Kommentarer til: Hvorfor snakker du sånn?

Av: Anders

Anders — Thu, 11 Apr 2013 09:49:54 +0000

Må jo skifte språket etter hvem jeg prater med.. kjedelig å prate med de man ikke har noe til felles med, da blir det fort temmelig lite å si; hvordan går det? kaldt idag ja!

Av: Stine

Stine — Thu, 11 Apr 2013 08:02:08 +0000

Så artig tema!
Min «dialekt», om det kan kalles det, er som en skikkelig godtepose. Godt og blandet!
Jeg snakker østlending ute blandt folk, bruker vell og merke tjukk l og -a endelser. Venner trekker litt på smilebåndet fordi jeg sier «volljiballj» og «ælg». Vanligvis er det vel elg eller ælj som er riktig.
Hjemme har jeg foreldre fra Bodø og Brønnøysund, i tilegg til at jeg er påvirket av Tromsødialekt takket være en ekstante. Så jeg har tonefall som en østlending, blandet med tromsøværing, bodøværing og brønnøyværing.

Er i tillegg kjent i vennegjengen for å gestikulere og lage lydeffekter, ubevisst vel og merke, men det skaper i allefall god stemning! 🙂

Av: Pål Elnan

Pål Elnan — Thu, 11 Apr 2013 07:56:41 +0000

1) Begynn å si «anti» om motsetninger. F.eks. hvis du har glemt å fylle bensin, si at bilen er antifull, eventuelt at den er stappfull av antibensin.
2) Bruk ordet «VM» for å overdrive, og bland dette med punkt 1. Hvis du f.eks. har kjørt bilen helt tom for bensin, er du finalist i VM i antibensin.
3) Bland så lange utdrag av sangtekster (på norsk, eller oversatt til norsk) som mulig inn i språket, bland med punkt 1 og 2. F.eks. «Alt jeg ville var å delta i VM i å anti-finne fram i byen, anti-der, anti-der, anti-der.»

Av: Morten Ludvigsen

Morten Ludvigsen — Thu, 11 Apr 2013 07:37:54 +0000

Vil si at jeg snakker en slags sosiolekt, men ikke en som kjennetegner miljøet rundt meg, snarere min egen. Dette pga en omflakkende tilværelse i oppveksten, hvor jeg prata alt fra kav finnmarking via nærmest reint bokmål til tjukkeste kvammamaol. Denne stadige dialektomlegginga fikk en brå slutt da jeg var 14 og familien slo seg ned i Grimstad. Jeg maktet ikke å legge om til skarre-r, så da grep jeg til det som lå nærmest i minnebanken – det nokså reine bokmålet. Dette har da også vært grunnmålet mitt siden, med noen personlige vrier. Folk som gjetter på hvor jeg er fra ut fra hvordan jeg snakker har en tendens til å lande på Toten, noe som er heller pussig, siden jeg aldri har bodd i indre Østland.

Mens jeg studerte og var i militæret, påvirket dialektene til naboene og romkameratene meg en del. En nabo fra Tønsberg førte til at jeg støtt brukte -ær i flertall «guttær, ballær», en annen nabo fra Hadeland førte til at jeg en tid brukte «itte» i stedet for «ikke». Er ikke helt sikker på om det var der også «er’nte» ei tid kom inn for «er ikke». Innflytelsen fra en tredje nabo fra Tynset etterlot meg med «på skola» i stedet for «på skolen». Av disse er det kun den siste som har blitt hengende ved meg. Den «reine» bokmålsdialekta mi har tålt tidens tann ganske godt, tross snart 15 år som skaptrønder, men det sniker seg inn et «sjø» innimellom.

Et typisk signaturord for meg er «banne!», som kommer inn fra reservebenken når mer saftige kraftuttrykk (og DEM har jeg lært mange av opp gjennom åra) ikke passer situasjonen. «Måsamikkel» opptrer også hyppig i stedet for «tulling», med stort affeksjonsspenn.

Jeg jobber mye på engelsk, men er fast bestemt på å skille skarpt mellom engelsk og norsk i dagligtale. Merker dog at det har blitt mer vanskelig med tiden å finne de rette norske ordene for abstrakte begreper, mens konkretene pussig nok har blitt enklere.

