Oliver Møystad har besøkt bokmessa i Frankfurt
i mange år. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

En av de norske forfatterne som peker seg ut på verdens største bokmesse er Samuel Bjørk. Det er et pseudonym og boken det handler om heter Det henger en engel alene i skogen. Den dukket opp fra sidelinjen, og er nå solgt til flere land, blant annet Spania og Brasil.

Hvilken norsk bok ville du anbefalt lesere i andre land? Bruk kommentarfeltet nederst i saken!

– En agent har klart å lage hype rundt den, den kom som en overraskelse, sier Oliver Møystad. Han er rådgiver i NORLA (Norwegian Literature Abroad), organisasjonen som arbeider for å spre norsk litteratur i utlandet. NRKbok møtte ham på bokmessen i Frankfurt denne uken og han ga oss en pekepinn og to om hvilke norske forfattere som det er mest blest om internasjonalt.

–En annen, som kanskje ikke er like overraskende, er Roy Jacobsen. Han har allerede mange forlag, og han har en nydelig bok i år, De usynlige. Den er det mange som er interessert i. Ellers så vet jeg at det er mange som er interessert i Cecilie Engers bok, Mors gaver. Den er også veldig fin og mange har lagt merke til den. Og Tore Renbergs Vi ses i morgen er det mange som ser på nå.

• Les også: Tore Renberg: – Jeg går inn i en helt ny fase i mitt forfatterskap

Her er noen av de norske bøkene som peker seg ut på bokmessa i Frankfurt.

Hva skjer egentlig på bokmessa? Er det mye som blir solgt her?

– Det er sjelden at ting blir solgt her. Det agentene prøver å gjøre, de som selger rettighetene, er å lage hype rundt noen bøker. Hvis de får til det, er det veldig bra, men det må være en bra bok også, ellers så funker det ikke.

Hvor vanskelig er det å lage hype på verdens største bokmesse?

– Noen ganger så kan det gå. For et par år siden, skjedde det med Gaute Heivolls Før jeg brenner ned. Det var et engelsk forlag som kjøpte den rett før messa, og da skjønte alle at her var det noe. Når en bok blir solgt til England, er det veldig viktig, så da skulle plutselig alle kjøpe den boken. Det gjelder å ha riktig timing. Forlagene får ganske mange ting før messa slik at de kan forberede seg.  Her har vi møter hver halvtime, hele dagen, hver dag, forklarer Møystad.

– Forlagsredaktørene går rundt fra stand til stand, mens andre selger eller presenterer bøkene. Det handler mye om å holde seg orientert og om å finne ut hva som kommer, det blir sjelden salg her. De sier «den og den boken kan jeg være interessert i» og så får de tilsendt en prøveoversettelse og boken, som de kan få en oversetter til å lese. Og så kan ting bli solgt. Hvis det ikke er de store tingene som skal selges der og da. Og det er veldig ofte engelske og amerikanske bestselgere. Der skjer det fort.

Møystad har besøkt bokmessa i Frankfurt mange ganger før, både som rådgiver for NORLA og som redaktør og agent i forlagsbransjen.

Har det skjedd noe med interessen for norsk litteratur de siste årene?

– Ja, den har økt. Den har økt over mange år.

Hva kan være grunnen til det?

– For det første så er litteraturen vår veldig god, men det har også noe med NORLAs og forlagenes arbeid å gjøre. Det har blitt gjort mer for å profilere og promotere norsk litteratur. Det første store hoppet var da Jostein Gaarder fikk sitt internasjonale gjennombrudd og dermed så ble norsk litteratur kjent og flere ble interessert i å se om det kom mer fra Norge. Og så kom det et nytt hopp med Per Petterson og Ut og stjæle hester, og så kom det Jo Nesbø.

Er det en snowball-effekt vi ser her?

– Ja, for eksempel med Per Petterson så ser man at «oh, ja, her er det mer som kan være interessant», og etter Jo Nesbø så tenker man «ja, norsk krim kan også være interessant, ikke bare svensk». Alle forlagene vil ha den neste store suksessen. Og så oppdager de at norsk litteratur faktisk er veldig interessant på veldig mange felter; vi har en veldig bred og god litteratur.

• Les også: Brasil stiller tungt på verdens største bokmesse
• Les også: City of God-forfatter Paulo Lins om sin nye roman: – Dette er historien om hvordan sambaen ble til

Se bilder fra årets bokmesse i Frankfurt!

Hvilken norsk bok ville du anbefalt lesere i andre land?

Brasil er æresgjest på bokmessa i Frankfurt, som arrangeres fra 9. til 13. oktober. Foto: Frankfurt Book Fair/Peter Hirth

I praksis betyr det at Brasil stiller med over 70 forfattere, viser frem over 100 litterære utgivelser og er i en eller annen form fokus i nesten 500 arrangementer i byen, både i og utenfor messeområdet.

Det betyr også at brasilianeren i NRKs litteraturredaksjon, altså undertegnede, pakker kofferten og reiser til Frankfurt med notatblokk, kamera og lydopptaker for å gi deg, kjære leser, et lite glimt av det som skjer der nede.

Allerede nå, er det et par ting som jeg har bitt meg merke i.

Brasil er en av verdens største økonomier, og landet har blitt viktigere som global aktør. Bokmarkedet vokser også, med flere utgivelser, flere lesere og større omsetning i bransjen de siste årene.

Landet prydet forsiden av The Economist i 2009.

I tillegg til å være hovedgjest i Frankfurt i år, er Brasil også hovedgjest på bokmessen i Göteborg neste år. I fjor viet dessuten det litterære tidsskriftet Granta en hel utgave til unge brasilianske romanforfattere.

Og la oss ikke glemme to av verdens største sportsbegivenheter, fotball-VM og OL, som arrangeres i Brasil i henholdsvis 2014 og 2016.

En annen interessant ting som jeg har fått med meg, er at en rekke brasilianske bøker har blitt oversatt til skandinaviske språk siden 2005 med støtte fra det brasilianske nasjonalbiblioteket, og de aller fleste av dem har kommet ut på svensk. Er det noe som svenskene ser i brasiliansk litteratur som norske forlag ikke har oppdaget enda? Det er et av spørsmålene jeg vil prøve å få svar på i Frankfurt.

