Elsker eller hater du nådeløs slakt?
Av og til virker det som musikkjournalister elsker å slakte. Synes du det er nødvendig eller patetisk med nådeløs slakt innimellom?
Etter at Lydverket i forrige uke oppnådde kommentarrekord etter nedsablingen av Swedish House Mafias Until One er tiden nå kommet for å avgjøre: Elsker eller hater du nådeløs slakt? Diskusjonen kommer til å fortsette på Lydverket på radio i morgen (tirsdag), men først har du sjansen til si din mening.
Musikkjournalistisk slakt har omtrent like dype røtter som..vel, musikkjournalistikk. Med ujevne mellomrom, gjerne like etter en spesielt skarp vurdering av en (norsk) artist, dukker også diskusjonen om hvor langt det skal være tillatt å gå i å slakte noens arbeid. Etter at VGs Thomas Talseth under overskriften «Kvalifisert katastrofe» gav Marion Ravns nye plate en ener på terninger, gikk artist- og X-factor-kollega Ravi nylig ut på sin egen blogg og advarte kommende artister mot bransjens ondskap.
Jostein Pedersen skriver i et debattinnlegg i samme avis om norsk musikkpresses forutinntatthet ovenfor popmusikk, og kaller blant annet pressens omtale av Tone Damli Aaberges Cocool for «rystende lesning». Han beskylder norske musikkanmeldere for å være på desperat jakt etter lettselgelige poenger. Damli Aaberge sier til VGtv at slakten platen hennes går inn på henne, og peker derved på noe flere har vært inne på før henne: Griseslakt rammer spesielt hardt i et knøttlite musikkland som Norge.
Rett skal være rett: Anmeldere snakker gjerne i uthevede bokstaver når de skal uttrykke sin dypeste forakt. Ung-redaktør i NRK, Håkon Moslet, var som kjent en av Norges mest fryktede – og til tider forhatte – musikkanmeldere i hine hårde. Hans anmeldelse av Posgirobyggets Supertanker fra 1999 går inn i norsk musikkslakthistorie med overskriften «Riv Porsgirobygget nå!», og linjer som:
«Av alle ubetydelige distriktshøyskolerock-plater som har kommet i løpet av 90-tallet (Trang Fødsel, Di derre, Søsterhjemmet, Unge Frustrerte Menn etc.) er dette den aller verste. «Supertanker» er det mest umusikalske, usjarmerende og forflata stykke musikk jeg har hørt på evigheter.»
Side 2s anmelder Pål Nisja-Wilhelmsen skapte rabalder da han i 2009 anmeldte Åge Sten Nilsens Glamuniton. Som i at han leverte inn en politianmeldelse:
(Faksimile: Side 2)
Noen journalister har altså skjønt at om et budskap skal formidles, må gjerne utradisjonelle virkemidler til for at det virkelig skal treffe. Jf. Harald Granne, journalist i gratisavisen Natt&Dags, sin slakt av Anne Grete Preus‘ Hvite lys i natt fra 1997. Den besto av tre ord:
«Hold kjeft! Drittkjerring.»
Pitchfork formidler et vel så tydelig budskap i sin anmeldelse av Jets Shine On fra 2006. Dette er hele anmeldelsen:
Flere som har skjønt det: Vice Magazines anmelder Tiesto vs. Diplo-singelen «C’Mon»:
Lydverket har selvsagt noen svin på skogen selv når det kommer til nådeløs slakt. Anmeldelsen av Katzenjammer-skiva Le Pop fikk sinnene i kok i 2008, og i dag er det Michael Jacksons siste dødsklynk som får gjennomgå.
Rapperen Diaz tok i 2003 et oppgjør med den norske anmelderstanden i låta «Mitt Terningkast». Han hadde sett seg lei på deres mangel på hip hop-kompetanse, og sier blant annet:
De tror tekster om grafitti gjør rappern real
og det å lage møkkete beats, er big deal
og at mye salg betyr at ting er dårlig
skulle sendt dere på rap-kurs til Bronx årlig.
Videre truer han med å kidnappe Moslet. Hør hele låta, ft. Dimmu Borgir, her:
Det må også sies at det ikke bare er når eneren trilles man kan oppleve riktig sviende kritikk. VGs Stein Østbø står for to klassiske 3er-anmeldelser med sin omtale av henholdsvis Turbonegers Apocalypse Dudes fra 1999 og Röyksopps Melody A.M fra 2001:
«Det homo-fikserte, norske undergrunnsbandet Turboneger spiller en form for hard gitarrock som forrykker hormonbalansen hos enkelte unggutter. Nøkternt sett er dette likevel ingen fetthårete trynetørker av en plate, for å bruke sjargongen. Til det er låtene for ensidige i sitt turbotempo og vokalisten litt for veik i stemmen.»
