Dagens toppfotball er kjøp og salg.
Før i tiden, i min egen karrieretid, var spillerstallen i oktober stort sett den samme som den var i januar. Klubbskiftene til spillerne ble stort sett bestemt og avgjort mellom sesongene.
Flere unge talenter fra egen stall fikk lettere sjansen i A-lagstroppen, og utenlandske spillere var i et klart fåtall i dengangens norske 1. divisjon (senere tippeligaen).
Det var før Bosman-dommen..
Den internasjonale trenden er for lengst infiltrert norsk toppfotball. Alle klubber har flerkulturelt fellesskap, hvor arbeidsspråket påtreningsbanen stort sett er annet enn norsk. Henning Berg styrer bl.a. treningene mer eller mindre konsekvent på engelsk.
1. juli åpner det såkalte overgangsvinduet igjen, hvor det er full jakt på ledige spillere i Skandinavia, Europa forøvrig, men også Afrika er nå blitt et marked for norske klubber.
Er det positivt for norsk fotball med så mange utlendiger?
Blir egne talenter glemt i toppklubbenes utålmodige krav til umiddelbar suksess?
Er Viking bedre eller verre enn andre klubber?
Og er klubbfølelse blitt et utdødd og antikvarisk ord når det gjelder fotball på høyt nivå?
Avsender: Tore Haugvaldstad
Føler at det handler om å finne en mellomløsning på dette. Gode utenlandske spillere hever nivået på trening, men gjør veien lengre for lokale talenter. Samtidig kan man jo spørre om dette egentlig er et holdningsproblem, hvor mange talenter forventer at sjansene skal komme til dem uten at de må jobbe for å ta det steget opp som er nødvendig. Opplever at utenlandske spillere oftere viser treningsviljen og innsatsen som er krevd for å drive med idrett på høyt nivå.