Nyheten om at Pratchett nå er død var ikke uventet, men det er likevel en fryktelig nyhet å få. For det betyr at vi aldri mer får nye Pratchett-bøker; at han ikke vil kunne kommentere nye (eller gamle) idiotier; at vi nå må klare oss selv.

Gjesteblogger: Camilla Ulleland Hoel. Doktorgrad i engelsk litteratur og jobber nå som førsteamanuensis i engelsk ved Luftkrigsskolen. 

Jeg sørget en kort periode allerede i 2007, da han fikk Alzheimer-diagnosen (eller ”the embuggerance” som han kalte det). Jeg hadde akkurat skrevet ferdig en masteroppgave om britisk samtidsparodi, hvor Pratchett selvsagt var sentral, og så for meg at jeg aldri mer skulle få lese en Pratchett-bok for første gang.

Jeg var sønderknust. Jeg tenkte da at jeg så slutten på et stort forfatterskap, et som kanskje bedre enn noe annet i vår tid hadde bevist at populærkultur ikke nødvendigvis er triviell, og at latter slett ikke er uforenelig med alvor.

• Les også: Nyhetssaken om Terry Pratchetts død

Pratchett er kanskje mest kjent for Discworld-bøkene, satt på en rund (men flat) verden balansert på ryggen til fire elefanter, som i sin tur står på ryggen av The Great A’Tuin, en skilpadde som sakte beveger seg gjennom rommet; det er tilsynelatende lite rom for realisme på The Disc. Mye av effekten i bøkene ligger imidlertid i det at den fantastiske settingen brukes som grunnlag for møtet mellom inkompatible narrativer, en kollisjon mellom motstridende måter å tenke på.

Stereotypier ligger til grunn for så mange av forventningene våre. Enkelte mønstre fremstår som naturlige i sin bestemte kontekst, men ikke nødvendigvis i en annen. Alt for ofte forholder man seg til slike mønstre ved å underbygge dem: Den enkleste måten å sørge for at en historie virker plausibel på er å følge reglene som sier hva som er plausibelt i en gitt kontekst.

Discworld er en parodisk verden hvor eventyr- og fantasy-verdenen(e), som vanligvis er kjennetegnet ved sin tilsynelatende separasjon fra vår verden, tvinges i kontakt med den. Resultatet er at konvensjonene og antagelsene som kjennetegner begge settes i bevegelse: Vi tvinges til å konfrontere de motstridende fortellingene vi har konstruert.

Vi ser det for eksempel i hvordan Pratchett bruker språk. Guards! Guards! inneholder en satire over hemmelige selskaper som delvis utføres gjennom at det opphøyde språket tvinges ned på bakkeplan og mystiske uttrykk introduseres i dagligtale: Medlemmene er beskrevet som “a bunch of incompetents no other secret society would touch with a ten-foot Sceptre of Authority” og det kommenteres at “The Door of Knowledge Through Which the Untutored May Not Pass sticks something wicked in this damp”.

• Les også: Oxford English Dictionary om Terry Pratchetts språk. 

Men denne punkteringen er ikke begrenset til det språklige nivået. Gjennom parodiske allusjoner og selvrefleksive kommentarer bygger han opp en større verden hvor velkjente konvensjoner kan undermineres. I Witches Abroad punkteres den lykkelige slutten i historien vi kjenner som Tornerose: «Cutting your way through a bit of bramble is how you can tell he’s going to be a good husband, is it?»

I Guards! Guards! trues Ankh-Morpork, en av de sentrale byene i Discworld, av en drage. Det er ikke i seg selv et ukjent fenomen i fantastisk litteratur, og som alle som har lest sin andel eventyr jo vet skal drager drepes av helten. Men helten, Carrot, selve legemliggjøringen av lov og orden, arresterer dragen, og ender med å måtte beskytte den mot folkemassen som ønsker å drepe den. I et strukturert og sivilisert samfunn, rettsstaten, må fangen stilles for retten og dømmes: Dragen er en fange, og fanger skal ikke skades.

Det er lett å plassere fantasiverdenen i et slags absolutt annerledesland, hvor våre regler er tilsidesatt. Men Pratchett gjenintroduserer dem ved å introdusere den moderne rettstaten til spørsmålet om hvordan man skal kvitte seg med drager. Han tar et mønster vi alle har vokst opp med, idéen om at monstre skal drepes, og konfronterer det med moralske og juridiske grunnprinsipper. Dette er ikke kun en vittig vending, men et poeng som gjerne kunne vært gjentatt oftere. For selv om vi stort sett er enige om at mennesker har fundamentale rettigheter, er det veldig lett å miste det av syne når retorikken begynner å trekke på eventyrmønstre. Hvis de andre er monstre, må vi ikke da utslette dem?

Hvis man ikke er opplært til å ta steget utenfor det perspektivet man til enhver tid befinner seg innenfor og stille spørsmål ved premissene til de fortellingene man blir presentert med, kan ting fort gå veldig galt. Det er derfor vi trengte Pratchett. Trenger Pratchett.

Nå viste det seg at jeg bokstavelig talt tok mine sorger på forskudd i 2007. Pratchett fortsatte å skrive til det siste. Figurativt. Da sykdommen gjorde det umulig for ham å selv få ordene ned på papiret dikterte han dem til assistenten Rob Wilkins. Men nå er det altså over.

• Les også Neil Gaimans siste kommentar om Pratchett: «Terry Pratchett isnt´t jolly. He´s angry»

For de av oss som har lest Pratchetts Discworld-bøker er Døden en gammel kjenning. Han er høy og tynn og bærer en ljå, snakker i Small Caps, rir en hest ved navn Binky og liker katter. ‘Death isn’t cruel, merely terribly, terribly good at his job.’

