Yndlingsband er Venom, Metallica, Slaughter, Vomitor, Mercyful Fate, English Dogs (Where Legend Began) bl.a.

Men jeg hører mest på 60- og 70-tallsmusikk, pop, rock, jazz, techno, minimal, kraut, psykedelisk, soul, «etnisk», folk, hard rock etc… Jeg hørte ikke på Master Of Puppets i 86 da jeg var åtte år. Men jeg hadde den på kopikassett i 1992 (Jeg oppdaget faktisk thrash metal ved en «feiltagelse» da jeg skulle kjøpe Black Album-kassetten, men den historien har jeg allerede skrevet i en annen kommentar her).

Men det jeg sier er ikke at Black Album solgte lite eller at den ikke hadde innflytelse på nyere metal. Jeg bare sier at jeg synes ikke så mye om (det meste av) nyere metal. Noe av problemet ligger nok i at hele sjangeren har blitt for kommers, og det er altfor få som tar virkelige sjanser. Til og med de mest ekstreme bandene, selv om de spiller fortere og har mer punch i lydbildet høres de ikke like råe ut lengre, kanskje fordi at noe av det menneskelige har forsvunnet og nesten alt høres maskinelt ut for tiden. Selv om jeg hører på mange genre er det også mange genre jeg hater generelt, bl.a. radiovennlig R´n´B, populær dance/trance/hardhouse, «radiovennlig» musikk generelt, emo-rock, moderne melankolsk radiovennlig «liksomalternativ» amerikansk rock, alle band som minner om Pearl Jam/Soundgarden/Alice In Chains, band som prøver å høres ut som Tool, Opeth, Porcupine Tree eller Meshuggah f.eks… Band i disse genrene skal imponere meg 10 ganger mer for at jeg skal like det. Men det handler ikke om at det ikke er bra. Det handler om at musikk er SUBJEKTIVT. Det handler om min opplevelse. Om du ikke liker sjokoladeis skal ikke jeg påstå at du tar feil. Da er sjokoladeis godt og vondt samtidig, for meg og for deg. Det finnes ingen objektiv måte å oppleve musikk. Noen folk for orgasme av musikk som får andre til å spy. Det er ikke feil. Black Album er et mesterverk for deg. En plate som er ganske ålreit, til tider veldig bra for meg, men som desverre åpnet en ny dør mellom metal og pop. Jeg synes for eksempel «Nothing Else Matters» er en skambra låt. Det er helt i orden å like Black Album. Det bør man kunne stå for uten å skamme seg. Men det er også helt i orden å ikke like den. Den har solgt mye og påvirket mange uansett.

Men tar gjerne i mot anbefalinger, om både musikk og lesestoff. Du sier jeg bør lese «ettellerannet» og høre på «ettellerannet» men jeg vet ikke en gang hvor jeg skal starte. Er alltid interessert i å høre og lære noe nytt.

Her er for eksempel noen låter jeg oppdaget i dag som jeg anbefaler helt gratis:
http://youtu.be/iylIC_PuVQ8
http://youtu.be/wKWJJIEpX4c
http://youtu.be/F_vEsw-PIgg

Tja hvor du kan lese???? Bøker, blader, dok, nettet har jo oxo mange fine sider hvor det står litt fakta. Nå ble det neste litt mye her…..

Kan det ha verdt The who (som jeg har sett) som begynnte??? Eller var det blue oyster club??? Hmmm MC5?? Noen mener jo det begynnte med Deep P, Led Z, Black S. Skal ei glemme Ray Davis The Kings (som jeg har sett) som oppfant fuzzen. Men dette får folk flest bestemme selv.
Spør du meg (som du da innviterer til) begynnte hardrocken med the Who og metalen med Black Sabbath.

Mulig har du rett om 80tallet selvom jeg trur new metalen solgte mer etterhvert. Noe jeg trur du ikke ser på som metal. Men det er det uansett om vi liker det eller ikke.
New metal kan du fint lite om trur jeg. Du slenger ut noe navn du ikke liker så glemmer du di viktige oppstarterne.
Så å bevege seg ut fra sin egen sjanger å lytte kan jo være en fin ting, Hvem vet kansje finner du et band som er et ok New metal band eller plate. Annbefalles.

Hva anbefaler du meg å lese? Siden du sier jeg skal lese litt «historie». Hvor har du lært din metal-historie? Kjenner du til metal-sjangerens evolusjon fra 60-tallet frem til i dag? Visste du for eksempel at metal-sjangeren hadde sin storhetstid på 80-tallet? Jeg bare lurer, men tviler på at du gidder å svare på det jeg spør om. Kort fattet: Hva anbefaler du meg å lese?

Poenget er at folk som hiver terningkast 6 i vildens sky på alle konserter de er på er altfor subjektive. Green Day på Ullevoll stadion for noen år tilbake, var en klar 6′er for meg. Jeg liker metallica sine låter mye bedre enn Green day, men det var show på den konserten.

