Pulp - Enga, Øyafestivalen
Dette er hardcore
Av og til tenker jeg at det endelige målet med livet er å se Jarvis Cocker på en scene så ofte som mulig.
Ta en titt på bildet over. Han har aldri sett bedre ut, har han? Når Pulp entrer scenen med «Do You Remember The First Time?», er det etter å ha pirret publikum med en robotifisert pep-talk via grønne setninger (og en animert delfin) flagrende over et sort sceneteppe. Det skal imidlertid kjapt vise seg at Jarvis Cocker er på høyden når det gjelder mer enn bare oppsynet: Han er en inspirerende fyr, helt enkelt.
Pulp er et av britpop-bandene som har tålt tidens tann best, sikkert først og fremst fordi de alltid var et perifert utskudd av sjangeren. Outsiderposituren har blitt tonet ned siden glansdagene, men selv om Jarvis Cockers cocky og belevne mine har blitt injisert med noe som minner om reinspikka hjertelighet, er det satiriske bittet i låtene (og det tørre viddet mellom dem) intakt. Han adresserer opptøyene i London, via et Ibsen-sitat, noe som leder inn i en aforistisk betraktning om musikkens natur, før han abrubt avbryter sin egen tankerekke med «Pencil Skirt» og følger opp med «Something’s Changed».
Et markant temposkifte i hele konsertopplevelsen inntreffer når Cocker løsner på slipset og lover å danse om vi gjør det. Anledningen er «Disco 2000″, en sang som treffsikkert illustrerer vokalistens mini-utlegning om musikkens evne til å fortelle hodet en ting og føttene noe annet. Og det er vel egentlig Pulps fremste kvalitet; å kunne ribbe generasjoner av mennesker for sine illusjoner og få det til å føles godt i samme slengen.
Herfra og ut er Sheffield-bandet ustoppelig. Du skal få lov til å prøve å krangle med melodier og tekster som rave-nostalgiske «Sorted for E’s & Wizz», «F.E.E.L.I.N.G.C.A.L.L.E.D.L.O.V.E» og «I Spy», sistnevnte servert med formidabel energi, men hva er egentlig vitsen? Bandet lagde i all sannhet noen briljante sanger i denne perioden, men det kommer som et mildt sjokk at de er i stand til å fremføre dem som om de var skrevet i forgårs.
Låten som skal få sitt eget avsnitt er «This Is Hardcore» – en av de beste låtene som ble laget på nittitallet, banna bein. På Enga innledes den med et åndeløst vakkert strykerarrangement, før Cockers skittenamorøse hymne rulles opp over en dump beat, dramatiske noir-horn og en låt som tilsynelatende bygger i det uendelige, før den ejakulerer, så å si, nærmest idet Jarvis spørrende hulker etter «an encore». Det er et stort øyeblikk.
Ellers? Han gjør narr av Mark Knopfler, og det på bursdagen hans. Han innleder Bowie-sitatet «Party Hard» med et sitat av William Blake. «Sunrise», fra undervurderte We Love Life (sjekk for øvrig ut nesten-tittelsporet «I Love Life», mesterlig produsert av Scott Walker, som resten av albumet), låter flott også i 2011, mens «Common People» gjør at jeg regelrett synes synd på stakkarene som har strandet på Sjøsiden med Lykke Li.
Den eneste grunnen til å booke et band som befinner seg markant over middagshøyden må være at de har noe å fortelle oss om vår egen samtid, uansett hvor lang tid som har gått siden gullalderen. Pulp er et av disse. Takk, Øya. Takk, Jarvis. Og takk for i kveld, alle sammen.
Marius Asp
Bilder fra konserten:
Tags: anmeldelse, enga, Festival, festivalsommer11, Jarvis Cocker, konsert, Lydverket, marius asp, Pulp, Øya11, øyafestivalen
Enighet.
Vi stakkarer som «strandet på Sjøsiden med Lykke Li» rakk faktisk å få med oss både «Sunrise», bananspising og «Common People» etter at hennes kanskje like flotte konsert var ferdig, så her kunne du vel ha vært heldigere med tastaturfomlingen, Marius?
Yup. Så 4 sanger av Pulp før jeg stakk til Lykke Li. Stakk tilbake til Pulp etter endt konsert, og fikk med både Sunrise og Common People. Ganske så perfekt.
Valgte å bare se Pulp, ble lykkelig
Sannhet. Kunne ikke vært mer enig, og kunne heller ikke ha skrevet så godt. Pulp lagde pop i England på 90-tallet, men har fint lite med samlebetegnelsen britpop å gjøre idag. Framifrå scenepersonlighet.
«Tastaturfomlingen»? For et surmaget oppstøt. Godt billedlig skrevet, alt trengs ikke å tas fullstendig bokstavelig. Pulp-konserten var legendarisk, og denne anmeldelsen en av de beste jeg har lest.
Ok, jeg tar selvkritikk når det gjelder min egen tastaturfomling der. Men Marius Asp skriver så godt at han nok takler et og annet surt oppstøt. Er det ikke det kommentarfelt er til for? Dessuten er vel ikke Lydverkets anmeldere helt fremmede for smaken selv? Anmeldelsen er god, men jeg synes fremdeles at sammenligningen med Lykke Lis konsert er tvilsom. Hvis vi skal bruke termer fra retorikken, så undergraver den anmeldelsens logos og anmelderens ethos, men sånn går det ofte når det pøses på med (litt for mye?) pathos.
Veldig dårlig ordvalg i overskriften din! Missvisende. Her har jeg ingenting å gjøre.
Du, ha litt mer peiling på hva du snakker om: http://en.wikipedia.org/wiki/This_Is_Hardcore
[...] Pulp – Enga, Øyafestivalen Pulp – Øyafestivalen 2011. (Foto: Kim Erlandsen, NRK P3) [...]
Skulle ønske jeg var der! Noen som vet om eller når vi får se liveopptakene på TVn?
Pulp på WayOutWest i går sugde så store og ekle baller at jeg spøy. Inspirerende?…nok til komme seg vekk derifra med lynets hurte. Klamt, fælt, eksepsjonellt utight, og surt, ikke minst. Jævlig surt. For et møkkaband. Fy faen. 20.000 svensker er nok uenige i dette, men da er det godt å vite at en selv har rett. Selvom man er ganske så alene om nettopp dét.
[...] hetaste? Pulp med Jarvis Cocker i spetsen. En man som minst sagt bjuder på sig själv, proffsig är bara förnamnet! Jag och mitt sällskap [...]
[...] at det var fullt mogleg at Pulp-frontmann Jarvis Cocker var verdas kulaste (Lydverkets anmeldar var definitivt blant dei). NME er ikkje heilt overtydd, men andreplass er jo svært så [...]
[...] anmeldelse: Pulp på Øyafestivalen 2011 [...]
[...] av mitt livs aller beste konsertminner, sammen med Pulps sjelsettende opptreden på fjorårets Øyafestival, var da Gallows spilte på Hovefestivalen i 2010. Mye av grunnen til at [...]