Leif & The Future - Songs of Youth
Tilbake til fremtiden
Etter halvannet år utenfor radaren debuterer Leif & The Future med et album det er like lett å glemme som å like.
Det er kanskje naturlig å møte Leif & The Futures debutalbum med skepsis, eller i det minste manglende engasjement. Drøye halvannen år har tross alt gått siden den ganske uengasjerende (skal vi stole på hukommelsen) debutsingelen «Let You Go» klarte å karre seg til en tredjeplass i Urørtfinalen. Det viser seg imidlertid at både minnene og forventningene rundt Songs of Youth er delvis feilslåtte.
Det er slående at låtskrivingen til Leif Haaland og venner har modnet siden sist. Hvis man ser bort fra singlene «Let You Go» og vinterens Montée-aktige »You Like It Better», albumets korteste og minst finpussede spor, har Leif & The Future dratt sitt smådystre klubbpop-univers inn mot mer dvelende og progressive elementer.
At låtene ofte er for lange og for dvelende blir likevel Songs of Youths største svakhet. Leif & The Future drukner dessverre sine egne barn på «The Best»; med et psykedelisk bakteppe til et drømmende kassegitarkutt heves låta betydelig, men med hele seks minutter å bære på sine skuldre og et totalt uengasjerende klubbparti dør interessen undeveris. Også det potensielle festivalklimakset «Summerdays», en varm, døsig og tropisk sommerlåt, trampes ihjel av av et band som prøver for hardt.
Leif Haalands jagende og trøtte lektorvokal kler for det meste lydbildet godt, men under de industrielle synthøyeblikkene på dystre «22″ svikter forsøkene på å nå de lyse tonene. De dels naive og dels uforståelige tekstlinjene på «If You Want Me» gjør også vondt.
Songs of Youth er ikke lyden av fremtiden. Det vil nok heller ikke ta lang tid før oppmerksomhet rundt debuten stilner. Trolig vil Leif & The Future nok en gang bli glemt raskere enn fortjent. For med sterke låter som »22″, «Walked Away» og tungt duranduranske «A Place Where The Sun Shines» klarer Leif og vennene hans i det minste å sette sitt preg på en liten flik av den norske popscenen akkurat her og nå.
Kim Klev
Tags: anmeldelse, Kim Klev, Leif & The Future, Lydverket, plate, songs of youth
skiven heter songs of youth… kremt.
Klassisk smell.
Syntes Let You Go var engasjerende lett å like. Sånn, så det er sagt, liksom.
Ikke verst at du snurrer terningen til en firer med den anmeldelsen der…Let You Go er så absolutt ikke glemt her i gården
Et befriende annerledes og engasjerende lydbilde i en ellers stereotyp og til tider kjedelig pop-verden. Bra debut!
Snever og uberettiget kritikk av et knallfint album som kommer til å snurre hyppig gjennom vinteren!
For en ubrukelig anmeldelse. Full av pubertal ordgyting. Klassisk for mediefolk tidlig i karrieren. Terningkast 2.
Kunne ikke vært mer enig med Gordon Andersen. Dette er så upresist og fullt av svada. Hva i huleste er trøtt lektorvokal? Dette er bare flaut. Selv digger jeg plata. Er uenig med all kritikk som denne umodne anmelderen lirer av seg innpakket i ord og begreper helt utenfor kontekst. Plata: terningkast 5.
Hmmm. Blir kommentarene slettet dersom man er uenig med anmelderen? Det vitner jo om trygghet. Friskt. Jeg spør igjen: Hva i huleste er «trøtt lektorstemme»? Hva har dette med noe som helst innenfor musikk å gjøre?
Fin plate! Ræva anmeldelse.
flere sterke låter.flau anmeldelse.
Dritbra plate! Elendig anmeldelse.
Dritbra plate! Elendig anmeldelse.