Det finnes selvfølgelig mer enn Paulo Coelho på norsk også. I sommer fikk Ka forlag og oversetter Christian Rugstad mye skryt for de norske utgavene av den brasilianske forfatteren Machado de Assis’ klassikere Brás Cubas’ posthume memoarer og Dom Casmurro. I høst ga Cappelen Damm Francisco de Azevedos roman Tante Palmas ris på norsk.

Neste år introduserer Gyldendal norske lesere for to av Brasils mest bemerkelsesverdige unge forfattere: Michel Laub og Daniel Galera. Begge to kommer jeg til å møte i Frankfurt.

Følg bokmessa i Frankfurt med #NRKFrankfurt på Twitter og Instagram! Bokmessens offisielle hashtag er #fbm13.

Gjengen fra Alex Robinsons tegneserieroman Box Office Poison, en av Hilde Østbys favorittbøker med handling lagt til New York. Foto: Alex Robinson/Top Shelf

• Les også: Lesetips til Barcelona-turen
• Les også: Lesetips til London-turen
• Les også: Lesetips til Paris-turen

– Ingen her som er på toppen av karrieren

– New York er, når du besøker den første gang, en by det føles som om du har sett gjennom et prisme: mange filmer og bøker farger blikket ditt på den. Men det er spesielt tre bøker som jeg forbinder med New York og som har helt forskjellige blikk på byen, sier Østby.

– Den ene er Truman Capotes Breakfast at Tiffany’s, som gir et fantastisk bilde av New York på 1940-tallet. Det er nesten som om det drysser stjernestøv over de bohemene som levde i byen og den merkelige, skrudde karakteren Holly Golightly. Den andre er Bret Easton Ellis’ Glamorama, hvor New York er det mest overfladiske stedet i verden, et sted for angstfylt statusjag og tomt forbruk. Den tredje er Alex Robinsons Box Office Poison, som viser et mer scruffy New York.

Box Office Poison. Foto: Alex Robinson/Top Shelf

– Karakterene i boken er studenter, drømmere, up and coming-folk og en has been-tegneserieskaper. Det er ingen her som er på toppen av karrieren. Det er noe loslitt ved hele dette universet som jeg liker godt. Og så er det en kjærlighetshistorie med et litt atypisk par, som jeg synes er veldig rørende.

Box Office Poison er en såkalt «multiplotfortelling» med en rekke forskjellige karakterer. Boken sentreres rundt Sherman Davies, en bokhandelansatt som drømmer om å bli forfatter, den gamle tegneserieskaperen Irving Flavor og Shermans venn (og Flavors assistent) Ed.

– Irving Flavor har ikke fått ære for en tegneserie som han skapte, og leseren skjønner at det er en millionindustri rundt denne tegneseriekarakteren. Det ser ut som karakteren er basert på Bill Finger, mannen som aldri fikk æren for å ha skapt Batman sammen med Bob Kane.

– Mer enn blankskurte skyskrapere

Østby leste Robinsons tegneserieroman for første gang da den kom ut i 2001. Et halvt år senere reiste hun til New York.

– Boken viser et New York som jeg tenker at jeg kunne ha tilhørt. Jeg er ikke en Sex and The City-jente, selv om jeg  har lest den boken også. Det glamorøse New York har jeg aldri følt at jeg kunne ta del i, jeg liker bedre fortellinger om de som ikke lykkes, som taper, som forsøker så hardt de kan uten hell, fortsetter Østby.

Hun foretrekker å oppleve New York på gateplan, slik som Robinsons karakterer gjør i romanen.

– Det beste ved byen for meg er ikke de blankskurte skyskraperne. Det er alle de rare butikkene, de små og litt skitne leilighetene og de fine kafeene, fortaus-New York, det lesende New York, det intellektuelle, men ikke altfor rike Woody Allen-New York, sier forfatteren.

Forfatter Hilde Østby beskriver Box Office Poison, tegneserieskaper Alex Robinsons debutroman, som både morsom og rørende. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Østby er spesielt glad i det mangfoldige karaktergalleriet i Box Office Poison.

– Robinson tegner opp et stort teppe av mennesker, og det er disse menneskene som utgjør byen. Man får den følelsen av at byen er en vev av skjebner som henger sammen.

–  Jeg kjenner meg mer igjen i denne typen fortellinger enn i statiske reiseguidebeskrivelser, som «gå dit, se det, kjøp den isen». Det er mye bedre når du gjør byen til din, når du føler at du er en del av byen mens du er der. Jeg synes at det å sitte på en benk i Central Park og drikke kaffe og se på menneskene som går forbi, for eksempel, er en større opplevelse enn å stå i kø for å stå på toppen av Empire State Building, forklarer hun.

Østbys New York-tips er å besøke kafeen på MoMA (Museum of Modern Art).

–  Jeg elsker å gå på MoMA. Hele bygningen er ikonisk, man finner den i filmer, bøker og alt mulig, og det er fantastisk samtidskunst der. Det å sitte i kafeen og se ut over hustakene, det var helt fantastisk. Da følte jeg at jeg var i hjertet av New York, sier hun.

Lesetips for deg som skal til New York

Bret Easton Ellis, Glamorama (1999): Glamorama er en sosial satire og en spenningsroman. Victor Ward, en ung og hipp modell i New York, tvinges og bindes inn i en ukjent og truende situasjon hvor berømmelse, terrorisme, familiebånd og politikk går hånd i hånd. Han forsøker å komme seg ut, men alle fluktveier er stengt. Boken ble oversatt til norsk av Leif Helgeland.

Audrey Hepburn i rollen som Holly Golightly
i filmversjonen av "Breakfast at Tiffany's".
Foto: Filmweb

Truman Capote, Breakfast at Tiffany’s/Frokost hos Tiffanys (1958): De fleste husker kanskje hovedfiguren Holly Golightly fra filmklassikeren med Audrey Hepburn. Men Frokost hos Tiffanys var opprinnelig en kortroman skrevet av den amerikanske forfatteren Truman Capote. Handlingen er lagt til New York på 1940-tallet og fokuserer på vennskapet mellom Golightly og en ikke-navngitt forteller, begge leieboere i en leilighet i Manhattans Upper East Side. Boken kom ut for første gang i norsk oversettelse i 1961.

