Sufjan Stevens - The Age Of Adz
Du salige apokalypse
Sufjan Stevens nye album er til å bli svimmel av – i best tenkelige forstand.
Det ble aldri én plate tilegnet hver av de amerikanske delstatene, slik Detroits høyt bejublede indieprins løgnaktig nok skisserte som plan overfor en nærmest pinlig lydhør musikkpresse i perioden rundt gjennombruddsalbumene Michigan og Illinois.
I stedet har Sufjan Stevens valgt å fordype seg i den schizofrene kunstneren Royal Robertsons univers, med den nærmest perverst gjennomrealiserte krysspollineringen mellom ornamentert kammerpop og lynende skarp indie byttet ut med, tja, noe helt annet.
Etter en typisk naken og renskåret åpningslåt ramler de elektroniske elementer innover i front av lydbildet – her stiller skakke, fragmenterte beats og elastiske synthlyder seg opp side om side med stort anlagte arrangementer for kor, blåsere og strykere, med et resultat som minner fint lite om noe annet i popvirkeligheten anno 2010.
The Age Of Adz er et overflødighetshorn, for å si det enkelt, der en fortsatt skummelt finstilt melodisk teft møter en sonisk rast- og respektløshet av nærmest monstrøse proporsjoner. Det er en plate det er lett å gå seg vill i og miste motet av de første tre-fire gangene du utsettes for den, ikke minst på grunn av kontrastene som snor seg gjennom disse fem tettpakkede og hylende ambisiøse kvarterene.
Tekstmessig er det heller ikke rare håpet å spore i dette universet – det meste gjør vondt her, enten det gjelder kjærlighet, religiøse anfektelser eller grunnlaget for vår skrøpelige eksistens her på kloden. Men så begynner det å gjøre godt. Virkelig godt.
Det er en utakknemmelig oppgave å trekke fram enkeltøyeblikk på The Age Of Adz, men la gå: De første tjue sekundene av tittelsporet er verdt prisen for albumet alene – tenk deg at et samlet avgangskull ved Barratt Due får i eksamensoppgave å fremføre en M.O.P.-intro, og du er, vel, fortsatt ikke i nærheten. Heldigvis.
Konvensjonelle låter forekommer, og de er uniformt nydelige – ”I Walked” burde sporenstreks listes på en radiokanal nær oss alle, mens ”Vesuvius” kanskje aller tydeligst plasserer Stevens’ gamle modus operandi i hendene på sin eldre og mer apokalyptisk anlagte tvilling. Og da har jeg ikke engang nevnt albumets tour de force, avsluttende ”Impossible Soul”, som strekker seg over drøyt 25 minutter, uten noensinne å tvære ut momentum eller besøkelsestid. Det er så gåsehuden kommer krypende bare av tanken.
«I Walked»:
The Age Of Adz er sannsynligvis albumet Yeasayer prøvde å lage med sitt album av året, Odd Blood. Som de øvrige av sine kontemporære må de pent innfinne seg med å se Sufjan Stevens dure forbi dem, uten en eneste flyktig tanke om hva fartsgrensen måtte være, og gradvis bli en mindre og mindre prikk langt der framme, før han forsvinner helt. Takk for at vi får være med på turen.
Marius Asp
Tags: Anmeldelser, Lydverket, marius asp, plate, Sufjan Stevens, The Age Of Adz
Enig i at platen e knall bra, dog kanskje litt vel hektisk lydbilde med de grove beatsene.
Når det gjelder anmeldelsen, les deg opp på linjeskift(enter) og når vi bruker «fett»-skrift. Anmeldelsen ser ut som en klipp og lim oppgave fra syvende klasse når det er nytt avsnitt hver fjerde linje og itillegg fett-skrift som jo gjerne er reservert for ingress og et utvalgt sitat.
Fantastisk anmeldelse av en fantastisk skive!
bergq: «fet» har en litt annen funksjon på nett og funker bra her
La gå at Sufjan Stevens har laget en ålreit plate. Men det er forstemmende for oss som husker hans plater fra midten av tiåret (Illinoise, Seven Swans, Michigan) at de fleste anmelderne av hans siste verk, bruker plassen på å fremheve Sufjans storhet som artist i stedet for å konstatere at han på denne nye plata har mistet den sjarmen som gjorde banjo-platene fra noen år tilbake så uimotståelige.
The Age of Adz er flinkt og frekt, krevende og tidvis vakkert, men mangler den x-faktoren som gjorde f.eks Illionoise til et av forrige tiårs beste plater. Hvor er de enkle og naive og fantastisk vakre låtene som får tårene til å presse seg fram i øyekroken? Hvor er de morsomme og søte arrangementene som gjør neste deilige akkord så uimotståelig? Hvor er låter som Casimir Pulaski Day eller Romulus? Ikke på The Age of Adz i alle fall…
La oss håpe dette ikke er den endelige bekreftelse på det vi har hatt på følelsen i flere år: at Sufjan Stevens´ høydepunkt for lengst er passert. Det paradoksale er at jo «bedre» han blir, jo mindre interessant blir han…
«Det paradoksale er at jo “bedre” han blir, jo mindre interessant blir han…»
Ikke noe paradoksalt i det hele tatt. Det er jo den naturlige utviklingen i de fleste fall. Hvis du blir for god i noe taper du hungern og viljen til overtreffe forventningene. Der er ikke lenger noen å overbevise, hvilket i Sufjans fall er veldig sant. Mannen er komplett som musiker og ønsker derfor å gjøre noe nytt, noe annet.
Han er fortsatt god, kanskje bedre som musiker. Men ikke som artist. Han fanger ikke lenger på samme måte. Han er ikke like sjarmerende og ikke like usikker. Feilen er borte og det etterlater hull. Eller… det er ikke lenger noen hull der. Det er vel kanskje det paradoksale. Disse hullene som ferske musiker etterlater i musikken. Feilene, det uslipte. Det er jo det som fanger.
Tenk på tidlige Beck. Mannen vokste og vokste tils han ble for god og forsvant. The Clash. I begynnelse var tre akkord altfor mange… men låtene var drømmegode! Det finns mange eksempler.
Jeg like Sufjan godt! Og gleder meg til Age og Adz. Selv om det aldri blir som banjo og western orgiene for 5-6 år siden så er Sufjan for god til å ikke gi sjansen. Det tar kanskje litt lenger tid denne gang men jeg er sikker på at han fortsatt kan gi meg gode følelser!
Respekt til folk som våger å gå nye veier. Og en spesiell takk til alle som slutter å spille banjo.
[...] Les hele anmeldelsen: Du salige apokalypse [...]
[...] 3. Sufjan Stevens – The Age Of Adz [...]
[...] Les hele anmeldelsen her! [...]
Denne plata kommer til å stå som Sufjan Stevens største bragd når hans karriére skal oppsummeres. Dette er hans «White Album» eller «The Lamb Lies Down On Broadway». Sistnevnte ble heller ikke verdsatt av sin samtid og ble misforstått.
Go Sufjan!