Fredag ettermiddag i biblioteket på Lillehammer, et stykke ut i seansen, siterer Svetlana Aleksijevitsj Dostovjevskij.

Forfatterne Svetlana Aleksijevitsj og Åsne Seierstad sammen på Lillehammer. Foto: Norsk Litteraturfestival

Det er nå ganske nøyaktig tretti år siden hun gikk ut av forlagsdørene med et refusert manuskript i hånden som var ukonvensjonelt både i form og innhold. Det besto av intervjuer med gamle, sovjetiske kvinner, som satt og sa ting som verken var heroisk eller som nødvendigvis stemte overens med hvordan vi tror vi skal oppføre oss i en krig.

Nå, tretti år senere, er den elegante damen en suksesshistorie. Når Svetlana Aleksejivitstj snakker til publikum i dag er hun en litteraturstjerne, oversatt til alskens språk og nevnt som nobelpriskandidat.

Skrek ut

Og så siterer hun altså Dostovjevskij, som mente at alle hans romanfigurer «skrek ut sin sannhet».

• Les NRKboks intervju med Svetlana Aleksijevitsj

Da NRK skulle gjøre opptak med den 19 år gamle, danske poeten Yahya Hassan tok han regi selv, og ba om å få lese sammenhengende i over tjue minutter fra sin bestselgende diktsamling. Alle som hørte Yahya Hassan lese i det litt dunkle bingolokalet i Storgata på Lillehammer, skjønte at dette var på liv og død. Han hadde fortalt sin livshistorie i diktform fra familien flyktet fra Palestina via Syria, til de etter mye om og men havnet i Danmark. Nå sto han på Lillehammer ulastelig antrukket i dress, og var en suksesshistorie han også, hadde det ikke vært for at han på Lillehammer som overalt ellers blir fotfulgt av to livvakter.

Overlevde tre pistolskudd

Den danske poeten Yahya Hassan. Foto: Norsk Litteraturfestival

Yahya Hassan var ennå ikke født da William Nygaard så vidt overlevde med tre pistolskudd i kroppen, noe som førte til at den daværende forlagssjefen i Aschehoug forlag måtte leve med tung politibeskyttelse i flere år. Det var gledelig å se at Nygaard kunne gå rundt på litteraturfestivalen uten vakthold. Isteden var det den danske poeten som minnet oss om at det å ytre seg er ikke, og har aldri vært risikofritt – heller ikke i det relativ fredelige hjørnet av verden vi befinner oss i.

Iblant kan det føles farlig «å skrike ut sin sannhet», slik Dostovjevskij skrev, også for de av oss som ikke har meninger som kvalifiserer til politibeskyttelse døgnet rundt. En litteraturfestival er, som alle andre festivaler, også en sammenheng, der veldig mange har ulike former for bindinger. Det er ikke bare lett og være fri og frank og frittalende, hvis de man kritiserer er de samme som gir deg smør på brødet og penger til husleien.

Bra uten tema

Årets litteraturfestival på Lillehammer var den første på flere år som ikke hadde noe klart, definert tema, og det fungerte utmerket.

Så lenge en litteraturfestival har et interessant program, og det var årets program på Lillehammer, blir temaene noe som oppstår i tilhørerens hode når man lytter til en samtale eller en opplesning. Boken til Svetlana Aleksijevitsj handlet ikke om situasjonen i Ukraina i dag, men når hun forteller at det i det gamle Sovjet var utenkelig at ukrainere skulle rette våpnene mot hverandre, så kaster fortiden allikevel lys over konflikten i dag. Det er i slike øyeblikk en litteraturfestival forsvarer plassen sin på det offentlige budsjettet.

Ingen ting er tristere enn forfattere eller journalister som skriver med påholden penn.

Død i herreunderbukser

Det gjorde ikke Svetlana Aleksijevitsj, da hun kom til sin redaktør første gang med en manus fullt av kvinner som mente at det verste med krigen var tanken på å møte døden iført herreunderbukser. Hun lot historiene stå som de var – usminket. Men samtidig valgte hun også å bøye seg for sin indre sensor, og tok ut noen historier, som hun først inkluderte i senere utgaver av boken, som på norsk har fått tittelen «Krigen har intet kvinnelig ansikt».

Å skrive med påholden penn gjorde heller ikke barnebokforfatteren Maria Parr, da hun skapte sin internasjonale boksuksess Tonje Glimmerdal. Historien om en jente med fletter som suser nedover fjellskrenter så snøen fyker (mens moren er på jobb på Svalbard) så ut til å fenge skolebarna som satt og vippet på plaststolene i Lillehammer bibliotek noen timer før Svetlana Aleksijevitsj entret podiet.

Nysgjerrige skolebarn

Det er mulig noen av Lillehammer-ungene hadde litt vanskeligheter med å få med seg alt Maria Parr sa på sin syngende møredialekt, men for meg som satt på galleriet og kikket ned på dem der de satt, glade og nysgjerrige, kom budskapet tydelig frem.

Skal du ytre deg i det offentlige rom, ja da skal du gjøre som Tonje Glimmerdal på toppen av glimmerdalstinden. Still inn siktet mot det punktet du vil nå, plant begge stavene godt ned i snøen – og sett utfor.

«Hver og en av oss har et absolutt grunnleggende behov for å tilhøre et menneskelig felleskap, å være en av dem som er «vi». En vanlig måte å misbruke historien på, som ble brukt i Tyskland, er at de som lever nå, inkluderer døde mennesker som de aldri har møtt, i gruppen «vi». «Vi germanere» og «vi tyskere» ble det samme. Dermed var det også mulig å gå videre og tenke seg at alle med et språk som stammer fra oss germanere også kunne regnes med blant oss tyskere. På den måten ble for eksempel svensk og norsk spesielle former for tysk og svensker og nordmenn germanere, det vil si tyskere». Derfor bør man være meget forsiktig med å oppfatte tidligere tiders mennesker som deler av ens egen gruppe. Svensker for 150 år siden hadde en hel del til felles med nåtidens svensker, men deres samfunn var jo også forskjellig fra vårt på mange måter. Jo lengre tidsavstanden blir, desto mindre blir også likhetene. Derfor lærer vi ikke hvem vi er gjennom å studere historien. Den handler om dem som levde da, ikke om oss som lever nå.»