Rona Jaffe, Det beste i livet/The Best of Everything (1958): Det beste i livet forteller historien om et knippe unge kvinner som arbeider på kontor på Manhattan i etterkrigstidens New York. Vi følger dem gjennom en overgang til voksenlivet der oppvekstens naivitet blir revet bort. Boken ble filmatisert i 1959 med blant andre Joan Crawford og Hope Lang. Den ble oversatt til norsk av Waldemar Brøgger i 1959. En ny utgave ble utgitt av Silke forlag i 2011.

Art Spiegelman, In the shadow of no towers (2004): Dette er Spiegelmans reaksjon på terrorangrepet 11. september 2001. Spiegelman er blant annet kjent for tegneserien Maus, som han fikk Pulitzer-prisen for.

Paula Fox, Desperate personar/Desperate Characters (1970): Boken handler om Otto og Sophie Bentwood, som bor i et renovert rekkehus i Brooklyn. Etter at Sofie blir bitt i hånda mens hun prøver å mate den utsultede nabolagskatten, begynner en rekke små og illevarslende ulykker å hjemsøke livet deres. Boken ble oversatt til norsk i 2010 av Tove Bakke.

Don DeLillo, Cosmopolis (2003): Cosmopolis er en kort og handlingsmettet fortelling om Eric Packer, en 28 år gammel styrtrik finansmann i New York. Han eier en førtiåtteromsleilighet og har akkurat giftet seg med en kvinne som kommer til å arve en formue et sted i Europa. Packer oppholder seg hele dagen i en stretch-limo, på vei fra østsiden av Manhattan til vestsiden. I løpet av dagen tar han avstikkere fra bilen for å møte sin kone og andre kvinner han har et forhold til, han spiser, han venter, han handler på den japanske børsen mens trafikken stopper helt opp fordi presidenten er i byen, og han blir vitne til fysisk voldelige og dramatiske hendelser.

Paul Auster, New York-trilogien/New York Trilogy (1987): Auster fikk sitt store gjennombrudd med de tre kortromanene som utgjør New York-trilogien: City of Glass, Ghosts og The Locked Room. Her benytter Auster detektiv-formen til å behandle eksistensielle spørsmål og identitetsproblematikk. Rammen for de labyrintiske fortellingene er lagt til New York, og noen av personene dukker opp i flere av historiene.

Jonathan Safran Foer, Ekstremt høyt og utrolig nært/Extremely Loud and Incredibly Close (2005): På telefonsvareren hjemme hos unge Oskar i New York finnes det fem meldinger. Alle fra morgenen 11. september 2001 og alle fra hans avdøde far. Romanen er fortellingen om det som skjer i familien etter at tvillingtårnene falt. Men den går også tilbake i tid, til foreldrenes historie og til besteforeldrenes. Romanen ble oversatt til norsk i 2006 og filmatisert i 2011 med Tom Hanks, Sandra Bullock og Thomas Horn i hovedrollene.

Michael Cunningham, Før kvelden kommer/By Nightfall (2010): Peter og Rebecca Harris er midt i førtiårene, bor i Soho på Manhattan og er på høyden av sine karrierer. Så dukker Rebeccas yngre bror Ethan opp, en vakker, forførisk tjuetreåring med en fortid med narkotikaproblemer. Hans nærvær får Peter til å stille spørsmål ved sine kunstnere, deres arbeid, sin egen karriere – hele den verden han omhyggelig har konstruert. Forfatter Michael Cunningham vant både Pulitzer-prisen og PEN/Faulkner-prisen for boken The Hours, også kjent fra filmversjonen med Meryl Streep, Julianne Moore og Nicole Kidman. Før kvelden kommer ble oversatt til norsk i 2011 av Kari og Kjell Risvik.

Har du tips om bøker med handling lagt til New York? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Se tipsene som leserne våre har delt på Instagram.

En av favorittbyene hennes er London, og boken hun anbefaler deg å lese hvis du skal dit, er Oscar Wildes klassiker fra 1891, Bildet av Dorian Gray.

Forfatter Ida Løkås debuterte i fjor med «Det fine som flyter forbi», en roman med handling lagt til London. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

• Les også: – Boken gjorde det morsommere å være i Barcelona

Skildrer forskjellene mellom øst og vest

Romanen handler om den unge og vakre Dorian Gray, som får et portrett av seg malt av kunstneren Basil Hallward. Når det er ferdig, ønsker Dorian at portrettet skal eldes mens han selv får beholde sin ungdom for alltid.

Han får sitt ønske oppfylt, og lever et utsvevende liv uten at utseendet forandres. Men alle som kommer i hans nærhet, rammes av ulykke. Til tross for at han prøver å gjemme vekk portrettet på løftet, driver det fortsatt ham mot katastrofe.

Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray har blitt oversatt til norsk flere ganger siden 1923. En av de mest kjente er Ragnar Kvams oversettelse fra 1959. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray har blitt oversatt til norsk flere ganger siden 1923. En av de mest kjente er Ragnar Kvams oversettelse fra 1959.

– Boken skildrer det overfladiske livet på vestkanten av byen, med fester, teater, kunst og fransk cuisine. Men så drar Dorian til østkanten for å bruke opium, bli høy og late som om han er en annen. Disse forskjellene mellom steder i byen gjenspeiler også forskjellige sider ved Dorian: det vakre ytre og det stygge som er inne i ham selv, sier Løkås.

– På den fattige og falleferdige delen av byen er det skittent, folk er stygge, det lukter vondt. Den fine vestkantdelen var veldig inspirert av Frankrike på den tiden; alt skulle være fantastisk, klærne skulle være ekstravagante og middagsselskapene skulle være overdådige, fortsetter hun.

