At all forskning, også litterære tolkinger, er skrevet ut fra et visst subjektivt standpunkt, er velkjent. I en kronikk som denne er det lite plass til å klargjøre slike momenter, men i lengre forskningsartikler er det helt vanlig å gjøre oppmerksom på hva slags perspektiv man leser tekstene ut fra. Det er rett og slett en del av forskningen generelt.

Når det gjelder påstanden din om at teksten selv er den eneste gyldige tolkningen, er vi mer skeptiske. Alle vil tilnærme seg en tekst med ulike oppfatninger og fordommer; det finnes ikke noe menneske som har tilgang til Peer Gynt uten gjennom sine egne «lesebriller». Det vi gjør her, er å forsøke å vise hvordan noen gåtefulle passasjer hos Prøysen gir mening med et visst leseperspektiv. Vi har fått mange tilbakemeldinger på at de momentene vi peker på, er viktige og setter tekstene i et nytt lys. For oss er det det viktigste.

Men om du leser de siste fire avsnittene av innlegget vårt, ser du at det ikke er dette temaet som opptar oss. Det er et historisk faktum at mennesker med ikke-heterofil identitet har blitt diskriminert og trakassert i samfunnsliv og offentlig debatt. I tider hvor det var tabu å komme med positive beskrivelser av homoseksualitet, ser man i både internasjonale og norske forfatterskap at skribenter skildrer homoseksuelle erfaringer indirekte, gjennom såkalte koder og omskrivinger, der de på samme tid skjuler og uttrykker sine erfaringer.

Vi gjentar at dette ikke handler om sex, men om en kulturell og identitetsmessig tilknytning vi mener det har historisk og litterær interesse å dokumentere. For oss gjør det Prøysens forfatterskap rikere.

I denne kronikken var det plassrestriksjoner og vi måtte være så korte og konsise som mulig. Derfor blir det få eksempler fra Prøysens forfatterskap, men flere eksempler finnes – det er bare å lete i forskningen!

Man kan gjerne si «la han være i fred», og jeg forstår reaksjonen veldig godt, men Alf Prøysen ville tross alt gjerne fortelle om sin bifile legning på slutten, og det var Kim Friele som advarte han mot å gjøre det. Hvis du syns det er fælt at noen er skeive, eller at det er en stygg ting å være, så forklarer det kanskje noen av de voldsomme reaskjonene du har.

Personlig syns jeg det er like hyggelig, magisk, spesiellt, fantastisk og inspirerende at to gutter eller to jenter finner kjærligheten som en gutt og jente. Hvis du derimot synes det er både plagsom, skammelig og fælt at to av samme kjønn har følelser for hverandre så skjønner jeg også at det er veldig vanskelig å takle at Alf Prøysen, Oscar Wilde, Freddie Mercury eller Aleksander Den Store hadde det.

Det er min absolutte overbevisning, at en slik tolkning sier mer om tolkeren enn om objektet for tolkningen. Går vi på UB og søker tolkninger av Ibsens Peer Gynt, så finner vi antakelig et sted mellom 3 og 6 hyllemeter med slikt. Dersom Ibsen skulle ha tenkt alt som blir tillagt ham, måtte hodet hans antakelig ha vært ca. halvannen meter i diameter.

Som min gamle lærer i Norsk ved ADH i sin tid sa: Den eneste gyldige tolkning av Peer Gynt er Peer Gynt. Resten er stort sett spekulasjoner og ordgyteri.

At yrkesutøvere i tolkerbransjen har en slags nisje å arbeide i, og en slags kodeks og visse rutiner som skal følges, det får vi finne oss i. Men resultatene av arbeidet bør være litt mer lødige enn hva vi hittil har sett i gramsingen i Alf Prøysens liv og levnet.
Det minner meg litt for mye om dem som ikke klarer å skille mellom Hamsuns liv, og hans diktning, eller tilsvarende for den nylig desavuerte Handke.
Sosialpornografi er ikke lødig viten.