Øverland oppsummerer
Lydverkets redaksjon gir deg sine beste skiver, oversette perler og største nedturer fra året som gikk. I dag: Anmelder Andreas Øverland.
Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2010.
Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert daglig fram til et stykke ut i romjula. I dag: Anmelder Andreas Øverland, som i sin oppsummering har valgt å fokusere på hiphop- og r&b-året 2010.
Årets beste album:
1. Kanye West – My Beautiful Dark Twisted Fantasy
Maksimalistisk, grandios og over-the-top, ja visst. Men også det mest gjennomarbeidede, varierte og imponerende Yeezy har levert fra seg. Med hjerteskjærende vakre ”Blame Game” som høydepunkt, flankert av en rekke av låter så sterke at det er latterlig, må man tilbake til The Blueprint for å finne et album i nærheten av å sette så store spor etter seg.
Hør platen i Spotify eller Wimp
2. Big Boi – Sir Lucious Left Foot… The Son Of Chico Dusty
Gritty sørstatsfunk, gråtende gitarer, håpløst tight trommeprogrammering, Sleepy Brown-vokal og en Janelle Monae i storform er aldri i nærheten av å stå i veien for Big Boi selv, på et album som ikke bare leverte magiske «Fo Yo Sorrows» og dansegulv-vinneren «Shutterbug», men også 15 spor som gjennomgående er omtrent like sterke som de nevnte. En triumf for mannen som frem til 2010 ble regnet som «han andre i Outkast» av en samla musikkverden, med visse hederlige unntak.
Hør platen i Spotify eller Wimp
3. The-Dream – Love King
Et sted midt mellom R.Kelly og Prince, mellom riv ruskende galskap og eksepsjonell melodisk teft befester The-Dream posisjonen som sin generasjons utvilsomt drøyeste r&b-vokalist og låtskriver. Love King er beviset på at påstanden om at en artist bør fornye seg kan være rett ut latterlig. The-Dream fortsetter å skrive sin egen låt på nytt og på nytt, i stadig sterkere versjoner for hvert album.
Hør platen i Spotify eller Wimp
4.Rick Ross – Teflon Don
Der de øvrige på lista leverer hjerteskjærende, ektefølt og utleverende, er Teflon Don deres rake motsats. Rick Ross fortsetter midt i kokain-stripa, uten at han alene skal utropes som grunnen til at Teflon Don står igjen som en av årets skiver. Ikke at Ross ikke er rasende festlig og underholdende når han konstruerer sitt dopbaserte parallellunivers, men det er den vanvittige produksjonen som virkelig tar kaka her. J.U.S.T.I.C.E League fremhever det beste i Ross, og et vanvittig lydbilde gjør Teflon Don til et av de mest velproduserte rapalbumene sluppet i år, som klarer kunstsykket å få en av de falskeste rapperne noensinne til å fremstå med ekte ekthet.
Hør platen i Spotify eller Wimp
5. Kid Cudi – Man On The Moon II
En av årets mest oversette, spør du meg. Cudi dykker ned i sitt personlige mørke, og kommer opp med et knippe knallsterke låter basert på hans utilstrekkelighet, paranoia og selvmedlidenhet, en god dose familietragedier og en bøtte med rusmidler. Ikke alt her skinner like sterkt, men når Cudi først treffer, som på «All Along», «Trapped In My Mind» og «Marijuana», overskygger han de fleste andre der ute.
Hør platen i Spotify eller Wimp
Årets beste låter:
1. Kanye West feat. John Legend- Blame Game
Den beste låta på den beste skiva i år. Enkelt som det. Hjerteskjærende og idiotisk, uhyre menneskelig og umenneskelig samtidig. Og jaggu leverer ikke Kanye de åtte beste linjene han har lagt noensinne, allerede i det første verset.
KANYE WESTJOHN LEGEND – BLAME GAME [WORLDPREMIERE] !!! by BFLYSRECORDSNYC
2. The-Dream – «Yamaha»
Burde og skulle vært årets monsterhit. En uforståelig tett tekst (hvorfor i all verden kaller The Dream en dame for Yamaha i mangel på noe bedre?), en fantastisk produksjon og The-Dream på sitt aller, aller råeste, vokalmessig. Monster. Hit. Hører dere, dere som bestemmer slikt?