«Det var begynt å falle et kaldt regn og lyktene skinte uhyggelig ut i den fuktige, tette luften. Pubene ble nettopp lukket, og mørke flokker av menn og kvinner spredte seg i nabogatene. Fra noen kneiper hørtes rå latter. I andre var det fulle folk som skjelte og skrek. Dorian Gray satt i drosjen med hatten skubbet bak i nakken og så sløvt ut på den store byens skumle berme. (…) Langt nede på himmelen kom månen opp som et gult dødningehode. Av og til strakte en tung, uformelig sky seg opp som en lang arm og skjulte den. Lyktene ble etterhånden sjeldnere, gatene trangere og mørkere. Et øyeblikk fór kusken vill og måtte kjøre en lang vei tilbake. Hesten dampet og sprutet vann opp fra pyttene, drosjens ruter var belagt med grå tåkedamp.» (Oscar Wilde, Bildet av Dorian Gray, oversatt av Ragnar Kvam)

Det britiske imperiet var det største imperiet i verdenshistorien, men på Oscar Wildes tid var det likevel få som fikk ta del i imperiets makt og velstand.

I etterordet til Ragnar Kvams oversettelse fra 1959, skriver Unn Falkeid at arbeidsledigheten var høy, mange sultet eller frøs i hjel i løpet av de kalde vintermånedene og i bakgatene «vrimlet det av unge jenter og gutter som solgte seksuelle tjenester».

Løkås mener at det er interessant å sammenligne byen slik som Wilde beskriver den på slutten av 1800-tallet, med hvordan den er blitt i dag.

– Man ser at byen har blitt mye mer integrert siden den gang, selv om det fortsatt finnes forskjeller. Men de bygger for eksempel trygdeboliger mer spredt nå enn før.

Handlingen i Løkås’ debutroman fra i fjor, Det fine som flyter forbi, er også lagt til London. Den handler om 14 år gamle Jamie, som vokser opp «på feil side av elva» i kanalområdet Little Venice.

– Jeg har fått tilbakemelding fra folk som har besøkt de områdene som jeg skriver om i boken, og sier at det var gøy å gå på de samme stedene som karakterene i boka går på, sier hun.

London har lenge vært en av nordmenns favorittdestinasjoner. Foto: Janis Smits /Colourbox

– Folk lar deg være den du er

Løkås bodde i London mens hun tok mastergrad ved Kingston University.

– Jeg liker at det er så forskjellige områder i byen. Etter en eller to tube stops så er man plutselig på et helt unikt sted. Hvert område har sin originalitet.

Det hun liker best ved byen, er likevel mangfoldet av mennesker og det yrende folkelivet.

– Det er så avslappet fordi folk lar deg være den du er. Du kan ha på deg fjærboa, høyhælte sko og pyjamasbukse, og det er ingen som ser rart på deg. Folk har sett alt før. Du blir fort en del av massen, på godt og vondt. Det er også en by som er lett å forsvinne i.

Det er mange steder i Øst-London som hun mener du bør få med deg dersom du reiser den britiske hovedstaden i sommer.

– Brick Lane, for eksempel, er et sted som jeg liker veldig godt. Der kan du sitte på en benk og bare se på alle de forskjellige typer mennesker som går forbi. De har også noe som heter Sunday UpMarket, et marked med masse forskjellige nyetablerte kunstnere og designere som selger ting de har laget.

Hun anbefaler også konsertscenen Koko i bydelen Camden, nord i London.

– Koko er en fantastisk konsertplass som er bygd om fra et gammelt teater. Det er gigantisk. En gang var jeg på konsert der og gikk jeg meg bort. Det endte opp med at jeg ikke fikk med meg konserten, fordi det tok så lang tid å finne veien tilbake.

Lesetips til deg som skal til London

Ian McEwan, Lørdag (2005): Romanen handler om en skjellsettende dag i livet til nevrokirurgen Henry Perowne. Dagen er 15. februar 2003, og stedet er London. Fra han våkner denne dagen, er han på vakt. Først ser han et fly fra soveromsvinduet, som han tror holder på å styrte. Siden må han manøvrere seg rundt i bytrafikken for å rekke sin ukentlige squashavtale. Byen er full av hundretusener av mennesker som demonstrerer mot krigen i Irak.

• Les anmeldelse av Lørdag

Elif Shafak, Ære (2011): I en kurdisk landsby ved Eufrats bredd blir tvillingsøstrene Pembe og Jamila født i 1945. Som voksen følger Pembe sin mann til London, der de starter et nytt liv med de tre barna sine. Den eldste sønnen minnes hjemlandet og føler at han er blitt utsatt for et stort svik. Søsteren er lojal og trofast til tross for smerten og kjærlighetssorgen hun bærer på. Og yngstemann, som er født i London, er sky og annerledes. Barna er fanget i fortiden, og en dag blir livet deres smadret og forandret av et brutalt drap. Ære er den tyrkiske forfatteren Elif Shafaks åttende roman. Den kom ut på norsk, oversatt av Bente Klinge, i år.

Zadie Smith, Hvite tenner (2000): Handlingen foregår i London og vi følger familiene Jones, Iqbal og Chalfen gjennom de 30 siste årene av det 20. århundre. Smith beskriver et flerkulturelt miljø hvor hovedpersonene veves sammen sosialt, historisk og genetisk.

Charles Dickens, Bleak House (1852-1853): Det er vanskelig å snakke om London-bøker uten å nevne Charles Dickens. Bleak House, Dickens’ niende roman, er en av verdenslitteraturens mektigste byromaner. Den inneholder mysterier, tragedie, mord, tilgivelse og svært utholdende kjærlighet. Romanen ble nyoversatt av Ragnhild Eikli i anledning 200-årsjubileet.

Monica Ali, Brick Lane (2011): Hovedkarakteren i boken er Nazneen, som kommer til London som 18-åring og kan bare to engelske ord: sorry og thank you. Nazneen og mannen Chanu bor i en liten leilighet i Londons East End, i boligstrøket Tower Hamlets. Nazneen steller hjemme, mens Chanu går på jobb hver dag. Romanen tar opp store og viktige spørsmål som ekteskap og kjærlighet, identitet og tilhørighet.

Har du tips om bøker med handling lagt til London? Del dem i kommentarfeltet eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

Det var sommerferie og han hadde akkurat lest Eduardo Mendozas store Barcelona-roman, Miraklenes by.

