Jeg digger CD. det er det beste albumet dette tiåret!
Prostitute er min favoritt

At det ikke ligner på den gamle sounden eller har de samme medlemmene gir jeg blaffen i. Ta albumet for det det er, et fantastisk godt album fra Axl som INGEN andre band låter som. Det er unikt å skape en så særegen sound.

Jeg har digga guns siden 88, og digger det enda.
Men jeg må innrøme at jeg satt med tårer i øya når når jeg hørte den nye pata.

Men syns ikke det var en dårlig plate.

Men gamle guns hadde en helt anna stil og det er ikke til og unngå at jeg for min del savner slash sine fete melodiøse soloer og izzy sine fete enkle rytmer. Men når det er sakt er det vel Axl som har betydd mest for meg, digger bare alt han står for. Og syns han har fått ufortjent mye dritt. Alt som står i media om han at avlysninger og bråk var ikke bare hans feil.

Som sakt så er det vel heller ikke til og feie under en stol at A.F D Er en av de råeste platen som er kommet ut Klart at folk håpet på at dette skulle kikke litt ass. Noe som jeg ikke syns det gjorde.
To av mine favoritter er This i love og Better

Men jeg hører enda på de gamle guns platene mine (Sikkert alt for masse etter andres meninger )

Om Ch.Dem; det er et fantastisk album. så enkelt. det er ekstemt få album man kan høre på igjen og igjen, og høre noe nytt hver gang. For øvrig, er det bare tre gitarister i GNR for tiden, og den er bare EN mer enn det var før. Grunnen til at albumet har fått dårlige karakterer er fordi de rett og slett ikke liker Axl etter all dritten Slash har slengt om han i 15+ år, og de tror på det, selv om argumentene ikke holder golfballer, for ikke  å snakke om vann!!!

De forventer at albumet er dårlig fordi slash & co ikke er på det. Bare for å ha sakt det; Slash har ikke laget NOE som måler oppt til Ch.Dem siden hans Guns dager. Contraband var ok, men kjedelig og tekstene er repitive. Ch.Dem er musikals spennende og tekstene får hårene i nakket til å reise seg. Følgende review, av PatrickStumpLover er mer passende for Chinese Democracy.

Axl Rose and the art of the epic fail relationship
A Review of Guns and Roses – Chinese Democracy

It has been more than a decade since the founding members of Guns N’ Roses gave the world something new to rock out to – and amid early reviews of the album on the internet panning the album an epic fail – even a teenage girl in this day and age can feel a part of the receding hair-lined passion of Axl Rose.
For once, I wish I owned spandex, a bandana and knew how to shimmy across the stage letting my feet slip in the November Rain – but – that was then- and this is now – it took me a few listens to Chinese Democracy to allow me to actually get it. But once I did my repeat button on my iTunes didn’t let me down.

Since Guns N’Roses 17 year hiatus, and the occasional live performance of new material, this highly anticipated album gave fans what they were looking for – finally some new GNR to rock out to.

Many of the songs are blatantly based on Axl’s former failed relationships – both romantically and professionally.

The song Madagascar, metaphorically tells the tale of being stranded alone and let down by everyone in the original band. Axl alone makes the dissolution of the original members seem more like a tumultuous marriage than the ending of one of the historically metal bands of our time.

Romantically speaking, songs such as Street of Dreams, Better, This I Love and Shackler’s Revenge, suggest she must have been one heck of a catch for Axl to empty his soul vocally on this album.

The “awes” from millions of girls can be heard around the world as a natural response to This I Love’s lyrics – “Please God you must believe me, I’ve searched the universe and found myself within her eyes.” It may be one the greatest love songs of all time. The guitar solo is mournful, pleading, a harmonious sob. He hopes that she’ll hear it, and interpret it as his heart calling out to her, wanting her back, needing her love again; He is telling her how much he needs her.

However, Shackler’s Revenge cannot be listed under the category of a rock love ballad. The title alone has an eerie feel. Shackler could be a psycho, obsessed with his ex, and wants revenge. With a hard hitting solo, that is sure to strike a chord in anyone, one might imagine Axl popping up on a television screen, eyes filled with hatred saying, “don’t try to tell me that you loved me, I don’t believe you, I won’t give in.”

Street of Dreams is an incredible song. With a subtle piano part, Axl’s emotion can be clearly heard, carefully dissing this ex; He sees her everywhere. “I don’t know just what I should do everywhere I go, I see you, though it’s what you planned, this much is true, oh what I thought was beautiful don’t live inside of you anymore.”

The track Better, assures Axl’s theme follows the blueprints. But, before you dedicate this gem to your significant other, check the lyrics. With lines such as – “If I were you, I’d manage to abhor the invitation of promised love that can’t keep up with your adoration, just use your head, and in the end you’ll find your inspiration to choose your steps that won’t regret this kind of aggravation,” – you might want to take a rain check and wait for the breakup. However, besides dissing another one, Better is a really good song. With a catchy beat, and a solo to die for, Better makes Chinese Democracy, well… better.

Guns N’ Roses’s Chinese Democracy deserves a round of applause from die- hards, regulars and critics alike. These 14 tracks have enough potential to be the “Appetite For Destruction” of its time. So do your self a favor and regardless of what you may have heard – pick this one up and really listen to it – I am glad I did.

~*~

Jeg er glad jeg også, for den er verdt hver eneste krone!

Slett ikke musikk som lever opp til det gode gamle. Anmelder har helt rett, kanskje er han til og med for snill!

P.S: Beklager mitt tastaturs mangel paa norske bokstaver, da jeg sitter i utlandet….

