Kommentarer til: De nye dameromanene

Av: Tommy

Tommy — Sun, 23 Oct 2011 09:14:59 +0000

Det må bli science fiction i ein militær setting, gjerne kalla «space opera». Det apellerer til teknologi-freaker, som jo ofte er menn, samtidig som den militære settingen gjev både action og maktfantasier.

Det vart påpeika at fellesnemnaren for manne-serier som Rome, Sopranos og Mad Men nettopp speler på maktfantasiar. Hovudpersonane er keisere, generaler, sjefar og mafiabosser.
I mannelitteratur er denne ingrediensen vel så viktig som biljakter og sex.

Den hjelpelause bimboen som må reddast av helten ser du forøvrig nesten ikkje lenger, den er blitt svært cheesy og gamaldags, sjølv i mannelitteratur. Den nye drømmedama i mannekulturen er ei som deler interessene til lesaren. TV-serien Firefly, spelet Fallout 3, utallige teikneseriar og sikkert nok av bøker har ei kvinneleg hovud eller birolle som liker å mekke på ting for eksempel, utan at dette reduserar femininiteten, tvert i mot. Det er ein kvar nerd sin draum å finne ei vakker kvinne han kan «nerde med». Hvis ein slik figur får mykje plass, vil eg difor kalle det mannelitteratur.

Av: Nadiyya Khalifa

Nadiyya Khalifa — Thu, 20 Oct 2011 07:45:22 +0000

Men er det slik at som forfatter må man velge : Om man vil skrive noe som fenger mange, eller om man vil skrive noe «Høyverdig»? Kan noe være høyverdig men likevel treffe bredt?

Av: marit elisebet totland

marit elisebet totland — Fri, 14 Oct 2011 19:17:31 +0000

Interessant at du kobla dette. Eg oppdaga det rett etter eg hadde skrive siste bloggsposten min: Barnepiken – ikkje ei damebok! http://marittotland.blogspot.com/2011/10/barnepiken-av-kathryn-stockett-ikkje-ei.html

Av: Janne Bjørgan

Janne Bjørgan — Thu, 13 Oct 2011 09:20:09 +0000

Det var det her med at smak er forskjellig da, Henning. At du ikke får noe ut av ‘damebøker’, trenger ikke bety at de kan ha en stor verdi for andre. Slik jeg ser det er smak og verdi veldig subjektivt, og det er ganske nedlatende å tre sin egen smak over hodet på andre. Man tjener mer på å være åpen.

En må bare akseptere at folk liker forskjellige ting – ikke dermed sagt at folk aldri må utfordre seg selv ved å tråkke utenfor sine preferansegrenser, enten det gjelder ‘damebøker’ eller ‘klassikere’. Det vokser man på!

Når jeg skriver at ‘det viktigste er at folk leser’ mener jeg virkelig det. Det er bedre at folk leser noe istedet for ingenting. Selv en ‘dameroman’ har noe dybde i seg, og øver opp språket og leseevnen.

Av: bok

bok — Mon, 10 Oct 2011 12:22:03 +0000

Når du sier at denne type romaner har null verdi, mener du at slik litteratur ikke har noe på biblioteker å gjøre – eller uttaler du deg kun for egen regning?

Av: Henning M

Henning M — Sun, 09 Oct 2011 01:21:34 +0000

«Det viktigste er at folk leser»..for noe vås. Denne typen bøker har like stor verdi som hvilken som helst amerikansk mainstream film. Altså lik null. «Merkelapper» på lit, musikk, filmer etc er meget bra. Har lik funskjon som «janteloven. Uten hadde vi druknet i «avfallsliteratur og musikk.

Av: Janne Bjørgan

Janne Bjørgan — Sat, 08 Oct 2011 18:45:41 +0000

Helt enig med deg! Folk må få lov til å være forskjellige, til å like ulike ting. Man bør bekjempe merkelapper med negativt innhold, men de vil nok alltid være der fordi folk har behov for å skille seg positivt ut fra andre…

Har ikke lest ‘Glassblåseren..’, kommer nok ikke til å gjøre det heller. Men leste ‘Øya’ fordi jeg leser meg gjennom de ti nominerte bøkene til Bergen Leser, og skjønner godt hva du mener med klisjeer. Har akkurat lukket ‘Drømmehjerte’ også. Begge to kommer ikke til å feste seg, men jeg syns de var bedre enn jeg hadde forventet. De går kioskromanen en høy rang, syns jeg, for de var mer komplekse enn jeg hadde trodd.

Av: Janne Bjørgan

Janne Bjørgan — Sat, 08 Oct 2011 18:38:31 +0000

Jeg har aldri lånt ut en av disse bøkene til en mann, men menn har kommet og levert de – ofte da på vegne av en kvinne – jeg kan se navnet på låneren på skjermen når noe innleveres.

Og ja, det virker slik. At kvinner leser både krim og ‘damebok’ for å koble av, mens menn tar med seg krim.

Men: Jeg har kun en deltidsjobb på biblioteket, hva som skjer/hvem som låner hva de 4 dagene jeg ikke er på jobb i løpet av en uke vet jeg jo ikke. 🙂

Av: arnevizva

arnevizva — Sat, 08 Oct 2011 13:21:18 +0000

Ja, vi må for all del ikke bruke betegnelsen lavkvalitet om noe som interesserer og fenger kvinner.

For det man leser definerer vel til en viss grad leseren, og da er det dårlig gjort og tvert i mot tidsånden ikke å anerkjenne dameromaner som høyverdig litteratur!

Av: RandiAa

RandiAa — Fri, 07 Oct 2011 21:52:05 +0000

Syntes det hørtes greit ut med en slik «damenes hylle» jeg…selv om det ikke er den hyllen jeg ville skrittet mot. Når det gjelder leseinteresser, lesesmak (slik som med annen kunst og estisk smak) må man jo bare innse at vi er forskjellige – uten at noen av den grunn bør «degraderes». Det jeg har lagt i begrepet «dameromaner» er litteratur som er romantisk og søtladen, sentimental og litt «tårefremkallende», med et språk som tar i bruk mange velbrukte klisjéer… jeg ser for tiden litt nærmere på en slik roman som jeg vil betegne som «dame»: Glassblåseren fra Murano av Marina Fiorato. Vi hadde den i en av lesesirklene for et år siden, men jeg la den bort da. Jeg gir den en ny sjanse nå fordi jeg har den i lyd og tenkte den var enkel å «gå til». Og kanskje først og fremst fordi jeg har vært på Murano, sett glassblåserne i arbeid og kjøpt en del «glass-kunst» der. Men jeg må nok medgi at denne romanen sterkt nærmer seg «damelitteratur» eller «kiosklitteratur». Tema, personer, historie og steds-skildringen er jo OK, men dette ødelegges av sentimentalitet og et klisjépreget språk..sitter med mye av samme følelsen som da jeg leste Øya av Victoria Hislop…….