Og akkurat dette siste «terribly» slår oss nok ganske hardt etter nyheten om at Pratchett nå er død. Det var ikke uventet, men det er likevel en fryktelig nyhet å få. For det betyr at vi aldri mer får nye Pratchett-bøker; at han ikke vil kunne kommentere nye (eller gamle) idiotier; at vi nå må klare oss selv. Så får vi trøste oss med enda en gjennomlesning: Prachett har tross alt mye å si om døden.

‘No-one is finally dead until the ripples they cause in the world die away – until the clock they wound up winds down, until the wine they made has finished its ferment, until the crop they planted is harvested. The span of someone’s life is only the core of their actual existence.’ – Reaper Man

 

• Les også: Thousands Sign Petition Asking Death To ‘Bring Back’ Author Terry Pratchett

Ørjan Karlsson spør seg: Er norsk krim i ferd med å bli så underholdningsfiksert at vi står i fare for å miste legitimiteten til å skrive andre fortellinger enn variasjoner over den samme overgreps- og seriemorderhistorien? (Foto: Gyldendal norsk forlag/Julia Pike)

På kort tid har Krimfestivalen opparbeidet seg et godt rykte, både nasjonalt og internasjonalt. Den oppleves både som intim og underholdende, men er den relevant?

Gjesteblogger: Ørjan Nordhus Karlsson, aktuell med science fiction-thrilleren «Huset mellom natt og dag» og krimromanen «Kongens råd» som kommer i mai.

På kort tid har har Krimfestivalen opparbeidet seg et godt rykte, både nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke overraskende. Krimfestivalen oppleves både som intim og underholdende, men er den relevant?

Det kommer selvfølgelig an på hvem du spør. For publikum er dette en utmerket mulighet til å møte sine favorittforfattere. For forlag og forfattere er festivalen et egnet redskap til markedsføring og profilering. Men hva med krimlitteraturen i seg selv? Hvem tar ansvar for å rette et kritisk blikk mot en sjanger som med noen hederlige unntak i dag fremstår like banebrytende som siste ukes episode av CSI … (sett inn din amerikanske favorittby her).

Hvorfor diskuteres ikke hva som er god krim?

Med unntak av Rivertonklubbens avsløring av de nominerte til årets pris, vies det ikke særlig plass til en debatt om hva god krim er (og ikke er). Det mangler jo ikke på tema å ta tak i, for eksempel:

•   Hva skiller norsk mainstream-krim fra serielitteratur (om noe)?

•   Er begrepet ‘nordic-noir egentlig uten innhold?

•   «Sosialt engasjert krim» – påfugleri eller ekte engasjement?

•   Krimsjangerens klisjeer – leserforventing eller slapt språk?

•   Norge er min navle – hvorfor skrives det ikke flere spennende (og kritiske) kriminalromanen fra Afrika, Sentral- Asia eller andre steder hvor Norge har økonomiske eller industrielle interesser?

Slike diskusjoner kunne vært både underholdende og provoserende. Men også nødvendige. For krimmen trenger motstand av andre enn anmelderne. Skal sjangeren utvikle seg videre og vurderes på lik linje med andre, skjønnlitterære tekster, må vi som skriver også bidra inn i den litterære debatten. I dag er støyen fra krimforfatternes diskusjoner omtrent like øredøvende som klappingen til en enarmet mann.

Krim og samfunnskritikk går hånd i hånd

Ett tema i Krimfestivalens program peker i en positiv retning: «Krim som samfunnskritikk». Det er ikke vanskelig å peke tilbake til Sjöwall & Wahlöö´s bøker. Vi har også arven fra Karin Fossum som på sitt beste (og mest stillferdige) skildrer vold og overgrep i nære relasjoner. Men hvor blir det av krimromanen som evner å ta tak i 22. juli? Eller boken som stiller kritiske spørsmål rundt norsk oljeaktivitet i utlandet (for ikke å snakke om krimthrilleren som Telenor gjennom sin befatning med Vimpelcom og en usbekiske diktatordatter helt ufrivillig har skrevet på egen hånd).

I velkomponert krim går samfunnskritikk og underholdning hånd i hånd, og heldigvis er det fremdeles noen forfattere som mestrer dette. Men er disse i ferd med å befolke en sær, liten nisje? I så fall står den nordiske krimmen i fare for å miste noe av sin egenart og bevege seg fra genuin til generisk. Nordic noir, om begrepet i det hele tatt har noe for seg, er tross alt noe mer enn et bilde av en elg på omslaget og et par setninger om nordisk tungsinn underveis. (Se min personlige «syv gode valg»-liste etter artikkelen).

For å sette det hele litt på spissen: Er norsk/nordisk krim i ferd med å bli så underholdningsfiksert at vi står i fare for å miste legitimiteten til å skrive andre fortellinger enn et utvalgt knippe variasjoner over den samme overgreps/seriemorderhistorien?  Selv er jeg ikke sikker, men frykter at det er i den retningen vi er på vei.

• Les også: NRKbok anmelder krim

Interessen for kvalitetskrim som «True Detective» og true crime-serier som «The Jinx» viser at andre krefter står klar til å overta om forfattere slutter å levere varene, påpeker Ørjan Karlsson. (AP/HBO)

Trist om forfattere slutter å levere

5-7 mars arrangeres altså Krimfestivalen i Oslo. Som forfatter er jeg stolt av dette arrangementet. Festivalen og oppmerksomheten knyttet til arrangementet er en bekreftelse på kriminallitteraturens popularitet og status i Norge. Men man er ganske historieløs om man tror at slik har det alltid vært. Derfor bør ingen, verken forlag og forfattere eller lesere, se seg tjent med at dette blir en øvelse i ukritisk bejubling av alt som lukter mord og mysterier. Interessen for true crime-serier som «Serial» og «The Jinx», eller kvalitetskrim som «True Detective» eller «Broadchurch» forteller meg at andre krefter står klar til å overta om vi forfattere slutter å levere varene.