Din tosk! Du veit ikkje kva du skriv om! This I Love blir en klassiker på høgde med det beste frå Guns N’ Roses!! Du er av typen som elsker å skrive dritt om Axl og om at alt er han sin feil uansett!
Albumet Chinese Democracy er tydeligvis for komplisert og for genialt for sånne inkompetente «musikkanmeldere» som du som er vannt med å anmelde enkel drittmusikk!

Jeg synes platen er helt grei men burde fått en 4 eller 5 er.

Klem Guns N’ Roses digger

Der er jeg helt enig. Slash var kanskje ikke lynrask (selv om han heller ikke var noen snegle), men i likhet med David Gilmour (heller ikke lynrask) så får han frem en sånn følelse i soloene som sitter langt oppe i ryggraden.

Soloene på November Rain og Estranged f.eks, banker alt på CD når det kommer til effekten soloen har, og hvordan den flyter inn i sangen og lydbølgen. Soloer er i min mening om følelse, og der leverer Slash. Når han drar igang soloen på Estranged rundt 06:00, så er det bare å konstantere at han spiller på nerven og sjela i sangen. Soloen er ikke «lagt på» for å imponere, den er bygget inn, og bygget rundt, og den er så dynamisk og naturlig at man må høre den over og over. Den går ikke spesiellt fort, men den flyter så bra. Tar det slutt der? Åneida, litt senere rundt 07:50 braker det løs igjen, og det er like utrolig bra.

Soloer er best når de fremstilles med følelse og personlighet, ikke bare et raseri av toner fremført upersonlig men presist.

Ja det finnes bra soloer på CD, faktisk ganske bra (Better f.eks, herlig solo, og Sorry også), men de kommer ikke i nærheten av det Slash gjorde.

Jeg er egentlig utrolig glad for at albumet kom ut, og jeg skal innrømme at jeg har hørt mye på det, selv etter å ha fulgt diverse..lekkasjer over årene. Det er på det hele et bra album, egentlig et veldig bra album.

Men det mangler noe. Jeg hørte igjennom Use Your Illision I & II rygg til rygg igår, og fulgte det opp med Chinese Democracy, og jeg mener fortsatt at det desverre ikke kommer engang halvveis opp til de to.

Sorry er en fantastisk låt, og albumet inneholder en hel del jevnt bra sanger. Men samtidig, er det veldig få som kommer i nærheten av hva Rose & Co fikk til på Illusion.

Men du verden, jeg synes ikke CD er dårlig. Visse sanger kunne jeg klart meg uten (If the World, Scraped, Rhiad, Madagascar..), visse skulle jeg ønsket var med istedet (Oh My God), men på det hele er jeg fornøyd med albumet. Jeg håper virkelig at Axl fortsetter, og gjør realitet på pratet om trilogien.

Greit nok det bob, men har de fått sjangsen til det enda da?

Håkon: du sier at Slash aldri har vært på dette nivået? (ref soloen i SR). Du skal selvsagt få mene dette, men selv om slash kanskje ikke er noen shredder og ekstremgitarist så har han en følelse som er uerstatelig, og sounden til GNR er jo Slash og Izzy 100%. Ozzy sa det vel ganske greit; I don’t want you to play me a riff that’s going to impress Joe Satriani; i want you to play me a riff that makes a kid want to go out and buy a guitar and learn to play …». Slash har vel i så måte influert litt flere gitarister enn nygutta i GNR… så selv om slash kanskje ikke klarer å spille den soloen i SR, så er jeg sikker på at han hadde spilt noe bedre.

Ellers er skiva bra, selv om de fleste låtene har vært allment kjent i åresvis nå. Skal bli morsomt å høre flere av nylåtene live, og ikke bare de som ble pumpa ut i 2006. TWAT er allerede et klassisk episk verk, og kan bli monumental i livesammenheng.

All over godt fornøyd, og når skiva først skulle komme så varmer det et gammelt GNR-hjerte å se at GNR topper i en rekke land nå!

Og så må jeg bare kommentere det som var skrevet over og si meg enig i at det er vanvittig at Mr. ASP klarer å gi denne en 3′er når han kan gi ACDC en 5er??? for all del jeg liker acdc, men så lite nyskapende! det er som å spise taco til middag hver jævla dag… det skjer jo ingen ting…

Jeg savnet mer elektronisk musikk men Buckethead og Pitman (spesielt Buckethead) får det til å høres intresant ut.
Noen vakre soloer fra Robin og.

Hvem er Slash og Duff forresten Marius?
Har hørt de hadde krusedullhår og kunne gjøre sånne 80′s poseringer foran kamera.

De var visst med en synger som het Axl og senere har jeg ikke hørt noe mer…

Snakk om å mangle journalistisk integritet.

At Buckethead og Finck, for å nevne de to som står bak det kanskje mest interessante gitararbeidet på denne platen, kan spille gitar og vel så det, er det ingen som helst tvil om. Det er primært låtmaterialet jeg har problemer med, men likevel – og dette er et poeng: Jeg føler meg ikke berørt av det musikerne bidrar med her. Dette er i ekstrem grad Axls prosjekt, og man kan elske eller hate det (selv befinner jeg med et sted midt mellom). Men det er vanskelig å komme utenom den melodiske nerven både Slash, Stradlin og til en viss grad også McKagan bidro med i sin tid.

Som du skriver: Lydbildet er komplekst og nyansert (jeg føyer for egen regning til adjektivet eksentrisk, noe som gjelder på absolutt alle plan av denne utgivelsen, fra tekster til melodier, arrangementer og instrumentering). Ingen, absolutt ingen, låter som GnR i 2008. Jeg er bare usikker på om dette nødvendigvis er en god ting.

Hilsen Marius