Med tanke på hvordan politiske demagoger til alle tider har blåst støvet av de mest perifere kriger og krigsherre i forsøk på å bygge nasjonal identitet, er det ikke vanskelig å skjønne at Janson med sin bok om germanerne forsøker å tone vår relasjon til dem som holdt til her før.
Allikevel: er det ikke iblant som om man hører ekkoet fra tidligere tider? At vi undrer oss over at vi handler som vi gjør? Går som vi gjør? Ser ut som vi gjør?
——-
I forrige uke måtte jeg av praktiske jobbårsaker speede opp lesningen av Dag Solstads siste bok, «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden1591-1896». Jeg hadde til da fulgt forfatterens oppfordring om å lese sakte, og befant meg på side 15.
I likhet med Tore Janson er Solstad opptatt av å vektlegge at hans mors slekt ikke lever under de samme vilkår som vi gjør, og at det derfor ikke lar seg gjøre å dikte seg inn i hvordan de følte og tenkte da. Allikevel setter han seg, og mange med ham kan det virke som, ned med slektstreet, stirrer på alle navnene som står der, og spør. Hvem var dere egentlig?
«Å fiske i fortidas Ginnungagap», lyder første kapittel i den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson i sin bok, «Den svarte viking». I denne boken jakter han på en historie som omhandler «hans tippoldefar ganger 26», som han skriver (Birgisson, s. 15). Spørsmålet kvernet i ham, skriver han: «Hvem var Gjermund Heljarskinn?» Hvorfor hadde han irske treller? Og hvorfor behandlet han dem så ille at de flyktet ut på en øy i havgapet og døde alle som en?
Hva kommer egentlig ut av å fiske i fortidens Ginnungagap? Det kan fortone seg meningsløst å slenge fiskesnøret ned i den kløften, men samtidig var der, mellom Muspelheim og Nivelheim, at skapelsen av alt liv fant sted – ifølge den norrøne skapelsesmyten.

Tanker og forestillinger fra før i tiden overlever i generasjoner. Ord og vendinger vi bruker nå har rot i noe som skjedde før. I Agnes Ravatn sin roman «Fugletribunalet», som hun i helgen fikk P2-lytternes romanpris for, blir den mannlige hovedpersonen omtalt som en som har begått nidingsverk, altså en forbrytelse som det ikke er gjort opp for.
Selv så er jeg nå bikket førti med tre år, og merker også for egen del en økt interesse for slektsforskning. Hvordan var det vår familie egentlig havnet i Bergen? Stammer jeg egentlig fra en elv i Tyskland?

I den siste tiden har jeg lyttet mye på «Fisherman`s blues» av The Waterboys fra 1988. Det var med den platen at den skotske rockegruppen plutselig la om stilen og begynte å utforske sine irske og skotske musikalske røtter. (Det var visst ikke minst felespilleren Steve Wickham som dro bandet i den retningen.)

«Fisherman`s blues» var egentlig en to år lang jamsession med en haug med musikere som spilte inn den ene versjonen etter den andre. I fjor kom det ut en boks med hele 122 sanger, blant annet flere versjoner av «When will we be married». Hva var det for en tripp de var ute på? Hvorfor denne plutselig interessen for fortidens klanger og melodier, hva var det som gjorde at The Waterboys la ut på denne fisketuren til fortidens musikalske Ginnungagap?

Kanskje er det slik det bare er når vi ser oss selv som et ledd i en rekke at livet får mening? Slekt skal jo følge slekters gang, som det heter i salmen. Dette med å ta vare på flokken sin, som Per Fugelli, snakket om, det gjelder kanskje ikke bare den gjengen som tilfeldigvis lever nå?

I den omfattende floraen av bøker om Edvard Munch er det èn som skiller seg ut: Kunstsamleren Rolf Stenersens personlige portrett av den aldrende Munch, som han hadde et nært forhold til i over tjue år. «Munch. Nærbilde av et geni» utkom første gang samme år som Munch døde – i 1944.

På omslaget, i alle fall av den pocketutgaven jeg sitter med, ser vi et fotografi av en gammel mann med stokk og hatt. Bak ham, gledesstrålende, står en elegant mann i sin beste alder, det er Rolf Stenersen. Og akkurat sånn som dette fotografiet er også denne boken. Den gir ikke bare et nærbilde av geniet, men også av biografen.

Etter å ha lest Stenersens dypt subjektive fortelling står det tindrende klart for meg at hvis du skal skrive en god biografi, så er det en fordel om du har litt personlighet du også, og klarer å gi dette et adekvat uttrykk i skrift.

Du må ha mot til å tolke den personen du ser, like djervt, som kunstneren du har foran våget å skildre et menneskes indre. Da kan du, som Stenersen, åpne din fortelling med å skrive om hvor vakker du synes Munch er.

Første setning lyder:

«Det er ofte noe kvinnelig og veikt over vakre menn. Edvard Munch var vakker.»

Stenersen torde dette fordi han visste hvem han selv var. Han visste han at han aldri kom til å bli kunstner, det var han ikke skapt for. Han var skapt for å kjøpe og selge skipsaksjer, og han var skapt for å kjøpe bilder og da spesielt av den ene kunstnere som fikk noe til å bevege seg i hans indre. Han var atten år da han kjøpte de to første Munch-bildene, og konstaterte at han ikke ble lei av å se på dem, som han ble av bilder av andre kunstnere. Ja mer enn som så: han fikk lyst til å skrive.

Dette er estetisk teori i praksis. Enklere enn dette går det ikke an å si hva det er som skiller det som er bra fra det som er middels. Når du opplever den kunsten som er bra, så blir du satt i en slags alarmberedskap. Du blir brakt ut av din vante tankegang. Kanskje noe må endres?

Edvard Munch på Ekely. Foto: Munch-museet

Rolf Stenersens bok er et nærbilde av den aldrende Munch. Han som drev sine husholdersker til vanvidd, han som lot huset støve ned på Ekely fordi støvet først blir et problem hvis du ikke lar det få bli der det er. Han som hadde en millionær som løpergutt.

Stenersen tolker og tolker, han tolker til og med Munchs håndskrift, som han mener er stakkåndet og hogget. Han splitter ordene, og derfra er det ikke langt til konklusjonen. Munch hadde et splittet sinn, ja mer enn som så, seksualdriften er styrende i kunstnerskapet sammen med angsten. Stenersens tilnærming er et produkt av sin tid, den er psykobiografisk som kurator Øystein Ustvedt skriver i forordet til boken. Men nettopp det at boken er så i sin tid, så anno 1944 er jo noe av det som gjør den så uimotståelig. Stenersens stil har til og med innslag av samnorsk, for at vi ikke skal være i tvil.

Munch tilbringer de fire siste årene av sitt liv i det okkuperte Norge. Sjelden lenger enn en biltur unna var Rolf Stenersen.

Om Hitler sier Munch, om vi skal tro Stenersen, (og la oss gjøre det. La oss bare bestemme oss for at vi tror på ham).

«Han er gæærn, han der Hitler, Tenk å slippe løs denne krigen. Han liker visst ikke bildene mine. Sånne som har malt rett opp og ned med brede pensler tåler ikke oss som maler med små pensler. Jeg er for gammel til å følge med i hva de gjør der nede. De får gjøre hva faen de vil.»