Det vil være trist. For bare litteraturen gir oss muligheten til å fortelle en historie som på et emosjonelt plan kan oppleves riktigere og psykologisk sett gi dypere innsikt enn en historisk korrekt (filmatisk) gjengivelse. Denne muligheten ligger også innenfor krimmens domene, om vi bare ikke underholder oss selv i hjel først.

Krimromanene «Broren», «21 dager» og «Endgame» er blant Ørjan Karlssons personlige valg av god krimlitteratur .

7 LESETIPS TIL NORSK SAMFUNNSKRITISK KRIM

• «Dypet» av Tom Kristiansen
  Sterkt og spennende om nordsjødykkerne.

• «Endgame» av Knut A. Braa
  Det politiske spillet rundt bruken av norske, militære styrker i utlandet.

• «21 dager» av Sidsel Dalen
  Oljebransjen under lupen. Korrupsjon, maktspill og alt vi tror vi nordmenn holder oss for gode til.

• «Smertens aveny» av Roar Sørensen
  Nordmenn på kanten av stupet på Filippinene.

• «Broren» av Olav W. Rokseth
  En annerledes bok fra Afghanistan.

• «Kalde hender» av Jahn Mehlum
  Nærmest kvint-essensen av den sosialkritiske kriminalromanen.

• «Nullpunkt» av Bjørn Olav Nordahl
  Finansakrobatikk, pakistansk mafia og (hvor enkelt) det er å hvitvaske penger…

– Krim er en hvit tradisjon

Henrik Kjellmo Larsen er en av medlemmene i juryen for P2-lytternes Romanpris

De dumpet ned i postkassen, en etter en. Seks bøker. Seks bøker fra seks forskjellige forlag som hadde to ting til felles. Den ene var at det var seks veldig gode bøker, og den andre var at alle forlagene ville at jeg skulle like boken deres best. Jeg var litteraturkritikker.

Jeg måtte lese bøkene på en helt nye måte. Analysere og føle, undersøke og slakte. Jeg var ikke alene. I Oslo, Bergen og Trondheim satt det fem andre som følte akkurat det samme. Hva har jeg begitt meg ut på, hva forventer NRK, denne bokene elsker jeg, denne boken hater jeg, kan – jeg – slakte en bok som andre elsker på radio? Vi hadde fått bøkene nominert til P2-lytterens romanpris.

Det var en helt ny leseropplevelse. Vi fikk i underkant av to måneder på å lese omlag 1400 sider. I seg selv er ikke det noe spesielt, men fordelt over seks bøker var det en utfordring. Ettersom bøkene var valgt ut av en fagjury i NRK var alle meget gode, dog på hver sin måte. Det var flere av bøkene som rørte ved meg, og flere som fremdeles rører ved meg. Underveis føltes det derfor litt hemmende å skulle bli utsatt for nye og sterke inntrykk mens en fremdeles var fylt til randen.

Litteraturen gir meg mye. Jeg får nye ideer og perspektiver. Spennende opplevelser og gripende øyeblikk. De seks forfatterne klarte å setter ord på tanker jeg går å bærer på. Litteraturen gir meg så fantastisk mye at jeg er overbevist om at jeg ikke hadde klart meg uten.

De seks nominerte bøkene til P2-lytternes romanpris: «Harpesang», «Tyskland», «Guds barn», «Sju dager i september», «Sju dagar i august» og «Ensomheten i Lydia Ernemans liv».

Diskutér litteratur

Litteratur gir meg mye, men det å prate om litteraturen gav meg utrolig mye mer. Det var først sammen med de andre jurymedlemmene at bøkene virkelig ble levende. Disse menneskene hadde lest akkurat det samme som meg, men satt til tider igjen med helt andre opplevelser. Noen elsket hva andre hatet, så samfunnkritikk hvor andre så retorikk. Vi utfylte hverandres tolkninger, stilte spørsmål ved hverandres holdninger. Vi tok med oss diskusjonen ut av studioet, med på middag, og inn på bussen. Flere av oss endte også opp med å lese bøker på nytt for å forstå hva en tydeligvis hadde gått glipp av. For egen del sov jeg knapt fra lørdag til søndag; jeg leste.

Derfor anbefaler jeg alle som liker å lese å starte en litteraturgruppe. Snakke om det du leser, utfordre andres tolkninger. Og enda viktigere, la dine egne bli utfordret. Jeg lover deg at du vil få enda sterkere følelser for litteraturen du allerede elsker. Og hvem vet, kanskje du ett år får sitte i P2-lytteren romanjury? Jeg vet jeg snakker for hele juryen når jeg sier at det var en stor opplevelse. Det tror jeg det også vil være for deg.

Hør intervju med Brit Bildøen som vant med Sju dagar i august

Gjesteblogger: Ørjan N. Karlsson, forfatter (Foto: Christian Roth Christensen)

I et intervju med NRKbok tidligere denne uken pekte forfatter Asbjørn Rydland på at fantasy lett kan bli for sort/hvitt; eller sagt på en annen måte: Helten er alltid god og fager, mens de onde kreftene fremstilles som en kombinasjon av Adolf Hitler og Idi Amin.

Rydland har et poeng. Det er slettes ikke vanskelig å finne eksempler på slapp og fantasiløs fantasy. Men for øyeblikket er ikke dette beskrivende for den norske fabelprosaen. Tendensen Rydland peker på finnes derimot i monn i en annen norsk sjanger: Krimmen.

Fra å være et kuriøst sidespor, har den norske (og nordiske) krimmen utviklet seg til å bli en millionbedrift. Det er ikke noe galt dette, snarere tvert imot. Men på veien har sjangeren mistet seg selv. Psykologisk innsikt og et sammensatt persongalleri fortrenges stadig oftere til fordel for billige sjokkeffekter, klisjéaktige hovedpersoner og monomane voldsbeskrivelser.

På sitt beste er kriminallitteraturen både sjangeroverskridende og djevelsk underholdende – nå minner litt for mange utgivelser om ren kiosklitteratur. Liket har begynt å lukte.