3. Big Boi feat Too $hort, George Clinton – «Fo Yo Sorrows»
Da Sir Lucious Leftfoot slapp i sommer var jeg sikker på at det var «Shutterbug» som kom til å bli stående ved utgangen av 2010. På sett og vis gjør den det, men også langt svakere enn den gjorde tidlig i august. Delvis fordi låta er blitt spilt uhyre mye, delvis fordi knallsterke «Fo Yo Sorrows» har vokst og vokst. Og vokst. Perfekt, det Too $hort-verset.
4. Rick Ross feat. Styles P – «B.M.F.»
En av to låter alle ville hoppe på og gjøre sin versjon av i år, og som fikk seriøse musikkjournalister til å undertegne mailene sine med «Big Meech» og «Larry Hoover». Unghingsten Lex Luger (som også gjorde monsteret «Hard in tha Paint» for Waka Flocka Flame) tok steget opp med den produksjonen her. Halleluja!
5. Wiz Khalifa – «Black & Yellow»
Den andre av to låter alle ville hoppe på og gjøre sin versjon av i år. Forståelig nok. Stargate er hakket mer rowdy enn de pleier å være, og Khalifa tar prisen for årets geografisk baserte anthem hjem til Pittsburgh.
Årets skuffelse:
Alt lå liksom til rette for ‘a Nicki etter at hun viste seg som et lekent, friskt pust i et ellers forholdsvis stillestående rap-univers. Med en uforutsigbar personae, en riktig så fin mixtape og årets vers på Kanyes monster «Monster» så det definitivt lyst ut da albumet slapp en knapp måned tilbake. Dessverre ble Pink Friday et antiklimaks av de sjeldne, hvor A&Rs, produsenter og Nicki selv gjorde seg selv en bjørnetjeneste ved å sikte seg inn på den livsfarlige, udefinerbare målgruppa fremfor å dyrke det Nicki faktisk kan – å levere skamløst bra, funny og tidvis absurde vers.
Årets overraskelse:
Selv om det er fristende å dvele litt ved at The Roots faktisk leverte et album jeg ikke var drittlei etter tre omganger i cd-spilleren, blir årets overraskelse det massive oppsvinget norsk rap fikk i 2010. Karpe Diem solgte bøttevis med skiver og fulgte opp suksessen med å bli en av Norges definitivt beste live-acts. I tillegg oppfylte Lars (og vel så det) med sin Helt om natten, helt om dagen, monsterhiten «Rett opp og ned» og både by:larm- og Hove-konserter av det slaget det går gjeteord om. Plutselig var ikke norsk rap så pinlig å like likevel. Og neste år slipper Jesse!
Årets mest oppskrytte:
Hvordan klarte anmeldere og bloggere verden over og kaste både superlativer og høye terningkast etter Eminems Recovery? Hvordan i all verden kan man genierklære enda et album hvor Eminem går gjennom de samme slitne temaene over de samme pompøse, utbrukte produksjonene han har kjørt seg fast i det meste av tiåret vi nettopp la bak oss? Er dette liksom det beste rap anno 2010 har å by på? Seriøst? Kom igjen, a. Det der blir bare dumt.
Årets oversette:
At 24-åringen Big K.R.I.T. ikke er din favorittrapper allerede er strengt tatt bare feil. Tidligere i år ble Mississippi-gutten signert på Def Jam av Sha Money XL, uten at så veldig mange her hjemme (eller noe annet sted), hevet på øyenbrynene av den grunn. Det burde de definitivt. Debuten K.R.I.T. Wuz Here er blitt en farlig fin affære med produksjoner propfulle av elegante soulsamples og låter et par hakk smartere enn din jevne rapper. Like mye som en videreføring av UGK og 8Ball & MJG ser Krit ut som en mann som kan sin Mayfield, Redding og Philly-soul. Det er som kjent ikke rettferdighet i verden (generelt), eller i musikkbransjen (spesielt), men dersom et blaff av karma likevel skulle nå oss vil Big K.R.I.T være den første som får massiv anerkjennelse.
