Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder Anne Cathrine Straume en knapp på den eneste sakprosa-boken, nemlig «Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

Det har vært mye snakk om hvor dyster den nordiske barne- og ungdomslitteraturen er blitt de siste årene. Trenden er lett å se fortsatt. Nordiske forfattere går ikke av veien for å skrive om kreftsyke barn eller papirløse flyktninger. Men sammenligner vi årets kandidater til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris med fjorårets, er det langt flere bøker av den humoristiske eller eventyrlige sorten i år. Her er færre rene bildebøker, flere romaner for litt større barn, som kan lese selv. Ingen diktsamling i år, derimot et praktverk av en fagbok.

La oss starte med den.

Suveren sakprosa

«Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

«Leonardo. Oikealta Vasemmalle» (Leonardo. Fra høyre til venstre) av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.) er slående å se på, med en lang rekke gjengivelser av Leonardo da Vincis kjente og mindre kjente verk. Boken er en enestående inspirasjon for alle som har et snev av nysgjerrighet i seg. Den handler først og fremst om multi-geniet Leonardo da Vinci, dernest om hans tid, i renessansens Italia. Gjennom boken løper Leonardos egne skisser og håndskrevne dokumenter. De er trykt på tykt, eksklusivt papir og på gjennomsiktige, tynne silkepapirsider, som skaper en særegen sanselig effekt. Boken blir en slags idéhistorie og kunstanalyse i ett. Forfatteren bedriver nemlig også nærlesing av Leonardos malerier og belyser detaljer som ellers ville gått de fleste hus forbi.

Parallelt med Leonardos egne bilder følger en moderne robot fortellingen – den beveger seg bare i nedre hjørne av boksidene, ikke i selve teksten. Slik jeg leser det, setter dette moderne elementet tiden og oppfinneren og nysgjerrigperen Leonardo i et perspektiv. Julia Vuori har i tillegg tegnet en rekke fantasidyr, dyr som Leonardo har beskrevet detaljert i notatene sine, men som først nå får en fysisk utforming.

Også det første året Nordisk råd delte ut en egen pris til barne- og ungdomsbokforfattere, var en av kandidatene til prisen en faktabok. Det var «Joels farger» av Isela Valve, en slags biografi om Ålands kunstmaler og forfatter Joel Petterson (1892-1937). Det er ikke meg imot om den storslåtte biografien om Leonardo da Vinci stikker av med prisen i år, men hva står det i statuttene?

«Priset utdelas en gång om året i samband med ett arrangemang av Nordiska rådet. Det ges för ett litterärt verk, skrivet för barn- och unga, på ett av de nordiska ländernas språk.

Med ett litterärt verk förstås i detta sammanhang poesi, prosa, drama, ett verk som kombinerar text och bild eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav.»

Dette forstår jeg slik at rene faktabøker ikke kan nomineres, men derimot fagbøker, for eksempel biografier, med høy litterær eller kunstnerisk kvalitet, slik tilfellet er med dette verket.

Stort spenn

Å sitte i juryen for barne- og ungdomsbøkene kan ikke være lett. Hvordan skal man sammenligne en enkel, liten bildebok med et ambisiøst biografiprosjekt, eller en humoristisk barnebok med en sterkt politisk og problematiserende ungdomsroman?

Jeg er uansett gledelig overasket over det høye nivået på årets kandidater. Visst finnes det enkelte tradisjonelle fortellinger i bunken, men overveiende er bøkene fylt av en energisk originalitet som gjør en glad og stolt på barnelitteraturens vegne.

«Durrebjørnen og skuterløypa» av Veikko Holmberg og Sissel Horndal (ill.).

Den samiske kandidaten er en av de svakeste i årets knippe. «Duvro-guovza ja skhotermadii» (Durrebjørnen og skuterløypa) av Veikko Holmberg og Sidsel Horndal (ill.) handler om binna Durre og ungen hennes Darre som blir forstyrret i dvalen sin av den nye skuterløypa. Dette er en velment, men overtydelig historie om de snille bjørnene og de dumme menneskene. Her er mye tekst med et til dels svært byråkratisk og vanskelig språk. Hvor store barn skal denne bildeboken passe til? Det viser seg at bjørnene kan snakke, bjørnemor har også stor innsikt i hvordan menneskenes myndigheter arbeider. Menneskene blir typer, noen er slemme, andre snille, og de har navn som Anton Antonsen og Sverre Svendsen. Bokens tydelige moralske budskap vekker minner om tidligere tiders barnebøker. Illustratør Sidsel Horndal løfter fortellingen, hun var nominert til Nordisk råds pris også for to år siden, da sammen med Signe Iversen med boken «Månegutten og Heike». Horndal har et gjenkjennelig og personlig uttrykk, Oppslagene i boken er fargesterke og følelsesladede, jeg liker best bildene der bjørnene får lov å være bjørner, og ikke tillegges menneskelige egenskaper.

«Aqipi – til sommerfest» av Naja Rosing-Asvid.

Grønland har nominert Naja Rosing-Asvids bildebok «Aqipi – til sommerfest», en fortelling om ånden Aqipi, som av og til blir tilkalt av en åndemaner og beveger seg inn i menneskenes verden. Etter en liten rammefortelling med åndevennene, får vi beskrivelse av hverdag og fest i et tradisjonelt grønlandsk samfunn. Boken blir pedagogisk, med svært detaljerte tegninger fra sommer- og vinterboplassene til grønlenderne i tidligere tider. Her skal håndverk, mattradisjoner og religiøse riter vises frem, ikke gjennom en, men flere små historier. Boken inneholder også en faktadel til slutt, med tips til hvordan leserne selv kan lage seg en gressdukke eller en snurrepinne. Det er et prisverdig bevaringsprosjekt, en bok som vil utsi noe om identitet og tilhørighet. Jeg mener likevel rammefortellingen blir for svak og springende i forhold til de gode intensjonene. Illustrasjonene er gjennomarbeidet og grundige, men kan minne litt om bildene 1970-tallets skolebøker ga av steinaldersamfunn eller bondesamfunn vi skulle lære om. Det vrimler av folk, redskaper og klesdrakter. Det blir dessverre verken spesielt spennende eller spesielt nytenkende.

Da liker jeg bedre den upretensiøse «Vinur minn, vindurinn» (Min venn vinden) av Bergrún Íris Sævarsdóttir fra Island. Rent formelt er vel dette den eneste rene bildeboken, der bildene helt fyller alle sidene og teksten er minimal. Denne boken henvender seg klart til de aller yngste barna. En katt ser værmeldingen på TV med bestefar. Bestemor slår fast at det godt kan bli lurevær! Og katten går ut og tester. Joda, her er vind, sol, regn og snø. Det er et typisk islandsk skiftende vær – og på bokens aller siste oppslag, fylles dobbeltsiden av et tjuetalls ord og begreper som beskriver de ulike værtypene. Om verken fortellingen eller illustrasjonene sprenger grenser – Sævarsdóttir gir spenstige utsnitt i illustrasjonene sine med en veksling mellom panorering og detalj-fokusering – er historien enkel, humoristisk og lærerik på en gang. En fin liten bok, som godt kan bli en yndling hos de aller minste.

Humor og energi

«Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill.).

Jeg nevnte innledningsvis at det er mindre dysterhet å spore i årets nominasjonsbunke, og at humor – og spenning – i større grad gjør seg gjeldende. Nesten som en tegneseriehistorie er årets bidrag fra Færøyene, boken «Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill)

Dette er en ellevill fortelling om farfar som møter en foretaksom hane som flytter inn i hagen. Farmor og farfar passer barnebarna, men verken de to små guttene eller farmor skjønner hvorfor farfar stadig snakker om denne famøse hanen, den har nemlig ingen av de andre sett:

«Viggo, har du nogensinde set en hane i røde smækbukser?»

«Nej, for vet du hvorfor?» svarede Viggo. «En høne har engang banket en Star Wars-robot, og vet du hvad, da jeg var lille, tissede jeg i ble, og mor havde os engang inde i maven, men kun en ad gangen. Men ved du hvad, Páll har en drage, som han har tabt i børnehaven!»

Ja, slik snakker en fireåring, og ettersom farfar blir mer og mer involvert i den snakkende hanens lurifakserier, lyder han for de utenforstående mer og mer som sitt tankespringende barnebarn. Er han blitt senil? Eller finnes det faktisk en hane med gule snekkerbukser i hagen?

Dette er en underholdende bok for barneskolebarn, og det gir ingen mening i å lete etter et underliggende budskap. Illustrasjonene er glatte og lett tilgjengelige, kanskje litt for enkle. Som vinnerkandidat tror jeg likevel ikke «Og mamma!» har store sjanser.

«Alberta Ensten och uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg.

Det kan derimot den ålandske «Alberta Einsten og Uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg og Ida-Maria Wibström ha. Dette er en litt Roald Dahl-aktig historie om Alberta, som ikke fremstår som noe skolelys, men som har mer innabords enn man kunne tro. Moren hennes er oppfinner – og i år skal hun delta i et stort mesterskap og konkurrere med den selverklærte Oppfinnerkongen, som, skal det vise seg, også er en stor svindler. Flyvende hus, forelskelser og utkledningsmanøvre er ingredienser i denne sprudlende og fantasifulle fortellingen. Strek-illustrasjonene med snirklede detaljer og skraverte flater underbygger følelsen av fart, spenning og fantasi. Boken gir leseren et inntrykk av at det meste er mulig, bare man har mot og tiltakslyst.

Eventyr

En annen sterk kandidat er den svenske «Mördarens apa» , en 600 siders roman av Jakob Wegelius. Boken er en frittstående oppfølger til «Legenden om Sally Jones». Både den og oppfølgeren har vunnet den svenske August-prisen og handler om gorillaen Sally Jones, som jobber som mekaniker på en båt. Apen er usedvanlig intelligent, hun kan selvfølgelig ikke snakke, men lærer seg etterhvert å forstå menneskespråk og har et enormt talent for å løse all verdens tekniske problemer. I årets bok blir apens bestevenn og styrmann arrestert i Lisboa, anklaget for mord. Han er selvfølgelig uskyldig, Sally rømmer og må prøve å renvaske sin bestevenn.