Utsikt over Barcelona sett fra Parc Güell. Foto: VV Voennyy/Colourbox

– Beskriver byen som et nådeløst sted

– Jeg hadde fått et sterkt inntrykk av byen gjennom boken, og det var morsomt å se ting som jeg hadde lest om og kjente igjen. Hovedgaten La Rambla, for eksempel, og Plaça Reial, med gatelyktene som Gaudí tegnet.

– Jeg så også Montjuic, fjellet hvor fengselet var, og gjenkjente bokas beskrivelser av hvordan folk bygget i de gamle deler av byen, med bygninger som ble smalere og smalere, etter hvert som de ledige tomtene mellom husene ble smalere og smalere – til de bare hadde et vindu og en dør i bredden.

«Miraklenes by» kom ut i 1986, og ble oversatt til
norsk to år senere. Det finnes også en nyere utgave,
som Gyldendal ga ut i 2011.
Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Handlingen i Miraklenes by utspilles i Barcelona i tidsrommet mellom de to store verdensutstillingene i 1888 og 1929. Hit kommer den uerfarne bondegutten Onofre Bouvila, og her utfolder han seg inntil han, mange år senere og under gåtefulle og grusomme omstendigheter, ender livet sitt.

I storbyen prøver Bouvila seg som tyv, heler, gateselger, gangster, finansmann og industrimagnat, og beveger seg på kanten av loven det meste av tiden.

– Byen beskrives som et nådeløst sted, hvor folk flest er fattige og gjør hva som helst for å overleve, og de som sitter på toppen, vil ikke miste makten.

– Det er få hederlige personer i boka. Få er uten laster. De fattige er ikke koselige og sjarmerende. Alle er kjipe og prøver å tuske til seg mest mulig, sier Spigseth.

Blanding av roman og byhistorie

Han beskriver romanen som «en røverhistorie a la Dickens», men uten den engelske forfatterens joviale og muntre framstilling av fattigdommen.

– Mendozas beskrivelser er mer realistiske. Og historien i Miraklenes by er også er en fortelling om Barcelonas framvekst; en beskrivelse av hvordan den moderne, kosmopolitiske byen ble til. Den er en blanding av roman og byhistorie, av eventyr og virkelige hendelser, forklarer Spigseth.

Reidar Spigseth dro til Barcelona for første gang i 1990 med Eduardo Mendozas «Miraklenes by» i bakhodet. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

– Jeg var der før OL i 1992, og på den tiden så var byen akkurat slik som boken beskriver, eksotisk og formidabel, med mange slitne, trange og stinkende steder. De hadde ikke ryddet opp i sentrum av byen og polert fasadene enda.

– Vi kjente folk der, og vi gikk i de samme bakgatene og smugene og de samme kjipe kneipene som dem. Jeg møtte en mann som hadde blitt kvinne, husker jeg, en liten, knoklete person som tilsynelatende ikke hadde lært å sminke seg selv. Og jeg ble truet med juling og ble reddet av en diger, svart bartender. For meg var møtet med byen nesten som å gå inn i bokens univers, forteller han.

«Barcelona hadde alltid vært og var da fremdeles en havneby – den hadde levd av havet og for havet, den hentet sin næring fra havet og lot havet få fruktene av sitt strev. Barcelonas gater førte fotgjengerens skritt til havet, og via havet stod man i forbindelse med resten av verden. Fra havet kom luften og værlaget, luktene som ikke alltid var behagelige og fuktigheten og saltet som tæret på murene. Bruset fra havet gjorde barcelonesernes siesta så søvndyssende, skipenes sirener målte tidenes gang, og måkenes skrik, triste og sure, minnet om at den sødmefylte halvskyggen under avenyenes trær var blott og bart bedrag. (…) Fargen på Barcelonas hus og torg var havets hvite og blendende farge på klarværsdager eller grå og grumset når uværet satte inn. Alt dette måtte nødvendigvis virke forlokkende på Onofre Bouvila, som var en mann fra innlandet. Det første han gjorde den morgenen, var å ta en sving ned i havnen og søke arbeid som bryggearbeider.» (Eduardo Mendoza, Miraklenes by)

– Jeg fikk et nærmere forhold til byen

Selv om han tyr til reiseguider for å få tips, synes Spigseth at romaner gir et mer spennende bilde av byene man besøker.

– Med en roman får man ting mer levende skildret fra innsiden, og ikke bare den turistvennlige beskrivelsen av virkeligheten. Det at jeg leste boken før jeg dro til Barcelona, gjorde det enda morsommere å være der. Jeg fikk et nærmere forhold til byen.

Hans tips til deg som skal til Barcelona, er å styre unna de mest opplagte turiststedene.

– Man må gå ut av La Rambla og inn i sidegatene for å se mer av byen. Barcelona er større enn man tror, sier han.

Havna og strendene i Barcelona er også et område å sjekke ut.

– I forbindelse med OL, forandret Barcelona havneområdet sitt til en levende og menneskevennlig marina. Her sitter du på havna og ser byen, altså det motsatte av hva Oslo har gjort i Bjørvika, sier Spigseth.

Lesetips til deg som skal til Barcelona

Ildefonso Falcones, Havets katedral (2006): Romanen, som kom ut på norsk i 2008, gir en beskrivelse av Barcelonas storhetstid som livlig sjøfartsby preget av religionskonflikter, krig, pest, enorme sosiale forskjeller og kamp om materiell rikdom.

Mercè Rodoreda, Diamantplassen (1962): Romanens forteller er den unge Nàtalia, «duepiken», og det er hennes stemme og blikk på verden som geleider leseren gjennom hendelsene: ulykkelig ekteskap, fattigdom, nedgangstider, men også glimt av glede og håp. Den spanske borgerkrigen spiller en avgjørende rolle i boka, men på en indirekte måte.

Forfatter George Orwell har fått en plass
oppkalt etter seg i Barcelona.
Foto: Flickr.com/netdiva/

George Orwell, Hyllest til Katalonia (1938): I boken skildrer den britiske forfatteren George Orwell Barcelona og regionen under borgerkrigen. Orwell reiste dit i 1936 som journalist for å dekke den spanske borgerkrigen for britisk presse, og endte opp med å bistå den spanske republikken i kampen mot Francos styrker. Boken ble oversatt til norsk i 1975.

