seg å ha sider ved sin personlighet Ana ikke er helt forberedt på, sider hun knapt visste fantes i denne verden. I løpet av noen dager, imidlertid, har den unge jenta gått med på en skriftlig avtale om underkastelse og lydighet. I seksuell forstand. Og dermed er løpet lagt.

Viktig makkverk?

La oss et øyeblikk anta at jeg har rett i at «Fifty Shades Fanget» er et språklig makkverk og slett litterært håndverk. I det lyset er det kanskje påfallende at trykket på, og i, mediedekningen er så enormt og at utgivelsen dermed fremstår som viktig?

En ting vi trolig kan enes om, er at «Fifty Shades of Grey» sorterer under den kategorien vi kaller populærlitteratur. I mitt vokabular er dét ingen nedsettende betegnelse. Mange av de bøkene jeg har festet meg ved og som har fått en lesning nummer to og tre, sorterer i samme kategori. Ofte på grunn av nettopp rendyrket og kreativt språk, sterke dialoger, levende mennesker på godt og vondt og så videre.

En opponent …

Jeg må til med et eksempel – et annet eksempel – i et forsøk på å illustrere dilemmaet. I prinsippet kunne det vært hvilken bok utenlandsk bok som helst av høy kvalitet – en som ikke er oversatt ennå, men som trolig blir det. Jeg satser imidlertid på snart 76 år gamle James Lee Burke og hans nyeste bok «Creole Belle», den 19. boken om sørstatsmennesket, vietnamveteranen og politimannen Dave Robicheaux. Som de andre bøkene i serien lever «Creole Belle» i krysningspunktene der de franskættede og de angloamerikanske sørstatene brytes, der moralen og anstendigheten utfordres av så vel kriminalitet og menneskeforakt som myndigheters valg og deres unnfallenhet, der rase og klasse er markører for om du kan lykkes eller ei. Alt plassert i et landskap, så mangslungent og fargerikt vevd inn i tekst og handling at leseren har en løpende film i hodet mens historiene vikler seg ut. Og helt avgjørende; et språk med dybde, uttrykkskraft og variasjon – i et vokabular som er tungt belest og samtidsnært troverdig på samme tid – like sterkt influert av William Faulkner som av Det gamle testamente. Jeg innser at dette tar litt av; jeg antyder altså at «Creole Belle» er en svært god bok.

God, men uviktig

Men viktig er boken hans tilsynelatende ikke, sammenlignet med «Fifty Shades og Grey»-trilogien. Da jeg søkte i tekstarkivet Atekst, som har full oversikt over hva som er skrevet i norske aviser og andre medier, var antallet treff på «Creole Belle» null. Noen kommer helt sikkert til etter at den er oversatt, men like fullt. Antallet treff for «50 Shades Fanget», før utgivelsen, er for mange til å telle.

Vindmøller

Jeg gjør meg vanskelig nå – og vet det. Om jeg slåss med vindmøller eller for lengst tapte saker, er et åpent spørsmål. Jeg skjønner selvsagt også at mye av det jeg snakker om har med vellykkede PR-kampanjer og selvfremoverdrivende konsumentfenomener å gjøre. Men igjen; hva gjør en bokutgivelse viktig – i den medievirkeligheten vi alle deler? Jeg foreslår her og nå seks mulige svar:

1)    det er en god bok i kunstnerisk eller estetisk forstand, velskrevet, språklig og litterært vellykket.

2)    Boken tar for seg et tema som gjenkjennes som viktig – tabubelagt seksualitet, for eksempel. Eller politikk. Dette minner altså om sakprosa-viktighet.

3)    Den er morsom eller den vekker andre menneskelige følelser på en troverdig måte – helst i kombinasjon med en av de to første, eller begge.

4)    Og det er nå det blir både interessant og vrient; boken er blitt en såkalt «snakkis», den opptar mange som altså snakker om den – i virkelige samtaler og på sosiale media – i blant helt uavhengig av de to-tre første kriteriene. Årsaken kan selvfølgelig være at den tar for seg såkalt pirrende ting – utagerende, voldelig sex, for eksempel.

5)    Den selger, billedlig talt, i bøtter og spann – for eksempel i 40 millioner eksemplarer.

I de to siste tilfellene ser det altså ut til at de to-tre første kan settes ut av spill.