«Mördarens apa» av Jakob Wegelius.

Wegelius serverer en eventyrlig og grensesprengende historie, som er fiksjon og løgn og forbannet dikt, men som oppleves som virkelig og faktisk mulig. Jeg tror etterhvert at Sally Jones er i stand til det meste. Hun blir helten jeg heier på. Behandlingen av Sally fra ignorante mennesker som vil putte henne i dyrehage eller aller helst avlive henne, gir assosiasjoner til en altfor utbredt holdning til alle mennesker som er annerledes – mange er dem som aldri får muligheten til å vise hva de kan og står for, fordi de defineres ut fra utseende eller navn.

«Mördarens apa» en roman om vennskap, trofasthet, profittjag, sannhet og løgn. Illustrasjonene i boken levendegjør det mangslungne persongalleriet samtidig som de bidrar til poesi og sårbarhet i den virvlende røverhistorien. Dette er en leseropplevelse av de sjeldne!

«Jagger, Jagger» av Frida Nilsson.

Også den andre svenske kandidaten, Frida Nilssons «Jagger, Jagger» blander fiksjon og fakta på finurlig vis. Jeg-fortelleren og hovedpersonen heter Bengt. Han blir mobbet av barna i nabolaget, en dag stenger de ham til og med inne i en kjellerbod. Da blir han reddet av hunden Jagger Svensson. Han er uteligger og er på leting etter noe å spise. Et merkelig og ikke helt enkelt vennskap utvikler seg mellom Bengt og Jagger. Fortellingen fascinerer ved sin naturlige omgang med hunden som et menneske, samtidig som gnisninger mellom barna og ikke minst foreldrenes litt hjelpeløse inngripen i barnas oppførsel skildres med skarpt blikk og ikke så rent lite humor. «Jagger, Jagger» er en tøff historie som viser hvordan det er å bli holdt utenfor. Den er brutal, men skriver også frem en sterk vilje til overlevelse og ikke minst hevn. Den som ler sist, ler best.

Fantasy

«Maresi. Krönikor från Röda klostret» av Maria Turtschaninoff.

Norsk ungdomslitteratur har de siste årene vært dominert av dystopier. Verden slik vi kjenner den er gått under, naturkatastrofer, krig eller epidemier skaper nye utfordringer for unge som må overleve på egenhånd og ikke minst ta de rette valgene for å skape et levelig samfunn. Internsjonalt vrimler det av fantasyromaner der det gode stilles opp mot det onde og der reality-elementet er sterkt nærværende. Ikke noe av dette finner vi hos årets kandidater til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. En fantasyroman er med likevel, det er den finske «Maresi. Krönikor från röda klosteret» av Maria Turtschaninoff.

Maresi er vår forteller. Hun er blitt pålagt å skrive ned dramatiske hendelser fra klosteret der det bare bor jenter og kvinner. Klosteret, som ligger på en avsidesliggende øy der ingen mann har adgang, er et senter for kunnskap og omsorg. Mange unge jenter søker til klosteret for beskyttelse. Riktig skummelt blir det når ungjenta Jai, som er flyktet fra en voldelig far fra en tradisjonell maskulin æres-kultur, blir innhentet av faren. Han har allerede drept søsteren hennes, som han mente var løsaktig, nå vil han drepe Jai for å redde seg selv fra skam.

Historien er uvanlig fascinerende, men jeg spør meg: hvilken gutt ville lest dette? Fortellingen skildrer menn som voldelige overgripere, kvinner som romslige og rause omsorgspersoner med nær tilknytning til jord, blod og kvinnelige guddommer. Overnaturlige krefter tas i bruk når kampen er på sitt heteste. Når Maresi ved slutten av romanen velger å forlate klosterets trygghet og returnere til den skremmede og farlige verdenen utenfor, for å dele sin kunnskap med andre, blir hun som en litteraturens Malala. Det er sterkt og vakkert, nydelig fortalt både med sanselige naturskildringer og filosofisk søken. Likevel kan jeg ikke unngå å føle ubehag over polariseringen mellom kvinner og menn i denne romanen.

Gru og grøss

Thorarin Leifssons «Madurin sem hatadi börn» (Mannen som hatet barn) har også elementer av samfunnsengasjement i seg. På overflaten er dette fortellingen om tolvåringen Sylvek, som bor i Reykjavik sammen med bestemoren sin. De har arvet et hus og kom til Island fra Barcelona for et års tid siden, bare Sylvek har lært seg språket. Han har imidlertid ennå ikke fått noen nære venner. Plutselig en dag skjer det groteske ting i Reykjavik, denne byen der vanligvis ingenting skjer, ifølge Beste. Kroppsdeler av unge gutter blir funnet på supermarkeder rundt om i byen. En gal guttemorder er løs! Samtidig må Sylvek og Beste leie ut et rom i huset for å tjene penger. Mannen som kommer er mørk og sortkledd, og han røper for Sylvek at han hater barn.

Visst blir det spennende, men jeg kan røpe så mye som at det ikke er så brutalt som det høres ut til. Virkeligheten er ikke alltid slik vi ser den. Og som i Jo Nesbøs Doktor Proktor-fortellinger, som også kan være brutale nok, er vi aldri i tvil om at våre folk skal klare brasene. Thorarinn Leifssons dystre illustrasjoner, derimot, underbygger uhyggesfølelsen og gir dybde til fortellingen.

Den underliggende kritikken slår i mange retninger. For meg går det litt over stokk og sten mot slutten, og fortellingen mister troverdigheten sin. Treningshysteri og dopingmisbruk får sitt, underholdningsbransjen likeså. At selve barnebokbransjen også tematiseres, er kanskje artigere for voksne lesere enn for barn.

Problematiserende barnebøker

«De som ikke finnes» av Simon Stranger.

Simon Stranger er den forfatteren som går lengst i å skrive politisk for unge lesere. Hans ungdomsroman «De som ikke finnes» er en beksvart avslutning på trilogien om Emilie og Samuel. Hun er norsk, hvit og rik, han er øst-afrikaner, svart og fattig. I denne romanen, som kan leses uavhengig av de foregående, tropper Samuel opp på Emilies dør etter måneder på reise gjennom Europa. Han er skadet, trenger penger, kanskje er han også ruset?

Er «De som ikke finnes» en god roman? Jeg vil si at den først og fremst er en viktig roman, her er en forfatter som har beholdt troen på at litteratur kan forandre verden, som håper kunsten kan gi innsikt som fører til faktisk handling. Rent litterært er ikke Stranger noen finsmed. Han driver ikke med dybdepsykologi eller malende miljøskildringer. Harde fakta slås i bordet, og det er greit nok, for det virker.

Innimellom skulle jeg likevel gjerne sett flere sider av både Emilie og Samuel, fått tilgang til flere følelser. Slik det er nå, blir det mange litt umotiverte påstander, som Stranger helt sikkert har belegg for i autentiske historier, men faren for stereotypier er til stede.

• LES: Anmeldelsen av «De som ikke finnes»

«Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung.

Rent litterært og språklig er det flere lag og nyanser i den danske romanen «Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung. Dette er fortellingen om det umake venneparet William og Knud. Lenge tror vi Knud er en frekk og omstreifende venn. Litt etter litt skjønner vi at han er en fantasifigur, et bilde på kreftsykdommen i Williams kropp. Tjukk og selvgod ligner han litt på Astrid Lindgrens udødelige Karlson på taket. Han forteller røverhistorier fra hele verdenshistorien – han har nemlig holdt keisere, generaler, gatefeiere og slangetemmere med selskap. Sitt vanskelige tema til tross blir «Ud med Knud» en både morsom og spennende bok. Wung-Sung skriver frem nydelige og ubehagelige betraktninger fra William, som bekymrer seg for foreldrene, får angst og dårlig samvittighet for at de har det vondt, sliter seg ut og dessuten har sluttet å sove i samme seng.

Forfatteren utvider romanen med klare referanser til Huckleberry Finn og flåteflukten nedover Mississippi. Han understreker viktigheten av drømmer, av ønsket om frihet, og ikke minst skriver han frem Wlliiams håp om bare å få være en helt alminnelig gutt.

«Et helt alminneligt barn ville blive bedt om at hjælpe til derhjemme. Derfor kravler William ud ad vinduet. Det kræver mange kræfter at få løftet sig op over vindueskarmen. Han er usikker på benene, da han bevæger sig over græsplenen. Det er overskyet. Græsset stryger ham helt op på læggen. Det er højt som i en urskov. Sådan var det ikke, før William blev syg. Der er to muligheder: Enten ser mor og far slet ikke, hvor langt græsset er blevet, fordi de kun kan se deres syge søn. Eller også vil far ikke slå det, fordi larmen fra græsslåmaskinen kan forstyrre hans søn, så han ikke får hvilet sig og bliver endnu mere syg.»

«Ud med Knud» er en bok med en voldsom oppdrift, til tross for sitt vanskelige tema. Noen vil spørre seg om barn MÅ lese om slike sørgelige ting. Nei, det må de ikke, men de KAN. Muligheten til gjenkjennelse, trøst, til å dele traumatiserende erfaringer med andre og kanskje finne frem til et språk for det som ikke kan uttales, finnes i litteraturen. Det er godt å tenke på.

«Ella er mit navn vil du købe det?» av Mette Hegnhøjs.

Mette Hegnhøjs «Ella er mitt navn vil du købe det?» er bunkens mest eksperimentelle bok. Vi kan kanskje ikke engang kalle det en bok. Dette er nemlig en slitt pappeske med en slapp syltetøystrikk rundt! Inne i esken ligger omlag hundre løsark med små notater. I tillegg en dose poetsne, eller små, runde papirbiter, sånne som spises og spyttes ut av en hullemaskin. På baksiden av esken står det

«Dette er Ellas efterlatte noter, som vi fandt dem i Privaten bag Antikvariatet i en æske under Ellas seng. Med vennlig hilsen Jensen & Dalgaard.»