Colm Tóibín, Homage to Barcelona (2002): Forfatter Colm Tóibín har skrevet flere romaner og noveller, men også sakprosa- og reisebøker. Han har bodd i Barcelona av og på siden 1970-tallet og gir i denne boken en skildring av byens kultur og historie.

Carlos Ruiz Zafón, Vindens skygge (2001), Engelens spill (2008) og Himmelens fange (2011): Zafón ble verdensberømt etter at Vindens skygge kom ut i Spania i 2001, og siden i de aller fleste land. Forfatteren er selv født i Barcelona, og handlingen i de tre bøkene er lagt til den spanke byen.

I den første boken møter vi bokhandlersønnen Daniel Sempere, som blir med faren sin til «De glemte bøkers kirkegård». Her finner han boken Vindens skygge, som holder ham oppe natten igjennom. Mannen som skrev den, ble funnet drept mange år tidligere, og Daniel jakter etter hvert på flere bøker av den mystiske forfatteren Julián Carax. Etterfølgeren, Engelens spill, foregår i hjertet av Barcelona på 1920-tallet, og slutter der Vindens skygge begynner. Himmelens fange tar opp tråder fra de to foregående bøkene og viser hva som skjer etter at Daniel møter en mystisk, halt mann i bokhandelen julen 1957.

• Les også: Carlos Ruiz Zafón med ny roman

Har du tips om bøker med handling lagt til Barcelona eller andre spanske byer? Del dem i kommentarfeltet nederst i saken eller bruk #lesetips på Twitter/Instagram!

@NRKbok Bolaños Ville Detektiver sveipar innom Barcelona.

— Ole Svarthumle (@svarthumle) July 5, 2013

@NRKbok Vindens skygge, Havets katedral (79,-), Miraklenes by, alle til Vasquez Montalban, pluss filmer: Biutiful, Alt om min mor #lesetips

— Fredrik Giertsen (@FredrikGiertsen) July 5, 2013

@NRKbok Denne! http://t.co/Jw3F1uap27 Utgitt både i album og i Tegneseriebokklubben i 1985.

— Olaf M. Solstrand (@olafmoriarty) July 5, 2013

Hvilke norske bøker får
deg til å trekke på smilebåndet?
Foto: Flickr.com/photooptik

Vinteren er rett rundt hjørnet, dagene blir mørkere og kaldere. På tide å plukke den dystreste boken du kan komme på frem fra hylla? Ikke nødvendigvis. Hvorfor ikke velge bøker som får deg til å le høyt i stedet?

– Humor fungerer der den ikke er ment å være morsom. Humoren brukt som et våpen i en alvorlig sammenheng, det er morsomt, sa forfatter Vetle Lid Larssen til NRK for et par år siden, og manet til en gjenreisning av humoren som et verdig element i kunsten.

Det finnes mange norske forfattere som har blitt trukket frem som morsomme: Erlend Loe, Olaug Nilssen, Dag Solstad, Ragnar Hovland.

Men hvem har skrevet Norges morsomste bok? Neste uke velger vi en vinner i vår uhøytidelige kåring – og vi trenger din hjelp til å finne gode kandidater!

Hva er de morsomste norske bøkene du har lest? Bruk kommentarfeltet til å sende oss dine forslag innen fredag 26. oktober.

Det kan være romaner, tegneserier, barnebøker, sakprosabøker, både nye og gamle, men de må være norske – altså, ingen utenlandske bøker denne gangen.

Spør gjerne også dine venner på Twitter om de har forslag! Bruk #morsombok!

Her er noen tråder fra sosiale medier:

[View the story "Sommerboken " on Storify]


Foto: NRK/Heinesen forlag. Instagram-filter Amaro.

Les og diskuter Tove Janssons Sommerboken med oss!

I juli og august har vi valgt en Sommerens bok i stedet for en Månedens bok, og det er Tove Janssons nydelige Sommerboken. Den ble utgitt for første gang i 1972 og har dermed 40-årsjubileum i år. En helt ny norsk utgave av boken ble dessuten lansert av Heinesen forlag i år, med forord av selveste Tove Nilsen.

Perfekt sommerlektyre, med andre ord!

Dette skriver Tove Nilsen om boken:

”Noen bøker leser man og blir ferdig med. Andre lever man med. Sommerboken er en slik bok for meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest den, eller lest i den, men hver gang oppdager jeg noe nytt og hver gang blir jeg glad for at denne boka finnes”.

Les også Anne Cathrine Straumes anmeldelse her: 40-årsjubileum for finsk livsfilosofi

Boken handler om Sophia og hennes farmor, som tilbringer somrene på en øy i den finske skjærgården. De utforsker, opplever og samtaler i sin lille, og likevel så store, verden. Tove Jansson er blant verdens fremste barnebokforfattere, men Sommerboken er altså en voksenbok, selv om mange vil være enige i at den også kan leses for barn.

Har du ikke lest Sommerboken enda? Les den sammen med oss i sommer!
Har du allerede lest den? Bli med og del dine tanker om den!

I løpet av hele sommeren kan du høre reportasjer og samtaler om Tove Jansson og boken i Kulturhuset på P2 og vi vil også snakke med deg om boken her på bloggen.

I slutten av august arrangerer vi panelsamtale om Sommerboken i Botanisk hage i Oslo, med forfatter Tove Nilsen, billedkunstner Päivi Laakso og astrofysiker og forfatter Eirik Newth. Samtalen kan du høre i Kulturhuset torsdag 30. august.

Hvis du har lyst til å lese Sommerboken i sommer, skriv «Jeg er med!» i kommentarfeltet under =)

Camilla Hole er vinneren av
#Kroppspoesi-konkurransen!
Foto: Privat/Instagram

Vinneren av tatoveringskonkurransen «#Kroppspoesi – tør du?» er kåret! Det er Camilla Hole fra Bergen som får en tatovering av favorittlinjen sin i premie:

Jag är glad att jag finns till
Det breddar upp min horisont

Linjen er fra «Tralala lilla molntuss, kom hit skall du få en puss» av det svenske bandet Bob Hund. Bandet ble dannet i Stockholm i 1991 av vokalisten Thomas Öberg, gitaristene Conny Nimmersjö og Johnny Essing, keyboardisten Jonas Jonasson, bassisten Mats Hellqvist og trommeslageren Mats Andersson. Låten er fra albumet Jag Rear Ut Min Själ – Allt Skall Bort fra 1998. 

