FM ble utviklet for å kunne blir tatt imot via en antenne 10 meter over bakken, altså på loftet eller på taket av hus. For å redusere interferensen ble det lagt opp til at antennene skulle ha en horisontal polarisering rettet mot et fast punkt. På den måten skulle forstyrrelser fra andre kilder reduserer betydelig. Radioingeniørene var ikke tvil om at FM ville gi bedre kvalitet og en bedre lytteropplevelse. Likevel ble ikke FM noen umiddelbar suksess. Hvorfor? 

I årene etter krigen ble det utviklet teknologi som krevde mindre strøm slik at radio ble mer portable. Husholdningene fikk et radioapparat nummer to som kunne flyttes rundt fra rom til rom og fulgte lytteren. I tillegg kom bilradioene. Men disse nye radioapparatene kunne ikke møte FMs krav til mottak via en antenne på taket 10 meter over bakken. I stedet var mottaket  rett over bakken, vertikalt. Det gjorde at den tids ”early adopters” som hadde anskaffet en FM-mottaker, hadde vanskeligheter med å få inn sendingene, noe som genererte en rekke klager til kringkastingsselskapene.

Det gjorde at planene om å innføre FM måtte justeres. Få radioer, inkludert bil, hadde FM. FM var bare mulig å få ved å bestille det som ekstrautstyr til en ikke ubetydelig ekstrakostnad. Kringkastingsselskapene var kommet i et dilemma. Sendingene til de få FM-radioene på markedet måtte fortsette, samtidig som fremveksten de nye populære transportable AM-radioene forsinket innføringen av FM-radioer.

BBC startet som sagt med FM-sendinger i 1955 (samtidig som i Norge) og femten år etter hadde kun en tredel av husholdningene et FM-apparat. I USA gikk utviklingen enda saktere. Der startet FM-sendingene opp rett etter krigen. Men AM beholdt posisjonen som førstevalg helt til 1979. Først da oppnådde FM en større andel av lyttingen enn AM. I USA tok det FM altså 30 år å nå 50 prosent av lyttingen.

I 1969 var kvaliteten må AM-sendingene så dårlige, spesielt om natta pga ekstra mye interferens, at BBCs tekniske direktør, James Redmond, foreslo at det bare skulle sendes taleradio på AM og at all musikk skulle flyttes til FM, til tross for at FM fortsatt led under dårlige mottaksforhold og var nærmest fraværende i biler. Fem år senere var Redmond fortsatt bekymret for at det gikk alt for sakte med innføringen av FM til tross for den udiskutable kvalitetsforbedringen. Han forklarte det blant annet med at kringkastingsselskapene drev kun med simulcast av programmer og at publikum ikke opplevde at FM ga dem noe mer enn AM. Redmond hadde imidlertid tro på at stereo (og quadrophoni) ville skape en større etterspørsel etter FM-radioer.

I følge forfatteren av artikkelen, Stepehen Lax, illustrerer denne historien at utvikling av ny teknologi for å løse utfordringer på kringkastingssiden (interferens, bedre lyd, flere kanaler) ikke automatisk faller i smak hos lytterne.

Lax trekker også frem et annet interessant aspekt knyttet til innføringen av FM og det handler om andre teknologier som utvikles parallelt. For eksempel musikkbransjens overgang til LP-platen og dermed en markant økt volum i tilgjengelig musikk. For at radio skulle være relevant måtte det spilles mer musikk og stereo ble etter hvert helt nødvendig (AM kunne ikke gi stereo). AM-radio fikk også konkurranse av kassettspilleren som kunne gjøres personlig gjennom Sonys Walkman. I bilen ble det behov for å bedre både tilbudet og kvaliteten på mottaket, noe som RDSs-funksjonen bidro til. AM-radioen ble på mange måter utkonkurrert av annen mediebruk og at lytterne etter hvert ville ha den samme kvalitet i radioapparatet som ellers.

Jeg husker godt selv fra 1970-tallet hvor befriende det var å kunne finne annet radioinnhold enn det som kom fra AM-sendingen fra Oslo. For oss så var det muligheten av å kunne høre distriktssendinger som var utslagsgivende for å gå over til FM (som jo bare vare et tall). NRK har som kjent sluttet med tradisjonelle AM-sendinger, men i UK lever noen av de videre ennå.   Jeg er glad for at bransjen samlet seg om FM, til tross for  at det tok 40-50 år å innføre den nye radioteknologien.