Knut Hoem er litteraturkritiker i NRK,
og oppsummerer noen av de største begivenhetene
i bokåret 2013.

Først på nyåret 2013 begynner fjorårets store samtale-emne i Sverige å sive over norskegrensen. Jonas Gardells filmatiserte roman «Torka aldrig tårar utan handskar» ble tv-serie nesten synkront med at romanene med samme navn kom ut.

Er tv-serien den nye romanen?

Snø skal falle over snø som har falt. En oppvakt medarbeider i forlaget Gyldendal oppdaget at en bok om skismøring går som varmt hvetebrød på nett.

I TV-serien «Tørk aldri tårer uten hansker»
møter fjernsynsseerne Rasmus (Adam Pålsson),
som blir dødssyk av aids, og hans kjæreste
Benjamin (Adam Lundgren).
Foto: Peter Cedeling/SVT/NRK

De hanker inn Hans Olav Hamren til et møte, og sørger for at hans selvpubliserte e-bok kan bli hard pakke under treet med samme tittel: «God glid».

På radioen i februar sitter en lytterjury og diskuterer hvem som skal få P2 – lytternes romanpris. Etter hard kniving med romanen «Jeg nekter» av Per Petterson, drar Pedro Carmona-Alvarez inn seieren med romanen «Og været skiftet og det ble sommer og så videre».

• Les også:  P2-lytternes Romanpris 2014

På vårlistene er det som alltid sparsomt med norske romaner. Den allsidige litteraturforskeren, skribenten, og tidligere forleggeren Frode Saugestad debuterer med romanen «En ung manns bekjennelser om kjærlighet» Kritikkene er skeptiske, og Saugestad kritiserer kritikerne.

Erlend Loe er ute i samme ærend. I forkant av lanseringen av hans roman «Vareopptelling» sier han til NRKs Bokprogrammet at «Du skal være veldig klar over hva det gjør med andre mennesker, når du velger å sage det ned». Flere kritikere gir Loe svar på tiltale i anmeldelsene.

Bakhodet til Dag Solstad dukker opp på en samtalebok, der tidligere Morgenblad-redaktør Alf van der Hagen sørger for at Solstad snakker i overraskende forståelige setninger.

Ombord på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer har de skutt gullfuglen. Selveste J. M. Coetzee kommer. Han kommer, er like taus og avvisende som fryktet, men åpner seg om dyrevelferd og sykler veldig fort på sykkel sammen med tidsskriftet Bokvennens redaktør Gabriel Vossgraff Moro. I en bakomartikkel i eget tidsskrift forteller Moro at han la seg i hardtrening i uker før Cotzeee skulle komme på besøk.

Samtidig et helt annet sted er lyrikeren Inger Elisabeth Hansen festspilldikter i Bergen, en hendelse som blir så ignorert av riksdekkende medier at det minner om usynliggjøringen romanfiguren Nina Faber opplever i Loes roman.

Da er det et annet trøkk når før Henrik Langeland kommer med ny Wonderboy-roman med tittel «Fyrsten», og når så Jo Nesbø lanserer sin mørke sommerkrim «Politi» er det full utrykning fra alle medier og nattåpent i bokhandelen.

• Les også: Henrik Langeland: Romaner blir til mens jeg går

• Les også: Jo Nesbø erobrer krimleserne i USA

Noen av oss er knapt nok på jobb etter sommeren når høstens store roman dundrer inn, og høster den ene rosende anmeldelsen etter den andre. Roy Jacobsen og hans roman «De usynlige» er elsket av alle helt til Bernhard Ellefsen i Morgenbladet kommer og ødelegger den gode stemningen. – Fortellerstemmen er utidsmessig, skriver han.

Dag Solstad var den eneste romanforfatteren
blant de nominerte til Brageprisen i kategorien
skjønnlitteratur. Foto: Aas, Erlend/NTB scanpix

Senere skal Dag Solstad utkomme med en roman som mest av alt virker som en fandenivoldsk kommentar til historiske romaner av typen «De usynlige» av Roy Jacobsen.

Den 30. august dør den irske poeten og nobelprisvinneren Seamus Heaney. Ingen i Norge bryr seg. Kultureliten er i hagen til Aschehoug. To relativt unge forfattere tipper at Geir Gulliksen får Aschehougprisen. Det blir kritikerhateren Erlend Loe.

Nikolaj Frobenius kommer med en roman som virker som en fandenivolsk kommentar til selvbiografiske romaner.

Alle trodde høsten skulle tilhøre Roy Jacobsen, men det er Cecilie Enger som stikker av med bokhandlerprisen med en roman med et emne som synes å være litt i vinden: slektsforskning.

Nordisk råds litteraturpris er atter på teve i form av en gallaforestilling. Danskene tar alle prisene, men det er i det minste litt norsk blod i årene på vinneren Kim Leine.

Når Brageprisene skal offentliggjøres er ikke lyrikerne usynliggjorte i det hele tatt. Vinneren Ruth Lillegraven blir til og med intervjuet av NRKs Ole Torp på NRK2.

Ruth Lillegraven fikk Brageprisen 2013, for beste skjønnlitteratur. Foto: Hilde Bjørnskau/NRK

• Les også: Første poet til å vinne Brageprisen siden 2003

Når oktober blir november ser det ut til at Norsk litterær offentlighet skal måtte klare seg nok et år uten et massivt nærvær av Karl Ove Knausgård. Det viser seg å være for optimistisk: En måned senere melder forlaget om at hans essaysamling «Sjelens Amerika» er oppe i det forbløffende opplaget 5000. Også Geir Gulliksen, Vigdis Hjorth, Jan Erik Vold og Jan Kjærstad er essayaktuelle denne høsten.

Er essayet den nye romanen i år?

Doris Lessing dør den 17. november. Mange mente det var i seneste laget at hun fikk Nobelprisen i litteratur i 2007.

Når de første snøfillene faller over landet melder Gyldendal om at de også har fått salget opp på en annen snø-bok: «Femmila. Skisportens mandomsprøve» av Thor Gotaas.

Er snøen den nye veden?

Årets Nobelpris i litteratur gikk
til canadiske Alice Munro. Hun blir kalt
novellenes mester. Foto: PETER MUHLY / AFP

I Börshuset i Storgatan 2 i Gamla Stan, Stockholm pynter de opp til nobelseremoni for en annen grand old lady. Canadiske Alice Munro kommer til å kaste glans over nobelgallaen nå på onsdag, men bøkene hennes, de blir lest for harde livet, holdt jeg på å si.

• Les også: Alice Munro fikk Nobelprisen i litteratur

I skrivende stund er det fem måneders ventetid på bibliotekene, for hennes siste novellesamling, «Dear life», eller som den heter på norsk, «Bare livet».

