Orkanen Nargis over Bengalbukten 1. mai (Foto: NASA)
Flere titalls tusen mennesker omkom som følge av en tropisk orkan i Burma. Hva skjedde?
Men først av alt: hva er en tropisk orkan? Kort sagt er orkaner det aller verste og mest ødeleggende værfenomenet på jorden. De kan, heldigvis for oss, kun oppstå i tropene.
Dette er fordi orkanene henter all energien sin fra det varme havet. Og det dreier seg ikke om små mengder. En gjennomsnittlig orkan — altså ikke de sterkeste — har en effekt på 600 000 000 000 000 Watt (600 terawatt). Dette er rundt regnet 200 ganger den samlede produksjonen av elektrisk energi i verden.
Orkaner dannes når kjølig luft kommer i kontakt med varm, fuktig luft over havet. Ettersom naturen har som mål å utligne ubalanser, sørger denne temperaturforskjellen for at det blir dannet et gigantisk værsystem.
Orkaner kan betraktes som en svært elegant måte å frakte varmeenergi bort fra havoverflaten.
Den mest effektive måten å oppnå dette på er å skyte luften høyt opp i atmosfæren. Der oppe blir den dratt til sidene og ført langt bort. Dette ser vi tydelig på satellittbildet over. De litt diffuse, lange «greinene» er Cirrusskyer i 10–20 kilometers høyde og viser tydelig hvor den fuktige luften blir av.
Dersom man ser en orkan fra siden, skjønner man hvor genialt den er innrettet. Her er noen gode figurer fra Encyclopædia Britannica:
På den øverste figuren ser vi båndene med tordenstormer (Cumulonimbusskyer) hvor det foregår voldsom oppstigning av luft. Helt innerst finner vi skyveggen, hvor de sterkeste vindene og den kraftigste nedbøren forekommer. Der blir luften ført enda høyere enn i båndene, og det er her oppe Cirrusskyene blir dannet.
Ved hjelp av figuren nede til høyre aner vi hvorfor det dannes slike bånd med skyer. Mellom båndene finner vi nemlig områder med synkende luft. På vei ned blir disse luftmassene oppvarmet, og all fuktigheten fordamper. I det luften når bakken er den tørr og fin og klar til å bli dratt inn igjen i tordenværet.
Vi kan altså tenke på hele systemet som et absurd stort ventilasjonssystem. Varm fuktig luft ved overflaten blir pumpet ut og tørr luft pumpes inn. Slik går luften rundt i sirkelformete baner og temperaturforskjellene blir sakte men sikkert utlignet.
Det er bare et lite aber med dette designet. Orkaner har nemlig en lei tendens til å flytte seg. Man risikerer at de beveger seg inn over varmere hav. Da vil ubalansen bli kontinuerlig gjenopprettet, og systemet kan vokse i omfang. Dersom orkanen kommer inn over kjølig hav eller over land, dabber det hele raskt av.
Orkanen Katrina var en liten orkan når den passerte over Florida fra øst i 2005. I det den kom inn i Mexico-gulfen traff den imidlertid på en mye varmere havoverflate i forbindelse med Golfstrømmen. I løpet av under et døgn vokste den til en kategori 5-orkan (det høyeste trinnet på skalaen) med en vindhastighet på 280 km/t. Resten av historien kjenner vi.
Den burmesiske orkanen var ikke fullt så kraftig, men mer enn sterk nok til å forårsake fullt kaos i det mildt sagt fattige landet. Vi vet ikke ennå hva som har skjedd, men bildene tyder på omfattende skader, både av vinden direkte, men også fra det kraftige regnet og ikke minst fra stormfloen.
Orkaner skyver nemlig havoverflaten foran seg, og kan med det heve havoverflaten med flere meter. Det var dette som var hovedproblemet med Katrina i New Orleans.
Orkaner klassifiseres etter Saffir-Simpsonskalaen, hvor lufttrykk, vindstyrke og til en viss grad stormfloen er parametre. Utbredelsen av orkaner kan derimot være like viktig. Når orkaner svekkes, er det ofte fordi de utvides i omfang.
Orkanen Katrina ble nedgradert til en kategori 3-orkan like før den traff land, men den dekket samtidig et større område. Kategori 1-orkaner kan være ille nok. Orkanen Stan tok livet av mer enn 1 500 mennesker i Mellom-Amerika like etter Katrina i 2005 (til langt mindre mediedekning).
Den største og mest intense tropiske orkanen som noensinne har blitt observert fikk navnet “Tip” og traff land i Japan i 1979. På det meste hadde den en diameter på mer enn 2 000 km, en vindstyrke på 305 km/t og et ekstremt lavt lufttrykk på 870 hPa.
En fattig trøst for oss her i Norge er at de tropiske orkanene ikke kan leve i det kalde vannet helt nord i Atlanteren.
Vi fikk riktignok restene etter orkanene Maria og Nate på besøk i september 2005. Fire mennesker døde i et jordskred ved Hatlestad terasse utenfor Bergen. Disse systemene var imidlertid nedgradert til «vanlige» lavtrykk og hadde lagt bak seg sin tropiske karakter.