Korn. Foto: Promo

Korn. Foto: Promo

Korn - The Path Of Totality

Lyden av grådighet

Med The Path Of Totality velger Korn å suge dubstep-begrepet for alt det er verdt. Resultatet er et desperat skrik fra dødsleiet.

Skrevet av:
Publisert 15:40 3 desember, 2011

Jonathan: Hei, det er Jonathan Davis fra Korn som ringer. Har jeg kommet til Sonny Moore?
Skrillex: Vent, er det selveste Jonathan Davis?! Du aner ikke hvor mye den «posttraumatisk stress»-metallen deres har betydd for oppveksten min. Men hvorfor ringer du meg?
Jonathan: Nei, hva skal jeg si. Det har egentlig gått nedover for oss etter at Head ble religiøs, sluttet i bandet, og valgte å fokusere på en karriere med kristenrock. Og det er ikke et eneste menneske som husker at vi gav ut skive i fjor.
Skrillex: Det albumet med den fuglen på coveret? Kom den i fjor? Jeg trodde den i hvert fall var to-tre år gammel.
Jonathan: Sukk. Vi har gitt ut en etter det, altså. Men der ser du. Vi er bare så lei av å føle oss glemt. Nå som jeg selv har rundet 40 og de fleste i bandet har familie og greier, så trenger vi penger. Og numetal selger tydeligvis ikke lengre. Det begynner å bli noen år siden sekstenåringene pleide å høre angstfylt og pubertal metall. For vi har skjønt det sånn at kidza idag heller hører på sånn der – hva kaller man det?
Skrillex: Tenker du på dubstep? Ikke at jeg egentlig liker å kalle det jeg gjør for dubstep, men merkelappen selger.
Jonathan: Ja, dubstep! Så, det vi egentlig lurte på er følgende: kunne du og noen av dubstepkompisene tenke dere å lage noen låter for oss? Jeg tror vi begge har spenn å hente i det. Vi har bandet og den påtatte angsten, dere har musikken. Jeg tror folk som nevøen min kommer til å elske det. Ved litt hjelp kan vi endelig få noe oppmerksomhet og fans igjen.
Skrillex: Om jeg vil jobbe med Korn? Kødder du? Fuck yeah! Jeg ringer gutta med en gang!

- – -

- – -

Jonathan: Hei, Munky. Beklager at jeg ringer deg klokka fire på natta. Det er bare det at jeg ikke får sove.
Munky (gitaristen): Du vet at du alltid kan ringe meg hvis det er noe. Det vet du. Men hva er det som plager deg, vennen?
Jonathan: Vel, du vet. Nå er det kun en måned igjen til albumet kommer. Det er bare det at jeg tror jeg begynner å angre.
Munky: Vi angrer alle sammen. Men vi trenger pengene. Og oppmerksomheten. Du aner ikke hvor mye jeg savner å få ligge med anorektiske emojenter på sytten. Vi trenger dette.
Jonathan: Jeg er bare livredd for at folk skal skjønne at vi selv ikke liker albumet. At de skal innse hvor desperat forsøket vårt på å være relevante igjen egentlig er. Det verste av alt er å spille låtene live. Vi gjør jo ingenting selv lengre fordi absolutt alt på skiva høres ut som synther. Selv sekkepipa mi på «Bleeding Out» høres syntetisk ut.
Munky: Vet du hva? Vi gjør det vi kan for å få det til å virke som vi digger dette her. Koste hva det koste vil. Vi får igjen for det til slutt. Jeg synes du skal gå til Billboard og si at vi fant opp dubsteppen. Ikke at det er særlig mye dubstep ved det. Men, som Sonny alltid sier til oss, merkelappen selger. Årh, dette her er så deprimerende. Vi låter jo som et tysk industrialband på skiva. Men det er ikke poenget. Poenget er at vi skal selge dette. Og det kommer til å selge. I hvert fall bedre enn de Loutallica-greiene. Vi kan jo trøste oss med at det samarbeidet er mye jævligere. Og noen av låtene på skiva er egentlig ganske greie. Sett bort fra at de låter syntetisk uten like.
Jonathan: Nja, hvilke da?
Munky: Den Noisia-låta, «Kill Mercy Within», og «Narcisstic Cannibal» er ikke gjennomført elendige, og det samme gjelder for så vidt den låta du nevnte; «Bleeding Out». Og verset på «Get Up!» har også noe for seg, synes du ikke?
Jonathan: Joda, men det er bare så mye dårlig der. Altså, jeg skammer meg skikkelig over «My Wall»,  »Sanctuary» og «Way Too Far». Men det verste er den utrolig utdaterte innpakninga. De verste sidene ved nittitallet har innhenta oss og latt oss ligge igjen på gulvet blødende og gråtende. Vi er for gamle for dette her. Jeg mener det. Vi burde lagt inn årene mens vi fortsatt var sinte og mente oppriktig at dreads var kult.