Årets konsert:
Som nevnt over – 2010 var året da norsk rap virkelig tok steget opp. Lars Vaulars by:larm-konsert ble stående som en bauta gjennom våren og sommeren 2010 og det definitive «var-du-der»-øyeblikket. En annen av årets virkelige høydepunkter sto Karpe Diem for da de kom hjem til Rockefeller i vinter. Håpløst dedikert publikum, band i storform og Kanye West-takter da sceneteppet forsvant og avslørte seks hvitkledde, unge kvinner med hvert sitt strykerinstrument mellom hendene. Direkte galskap.
Men likevel var årets aller beste konsert av den uventede sorten: Cody ChesnuTT på Blå i Oslo tidligere denne måneden. En halvtime ut i konserten sendte jeg følgende melding: «Fy faen. Blown away. Bandet hans er det beste i landet på to tiår. Minst. Det er helt uforståelig bra. Cody i kappe og med hjelm. Og med en blåserrekke fra himmelen. Shiit. Jeg kødder ikke – AMAZING. Jeg er ikke full engang. Håper han aldri går av».
Tags: 2010, andreas øverland, årets beste, årsbesteliste, Big Boi, Big K.R.I.T., Cody Chesnutt, Hiphop, Kanye West, Karpe Diem, Kid Cudi, Lars Vaular, låter, Nicki Minaj, oppsummering, plater, r&b, rap, Rick Ross, The Dream, Wiz Khalifa
Helt grei hiphop liste, men synes det er rart at du oppsumerer det overaskende norske hiphop året uten å nevne The Afeeliated med Saving The City Vol.2. Det er få, hvis ingen norske hip hop utgivelser i 2010 som kan måle seg med denne. Beats i verdensklasse og tekst uten sidestykke. Anbefaler alle å sjekke det ut.
Bra oppsummering, bortsett fra at Khalifa er fra Pittsburgh… Nrd 2011 – gleder meg til Action Man’s første album…
Fint oppsumert, men bare lurte på Clipse albumet «Til The Casket Drops»? Det ble vel utgitt rett før jul i fjor, så ble ikke med på noen lister i 2009, og blitt glemt på alle lister i 2010!
Hvertfall et bra album som er blitt glemt.
årets appelsinhode: andreas øverland
[...] anmeldelser, låter fra konsertene, og stemningsrapporter. Det betyr at blant andre Aishath Afeef, Andreas Øverland, og Tuva Fellman kommer til å holde deg med radioselskap fra onsdag til fredag under [...]
[...] Et av fjorårets hyggeligste nyeste bekjentskaper for undertegnede var definitvt Big K.R.I.T som med Krit Wuz Here markerte seg som en fyr for fremtiden for de av oss som er litt mer enn litt glad i sørsatsrap. Tankene gikk kjapt i retning av så vel Scarface og UGK som David Banner. Vi snakker altså mye sjel, smarte tekster, fin-fin delivery og hele pakka. Samtidig leverte han med Return of 4eva et par virkelig fine øyeblikk (blant annet «Sookie Now» med nevnte Banner). [...]
[...] Tidligere har jeg påpekt at godeste Nash skriver den samme låta om igjen og om igjen, (en låt som likner forstemmende mye på Price sin “I Would Die 4 You”) i forskjellig innpakning, stadig nærere perfeksjon. 1977 er i så måte en avstikker, og nevnte Prince ligger mye lengre bak i lydbildet enn noen gang før, selvom både “Wish You Were Mine” og “Rolex Music” nikker pent bakover mot 2009 og Love King. Talende nok står også disse sporene igjen som hakket mer uinteressante enn det Nash serverer innledingsvis. Det eneste virkelige feilskjæret her er dog unglammet Casha som får lov til å covre Deniece Williams “Silly”, samt legge et par vers som seg hør og bør for en nysignering. Dama er langt fra noen Brandy, og låta passer dårlig inn på albumet. Som gjesteopptredenene fra Pharrell og Big Sean ender hun opp som unødvendig fyllstoff på en skive som med en låt eller to av galskap-kaliberet til “Wedding Crasher” hadde vært helt der oppe med de forutgående utgivelsene fra vår mann i Atlanta. [...]