Denne anmeldelsen er helt grei, skal jeg være ærlig er jeg usikker på om jeg hadde gitt denne en 4 eller 5 (til tross for at jeg fikk med meg en gigantisk metallica badeball hjem)

1. Fire er ikke en dårlig karakter.

2. Jeg velger å fortelle at jeg ikke er overmåte begeistret for The Black Album. Det er ikke fordi jeg er forutinntatt, men for å forklare hvorfor anmeldelsen er som den er. Det kunne ha blitt knall live til tross for at albumet i sin helhet er tamt, men det ble det altså ikke.

3. Totalt objektive anmeldelser er kjedelige. Hvordan skulle anmeldere ha klart å sette karakterer dersom de ikke la inn en liten dose subjektivitet? Dessuten: Skulle jeg ha vært navlebeskuende subjektiv hele tiden hadde det vært langt flere enere blant anmeldelsene mine. Og desto flere seksere.

4. Hvis du koste deg på konserten og synes det var den beste noensinne – fint for deg! Ta vare på den opplevelsen. Hvis ikke – så bra! Du har forstått at det går an å være kritisk – selv til sine største idoler.

5. Dette «døve kvinnfolket» behersker for øvrig balansen mellom dyktig metalanmelder og god kokk så til de grader. Hvis dere vil ha meg unnskyldt går jeg på kjøkkenet og lager deilig mat mens jeg anmelder den nyeste til Marduk.

Ha en fin maikveld, alle sammen!

Hilsen Helle

Det er en måte å forklare det på til folk som ikke var der. Men greit, jeg burde kanskje ikke kalt det solo, men avslutning og innledning i stedet. Jeg står dog fortsatt på at det var tamt. Det låter faktisk bedre på skiva. Ser forresten at du sliter litt med å være høflig mot folk du ikke kjenner. Du har misforstått veldig mye.

Redaksjonen tok en avgjørelse om at vi bare skulle anmelde Metallica. Hvis jeg skulle tatt Gojira og Mastodon også hadde jeg blitt sittende hele natten, hehe. Men – jeg fikk med meg begge konsertene. Gojira sleit litt med både lyd og publikum, men de gjorde grei figur. Mastodon leverte også bra som de pleier.

Samtidig er «oppskrytt» et begrep som på en rask måte forteller en hel del om hva man synes om noe. Når noen kaller en plate for oppskrytt, så betyr det jo ikke automatisk at den er ræva. Det betyr bare at man mener at den har fått en litt sterkere posisjon enn man selv mener den burde hatt.

Jeg mener The Black Album er oppskrytt sammenlignet med tidligere Metallica-album, som jeg rangerer mye høyere. Men det betyr ikke at plata er dårlig eller at den ikke var viktig på sin tid, eller at den ikke har betydd mye for folk eller noe slikt. Jeg bare synes at det er andre Metallicaplater som fortjener mer skryt og oppmerksomhet.

Samtidig er det et poeng for meg at plata tok livet av interessen for Metallica for min del. Jeg kjøpte den og hørte på den, fordi det var Metallica og fordi Enter Sandman var en kul og rocka sang. Men samtidig var det noe kjønnsløst over hele prosjektet, som litt etter litt ble kjedelig.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare den store forskjellen som gjorde at mange tidligere fans ikke gadd mer, men om du f.eks. hører på Fade To Black, Welcome Home (Sanitarium) eller One (fra de foregående platene), så er det på mange måter balader som har en del musikalske likhetstrekk med Nothing Else Matters (eller omvendt), men teksten og råheten i måten det synges på i de tre førstnevnte er som å få en knyttneve i magan, mens Nothing Else Matters er som å få et søtt dikt i skoledagboka. – Samtidig er det flere «mentale» brudd og svingninger i selve musikken i de tre førstnevnte, mens jeg nesten ikke husker noen ting fra Nothing Else Matters bortsett fra verset. Enten det hamres og trommes eller noe annet så treffer det i alle fall ikke meg med nevneverdig kraft. Det er noe med at når et ungt Metallica sang om narkotikaproblemer, krigstraumer og sinnslidelser, så føltes aggresjonen i musikken, vokalen og teksten ekte. Det er grenser for hvor følelsesmessig involvert man blir når en voksen rockeartist synger en sint godnattasang om marerittene til ungen sin.

Hvorfor tar folk sånn på vei? Fordi anmelderen slenger en ok firer og ikke geniforklarer denne konserten? Det er da langt fra noe slakt. Jeg har sett Metallica live flere ganger, og det kan være hinsides bra, men trenger ikke å være en regel. Jeg syns anmelder virker mye mer objektiv enn de som var på konserten og uttaler seg her. Hun forsøker å sette konserten i en kontekst og beskrive den for oss som ikke var der. For å være helt ærlig tror jeg objektiviteten er lettere å beholde om du sto på litt avstand enn om du sto og hoppet som en villmann i piten. Gjør man det kan de fleste konserter bli dødsbra.