Kim Klev

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,

Del "Lyden av grådighet"
 

75 kommentarer på “Lyden av grådighet”

  1. Kan noen være så snille å bytte ut dette surrehue av en anmelder! Jeg ønsker en ordentlig anmeldelse av dette albumet! 

  2. Kreativt, Klev! Fin lesning.

  3. Dette er en av de mest latterlige anmeldelsene jeg har lest. Har du faan meg ikke mer å bidra med, så må du finne på noe annet. Og til dere andre i Lydverket, dette er flaut.

  4. Anonym sier:

    Først og fremst, jeg har ikke peiling på om denne platen er noe bra eller ikke.
    Spiller heller ingen rolle for meg om de «ødelegger» dubstep eller ikke, det er en standard anklage fra mange som har en spesiell musikkpreferanse og føler seg truet av folk utenfra som lar seg inspirere av musikken «dems». Grime fans likte sikkert ikke at dubstep kom og de i garage miljøet syntes sannsynligvis at 2-step var noe drit osv.
    Og de som likte poteter følte seg selvfølgelig veldig truet av pommes frites og potetgull…

    Og så skjør er vel ikke dubstep genren heller? Det finnes millioner av dårlige houselåter der ute, man kan ikke si at de ødelegger housen for det. Eller alle de millionene av visene som finnes som er renspikka makkverk, mens f.eks. låtene til Bob Dylan ikke har tatt noen skade av det.

    Men alt i alt, anmeldelsen er vittig, det skal den ha. Den skal også ha at den er direkte ufin med måtene den tillegger navngitte personer ganske grove hensikter og negative holdninger uten at anmelderen har noen som helst referanser som underbygger at dette faktisk kan være korrekt. Det blir heller ikke engang nevnt at dette er en fiktiv samtale, tenkt ut av anmelderen, selv om de fleste selvsagt forstår det.

  5. Grev Ling1 sier:

    hm, tja ..har vel egentli ikke tenkt så mye på bænnet etter sånn ca da de kom me follow the leader, men her vare mange meninger ass ..litt sånn tja,både en kreativ og samtidig veslevoksen fjortisprega vinkling på anmeldelsen, men nå kan jo folk mene som dem vil.. skille person og sak er jo til evig tid en vei for god folkeskikk. hm, tja ..detta nye er jo hvæffal sånn at det er interessant at det stadig renner vann under den brua også. så lenge dem alle er glade, hurra! husker jeg i -94 var i vancouver på PNE-gig og en av arrangørene kom me et knippe gratisbilletter te konserter den uka, KORN…hørtes køntri ut,NEI, gikk på sex pistols..eller det som restene av gammel morro var, istedet. to år senere hjemme i europa skjønte jeg vel at det va køntri man skulle dratt på. jaja,veit aldri før man gjøre…og ikke hører på de andre.
    -G-

  6. [...] Les anmeldelsen: Lyden av grådighet (2/6) [...]

  7. [...] like positiv. Hans spesielle hår, hans historie som leder for screamo-bandet From First to Last, samarbeid med Korn og ikke minst The Doors, en ikke-så-nyansert-holdning til lyd og bilde – alt sammen ting som har [...]

Legg igjen en kommentar