Hva har Knut Hoem glemt? Fyll ut i kommentarfeltet nedenfor!

Hva er din favorittnovelle?

La oss si at historien om novellen begynner med en bisetning, kastet ut over bordet fra en aldrende mann til en annen. Året er 1827 og Johan Wolfgang von Goethe sitter i sitt arbeidsværelse i andre etasje i huset i Weimar og samtaler med sin privatsekretær Johann Peter Eckermann. Han hadde skrevet en kortere tekst, og diskuterte hva han skulle kalle den, før han skar gjennom og sa: vet de hva, vi kaller den rett og slett «novelle».

- La oss kalle det en novelle, sa Goethe til Eckermann.

Med denne betegnelsen ville han avgrense det han selv hadde skrevet med datidens kortere ukebladtekster, som bare inneholdt enkel og grei fortelling, «bloss Erzählung, oder was Sie sonst wollen» (bare grei fortelling og hva de nå vil kalle det), som Goethe sa til Eckermann.

Men han sa noe mer som skulle få følger.

Goethe sa også at en god novelle inneholdt en uhørt begivenhet; en vending – og dermed var begivenhetskriteriet født, og det skulle bli gjenntatt og gjentatt av alskens novelleteoretikere.

Lenge kunne det også belegges med praktiske eksempler. Den unge, begavede Heinrich von Kleist skrev  en fortelling som handlet om et  jordskjelv  i Chile. Han skrev en annen fortelling, som het «Markisen av O», hvor det faktisk er slik at markisen blir utsatt for en voldtekt, og dermed har fortellingen fått sin vending.

Var det Tsjekhov som for alvor innførte ordet «kjedelig» i det litterære vokabularet?

Først sent i samme århundre, i en leilighet utenfor Moskva, satt en medisinutdannet forfatter ikke lenger tok seg bryet med å skrive inn en uhørt begivenhet i fortellingen som snur opp ned på alt. I 1888 skrev Anton Tsjekhov at kunstneren bare skulle være et nøytralt vitne. «Min oppgave er bare å ha talent, det vil si å ha evne til å skille de viktige ytringene fra de uviktige, belyse karakterene og snakke deres språk». ) Han ertet på seg innbyggerne i byen Tomsk ved å si at innbyggerne der var ganske kjedelige. Han skrev en novelle med tittelen «En kjedelig historie».

At novelle skulle inneholde nyheter eller begivenheter var dermed avlegs. Når man senere skulle finne på nye betegnelse, gjorde man det enklere. Short story. Eller på tysk Kurzgeschichte. Korthistorie.

Årets nobelpris i litteratur gikk til novelleforfatteren Alice Munro.
AFP PHOTO/ Peter Muhly

I 1981 satt en amerikansk forfatter og funderte over hva det var som gjorde at han gav seg på å skrive kortere tekster. Så skrev han: «Back in the mid- 1960s, I found I was having trouble consentrating my attention on long, narrative  fiction». Mannen var Raymond Carver. Hans short stories avfødte igjen et lite ras av teoretikere som forsøkte å komme med nye teorier om hva det var som kjennetegnet novellen. Et av dem var dette er at den gode novellen inneholdt en snitt av et liv – noen kalte det, litt nedlatende, «slice of life literature». I novellen fikk man det representative utvalgt, og kanskje var det representativt for Carver, men så kom en annen forfatter som i likhet med Carver hyppig blir sammenlignet med Anton Tsjekhov – og Alice Munro. I kjølvannet av hun fikk nobelprisen sa flere kommentatorer at det karakteristiske ved henne var at en novelle inneholder et helt liv. Ikke bare et halvt eller et kvart.

Novellen er ikke en form, det er en rytme, sa Johan Borgen

Først og fremst er novellen kanskje et format – som oppstår som følge av praktiske omstendigheter? Den svenske forfatteren PO Enquist har beskrevet hvordan han midt på åttitallet var konstant beruset. Eller: «ibland kommer dock  några nyktra och iskalla morgontimmar av stor klarhet», som han skriver, og i disse morgentimene skriver han sin korteste roman «Styrtet engel» . Den ble på hundre og førtisider, «for mer räcker inte desse timmar eller snarare minuter» till.

En mørk høstkveld i 1935 sto en mann som hadde vært i hardt vær i redaksjonen på bladet Magasinet. Han var ute av fengsel, han hadde et hotellrom et døgn og i hånden hadde han en novelle som han hadde skrevet inn i et grått stilhefte av den sorten vi hadde på skolen, som han ville ha solgt på dagen. Mannen het Artur Omre, senere skulle dette Magasinet romme noveller av Tor Jonsson, Alf Prøysen, Torborg Nerdraas, Agnar Mykle, alle skrev de noveller fordi de passet inn i Magasinets format.

Hadde de noe felles noen av dem? Annet enn at de skrev kort?

I hvilken retninger flyter den elven som i dag utgjør norsk novellediktning?

I 2004 samlet Gyldendal-redaktør Janneken Øverland 28 noveller av 17 norske forfattere på oppdrag av De norske bokklubbene.

Disse 28 novellene er svært så representative for sjangeren skriver hun i forordet, «en sjanger som altså er nesten uten regler, kanskje den mest fleksible av alle. Ordbøker og oppslagsbøker gjør fantasifulle forsøk på å bestemme sjangeren nærmere, men samler seg når alt kommer til alt, om en enkel definisjon, nemlig at en novelle – det er en kort prosatekst».

Hva er din favoritt-novelle?

Kilder:

Bjørn Tysdahl: Om novellebegrepet og Maurits Hansen. Edda: 2/1987, s. 179-182.

Marie Lund Klujeff: Tonen i den minimalistiske novelle. Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift 1/2001, s.18-26.

Nils Johan Rud: Om novellen.

Asbjørn Aarseth: Marie Lund: Novellen. Struktur, historie og analyse. I: Edda 1/99, s. 79-80.

Asbjørn Aarseth: Novellebegrepet til debatt. I: Edda 4/86, s. 367-368.

Janneken Øverland (red.): Norske mesternoveller, De norske bokklubbene 2004, s. 7-17.

Wikipedia: Norsk artikkel om Anton Tsjekhov.

Raymond Carver: On writing “On Writing” by Raymond Carver from The Story and its Writer: An Introduction to Short Fiction. 6th Edition. Ed. Ann Charters.Boston: Bedford/St. Martin’s, 2003, 1606-1610. Nettversjon: http://www.massey.ac.nz/massey/fms/Colleges/College%20of%20Humanities%20and%20Social%20Sciences/EMS/Readings/139.105/Primary/On%20Writing%20-%20Raymond%20Carver.pdf

Per Olov Enquist: Ett annat liv. Norstedts, 2008, s. 445.