Det er altså Ella, 12 år, som med en gammeldags skrivemaskin har skrevet disse lappene. Der står det om dødsboene moren kjøper inn, som Ella må sortere. Det står om morens nye kjæreste, som Ella bare kaller plageånden. Og det står om katten, som i noen få, lykkelige dager er Ellas bestevenn før moren mener hun er allergisk og sørger for at katten forsvinner.

De mange løse lappene utgjør en sjelden sterk fortelling. Vi får ingen bakgrunnshistorie, det er som å dykke ned i virkelighetens verden, få et glimt rett inn i livet til den ensomme og etterhvert frustrerte Ella. Poetsneen skyldes at hun går løs på bøkene i antikvariatet med hullemaskinen. Så er hun borte.

Hvor ble Ella av? Hvordan ender denne ubehagelige historien? Det får vi ikke vite. Mette Hegnhøj utfordrer leserne sine ved å være så kompromissløs. Det er tøft gjort å ta sine unge lesere på alvor, gi dem noe å bite i. Og kanskje er danske – og nordiske – barn så godt skolert i litterære fortellinger at de svelger dette uten problemer?

Poesi

«Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.).

Jeg nevnte at det ikke er noen rene diktsamlinger blant årets kandidater til den nordiske prisen. Likevel finnes her poesi, ikke minst i den tilforlatelige kjærlighetshistorien «Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.) Slik åpner boken:

«En tirsdag ble Joel forelsket.
Han hadde ikke vært det før.
Han visste ikke at han skulle bli det heller.
Han sto ved døra på skolen og ventet.
Han visste ikke hva han ventet på.
Men han ventet likevel.»

Joel visste ikke hva han ventet på. Men han ventet likevel. Det er et utsagn med mange lag, enkelt og stort på samme tid. Og det handler da også om de helt store følelsene i denne lille, illustrerte romanen med undertittelen «En kjærlighetshistorie».

Joel og Io finner hverandre, selv om han er sjenert og stillferdig og hun er modig og foretaksom. Der Gulliksen tryller frem de fineste bilder med bokstaver, lar Anna Fiske poesien strømme gjennom sine rufsete og umiddelbare illustrasjoner. Vi får vekselvis ettertenksomme helsides oppslag og dramatiske, pulserende tegneserieruter. At forfatter og illustratør har funnet tonen er lett å se. Resultatet er en hverdagshistorie som blir allmenngyldig, den er vakker og sår og vil sikkert gå hjem hos langt flere enn aldersgruppen seks til ni år, som den er markedsført for.

• LES: Anmeldelsen av «Joel og Io»

Og vinneren er…

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. Det er blitt en viktig pris. Den svært gode nordiske barnelitteraturen – for det skal sies, vår litteratur for barn og unge står i en særstilling i verden, med eksperimentering og grenseutvidelse både hva gjelder innhold og form – blir løftet frem med sin egen verdi, uten å måtte måles og skulle konkurrere med voksenlitteraturen.

Det første året gikk prisen til en finsk fantasyroman for ungdom som handlet om døden. I fjor gikk prisen til en norsk barneroman som handlet om hvordan tre små kamerater skulle takle livet. Og i år? Er tiden inne for en bildebok? Jeg tror ikke det. Men juryen har en vanskelig jobb. Simon Stranger har skrevet den mest rystende fortellingen, Mette Hegnhøj den mest eksperimentelle.

I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder jeg en knapp på den forseggjorte og fascinerende biografien om Leonardo da Vinci og den usedvanlig originale og rørende røverhistorien om «Mördarens apa».

• LES: – Parodisk dystre barnebøker.

Like før påske stakk min gode kollega Leif Ekle til meg en liten bok og sa, «Du har lest og likt Colm Toíbín, har du ikke? Og det har jeg jo. – Les denne, om du har tid, sa han, og heldigvis var det påske, så heldigvis hadde jeg tid til å lese noe annet enn det jobben krever – og denne boken hadde jeg helt sikkert gått glipp av, om ikke den så å si ble lagt i hendene mine. Den er ikke kommet på norsk ennå, den er på hundre små sider og har tittelen The Testament of Mary. Romanen var nominert til Bookerprisen i fjor. Jeg sier roman, på engelsk ville man vel sagt en novella om en slik kort historie. Den er skrevet av Colm Toíbín, irsk forfatter som også har vært nominert til Bookerprisen for to av sine tidligere romaner – og som på norsk kanskje er best kjent som opphavsmannen til Mesteren, et portrett av den amerikanske romanforfatteren Henry James.

Usentimentalt

I The Testament of Mary tegner Toíbín et portrett av en aldrende Maria. Hun holder til i Efesos i Tyrkia, og passes på, eller bevoktes, synes hun nesten selv, av to av Jesu disipler. De skal skrive ned historien om Jesu liv, de vil ha Maria til å fortelle detaljer fra miraklene han skal ha utført og undrene som hun har bevitnet.

Men Toíbíns Maria har ingen glede av undrene. Hun så med motvilje på den rufsete og verdensfjerne gjengen som de siste årene omkranset sønnen hennes, hun mislikte guttens høytravende snakk om at han hadde sin far i himmelen. I The Testament of Mary er det ingenting som tyder på jomfrufødsel; Maria er en mor av jorden som bekymrer seg, ergrer seg, raser – og gråter, når hennes sønn blir ført mot en grusom død på korset. Hun forteller hva hun har sett og følt, men hennes versjon er ikke den evangelistene vil høre. De skriver sin egen versjon.

Sannhet med modifikasjoner

Den sparsommelige, brutale fortellingen får meg til å tenke på de mange versjonene av sannheten som finnes. Det finnes så mange fortellinger, og vi forteller dem ut fra våre egne forutsetninger. Bevisst eller ubevisst legger vi til og trekker fra, skjuler eller fremhever. Vi skaper fortellinger ut fra vår referanseramme. Om vi kan ønske det aldri så mye, er det umulig å sette seg inn i en annens sted, å se med andres øyne, og føle med en annens hjerte.

I litteraturen, derimot!

Det blir ofte sagt at det å være forfatter, er å leke Gud. Man kan skalte og valte med folk og fe, gi liv og ta liv, vite hva enhver tenker og føler. En forfatter jeg nylig leste, briljerer i så måte. I romanen Liv etter liv tar Kate Atkinson livet av sin hovedperson Ursula gang på gang. Små tilfeldigheter spiller inn: en drukningsulykke i barndommen på grunn av en uoppmerksom mor, en nesten umerkelig smittedråpe fra den spanskesykerammede kokkepiken, en knusende husvegg i blitzregnet over London under 2. verdenskrig. Hvilket liv blir egentlig Ursula til del? Hvilken er den virkelige fortellingen om hennes liv, når forfatteren starter på nytt og på nytt?

I trilogien som bragte Jan Kjærstad Nordisk råds litteraturpris i 2001 – Forføreren, Erobreren og Oppdageren – skrives den samme historien tre ganger. Tv-personligheten Jonas Wergelands liv beskrives fra tre ulike vinkler, hver «biograf» har sitt å si om ham. Sannheten om Jonas Wergeland har kanskje ingen av fortellerne, eller de har alle en flik av den.

I disse Grunnlovsfeiringsdager har jeg lest tre bøker for barn og ungdom om de spennende dagene på Eidsvoll i 1814. Mye er likt; den evinnelige kalvesteken, den sene våren, Nicolai Wergelands hang til å ta ordet og beholde det. Men takket være de ulike tyngdepunktene i fortellingene til forfatterne Ole Røsholt, Jon Ewo og Atle Næss kan jeg betrakte både Georg Sverdrup, grev Wedel Jarlsberg og prins Christian Fredrik som sammensatte personer. Bare svenskenes franske Carl Johan, derimot, den griske generalen, blir gjennomgående fremstilt som slu, utålmodig og nådeløs. (jaja, visse modifiseringer  kommer også ham til del, siden han tilbyr våpenhvile såvidt raskt og tross alt går med på at Norge får beholde sin nyerhvervede grunnlov.)

Ikke blasfemi

Tilbake til fortellingen om Maria.

Amerikansk versjon av omslaget.

Jeg leser ikke Colm Toíbíns tekst som et blasfemisk skrift, der han utelukkende vil rive ned våre vante forestillinger. «The Testament of Mary» er like mye en tekst om hvordan en fortelling blir til, om hvordan myter og oppfatninger kan skapes. Toíbín skriver frem en erkjennelse av at det i all fortelling ligger diktning, utvelgelse, myriader av muligheter. I hans Maria-figur ligger mange av hans egne tanker om livet og døden, vi finner også forfatterens egen erfaring av skyldfølelse, tap og sorg.

Colm Toíbín er irsk journalist, kritiker og forfatter, som har skrevet en rekke romaner, noveller, essay, skuespill og lyrikk.

Colm Toíbín har i nærmest alt han har skrevet vært opptatt av forholdet mellom mor og sønn. I denne fortellingen gir han oss portrettet av den mest opphøyde mor i den kristne verden – men i hans versjon er hun en mor som svikter sitt eget barn når det gjelder som mest.

Hans Maria er hun som flyktet fra korsfestelsen i redel for sitt eget liv. Hun er den som IKKE var der og vasket sønnens døde kropp, eller som så ham stå opp av graven, til tross for at evangelistene forsøker å overbevise henne om noe annet. Colm Toibíns Maria er den sorgtunge og angrende gamle kvinnen som til slutt støter krønikeskiverne fra seg, med ord som de nekter å ta til seg:

«I turned towards them then and whatever it was in the expression on my face, the rage against them, the grief, the fear, they both looked up at me alarmed and one of them began to move towards me to stop me saying what it was I now wanted to say. I edged back from them and stood in the corner. I whispered it at first and then I said it louder, and as he moved away from me and almost cowered in the corner I whispered it again, slowly, carefully, giving it all my breath, all my life, the little that is left in me.

