Enig i at det ville være interessant å diskutere videre, det er mye melankoli og nostalgi blant godt voksne mannlige forfattere i dag. Ref blant annet «Vidunderbarn» av Roy Jacobsen, «Halvbroren» av Saabye Christensen – også den «Daisy Sisters» av Mankell for den del…

Den «rørte» ved meg når han forteller om da han jobbet på fabrikken. Språket var full av energi her. Og det er tragisk at alle sider ved hovedpersonens kjærlighetsliv bare glir bort fra han. I noen anmeldelser har jeg lest blir uttrykk som «kastrerte menn» og «smerten som potensiale» brukt, og det må jeg si meg enig i. Han blir også sammenlignet med Knausgård, noe jeg finner merkelig. De skriver begge selvbiografisk, men måten å uttrykke seg på , være i det, er absolutt ikke det samme. Knausgård er også en del yngre.
Jeg ser det samme hos Ragnar Hovland i hans siste bok «Stille natt».
Det blir bare patetisk, og jeg synes det er så trist at disse eldre menn er blitt oppdratt til å være så «uten ryggrad». Det virker som de ikke har forstått at de har glemt så mye underveis, noe Knausgård ikke har.
Jeg skulle virkelig ønske at jeg likte dem, men de gir meg så veldig lite.
Det er ikke noe nytt her, bare trist. Grått. Ensomt og forlatt.