Jeg vet ikke om du fikk med deg alt det bråket som oppsto på denne tiden for to år siden, da forfatter Tomas Espedal, på Aftenpostens idéfestival var det visst, uttalte at hvis leserne hans bare besto av kvinner fra femti år og oppover, så ville han slutte å skrive. Dette ble til en debatt om kulturkjerringer, selv om Espedal aldri hadde tatt det ordet i sin munn. Det var det Aftenpostens daværende kommentator Vidar Kvalshaug som brakte inn.

Tomas Espedal fikk hjelp til å erte på seg et utall kvinnelige lesere. (Foto: Helge Skodvin/Gyldendal)

Hvem er det du skriver for, forfatter? Til?

Det sanneste svar, hvis du svarer i tråd med ditt svulmende, bankende hjerte, er selvsagt at du skriver for den du er forelsket i, eller til den du har mistet, eller den du savner. Hvor mye verdenslitteratur har ikke oppstått med kjærlighet som drivkraft? Tenk på Kafka, og hans brev til Felicie, Milena eller Dora Diamant?

En bok har det felles med et brev eller en epost eller en sms at den har en avsender. Men en roman må kanskje ikke nødvendigvis ha en mottaker?

Når en forfatter kommer med et manus til et forlag, så begynner forleggeren, hvis hun er en ordentlig forlegger, i tillegg til de kvalitative vurderingene i sitt stille sinn å foreta en markedsvurdering. Har denne forfatteren en målgruppe? Hvem vil lese dette?

Åsne Seierstad fortalte en gang at hun så for seg en god venninne fra Lillehammer som var lege når hun skrev. Altså en velutdannet kvinne, men ikke en som var veldig innenfor et litterært system eller med spisskompetanse på noen av de konfliktområdene hun skrev om.

Dette er vel den journalistiske tilnærmingsmåten. Vi vil nå ut. NRK-journalister har dette i ryggmargen. Innforståtthet og vanskelig ord som ikke blir forklart blir slått hardt ned på morgenmøtet. Dette blir forsterket av at vi lever i et veldig egalitært samfunn – altså en samfunnsform og organisering som tar sikte på likhet.

Det er rett og slett veldig ugreit å være kulturelitistisk i dette landet. I hvilket annet land ville Dagbladet kommet unna med å gjøre forfatternes forhold til trening til hovedtema i sitt bokbilag?

Hva skjer med kunstneren i et sånt intellektuelt klima? Vel her er min teori: Hun blir trassig! Jeg tror det var Dag Solstad som en gang sa at han gladelig hadde puttet sitt nye manus i en bankboks, hvis noen hadde vært villig til å betale ham for det.

Når ble hun født, antimålgruppeforfatteren?

La oss si at det begynte med østerrikske forfatteren Peter Handke, som tidlig på syttitallet proklamerte at han bodde i et elfenbenstårn. «Ich bin ein bewohner des Elfenbeinsturms».

Idéen om kunstneren som lever tilbaketrukket fra verden har vært brukt som metafor siden poeten Hölderlin flyttet inn i tårnet hos familien Zimmer og ble der i tretti år. Peter Handke skrev i 1966 et stykke som het «Publikumsutskjelling», der budskapet kunstneren hadde plikt til å rakke ned på den til enhver tid herskende smaken i konsumsamfunnet. Handke var da også på kollisjonskurs med flere kolleger som, inspirert av kulturrevolusjonen i Kina, diskuterte hvordan kunsten kunne nå ut til folket.

Vi kan trygt si at Tomas Espedal i sin antiholdning til publikum befinner seg i Handke-tradisjonen når han forteller om hvem han i hvert fall ikke skriver for.

Men hvem skriver han for?

Den som leser hans nye roman vil oppdage at hvert kapittel i «Bergeners» er tilegnet en kvinne. Til Silje Aa. Fagerlund, til Monica Aasprong, Rita Labrosse, Matilda Roos osv, osv. Den delen av boken som handler om Bergen tilegner Espedal sin kollega, 60-plusseren Cecilie Løveid.

Tomas Espedal er en av samtidslitteraturens store kjærlighetsdiktere. Hans nye bok er ikke noe unntak, men her møter vi også gjengen i Bergen som han skriver for. «Kommer Mazdak, kommer Sigurd, kommer Audun, kommer Bernhard, kommer Frode, kommer Elisabet», skriver Espedal, og så bærer det av sted på fest i Welhavensgate.

Er du sur for at du ikke ble invitert? Synes du det er smalt og ekskluderende?

Vel.

Espedal er ikkje den første anti målgruppe-gruppetilhørighets forfatteren. Jan Erik Vold skrev i sin tid dikt der han hyllet sin gjeng.

Men den tøffeste definisjonen av forfattermålgruppe jeg har hørt kommer ikke fra noen av dem.

Dramatiker og poet Jon Fosse i yngre dager. (Foto: Terje Bendiksby, Scanpix)

Den kom fra en ung og nervøs Jon Fosse tidlig på nittitallet. Han satt i en panelsamtale i kjelleren på Hotell Vossevangen under Vossa Jazz.

« Eg skriv for Gud» brølte Fosse, da spørsmålet omsider kom, og ingen i salen tvilte et øyeblikk på at det var sant.

Espedals 800 kjernelesere blir litt knuslete i forhold.

Marcel Reich-Ranicki på forsiden av
Der Spiegel i 1995.

Tysklands litteraturpave nr. 1 (1920-2013) forandret trolig livet mitt.

Først var det en forside av et tysk ukemagasin. Året er 1995, jeg er student i den østtyske byen Dresden, og på magasinets forside ser jeg en aldrende mann som river en bok i to.

Mannen het Marcel Reich-Ranicki – litteraturkritiker og programleder for tysk fjernsyns mest populære tv-program gjennom tidene: Das literarische Quartett.

Romanen han spydde edder og galle over inne i bladet var – jeg holdt på å si selvsagt – skrevet av Günter Grass.

Det er mulig at Reich-Ranicki da ga livet mitt ny retning på flere måter. Først og fremst bestemte jeg meg for at jeg skulle ta hovedfag i tysk litteratur. Dernest bestemte jeg meg for at dette hovedfaget skulle handle om den boken Reich-Ranicki rev i stykker.

Det var ikke hvilket som helst bok. Ein weites Feld (En lang historie) skulle være Grass sitt store epos om den tyske gjenforeningen. Førsteopplaget var av historiske dimensjoner. Alle skulle kjøpe den boken den høsten.

Det skulle også være en berlin-roman, der de to hovedpersonene – en Stasispion og en løsmunnet forfatter – sprader gatelangs mellom øst og vest.

Salgssuksessen var sikret.

