The Verve: Forth

[Virgin/EMI]

The drugs still don’t work.

Elleve år etter gjennombruddsplaten og svanesangen Urban Hymns, med et knippe høyst middelmådige soloutspill fra frontmann Richard Aschcroft i mellomtiden, er Wigan-kvartetten The Verve tilbake. Har vi savnet dem? Tja.

Forventningene om at de skulle greie det Portishead relativt uanstrengt maktet med sitt comeback Third tidligere i år – å forvalte gammel storhet med fornyet relevans og slagkraft pumpet inn i formelen – har i alle fall vært tilstede. Låttitler (fra ”Valium Skies” til ”Noise Epic”) og -lengder (de fleste tikker inn på over seks minutter) mer enn hinter en retur til de stormfulle høydene bandets narkohypnotiske, seige og drømmende stadionrock rett som det var streifet bortpå.

I realiteten er Forth (som ikke betyr fjerde, men fremover eller fremad) en dvaskt anlagt attpåklatt i bandets katalog. Tenk deg Urban Hymns, minus melodier av kaliberet til ”The Drugs Don’t Work”, ”Sonnet” eller fortsatt fantastiske ”Bittersweet Symphony”, og du sitter igjen med fint lite annet enn enkelte snertne gitarteksturer og tilløp til kollektiv energi (singelen ”Love Is Noise minner om Kent, av alle intetsigende og melodisk tilbakestående band). Det tar seg opp, eller snarere ned, mot slutten, og både ”Valium Skies” og ”Appalachian Springs” justerer várt og elegant inntrykket av totalt nederlag. Men det holder jo ikke.

Gamlingene tar feil: Ikke alt var bedre før. Men The Verve? I aller høyeste grad.

Marius Asp

The Verve – «Love Is Noise»

[youtube PmRJo8RQ5sA]

Tags: anmeldelse, Forth, Love Is Noise, plate, richard ashcroft, The Verve