Samtidig skriver norske forfattere science fiction, fantasy og grøssere som aldri før. Barne- og ungdomslitteraturen har allerede utmerket seg og slik skapt en grobunn for sjangeren. Nå tar forlagene sjansen på bøker for et mer voksent publikum.

Den mest åpenbare årsaken til dette fenomenet er påvirkningen fra internasjonale bestselgere som Harry Potter, filmatiseringen av en rekke klassiske bøker som Ringenes Herre, Hobbiten og for eksempel Enders spill, og ikke minst tv-serier som Game of Thrones og The Walking Dead.

En annen og mer grunnleggende forklaring er at den fantastiske litteraturen tar rollen som vår tids eventyr, for å sitere Tor Åge Bringsværd.

Forfatteren holder opp et speil (av og til et trollspeil) til vår egen ofte uoversiktlige og kaotiske verden.

Hva har så krimmens problem å gjøre med norsk science fiction og fantasy?

Min påstand er at skal den norske fabelprosaen bevare sitt særpreg, må den dyrke sin egenart. I Snorres Kongesagaer har vi vår egen Game of Thrones. Den norrøne mytologien gir oss anledning til å studere komplekse og mangefasetterte personligheter, og i arven fra blant annet Jon Bing, Tor Åge Bringsværd og Ingar Knudtsen løftes vi opp mot stjernene og inn i oss selv.

Vi forfattere er gitt et hav av fantasi å seile på, men kursen må vi stake ut selv.
Når kommer cyberpunkversjonen av Asbjørnsen og Moes eventyr?

LES OGSÅ: NRKbok om fantasy

Nå i sommer, nærmere bestemt den 23. juli ville Alf Prøysen fylt 100 år, hvordan kan man skape ny kunst i noens ånd og hvilken relevans har Prøysen for låtskrivere i 2014?

Av Guro von Germeten, låtskriver, sanger og trekkspiller. Mottaker av Prøysenårets Kunststipend.

I januar ble jeg tildelt Prøysens Kunststipend av Prøysenåret 2014. Arbeidsstipendet på 250 000 kr skal bidra til å videreføre arven etter Alf Prøysen, med utgangspunkt eller inspirasjon av Prøysens eget verk, og skape ny kunst i hans ånd. Hvordan kan man skape ny kunst i noens ånd og hvilken relevans har Prøysen for meg som låtskriver?

Stemmen til Prøysen har for flere generasjon vært DEN stemmen. Stemmen av barndom, stemmen av gode historier, stemmen av levd liv. Da jeg søkte om arbeidsstipendet hadde jeg som mange andre norske låtskrivere som skriver på engelsk, lett etter veien inn til mitt eget norske språk, etter min norske stemme – lite visste jeg at det var selveste Alf Prøysen som skulle bli min personlige læremester inn i morsmålet mitt.

Je trur på deg
Hva skjer når jeg leser de ord du har skrevet, og virkelig tror de er skrevet for meg
Hva skjer når jeg leser de ord du har skrevet, og tror de er skrevet av deg kun for meg

Intertekstualitet er en litterær teori om forholdet mellom tekster som siterer fra hverandre, hentyder til hverandre, eller på andre måter er forbundet. Fenomenet har lenge vært brukt i film- og serieverden hvor man referer til andre filmer/serier for å gi egne karakterer mer dybde, eller sette filmen inn i en større ramme. Prøysen benyttet seg i sine tekster av et lignende grep. Han har adskillige henvisninger til bibelske hendelser og karakterer («Hæin skulle tegne Babylon, men lærer’n hæin sa nei»), noe som setter mindre og lokale hendelser inn i et større verdensbilde.

Intertekstualitet kan være leser-basert, at du som leser fritt får assosiasjoner til noe annet når du ser eller leser et verk. Men også som skaper av kunst ønsket jeg å undersøke dette; Hva skjer med mitt verk, når jeg fordyper meg i alt jeg kommer over av Prøysen: viser, romaner, biografier, og så produserer egen tekst og musikk?

– Det å så se på likeheter- forskjeller – nærhet – avstand – mellom meg og Prøysens, blir igjen kilde til inspirasjon og nye låter, skriver Guro von Germeten.

Når nettene blir lange
For å gi et konkret eksempel på intertekstualitet: Prøysen alltid vært jul for meg. Hver desember besøkte jeg Oslo Nye Dukketeater og slukte forestillingen om ’Snekker Andersen og Julenissen’. Det ble ikke jul før musefamilien hadde sunget Musevisa eller før Snekker Andersen hadde lagd ei linnæle på lette vinger. Derfor ønsket jeg å gjøre noe med jul i prosjektet. Prøysens mest kjente julesitat er kanskje ’Når nettene blir lange og kulda setter inn’, som i min tekst har blitt som følger:

Jeg har noe å tro på, jeg tror du tenker på meg
Når jeg fryser i langsome netter, og vintern’ er på vei

Teksten referer og til Prøysens stubb ’Je har trua på deg’ og du vil kanskje si at det har sneket seg inn en annen en referanse til et norsk låt her også.

Det siste stykkje lyt me alle sammen gå alene
Jeg har som Prøysen alltid vært opptatt av mennesket. Hvordan har vi det egentlig med oss selv og med hverandre? Derfor ønsket jeg å ta utganspunkt i det mørke, til tider morbide i Prøysens tekster, men også det sterke og stolte, som bruddet med janteloven. Jeg ga prosjektet arbeidstittel, ’Det siste stykke må vi alle sammen gå alene’, et sitat Prøysen delte med sin gode venn Anne Cath Vestly på dødsleiet.

Som så mange Prøysen-sitater, inneholder den setningen så mye allmenngyldig helt alene. Å ville sette den frasen inn i en ny sammenheng har gitt meg mye hodebry. En sen kveld jeg satt og spilte gamle sjømannsviser, kom det til meg at en så sterk frase trenger egentlig ikke så mange andre ord, den trenger kanskje mest av alt tomt rom til å fylle og en (slipsteins-)vals som går og går.