6)    Og denne er nok den sjeldneste: boken er så dårlig, så ettertrykkelig elendig, at den blir det som i filmverdenen kalles en kalkun. Jeg var et øyeblikk fristet til å si; var det enda så vel for 50 Shades´ del… men her er nok andre kriterier i arbeid.

Ingen svar, men …

Jeg sa jeg ikke hadde svar og står ved det. Men; det er altså fullt mulig for en bok å fremstå som god og uviktig på samme tid. Samtidig som et litterært makkverk, kan generere spaltekilometer. Jeg innser at jeg kanskje har sparket i dører som for lengst er åpne, så jeg kan like godt si det rett ut – jeg synes det er dumt. I og for seg banalt det også, som synspunkt betraktet …

Forresten

Helt på tampen kom jeg til å tenke på en helt annen bok, en velskrevet en, og mest på grunn av tittelen – en av de beste romantitler jeg vet om «Tilværelsens uutholdelige letthet», Milan Kunderas roman fra Praha-våren i 1968. Og; der finnes i alle fall ett poeng – for; i den boken finnes også en mann som vil utforske kvinnens særegenheter basert på erotikken alene – frakoblet kjærlgheten. Han heter Tomas.

Jonathan Franzen.
Foto: AP Photo/Marty Lederhandler

Tidligere i år kom Jonathan Franzens andre samling med essays og artikler. Den heter «Farther Away» – lenger unna.

Det var den første teksten i samlingen, «Pain won´t kill you» –smerte tar ikke livet av deg – som først fanget min oppmerksomhet. Opprinnelig er den en velkomsttale til 2011-kullet ved Kenyon college og handler om kjærlighetens kår i vår tid, dermed også om teknologi(!). Selv om jeg ikke betrakter meg selv som særlig teknologi-skeptisk, satte teksten i gang en en aldri så liten tankerekke.

Den smerten som oppstår når mennesker for alvor går inn i forhold som baserer seg på virkelig kjærlighet, sier Franzen, ER vond, men ikke dødelig. I motsetning til den smertefri versjonen av kjærlighet som knytter seg til alle de sexy tingene vi i økende grad omgir oss med og LIKER intenst; mobiltelefoner – rettere sagt; smartphones – iPadene våre, laptoppene osv.

Her og nå får mye av Franzens tekst – og hans egentlige hovedpoeng – ligge i fred. Det var ett parti i teksten som særlig fanget interessen og altså fikk noen assosiasjoner i gang. At jeg leste akkurat denne teksten i sommer, med oppstyret omkring romfolk og tigging mer eller mindre bak oss og minnemarkeringene på ett-årsdagen for 22. juli rett rundt hjørnet, hadde nok del med saken å gjøre. Det kommer jeg tilbake til.

Sexy teknologi

Teknologien, sier Franzen, er blitt svært dyktig til å utvikle produkter som passer våre fantasi-idealer for perfekte erotiske forhold, der det elskede objektet ikke ber om noe som helst, gir alt og ikke lager drama og oppstyr når det byttes ut med et nytt, enda mer sexy objekt og henvises til en skuff. Et slikt produkt er lett å LIKE, eller som den fremskredne Facebook-bruker gjerne vil si; lett å LAIKE.

Facebook

Og; ved nettopp Facebook nærmer vi oss noe av en kjerne; nemlig den pågående forandringen av innholdet i verbet å like – fra å beskrive en sinnstilstand til en handling du foretar med musa på datamaskinen eller med et tap eller to på smartphone-skjermen. Et påfallende trekk ved alle elektroniske forbruksgjenstander og applikasjoner er at de er svært likendes, altså; likeable. Dette er selve definisjonen på forbruksprodukter, hevder Franzen – i motsetning til produkter som bare er seg selv og hvis produsenter ikke er opptatt av om vi liker dem eller ei: Jet-motorer og laboratorieutstyr, for eksempel.

Folk også?

Enda nærmere kjernen kommer vi i det Franzen foreslår å dra dette resonnementet videre til menneskelige relasjoner og ber leseren se for seg en person som fremstår gjennom sitt desperate behov for å bli likt. Han spør retorisk; hva vi får da? Jo, svarer han, foran oss står en person uten integritet, uten senter. I mer patologiske tilfeller; en narsissist, en selvnyter som ikke kan tåle den svekkelsen av egoet som følger av å ikke være likt, en som derfor er villig til å ofre all sin integritet for å bli likt eller velger å trekker seg tilbake fra menneskelige relasjoner.

Ikke fullt så viktig?

