Kopierte noe derfra inn hit:

Merethe Lindstrøm er god! Det har jeg visst veldig lenge. Jeg har lest et par av novellesamlingene hennes. To ganger har jeg hørt henne bli intervjuet på litteraturfestivaler (en gang i Molde og en gang i Vinje). Hun nevnes stadig av folk som jeg vet har sans for kvalitet. MEN jeg var ikke forberedt å bli så bergtatt av boka hennes. Den traff meg i mellomgulvet. Hvis jeg skal sammenligne med de andre nominerte til Ungdommens kritikerpris, minner denne leseropplevelsen mest om «Gjennom natten» av Stig Sæterbakken. Det er altså dager og netter det handler om … noe som angår oss alle, i større eller mindre grad.
Omslaget på boka er talende for innholdet. Det er rom innenfor rom, og de er tomme og kalde. Men det er lys i vinduet. Eva i boka har behov for trøst og tro, men har vanskelig for å finne det. Er det håp? Tja, det vil jeg ikke svare på. Men heldigvis står døra på gløtt. Jeg er redd døra inn til mannen er i ferd med å lukkes, men døra inn til barna er ikke lukket, slik jeg ser det. Men det haster!

Hva handler den om? Et eldre ektepar som har slutta å snakke sammen. Hun, Eva, forteller historien. Simon, mannen, er på vei til å bli dement, men allerede på forhånd har han slutta å snakke. Høres kanskje ikke ut som ingredienser i en meget god og sterk bok, men det er altså det. For det er jo livet deres som fortelles. Det er alt det som de gjemte for hverandre, som de ville eller ikke ville snakke om. Som de nektet hverandre å ta fram i lyset. Dermed blir alt det usagte det som gjør at vi som lesere drives videre. Vi vil jo gjerne vite hva det er. Sakte, men sikkert får vi et godt bilde av disse to ensomme menneskene, som bor i et flott hus, ryddig og rent. Det er så det minner om et museum eller en kirke, tenker Eva, i starten av boka.

Språket er så hverdagslig og lite dramatisk. Likevel ulmer det under overflaten. Hjerteskjærende opplevelser fra andre verdenskrig og den vanskelige tida etterpå, opplevd av Simon. Opplevelser fra en ungdomstid, som jeg ikke kan røpe her, opplevd av Eva. Jeg tror språket er noe av det som gjør at jeg liker boka så godt. Hun får til en egen stemning, og jeg kan huske dette fra andre av hennes bøker. Da jeg hørte henne bli intervjuet i Molde, ble det snakket om at hun er hele tida seriøs, og at hun skriver om alvorlige tema. Det må også være lov, mente hun. Merethe Lindstrøm er ikke klovnete og bruker ikke media til å fjase rundt. Det skal være sikkert. Jeg hørte henne snakke om det å skrive noveller, da jeg var på Litteraturdagane i Vinje i 2010. Der var hun sammen med blant annet Kjell Askildsen. Jeg synes hun skriver romaner slik hun skriver noveller. Språket er gjennomtenkt. Det skjer noe under og mellom alt som står skrevet.
—

Hun er fremdeles en av mine favoritter blant de nominerte. Og når det gjelder boka jeg sammenlignet den med, «Gjennom natten» er det så jeg grøsser. Stig Sæterbakken døde i natt. Boka hans handler mye om døden. Slutten på boka hans gjorde sterkt inntrykk på meg, slik også hele «Dager i stillhetens historie» gjorde. Jeg hadde nylig oppdaget hans forfatterskap. Både han og Merethe Lindstrøm er navn jeg lenge har kjent uten å lese så mye av dem. Måtte de begge bli lest mye, mye mer!