Som en nysgjerrig og uviten 17-åring var jeg på leting etter bøker som kunne vise meg hva som var samtidslyrikk. Ettersom jeg ikke hadde noen å spørre, måtte jeg selv oppsøke biblioteket og lete meg frem til det som virket interessant.

I bygdebiblioteket på Balestrand, hvor jeg gikk på videregående skole, hadde de en liten hylle med lyrikk. Der fant jeg tre diktsamlinger som bergtok meg: Gro Dahles Hundre tusen timer (Cappelen 1996), Markus Midrés teori om tusen skygger (Tiden 1995) og Aleksander Mellis Gagarins øyne (Cappelen 1994). Disse tre bøkene ble gjennomlest, gjennomstudert og utgjorde grunnstammen for min oppfatning av hva som var kvalitet på den tiden.

Disse tre bøkene var hovedårsaken til min stigende lyrikkinteresse og betyr fremdeles mye for meg. Men hva var det med dem?

Gro Dahle fikk lamper og sofaer til å leve. Hun blandet det lekne og det brutale og viste meg en ny måte å bruke språket på. De surrealistiske tekstene gjorde rystende inntrykk på en ung gutt. Diktsamlingen Hundre tusen timer skildrer en mor-datter relasjon med ambivalente følelser. Ett av diktene går slik:

Jeg drømmer at jeg kaster barnet mitt utfor trappen.
Slipper det utfor rekkverket på balkongen. Hiver det
ut av vinduet i femte etasje. Kroppen hennes et
avtrykk i armene mine.

Markus Midré var en sterk fascinsjon fordi han som en ung poet (20 år) hadde debutert med tekster som var som hentet fra en annen verden. Spesielt var det de lengre diktene i teori om tusen skygger, titteldiktene, kan man kalle dem, prosadikt, som hadde en uvanlig brodd, en trøkk, en energi, som jeg ikke ante fantes i litteraturen.

Slik er åpningsdiktet:

du overvinner øyelokkenes tyngde og ser deg selv
sitte midt i rommet, ved bordet. kan knapt kalles en
seier, du selvutsletter, du er tolv eller nitten,
eksisterer glimtvis i lysskjær og matos. hendene i
bevegelse er hendelser. du tenner et lys, du plukker en
oliven, du løfter et glass. du evakuerer selskapets munn,
legger strekninger bak deg. hvem fullfører dette. du
gjør forvirringen total. du blir yngre for hver time, eldre:
ting du ikke kjenner, ting du aldri forstår.
du er så tung, så fjern, og først når du døser av
plasserer du deg midt i, distanseløst. verden er åpenbar

Noe av det samme fant jeg hos Aleksander Melli. Gagarins øyne gjorde meg svimmel. Det var som om poeten hele tiden forsøkte å lure meg. Lag på lag med språklige oppfinnsomme bilder ble lagt oppå hverandre, før diktene mot slutten, i tekstenes punchline, smatt seg unna, som urokråker, som rakkerunger, som liksom hele tiden ville sno og vri seg bort fra leseren. Det var vanskelig for meg, som en utrent 17 år gammel diktleser, å få helt tak på tekstene. Jeg prøvde, leste de om og om igjen, og satt som oftest like spørrende tilbake. Denne motstanden trigget meg, den gjorde meg nysgjerrig på hvordan det var mulig å skrive på denne måten.

Her er en smakebit:

Et tyvetalls blader skyter opp fra et tre.
Jeg er kommet tusenvis av år for sent
til å finne opp noen varig historie om vinden
men jeg ser for meg en kjempe
som suger luften til seg.
Spytter den ikke ut, la det
være klart – bare sult
kunne skille de rakettene fra treet.
Og ekornet arbeider raskere enn igår
i den første høsten jeg kjemper for å huske

Jeg har helt siden 14 års alderen forsøkt å skrive dikt. Da jeg oppdaget Dahle, Midré og Melli, forsøkte jeg å kopiere dem. Jeg fikk det aldri til. Kanskje er det derfor at jeg i dag ikke føler at jeg kan skrive dikt. Fordi jeg hele tiden sammenligner mine egne forsøk med disse tre poetene som åpnet opp en ny verden for meg.