Men så kom altså denne litteraturkritikeren og utfordret forlagsmaskinen. «Alt i romanen blir hevdet, men ingenting er fortalt» – hevdet han. Figurene var av papp. Osv. osv.

Av denne grunn dro jeg også tre år senere for første gang for å bo i Berlin, og for å skrive min oppgave i byen der romanen utspilte seg (takk for det også, Marcel).

Og kanskje var det også av den grunn at jeg begynte å se det store i å være litteraturkritiker?

Marcel Reich-Ranicki avbildet i Berlin på den internasjonale Holocaust-dagen i fjor. Foto: TOBIAS SCHWARZ/Reuters

Jeg husker da Marcel Reich-Ranicki satt i sitt umåtelig høyt elskede (og hatede) tv-program og skrøt av den unge debutanten Judith Hermann. Han forsvarte henne mot den yngre kvinnelige kritikeren Iris Radisch i «Die Zeit», som syntes Hermann var alt for jålete og overflatisk.

Hvorfor han ble så betydningsfull som han var er det skrevet flere bøker om. Han ble kalt «litteraturpave». Men det som kjennetegner en pave er vel at han holder seg til dogmer, og spesielt dogmatisk var han vel ikke.

Han var jøde på et tidspunkt i historien da det ikke lønte seg. Han ble født i Wloclawek, Polen i 1920. Faren, mor og bror ble myrdet av nazistene. Selv overlevde han i ghettoen i Warszawa.

Etter krigen valgte han, av alle land, Tyskland, der han etter hvert ble støttet av etterkrigstidens store, tyske forfattere. Heinrich Böll hjalp ham med visum, og Sigfried Lenz formidlet kontakt til aviser og radio.

Senere skulle han slakte uten frykt, men også løfte frem forfatterskap til nye lesere i sitt berømte tv-program. Ingen har klart å gjøre noe lignende i tysk fjernsyn siden. Men han fortsetter å inspirere nye generasjoner.

P.S: På litteraturhuset i Bergen har fire kritikere startet debattserien «Kritisk kvartett» – med et vennlig nikk til Marcels berømte program.

Det var en gang en ung, begavet og uimotståelig skuespillerinne som ble sammen med en usedvanlig produktiv og ambisiøs og talentfull regissør. Hun spilte sine roller med et neddempet alvor som var sjeldent i samtiden.  Han var i full gang med å revolusjonere teatret. De var gift i over tretti år.

Hva var det som gjorde at de holdt sammen. Brecht var jo notorisk polygam.  Da han traff Helene Weigel var han jo gift med Marianne Zoff, som han også hadde barn med. Han hadde også barn med ungdomskjæresten Paula Bahnholzer, og det gikk ikke mange år, før Elisabeth Hauptmann kom inn i bildet som en slags sekretær, samtalepartner, sengepartner, og som medforfatter av flere av Brechts teaterstykker. Noen år etter dette igjen kommer arbeiderklassejenta Margrethe Steffin fra Berlin inn i bildet, og så under eksiltiden i Danmark, banker Ruth Berlau på døren for aldri helt å forsvinne ut av livet hans igjen. Disse forholdene er rikelig belyst og diskutert i utallige biografier og brevsamlinger.

Men hva med henne som ikke kom og gikk igjen, men som var der hele tiden, og som også forvaltet arven hans på teatret Berliner Ensemble i mange år etter hans død? Hvorfor holdt han seg til akkurat henne, og hvorfor ble hun hos ham?

Foto: Suhrkamp Verlag

Den rykende ferske utgivelsen Bertolt Brecht. Helene Weigel. Briefe 1923-1956 inneholder alle brev som er bevart etter dem – i tillegg til postkort, telegram og små meldinger skrevet på baksiden av restaurantmenyer.

Noen ganger er det så kort og kryptisk at det slår meg at dette må være det nærmeste man den gang kom twitter eller SMS. Selv om hver linje her er gjennomkommentert med grundig fotnoteapparat, er det allikevel nok av rom for fortolkning.

Hvordan skal man for eksempel forstå den lappen hun legger inn i en bok hun gir ham en gang i 1952 ”med hilsenen fra din eldste beundrerinne”?

Hvordan skal vi tolke gjentatte bønnene fra ham til henne om at hun ikke måtte bli for mager?

Brevene vitner om et samliv mellom to teatermennesker. Han skriver til henne om kontrakter han skal inngå, og forhandlinger han skal inn i. Han bruker opp til flere kjælenavn på henne, og avslutter i alle brev til henne frem til sin død med ”Ich küsse dich”. Jeg kysser deg.

Han beundrer henne grenseløst som skuespillerinne og etter å ha sett henne opptre i Sofokles’ Ødipus skriver han en «Dialog om skuespillerkunsten», der han fremhever Weigel som en som er i stand til å spille for publikum i vitenskapens tidsalder.

Når de så opplever sin første store krise sammen, vi er da tidlig på trettitallet, først da  legger han til side den mer praktisk orienterte kommunikasjonen.

– Jeg skriver istedenfor å snakke, fordi det er lettere enn å skrive. Mot å snakke har jeg alltid hatt en uvilje. Samtalen var alltid en kamp, skriver han, og postlegger brevet til sin kone som befinner seg i samme by.

Kanskje er det paradoksalt nok nazistenes maktovertagelse som redder ekteskapet. Dagen etter riksdagsbrannen i Berlin i 1933 forlater den da berømte regissøren av Tolvskillingsoperaen landet sammen med sin jødiske skuespillerkone, og sine barn og reiser via Praha til Wien. Fra dette tidspunktet er det aldri tvil om at det er de to, den ytre fare har brakt dem nærmere hverandre. Fra dette tidspunktet kan vi følge dem ved hjelp av dato og poststempel på brev og kort han sender til henne.

Som en omreisende teatertrupp reiser de med barn og sammen med andre eksiltyskere som Anna Seghers og Walter Benjamin. I brevene som da oppstår viser Brecht seg også fra sin mest fremsynte side, som når han i Paris i det herrens år 1933 skriver til henne om hvor opprørt han ble da forfatterkollegaen Alfred Döblin begynte å sverme for en jødisk stat. ”Slik har Hitler ikke bare gjort tyskerne, men også jødene til fascister”, skriver han.

Han er mye på reise, og sitter i New York på julaften og skriver til henne, som sitter på en gård i Danmark, om det trøstesløse i å feire jul med et barnløst ektepark som synger skotske julesanger. Men også hun reiser mye, og kjemper for sin skuespillerkarriere i Moskva og Paris.

Og når de så vender hjem, og kjemper til seg et eget teaterhus, Berliner Ensemble i Østberlin er det hun som er i førersetet. Det er hennes brev til ham som dominerer. Hun er blitt intendant på det nye teatret, mens han sitter på en hytte utenfor byen og skriver elegier.