Så langt Franzen. Nå til assosiasjoner og tankerekke. De har blant annet å gjøre med utviklingen av mediesamfunnet, journalistikken og måtene vi kommuniserer på. Der ligger også mitt poeng: Kan det tenkes at – for eksempel vi journalister – overvurderer viktigheten og omfanget av det som foregår i det vi kaller sosiale medier, først og fremst Facebook og Twitter, dernest ulike nettsteders og bloggsiders kommentarfelt?

Foregår det på Facebook og Twitter?

I disse forholdsvis nye, sosiale mediene, og i den journalistiske delen av det eldre internett, er det med å like og bli likt svært viktig. I nettjournalistikken blir det – som kjent – stadig mer vanlig at redaksjoner måler kvaliteten på det som publiseres i det antall klikk de utløser heller enn i substans eller ekte nyhetsverdi. Å klikke kan altså være en variant av å like. Og; ettersom den gjensidige påvirkningen – kommunikasjonen – mellom nyhetssider på nett på den ene siden og parhestene Facebook/Twitter på den andre – blir stadig viktigere og mer tydelig, konsentreres stadig mer av samfunnsdebatten og journalistikken i dette triangelet av nettfora. I alle fall tilsynelatende. For; er det virkelig slik? Og; er det virkelig journalistikken og den fjerde statsmakts oppgave – å bli likt av flest mulig? Overfører vi Franzens poeng fra til individet til journalistikken; hva skjer da med integriteten? Med viljen til å servere ubehagelige sannheter, upopulære synspunkter, basert på faglig og kritisk innsikt?

Oppstandelse og realitet

I løpet av det siste halve året eller så har jeg både lest og hørt journalistutsagn av følgende type; til tross for stor oppstandelse på sosiale media i går, var det svært få som møtte opp til dagens arrangement, debatt, demonstrasjon eller lignende. Med andre ord; stor aktivitet på Twitter eller Facebook betyr ikke nødvendigvis at svært mange i samfunnet som helhet engasjerer seg tilsvarende. Overraskende og forvirrende nok, kanskje?

Den nettorienterte journalistikk-typen – som stadig vinner terreng, også i aviser, radio og tv – ser ut til å være så opptatt av det som twitres og likes, eller mislikes, at den glemmer å løfte blikket fra skjermenes verden og til den større virkeligheten.

Sjikane og VI

I sommer hadde vi oppstandelsen omkring, rumenere, tiggere og romfolk som ble flyttet og jaget omkring i den norske hyggeligheten. I dette bildet fantes også dette; utskjelling av, hets mot og skriftlig-verbal trakassering av de samme menneskene – i nettopp sosiale media. Da skjedde noe rart med begrepet VI. Med ett spurte journalister og kommentatorer i aviser, programledere i radio og TV: Hva kommer det av at VI har begynt å snakke slik om romfolk? For egen del reagerte jeg både negativt og spontant – jeg tenkte og sa til de som gadd høre; hvem er disse vi? Ikke jeg, ikke journalistene, ikke politikerne, ikke synserne, ikke naboen min. Så hvem er VI da?

Hets fra nabobordet

På syttitallet jobbet jeg i en industribedrift i Oslo og kunne regelmessig høre akkurat de samme, rabiate tingene bli sagt ved et nabobord i kantina, da gjerne om pakistanere, fremmedarbeidere, studenter – og sigøynere. De het det da. Forskjellen var at det som ble sagt, stort sett ble sagt i samtale med andre mennesker som gadd høre. Der og da. Nå finnes offentlige arenaer tilgjengelig for anonyme svartsynsere: Sosiale medier. Og først der ser journalistikken ut il å oppdage at det finnes en hel del rasister, fremmedhatende hetsere med dårlig rettskrivning – idet  synspunktene er blitt synlige – på skjermen. Mens DE, der ute, har eksistert lenge.

VI v. 2.0

Det  gikk noen uker. Mens romfolkene vek plassen fra forsidene, ryddet mediene plass  for 22. juli. Og et helt nytt VI dukket opp. Et tolerant, varmt, åpent, inkluderende vi. Et som hverken er sammenlignbart eller kompatibelt med det VI som kort tid før altså skrev nedsettende og generaliserende om andre mennesker – på nett.

På greip henger det ikke. Det er nok heller virkeligheten som gjelder. For øvrig: jeg er på Facebook og på Twitter.

