Neil Barnes, uten Leftfield-kollega Paul Daley, da bandet er ute på gjenforeningsturné og gjester Oslo Live. (Foto: Tom Øverlie, NRK P3)

Neil Barnes, uten Leftfield-kollega Paul Daley, da bandet er ute på gjenforeningsturné og gjester Oslo Live. (Foto: Tom Øverlie, NRK P3)

Leftfield - Oslo Live Festival

Nostalgitripp på Kontraskjæret

Det er digg å kjenne bassen i brystkassa, men følelsen av 90-tallet tok tidvis over under gårsdagens Leftfield-konsert.

Skrevet av:
Publisert 9:57 24 juni, 2011

Det har omtrent blitt en regel at festivalene skal ha minst ett gjenforent band på plakaten hvert år. For Oslo Live sin del var årets rosin i pølsa house-, dub- og technoinnovatørene i Leftfield, dog kun med ett av de to opprinnelige medlemmene – Neil Barnes har ikke med seg Paul Daley ut på turné.

Leftfield er kanskje mindre kjente, men minst like innflytelsesrike som sine britiske brødre i The Chemical Brothers og The Prodigy, og med debutplaten Leftism fra -95, som ble en umiddelbar klassiker , var Leftfield en viktig del av det elektroniske musikkmiljøet som oppstod i Storbritannia på 90-tallet.

Og 90-tallsfansen danner flertallet av de som samler seg til konsert på sankthansaften, det er tydelig at aldersgjennomsnittet går en tanke opp i de små minuttene før Leftfield går på scenen. Det starter forsiktig, en trompetsolo, noen trommer, litt synth. Vi får tid til å putte inn øreproppene før det forventet høye lydnivået når maks – så kommer bassen og vi vet hvor vi er. ”Song Of Life” slår ut i full blomst.

Det er nok vanskeligere å like de mer techno-orienterte låtene til Leftfield i liveformatet, enn de varmere dubrytmene. Det er først når MC-ene Djum Djum og Earl Sixteen kommer inn at det virkelig blir fart i danseføttene på Kontraskjæret, helt til bakerste rad.

Konserten akkompagneres av videografikk på en svær backdrop-skjerm, som er tidvis elegant gjort og gir en klar merverdi til musikken. Det er i alle fall bedre enn da de andre 90-tallsheltene i Massive Attack gjorde noe av det samme på Hovefestivalen i fjor. Spesielt tydelig er samspillet mellom visuell og audiell stimulanse under ”Storm 3000”, da hornene i låten blir til tuting fra en møtende lastebil (i alle fall i min tolkning).

Så begynner høydepunktene virkelig å komme. Versjonen av ”Release The Pressure” bør tilfredsstille enhver 90-tallsentusiast, men det er først når en helt fantastisk tolkning av ”Inspection (Check One)” kommer at klimaks er nådd. Bassen rister i filler det meste, og det begynner å sprake i høyttalerne. Bandet tar seg greit inn med hardt arbeid for å ikke miste publikums oppmerksomhet under den litt roligere perioden som oppstår da de prøver å finne feilen. Publikum tilgir.

Men det tar ikke lang tid før de igjen sliter med publikums oppmerksomhet, og det begynner å tynnes ut i rekkene frem mot scenen. Noen av Leftfields låter høres så 90-talls ut at det være vanskelig å bli hundre prosent engasjert for de som ikke var der da det skjedde mellom -95 og -99. Bandet er også tidvis litt rustne i utførelsen, selv om noen låter sitter som et skudd.

Alt i alt en herlig nostalgitripp, men med litt for få musikalske høydepunkter som fortsatt virker relevante i dag.

Karina Lystad

Tags: , , , , , , , , , ,

Del "Nostalgitripp på Kontraskjæret"
 

3 kommentarer på “Nostalgitripp på Kontraskjæret”

  1. Arnebjarne sier:

    Tja. Jeg er villig til å være enig i at det til tider var litt ujevnt. Men toppene var noe av det drøyeste jeg har hørt på konsert i Oslo på år og dag.

    Kudos til Oslo Live for en megabooking

    • Karina Lystad sier:

      Ja, det var definitivt noen wtf-øyeblikk der. Spesielt mye koste jeg meg i perioden rundt «Inspection (Check One)», det var rett og slett sykt bra. Og «Space Shanty» var en annen klar topp.

  2. Kent William sier:

    Godt å se at konserten får spalteplass i hvert fall ett sted på nettet—Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet og VG ser ut til å svikte. Også fint å se at skribenten har kunnskapene på plass.

    Var godt fornøyd i går, mye gåsehud. Synes likevel det blir litt rart å kontekstualisere dette som nostalgi; for meg er Leftfield temmelig tidløst; låter like fett nå som i 1995 og 99. Tydelig at ikke alle var like engasjerte i selve bandet, dog.

    Største savnet var Open Up, samt at det hadde vært kult om de hadde fått jobbet inn El Cid og Melt på et vis. Skulle også ønske Neil Barnes hadde sagt litt mer, men dette er jo introspektiv musikk for einstøinger, så det var kanskje ikke så rart.

Legg igjen en kommentar