Brevene mellom Brecht og Weigel er blitt et gripende dokument over den der langvarige kjærligheten, den om holder ut indre krise og ytre press, og som tross alle bortforklaringer også inneholder setninger som dem som står trykket bak på boken.

Hun skriver til ham:

”Jeg trengte deg under alle omstendigheter til alle ting til alle tider.”

Han skriver til henne:

”Jeg kysser deg forsiktig og uforsiktig, grundig og flyktig, raskt og langsomt”.

Tysklands vakreste bok i år.

Det er også Judith Schalansky. 32-åringen fra Meckelnburg-Vorpommern debuterte på et lite forlag med boken «Fraktur mon amour», som var en kjærlighetserklæring til skrifttypen fraktur – det vil si den skriftttypen som gjerne, litt upresist, blir kalt for «gotisk skrift».

«Paradiset er en øy. Helvete også.»
I disse dager foreligger Schalanskys gjennombruddsbok «Atlas over fjerne øyer. 50 øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til» på norsk (Press forlag). I tillegg til å forsyne leseren med fakta, skriver Schalansky små fortellinger om mennesker som har har vært innom disse fjerntliggende øyene, og klarer på sitt særegne vis å skape en litteratur som tar opp i seg de myter og fortellinger som gjerne oppstår når mennesker befinner seg på en øy med vann på alle kanter. Som det står skrevet i forordet: «Paradiset er en øy. Helvete også.»

Selv levde hun sine ti første år i det tidligere DDR – et samfunn , der mange følte seg like skipbrudne som tidligere tiders øybeboere.

Det poetiske atlaset
– Da jeg var barn, og så på DDR i mine foreldres atlas ble jeg forskrekket over hvor lite DDR var. Dette var jo et land som vant drøssevis med gullmedaljer i OL, og som snart skulle få kommunismen. Hvordan kunne vi være så små? Når jeg sa til mamma at jeg ønsket å reise til alle de andre landene på kartene, sukket hun bare å sa at det ble vanskelig. Vi levde den gang med en følelse av begrensning.

Øyene i boken er den dag i dag nesten like vanskelig tilgjengelige som vestlige land var for for DDR-borgerne.

– Jeg ville lage en bok som ga poesien som de gamle atlasene hadde tilbake. I atlaset har mennesket skrevet seg inn i naturen. Jeg ville at den skulle være et ordentlig atlas, men av fjerne øyer. Det er mitt forfatternavn på omslaget, og er et poetisk prosjekt. Kartene har jeg tegnet selv, dette er min måte å tilegne meg verden på, sier Schalansky.

Signerer med fyllepenn og trekkpapir
Boken er kostbar. 34 Euro er mye for en bok i Tyskland, men så har også boken hatt den ønskete effekt på mange tyskere, som kjøper boken like mye på grunn av den forseggjorte innbindingen.  Når Schalansky signerer sine i bokstavelig forstand dyrebare bøker har hun med seg en eske bestående av fyllepenn, trekkpapir og ulike stempler. Også forfatterens signatur skal være et lite kunstverk i seg selv, og passe til bokens øvrige utforming. Lenger unna e-boka er det vel vanskelig å komme. 32-åringen fra det nordøstlige Tyskland er helt med på at det foregår en revolusjon i bokverdenen, men hun tror dette kan åpne for en oppvurdering av forseggjorte papirbøker.

– Det eneste vi vet om bokmarkedet om tjue år er at det vil ha forandret seg. Maleriet sluttet ikke å bli interessant da fotografiet kom – noen vil hevde tvert i mot. I disse dager må enhver bok som utkommer ha tydelig grunn for å være bok. Doktoravhandlinger og krimbøker kan godt utkomme digitalt, men vi mennesker har alltid likt å gi hverandre gaver. Jeg tror vakre bøker går lyse tider i møte, sier Judith Schalansky.

Du kan også høre serien #tysklitteraturfordummies i Kulturhuset på NRK P2 hver torsdag før og etter nyttår. Intervjuet med Judith Schalansky er første sak ut. Neste unge tyske forfatter jeg intervjuer er Olga Grjasnowa.» Hvis du har spørsmål om ny tysk litteratur, bare skriv i kommentarfeltet!

Günter Grass' nye diktsamling er nettopp
utkommet i Tyskland. Foto: Pedro Armestre/AFP

Man kan jo ikke annet enn å beundre Günter Grass for gjennomslagskraften. Hans Israel-kritiske dikt, publisert i flere europeiske aviser, var nyhetssak over hele verden, ja, den aldrende dikteren dukket til og med opp på Kveldsnytt her hjemme.

Forandrer ordbruken

Nå sitter jeg her med Grass sin nye diktsamling. Tittel: ”Eintagsfliegen”. Det betyr døgnflue. Diktet ”Det som må sies” står på side 88, og interessant nok har Grass faktisk endret ordlyden litt i forhold til det som sto på trykk i avisene. Opprinnelig sto det, i Erik Fosnes Hansens oversettelse, at ”Atommakten Israel setter den allerede så skjøre verdensfreden i fare”. Nå står det at den nåværende regjeringen i atommakten Israel setter den allerede så skjøre verdensfreden. (”Die gegenwärtige Regierung der Atommacht Israel gefährdet den ohnehin brüchigen Weltfrieden”)

Litt modifiserende der altså, men fortsatt rasende.

Hvor annerledes i stemning og innhold er da ikke det første diktet diktet i boken, wo ich hause. Hvor jeg bor. Den aldrende dikteren står og ser ut av vinduet.

”Vom Fenster aus sehe ich
blauschwarz blinkende teilstrecken des Kanals,
der die Elbe mit der Trave verbindet,
auch des Schleusenwärters Haus, ziegelrot,
aus dessen Schornstein bei Windstille
senkrecht Rauch steigt.”

Direkte oversatt blir det noe sånt som:
Fra vinduet ser jeg blåsvart blinkende deler av kanalen som forbinder elven Elben med elven Trave, og slusevokterens hus med rød takstein, hvor røyken står rett opp når det er vindstille.

Foto: Steidl

Hjemme hos Grass

Det er der han bor, Grass, med kona Ute, i grenseområdet mellom Schleswig-Holstein og Meckelnburg-Vorpommern, altså der hvor grensen før gikk mellom den gamle Forbundsrepublikken Tyskland og DDR. Jeg ser for meg et landskap lignende det du finner i tjekkiske Janosch sine barnebøker – du vet de med vesle tigeren og vesle bjørnen. Gule kornåkre, hus med stråtak.