Av: Silje Hagen

Silje Hagen — Thu, 11 Apr 2013 07:09:28 +0000

Jæi æ Bæmling i frå Telemærken, å dær pråtær vi litt sånn hær. Nå hå jæ bodd i Trånneim i shu år og fløtta te Brønnøysund i fjor, så dialektæ er kanskje blitt litt mindre brei, og litt mer ispedd nordnorske og trønderske ord. Øværmæ på å banne som en nordlending, men det bli’kke rekti med det østlandske tonefælle. Det blir og mye engelske uttrøkk si’n jæ sitter mye på internett, gjerne fordeatte jæ ikke husær det norske ordet. Jæ sku ønske jæ hadde mere spesiell dialekt, men Grennlænnsdiælektæ er jo snål den og då 🙂

Av: Hell War

Hell War — Thu, 11 Apr 2013 02:44:43 +0000

Spennende emne! Jeg snakker konsekvent i spørsmålsform når jeg henvender meg til publikum og medarbeidere når jeg jobber med service og sikkerhet. «Unnskyld, men er det mulig å få låne en halvmeter i inngangspartiet?» er jo en kamuflert kommando like mye som en høfligfisering. Hvor vil DU jobbe i dag? Hadde du bare giddet å skumme igjennom denne branninnstruksen så kan jeg…Tror det er noe jeg har plukket opp i England. «Jeg beklager men» fungerer også like bra når du mener det som når du ikke mener det. Og «sorry» hos alle engelskspråklige er jo egentlig en veldig sterk språkhandling. Og svært ofte en hanske i ansiktet når du glemmer å si det. «Gi alltid folk et valg, mine venner!» sa en kjent sikkerhetsfestivalsjef til oss. Konge triks det og. Og respektfullt aller mest.

Av: Anette Nilsen

Anette Nilsen — Thu, 11 Apr 2013 00:48:03 +0000

Syns også at dette er et interessant tema.

Jeg snakker nok litt spesielt. Fargerikt. Lager ord etter behov, ved å sette sammen de delene jeg trenger, hvis jeg ikke har et ord som uttrykker helt det jeg vil si. Det skjer jo i fart, sånn at tilfeldige assosiasjoner settes sammen til en beskrivende helhet.

Jeg hørte en gang ei dame fra Nord-Norge prate, og jeg kunne liksom høre vindsus, kjenne havsprøyt, og se landskap males når hun ellers pratet ganske jordnært.
Språket hennes var vakkert, friskt og levende.

Av: Erling Rangnes

Erling Rangnes — Thu, 11 Apr 2013 00:10:29 +0000

E kan vel og nemna at eg e oppvaksn på strilalandet, men I ha far fra Molde, og mor mi e frå Sauda. Ej he vore mykje i Ulstein, butt to aur i Kvam, og he kåna frå Kermoy.

Så språket mitt bærer preg av å være litt… sammensatt.

Av: brunopia

brunopia — Wed, 10 Apr 2013 23:29:11 +0000

Jeg er fra den vakreste byen i nord, Harstad, og snakker pur Harstad-dialekt. Boka, katta, pia, jenta, osv. Faktisk så er det geografiske forskjeller innad i kommunen…jeg som er fra nordsida sier «her», og de som er fra sørsida sier «hær», husker en gang jeg fikk spørsmål fra ei fra sørsida om hvor jeg var fra siden jeg sa det 😛

Ellers er jeg veldig flink til å si «hælledussan» til noe som er søtt, «tosk», «idiot» men ikke som kallenavn, bare med et smil om munnen.

Av: Eirik

Eirik — Wed, 10 Apr 2013 22:49:09 +0000

Jeg sier mjælk. Er litt kjørt etter å ha vokst opp i Oslo, fløtta østover og har en far som var AKP´er. Satt lykkelig på skuldra og ropte Faan Faan Faan i en alder av 2, for alle unger er jo som kjent gla for å lære nye ord.
Ellers digger jeg nynorsk. kjør på.