Hold fast i meg, la oss seile samme vei
Som mange millioner mennesker har seilt før oss, hold fast i meg
Dette er alt, det siste stykke må vi alle sammen gå alene
Husk smaken da av vind og salt, når du er der og jeg er her, alene

Viser i Tussmørke
Mange tenker sikkert nå i sitt stille sinn, at ”dette må jo være verdens enkleste oppgave”. Bare å sniklåne Prøysens gullkorn og late som de er sine egne. Men som låtsnekker er jeg er jo interessert i å utvikle mitt eget kunstnerskap, med mine særegenheter. En klassisk låtskrivningsøvelse er å gi seg selv en tittel og skrive derifra. Noe av det såreste jeg har lest av ord hos Prøysen er tittelen ’Viser i Tussmørke’. Så jeg satte meg ned (uten å lese Prøysens tekst først) og skrev min egen Vise i Tussmørke:

Det her er en sang, for når allting er borte
Det her er en sang, for når alt er forbi
For når mørket har lagt seg, og du og jeg hater
Der hvor ingenting smaker, og det finns’ ikke mere å si

Det å så se på likeheter- forskjeller – nærhet – avstand – mellom meg og Prøysens, blir igjen kilde til inspirasjon og nye låter. Det er videre interessant å se om Prøysen-kjennere vil kjenne igjen Prøysen i mine tekster, eller om mine lyttere ønsker å lese mer Prøysen etter å ha hørt mine ting?

Livets sekund
En av de tingene jeg har blitt mest bevisst på gjennom mitt prosjekt med Prøysen er viktigheten av at vi leser og fortsetter med å lese. Enten man leser alene eller blir lest for. Jo mer jeg leser, har jeg og merket at det ikke bare er Prøysens historier, men historiene om Prøysen som inspirerer meg til å skrive.

Derfor er det med stor glede jeg ser alle Prøysenarrangementene rundt om i Norge i anledning jubileumsåret. Ingen vet når ’det lille livets sekund treffer oss’, og gir oss inspirasjon til å skrive, med vår egen lille eller store stemme. Men jo mer vi oppsøker Prøysen, jo mer gir vi han sjansen til å bety noe for oss og fremtiden også.

Jeg har en drøm
En bitteliten drøm
Om at jeg, min kjære
La meg krype opp i midten av ditt fang
La meg sitte i ditt fang, hvor det er trygt og jeg er stille
Det kan godt være mørkt, det kan godt være farlig
Men lov meg, la det aldri ta slutt

Til Alf Prøysen, til minne om din fødselsdag. Takk for at jeg får lese – og skrive – deg.

Se også: Klipp med og om Alf Prøysen.

Denne omtalen er først ut i vårens serie re-posting fra utvalgte bokblogger. Først ut: Johanne Magnus aka Skraatak.

Kjetil Røed «Dislike»
Om Facebooks mekanisering av vår livsverden og nødvendigheten av treghet. Essay 36 sider.
Essay 36 sider
Utgitt våren 2014 på Flamme Forlag

Kjetil Røed er bekymret for at skillet mellom det private og offentlige blir utvasket, og redd for hva som vil skje når vi «liker» nesten alt. Røed drøfter hvordan vi misbruker Facebook, og han spør om det heller er slik at Facebook misbruker oss? Facebook styrer strømmen. På manipulerende vis redigerer nettstedet hva du som forbruker er interessert i og hva som er mest populært/omtalt. «77 andre venner liker dette».

Facebook er designet av (korrupt) reklame etter brukerens søkehistorikk. Når brukerne for eksempel skifter sivilstatus fra gift til singel, får de tilbud om datingtjenester.

Med smarttelefoner er vi konstant pålogget, og dermed aldri i situasjonen. Tilgjengeligheten og den kontinuerlige infoflyten definerer vår hverdag. Røed påpeker betydningen av oppmerksomt-nærvær, av å ta seg tid til å lese en artikkel fullt ut, uten avsporinger. Eller kunsten å nyte fjellturen istedenfor å publisere bilder av den på Facebook. Og at «likes» faktisk ikke betyr noe. Saklig.

Sosiale medier stjeler store deler av dagen. Jeg vil gjerne bli mindre avhengig og slippe å forholde meg til «like» funksjonen. Essayet gir dessverre ingen revolusjonerende tips eller løsninger på problemet. Men «Dislike» er viktig. Mange er forført av FB. Vi trenger Røeds motforestillinger. Mange unge higer så sterk etter «likes» at de sensurer seg selv og viser en falsk fasade for å være attraktiv. Glanset fasade og rosenrøde historier fra hverdagen dominerer. Skyggesiden er forbeholdt IRL (in real life). Oppvask og nedturer beholder vi for oss selv. Krangelen med kjæresten deles sjelden på Facebook. Det er det positive og vellykkede som får mest «likes». Eller?

Vi trenger ikke lenger å huske og handle aktivt. Facebook minner oss om at kompisen har bursdag. TV-program og bedrifter forteller stadig «du finner oss på Facebook». Vi blir slaver for mekaniseringen.

Facebook er ikke lenger en adskilt scene, men en iscenesettelsesteknologi som lekker, som blør ut i det virkelige liv (Røed i «Dislike» s. 16).

«Dislike» stiller Facebook og dens tjenester i et kritisk søkelys. Røed lykkes delvis. Han minner meg om at jeg alltid blir litt uvel etter å ha vært pålogget Facebook. Å lese om venners vellykkethet gjør meg kvalm. Følelsen av å måtte overgå alle de vellykkede der ute trenger seg på. Og slik ender vi opp i en destruktiv sirkel. Konkurransesamfunnet kan vi kalle det. En liksomverden. Hvorfor er det så appellerende?