Dessverre.

For denne boken er ikke dårlig. Tvert imot.

Med hvis trærne dytter poeten Vilde Heggem på grensene for hva som kan kalles for tekst. Når jeg leser diktene hennes, får jeg assosiasjoner til collageteknikken: Heggem limer inn ulike bilder som kan virke malplasserte sammen, som om det er ulike tekster forfatteren har blandet til ett dikt. Men her har poeten tatt ett skritt til: Diktene har flere hull, som om hun har klippet ut setninger fra en fullstendig tekst og kun latt noen få ord utgjøre det endelige diktet.

Ett eksempel fra side 36:

Hva som skal stå, eller som har stått, i de tomme, etterlatte feltene, kan være like betydningsfullt for diktets mening som ordene som kan leses. Dette understrekes i diktet på side 48, hvor alle ordene er fjernet.

Det typografiske oppsettet gir diktene et preg av å være ligninger. Spørsmålet er om det finnes ett eller flere svar. Selv er jeg ikke så opptatt av alt skal gå opp, i hvert fall ikke når det gjelder poesi.

De strippede og avkledde diktene til Vilde Heggem fremstår som kresne og minimalistiske, hvor ordene som har overlevd poetens klipp, lim og kast-teknikk taler til meg som leser med en voldsom kraft. Derfor blir det ekstra sterkt å lese dette intense diktet på side 13:

                     |og anne [snill] og maria [trist] og astrid [sterk] har dratt | og
jeg                 | jeg kan ikke skrive | jeg er et barn | jeg skriver navnet mitt
baklengs og speilvendt | jeg skriver at jeg rømmer | jeg vil bare være et barn |
og hvis jeg ikke kan være et barn vil jeg bare ha et barn | jeg skal gjøre alt
godt igjen for det barnet

Jeg-personens naive desperasjon er nesten rørende, i en av de mer ordrike tekstene i en bok som utfordrer måten jeg leser dikt på. Vilde Heggems hvis trærne anbefales på Verdens poesidag.

2010 var ikke bare året for de tykke romanene, men også året for en usedvanlig stor diktsamling. På flere vis er Aasprongs siste utgivelse oppsiktsvekkende: Med sine 300 sider er den unorsk. Tradisjonen her til lands er små, heftede fliser på 60-70 sider, som stues bort innerst i bokhandelen. Omslaget er også uvanlig: Metallisk blått skinner imot deg.

Monica Aasprong. Foto: Cato Lein/Cappelen Damm

Monica Aasprong er først og fremst kjent for dikt- og kunstprosjektet Soldatmarkedet, som er blitt publisert i ulike undergrunnsfora og som kuliminerte i en utgivelse på Cappelen Damm i 2006. I Soldatmarkedet, som sikret henne en sentral plass i undergrunnen, hvor det avantgardiske er blitt dyrket sterkt det siste tiåret, med fremveksten av små forlag og publikasjoner som H Press, LUJ og Gasspedal, forsøker Aasprong å nærme seg betydningen av tittelordet. For å gå dypere inn i prosjektet, anbefaler jeg videre lesning på Aasprongs egen hjemmeside eller intervjuet med Bendik Wold for Morgenbladet eller Audun Lindholms lesning for Afsnit P.

Et diktet barn er noe helt annet enn Soldatmarkedet. Først og fremst mer tilgjengelig for et alminnelig lesende publikum. Her finnes knappe, mer tradisjonelle dikt, som forteller en historie om et jeg og et barn. Jeg-et skriver frem barnet og dikter videre på barnet underveis, som om det er i stadig skapelse.

jeg gir deg håret mitt
jeg gir deg et par nye øyne (s. 178)

Dette samspillet mellom skaper og resultat, jeg-et og barnet, dyrker frem en spenning som driver lesningen fremover. Jeg-et uttrykker et sterkt behov for å beholde kontrollen over barnet, og er redd for å miste det. Hele tiden minner jeg-et barnet på om hvem som bestemmer:

dette er min bok, det er jeg som skriver den (s. 27)