«I was there» I said. «I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.» (Colm Toibin: The Testament of Mary, s. 102)

Å lese «The Testament of Mary» var uansett verdt det. Denne versjonen vil følge med neste gang jeg ser en klassisk pieta, den sørgende Maria med den døde Jesus i armene. Colm Toíbíns Maria stiller seg ikke i veien for den gamle, men gjør henne til et helt og  mangetydig menneske.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av romanen Brooklyn

Guido van Genechtens bildebøker om «En ekte jente» og «En ekte gutt»

Rosa glansede bøker om hjelpeløse prinsesser som bruker livet sitt på å finne ut hvordan de skal ta seg best ut eller Den store snørrboka for gutta vil heretter gå rett til resirkulering, om de havner på Katy Guest sin pult.

Den nye ordningen vil ramme mange av bøkene fra forlaget Buster Books, som gir ut den rosa «Den første klistremerkeboka for jenter» og den blå ditto for gutter. Forlagssjefen selv sier at guttebøkene skal handle om sport, mekking og friluftsliv, jentenes bøker om mote eller hvordan få et flott utseende. I følge ham vil de fortsette å skille mellom gutte- og jentebøker fordi gutter og jenter har forskjellige interesser; han ville aldri funnet på å fornedre ett kjønn, sier han til The Independent.

Les også kommentaren i The Independent

Innsnevrende

Men hvem er han som skal bestemme at jenter er opptatt av utseende? Eller at gutter bare liker fart og spenning? spør Guest og insinuerer at Suzanne Collins’ bøker om «Dødslekene» og den bueskytende Katniss må ha gått forlagssjefen hus forbi; har han fått med seg Harry Potter-bøkene eller Roald Dahls fortellinger, som retter seg like mye til gutter som jenter, uansett hvilket kjønn hovedpersonen har?

Da jeg vokste opp på 1970-tallet, var politi og røver og cowboy og indianer de lekene jeg likte best. Jeg hadde snekkerbukse og mørkeblå T-skjorte, men fikk også låne Mammas Amerikakjole når jeg ville være prinsesse. Jeg kunne være hva jeg ville, akebrettene for både jenter og gutter var røde, ikke glitter-rosa eller flamme-sorte og beregnet på hvert sitt kjønn, som de er i dag. Pippi var et forbilde, Morgan Kane like etter, og hvem sier at vi ikke trenger forbilder? Eller at ikke litterære forelegg produserer forestillinger? Snevre kjønnsrammer i barnebøkene begrenser tankene og mulighetene vi vil gi et barn, som selv skal finne sin måte å leve livet på.

Ikke likestilt Norden

Jeg kunne lese artikkelen fra den engelske avisen og si at jaja, vi er da gudskjelov mer likestilt her i Norden, tenk nettopp på Astrid Lindgren, hva har ikke hun gjort for jenters muligheter? Men nei, ta en tur i en norsk bokhandel, og du vil bli overrasket over hvor segregert bøkene for de minste er.

Barnebokforskeren Mia Österlund fant gamle stereotypier i en norsk bokhandel.

» I klesbutikken er vi dessverre vant til at det er gutte- og jenteavdelinger. Men sånn skal det jo ikke være i en bokhandel! Det er mitt mareritt,» sier den finske barnelitteraturforskeren Mia Österlund.

I fjor tok jeg henne med med til Norlis bokhandel i Oslo. Det første som møtte oss var en bok med en jente i ballettdrakt med tittelen «En ekte jente» og en bok med en gutt i cowboydrakt som het «En ekte gutt». Det var signalene norske barn skulle få, stereotypiene henger fremdeles med om vi skriver 2013 eller 2014.

Les også: – Jeg ville likt å se en gutt kledd i ballettøy

Men rett skal være rett, dagens jenter har fått utvidet sitt handlingsrom i de nordiske barnebøkene, de kan bli hva de vil. En gutt, derimot, når så du sist en ballettdansende gutt i en barnebok? Det er heldigvis først og fremst i de kommersielle barnebøkene kjønnsforskjellene er så konvensjonelle, sier Mia Österlund, som ikke er pessimist:

«Jentene får mer makt ved å ta tradisjonelle gutteroller. Guttene derimot, mister makt ved å tre inn i tradisjonelle jenteroller. Vi ser tydelig spor etter 70- og 80-årenes feminisme i dagens nordiske bildebøker. Jentene er sterke, nå er nesten det blitt stereotypien. Det er selvfølgelig mer spennende med komplekse skikkelser, både jenter og gutter. Men det kommer, sier Österlund, og viser til den svenske barneboken «Kaninkostymen», der vi hører om en liten gutt som må gå på skolen i en rosa kanindrakt fordi foreldrene ikke har hatt tid til å vaske tøy og kanindrakten er det eneste som er rent.

«Man skulle tro at det ville bli katastrofe, men nei, han blir endelig sett av de andre og blir dessuten venn med jenta han har smugkikket på i lang tid. Så det skjer noe nå, i alle fall i de litt mer avanserte barnebøkene«, sier Österlund.

Et voksent ansvar

Så er det om foreldrene tar et ansvar da. Mange bokhandler stiller fremdeles ut bøker med merkelapp for jente- eller guttebøker, de kommersielle forlagene pumper ut bøker med blå eller rosa forside som skal være enkle å ta med seg for en som ikke vet så mye om den nye litteraturen, og som tar det første og beste. Nettopp da er det viktig at en redaktør i selveste The Independent snakker i store bokstaver og tar et valg om ikke å anmelde de ekskluderende barnebøkene.

Jeg takker for motivasjonen – og selv om vi ikke har viet særlig oppmerksomhet til den typen litteraur her i NRK så langt, er det en påminnelse om det ansvaret og den makten pressen faktisk har.

I have a dream that my poor little children will one day live in a nation where they will not be judged by the colour of their skin but by the content of their character. I have a dream today…

Dette er vel den mest berømte ønskedrømmen i verdenshistorien: 200 000 mennesker foran Lincoln-monumentet i Washington hørte menneskerettighetsforkjemperen Martin Luther King jr. tale om sitt håp for at afroamerikanere og hvite amerikanere skulle kunne leve sammen i en fredelig sameksistens som likeverdige i USA, uten rasistisk diskriminering. Augustdagen i 1963 ble historisk; én manns drømmer, uttalt med tyngde, førte til store politiske endringer.

Nå vil NRK ha dine drømmer!

Martin Luther King juniors tale i 1963 ble historisk. Foto: Henrik Laurvik, Scanpix.

Historisk drømmeprosjekt

Hva drømmer du om for fremtiden, for deg selv, for familien din, for Norge? Innsamlingen av drømmer er en del av NRKs markering av Grunnlovsjubiléet. For 200 år siden drømte nordmenn om penger nok til å brødfø seg selv og familien, om helse, noen drømte om et selvstendig land. I dag drømmer mange av oss om nok en bil, en ny veske eller en sydentur. Eller? Nå kan dine drømmer bli en del av en historisk tidskapsel, en dokumentasjon av vår egen tid, våre lengsler og visjoner.

Del din drøm her!

Drømmesyn

Ja, der kom ordet, visjoner.

Visjonær, sier vi om en som har spennende tanker for fremtiden.

Men en visjonær kan også være en som er synsk, en som har syner. Og det forbinder vi ofte med drømmer. I den guddommelige komedie har Dante de tydeligste visjoner av det hinsidige, med straffedom og pine før renselsen og frelsen. Dette er utlagt som virkelige opplevelser, som om 1300-tallsdikteren faktisk selv ble ledet gjennom de ulike stadier og bragt tilbake for å fortelle om det han hadde sett.

I norsk litterær tradisjon, derimot, presenteres visjonene for det som finnes på den andre siden av døden, gjennom drøm. Olav Åsteson la seg til å sove på julaften, og våknet ikke før på 13. dagen. Da han våknet opp, red han straks til kirken, satte seg på kirketrappen og fortalte «draumane mange».

Draumkvedet er en blanding av katolsk tradisjon og folketro, det er en middelalderballade med ukjent opphav, et drømmekvad som har inspirert mange, særlig musikere og billedkunstnere, til å videreuttrykke drømmene helt frem til vår egen tid.

Yndet tema i litteraturen

Drømmer har vært et vesentlig litterært element fra de første nedtegnelser. Ofte er de forvarsler, som i Balders drømmer, om noe skjellsettende som skal skje. Like ofte er de en psykologisk bearbeiding av tanker de litterære skikkelsene baler med.

Drømmene kan gi fortellingen et løft, men de kan også bli et forterpet element, en tydelig adresse til leseren om hvordan teksten skal tolkes.

Beate Grimsruds «Søvnens lekkasje» vant P2-lytternes romanpris i 2008.

En forfatter som går den helt andre veien, som ikke gir noen føringer for tekst-tolking, men som rett og slett viser frem drømmens springende logikk, er Beate Grimsrud. I romanen Søvnens lekkasje fra 2007 møter vi en jeg-forteller som sover!

Jeg er forfatter. Det er ikke et yrke. Det er et liv. Men nå sover jeg. (s.5)

Ut av søvnen strekker forfatteren en arm til virkeligheten. Søvnen lekker drømmer, lekker litterært materiale:

Jeg drømmer at jeg drømmer. Jeg ligger med armen rett ut fra virkeligheten.

Jeg når kjempelangt. Får enorme ideer til mitt daglige arbeide. Uten anstrengelse har jeg bokset med frem gjennom grense etter grense. Lett som tyngdekraften. Med samme hånd langt der ute skriver jeg lange setninger med en blyantstump. Merker at jeg smiler og at ansiktet hviler. Virkelig kjempelange setninger. Jeg nyter. Jeg får og får. Det er en måte å skrive på uten å stille en diagnose. Hvorfor har ikke andre kommet på denne arbeidsmetoden tidligere? Det ligger jo der ute alt sammen. Det er faktisk bare å holde seg fast i drømmen og orke å holde armen ut fra kroppen. Det er bare å orke å strekke den ut litt til og litt til. Det er bare å gi det lille ekstra. (s. 23)

Drømmens egen logikk

I drømmen dukker jeg-fortelleren fra Hamsuns Sult opp, vi møter Raskolnikov fra Dostojevskijs Forbrytelse og straff, og litterære skikkelser fra Grimsrud tidligere romaner. Jeg-fortelleren får stadig oppringning fra telefonselgere med spørsmål om hun vil kjøpe flere truser, gjentatte ganger dukker en akrobat og hans mor opp, en markedsanalytiker samt en enorm dame som er kvantefysiker er andre gjengangere. Det hele er rett og slett absurd.