Poenget mitt har fra begynnelsen vært at albumet Metallica a.k.a. «The Black Album» ikke er et oppskrytt stykke musikk, både fordi innholdet, for meg (og mange andre), er veldig bra. Og at det mange måter fortsatt har en betydning for veldig mye av den musikken veldig mange mennesker hører, lager og har et forhold til i 2012.Når det er sagt har jeg ikke noe sterkere forhold til nevnte album enn tidligere album, jeg liker veldig mye av musikken før Black Album også. Jeg syns det veldig vanskelig å rangere musikk, fra dag til dag oppdager jeg noe gammelt og noe nytt som jeg vil høre på. Men noe henger mer ved en andre og jeg har en åpenbar forkjærlighet for det som befinner seg innenfor circumferensen til rocken. »Hvorfor forsvarer jeg da Black Album?», kan du spørre…
Kan egentlig bare si som i Radioresepsjonen: «Jeg er ingen ekspert, jeg er bare en helt vanlig fyr, jeg.» 

Noen andre enn meg som la merke til en smuule antydning om at det var kanskje litt krangling inn i bildet rett før konserten (mest sannsynligvis mellom James og Lars)? Syntes det var mindre samspill enn vanlig og litt merkelig stemning.

Noen andre enn meg som la merke til en smuule antydning om at det var kanskje litt krangling inn i bildet rett før konserten (mest sannsynligvis mellom James og Lars)? Syntes det var mindre samspill enn vanlig og litt merkelig stemning.

Om et album er en klassikker eller oppskrytt avhenger av øynene som ser. Eller som Metallica sier det; the eye of the beholder. Når albumet kom, var det mange «blodfans» som mente at Metallica hadde solgt seg. De vil nok ikke fremheve dette albumet som en klassiker … Man kan kanskje si at albumet er en klassiker på bakgrunn av at det åpnet døren mellom Metallica og et større publikum, men vanligvis tenker man først og fremst på kvalitet som står seg over tid når man snakker om klassikere. At mange mener at albumet ikke holder seg så godt i 2012, er i seg selv en indikasjon på at det ikke er et klassisk album i ordets vanligste forstand. 

Det er en subjektiv vurdering, men for meg holder de foregående platene seg utmerket sett med dagens øyne. The Black Album er med andre ord ikke i nærheten av å være like klassisk som de første platene (slik jeg opplever musikken).
 
Du omtaler The Black Album (eller Metallica som det vel egentlig heter?) som et paradigmeskifte i metallsjangeren. Jeg tror jeg forstår hva du mener, men jeg tenker at det er en forenkling. Sammen med Guns’n Roses’ Use Your Illutions I og II, som kom omtrent samtidig, representerte plata åpenbart et paradigmeskifte i mange menneskers musikksmak, fordi veldig mange ungdommer gjennom disse platene ble introdusert for langt hardere rockemusikk enn det tidligere hadde vært akseptert å høre på. Men at det var et paradigmeskifte for metall som musikksjanger er jeg ikke helt med på. Jeg ser det mer som en del av en utvikling hvor rock og heavy metall har utviklet seg gradvis over tid, og i flere ulike retninger. For meg er den svarte plata mer en virdereutvikling av 80-tallets kommersielle tungrock, enn et paradigmeskifte for metall, som gjennom mange ulike former og avarter samtidig har utviklet seg i motsatt retning. Når jeg lytter til andre artister, tenker jeg at de plukker mer fra Metallicas tidlige album enn fra de senere.

Om et album er en klassikker eller oppskrytt avhenger av øynene som ser. Eller som Metallica sier det; the eye of the beholder. Når albumet kom, var det mange «blodfans» som mente at Metallica hadde solgt seg. De vil nok ikke fremheve dette albumet som en klassiker … Man kan kanskje si at albumet er en klassiker på bakgrunn av at det åpnet døren mellom Metallica og et større publikum, men vanligvis tenker man først og fremst på kvalitet som står seg over tid når man snakker om klassikere. At mange mener at albumet ikke holder seg så godt i 2012, er i seg selv en indikasjon på at det ikke er et klassisk album i ordets vanligste forstand. 

Det er en subjektiv vurdering, men for meg holder de foregående platene seg utmerket sett med dagens øyne. The Black Album er med andre ord ikke i nærheten av å være like klassisk som de første platene (slik jeg opplever musikken).
 
Du omtaler The Black Album (eller Metallica som det vel egentlig heter?) som et paradigmeskifte i metallsjangeren. Jeg tror jeg forstår hva du mener, men jeg tenker at det er en forenkling. Sammen med Guns’n Roses’ Use Your Illutions I og II, som kom omtrent samtidig, representerte plata åpenbart et paradigmeskifte i mange menneskers musikksmak, fordi veldig mange ungdommer gjennom disse platene ble introdusert for langt hardere rockemusikk enn det tidligere hadde vært akseptert å høre på. Men at det var et paradigmeskifte for metall som musikksjanger er jeg ikke helt med på. Jeg ser det mer som en del av en utvikling hvor rock og heavy metall har utviklet seg gradvis over tid, og i flere ulike retninger. For meg er den svarte plata mer en virdereutvikling av 80-tallets kommersielle tungrock, enn et paradigmeskifte for metall, som gjennom mange ulike former og avarter samtidig har utviklet seg i motsatt retning. Når jeg lytter til andre artister, tenker jeg at de plukker mer fra Metallicas tidlige album enn fra de senere.