De positive sidene ved Facebook gjør at det ikke blir kritisk nok. Gratisprinsippet, tilgjengeligheten, den enkle måten å kommunisere og dele på og friheten fra strenge redaktører. Facebook er gjerne «stedet du leste det først». Det er vanskelig å se hvordan «Dislike» skal snu Facebook-kulturen. Men at Røed tar initiativ til å overveie hva vi driver med, er på sin plass.  Vi trenger å diskutere hvordan vi bruker Facebook. For sosiale medier har kommet for å bli.

Det er spennende å lese om andres liv. Å samtale og dele fellesinteresser er fint og viktig. Men etter hvert håper og tror jeg som Røed, at rosaboblen vil sprekke. Og at vi blir spart for reklamebransjens herskende manipulering.

Vebjørn Sture. Foto: Odin Omdal Hørthe / NMU

Er skriftleg dialekt eit trugsmål mot nynorsken? Eller er det ein kjærkomen avleiingsmanøver for dei som vil fråskriva seg sitt eige ansvar?

Av Vebjørn Sture, leiar i Norsk Målungdom

Framvoksteren av sosiale medium, der måten å kommunisera på liknar munnleg samtale, har skapa ei ny plattform der det er akseptert å skriva på dialekt. Fylgjeleg spør somme seg kva dette har å seia for dei offisielle skriftspråka våre, og då særleg for nynorsk, som er meir utsett enn bokmål. I NRK-overskrifta heiter det jamvel at det «kan true nynorsken». Eg trur denne frykta er ganske overdriven, av særleg to grunnar.

For det fyrste vert skriftleg dialekt i hovudsak bruka på heilt nye arenaer. Facebook og Twitter fanst ikkje for femten år sidan. SMS var ikkje heller ikkje for kvarmannsen, for mobiltelefonane var knapt like avanserte – men framleis vel så digre – som ein middels frøloff. I dag er det allemannseige, men det kjem i tillegg til, ikkje i staden for meir tradisjonelle plattformer. Der dominerer framleis dei normerte skriftspråka.

Difor er eg heller ikkje så uroa. Saka kunne stilt seg annleis om skriftleg dialekt trengde bort skriftspråka frå deira domene, men det har eg til gode å sjå nokon påvisa. Tvert i mot ser me at skriftleg dialekt har funne sin eigen plass i eit nytt, digitalt rom – der også nynorsk og bokmål er i utstrekt bruk. Ungdomar vert altså eksponerte for langt meir nynorsk og bokmål enn dei vart tidlegare.

For det andre har me vorte fleire som skriv, og det er fleire som får tilgang til å lesa det me skriv. I papiralderen vart du refusert, i dag er du din eigen redaktør. Den påståtte utglidinga i skrivedugleikane kan såleis like godt handla om at dei som ikkje kom på trykk før, plutseleg kan publisera seg sjølve i staden. Det er dimed ikkje berre dei språkleg dyktigaste som vert publiserte. Det tyder likevel ikkje at å slita med grammatikken eller blanda inn dialektord er eit nytt fenomen. Det me kan slå fast, er at det har vorte meir synleg.

Det same kan me sjå i skulen. Eg har snakka med meir enn éin gamal lærar som meiner elevane blandar inn dialekt meir no enn før. Men også dette vert ei litt for enkel samanlikning. For kven går på skule no, jamført med kven som gjorde det før? Talet på elevar som tek studiekompetanse er langt høgare enn det var. Som med avisspaltene: Det var dei flinkaste som slapp til før i tida. No er det fleire som får prøva seg, og det fører logisk nok til at ein større variasjon i skrivedugleikane kjem til syne.

Nynorsk er framleis for lite synleg , seier Øystein Vangsnes.
Men kven si skuld er det, spør kronikkforfattaren? (Foto: Lars Nes)

Svaret er nei. Ungdomar produserer ein svært liten del av den teksten dei sjølve les. Derimot er det interessant å sjå på dei store tekstprodusentane. Her kan me til dømes nemna VG og Dagbladet, som forbyr nynorsk på redaksjonell plass. Vidare er det berre å ramsa opp ungdomsblad og -magasin, på nett og papir – dei er stort sett kjemisk frie for nynorsk, alle saman.

Helene Uri burde merka seg at språkaktørane med
enkle grep kan gjera nynorsk langt meir synleg i kvardagen,
skriv kronikkforfattaren. (Foto: Stian Lysberg Solum/SCANPIX)

For all del: Eg skal ikkje lata som om skriftleg dialektbruk ikkje reiser spørsmål som er verde å diskutera. Dersom alle som skriv dialekt på Facebook, e-post og SMS heller hadde skrive nynorsk på desse plattformene, er det ikkje urimeleg å tenkja at denne mengdetreninga kunne gjort dei endå støare i nynorsk.

Men det er ikkje her skoen trykkjer. Nynorskelevar treng å sjå mykje meir nynorsk rundt seg, og det er eit ansvar som ikkje høyrer heime på mindreårige aksler. Heile samfunnet lyt trø til – både staten, skulen, næringslivet og massemedia.

Eit viktig fyrste steg kan vera å oppheva nynorskforbodet i riksavisene. Då må både VG, Dagbladet og Riksmålsforbundet svelgja nokre kamelar. Det kjem dei ikkje til å gjera så lenge me lèt ordskiftet handla om nokre skarve tekstmeldingar på dialekt.

Tekst og foto: Gjesteblogger Johanne Magnus aka Skraatak.

Jeg pleier å ankomme bibliotekets aviskjeller tidlig, helst når de åpner. I rolig morgentempo henter jeg favorittavisene først. Da ligger ferske aviser på rett plass i hyllene sine. Kommer du til biblioteket for å lese aviser etter lunsjtid, er du sjanseløs. Da er Dagbladet sporløst forsvunnet. VG er oppspist, Dag og Tid er som sunket i jorden og Aftenposten har forvillet seg opp på musikkavdelingen.