Blir det forvirrende? Ja. Blir det uforståelig? Nei. Søvnens lekkasje blir en underholdende, overraskende og morsom dokumentasjon over vår egen tid, kritikken av konsumkrav og handlejag blir, midt oppi forvirringen, tydelig. Samtidig er de løsrevne tankene fra underbevisstheten gjenkjennelige i deres uforutsigbarhet; vi har vel alle fått innsikter i drømme som fremstår litt mindre geniale når søvnen slipper taket.

Les Marta Norheims anmeldelse av romanen «Søvnens lekkasje»

Drømmen som ønske og drømmen som kunst

Søvnens lekkasje blir et kunstnerisk motsvar til den dokumentasjonen NRK nå samler inn fra borgere i hele landet, og som, hvem vet? kanskje også vil inneholde de drømmene som ikke springer ut av behovet for enda flere ting, men av håpet om en lykke som må måles i en større målestokk.

Inngangen til min assosiasjonsrekke over drømmer og drømmenes uttrykk, var den berømte talen til Martin Luther King jr. En drøm som er nesten like kjent –  i vårt eget lille land – får bli utgangsordene. Her er vi tilbake til drømmen som ønske og håp, drømmen om et ideal som ligger der fremme. Jada, her er Olav H. Hauge:

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje

at det må skje –

at tidi skal opna seg

at hjarta skal opna seg

at dører skal opna seg

at berget skal opna seg

at kjeldor skal springa –

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Påstand 1: Voksenbokkritikere blåser i barnelitteraturen.

Påstand 2: Den norske barnelitteraturen er for tiden både mer eksperimenterende og mer utfordrende enn voksenlitteraturen  (da snakker jeg om skjønnlitteraturen).

Påstand 3: Den som er interessert i litteratur, går glipp av vesentlig innsikt om de dropper barnebøkene.

Beste bøker

Skrevet av Bjørn Arild Ersland og illustrert av Lilian Brøgger.

Ja, så blir det en utblåsning i dag. For jeg slutter ikke å forundre meg over at ikke flere kritikerkolleger velger å lese litteratur som litteratur; da tenker jeg å snakke om all litteratur som litteratur, og ikke bare befatte seg med enten barnebøker eller voksenbøker (eller kun prosa eller bare lyrikk, for den del).

Tidligere denne uken var jeg på barne- og ungdomsbokkonferansen Se og les i Bergen, som ble arrangert av Bergen Offentlige Bibliotek; der var over 300 bibliotekarer, lærere, litteraturformidlere og litteraturforskere samlet. Jeg så ikke én voksenbokkritiker blant deltakerne, ikke én journalist heller som skriver om  voksenbøker. (La meg ta et forbehold om at noen kan ha smøget seg under min radar…).

Flere av forfatterne og illustratørene som var tilstede, skriver og tegner både for barn og voksne. Men i denne sammenhengen ble bøkene deres betraktet som litteratur for barn, og dermed vurdert som uinteressant for litterater som arbeider med bøker for voksne.

Jeg vil påstå at den som ikke følger med – i alle fall en smule – på barne- og ungdomslitteraturen, går glipp av verdifull innsikt i hva god litteratur er.

Jada, det finnes barnebøker som produseres som dusinvare, det finnes serier og underholdningslitteratur – som kan være grei nok for sitt formål. Men bortenfor der, hos riktig mange norske forlag som utgir barnelitteratur for tiden, finnes det gull.

Best i verden

Takket være den norske innkjøpsordningen, som nå snevres inn med 5, 3 millioner, har norske bildebokskapere hatt muligheten til å eksperimentere, utforske rammer og muligheter, tenke kunst fremfor kommers. Både hva visuelle uttrykk og temaer angår holder den norske barnelitteraturen et oppsiktsvekkende høyt nivå. Det er ikke uten grunn at verden, godt hjulpet av oversetterstøtte fra NORLA – det skal sies – formelig sikler etter å få utgi norske barnebøker.

Hva er det de norske barnebøkene har som er så attråverdig?

Gro Dahle har sammen med ektemann og tegner Svein Nyhus i flere år laget bøker om tabubelagte emner. De har vist oss den lille piken som er så snill at hun går i ett med veggen og blir borte. De har vist oss pappa’n som blir så sinna at han slår.

Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus’ modige bildebok.

Det seneste samarbeidet i denne teraputiske serien – og da sier jeg terapeutisk i beste mening, for dette er bøker som først og fremst er stor kunst, både bildemessig og litterært – er mellom Gro Dahle og datteren Kaia Dahle Nyhus. Krigen heter boken, og forteller om Inga som blir krigsoffer for foreldrenes skilsmisse. Sjelden har en visuell fremstilling av et skilsmissebarn truffet så hardt. Kaia Dahle Nyhus går ikke av veien for å tegne Inga med et gapende hull i magen, et hull av smerte som ikke kan la noen uberørt. Mor og datter Dahle gir stemme til barn som ikke ofte blir hørt, barn som de voksne ofte ikke vil se eller høre, fordi det gjør for vondt.

 Les anmeldesen av Krigen:

 http://www.nrk.no/kultur/litteratur/krigen-1.11413562

Boken viser frem en virkelighet det ikke er stuerent å snakke om.

Ubehag

Av Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande.

Tydelig budskap eller ikke: en annen barnebokskaper som utfordrer grensene for hva litteratur kan være, er Bjørn Arild Ersland. Bildeboken Det første barnet på Månen (som han ga ut i samarbeid med illustratøren Lars M. Aurtande i 2009) har skapt stor debatt. Her møter vi en liten gutt som først drømmer om å komme til månen, men så ombestemer seg i siste liten, men som blir sendt alene opp i verdensrommet uansett, fordi moren ikke hører ham. De mange og negative reaksjonene er kommet fra voksne lesere, forteller Ersland; de voksne likte slett ikke at en bildebok for barn kunne ha en så ubehagelig slutt. Enda mer ubehagelig blir marerittboken Dagen vi drømte om (som er laget i samarbeid med illustratøren Lillian Brøgger i 2013), der tre ungdommer utsettes for tannlegen fra Helvetet. Han møter de på et siste sjekkpunkt for å få tillatelse til å forlate mottaket de bor på. Fortellingen utstråler endeløs venting, den puster angst, håp, skrekk, fortrenging. Akkurat hvordan vi skal tolke den, blir opp til den enkelte leser. Selv sier Ersland at han ikke har noe budskap, ikke noen målgruppe, og derfor heller ikke trenger å ta noen hensyn til grenser for hva man kan skrive. 

I romanen Gyldig fravær skildrer Harald Rosenløw Eeg fem Oslo-ungdommer på vei mot undergangen. Bokstavelig talt, utan å vite om det, er de på vei til en eksplosjon i en T-banevogn. Er det en ulykke? Et attentat? Vi møter i alle fall Døden, i egen uangripelige person – og en gjeng ungdommer med hver sine utfordringer som setter eksistensielle tanker om livet i sving.

Les anmeldelsen av Gyldig fravær:

http://www.nrk.no/kultur/litteratur/gyldig-fravaer-1.7862349

Åpner opp

Jeg opplever at den norske barne- og ungdomslitteraturen er vel så konfronterende og utforskende som skjønnlitteraturen for voksne. Den tør mer, den vil mer – og den kunne gitt både inspirasjon og fordypning i bruken av virkemidler til den som bare leser voksenlitteratur.

Harald Rosenløw Eeg skriver så det river.

Jeg mener ikke at alle skal lese alt og kunne mene noe om alt. Å spesialisere seg på ett felt, sørge for å få kompetanse og oversikt, er selvfølgelig et gode. Samtidig synes jeg det er underlig med kritikere som for eksempel enten bare leser prosa eller utelukkende lyrikk. Kritikerlaget måtte nylig gå til en forsøksordning med å la medlemmene foreslå tre kandidater i stedet for to til kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok, så fremt bøker innen både lyrikk og prosa var representert i forslaget. Det var fordi kritikerprisen nesten bare har gått til romaner de seneste årene, og at dette sannsynligvis skyldes at så få kritikere leser dikt og dermed ikke foreslår lyrikere som kandidater til prisen. Når det gjelder barne- og ungdomsbøker, er vi i Kritikerlaget en egen jury på tre medlemmer. Her kåres ikke vinneren etter medlemsavstemming, slik som med den skjønnlitterære prisen for voksne, fordi det er så få av kritikerne som leser barne- og ungdomsbøker.

Litteratur er litteratur

Jeg mener at god litteratur er viktig litteratur uansett om den har merkelappen barnebok eller voksenbok. Jeg er dessuten så rabiat at (selv om jeg er glad for den nye klassen for barne- og ungdomslitteratur til Nordisk Råd) jeg skulle ønske barnebøkene kunne konkurrere på like fot med voksenbøkene. Hvorfor kan ikke en barnebokforfatter få Nobelprisen?

Ett hederlig cross over-unntak var det på konferansen i Bergen. Kunstkritikeren Boel Christensen Scheel, som er førsteamanusensis ved Høyskolen i Oslo, snakket om kritikk. Av kunst – i vår setting bildebøker – og av litteratur. Bør man åpne opp for en mer etisk kritikk, åpne opp for en mer sosial erfaring, og ikke nødvendigvis alltid skille estetikk og etikk, spurte hun? Bør den som faktisk leser boken og mottakerens lesesituasjon innbefattes i kritikken, bør referanser utenfor den konkrete enkeltboken med i kritikken i større grad? Og ser vi nå, eller ønsker vi oss kanskje, en bevegelse fra kritikk som motstand og vurdering til kritikalitet som en mer reflekterende og diskuterende praksis? Spennende tanker, som gjelder såvel bildebøker for de minste, som ungdomsromaner og skjønnlitteratur for voksne, hva enten det er noveller, romaner eller dikt.