8 strofer langt er dette diktet, og det handler om å bo et sted uten å slå rot.
Mir gefällt es zu jeder Jahreszeit hier,
wo ich zwar hause, aber nicht wurzeln schlage.
Også de rundt ham er pendlere, skriver han. Dette er mennesker, som i den grad de har arbeid gjerne vil være bofaste, men de forblir underveis.

Bidrag til biologi-undervisningen

Er det ikke egentlig latterlig å tro at man kan slå rot? Vi er jo på så kort visitt i dette livet. Vi er døgnfluer. ”Eintagsfliegen”. Der kommer den første av en rekke mulige tolkningsmuligheter av denne diktsamlingens tittel.

Han utdyper dette i diktet ”Was kreucht und fleucht oder: Ein beitrag zum Biologie-Unterricht”, altså et bidrag til biologiundervisningen, hvor han tar til orde for at vi undervurderer døgnfluene. Riktignok har de, som navnet tilsier, en ganske kort levetid, men før det ligger de flere år som larver i vannskorpen.

Som om ikke dette var nok, så har det vært her på jorden i mange flere millioner år enn det vi mennesker har – unnskyld meg, hvem er det som er døgnfluer?

Surrende rundt soppgryten

Der har vi ham, den andre Grass, som jeg personlig liker så godt – ikke rasende i det hele tatt, mer godmodig surrende rundt en eller annen soppgryte på kjøkkenet, eller en eller annen skulptur i verkstedet. Overalt brukte fyrstikker som han ustanselig fyrer opp pipen sin med.

Denne diktsamlingen har undertittelen ”Gelegentliche Gedichte”. Altså leilighetsdikt – eller dikt skrevet ved leilighet – til ulike anledninger. Versene er plassert over brede boksider og hvert av de 87 diktene er omkranset av en akvarelltegning av en døgnflue. Aldri har vel døgnflue opplevd maken til oppmerksomhet!

Grass-metaforer

Grass veksler i sine bøker mellom dyr, innsekter og ulike gjenstander. Han tegner dem først og så skriver han om dem. Resultatet er noe som verken er allegori, emblem eller symbol – la oss kalle det Grass-metaforer. Han er en klassisk samler. Diktet ”Des Sammlers Beute” (Samlerens bytte), kan vel nærmest sies å inneholde en nøkkel til hele forfatterskapet når han forteller om hvordan han går langs stranden og samler sneglehus, før han skriver:

”Doch angefangen zu sammeln
hab ich als Kind in jenem September,
als Sturzkampfflugzeuge, Stukas genannt,
mit bleibendem Geräuch des Krieges Anfang datierten,
indem Sie die polnische Westplatte zum Ziel nahmen,
so das uns Jungs, als alles vorbei zu sein schien,
bis in den Hafenvorort Neufahrwasser
Bombensplitter zu finden waren, die ich später gegen Zigarettenbildchen tacuhte, (…)

Jeg begynte å samle da jeg var barn i den septembermåneden, da stupbombere, kalt Stuka, nærmet seg med krigslyder som ikke forsvant, da de siktet seg inn mot vestlige deler av polen, sånn at vi barna, da alt så ut til å være over, kunne gå i havneforstaden Neufahrwasser og samle bombesplinter, som jeg senere kunne bytte mot glansbilder fra sigarettpakker (…).

Dødsdikt

Helt tilfredsstillende blir det vel ikke når jeg spontanoversetter disse diktene, men heldigvis skriver Grass i denne diktsamlingen befridd fra alle slags metriske tvangstrøyer. Dette er jo leilighetsdikt, mange av dem skrevet opp mot en helt klart tydelig anledning – nemlig hans egen forestående død.

Det fremgår av diktet ”Unterwegs im November”. Det er altså høst. Livets høst, kan man tenke seg, for han skriver:
”Er, dessen Mund noch warm ist,
von allerletzten Geschichten,
weiss kein Mittel mehr gegen Kälte,
die vom Fuss bis auf dem Kopf steig.”

Munnen er fortsatt varm, men han har ikke noe botemiddel mot den kulden som stiger fra føttene i retning hodet.

Dikt til forleggeren

Han skriver små lyriske nekrologer til døde venner. Diktsamlingen er tilegnet Helmut Frielinghaus, hans forlagsredaktør gjennom mange år. Det kan være tilegnet alle hardarbeidende forlagsredaktører der ute, som ofrer mange arbeidstimer i skyggen av store og mindre store forfattere:

”Dem Autor ist der Lektor gestorben. Nun barmt es, das ichversessene Kind, als sei ihm die Amme entlaufen,(…)

Redaktøren har dødd fra forfatteren sin, nå jamrer det, det selvopptatte barnet, som om ammen hadde stukket av.

Kokett og selvopptatt

Nå bærer det ubønnhørlig mot slutten for forfatteren også, men denne diktsamlingen er ikke elegisk, det er ingen klagesang, og takk for det. Noen ganger er han litt patetisk, og ganske ofte kokett. Han er virkelig selvopptatt, Günter Grass. Det virker irriterende på noen. Se den mannen, han er opptatt av seg selv! Han skriver kjærlighetsdikt til sin kone, før jeg blar om og oppdager at han atter er rasende.

I diktet Zwiefacher Schwindel (Dobbel svimmelhet) er han faktisk rasende og aldrende samtidig når han skriver om hvordan han sjangler rundt på føtter som blodet ikke lenger sirkulerer som det skal. Her bruker han det senmiddelalderske, lett gammelmodige verbet ”torkeln”, som på norsk betyr ”sjangle”:

“Nun schlingern die Füsse, sobald sie Halt suchen”.
Ich gerate ins Torkeln, in schieflage,
Bin – wenngleich vom Kopf her
Noch standfest – sturzgefährdet.”

Verden sjangler

”Nå krenger føttene når de forsøker å finne fotfeste. Jeg sjangler, kommer skeivt ut. Står – selv om jeg fortsatt holder meg stående fra hodet og nedover – fortsatt i fare for å falle.

Og så litt senere:
”Doch wenn ich, was mir gewohnheit ist,
die Welt oder nur Ausschnitte dessen, was Welt genannt werden will,
wahrnehme, fällt auf, dass auch sie
ins Torkeln geraten, aus dem Gleichgewicht
und wie ich in Schiflage hinfällig ist”.

Når jeg, som jeg har for vane, ser på verden eller utdrag av det som kaller seg verden, så slår det meg at også verden sjangler, har mistet likevekten og i likhet med meg er tilbøyelig til å være ille ute.

Her er det dikt til enhver anledning. Du skal ikke undervurdere døgnfluen har vi lært. Günter Grass sin siste diktsamling ”Eintagsfliegen” tilbyr et innblikk i hele forfatterens register– fra det rasende via det selvopptatte, kokette, til det magisk-kontemplative.

La oss håpe at noen oversetter disse diktene til ordentlig norsk.