Florence & The Machine - Lungs
Popmaskineri
Englands-hype leverer popvarene så det holder.
Florence & The Machine: Lungs
[Island/Universal]
21 år gamle Florence Welch kommer trolig til å gjøre sommeren bedre for svært mange av oss.
“Bra til å være jente”, stod det i en melding som tikket inn idet jeg begynte å skrive denne anmeldelsen (fra en kvinne, la det være sagt). Hun har et poeng: Jentefeltet er som regel tungt når britisk musikkpresse skal utpeke artistene de har trua på i det nyfødte året – unge, engelske kvinner med en eller annen quirk (en tatovering, en kul hårfarge), men de fleste av dem vet å skuffe når forventningene omsettes i håndfast pop. Med debutalbumet Lungs tilhører Florence & The Machine unntakene.
Florence Welch synger fordømt bra (tenk Cat Power med operatiske muskler og vikarjobb i The Ting Tings), men det betyr strengt tatt ingenting uten sterke melodier og kledelig akkompagnement. Begge deler er på plass her; maskinen virker akkurat som den skal, trygt i bakgrunnen av hovedpersonen, og låtene er uniformt briljante (selv om jeg hadde klart meg uten Candi Staton-coveren “You’ve Got The Love” som bonusspor). Sjangerforakt er ikke nødvendigvis noe pluss, men i dette ambisiøse universet fungerer både Ramones-estetikk, elegante shoegaze-vridninger og sval åttitallsbris (og ikke nødvendigvis de “riktige» referansene) like godt.
“Dog Days Are Over” er en fire minutter og tretten sekunder lang popsymfoni, mens en låt som “Kiss With A Fist” besitter en leken og innsiktsfull retrosensibilitet som får andre artister i “sjangeren” – la oss si den strekker seg fra Ida Maria, via Adele, til Lily Allen – til å fremstå som hule og flate. En god håndfull andre låter stikker seg ut i ulike retninger, men med Florence Welchs rike stemme og karismatiske ureddhet dunkende i kjernen av dem. Prosjektet formelig stinker av boblende overskudd, og det er nesten så hjernen formulerer det altfor ofte stilte spørsmålet: Har vi en Kate Bush for 2009 her?
«Dog Days Are Over»:
Nevnte jeg forresten at hun synger fordømt bra?
Marius Asp
Tags: anmeldelse, Cat Power, Florence & the Machine, Kate Bush, Lungs, plate, the ting tings
Florence kan også ses i denne videoen – fra tiden som medlem av utsøkte Ashok
http://www.youtube.com/watch?v=g49Q6zsUKds
og som nevnt 1000 ganger før «Kiss with a fist» er en indie-fisert versjon av Ashoks «Happy slap»
super artist!
Enig med Marius her. Satt av tid, uten å ha satt meg særlig inn i hva Florence bedriver, til å høre den akkompaniert av bakt paprika, bbq-marinert kylling og pottitstappe i går. Fryd og gammen i både gane og øreganger. Vil påstå at Bat For Lashes snarere er Kate Bush for 2009, men ser poenget. Florence er i stand til å gaule uten å være enerverende, låtene er, som Asp korrekt påpeker, briljante. Den største positive overraskelsen så langt på denne siden av sommeren (ja, vet den kom tidligere i sommer, men Wilco, Hank Williams, Joyce og Maxwell har fått det meste av oppmerksomheten min).
Noe ganske annet, men apropos innhenting av nytt fra i sommer. Dette er definitivt dagens høydepunkt ved pulten min:
[youtube XWptHqlRleM]
[...] of 2009″ som kickstartet fjoråret for Welch og bandet hennes, gikk det slag i slag med kritikerrost plateutgivelse, solide salgstall, festivalspilling og [...]
[...] Florence + The Machine – “Cosmic Love” Fantastiske Florence brillijerer igjen i sitt univers i videoen til “Cosmic Love”. Vi blir med til et storslått glitterunivers der kostymeansvarlig skal ha kudos for ukas mest attråverdige drakter – en av de fineste heldekkende sorte som har dukket opp på lenge, en kjole som egentlig er en lampe og ikke minst et hjerte som er en lysende klump som pumper i en lyspære. Mye for drømmepikene her, altså. Men det er uten tvil Florence som er hovedpersonen, noe hun forsåvidt har vært siden hun debuterte med Lungs i fjor: [...]
[...] enn de egentlig er. Florence Welch later til å være et av dem. Til tross for en glitrende harpepop-plate i bagasjen og en dertilhørende sterk stemme, klarer hun ikke levere et bra livesett på Teltscenen [...]