Utvide blikket

Kanskje slår jeg meg selv på munnen når jeg mener at flere burde lese bredt. Ingen er tjent med dilettanter som ikke har satt seg inn i sakene, hva nytte har vi av kritikere som ikke vet hva de snakker om? Når jeg deler min tid mellom voksenbøker og barnebøker, så glipper selvfølgelig vesentlige utgivelser, rett og slett på grunn av mengden bøker og tilgang på tid. Likevel mener jeg at jeg får mye igjen.

Bjørn Arild Ersland på konferansen Se og les i Bergen

For det barnelitterære miljøet hadde det vært av stor betydning å utvide den aktivistiske, kanskje litt vel idealistiske kjernen. Hvem vet hvilke allmengyldige debatter det kunne ført med seg?

For det voksenlitterære miljøet ville en større åpenhet og interesse for barnelitteraturen kunne gitt en forsøksvis aha-opplevelse som:

«Jøss, for en mangfoldig, morsom og skakende litteratur som skapes her og akkurat nå!»

Anne Cathrine Straume, litteraturkritiker i NRK.

Er du i mål? Med julegavene, julevaskingen, julebaksten? Julematen har vel de fleste av oss hatt allerede, men hva med den åndelige føden? Jeg har alltid ambisjoner om at jeg skal få lest så mye når det er jul.

Bøkene det ble snakket om i høst som gikk meg hus forbi, bøkene jeg ble interessert i fordi de vakte debatt eller fikk gode anmeldelser, men som jeg aldri fikk tid til å lese. Julens sosiale sinnelag setter som regel en stopper for mine drømmer om å hente inn det tapte. Men hvis jeg nå får tid, hva da? Hvilke bøker skal jeg bruke stramt tilmålte timer på?

Hvis jeg fikk velge, på øverste hylle, som det heter, og satt mutters alene på en øde øy, da ville jeg valgt bort det nye. Jeg ville brukt tid på det gamle.

Og akkurat i år har jeg et påskudd til å hente opp noe av det fineste som er skrevet både internasjonalt og her i landet, fordi forfatterne er aktualtisert av store jubliéer. Forfatterjubiléer kan være traurige saker, det må da vel ikke være påbudt å puste liv i for lengst død og forloren litteratur? Når litteraturen slett ikke er død, men lever i beste velgående, og attpåtil blir utgangspunkt og igangsetter for ny litteratur og nye tanker, ja, da er jubileet verdt hver krone. Det er lett å glemme gamle mestre når vi hver dag bombarderes av nye litterære bestselgere – som etter den første interessen viser seg å ikke være fullt så gode som markedsavdelingene vil ha det til.

Camilla

Camilla Collett kan leses i dag som for 150 år siden

Så: Jeg begynner med den eldste. «Age before Beauty», heter det, nå kan det faktisk diskuteres hvem som var vakrest av Camilla Collett og Marcel Proust, det kommer an på øynene som ser. Etter det som finnes av fotografier og portretter å dømme, tok de seg begge usedvanlig godt ut. Men Camilla er uomtvistelig eldst.

I år er det 200 år siden hun ble født, romanforfatteren, essayisten og kvinnesaksforkjemperen Camilla, født Wergeland. At hun var søster av sin bror Henrik, at hun var ulykkelig forelsket i Welhaven og at hun i mange år figurerte på den norske hundrelappen er ofte det folk flest vet om Camilla. Kanskje har vi lest «Amtmandens døtre». Er det i julen du skal lese erindringsboken «I de lange nætter»? Boken åpner med en nydelig tilegnelse til oss søvnløse. Collett tar fortvilelsen på kornet og tilbyr skjebnefellesskap – og lindring i natten – tvers gjennom de 150 årene som er gått siden hun skrev dette.

Les også: – Potent stoff om Camilla Collett

Så gjenkjennelig den følelsen er av at det er umulig å snakke om søvnløshetens forbannelse med en som aldri har opplevd den! Det er en frisk forfatter som gir tilbeste hvordan hun får reprimander hvis hun legger seg nedpå for en middagslur. Hvis hun gjør det, er det ikke rart hun ikke sover om natten, sier forståsegpåerne. Men hvem ville hindre en som var sultedøden nær i å få i seg en stakkars smule? repliserer Camilla:

«Lad I Middagssøvnen fare, saa fik I nok sove om Natten,» heder det. Men dette Argument, der imponerer mange, er alligevel grundfalsk, og passer kun til Nattesovernes eget Forhold til Middagssøvnen. Til Fraadsere kan man sige: «Vokter Eder for utidige Maaltider, hvis I vil nye Eders Gormandise ret,» men det vilde være en Latterlighed at foreskrive Maadehold for dem, der truer med at dø af Hunger.»

Camilla Collett, dette sterke mennesket som er kjent for sin ulykkelige kjærlighetshistorie, og som tidlig ble enke med fire små barn,  skriver engasjert og ærlig om forholdet til sin kjente bror og til sine foreldre i erindringsboken.

Mona Høvring har lest Camilla Collett. I romanen «Camillas lange netter», som er norsk kandidat til Nordisk råds litteraturpris fra bokåret 2013, gjenskriver hun rett og slett Camillas betraktninger i fortettet og moderne versjon. Både Camilla selv og ikke minst Mona Høvring anbefales; ta gjerne Camilla først, og oppdag hvor moderne hun er, før du får se det med egne øyne i Mona Høvrings revidering.

Marcel

Marcel Proust har hatt enorm betydning for litteraturen som kom etter ham.

Et av litteraturhistoriens mest berømte verk, begynner slik:

«Lenge gikk jeg tidlig til sengs. Noen ganger hadde jeg knapt slukket lyset før øynene mine gled igjen, så fort at jeg ikke engang fikk tid til å tenke «Nå sovner jeg».

Om Marcel Prousts forteller som guttunge faller raskt i søvn, så bruker han som Camilla Collett etterhvert nettene godt. Mørket gir rom for spekulasjon, både om det som finnes i værelset, skjult for øyet i nattens mulm, men også for tankesprang om alt som befinner seg utenfor rommet.

Også Proust har vært gjenstand for stor oppmerksomhet i år, ikke fordi den franske forfatteren selv har jubileum, men fordi hans nærmest ubeskrivelig ambisiøse verk «På sporet av den tapte tid» er hundre år i år. Proust, som levde fra 1871 til 1922 og som tilbragte store deler av sitt sykelige liv i sitt eget hjem, har levert noe av den grundigste og forunderligste litteraturen som er skrevet.

På norsk kom «På sporet av den tapte tid» i oversettelse av Anne-Lisa Amadou over en periode på 25 år – fra slutten av 1960-tallet og frem til tidlig 90-tall. I anledning hundreårsjubileet for det første bindet, «Combray» gir Gyldendal forlag ut Proust på norsk på nytt, og har bedt franskprofessor og oversetter Karin Gundersen om å modernisere Amadous oversettelse. Første bind kom ut i år.

Kanskje det er nå vi skal benytte anledningen til å følge hele verket, bind for bind, etter som de kommer ut?

Eller ta for oss den utgaven som allerede foreligger. Juleferien vil nok da bli i knappeste laget, skulle jeg tro, hvis ikke vi som Camilla Collett tar nettene til hjelp. Men hva med jul, påske og sommer? Et år med det verket som fremfor noe har vært selve inspirasjonskilden for så mange av dagens norske forfattere – ingen nevnt, ingen glemt.

«På sporet av den tapte tid» er fortellingen om en mann som vil bli forfatter. Han tviler både på talent og egnethet, hvor skal han finne materialet sitt? Først når han gir opp, innser han at han har alt i seg – og det er de tilsynelatende tilfeldige betraktningene om kunst og språk, kjærlighet og sjalusi, sosietetsliv og landsbyliv, som blir det litterære verket. Mest forbløffende av alt er at det ikke er noe tilfeldig i Prousts enorme tekst, temaer flettes i hverandre, belyser hverandre og speiles ned på setningsnivå. Å lese Proust tar tid, men gir tilbake kunnskap, lidenskap, glede.

Les også: Litteraturåret fritt etter hukommelsen

Tid for påfyll

Ved å lese klassikerne selv – og ikke bare lese om dem – kan vi oppdage hvorfor de faktisk er blitt klassikere.

Det kan synes som et finkulturelt munnhell; men det er sant, at litteraturen lyser. Tvers gjennom århundrenes natt når ordene fra en våken sjel til en annen.

Måtte denne julen gi sjelen påfyll, på samme måte som magen får sitt. Måtte lesestundene –  og nettene – med for eksempel Marcel eller Camilla – bli lange!

Hilde Hagerup skriver ungdomsromaner
med et stort alvor

Det er blitt sagt at det er et nytt alvor på vei inn i ungdomslitteraturen. De amerikanske bestselgerne er ikke lenger bare Harry Potter- eller vampyrkopier; nå er det like mye den harde virkeligheten som gjelder. John Greens roman «The fault in our stars», der han beskriver en kjærlighetshistorie mellom to kreftsyke ungdommer,  blir holdt frem som eksempel på den nye trenden. Og kanskje er Alvoret en ny trend der ute. I norsk barne- og ungdomslitteratur har alvoret vært en bærende del av produksjonen riktig lenge.

I fem år har jeg sittet i juryen for Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. Og er det noe som karakteriserer norske ungdomsromaner, så er det alvor. I bøker for yngre barn kan det spores mer humor – forfattere som Jo Nesbø, Arne Svingen, Arnfinn Kolerud og Nina E. Grøntvedt er gode representanter her – men i ungdomsbøkene? Der er humoren så godt som fraværende.

Ikke dermed sagt at det ikke finnes lyspunkter blant norske ungdomsromaner. Det gjør det nettopp! Mitt poeng er at alvoret, inderligheten og ikke minst døden er sterkt til stede i norske ungdomsbøker – og har vært det i mange år.

