In Flames - Sounds of a Playground Fading
Underveldende opptur
Svenske In Flames har vært trendsettere og sjangerledende i to omganger. Denne gangen har de verken funnet opp kruttet eller hjulet, men de har i det minste klart å definere seg selv.
Sounds of a Playground Fading er In Flames‘ tiende album, og det første uten gitarist, låtskriver og grunnlegger Jesper Strömblad. Gitarist Björn Gelotte har hatt ansvaret for låtskrivingen, og det er tydelig at han har rensket opp i bandets nåværende uttrykk. In Flames anno 2011 er jevnere, renere og mer gjennomført enn på flere år, men det er ikke death metal denne gangen heller. Innse det: In Flames blir aldri det de var på 90-tallet. De har skiftet kurs for godt.
In Flames ble dannet i Göteborg i 1990, og ble et av de mest suksessfulle svenske metalbandene etter gjennombruddsplata The Jester Race fra 1996. Med sin melodiøse death metal la de grunnlaget for en helt ny sjanger, og inspirerte band verden over til å følge i de samme sporene.
Etter fem harde utgivelser kom sjangerskiftet. Reroute to Remain (2002) var mer melodiøs og preget av ren vokal i forhold til forgjengerne, og dette splittet fansen. De hardbarkede death metal-tilhengerne mislikte det mer alternative, nu-metal-aktige lydbildet, mens andre trykket det til sitt bryst. Nye fans kom til, og da Soundtrack to Your Escape kom ut i 2004, økte bandets popularitet drastisk: Bare i USA solgte plata 100.000 eksemplarer. Svenske-deathen var med ett blitt Amerika-vennlig.
De to siste In Flames-utgivelsene har fått lunken mottakelse, men på Sounds of a Playground Fading har de tatt seg sammen og polert både instrumenter og stemmebånd. Dette er fortsatt moderne metal, men det låter bedre enn før. Produksjonen er klar og ren uten å være syntetisk, det er få unødvendige gitarsoloer, synthen glir umerkelig inn og flere av melodiene er ganske gode.
Singelen ”Deliver us” og ”Where the Dead Ships Dwell” har en del kule synthganger, og i ”The Attic” får et fiffig trekkspill plass, mens ”All for Me” viser Anders Fridéns allsidighet som vokalist. ”The Puzzle” og ”Darker Times” byr på gammeldags In Flames-riffing, og åpningsgitartrakteringen i ”Ropes” er virkelig fengende.
Min favoritt på albumet er “A New Dawn”, med kule og hardtslående riff á la Whoracle (1997), fet vokal og et hyggelig mellomparti med strykere. Ellers er det flere langdryge låter og partier på plata, og jeg skjønner ikke helt hva snakkesporet ”Jester’s Door” gjør på albumet.
Jeg skulle også ønske at Fridén kunne bruke stemmen på måten han gjør i ”A New Dawn” oftere; det hadde løftet helheten atskillig. For selv om han er flink til å variere stemmebruken, er vokalen, i hvert fall i mine ører, tidvis irriterende, screamo- og Linkin Park-aktig. Plata i sin helhet blir dessverre for lang, uinspirerende og kjedelig, og mye av motviljen kommer nettopp på grunn av vokalen.
Sounds of a Playground Fading virker mer gjennomtenkt enn et par av forgjengerne, men det er det fortsatt ingen interessant eller nyskapende utgivelse.
Helle Stenkløv
Hør skiva i WiMP eller Spotify!
Tags: anmeldelse, Helle Stenkløv, In Flames, Lydverket, plate, Sounds Of A Playground Fading
Bedre enn de to-tre siste utgivelsene, men en våt fjert i forhold til The Jester Race…
Stemmen Linkin Park-aktig??? Deg om det….
Endelig en vettug anmelder!
Jeg er så jævlig lei dere «metalheads» som ikke er åpene for noe nytt! Det må da være lov å utvikle seg. Tenk om alle band var like kjedelige som Iron Maiden!?
Albumet er dritbra! In Flames we trust!
Dersom alle band var like «kjedelige» som Iron Maiden, hadde verden vært et mye bedre sted. Dessuten har de vært ekstremt viktige for utallige senere metalband, inkludert In Flames. So yeah.
Syntes plata var bra jeg. I mine ører var det den beste metal plata på en stund nå. Vokalen til Anders har blitt awesome. Syntes han utvikler mer og mer for hver plate. Men plata kan Fortsatt ikke måle seg med underverker som Jester race, Whoracle og Colony.
Svake greier ser man på helheten i albumet, men låtene «Fear is the Weakness», «Liberation», «A New Dawn» er veldig gode! Et steg framover fra A Sense of Purpose-fiaskoen, og det sier da noe da det var et sant drittalbum!
RoR, StYE og TJR er mine favorittalbum =)
Dessverre er min In Flames-musikkpersonlighet dødd helt ut med tiden. Var på VGS jeg gikk og hørte på denne gjengen, en effektiv måte å rømme fra alt skolearbeid!
Jeg har selvsagt full forståelse for at In Flames har forandret seg, noe som jeg anser som normalt at personer gjør, som også gjerne medfører at den musikalske kursen endres. Dog er jeg en av de som foretrekker In Flames på 90-tallet. Sounds of a Playground Fading var en definitiv opptur, med tanke på A Sence of Purpose (det albumet var virkelig tørt) – men likevel, ikke like bra som Clayman og Whoracle.
Med tanke på det musikalske kan man fortsatt høre at de er veldig noen veldig talentfulle musikere, men tekstmessig var de rett og slett rævva på det siste albumet. Jeg ble flau.
Jeg har endelig klart å like og vent meg til «nye» In Flames. Og det var IKKE enkelt! Jeg har vært storfan av IF helt siden jeg hørte sporet «Pinball Map» fra Clayman. Og det er fortsatt en av de desidert beste platene deres, sammen med «Whoracle» og «The Jester Race». Jeg elsket lyden de hadde før, da de faktisk var verdens desidert beste melodiske death metal band. Men da «A sense of purpose» kom i postkassa mi, og traff platespilleren. Måtte jeg dobbeltsjekke coveret, om dette faktisk var In Flames, favorittbandet mitt igjennom fire år. Men da jeg hørte «Deliver Us», førstesingelen fra nyplata, synes jeg introen minnet om en gammel favoritt, nemlig «Cloud Connection», og refrenget er noe av det beste jeg har hørt på lang, lang tid. Jeg har vent meg til at mitt tidligere favorittband har forandret seg, og det har endelig jeg også! Dere som er som meg, old school-fans, få opp øynene – band forandrer seg, og det bør vi også.
[...] favoritt? For tiden hører jeg mye på det nye albumet, som det er delte meninger om (Les kollega Helle sin anm her). Må innrømme at “Where The Dead Ships Dwell” har forbløffende mange spins på [...]
[...] bli bunnsolid på metalsiden (Machine Head, Opeth, Unearth, Mastodon, og goddamn, jeg elsker også In Flames-albumet), er Revocation Chaos Of Forms en av de sterkeste og mest progressive utgivelsene. Jeg er meget [...]
[...] 33. In Flames – Sounds Of A Playground Fading [...]
Har hørt på In flames i 7 år! Trigger er fortsatt favorittsangen enda det var en av de første sangene jeg fikk høre av bandet og var ikke så glad i metal sjangeren før det. At vokalen blir Linkin Park-aktig synes jeg ikke og plata er faen meg noe av det beste jeg har hørt! Ikke mange band i mine øyne som klarer å nå et så høyt nivå. Nevn et band som er bedre enn In Flames disse dager??!