Fordi; Thure Erik Lund feirer sitt 20-års jubileum som forfatter i år, og fordi han, hver gang jeg leser ham, trekker meg opp og får meg til å lure på (og i gode øyeblikk; reflektere over) hva det nå kan være, det jeg leser. Og som kombinert nysgjerrigper og latsabb, er slike øyeblikk blant de som gleder meg mest i den vedvarende lesingen.

Å forstå Lund

Jeg er med andre ord åpen for at jeg ikke helt har forstått (i alle fall ikke ennå) hva mannen egentlig driver med. Jeg gikk altså til Kulturhuset Banken og Holbøsalen med forventninger.

Når intervjueren tar liten plass

Mange flinke folk har trådt bak-disken-gulv i Tronsmo bokhandel (Oslo) opp gjennom årene. Det er nok å nevne Per Petterson. En annen er han som hadde jobben med å intervjue Thure Erik Lund denne fredagen; Ole Øyvind Sand Holth – kritiker og skribent: Akkurat så lite synlig og plasskrevende kan en god intervjuer være – når forberedelsene er gjort og spørsmålene er gode.

Mångsysslaren Lund

Dermed var det ryddet plass for tre svært reflekterte, men også underholdende kvarter der Lund fikk sagt en hel del om livet som mångsysslare (svensk, for én som driver med mange ting), som intellektuell (er han det?), som forfatter (dét er han i alle fall) og den «fordømrade snekringa» (som har skaffet penger nok til at skriving er mulig). Og da har jeg utelatt en hel del; boksamling og plankeproduksjon, for eksempel. Fremfor alt er mannen småbruker.

Penger igjen

Nå er tema for årets festival som kjent penger. Penger er også kapital, mens kapital også kan være noe annet og mer. Thure Erik Lund snakket om litterær kapital. Ikke-ironisk; som noe forfatteren kan tære på og benytte i arbeidet: Ironisk; som noe den talentfulle kan «låne» på, for eksempel ved å stille seg til disposisjon for den mediale offentligheten. Skaffe oppmerksomhet, altså. På forlagsfester og opplesningskvelder, kanskje. Avdragene betales så i form av bøker – publiserte sådanne: Et kommersielt løp der vi oppfatter (og aner fra før) at Lund ugjerne deltar.

Anti-intellektuell??

Absurd nok, har Thure Erik Lund vært beskyldt for å være anti-intellektuell, og dette eter ham. En kritiker i Klassekampen har (i følge Lund) sagt at Thure Erik Lund aldri kunne fungere innenfor et akademisk (tanke?)system. Til det er han alt for rotete, usystematisk og det som verre er. «Og dét stikker – jævlig lang inn», sa Lund på Lillehammer.

Filosof eller ei

Og; her er vi ved det som var mest interessant i det hele: Før han (omsider) fikk antatt den første boka,«Tanger», i 1992, begynte Thure Erik Lund å studere filosofi. Etter hvert fikk han også et visst drag på dette – Descartes, blant andre – og burde kanskje fortsatt? For; da kunne han kommet inn i litteraturen «bakveien» som ferdigklekket (mitt ord) intellektuell/akademiker. I stedet ble han altså antatt og lot filosofien (som studium) fare – Lund ble forfatter. En forfatter som, trass i sine sinnrike oppbygninger og til det innerste forfulgte ideer, altså har blitt beskyldt for å være anti-intellektuell. Enda artigere; de som faktisk leser ham, er, stort sett, nettopp intellektuelle. Lund er en forfatter som opplever at alt for mange, kritikerne inkludert, ikke har forstått hva han driver med.

Den som skriver

Thure Erik Lund ender uansett opp med at han, 20 år etter debuten, er den han er: Forfatteren som forlot filosofistudiet og ga seg litteraturen og mångsyssleriet i vold. Det er han som skriver – «Straahlbox», for eksempel – og det er han som snakker på Lillehammer. Hadde han valgt annerledes, hadde en annen Thure Erik Lund sittet på akkurat den stolen i Holbøsalen i Kulturhuset Banken, Lillehammer.

Au da

På veien ut, etter at det var ferdig, hilste jeg så vidt på mannen. Jeg sa, som sant er (trolig), at jeg ganske sikkert er en av dem som ikke helt har skjønt hva han driver med, men at det like fullt fascinerer meg.

«Men så bruk huet da, mann!», lød svaret fra forfatteren, «det er da ikke så forbannet vanskelig». Jeg lovet, noe beskjemmet, å prøve. Litt hardere.