Bryter tabuer

Tor Fretheim: "Ingen ild tenner stjernene"

Ta en mann som Tor Fretheim. I boken «Ingen ild tenner stjernene» fra 2008 skildrer han  – i knapp lettlestform – slutten av livet til en gutt som skal dø av aids. Sykdommen er han sannsynligvis påført av sin egen far. I fjorårets Fretheim-bok «Kjære Miss Nina Simone» nøster en tenåring opp historien der far sannsynligvis har tatt livet av mor. Lystig er det ikke. Men dette er romaner som åpner opp for at det vonde og vanskelige også finnes, det er som om forfatteren sier at «det går an å snakke om det som ikke kan snakkes om».

Hilde Hagerup er en annen forfatter som går inn i teksten med et stort alvor. Hun har skrevet om mobbing, om foreldre som svikter, om foreldre som skal dø.  Syke foreldre, gjerne foreldre som har en psykisk lidelse,  som fører til at de unge må ta et lovlig stort ansvar selv, har lenge vært tema i barne- og ungdomsbøkene. Det kan i blant bli vel høye doser, i alle fall for en som leser mange ungdomsromaner i løpet av et år. De siste årene har det også vært en tendens til at det er den unge selv som er syk. Hvordan leve livet med trusselen om snarlig død hengende over seg? Er det mulig å leve et fullverdig liv med et handikap? Slik sett byr ikke John Greens roman på noe revolusjonerende nytt.

Anmeldelse av John Green: \»Faen ta skjebnen\»

En som har skildret foreldres psykiske lidelse med humor, er Endre Lund Eriksen –  i barnebøkene om Pitbull-Terje. I ungdomsromanen «Super» fra 2009 skriver han om en blind ungjente som setter seg store mål og fikser det hun vil, og i fjorårets «Den sommeren pappa ble homo» skriver han morsomt og inkluderende om homofili og stereotype forestillinger om kjønn og kjærlighet.

Eksistensiell

Den norske forfatteren som kanskje i størst grad har utvidet ungdomsgenren med sine engasjerte romaner og skrevet seg inn i store spørsmål som identitet, verdier, ja, selve  meningen med livet, er Harald Rosenløw Eeg. Man kan jo spørre seg: Hvis ikke ungdomstiden er en alder for nettopp å filosofere over hvem man er og hvor man går, hva er den da? Akkurat derfor trengs bøker som gjør noe mer enn å underholde, fortellinger som viser frem en verden som kan være vanskelig, men som det er verdt å kjempe for.

Linn T. Sunne fikk før jul Brageprisen for romanen «Lille ekorn», der hun skriver om en 14-åring som forelsker seg i sin 30 år eldre håndballtrener. Her skildres en seksuell tiltrekning som er både forbudt og ubehagelig (ikke minst siden den voksne mannen er med på notene), og fortellingen har skremmende likheter med virkeligheten.

Politisk

Simon Stranger skriver om Emilie, som melder seg inn i aksjonsgruppen «Verdensredderne» – en ungdomsgjeng som vil ha slutt på at rike norske ungdommers overforbruk skaper slavearbeidere i Asia. Også Kari Bøge kritiserer forbrukersamfunnet, såvel som sexfiksering og jag etter selvrealisering i sin nye roman «Slutt!» .

U-prisen

Ser vi på bøkene ungdommene selv anbefaler, og som på bakgrunn av tenåringenes egne anmeldelser er blitt nominert til U-prisen, bestod fjorårets kandidater overveiende av  dystopier, historier lagt til et fiktivt fremtidslandskap ødelagt av en naturkatastrofe. Årets kandidater gir først og fremst realistiske samtidsskildringer, der både rasisme, 2. verdenskrigs jødeforfølgelse og umulig kjærlighet er alvorlige ingredienser.

Uprisen

Om den ikke er ny, så kan vi kanskje spore en forsterket interesse for den realistiske litteraturen fremfor den fantastiske også her hjemme.

Det er i alle fall ingen ting som tyder på at sansen for alvoret i norske ungdomsbøker blir borte med det første.

Linn T. Sunne vant Brageprisen 2012 i klassen Åpen klasse: Ungdomsbøker onsdag kveld. Foto: Junge, Heiko/NTB Scanpix

Hun skriver kortfattet, Linn T. Sunne. Og hun skriver i et språk som virker dagligdags og gjenkjennelig for norske ungdommer. I år har hun tatt fatt i et nesten umulig tema: Seksuelle overgrep mot mindreårige.

Hvem har skylden?

Kan skyld fordeles i slike overgrepsaker? Det er et uhyrlig spørsmål som det nesten kan virke som om Sunne stiller. For tiltrekningen i «Lille ekorn» er gjensidig. Med en viss Vågå-sak friskt i minne er det uhyggelig hvor aktuell denne ungdomsromanen er.

Aurora er 14 år. Hun er flink på skolen, best på håndballaget. Hun har ambisjoner. Og hun har et ungt og lengtende hjerte. Det skal føre henne ut i farlig farvann. Etter en håndballtrening får hun en tekstmelding fra treneren, Gaute, som ønsker henne lykke til på kretslaget. Gaute nærmer seg 40, han er far til Dorte som også spiller på laget. Aurora har hatt ham som trener siden hun var liten jente.

Sms’er

Tekstmeldingen er uskyldig nok. Men det kommer flere. 14 år gamle Aurora begynner å tenke over hvordan Gaute egentlig ser ut, og ikke minst på hvordan hun selv ser ut, i hans øyne. Endelig er det noen som ser henne! Noen som kaller henne «Lille ekorn».

Slik baller det på seg. Aurora vil gjøre stadig bedre inntrykk, Gaute vil se henne «slik ingen andre har sett deg». (s 59) Det er dét han ønsker seg til fødselsdagen sin.

Men plutselig sier han stopp. Aurora er stormforelsket, hun bombarderer ham med spørsmål, oppsøker ham hjemme, legger seg syk. Og så får moren se nakenbildet som Aurora har sendt til den voksne treneren.

Slutt på «moroa»

Slutten på romanen kommer brått. Fakta legges på bordet, budskapet til leseren blir tydelig: Det er alltid den voksne som har ansvaret. Det er alltid den voksne som kan tillegges skyld. Men for en som er midt oppe i det, kan «skyld» og «overgrep» oppleves svært annerledes enn for den som ser forholdet utenfra. Dette tør Linn T. Sunne diskutere.

«Lille ekorn» er inndelt i førtifire luftige kapitler, skriften er stor, lett å lese. Drivkraften er tekstmeldingene mellom Aurora og treneren, forholdet som utvikler seg parallelt med at hun kjemper seg til en plass på ungdomslandslaget.

Og det er modig gjort å legge ut en 14-årings stormende forelskelse i en voksen mann. Det er modig gjort å behandle et så komplekst tema i et så knapt format. Og det er godt gjort å få det til å fungere. Jeg tror det først og fremst er voksne lesere som vil savne mer kjøtt på bena, mer bakgrunn. For unge lesere blir fortellingen levende og gjenkjennelig, fortalt i et språk som er dagligdags, upretensiøst. Og til tross for Auroras fornedrende opplevelser, til tross for den voldsomme nedturen, slutter boken med et optimistisk «ja!».

Stor bredde

Å skulle bedømme norske ungdomsromaner opp mot hverandre, er ikke lett, til det er genren faktisk videre enn man skulle tro. Det vitner de fire kandidatene til årets Bragepris om. Der «Lille ekorn» nesten kan betraktes som en «lettlest-bok», skriver Aina Basso og Harald Rosenløw Eeg ambisiøse romaner for et langt voksnere publikum. Arne Svingens feelgood-roman kunne like godt konkurrert i klassen for barnebøker.

I motsetning til litteraturkritiker Guri Fjeldberg, som på barnebokkritikk.no mener årets bragenominerte ungdomsromaner ikke er gode nok, ser jeg fine kvaliteter ved alle de fire bøkene.

At juryen gir rom for et spenn, og viser en bredde fra det svært litterære til det mer umiddelbart tilgjengelige, ser jeg på som positivt. Man kunne fryktet at norske ungdomsromaner nå var inne i en dystopisk sosialrealistisk trend; de siste års bøker om selvmord og familier i oppbrudd kunne tyde på det. Nå ser jeg større forskjeller og vilje til originalitet både tematisk og formmessig. Det lover godt for leserne, som er like mangfoldige i sin leseinteresse som litteraturen selv.

Les anmeldelser av de andre nominerte:

• Harald Rosenlow Eeg: Hunger
• Arne Svingen: Sangen om en brukket nese
• Aina Basso: Inn i elden

Språklek

Ja, for den heisen var blitt en oppfordring til oppfinnsomhet, til lek og språkeksperimentering på min arbeidsplass her på Marienlyst. Dagens blogg skal handle om språk og språkets betydning. Men utgangspunktet er altså en heis.

Det har seg slik:

På grunn av omfattende bygningsarbeider i NRK, er en av heisene midlertidig utstyrt med finérplater på alle veggene. Det er nok for å beskytte heisen mot store maskiner, dunkskader, skitt? Ikke før var de rene, nakne flatene spikert opp, så begynte taggingen.

Og taggingen materialiserte seg i skrift. Den første lød slik:

Det gikk ikke mange dagene før en lystigper hadde strøket over «jorda» og satt «NRK» i stedet, slik at det ble: «Er NRK egentlig en annen planets helvete?» Se det gir igjen helt andre perspektiver…

Men kreativiteten stoppet ikke der. Nå ble ordet helvete strøket ut, og dermed stod det: «Er NRK egentlig en annen planet?

Oppfinnsomheten i heisen gjorde at jeg gledet meg til hver ny tur, og begynte å ta heisen regelmessig, i stedet for å løpe trappene, som jo egentlig er min snusfornuftige ambisjon.