– Er du ferdig med den?
Vi er en fast gjeng som leser aviser i kjelleren. Noen fordøyer nyhetene sammen med sur kaffe fra kaffeautomaten, mens andre nøyer seg med et iskaldt glass vann fra vannmaskinen. Noen lister forsiktig opp matpakken, for her er det lov å nyte medbrakt!

Før jeg har rukket å lese ferdig Dagbladet kommer en ivrig leser bort og spør: «Er du ferdig med den?», «Ja, snart», sier jeg. Så står han ved siden av meg og venter. Passer på at ingen andre får den når jeg blar over til siste side.

Tiden går. Kjelleren begynner å fylles opp med folk. Studenter, pensjonister, innvandrere, narkomane, barn, arbeidsledige, navere…. Her er alle representert.

For sent
Jeg går mot avishyllen for å hente meg en ny avis. Men nå er det for sent. Aftenposten, Morgenbladet, VG, BT, Dagsavisen, Dagens Næringsliv er alle forsvunnet. Noen er grådige og har forsynt seg med 4 aviser.
Så begynner ventingen. Noen skal løse kryssord, skrive av en artikkel, lese ting flere ganger, ta bilde av en notis, lese høyt… etc. Enkelte bruker flere timer på en avis. Herregud. Her står jeg og venter på å bli foret med nyheter og aktualitet. Lukten av fersk avissverte forsvinner. Jeg vil inhalere den nå! Jeg vil lese kjendisjournalistikken til VG før den er blitt gårdagens nytt!

Kaos! Panikk!
Å lese avisen gratis er min favorittaktivitet. Også det å vente på tur er en del av det jeg liker. Følelsen når du endelig får kloen i Aftenposten etter å ha ventet 50 minutter, er ubeskrivelig.

Nylig har avisene blitt flyttet inn i naborommet på grunn av forhåndsstemming til Stortingsvalget. Kaos. Jeg fikk panikk da jeg oppdaget det! I det nye avisrommet har tilsynelatende ingen aviser fast plass. Her er det bare å lete på lykke og fromme. I går fant jeg Klassekampen under Dagens Næringsliv. Kvalmt. Og enda verre, utgaven var en måned gammel!

Nå bruker jeg flere timer i aviskjelleren for å komme meg gjennom min daglige leserunde. Venting og leting etter aviser tar all min tid, men det er da verdt det!

Det er et problem at biblioteket har plassert to svarte søppelsekker over kaffeautomaten og vannmaskinen, så nå må jeg lese dehydrert. Jeg ønsker at biblioteket fjerner sekkene og plassere drikkeautomatene inn i det nye avisrommet. Et annet ønske er for øvrig bedre belysning. De små lysspottene lyser ikke opp tabloid overskriftene på Dagbladet engang. Er det mulig å få installert full belysning? Huset er jo et LESEsted.

Biblioteket er for alle (ædda bædda)
Men for det meste skjer det artige ting i aviskjelleren. Noen ganger tar folk feil av bryterne. Når de tror de trykker på en døråpner forveksler de den med lysbryteren. Lokalet blir mørklagt og flere klagerop lar ikke vente på seg. Noen presterer til og med sukking, hoderisting eller kjefting. Men det er også noen som ser humoren i det. I aviskjelleren er det mange rare typer. På dagtid er det flest 40+, gjerne menn med briller, måne, kledd i jeans, kanskje en caps og en bærepose med boller. De leser som oftest BA, VG eller lokalaviser. Så har du kulturkjerringer i lang duffelcoat og oppsatt hår. De sitter gjerne med en bunke av siste månedens utgaver av Bergens Tidende. Det er de som ikke vil gå glipp av noe. Innimellom kikker de bort på mennene, ser VG, og blir oppgitte i blikket.

En annen kategori er innvandrerne. De sliter ikke avisene. De sitter med laptop, gjerne på skype. Vi andre blir ufrivillige deltagere i samtalen med noen på den andre siden av verden. Etter samtalen på skype, surfer de.

Også har du sånne som meg, som prøver å finne avisen, prøver å lese avisen, men ender opp med å glane på alle de andre. Det er et lite teater som utspiller seg i aviskjelleren. Det er bare å komme og se på.

Hva bruker du biblioteket til?

Finnes det bøker her du ikke vil bli sett med?

Kor litterært forfengeleg er du?

Tekst og foto av gjesteblogger Ingrid Saltvik Faanes

For nokre veker sidan sleika eg sol på svaberga ved hytta, men einaste boka eg hadde tatt med meg var Game of Thrones – tanken på at «winter is coming» i sommarsola var ikkje så freistande. Derfor tok eg ein titt i bokhylla på soverommet, her fann eg typiske hyttebøker kjøpt på ein kiosk på vegen. Valget mitt falt på Krise på Bahamas. Perfekt i Sola. Klassisk kiosklitteratur med lite spanande språk, kidnapping og raske båtar. Men eg vart ikkje ferdig med boka før eg skulle reise og lånte den med meg – eg måtte jo finne ut om dei fekk fanga the bad guy! Det å ligge på svaberget for meg sjølv og lese ei slik bok var berre artig, men å sitte på toget i full beskuelse frå folk og fe gjorde meg lettare flau over boka eg haldt i handa. Dette var ei bok ein på lang avstand kunne sjå at ikkje var av høg litterær kvalitet.

Det finnast mykje verre bøker å bli sett offentleg med.
Men det kunne vore verre tenkte eg! Da eg kom heim lagde eg ei enkel brukarundersøking på Facebook: «Kva bok vil du helst ikkje bli lesande offentleg?». Fifty Shades of Grey gikk sjølvsagt att i svara, og Twilight-bøkene. Det var skuffande få som svarte Sagaen om isfolket (les: ingen). Også var det nokon som helst ikkje ville bli sett med Jeg har kontakt med engler, hva nå? eller How to Get a Date with ANY GIRL TONIGHT! eller bruksanvisninga for hemoroidesalve. Og skal ein tru skikkelege brukarundersøkingar, så er det bibelen dei fleste synast er flaut å lese.