– Jeg er stor fan av Bob Hund, og dette er favorittsitatet mitt. Jeg har brukt det i mange sammenhenger, på Facebook og i korte epistler som jeg har skrevet, for eksempel, sier vinneren.

Før hun sendte inn søknaden hadde hun tydeligvis gjort seg noen tanker om hvor på kroppen hun ville ha linjen tatovert: «Kanskje på rumpa?» skrev hun. Nå er hun ikke så sikker lenger:

– Jeg tenkte faktisk at jeg kunne tatovere det på rumpa, men nei… kanskje på foten? ler hun.

• Les også: Populært med skrift på kroppen

– Humoristisk, filosofisk og underfundig

I juryen for konkurransen satt programleder i Diktafon, Annelita Meinich, prosjektleder for event og sosiale medier i NRK Kultur, Nina Nordbø, og illustratør Marvin Halleraker.

Sammen plukket de Camilla som favoritt blant nesten 300 kandidater.

Nina Nordbø satt i juryen for konkurransen
sammen med Annelita Meinich og Marvin
Halleraker. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

– Sitatet er humoristisk, filosofisk og underfundig, det sier mye med få ord, slik poesien virker på oss, som en døråpner for indre bilder og følelser. Det blir spennende å se teksten på kroppen! Om Camilla velger å ha den på rumpa, eller om hun velger et annet egnet sted, sier Nina.

Alle tre er enige om at valget var langt fra enkelt.

– Det var spesielt at svært mange helt tydelig hadde et sterkt forhold til disse tekstene, og at de virkelig var betydningsfulle for dem. Her var det ikke bare noen fine ordspill, men mye real life! sier Marvin.

– Jeg ble veldig glad for at vi fikk så mange ønsker om tatovering, og at de var så personlige. En tatovering er alltid veldig personlig, og at flere deler sine tanker bak tatoveringsønsket sitt har vært både sterkt, rørende og tankevekkende, forteller Nina.

– Det har skjedd noe med delekulturen vår etter at vi har blitt mer og mer vant til å fortelle andre om livene våre i blogger, på Facebook og andre sosiale medier, fortsetter hun.

Les også: Her er favorittene som nesten vant #kroppspoesi

Fra Hauge til Metallica

I løpet av april måned tikket det inn med meldinger fra folk som sier at de vil og tør tatovere en poetisk linje på kroppen. Mange har funnet inspirasjon hos anerkjente poeter som Olav H. Hauge og W.B. Yeats, mens andre vil heller forevige låttekster av band som Metallica og Green Day.

Mest populære blant konkurransedeltagerne ser ut til å være Inger Hagerup og Arnulf Øverland, samt det britiske bandet Pink Floyd og folkrockeren Nick Drake.

Det svenske bandet Bob Hund har inspirert konkurransevinneren Camilla Hole til å tatovere seg.

• Les også: – Dette diktet gjør det enklere å være menneske

For å kunne velge en vinner, vurderte juryen både den poetiske linjen i seg selv og historien bak valget av den.

Inspirert av konkurransen

Fra Marvin Hallerakers bok "Freddy".

I Hallerakers bildebok Freddy, som kom ut i fjor, er tittelkarakteren beundret verden over på grunn av sine mange tatoveringer.

Etter arbeidet med boken vurderte han å ta en tatovering, men ikke av en tekstlinje:

– Jeg hadde vel gått for et billedmotiv, sikkert fordi jeg først og fremst er et billedmenneske, sier Halleraker.

For Annelita Meinich, som hver uke leder Norges eneste riksdekkende radioprogram om poesi, var det spennende at såpass mange ville pryde kroppen sin med poesi, men hun sier også at hun aldri ville vurdert det selv:

– Personlig liker jeg ikke tatovering, men jeg pleier å henge små lapper med glupe sitater på steder jeg ofte passerer, sier Annelita.

Hun vet likevel hvilken linje hun ville ha valgt:

Programleder i Diktafon, Annelita
Meinich. Foto: NRK

– Heraklits innsikt; «Panta rhei», «Alt flyter». Dette har paradoksalt nok blitt sittende fast, siden jeg hørte det første gang tidlig i ungdommen!

Nina har to tatoveringer fra før, og nå har hun lyst på en til – med tekst.

– Jeg er spesielt interessert i fonter og har fundert på en tekst i flere år, etter at jeg leste om et bokprosjekt som ble skrevet på hud, av folk som ville være med og bli en slags levende bok ved å tatovere ett ord i en bestemt font på kroppen sin, forteller hun. 

– Jeg har funnet en linje nå, fra samme dikt som Lorien Beck valgte sin, som var triggeren til denne konkurransen. Hun har fått tegnet ”Det er den draumen”. Jeg velger ”at tidi skal opna seg”. Det blir en av måtene jeg bærer minnet og savnet etter søsteren min som døde i fjor sommer med meg, så lenge jeg er så heldig å få leve.

Om noen uker blir vi med Camilla på tatoveringsstudio. Resultatet kan du se her på Bokbloggen og på Twitter. Følg med!

Foto: Kaizers Orchestra

Mia Jakobsen: «Har du tatt faen i båten / må du ro han i land» (Kaizers Orchestra)
Dette skrev Mia om linjen: «For meg er det en utrolig bra måte å formulere at har du først begitt deg ut på noe så må du fullføre. Pluss jeg synes det hadde sett tøft ut».

tanketom: «I Egypt hadde dei ein gud for lærdom / med hovud som ei ape» (Olav H. Hauge)
Dette skrev tanketom om linjen: «For det første, er dette diktet – og «Katten sit i tunet» – måten eg oppdaga Olav H. Hauge på. For det andre viser diktet både kjærleik for kunnskapen (noko må eg få lov til å fortolke sjølv), samt at (bok-)kunnskapen like vel ikkje er alt her i livet. Til sist ville det ha vore min hyllest til ein stor mann, diktinga hans og nynorsken generelt.»

Låten "Shine on you crazy diamond" er fra
Pink Floyd-albumet "Wish you were here".