««Melody A.M.» har – med et par hederlige unntak i «Poor Leno» og «40 Years Back/Come» (selve lyden av Nordlyset!) – problemer med å finne melodilinjer som er sterke nok til å bære et helt album.»
Om Elsk eller hat:
I over fem år har Lydverkets Elsk eller hat-panel spredd heder og galle om populærkulturelle fenomener, personer og trender fra musikkens verden.
Elsk- eller hat-panelet går av stabelen i Lydverket på tirsdager. To deltakere forteller akkurat hva de mener om temaet, og når dommens tid kommer har de som vanlig hver sin stemme, mens folket – altså deg – har én: Pollen er folkets røst! I tillegg henter vi hver uke inn et orakel, som kan gi oss ekstra innsikt i det aktuelle temaet.
Pollen finner du til høyre på denne siden. Der er det to alternativer; elsk og hat. Det eneste du trenger å gjøre er å bestemme deg for om ditt hjerte er isende kaldt eller glødende varmt i forhold til ukens tema.
Tags: åge sten nilsen, Diaz, Dimmu Borgir, Elsk eller hat, håkon moslet, Harald Granne, Jet, Jostein Pedersen, Katzenjammer, Marion Ravn, Michael Jackson, Natt&Dag, Pål Nisja-Wilhelmsen, Postgirobygget, Ravi, Röyksopp, Slakt, stein østbø, Swedish House Mafia, thomas talseth, Tiësto, Tone Damli Aaberge, Turboneger
http://www.dagbladet.no/magasinet/2004/02/06/390251.html
Slakt er det morsomste jeg vet – og da spesielt i en form som får meg til å le til jeg griner. Det er helt umulig å få en BRA plate til å bli til en FØNNI anmeldelse. Et gammelt visdomsord sier «If you tolerate tiss, then bæsj & promp will be next» – noe som i bunn og grunn illustrerer slaktsjangeren. «Hun beveger seg inn i åpne lydlandskaper med et søkende, inderlig rom for ettertanke» er derimot ikke et visdomsord, men noe Fredrik Wanderup kunne skrevet fordi han har mer peil på prosa enn gabber. Det beste er hvor jævla sinte folk blir!!!! Få gode gamle Egon Olstad til å totalslakte Lady Gaga neste gang a
En anmeldelse er vel neppe annet enn én enkeltpersons subjektive oppfatning/ opplevelse av et fenomen (film, bok, musikk etc.)
Hvorfor tror folk at det er hele og fulle og den eneste sannheten og det anmeldte produkt??!! Hvis en operaelsker skal anmelde en rockeskive vil han såklart hate den. Dette sier mer om anmelderen enn på den faktiske rockeskiva!
Min erfaring er at anmelderne stort sett tar feil og det kan man lett finne ut når de nesten ikke beskriver produktet men bare rakker ned uten å gi gode argumenter for hvorfor de syns filmen, plata, spillet eller whatever var dårlig.
Vi ser gang på gang at plater de har gitt dårlig terningkast til faktisk er kjempegode slik som Røyksopps Melodi AM. Den skiva er rett og slett genial og har gitt de internasjonal anerkjennelse og de har gjort det bra i Storbrittania og plata har solgt godt i både Norge og utlandet.
hva bestemmer så om et produkt er bra? At det selger mye? Eller at den har noble intensjoner? Eller at den er kulturell verdifull og tar for seg en tapt og smal sjanger??
Og hva er sanneheten? Jeg vet om folk som elsker og genierklærer filmer som «Meet the Parents» med Ben Stiller og samtidig hater «Forrest Gump» og «Fight Club». Hva skal jeg si til dem?? At de tar feil?!! At de ikke har rett i.. hva de liker best..??
I deres verden er Meet the Parents en bedre film og da er det sannheten for dem! Ferdig med den saken. Ingen kan fortelle deg hva du faktisk liker best!
Så drit i anmelderne, kjøp det du har lyst til. En anmelder er bare en tilfeldig person som ikke hadde utdannelse nok til å få seg en skikkelig jobb og tilfeldigvis havnet akkurat i den stillingen og sprer sitt ubetydelige syn på filmen, palta, spillet eller boka.
Hear hear!
[...] Les om flere tilfeller av slakt akkurat her [...]
Her kunne man ha sagt mye.
Anmeldere har driti seg selv ut også,
ved å anmelde ting se ikke har peil på.
F.eks Melody A.M, det er vell hele grunnen til at folk har giddet å følge med på Røyksopp.
Og Moslett har forsøpplet vår kjære NRK. Med alskens supperier på radio. Alt var bedre før Moslett og hans imperialistiske syn musikk.
Hadde vært fint hvi anmeldere i NRK kunne konsentrere seg om kvalitetsmusikk. Stort sett bare overfladisk nonsensmusikk som blir anmeldt, da er det ikke rart det bli mye «slakt»