Den langsomme digitaliseringen av radiomediet har vist at det er utfordrende å utvikle og drifte heldigitale kanaler mens markedet bygges opp. Det har vi i NRK fått erfare gjennom 15 år. Å bygge et digitalt marked i skyggen av det analoge er nærmest en umulig oppgave. Det har ikke vært mulig på tv og det er like vanskelig på radio. I lys av dette mener radioguru James Cridland at tallene for BBC6 Music er veldig positive. 

Dersom vi bryter ned tallene, ser vi at lyttingen øker på alle plattformene. DAB har den klart største andelen med 15,1 prosent, mot 13,7 i forrige kvartal. Lytting via Internett utgjør 2,9 prosent mens tallet i forrige kvartal var prosent 2,9. I Storbritannia er det også en god del som lytter til radio via tv-apparatet. I dag utgjør denne lyttingen 4 prosent, mot 3,4 prosent tidligere. 

Vi mangler offisielle tall for den digitale lyttingen i Norge. Men jeg vil anslå at andelen digital lytting i Norge er på om lag 5 prosent daglig.

Tanken har hele tiden vært at hele lisensordningen står og faller på at publikum faktisk bruker tilbudet. Det er denne tankegangen BBC nå er på full vei vekk fra ved å legge størst vekt på kvalitet, sette klare rammer for egen virksomhet og overlate deler av markedet til kommersielle aktører.

Putting Quality First

BBC skal ha den beste journalistikken i verden, heter det i strategidokumentet. Selv om det kan innvendes at det er et lite presist mål, så gir det en retning på prioriteringene fremover. BBC skal dyrke journalistikken.

For å lykkes med det, tror jeg det er helt vesentlig at journalistikken synes og er tilgjengelig for publikum. Den kan ikke gjemmes vekk på kanaler og sider uten oppslutning. For å rekruttere de beste journalistene og skape de beste fagmiljøene må de som er ansvarlige for programsetting på radio, tv og nett også våge å satse på god journalistikk på sentrale flater og da – slik jeg tolker BBC – ikke være redd for å tape oppslutning. Det de taper i oppslutning i første ledd, tar de igjen via sitering og gjennomslag i andre medier fordi journalistikken har slagkraft. For å overføre dette til NRK, det er viktigere å nå 250 000 lyttere med relevant og god journalistikk i en nyhetsflate på NRK P1, enn at flaten erstattes av musikk for å nå flere lyttere. Men dette er en vanskelig balansegang fordi ”tyngre” programsetting kan være starten på en nedadgående spiral.

En annen interessant side ved den nye strategien er kuttet på nett i både antall sider, resurser og ansatte, samtidig som BBC vektlegger at alle skal ha tilgang til innholdet, både via digital distribusjon og on demand. Mange har tolket strategien som en forberedelse på et regimeskifte i britisk politikk. Jeg tror ikke det. Det er nok mer en tilpasning til den nye medievirkeligheten hvor BBC har store markedsandeler på den etter hvert viktigste arenaen for den kommersielle delen av bransjen. Da er det nødvendig å sette tydelige grenser for hva som er oppgavene på nett for å kunne gi de kommersielle aktørene mulighet til å bygge opp trafikk og økonomi innenfor lønnsomme sektorer.

NRK og P4 delte i sin tid uhøytidelig radiomarkedet med 60 prosent til NRK og 40 til de kommersielle stasjonene. Det ble mye bråk både internt og eksternt da NRKs trekanalradio ble lansert og hvor det populære gamle P2-formatet fra 80-tallet nærmest ble gitt bort til P4, inkludert titler som Midt i trafikken.

I ettertid er det lett å se at det var et klokt grep av daværende radiodirektør Tor Fuglevik, selv om det var mange av oss journalister, inkludert meg selv, som syntes det var utilgivelig å servere en konkurrent lyttere på den måten.  

Utviklingen rundt BBC har en tendens til å smitte over på søsterselskapene i Europa, i alle fall de som har klart å holde en god posisjon i markedet som SVT, SR, YLE, DR og NRK. Selv om lisensen ikke er en del av mandatet til mediestøtteutvalget, så har forholdet mellom den kommersielle delen av bransjen og NRK blitt debattert. Jeg regner med at vi bare har sett starten på denne debatten i Norge. NRK må som BBC stå for kvalitet og tilføre samfunnet verdier større enn det vi tar inn via lisens – gjennom den beste journalistikken i Norge.