Monica Karin: «Shine on you crazy diamond» (Pink Floyd)
Dette skrev Monica om linjen: «Dette fordi en veldig kjær venn av meg, skrev denne hilsenen til meg på en gammel mobil jeg hadde. Det var en starthilsen, så når jeg startet telefonen så kom den teksten opp. Bare noen få uker etter han gjorde det så døde han. Så den linjen betyr utrolig mye for meg. Utenom det så har også Pink Floyd betydd utrolig mye for meg, i en tid som har vært utrolig tung, den tiden står klart som solen for meg enda og da ikke på en god måte. Men jeg kan si såpass at Pink Floyd sin musikk holdt meg oppe på den tiden. Så denne linjen vil alltid følge meg om det så er bare i minnet eller om jeg kan få den gleden av og forevige det på kroppen.»

Anne Lena Gallefoss: «Anne Lena har alt du overhodet kan forlange Dessuten har hun en jævla kul gange» (Joachim «Jokke» Nielsen)
Dette skrev Anne Lena om linjen: «Det var min lillebror, Lasse Gallefoss, som lagde en topp til meg en gang til jul med bilde fra Chr. Nielsen, med den teksten, siden han vet jeg elsker Jokke Genial, spør du meg :)».

Mona: «Elsk og berik med drøm» (Nordahl Grieg)
Dette skrev Mona om linjen: «Jeg vil ha ‘Elsk og berik med drøm’, fra Til Ungdommen. Grunnen til det er at det diktet har betydd mye for meg etter jeg mistet min bror på Utøya, og akkurat den setningen fra diktet synes jeg er spesielt vakker.»

Ingri Ingarsdòttir Valsvik: «Draum med hjerta»
Dette skrev Ingri om linjen: «Noko mi kjære bestemor pleide å sei når eg var lita. Har aldri gløymt da, har på ein måte vorte livsmote mitt. Uansett kva du gjer, skal du noko gjer da med hjarta!»

Den svenske forfatteren
Karin Boye. Foto: NTB scanpix

Hilde og Ole: «I vardagens innarsta» (Karin Boye)
Dette skrev Hilde og Ole om linjen: «Nå har vi snart vært sammen i 20 år, og i gifteringene våre er “i vardagens innersta” inngravert. Det er et sitat fra Karin Boyes dikt ‘Idyll’. Det sitatet vil vi gjerne ha preget inn i huden for resten av livet! Diktet og sitatet minner oss om hvor vi skal lete når vi går oss vill og roter det til, dette enkle, men vanskelige samlivet. Vi ville nok hatt det på/ved venstre kravebein, begge to.»

Jørgen Endal: «Var ikkje Myrkret, so visste me ikkje av Stjernor» (Ivar Aasen)
Dette skrev Jørgen om linjen: «Denne eine setninga oppsummerer livet på ein brutal men enkel måte. Ho seier noko alle kan kjenne seg att i. Ho fortel om håpet som kviler i det fjerne. Ho skjuler dei mysteria ein etter kvart vil finne ut av, men som ikkje alltid er like sjølvsagte. Fyrste gong eg såg setninga følte eg at mange tankar og vonde stunder ga meining, eller i det minste hadde ei meining. For dette, denne eine setninga, var orda som alltid var der, men som eg aldri klarte å setje saman sjølv.»

Rut: «Shoot me again / I ain’t dead yet» (Metallica)
Dette skrev Rut om linjen: «Jeg vil veldig gjerne få tatovert denne setningen på meg, og det av flere grunner. Store deler av livet har jeg blitt sett på som annerledes og en freak, og det har gjort at jeg ikke har hatt lett for å få skikkelige venner, og i en viktig periode av livet ble jeg også mobbet en del. Da jeg hørte denne sangen bare smøg den seg så langt inn i hjerterota som det er mulig, og har gitt meg den boosten som trengs for å få selvtillit og energi til å få flere gode venner etter hvert. Har nå i over ett år gått å håpet på å kunne ta denne tatoveringen, men jeg er student, og har ikke akkurat råd til å sette meg i tatoveringstolen med det lille jeg har av penger. Metallica kan iallefall få satt ord på det noen ganger!»

(Vi oppmerksom på at vi ikke garanterer for hvert enkelt sitats opphav)

Forfatter Marit Eikemo. Foto: NRK

Vi har kommet til uke to i vår Månedens bok-Romanprisen spesial, hvor vi inviterer våre lesere til samtale om de seks bøkene som er nominert til P2-lytternes romanpris.

Denne uken åpner vi kommentarfeltet for dere som har lest Marit Eikemos kritikerroste roman Samtale ventar og brenner inne med meninger om den! =)

Genuint morsomme romaner er ikke hverdagskost. Marit Eikemos nye bok er det; morsom på en helt ekte måte. Morsomme romaner som samtidig formidler eksistensielt alvor og menneskelig ubehag ved livet selv, er enda sjeldnere vare. Marit Eikemos «Samtale ventar” er også en slik bok.

Dette skrev Leif Ekle i sin anmeldelse av boken, som kom ut i fjor høst.

Som Leif påpeker, er ikke Samtale ventar bare en morsom roman. For hovedpersonen, eksjournalisten Elisabeth Brenner, befinner seg i en ganske kjip situasjon: hun har falt utenfor arbeidslivet og er på attføring. Noe av det hun gjør i boka er å lyve på seg et vellykket liv på sosiale medier.

I et NRK-intervju snakket Eikemo selv om hvordan mange opplever ensomhet i møte med sosiale medier.

Har du lest Marit Eikemos Samtale ventar? Er det noe spesielt i boken som fikk deg til å tenke?

Ting vi kunne tenkt oss å vite mer om er om du likte alvoret eller humoren i boken best, eller om den fikk deg til å tenke på de som bløffer om lykke på sosiale medier (kanskje du har gjort det selv noen ganger?).

Bruk kommentarfeltet for alt det er verdt!

PS: I forrige uke snakket vi om Tomas Espedals bragevinnende roman «Imot naturen». Leseren Prygien, for eksempel, synes det er trist at godt voksne mannlige forfattere som Espedal og Ragnar Hovland ser ut til å ha ”blitt oppdratt til å være ’uten ryggrad’”. Her kan du lese alle kommentarene.