Kjenner du deg igjen?

Er det pinlegare å sitte med ei såkalla fagbok enn ei skjønnliltterær bok?
Å gå på biblioteket og spørje etter sjølvhjelpsbøker er litt som å gå på apoteket og spørje etter skabbmiddel; ein vil helst ikkje prate så veldig høgt.

I alle fall gjorde eg akkurat det, gjekk på biblioteket altså, og spurte kva den flaueste boka dei hadde var. Eg fekk til svar at det var mykje rart å finne blant fagbøker, særleg slike «hjelp til sjølvhjelp». Bibliotekaren kunne fortelje meg at Lene Aleksandra Øien har ei populær bok om slikt. Ja, den ville eg låne! Men med heile 12 personar på venteliste, måtte eg heller ta til takke med klassikarar som The Secret, Hvorfor går jeg ikke ned i vekt? og Märthas engler.

Det var verre å sitte offentleg med The Secret eller Märthas engler enn Arvesynd og Marian Keyes. Eg følte eg utleverte noko mykje meir personleg da eg leste slike faktabøker. Ikkje hjalp det å dekke til boka med eit cover som såg litt meir pretensiøst ut heller. Folk kan jo faktisk tru at eg trur på engler eller at eg nettopp har blitt singel eller har mista trua på meg sjølv.

Kva tid bryr folk seg?
Nokre gongar slår eg på «private session» på Spotify. Ikkje fordi eg er flau over musikken eg speler, men fordi ikkje alle treng å vite kva eg høyrer på til ei kvar tid. Om eg les ei teit skjønnlitterær bok, så er det vel ingen som treng å bry seg. Det er jo berre fantasi uansett, men fagbøkene synast eg det var litt verre med.

Eg trur dette avhenger veldig av stad og tid. Hadde eg satt med ned i kantina på Gløshaugen (NTNU) med engleboka, hadde eg nok fått fleire blikk enn om det var på venterommet til homeoterapauten min. Det kjem vel òg an på kva type ein er, kva ein jobbar med, kor ein bur og alder. Ein ville kanskje ikkje reagert om den unge dama bak kassa på kondomeriet leste Fifty Shades enn om ho bak luka på legekontoret gjorde det, og ikkje minst om legen din satt og leste det når ein kom inn på kontoret hans.

På tide å legge skamvettet til sides
Det skiljar eigentleg ikkje om eg les om vampyrkjærleik eller kvifor eg ikkje går ned i vekt når eg sitt øvst i Nordre gate her i Trondheim, folk bryr seg vel ikkje uansett, det er vel heller eg om trur at dei andre trur at eg har eit slankeproblem. Kanskje det er på tide å legge skamvettet til sides, og lese det eg har lyst på, og ikkje det andre har lyst på? Men Märthas engler kan eg nok aldri lese utan å bli skikkelig flau, sjølv med ein ironisk distanse (for det veit jo ikkje dei andre nok om).

Kva for ei bok ville du ikkje blitt sett med offentleg?

Men ein plass går grensa. Grensa går i bokhylla.

En av kandidatene til Norges fineste bokhylle. http://www.flickr.com/photos/nrkbok/611536053

1 Det er ikkje fornuftig
Det gjeld å skilje mellom kva som er fornuftig fargesortering og kva som ikkje er fornuftig fargesortering. I bokhylla er det ikkje fornuftig.

2 Det ser meir teit enn fint ut
Dette er ein trend som har dukka opp i interiørblader, bloggar og … bokhyller dei siste åra. Joda, det ser jo for så vidt fint ut, og ryddig. Bokhylla blir som ei vitaminbombe i stova. Eller, ja, ein trur det ser fint ut. Seier litt om kva som er viktig, utsende eller innhald. Og som kjend skal ein ikkje dømme ei bok på coveret. Derfor ser det meir teit ut enn fint.

3 Kva seier det eigentleg om bokhylleeigaren
Det å ha eit stort bibliotek ser jo ser flott ut og kan seie noko om personane som bur i heimen, dei er intellektuelle og beleste. Er bøkene sortert etter farge seier det det og ganske mykje om bokhylleeigaren; ho (ja eg seier ho, mine fordommar seier at 90% av dei bryr seg om korleis bøkene er sortert på den måten er kvinner (gjerne med ein husmor/interiørblogg)) er meir oppteken av utsjåande enn innhald, og det estetiske framfor det som er praktisk.

En annen kandidat til Norges fineste bokhylle. http://www.flickr.com/photos/nrkbok/6099448844

4 Det blir rotete
Kor gjorde eg av Menneske og maktene igjen? Jo, den står ved sidan av Hundred flowers to knit and crochet. Og trilogien til Anne B. Ragde har blitt spredd for alle vindar. Pax leksikon blandar seg med Harry Potter. Engelsk pocket står saman med svensk krim og fantasy minglar med sakprosa. Det blir for så vidt enkelt med Maos lille raude og Fifty Shades of Grey, men utover det er det ikkje mange bøker med fargar i titlane.

5 Det blir full forvirring
Og kor skal ein gjere av dei bøkene som har fleire fargar?

6 Du finn ikkje det du vil ha
Når det går så langt at ein kjøpar ei bok utelukkande på fargen, fordi det mangla nokre blå bøker. Da er det på tide å stoppe opp og tenke seg om eit par gong. Og eg snakkar av erfaring, eg fekk lyst til å prøve dette sjølv. Men med filmhylla. Problemet er at dei alle fleste filmcovera er svarte, så det heile vart eitt dystert prosjekt. Også fann eg aldri den filmen eg ville ha.

Det er vel ein grunn til at på biblioteket finn du bøker etter sjanger og forfatter.

Her er bokhylla som blei kåra til Noregs finaste!

Kva er di mening om å fargesortere bokhylla?