Omslaget til "Et diktet barn"

Mot slutten av diktsamlingen blir dette maktforholdet truet. Barnet har opparbeidet sin egen empiri, noe som ikke faller i smak hos jeg-et.

nå holder det, sier jeg til barnet (s. 245)

Det skapes altså en mystisk fortelling: Hva har skjedd før barnet blir diktet frem? Og hva kommer til å skje? Det er noe som hele tiden dirrer i luften, selv om diktene fremstår som lavmælte, som om de må hviskes frem.

Tekstene er korte, men det er en styrke. Det er som om Aasprong har kuttet dem rett av før de røper for mye, som om hun har holdt igjen med vilje for å bevare en usikkerhet hos leseren.

Selve handlingen foregår gjennom en vandring og ved at barnet stiller flere spørsmål, uten at jeg-et nødvendigs gir et svar. I stedet dytter jeg-et sine egne erfaringer og tanker på barnet. Tanken går da til Kongespeilet, en dialogtekst der sønnen spør og blir undervist av sin lærde far.

Aasprongs Et diktet barn er et oppsiktsvekkende og ambisiøst prosjekt, både på grunn av størrelse, originalitet og kvalitet. 300 sider går lekende lett å komme seg igjennom. Det er ingen strevsom reise. Derimot en altoppslukende opplevelse. Dessverre har denne boken fått alt for lite oppmerksomhet. Jeg har hittil kun registrert én annen anmeldelse. Det er synd. Dette er en diktsamling som bør leses og diskuteres.

Jeg merker selv at andre norske diktsamlinger står i fare for å fremstå som kjedelige etter å ha lest Et diktet barn av Monica Aasprong.

Enig? Uenig? Ble du imponert av en diktsamling i fjor? Diskutér under.

Poet Kjartan Hatløy. Foto: Oddleiv Apneseth/Forlaget Oktober

Romanen har sin egen evne til å stjele overskriftene når bokvåren og bokhøsten omtales i media. Forståelig nok, det er denne sjangeren som tiltrekker flest lesere. Derfor vil jeg plukke frem den boken jeg gleder meg aller mest til å lese denne våren.

I mars kommer nemlig poeten Kjartan Hatløy (f. 1954) ut med en ny diktsamling. Det er en liten begivenhet. Etter en svært produktiv tiårsperiode mellom 1996-2006, da han utga hele syv diktsamlinger og én prosabok, har det vært stille fra mannen, som skriver dikt som får nevøen Karl Ove Knausgård til å gråte: ”Det var som om jeg var full av gråt, den stod likesom klar i meg og ventet på en anledning til å flomme ut”, skriver Knausgård etter å ha lest ett dikt av onkelen på 90-tallet (s.174 Min kamp 5, Oktober forlag).Selv har jeg lest alle bøkene til Hatløy, der Stasjon smale seng fra 2001 kan være et høydepunkt i karrieren. Likevel, noe som også kjennetegner poeten fra Hyllestad i Sogn og Fjordane, er hans imponerende stabilitet – jeg kan ikke huske å ha lest ett eneste dårlig dikt av ham. 

Det er en voldsom varhet og en inderlighet i språket, hvor naturen er, bokstavelig talt, naturlig til stede. Blandet med filosofiske betraktninger, åpner Hatløy opp ukjente rom og serverer overraskende bilder, som for eksempel ”ein brå drikk: kvelvens farge/ i vandrande regn”. Å lese Hatløys dikt er som å lukke øynene og våkne som en del av naturen (som er tittelen til Tommy Skoglunds diktdebut på Aschehoug fra 2009).

Årets nye bok har tittelen Fjord (Oktober forlag), helt i tråd med Hatløys poetiske varemerke, likevel mindre kryptisk enn tidligere titler som Svarande pupill og I kråkekrins. Jeg er spent på om en av Norges fineste poeter også denne gangen leverer varene.