Austin koker. Av mye folk, sol, heite band og like heite sauser. Den hotteste rapperen er utvilsomt Yelawolf, som ikke trenger føle seg truet av New York-hipstere.

SXSW startet endelig skikkelig i Austin i går, onsdag. Uten at det mangler konserttilbud i dagene før. Eller i denne byen hele året. Det er ikke for ingenting at Austin gjerne omtales som the live music capital of the world. Men, la oss konsentrere oss om denne uken, som for Lydverkets utsendte startet så vidt på mandag.

Etter et obligatorisk første måltid på erverdige Jamie’s Spanish Village (åpnet i 1931!) etter ankomst, var det ikke mye tid igjen til å lete seg til musikken. Serena Maneesh sin glade tour manager visste imidlertid råd, og viste vei til showcase hos British Embassy. Den engelske hypen Get Cape Wear Cape Fly viste seg fra en sympatisk, om ikke overveldende side. Ørene mine har forholdsvis høy terskel når det kommer til å la seg overbevise av kassegitar og beats. Dessuten er han ikke like fin på håret som The Supernovas’ Cesar Restrepo. De fikk jeg derimot ikke hørt, annet enn i form av selvskrytet hans da vi søkte sigarettly for Texas-regnet.

Derimot viste Foo Fighters Chris Schiflett at han er aller best når han spiller med nettopp Foo. Det er ingen selvfølge at du høres bra ut alene med kassegitaren, selv om du er en del av prosjektet Jail Guitar Doors sammen med Tom Morello, Wayne Kramer og Billy Bragg. Sistnevnte viste derimot både hvordan man med sjarm hisser opp amerikanere med raddispreik og amerikansk fotball-hetsing. Og ikke minst moderne kampsanger med sedvanlig Bragg i stemmen. Følg med på Lydverket både her og der, for ytterligere fengselsmusikk levert av Kristin Winsents.

På tirsdag kveld demonstrerte New Yorks We Are Scientists at det bare blir kjedeligere og kjedeligere med band som er som snytt ut av Arctic Monkeys’ anus. De håndterer derimot snakket mellom låtene til gullplassering, samtidig som de får mye gratis ettersom de spiller på SXSW Interactives avslutningsfest denne kvelden. Er det noe disse kan, så er det å disse nerder uten at det blir stygt, men så latteren sitter løst. Casiokids sier derimot svært lite vegg i vegg, men får dresskledde, amerikanske 40-åringer til å danse limbo style til lyden av låter om bortkomne bikkjer. De låter bra i Amerika også. Gitt.

Hørte du torsdagens Lydverket på P3, møtte du Alabama-rapperen Yelawolf, som spilte sin første Austin-konsert på onsdag. Det intervjuet kan du selvsagt høre igjen i nettradioen her. Han er et bra intervjuobjekt, med kilovis karisma, som er et dødelig våpen live også. Du trenger ikke band for å holde bra rapkonserter og du kan gjerne se ut som en emorocker fra sørstatene. Med plettfrie versjoner av moderne slagere som «Pop The Trunk», «Mixin Up The Medicine» og «Good To Go» holder han dirty south i live, og demonstrerer at rapmusikk kler en god mosh pit like mye som noe annet. Måtte noen være smarte nok til å få han til Norge asap.

Idet jeg ikke kom inn på Nas & Damian Marleys konsert i Austin seinere på kvelden, gikk ferden til et telt ved siden av, i stedet for å trøste meg med billig Texas-hjemmebrent og -gatejenter. Det kom i det minste hiphop-beats derfra. Jeg blir møtt med følgende:

I don’t want no babies, but I do like doin’ what makes them, huh, huh, huh. This is for all my smokers, by the way, huh. huh, huh.

New Yorkeren Trouble Andrew er strengt tatt egentlig ingen rapper, men «tar alt det kule fra rap, punk, sk8 og metal, og lager feit hipsterwhatever» av det. Likevel prøver han seg på rimingen. Se gjerne ut som et Pearl Jam-medlem. Vær da en dude, om du vil. Og det lot jeg han være uten mitt selskap. High On Fire spilte nye låter et par hundre meter borte i gaten, skulle det vise seg.

Deres Matt Pike smiler fra øre til øre da en halvnaken punker stage diver fra de flere meter høye monitorene. En helt naturlig reaksjon fra begge. Det nye materialet er kaotisk og messende metal som gjør at det brenner under føttene. Da en kvinnelig hippie i kortkort klatrer ned fra balkongen for å gjøre samme hopp mellom to låter smiler han minst like mye, men i stedet for å spille videre tar han ansvar med ordene get that hot chick off my fucking monitor.

Serena Maneesh. Foto: Tom Øverlie, NRK P3

Kvelden avsluttes med en tragisk forsinket Serena Maneesh-konsert (ikke deres skyld) i lokalet ved siden av. De veit du er bra, om du har skaffet det nye albumet eller så dem på Lydverket i forrige uke. Emil Nikolaisen har brukt lang tid på å ferdigstille de nye låtene, men det er verdt det. Når man hører det hypnotiske materialet fremført med like hypnotisk kraft danser både den indre og ytre femtenåringen med hendene mot Texas’ stjernehimmel. Sånn går no dagan i Austin.

Tags: austin, billy bragg, Casiokids, chris schiflett, high on fire, Serena-Maneesh, SXSW, we are scientists, yelawolf