Livsfilosofi

Men når får jeg tid til de store tankene når trappene skal løpes og tastene skal twitre og nye bøker leses, helst så raskt som mulig? I vår kom det en bok som nettopp oppfordrer til å stoppe opp, stille spørsmål, og la tid og tanker komme. Boken heter rett og slett «Det spørs», og er et usedvanlig fint samarbeid mellom forfatteren Jostein Gaarder og illustratøren Akin Düzakin. Teksten består kun av spørsmål, fra de helt store som «Hvor kommer verden fra?» til det nære, konkrete og kanskje moralsk forpliktende «Hva vil jeg bruke livet mitt til?» Parallelt med spørsmålene løper Akin Düzakins illustrasjoner, pastellduse bilder som utgjør en egen, nydelig historie, men som også har koblingspunkter med, og kan «leses» opp mot spørsmålene teksten stiller.

Les anmeldelsen av «Det spørs»: http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.8044150

Tilbake til heisen. Og til den forbløffende kreativiteten med filosofisk tilsnitt. For nye ord dukket stadig opp, nye visdomsord. Som dette, rett over knappene der du velger etasje: «Livsfilosofi: Sluta klaga, begynn at leva». Hvem har skrevet dette? En svensk bygningsarbeider? Og like under: «Jeg vil miste ekelt mye Norge». Det utsagnet er i alle fall skrevet av en med et annet morsmål enn norsk, en som kanskje snart skal tilbake til et hjemland langt borte. Kurdistan, kan jeg gjette på, siden noen også har skrevet navnet Kurdistan på heisveggen.

Hvem får hjulene til å gå rundt?

Tradisjonell som jeg er, kan jeg ikke la være å bli forundret over oppfinnsomheten og uttrykksviljen til de som bruker denne heisen mer enn meg. Bygningsarbeidere, arbeidsinnvandrere, nordmenn, svensker, polakker som ikke har ordet som arbeidsredskap – jeg gjør meg noen tanker om hvem som egentlig får hjulene til å gå rundt i – eller som rent konkret får bygningsarbeidet i NRK til å gå fremover.

Og ikke før jeg har tenkt tanken, dukker merkelig nok et av verdens mest berømte palindromer opp. Et palindrom er et ord som kan leses likt fra begge veier, som Anna, eller Otto, for å ta de aller enkleste norske, eller Agnes i senga, for å ta et litt mer avansert. Palindromet på heisveggen er uendelig mye mer perfeksjonert enn som så, det består nemlig av fem ord i et kvadrat som kan lese forlengs og baklengs, oppefra og ned, nedenfra og opp, og det står fortsatt det samme. Sitatet – som er på latin og første gang ble registrert i ruinene fra Pompeii, og altså da må være fra før år 79, da Vesuv hadde sitt katastrofale utbrudd – lyder:

SATOR

AREPO

TENET

OPERA

ROTAS

Store sammenhenger

Helt sikre er man ikke på betydningen, men det er noe sånn som at «Såmannen / Bonden holder hjulene i gang». Betydningen har vært trukket inn i ulike kristne tradisjoner, for eksempel utgjør ordet «Tenet» et kors, der det står midt i kvadratet. Og såmannen, er det Jesus?

Min interesse ble vekket av den åpenbare suvereniteten dette palindrom-kryssordet utgjorde. Prøv selv, sett sator øverst på et ark, skriv så arepo på neste linje, deretter tenet, opera, rotas. Flott?

Og når jeg, etter å ha undersøkt betydningen, i tillegg finner ut at meningen kan tolkes rett inn i mine refleksjoner om hvem som egentlig holder hjulene i gang, da blir det rett og slett magi.

Ord blir handling

Det får være nok konspirasjonteori. Men mitt poeng er at ord er magi. Ord skaper mening, ord skaper mennesker. Det kan være ord som gir varme og trygghet. Eller ord som nedverdiger, håner. Jeg intervjuet en gang den israelske forfatteren Amos Oz, og spurte ham om han som forfatter og skrivende menneske følte noen spesiell forpliktelse til å delta i samfunnsdebatten. Ikke nødvendigvis, sa han, for som mange andre forfattere var han mer interessert i å skape litterær kunst som blir stående, enn å gi kjappe kommentarer til nyhetsflyten. Men ett ansvar har vi som forfattere, sa Oz, og det er å si fra når vi merker at ordbruken i offentlig debatt hardner, når ordene blir propaganda og diskriminerende begreper og uttrykk blir brukt om visse mennesker, enten de klistres på i forhold til rase, religion eller kjønn, da må vi som er vant til å smake ordenes nyanser si fra!

At ord kan føre til handling, både av godt og av ondt, det har vi sett så altfor tydelig det siste året her i landet.

Krass ungdomsroman

Mikael Niemi: "Bomb dem!" Cappelen Damm 2012

«Bomb dem!» er tittelen på Mikael Niemis siste roman, en ungdomsbok som kom på norsk denne uken. Boken holder frem en frustrert 16-år gammel gutt som har definert seg ut fra samfunnet og klassekameratene, som han karakteriserer som drittsekker eller idioter. Selv mener han at han er et geni, som en gang skal vise verden, han skal ta hevn for all forsmedelse, han skal gjøre noe stort. Heldigvis for verden vil han bombe skolen med ord, og ikke med granater. Men hvor går grensen for hva som kan sies? Er det rart rektor ser det som en trussel når skolen tagges ned av ord om å kaste granater inn i korridorene og la ildstrålen bane seg vei inn i klasserommene?

Anmeldelse av «Bomb dem!» http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.8177178

Når skal vi si fra? Når skal vi ta ordet i vår makt og vise motstand, heller enn å dysse det ubehagelige og provoserende ned? Og hvilket ansvar har propagandister for voldshandlinger som er blitt utført på deres oppfordring, så å si?

De samme spørsmålene stiller kritiker Jon Rognlien, som i Dagbladet omtaler boken «Ord som dödar. Om folkmord och propaganda» skrevet av svenske Niclas Sennerteg. I boken gjennomgår han de få rettssakene der propagandaspørsmålet har vært rettslig vurdert, og nevner de ytterst få som er dømt for sin bruk av språket.

Les Jon Rognlien: 

Og her står jeg, en tidlig sommermorgen, og ser at heisen er vasket. Noen har brukt grønnsåpen og fjernet den finurlige ordkveruleringen. Hvorfor kneble dialogen? Finérplatene skal jo ut en vakker dag, kunne ikke skriften på veggen fått stå?

«Bokhyller er spennende møbler. De kan føre deg hvor som helst», skriver Tor-Åge Bringsværd i sin siste roman. Slik var det med min heis. Om jeg bare skulle til 3. etasje, så kunne denne heisen, i noen stimulerende uker, føre meg hvor som helst.

Om gårsdagen var poetisk i sitt tilsnitt for mitt vedkommende, betyr ikke det at den var irrelevant i forhold til festivalens økonomiske overbygning. Johan Jönsons opplesninger fra samlingen «Efter arbetsschema» dreide seg i stor grad om penger, kanskje helst mangelen på penger og de refleksjoner det kan gi, både for voksne og barn. Øyvind Rimbereids visjonære diktfortelling om Jimmen og Norges nye oljealder er såvisst et møte med en helt ny økonomi.

Sånn sett befester de ett av Reinertsens poeng, nemlig at det er i lyrikken, og ikke i prosaen, vi finner engasjert skrift om den nyrike, norske virkeligheten, enten forfatterne heter Rimbereid, Øyvind Berg eller Inger Elisabeth Hansen.

Med økonomens briller

Bak bunker med budsjett og bragevinnere: Maria Berg Reinertsen

Maria Berg Reinertsen er samfunnsøkonom og journalist i Morgenbladet. Hun har dessuten skrevet en bok med den pirrende tittelen «Ligningen for lykke». I dag holdt hun et spiss- og velformulert foredrag her på Lillehammer om den norske skjønnlitteraturen etter at Handlingsregelen for bruk av oljepenger ble lansert i 2001.

Hun har lest norske forfattere opp mot Statsbudsjettet, og for å avgrense den litterære oljeboringen, har hun tatt for seg bragevinnerne i klassen for skjønnlitteratur for voksne de siste elleve årene. Hva slags økonomisk virkelighet er det som presenteres i skjønnlitteraturen, og hvordan stemmer den overens med Statens versjon?  Jo, der Statsbudsjettet i sin optimisme viser til at Norge er et av de landene i verden som har mest fornøyde innbyggere, holder skjønnlitteraturen frem antihelter, folk som har definert seg ut av fellesskapet. Og ikke vil de ta del i det heller. Her er ingen felles kamp for økonomiske rettigheter, likestilling eller samfunnsendringer. De norske antiheltene på 00-tallet har nok med seg selv.

Reinertsen har puttet bragevinnerne inn i en makroøkonomisk tabell, der hun går inn på hovedpersonenes arbeidsmarkedstilknytning og økonomiske utfordringer. Hun fant ut at romanene merkelig nok byr på svært lite snakk om pengemangel, selv om de samtidig gir minimal beskrivelse av konkret arbeid.

Det mest konkrete arbeidet som beskrives, er mannlige forfattere som strever med å skrive om seg selv, sier Reinertsen, med henvisning til bragevinnere som Tomas Espedal, Gaute Heivoll og Karl Ove Knausgård.

Overordnet grep

Å lese etter et overordnet prinsipp, på leting etter konkrete innslag i litteraturen, kan være fruktbart. Unge lesere har allerede påpekt hvor mye tristhet det er i den nye, norske skjønnlitteraturen. Har de definert det tomrommet som oppstår når det ikke er mer nasjonal dugnad å gjøre, ikke flere økonomiske drømmer å realisere?

Noen navn trekker Reinertsen likevel frem – på forfattere som har tatt inn over seg den nye økonomiske hverdagen. Henrik Langelands «Wonderboy» med dens ekstreme selvrealisering var et slags forvarsel om finanskrisen. Stig Sæterbakkens «Kapital» er en annen bok som nevnes, likeledes Merethe Lindstrøms siste roman «Dager i stillhetens historie». Det er en av de sjeldne skjønnlitterære bøkene som, blant mye annet, beskriver den økende arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa.  

 Les NRKs anmeldelse av «Dager i stillhetens historie»: http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.3952456

Les NRKs anmeldelse av «Wonderboy»: http://www.nrk.no/nyheter/kultur/2791937.html

Les NRKs anmeldelse av «Kapital»: http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.532546